Rt-1955-741

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-08-27
Publisert:	Rt-1955-741
Stikkord:	Erstatning etter kollisjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 81 B/1955
Parter:	Bilutleie A/S v/styrets formann Arne Syversen (høyesterettsadvokat Harald Børresen) mot Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde (overrettssakfører Ragnar Horn - til prøve).
Forfatter:	Helgesen, Heiberg, Gundersen, Bahr, Thrap
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30, §32, Motorvognloven (1926)

Dommer Helgesen: Den 22. juni 1950 kolliderte personbil A-12 014, eier Bilutleie A/S og lastebil 5-2042, eier Olav Bøe. Sammenstøtet mellom de to biler skjedde i en kurve på Skredestranda ved Hornindalsvannet. Eieren av bil A-12 014 reiste sak mot Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde, hvor bil S-2042 var ansvarsforsikret. Den 25. november 1952 avsa Oslo byrett dom i saken med denne domsslutning:

«Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Bilutleie A/S kr. 3863 med 4 prosent årlig rente fra 31. august 1951 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som den 10. april 1954 avsa dom med slik domsslutning:

«Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde frifinnes. Sakskostnader tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for det resultat byretten var kommet til.

Bilutleie A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har tillatt anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Side:742

Bilutleie A/S gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har forstått motorvognlovens §30 fjerde ledd, sammenholdt med første og annet ledd, derhen at loven utelukker muligheten av erstatningsansvar på objektivt grunnlag i de tilfelle der en kollisjon mellom to motorvogner skyldes maskinbrudd, bremsesvikt eller andre tekniske feil. Ankeparten hevder videre at når motorvognlovens §32 uttrykkelig fastslår at forskriftene i lovens kapitel VII ikke skal minske «den skadebodretten som nokon hev etter dei vanlege rettsreglane», så følger derav at de alminnelige erstatningsregler - herunder også erstatningsreglene om ansvar for farlig bedrift ved maskinbrudd eller tekniske feil - fortsatt gjelder ved kollisjon mellom motorvogner.

Subsidiært hevder ankeparten at føreren av lastebilen burde ha søkt å unngå sammenstøtet enten ved i tide å bruke håndbremsen eller kjøre inn mot fjellveggen på sin høyre side av veien for å stanse bilen der.

Bilutleie A/S har nedlagt denne påstand:

«Byrettens dom stadfestes, og Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde, dømmes til å betale Bilutleie A/S, sakens omkostninger for alle retter.»

Ankemotparten gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket motorvognlovens §30 fjerde ledd riktig, når den har antatt at bestemmelsene i motorvognlovens §30 fjerde ledd, som etter ankemotpartens oppfatning har instituert en farekompensasjonsregel, utelukker det objektive erstatningsansvar i et tilfelle som det foreliggende. Ankemotparten, som også for øvrig har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og lagmannsretten, har nedlagt denne påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom av 10. april 1954 stadfestes, dog således at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som tidligere. Til belysning av årsaken til sammenstøtet mellom de to biler finner jeg grunn til å sitere den erklæring som ble avgitt den 31. august 1950 av Karstad & Co. A/S, hvis bilverksted kort tid i forveien hadde hatt S-bilen til reparasjon. I erklæringen heter det: «I anledning lensmannens henvendelse om opplysninger angående bil S-2042 i sammenheng med kollisjon av 22. juni kan meddeles at bilen var her på verkstedet 12. juni for reparasjoner av gearboksen og ble da etter utført reparasjon her grundig prøvekjørt og bremsene var da i full orden. - Kan for øvrig i sammenheng hermed opplyse at bremsene på 5-2042 alltid har vært i førsteklasses stand og at verkstedet her har hatt tilsyn og vedlikehold på denne vogn siden den nåværende eier overtok den. - 23. juni var vogna her for å få rettet på den feil ved bremsene som etter vår mening måtte være skyld i kollisjonen. Det viste seg at hovedstaget mellom bremsepedal og bremse-hovedeylinder hadde bøid seg slik at etter det

