Rt-1955-1145

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-11-25
Publisert:	Rt-1955-1145
Stikkord:	Avløsning av seterretter
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 113 B/1955
Parter:	Guttorm Johansen Kvernmo m.fl. (overrettssakfører Kaare J. Tapper - til prøve) mot A/S Meraker Brug (høyesterettsadvokat Edvard Løchen).
Forfatter:	Bahr, Nygaard, kst. dommer Rode, Gaarder, Berger
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §89, §92, Skogloven (1863) §12, §16, §19, §36, §59, §8, Skogloven (1863), §123, §92a, Jordskifteloven (1882), Jordskifteloven (1950) §109, §94, Jordskifteloven (1950)

Dommer Bahr: Ved kjennelse av 10. august 1939 nektet Innherred utskiftningsrett å fremme avløsning som var forlangt bl.a. av innehavere av 8 seterrettigheter i g.nr. 45, b.nr. 1 Færen i Meråker, tilhørende A/S Meraker Brug. Kravet om avløsning var fremsatt i henhold til de da gjeldende bestemmelser i utskiftningsloven av 13. mars 1882 §92, jfr. §89, og gjaldt retten til hustømmer, ved og gjerdefang på setrene.

Etter anke fra de bruksberettigede opphevet Stjør- og Verdal herredsrett ved dom av 9. oktober 1941 utskiftningsrettens kjennelse og hjemviste saken til ny behandling. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

A/S Meraker Brug påanket herredsrettsdommen til

Side:1146

Frostating lagmannsrett, som den 9. mars 1948 avsa dom med slik domsslutning:

«Den foreliggende avløsningsforretning, forlangt av Peder Kvernmo, Ludvik Hegnes, Ane Meraker, Johan Johansen Kvernmo, Karl Bjørgen, Ole Trøbak, Lina Evjebak, Petter og Lorentz Lorentsen Evjen blir ikke å fremme.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Under lagmannsrettssaken var Peder Kvernmo avgått ved døden og Guttorm Johansen Kvernmo trådt inn som part i hans sted.

Guttorm Johansen Kvernmo og de øvrige innehavere av seterrettene har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder hele tvistegjenstanden.

For det tilfelle at Høyesterett - i likhet med lagmannsretten - skulle finne at Færen fremdeles er en privatalmenning, hevder ankepartene at det i hvert fall etter den nye jordskiftelov av 22. desember 1950, som trådte i kraft 1. november 1951, ikke er noe til hinder for å foreta avløsning av særlige bruksrettigheter i almenning. Den bestemmelse i utskiftningsloven av 1882 som utskiftningsretten og lagmannsretten har funnet avgjørende - lovens §123 - er nemlig ikke gjentatt i den nye lov. Ankepartene hevder at det er reglene i jordskifteloven som nå skal legges til grunn ved avgjørelsen av deres krav, og henviser i den forbindelse til ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene i lovens §109. Men selv om avgjørelsen skulle treffes etter loven av 1882, mener de at utskiftningsretten og lagmannsretten er kommet til et uriktig resultat, da bestemmelsen i nevnte lovs §123 etter deres mening overhodet ikke gjelder avløsning.

Ankepartene hevder for øvrig at Færen ikke er almenning i utskiftningslovens - eller nå jordskiftelovens - forstand. De anfører i denne forbindelse at i A/S Meraker Brugs eiertid har ingen gårder i det omliggende distrikt utøvet vanlige almenningsrettigheter i Færen. Det kan etter ankepartenes mening ikke være avgjørende i denne henseende at A/S Meraker Brug - som fremhevet av lagmannsretten - selv eier 4 gårder i distriktet.

Med hensyn til den innsigelse fra A/S Meraker Brug som lagmannsretten ikke tok standpunkt til, nemlig at avløsning ikke kunne finne sted fordi retten til åvirke var knyttet til setrene - en innsigelse som opprettholdes av A/S Meraker Brug også for Høyesterett - henviser ankepartene til høyesterettsdom i Rt-1931-350, hvor det ble antatt at rett til åvirke i skog som var knyttet til eiedomsseter, kunne kreves avløst. Ankepartene mener at spørsmålet må løses på samme måte også når det gjelder åvirkesrett tilknyttet seter som den seterberettigede bare har bruksrett til, slik som tilfellet er i denne sak.

