Rt-1953-1124
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1953-09-23 |
| Publisert: | Rt-1953-1124 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 105 B/1953 |
| Parter: | Statsadvokat Erling Amundrud, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Thrap, Berger, Schei, Bendiksby, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Handelsnæringsloven (1935) §108, §42, Handelsnæringsloven (1935), Prisloven (1947) §8, Prisloven (1947), Grunnloven (1814) §97, Straffeprosessloven (1887) §377, Håndverksloven (1913) §15, §45, Håndverksloven (1913), §12, §13, §5 |
Dommer Thrap: Den 3. januar 1952 ble møbeltapetsermester A forelagt en bot stor kr. 500,00, subsidiært 30 dagers fengsel, for overtredelse av mellombels lov om prisregulering m.v. av 30. juni 1947 §12, jfr. §13, jfr. §5, jfr. lov nr. 5 av 6. juli 1951, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 952 av 27. januar 1947 §13, 1. punktum, hvoretter det er forbudt å drive forhandlervirksomhet i møbelbransjen uten godkjenning av Prisdirektoratets distriktskontor, jfr. §15, siste punktum, hvoretter produsent som ikke er godkjent som forhandler, ikke kan omsette møbler som ikke er tilvirket av ham selv. Grunnlaget for forelegget var at siktede i tiden 15. februar til 30. oktober 1951 fra sitt møbeltapetserverksted i Festningsgt. 34, Kristiansand S, har solgt møbler av fremmed produksjon uten godkjenning av Prisdirektoratets distriktskontor.
Da siktede nektet å vedta forelegget, ble saken sendt Kristiansand byrett til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377. Byretten avsa 14. mars 1953 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av mellombels lov om prisregulering m.v. av 30. juni 1947 §12, jfr. §13, jfr. §5, jfr. senest lov nr. 19 av 28. juni 1952, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 952 av 27. januar 1947 §13, 1. punktum, og §15, siste punktum, til en bot til statskassen av kr. 100,00 eller, hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 10 dager.»
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett på grunn av uriktig lovanvendelse. Han gjør i ankeerklæringen gjeldende at byretten har tatt feil når den har antatt:
1. at Prisdirektoratets kunngjøring nr. 952 får anvendelse på salg av møbler av fremmed produksjon når salget skjer i forbindelse med salg av møbler fra eget verksted.
2. at handelslovens §42, som gir hjemmel for en håndverkers salgsrett, er opphevet ved kunngjøringen.
3. at domfelte ikke har vært i unnskyldelig god tro.
Jeg antar at anken ikke fører frem.
Side:1125
Men hensyn til ankegrunn nr. 1 og 3 viser jeg til byrettens begrunnelse, som jeg er enig i. Disse ankegrunner er for øvrig ikke opprettholdt under prosedyren for Høyesterett.
Også når det gjelder ankegrunn nr. 2 viser jeg til byrettens domsgrunner, som jeg i alt vesentlig tiltrer. Når handelslovens §108 bestemmer at handlende skal finne seg i at deres rettigheter og plikter blir endret ved «ny lov», siktes det hermed ikke bare til formell lov vedtatt av Stortinget. Et vedtak av materiell lovs innhold fattet av administrasjonen i henhold til delegert lovgivningsmyndighet må bli å likestille med formell lov, forutsatt at vedtaket i seg selv er gyldig. Skulle domfelte kunne nå frem med denne del av anken, måtte det derfor være på det grunnlag at bestemmelsene i §13 og §15 Prisdirektoratets kunngjøring nr. 952 - anvendt på domfeltes forhold - faller utenom den fullmakt som Stortinget ved prislovens §5 har gitt administrasjonen til å treffe reguleringstiltak, eller at Stortinget for så vidt har gått for langt i retning av å delegere sin myndighet. Jeg finner det klart at så ikke er tilfelle.
