Rt-1953-1027
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1953-09-01 |
| Publisert: | Rt-1953-1027 |
| Stikkord: | Promillekjøring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 109/1953 |
| Parter: | Statsadvokat Johs. Risting, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Gundersen, Schei, Thrap, Dæhli, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926), Motorvognloven (1926) §17, §1, §29, Avholdspliktloven (1936) |
Dommer Gundersen: A ble den 17. juni i år ved Oslo byrett dømt til 21 dagers betinget fengsel for å ha overtrådt motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd. Påtalemyndigheten har anket til skjerpelse av straffen, idet den særlig gjør gjeldende at dommen bør gjøres ubetinget.
Jeg er enig med byretten når den avviser tiltaltes anførsel om at det ikke er kjøring i motorvognlovens forstand når en bil blir slept på den måte som her er skjedd, og jeg tiltrer dens bemerkning om at: «Selv om det på enkelte måter kan lette kjøringen, at bilen blir trukket av en annen bil, så fordrer det på andre måter mer aktpågivenhet å føre en slepet bil enn en bil som blir drevet ved egen kraft.» Jeg peker videre på at tiltaltes bil ble slept fra Hausmanns gate til Lakkegaten (nesten nede ved Grønlandsleiret) før kjøringen ble stoppet. Kjøringen gikk altså gjennom et strøk hvor det vanligvis er sterk trafikk, og strekningen var ikke ubetydelig.
Jeg mener at dommen må gjøres ubetinget, men finner ikke ellers grunn til å skjerpe straffen, og stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres den endring at bestemmelsen om utsettelse av straffyllbyrdelsen utgår.
Dommer Schei: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Dæhli og justitiarius Grette: Likeså.
Side:1028
Av byrettens dom (dommer Reidar Friis Bull med domsmenn Otto Mjåtveit og Dagmar Elfrida Lund):
A er født xx.xx.1903 i Grue, bor - - -veien 29, Bygdøy. - - -
Ved 14.30-tiden kom vitnet B innom kontoret, idet det var meningen at han skulle være behjelpelig med å taue motorvogn A-42 548 fra en bensinstasjon i Hausmannsgate til et elektrisk verksted i Platougaten. B kjører bil i tiltaltes forretning og dro med denne bil til bensinstasjonen, mens tiltalte fulgte etter til fots. Da han ankom til bensinstasjonen, gikk han innom C, som er bestyrer av stasjonen, og slo av en prat med denne. Tiltalte hadde med seg den likørflaske som han hadde hatt på kontoret og som det var en del igjen på. De drakk sammen opp det som var igjen på flasken, hvorpå tiltalte gikk fra Cs kontor og satte seg i motorvogn A-42 548 som ble tauet av den bil som B kjørte. De dro så i retning Platougaten, men tiltalte ble på veien stoppet av en politikonstabel fordi bil A-42 548 ved et uhell kom inn i den tauende bil ca. 50 meter opp i Lakkegaten, regnet fra Grønlandsleret. - - -
Retten finner således bevist at tiltalte mandag den 6. oktober 1952 kl. ca. 15.05 var påvirket av alkohol (ikke edru) idet han på dette tidspunkt hadde større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille.
Retten finner likeledes bevist at tiltalte ved å sitte i motorvogn A-42 548 og styre denne mens den ble tauet har kjørt motorvogn. Retten finner ikke å kunne høre tiltalte med at det ikke er kjøring å manøvrere bilen på denne måte. Retten viser til Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1946-655. Høyesterett har der antatt at det er en feilaktig lovfortolkning når underettens flertall har antatt at en person som styrer en motorvogn under slep ikke kan betegnes som fører av motorvognen i relasjon til §1d i lov av 16. juni 1936 om pliktmessig avhold fra alkoholnytelse i visse stillinger. Tiltaltes forsvarer har hevdet at denne kjennelse slett ikke er noe prejudikat når det gjelder kjøring av motorvogn etter motorvognlovens §17. Han hevder at uttrykket kjøre innebærer noe mer aktivt enn uttrykket føre. Han viser til at det i flere dommer, bl.a. høyesterettsdom i Rt-1947-211 er lagt vesentlig vekt på at bilen har trillet av egen tyngde. Forsvareren hevder at dette må være tilfelle for at fører av en bil skal kunne dømmes for kjøring etter §17 når han ikke har hatt motoren i gang. Retten finner imidlertid at det avgjørende moment må være om manøvreringen av bilen i utpreget grad innebærer fare for person og gods. En viser således til høyesterettsdom i Rt-1948-292. Selv om det på enkelte måter kan lette kjøringen, at bilen blir trukket av en annen bil så fordrer det på andre måter mer aktpågivenhet å føre en slept bil enn en bil som blir drevet ved egen kraft. Retten finner heller ikke at tiltalte kan høres med at han ved å kjøre bilen har befunnet seg i uvitenhet angående omstendigheter ved denne der betinger straffbarbeten eller at han skulle befunnet seg i villfarelse med hensyn til handlingens rettsstridige beskaffenhet, som kan begrunne frifinnelse. Retten antar at tiltalte må ha forstått at det var en rettsstridig handling å kjøre bil i alkoholpåvirket tilstand, også når bilen ble slept. - - -
Side:1029