Ankepartene har nedlagt påstand om at de forlangte

Side:1147

avløsningsforretninger blir å fremme, og at A/S Meraker Brug tilpliktes å betale ankepartene saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

A/S Meraker Brug har som ankemotpart nedlagt påstand prinsipalt om at lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at A/S Meraker Brug tilkjennes saksomkostninger for alle retter, subsidiært om at gårdbruker Guttorm Johansen Kvernmo m. fl. tilpliktes å nytte avløst skog bare til bruk for vedkommende gårds seter, slik at den eksempelvis ikke skal kunne avhendes helt eller delvis, eller brukes som privat jaktområde.

Om saksforholdet viser jeg til premissene for de underordnede retters avgjørelser. For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å referere. I faktisk henseende foreligger saken for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som utskiftningsretten og lagmannsretten, men på et annet grunnlag.

Jeg nevner først at det antagelig er riktig som anført av ankepartene, at spørsmålet om den forlangte avløsning kan fremmes, nå blir å avgjøre etter bestemmelsene i lov om jordskifte av 22. desember 1950, uansett at kravet om avløsning er fremsatt og saken i de tidligere instanser behandlet på grunnlag av reglene i den da gjeldende utskiftningslov av 1882. Sistnevnte lov falt nemlig bort ved jordskiftelovens ikrafttreden, og jordskifteloven har ingen bestemmelse som gir de tidligere regler fortsatt anvendelse i tilfelle som det foreliggende; jfr. reglene i lovens §109, spesielt paragrafens 3. punktum. Etter det syn jeg har på saken, får imidlertid dette spørsmål ikke særskilt betydning. Hva enten det er jordskiftelovens eller utskiftningslovens regler som i dette tilfelle skal anvendes, er det for meg avgjørende at de åvirkesrettigheter det her er tale om, etter sin særlige karakter og sin sammenheng med de øvrige beføyelser som seterrettighetene omfatter, ikke kan være gjenstand for avløsning. I så henseende skal jeg bemerke:

Det er enighet mellom partene om at de seterrettigheter som åvirkesrettighetene er en del av, og som er omhandlet i skjøtene på vedkommende gårder i Meråker, har sin opprinnelse i gamle almenningsrettigheter og nå tilligger gårdene som bruksrettigheter i A/S Meraker Brugs eiendom. Det er altså på det rene at det dreier seg om såkalte «brukssetre», hvor innehaverne ikke har eiendomsrett til setervollene. Ved seterrettigheter av den art det her gjelder, kan det etter min mening ikke være adgang til å skille ut en enkelt av brukerens beføyelser, f. eks. åvirkesretten, og gjøre den til gjenstand for avløsning, slik at brukeren i stedet skulle få et skogstykke eller en fjellstrekning til eiendom. De forskjellige beføyelser som tilkommer brukeren - beitesrett, bruksrett til setervoll,

Side:1148

åvirkesrett - må her behandles som et samlet hele. Noen avløsning av seterretten som helhet er det ikke spørsmål om i saken, og en slik avløsning ville det heller ikke være adgang til, uten i tilfelle i forbindelse med jordskifte. Ankepartene har hevdet at jordskifteretten ville ha adgang til i forbindelse med avløsning av åvirkesretten å avløse også f. eks. bruksretten til setervoll, uansett at avløsningskravet bare omfatter åvirkesretten, og de har i den forbindelse henvist til §94 i jordskifteloven. Jeg finner imidlertid at denne oppfatning ikke er holdbar. Den nevnte lovbestemmelse kan ikke antas å hjemle avløsning av andre rettigheter enn dem som kan være gjenstand for avløsning etter lovens alminnelige regler. Jfr. Christensens kommentarutgave av jordskifteloven, note i til §94.