Jeg tilføyer at det etter beskrivelsen i byrettens dom er på det rene at den forretning som saken gjelder, først ble etablert etter at kunngjøring nr. 952 var trådt i kraft. Forholdet ligger således annerledes an enn i den sak som er omhandlet i Rt-1952-146 og som gjaldt stansning av en allerede igangværende forretning.
Når det gjelder domfeltes anførsler med hensyn til prislovens §8, siste punktum, gjengitt i byrettens dom, finner jeg det tilstrekkelig å bemerke at denne bestemmelse etter min mening ikke kan tolkes antitetisk, slik at lovbestemmelser av annet innhold enn «kontroll- og reguleringsføresegner» ubetinget skal gå foran vedtak etter prisloven.
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Bendiksby og Holmboe: Likeså.
Av byrettens dom (byfogd Kristian Fauchald med domsmenn Jens Svensson og Andreas Githmark):
A, født xx.xx.1913, er møbeltapetsermester med verksted i Nedre Lundsvei 5, Kristiansand, bopel Sødal i Oddernes. Han er gift og forsørger hustru og et mindreårig barn, er uformuende og hadde i 1952 en inntekt av kr. 7 800,00. Han er tidligere ikke tiltalt, bøtelagt eller straffedømt.
Ved forelegg utferdiget av politifullmektigen ved Kristiansand Politikammers Sivilavdeling den 3. januar 1952 ble A forelagt en
Side:1126
bot til statskassen av kr. 500.00, subsidiært 30 dagers fengsel, «for overtredelse av Mellombels lov om prisregulering m.v. av 30. juni 1947 §12, jfr. §13, jfr. §5, jfr. lov nr. 5 av 6. juli 1951, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 952 av 27. januar 1947 §13, 1. punktum, hvoretter det er forbudt å drive forhandlervirksomhet i møbelbransjen uten godkjenning av Prisdirektoratets distriktskontor. jfr. §15, siste punktum, hvoretter produsent, som ikke er godkjent som forhandler, ikke kan omsette møbler som ikke er tilvirket av ham selv - - -».
Retten skal bemerke:
Tiltalte har forklart at han - visstnok i 1941 - fikk håndverksbrev i møbeltapetserfaget og at han løste håndverksborgerskap i Kristiansand den 1. august 1945. Han startet deretter sammen med B en møbelforretning under firmanavn A & B. De hadde tillatelse hertil fra Prisdirektoratets distriktskontor. Den 1. februar 1947 overtok B møbelforretningen og tiltalte begynte møbeltapetserverksted med salg av egen produksjon.
Fra 15. februar 1951 fikk tiltalte nye lokaler i 1. etasje i Festningsgaten 34, butikken på hjørnet av Festningsgaten og Skippergaten i Kristiansand. Han delte butikken i to ved hjelp av en portiere. I den del som var nærmest hjørnet hadde han utstilling av møbler, i den andre delen hadde han verksted. Dessuten hadde han et rom i kjelleren som ble brukt til lager og verkstedsrom.
Tiltalte erkjenner og retten finner det bevist at han i tiden fra 15. februar til 30. oktober 1951 fra sitt lokale i Festningsgaten 34 solgte møbler både av egen og av fremmed produksjon. De møbler han kjøpte inn for videre salg stammet fra iallfall 15 forskjellige produsenter hvorav noen var håndverkere, andre møbelfabrikker. Gjennom hele det nevnte tidsrom kjøpte han inn nye møbler etter som behovet meldte seg. Salget sluttet den 30. oktober 1951, idet tiltalte var kommet i økonomiske vanskeligheter og boet ble tatt under likvidasjon av Kreditorforeningen i Kristiansand.
En av de siste dager av februar 1951 fikk tiltalte besøk av daværende sekretær ved Prisdirektoratets distriktskontor v. d. Lippe, som meddelte ham at han etter de gjeldende prisbestemmelser for møbelbransjen ikke hadde lov til å selge møbler av fremmed produksjon.