Side:743

første trykk på bremsepedalen blev staget for kort og videre bruk av bremsepedal helt virkningsløs.» Jeg nevner videre at for Høyesterett er fremlagt som nytt dokument en erklæring av 13. november 1954 fra sivilingeniør Erling M. Hansson ved Kongelig Norsk Automobilklubb, teknisk avdeling. Denne erklæring har ikke brakt saken i en annen rettslig stilling, og jeg finner det unødvendig å gjøre nærmere rede for dens innhold. Jeg tilføyer at ingeniør Hansson blant annet konkluderer med at svikten i bremseanordningen på bil S-2042 «må ansees hendelig».

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i alt vesentlig henvise til dens begrunnelse. Jeg kan også tiltre de uttalelser som er gitt av lagmannsrettens dissenterende dommer, når det gjelder spørsmålet om ansvar på objektivt grunnlag for eieren av bil S-2042.

Det er i denne sak på det rene at det i forbindelse med sammenstøtet mellom de to biler ikke er noe å bebreide eieren eller føreren av personbilen A-12 014, og jeg kan på samme måte som byretten og lagmannsretten heller ikke finne det godtgjort at det for så vidt er noe å bebreide eieren eller føreren av lastebilen 5-2042. Det er for øvrig enighet mellom partene om selve hendelsesforløpet. Jeg legger etter dette til grunn at årsaken til sammenstøtet utelukkende skyldtes en teknisk svikt ved lastebilens bremser, og at denne svikt eller mangel ved bremseanordningen ikke på noen måte kan legges eieren eller føreren av lastebilen til last. Jeg mener videre at de to biler i motorvognlovens forstand støtte sammen, selv om det er så at personbilen i det øyeblikk selve kollisjonen skjedde, hadde stanset. I denne sak blir det da bare spørsmål om ansvar for eieren av lastebilen eller nå hans forsikringsselskap på objektivt grunnlag. Som allerede nevnt har jeg samme syn på dette spørsmål som byretten. Jeg kan også henvise til Høyesteretts dom i Rt-1954-739. Jeg slutter meg til den forståelse av motorvognlovens §30 fjerde ledd og §32 som annenvoterende dommer Nygaard med tilslutning av rettens formann la til grunn for sitt standpunkt i saken. Jeg er med andre ord enig i at motorvognlovens §30 fjerde ledd ikke med nødvendighet må forståes på den måte at den i alle tilfelle utelukker ansvar på objektivt grunnlag for skade på motorvogner ved kollisjon, og at motorvognlovens §32 med ordene «dei vanlege rettsreglane» ikke kan antas bare å ha hatt for øye reglene om erstatningsansvar på subjektivt grunnlag uansett om det før eller etter motorvognloven av 1926 hadde utviklet seg en rettspraksis om objektivt ansvar for tekniske feil eller svikt ved transportmidler, som frembyr en særlig risiko, jfr. på dette punkt annenvoterendes uttalelser under voteringen i dommen fra 1954. At dette prinsipp også gjelder motorvogner, var i en spesiell anvendelse allerede fastslått ved dommen i Rt-1916-9 (som refererte seg til et tilfelle forut for motorvognloven av

Side:744

1912). Og den omstendighet at skaden her har rammet en annen motorvogn, kan etter min mening ikke stille saken i noen annen stilling for så vidt. Det ville etter mitt syn være en uheldig regel, og en anomali, om en motorvogn skulle være uten ansvar for teknisk feil som rammer en annen motorvogn eller en sporvogn, mens en sporvogn på sin side har objektivt ansvar for skade som den på tilsvarende måte påfører en motorvogn ( Rt-1937-563).

På bakgrunn av den rettspraksis som for så vidt foreligger både før og etter motorvognloven av 1926 og i samsvar med den rettsoppfatning som annenvoterende i dommen av 1954 bygget på, finner jeg at eieren av lastebilen må ha erstatningsansvar for den kollisjon denne sak gjelder.