Det resultat jeg er kommet til, er etter min mening ikke i strid med dommen i Rt-1931-350 flg., som ankepartene har påberopt. I de tilfelle som da ble behandlet, var nemlig innehaverne av seterrettighetene eiere av setervollene. Dette moment er understreket i premissene for utskiftningsrettens og herredsrettens avgjørelser, som Høyesterett sluttet seg til, og jeg forstår det så at forholdet ble tillagt vesentlig betydning for spørsmålet om adgangen til avløsning av de åvirkesrettigheter som tillå setrene. Jeg henviser i denne forbindelse spesielt til herredsrettens begrunnelse - Rt-1931-352 - der det fremheves at «Det foreliggende tilfelle, hvor setereieren også er blitt eier av setervollen, ikke er vesentlig forskjellig fra en gård med tilhørende beitesrett og åvirkesrett i annenmanns utmark». At det ikke kan være plass for en tilsvarende analogi ved brukssetre som det her gjelder, finner jeg klart.

Det blir etter dette ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om Færen fremdeles er privatalmenning, og heller ikke til de spørsmål om forståelsen av utskiftningsloven og jordskifteloven som er reist for det tilfelle at det nevnte spørsmål skulle bli tatt opp til løsning av Høyesterett.

Jeg er således kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Derimot antar jeg at ankepartene må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Guttorm Johansen Kvernmo, Ludvik Hegnes, Ane Meraker, Johan Johansen Kvernmo, Karl Bjørgen, Ole Trøbak, Lina Evjebak, Petter Evjen og Lorentz Evjen én for alle og alle for én til A/S Meraker Brug 1800 - atten hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:1149

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Rode, dommerne Gaarder og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Odd Woxholt med domsmenn J. P. Trøite og M. J. Husbyn):

- - -

Av utskiftningsrettens kjennelse hitsettes:

«Den 10. august fortsattes forretningen med det samme rettspersonale. Til stede - - -. Foretokes befaring i Færen vedkommende de setre hvis rettigheter er forlangt avløst i denne skog.

Med hensyn tll disse setre er det på det rene, at de ligger innen gammelt almenningsområde. A/S Meraker Brug hevder at dette område er privatalmenning. Denne påstand støtter bruket på høyesterettsdom i sak Jens Broen - A/S Meraker Brug.

Ved Kongeskjøte av 1799 ble Meraker almenning solgt til privateiendom, men med forbehold av almuens gamle rett til setre, ved og hustømmer med videre. I 1812 var Selbu kobberverk eier av almenningen. Senere ble verket også eier av samtlige 63 gårder i Meråker undtatt en Nustadgård.

Fra 1905 til 1906 og utover er de fleste gårder i Meråker solgt til de respektive forpaktere eller andre, og de gamle almenningsrettigheter omregulert. Noen gårde er ennu ikke solgt, men bare bortforpaktet.

Om der fremdeles består noen almenningsrett for de solgte gårde. går ikke Høyesterett i den nevnte dom inn på, men det avgjørende for den er, at alle gårde på den tid (1930) ikke er solgt. Disse gårde, uttaler Høyesterett, kan av Meraker Brug eller senere eiere av skogen selges uten noe forbehold, og da har disse gårde almenningsrett som fra gammel tid. Høyesterett kommer derfor til det resultat, at en del av Meraker Brugs skog fremdeles eksisterer som privatalmenning.

Når Høyesterett er kommet til dette resultat, kan ikke utskiftningsretten hevde noen annen oppfatning selv om forholdet muligens kan ha mere teoretisk enn praktisk betydning.

Etter §123 i utskiftningsloven har denne lov ingen anvendelse på utskiftning av almenninger. Dette må da gjelde enten det er tale om ordinær utskiftning eller avløsning. Følgen herav blir, at den forlangte avløsning av de foran nevnte seterrettigheter i Færden ikke kan tas tilfølge.» - - -

Retten skal bemerke:

Hvis utskiftningslovens §123 skal undergis en rasjonell fortolkning, kan man ikke, som av ankepartene hevdet, helt generelt anta, at avløsning i almenninger i alle tilfelle skulle være tillatt. Så vel skogloven som utskiftningsloven synes å bygge på den oppfatning, at de egentlige almenningsrettigheter skal vedvare som sådanne, og skogloven gir derfor en rekke regler som søker å sikre den mest rasjonelle og praktiske anvendelse av disse rettigheter. Når det derimot gjelder andre rettigheter, så vel i almenning som i privatskog, gir loven anvisning på omordning og avløsning slik at skogen kan tjene så vel eiere som bruksberettigede på beste måte uten at skogen derved tar skade. Retten finner