Da tiltalte fortsatte å selge sådanne møbler og også kjøpte inn nye for salg, sendte Distriktskontoret ham et brev den 3. april 1951, hvori det bl.a. er anført:
«Det er fra prismyndighetenes side ikke noe å bemerke ved at De selger egne produserte møbler eller møbelstoffer fra Deres nye utsalgssted. Det står en møbelprodusent fritt om han vil selge disse fra fabrikk, lager eller butikk. Derimot kan De ikke uten prismyndighetenes samtykke selge møbler av fremmed produksjon, jfr. §13 i Prisdirektoratets kunngjøring nr. 952 av 27. januar 1947. Sådant samtykke er ikke og vil under de nåværende forhold ikke bli gitt Dem.»
Tiltalte fikk også i løpet av tiden fra februar til 30. oktober flere ganger besøk av representanter fra Priskontoret, som gjentok at hans salg av møbler av fremmed produksjon var ulovlig.
Tiltalte anfører at han med hjemmel i sin salgsrett som håndverker
Side:1127
(lov om håndverksnæring §15 og lov om handelsnæring §42) hadde rett til å «selge varer som er tilvirket av andre, når de er av samme slag som det han selv tilvirker, eller som han i kraft av sitt borgerskap eller næringsbrev har rett til å tilvirke, eller er ting som sedvanlig benyttes i forbindelse med sådanne varer.»
Han konfererte om salgsretten med Kristiansand Sadelmaker- og Tapetserlaug straks han hadde fått den første henvendelse fra v. d. Lippe i slutten av februar 1951. Lauget konfererte med Norges Håndverkerforbund. Etter de uttalelser som han således fikk, mente han å være i sin gode rett når han fortsatte med salget. Tiltalte erkjenner at han i egenskap av møbeltapetsermester burde kjent bestemmelsene i Prisdirektoratets kunngjøring nr. 952 og fra slutten av februar 1951 kjente han dem også. Fritagelse for straffansvar på grunnlag av ubekjentskap med bestemmelsene i nevnte kunngjøring påberoper han seg ikke. Han erkjenner også at han var klar over bestemmelsene i den midlertidige prisreguleringsloven av 30. juni 1947 og over den tilsvarende tidligere lov. Når han således fullt bevisst handlet i strid med kunngjøringen og Distriktskontorets bestemmelser var det fordi han mente og fremdeles mener, at kontorets og påtalemyndighetens lovforståelse er uriktig. Heri har han som nevnt fått støtte både fra Lauget og Håndverkerforbundet hele tiden fra 15. februar til 30. oktober 1951 og også etter denne tid. For så vidt hevder han at han var i god tro.
Forsvareren anfører at bestemmelsen om håndverkeres handelsrett i §42 i lov om handelsnæring av 8. mars 1935, jfr. §15 i lov om håndverksnæring av 25. juli 1913, gir tiltalte en rett som ikke uten erstatning kan fratas ham til å selge møbler av fremmed produksjon. Etter handelslovens §108 (håndverkslovens §45) må riktignok enhver som driver håndverk og handel med hjemmel i de nevnte lover finne seg i at de rettigheter og plikter «som han har eller får etter denne lov, blir endret ved ny lov». Uttrykket ny lov sikter etter forsvarerens mening, bare til forandringer som foretas i selve håndverksloven og i handelsloven. Retten kan ikke være enig i dette. Bestemmelsen i handelslovens §108 er gått uforandret over fra §37 i handelsloven av 16. juli 1907. Den kommisjon som var nedsatt ved kgl. res. av 2. november 1896 for å utarbeide forslag til loven av 1907 anfører i sin innstilling side 108 (til §37) bl.a. følgende:
«Det ville da være klart og uomtvistelig, at Handelsbedrift alene kunne udøves overensstemmende med de til enhver Tid gjældende Lovregler. Med den Omstendighed, at Berettigelsen til den almindelige Kjøbmandshandel saavel efter gjældende Ret som efter Udkastet alene kan oppnaaes gjennom Erhvervelse af et paa Personen lydende, af offentlig Myndighed udstedt Næringsbrev, burde i sig selv ikke lede til nogen Forandring i det nævnte naturlige Forhold at enhver Næringsret overhodet betyr en Ret til at udøve Næringen overensstemmende med de til enhver Tid gjældende Lovregler. Det er klart, at Grundlovens Forfattere heller ikke ved Affattelsen af Regelen i Grundlovens §97 med Bevidsthed har tilsigtet at sætte Lovgivningen Skranker i saa Henseende. Hvorvidt desuagtet vor Theori og Retspraxis har havt Ret i at betragte en Kjøbmands Salgsret som en saadan fra Lovgivningens Side
Side:1128
uangribelig og ubegrænselig Ret, skal her ikke undersøges. Men det synes ihvertfald efter det ovenfor anførte paakrævet at sørge for, at ikke ogsaa den Handelsberettigelse som Kjøbmand, der erhverves Kraft af den nye Handelslov, kommer til at lægge lignende Hindringer i Veien for Lovgivningsmagtens Evne til under Hensyn til givne Tidsomstændigheder at gribe regulerende ind gjennem Bestemmelser, der f. Ex. udelukker visse Varesorter fra den almindelige Kjøbmandshandel og underlægger Salget af disse Særregler til Samfundets Betryggelse i den ene eller den annen Retning.»
Hverken departementet eller vedkommende Stortingskomité har gjort noen merknader i anledning av disse betraktninger. Ifølge forarbeidene er bestemmelsen i §37 (den nåværende lovs §108) foranlediget bl.a. ved Høyesteretts dom inntatt i Rt-1890-455, som hviler på den betraktning at innehaveren av et handelsborgerskap har en for livstiden varende rett til uansett senere lovendringer å handle med de varer som borgerskapet omfattet etter den lovgivning som gjaldt på utstedelsestiden. Høyesterett har senere i dom inntatt i Rt-1922-624 (angående Vauverts brennevinsprivilegium) hevdet en annen oppfatning, men den tidligere bestemmelse i §37 fra loven av 1907 er allikevel opprettholdt. Retten viser også til hva der er anført av professor Frede Castberg i Norges Stasforfatning II, 230 flg. og i professor Johs. Andenæs: Statsforfatningen i Norge 289 flg. Det synes etter dette ikke tvilsomt at det med virkning for handlende kan foretas forandringer i deres rettigheter i andre lover enn handelsloven. Dette er også gjort i stor utstrekning.
Da håndverkernes handelsrett er hjemlet i handelsloven (håndverksloven §45 jfr. 15) må det samme gjelde for dem. Retten finner således ikke at tiltalte - mer enn andre handlende - er tilsikret noen rett til fritt å handle uten hensyn til senere lovgivning.
Forsvareren har videre anført, at det med ordene «ny lov» i §108 bare er ment formelle lover. Det måtte - mener forsvareren - ha stått uttrykkelig om det hadde vært meningen at administrative myndigheter skulle kunne gjøre innskrenkninger i håndverkernes handelsrett, selv om deres bestemmelser gis i henhold til delegasjon i formell lov. Retten kan ikke være enig i det. At det ved formell lov kan gis administrative organer myndighet til å treffe bestemmelser av materiell lovs innhold er sikker statsrett, se således f. eks. professor Frede Castberg: Norges Statsforfatning II 62 flg. og Andenæs: Statsforfatningen i Norge 177 flg. Og at Prisdirektoratets bestemmelser i henhold til prisreguleringsloven av 1947 (og de tilsvarende tidligere lover) har samme bindende virkning som formelle lovbestemmelser er heller ikke tvilsomt. Det har da også vært praktisert siden før krigsutbruddet i 1940.
Subsidiært anfører forsvareren, at forskriftene i kunngjøring nr. 952 ikke gjelder for håndverkere som med hjemmel i sitt håndverksborgerskap selger varer av fremmed produksjon. Han henviser for så vidt til de tidligere gjeldende prisbestemmelser for møbelbransjen, nemlig Prisdirektoratets kunngjøring nr. 473 av 13. mai 1943 og kunngjøring nr. 613 av 21. juni 1944.