Jeg tilføyer til slutt at det ikke er tvist mellom partene om erstatningens størrelse.

Jeg finner ikke at det er tilstrekkelig grunn til å endre byrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, men antar at den ankende part må tilkjennes omkostninger ved Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde til Bilutleie A/S 1500 - femten hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Bahr og Thrap: Likeså.

Av byrettens dom (hjelpedommer Erling Bauge):

Bil A-12 014, tilhørende saksøkeren, Bilutleie A/S, var den 22. juni 1950 utsatt for en kollisjon med bil S-2042 som var ansvarsforsikret hos saksøkte, Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde. Kollisjonen fant sted i en kurve på Skredestranda ved Hornindalsvannet. På kollisjonsstedet er det en fjellvegg i kurvens innerside, og veien er bare 3,70 meter bred, så den er for smal for ordinær forbikjøring.

Da bilførerne ble oppmerksomme på hverandre manøvrerte føreren av A-bilen under bremsning bilen ut på sin høyre side (ut mot Hornindalsvannet) og stanset bilen på sin høyre side av veien. Føreren av S-bilen bremset også for å stanse på sin høyre side. Da han trådte inn fotbremsen, virket denne til å begynne med, men plutselig sviktet bremsen, og bilføreren forsøkte å sette bilen i fjellveggen. Før S-bilen tok inn i fjellveggen, tørnet imidlertid bilene sammen, og S-bilen ble trukket inn i veien igjen, og trykket A-bilen, som var stanset før kollisjonen inntraff, 2,30 meter tilbake og delvis utfor veien, samtidig som to stabbestener ble skjøvet over ende og ut i vannet. - - -

Side:745

Retten skal bemerke at det må ansees for å være helt på det rene at A-bilen var stanset på sin høyre side av veien før kollisjonen inntraff, og at dens fører ikke gjorde seg skyldig i noen form for uaktsomhet ved anledningen. Men retten finner etter de foreliggende opplysninger at kollisjonen heller ikke kan sies å skyldes noen uaktsomhet fra føreren av S-bilen. Da fotbremsen på denne bil plutselig sviktet, antar retten at bilføreren reagerte riktig ved å forsøke å svinge sin bil inn i fjellveggen på sin høyre side av veien, og det må antas at han i denne situasjon ikke hadde tid til å bruke håndbremsen. Det foreligger etter rettens mening ingen opplysninger som gir grunnlag for å anta at føreren av S-bilen gjorde seg skyldig i noen uaktsomhet ved kollisjonen, eller at S-bilens fører eller eier ikke hadde ført forsvarlig tilsyn med bilen.

Men retten antar allikevel at saksøkte må bli erstatningspliktig overfor saksøkeren i dette tilfelle. Bestemmelsen i motorvognlovens §30, 4. ledd, om at samme paragrafs første og annet ledd ikke gjelder den skade som motorvogner gjør hverandre, kan etter rettens mening ikke forståes derhen at slik skade bare skal erstattes etter reglene om culpa. Etter motorvognlovens §32 skal bestemmelsene i lovens kapitel VII ikke gjøre noen innskrenkning i den rett til å kreve skadeserstatning som følger av de alminnelige rettsregler, og spørsmålet må derfor etter rettens mening bli om saksøkeren i dette tilfelle etter de alminnelige rettsregler kan kreve erstatning selv om saksøkte ikke har noe culpaansvar. - - -

Retten finner i nærværende sak at saksøkte, som den ansvarlige for S-bilen, må være nærmest til å bære risikoen for at bilens bremsesystem plutselig sviktet. Som før nevnt må det ansees bevist at ingen av bilførerne gjorde seg skyldig i noen uaktsomhet ved kollisjonen, men det ville etter rettens mening ikke være rimelig å la A-bilens fører eller eier bære tapet ved skaden på A-bilen når kollisjonen utelukkende skyldes et uhell på S-bilen. Den omstendighet at påkjørselen i dette tilfelle ikke gikk ut over et hus, men gikk ut over en bil, kan etter rettens oppfatning ikke frita saksøkte, som den ansvarlige for S-bilen, for å erstatte den voldte skade. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Arnold Hazeland og sorenskriverne Ole Aarø og K. B. Sondresen):

- - -

Lagmannsrettens flertall er kommet til et annet resultat enn byretten.