Side:1150

etter dette at utskiftningslovens §123 etter hele lovens tanke må forståes således, at når det gjelder særlige bruksrettigheter må disse kunne kreves avløst når betingelsene for øvrig foreligger selv om det er særlige bruksrettigheter i almenning. Som støtte for denne oppfatning henvises eksempelvis til den av ankepartene nevnte §59 i skogloven og likeledes til samme lovs §36 sjette ledd, som begge taler om særskilte bruksrettigheter. Det springende punkt i denne sak skulle således bli hvorvidt det her er tale om alminnelig almenningsrett eller en særskilt bruksrett.

Det er under prosedyren så vel som under saksforberedelsen gitt en utredning av den historiske utvikling vedrørende Meraker Skog. En kort gjengivelse derav er inntatt i den påankede utskiftningskjennelse.

Det fremgår av det opplyste, at det her er tale om en rettsutvikling fra statsalmenning til privatalmenning og videre til privat skog. Denne rettsutvikling kan ennå ikke sees som helt avsluttet. En del av den alminnelige almenningsrett er således for de fleste eiendommer i Meråker ordnet kontraktsmessig. mens f. eks. jaktrett uten hund ifølge høyesterettsdom, inntatt i Rt. for 1930 137 fremdeles tilligger gårdene i bygden som almenningsrett.

Retten finner etter det opplyste å måtte gå ut fra at seterretten for de ankende parters vedkommende må antas å være kontraktsmessige rettigheter, idet de er hjemlet i hjemmelsdokumentene til de respektive parters eiendom. Man må således gå ut fra, at den hugstrett til seterbehov som de ankende parter har, må regnes som en særlig bruksrett, og må således kunne avløses uten hensyn til om g.nr. 45, b.nr. 1, Færen betraktes som almenning eller ikke. - - -

Av lagmannsrettens dom lagdommerne Fredrik Wildhagen og Backer og byskriver Leif Rønning):

- - -

Lagmannsretten bemerker:

Motpartenes, dvs. de bruksberettigedes, krav på avløsning av retten til hustømmer, ved og gjerdefang var for utskiftningsretten støttet til utskiftningsloven §92a. Senere er også påberopt skogloven - særlig §59, jfr. §8 og §12.

Motpartene eier gårder i Meråker og har seterrettigheter i Færen g.nr. 45, b.nr. 1 i Meråker. Setrene ligger sydøst og øst for innsjøen Færen.

A/S Meraker Brug har mot kravet på avløsning anført dels at motpartenes ovennevnte rett til åvirke er del av deres seterretter, dels at den skog, hvori seterrettene kan utøves, er privatalmenning -, Meråker almenning.

Til støtte for den forstnevnte innsigelse er påberopt at en seterrett er en egenartet bruksrett, der må bedømmes som sådan og altså tas som en helhet. Den enkelte nyttesrett - her åvirkesretten - kan ikke fraskilles som en fra seterretten uavhengig bruksrettighet og som sådan kreves avløst. Denne oppfatning er anerkjent og lagt til grunn i Trondhjem overrettsdom 25. oktober 1926 i sak nr. 180/1925. Saken angikk et tilfelle, hvor seterrettens innehaver ikke var eier av setervollen, og