Side:1129
Forsvareren peker på at det i disse kunngjøringer ikke er tale om produsenters salg, bare om ren handelsvirksomhet. Begge kunngjøringene ble opphevet ved kunngjøring nr. 952 uten at det ble foretatt noen prinsipiell forandring. Det kan derfor etter forsvarerens mening ikke være riktig at produsenter skal omfattes av reguleringsbestemmelsene. Hertil kommer etter forsvarerens mening at en riktig fortolkning av §15 i kunngjøring nr. 952 leder til at det bare er «en regulær møbelforretning som drives som selvstendig foretak helt adskilt fra selve produksjonsvirksomheten», som er gjenstand for regulering.
Det fremgår herav, hevder forsvareren, at den salgsvirksomhet som drives fra en håndverkers verksted, slik som tiltalte har gjort, ikke omfattes av reguleringsbestemmelsene. I anledning herav bemerker retten at kap. I i kunngjøring nr. 952 inneholder «Regler om prisfastsettelse for møbelprodusenter». Det er således åpenbart at kunngjøringen er beregnet på disse. Kapitel II handler om «Bestemmelser om videreforhandling av møbler» og første paragraf i dette kapitel (§13) bestemmer bl.a.: «Det er forbudt å drive forhandlervirksomhet i møbelbransjen uten godkjenning av Prisdirektoratets distriktskontor.»
Det er virksomheten en må ha spesiell tillatelse til og dette gjelder for alle, uansett av hvem eller hvorledes forhandlingen skal drives. Bestemmelsene i §15 i kunngjøringen har overskriften: «Særbestemmelser om godkjenning av produsenter som forhandlere.» Paragrafen sier bl.a. at «En produsent kan bare godkjennes som forhandler dersom det utsalg han driver, er organisert som en regulær møbelforretning». Denne ekstrabetingelse må være oppfylt for produsenter. Det er således positivt forbudt for distriktskontorene å tillate en håndverker å selge møbler av fremmed produksjon fra sitt verksted. Etter rettens mening er bestemmelsene i §13 første setning og §15 så klare, at tiltalte overhodet ikke kan ha vært i tvil om at hans salg av fremmedproduserte møbler var i strid med dem.
Forsvareren har også pekt på at det i den midlertidige prisreguleringslov av 1947 §8 er bestemt at bortsett fra regulering av lønns- og arbeidsvilkår for tjeneste hos andre gjelder «føresegner etter §5 i denne lova framom kontroll- og reguleringsføresegner gjevne i eller med heimel i andre lover eller rettarbøter, om ikkje Kongen fastset noko anna.»
Det er bare nevnt «kontroll- og reguleringsføresegner». Handelslovens §42 inneholder etter forsvarerens mening ingen slike forskrifter, den gir bare hjemmel for håndverkernes handelsrett og regulerer ikke retten. Bestemmelsen i §8 er for øvrig av den art at den må fortolkes innskrenkende. For så vidt det overhodet kan være tvil, mener forsvareren, må man bygge på at bestemmelser av administrative myndigheter («en lavere rettskilde»), må stå tilbake for bestemmelser gitt i formell lov. Retten kan heller ikke være enig med forsvareren på dette punkt. Handelslovens §42, jfr. håndverkslovens §15, gir riktignok håndverkerne en utvidet salgsrett, men paragrafen begrenser salgsadgangen til bestemte varer og - som allerede nevnt foran - gir §108 i handelsloven hjemmel til bl.a. å innskrenke ytterligere salgsadgangen. Etter rettens mening er dette nettopp eksempler på
Side:1130
«reguleringsføresegner». En ren ordfortolkning leder til dette resultat og denne fortolkning stemmer også best med den hensikt som gir seg til kjenne for øvrig i prisreguleringsloven.
Retten finner således at tiltalte objektivt sett har overtrådt de bestemmelser som er nevnt i forelegget og at disse bestemmelser gjaldt for hans virksomhet i Festningsgaten 34. - - -