Side:1151

dommen fremhevet at det ikke forelå et tilfelle hvor vedkommende seter var en eiendomsseter. Dommen fremholder også, at seterrett ikke er blant de bruksretter som etter uskiftningsloven §89 kan kreves avløst. Samme overrett har senere ved dom 18. august 1930 i sak nr. 103/1929 antatt, at skogloven (§16 og §19) ikke var til hinder for at stedsevarende hugstrett ble påheftet skog for seterbrukets skyld. Det uttales i dommen, at hugstretten måtte i det tilfelle betraktes som en del av seterretten, og loven antas ikke å legge noen hindring i veien for påhefte av stedsevarende seterrett. En ikke tidsbegrenset hugstrett i den omliggende skog, der ved et salg av skog var betinget til fordel for setre. som selgeren forbeholdt seg, ble ved dommen opprettholdt. På den annen side har Høyesterett ved dom i Rt-1931-350 antatt at utskiftningsloven §89, jfr. §92 om avløsning av bruksrettigheter omfatter også den til en eiendomsseter knyttet rett til åvirke i skog. Det gjaldt dog - som antydet - der i saken det tilfelle at setereieren også var eier av setervollen, hvilket ble strengt fremhevet av de underordnede instanser, hvis avgjørelser ble stadfestet uten bemerkninger. Herredsretten uttaler således, at hensett til setereierens eiendomsrett til setervollen, var tilfellet ikke særlig forskjellig fra en gård med tilhørende beitesrett og åvirkesrett i annenmanns utmark.

I nærværende tilfelle er setereierne ikke eiere av setervollene. Den nevnte høyesterettsdom er derfor ikke her et bindende prejudikat. Man finner det unødvendig å avgi en decitiv uttalelse angående denne ankepartens første innsigelse, idet den annen innsigelse ansees avgjørende.

Om denne innsigelse uttales nærmere: Den gamle Meråker almenning har hvilt på Færen g.nr.45, b.nr. 1 og på det meste av Meråker Skog, g.nr. 49, b.nr. 1 - begge i Meråker. Disse eiendommer tilhører ankeparten. I de senere generasjoner - visstnok fra 1880-årene av - er det foregått en utvikling med bortforpaktning av gårder, samt fra omkring år 1900 salg av gårder og husmannsplasser. Herved ble det truffet bestemmelser om rettigheter for de solgte gårder og plasser i g.nr. 49, b.nr. 1 og Meraker Brug A/S hevdet at derved var ethvert preg av almenning bortfalt. Høyesterett antok imidlertid ikke dette ( Rt-1930-137). Det fantes avgjørende at ikke alle gårder var solgt, men at noen fremdeles bare var bortforpaktet, samt at hvis A/S Meraker Brug senere solgte noen av disse gårder uten sådant forbehold eller bestemmelse som foran nevnt, ville det vise seg, at til disse gårder hørte almenningsrettighetene, som de har vært fra gammel tid. Etter dette antas, at en del av Meraker Skog fremdeles eksisterte som privatalmenning. Det ble under nærværende saks behandling i skranken uimotsagt anført, at av Meraker Skog er det fremdeles 2 gårder igjen på A/S Meraker Brugs hånd, og at Bruget likeledes har usolgt 2 gårder igjen av Færen g.nr. 45, b.nr. 1. Da Færen, g.nr. 45, b.nr. 1 også er en del av den gamle Meråker almenning, må antas at det likeledes her består en privatalmenning.

Man antar videre at etter utskiftningslovens §123 kan det ikke kreves avløsning av bruksrett som i §89 og §92 omhandlet i en almenning. Uttrykket i §123, at nærværende lov har ingen anvendelse på utskiftning av almenninger gjelder også avløsning. En sådan forretning

Side:1152

er nemlig en partiell utskiftning. Lovens forarbeid støtter denne forståelse av paragrafen. - - -

I henhold til det her utredede finner man at utskiftningsrettens kjennelse 10. august 1939 bør opprettholdes.

Visstnok har motpartene støttet sitt forlangende også til skogloven. - Særlig er nevnt dennes §59, §8 og §12 . Imidlertid nevner denne lovs bestemmelser om, hvilke bruksrettigheter kan kreves avløste (§1 og §2), ikke sådanne rettigheter som de her i saken omhandlede, og de gir kun adgang til avløsning mot erstatning i penger etter lensmannsskjønn (§24) - altså ikke mot en andel av eiendommen bestemt ved forretning som blir holdt overensstemmende med reglene for utskiftningsforretning (§96). Denne likestilling i §96 av de 2 slags forretninger (utskiftning og avløsning) bestyrker i øvrig det ovenfor antatte om at de begge omfattes av §123. - - -