Motorvognlovens §30 fjerde ledd, bestemmer blant annet at reglene i samme paragrafs første ledd om et objektivt erstatningsansvar når bruken av motorvogner volder skade på personer eller gods - ikke skal gjelde, når to motorvogner støter sammen, for den skade vognene gjør hverandre. Flertallet antar at det under disse omstendigheter skal meget til for å legge til grunn et objektivt erstatningsansvar bygget på alminnelige rettsgrunnsetninger for en skade en motorvogn volder en annen motorvogn ved sammenstøt. Visstnok bestemmer motorvognlovens §32 at blant annet bestemmelsene i §30 ikke gjør noen innskrenkning i den rett til å kreve skadeserstatning som følger av de alminnelige rettsregler.

Side:746

Flertallet antar imidlertid at den nevnte bestemmelse i §32 fortrinsvis tar sikte på retten til å kreve skadeserstatning når skadevolderen har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet eller forsett.

Høyesterett har så vidt sees hittil ikke tilkjent erstatning i anledning av kollisjon mellom motorvogner for den omhandlede skade uten at det på en eller annen måte har vært konstatert en viss grad av skyld. Eidsivating lagmannsrett har ved dommer av 13. januar 1937 (Autotarifforeningens domssamling II nr. 292, side 217) og 12. januar 1953 (ankesak nr. 340/51), hvor som her den ene bil ensidig fremtrådte som skadevolder ved sammenstøtet, frifunnet eieren av denne bil eller hans forsikringsselskap for erstatningsansvar, da det ikke ble funnet at skadevolderen hadde utvist noen uaktsomhet. I den sistnevnte sak, hvor årsaken til kollisjonen ble antatt å være kraftig punktering av venstre forhjul, ble det også antatt at det i dette tilfelle ikke forelå noe grunnlag for et objektivt erstatningsansvar. Flertallet kan ikke se at det i nærværende tilfelle er noen større grunn til å anta dette. Som nevnt innebar etter det opplyste ikke lastebilens bremseanordning i seg selv noe for motorvogner usedvanlig risikomoment og svikten må antas å skyldes alminnelig slitasje. Derimot må en vel si at kjøring på den omhandlede veistrekning var noe mer risikabel enn på veier hvor biler kan kjøre forbi hverandre uten å måtte stoppe. En kan etter det foreliggende ikke se at kollisjonen og skaden skyldes et særpreget eller ekstraordinært faremoment ved den skadevoldende bil.

Rettens flertall antar at en ikke kan si at den ansvarlige for den skadevoldende bil her er den nærmeste til å bære risikoen for skaden på personbilen ved kollisjonen og antar heller ikke at den ansvarlige for den skadevoldende bil for øvrig kan pålegges noe objektivt erstatningsansvar etter reglene for ansvar ved farlig bedrift. Bruken av begge biler var som vanlig risikobetont, ikke minst på den omhandlede veistrekning, og en kan ikke se at lastebilen i seg selv var farligere enn den annen bil, selv om den var noen år eldre, - tilfredsstillende ettersett som den var kort tid før kollisjonen. Lastebilen hadde ved anledningen vesentlig mindre fart enn personbilen. Bruken av personbilen var ikke sikret mot lignende hendelser som rammet lastebilen under bremsingen. Så vel etter alminnelige rettsgrunnsetninger som støttet av de foran nevnte bestemmelser i motorvognloven må det mellom motorvogner skje en viss farekompensasjon, slik at den skade motorvogner påfører hverandre ved rent hendelige uhell som i nærværende tilfelle, som hovedregel skal bli hvor den rammer. Unntagelser herfra antas det bare muligens å burde bli tale om hvor den ene bil etter sin innretning, manøvredyktighet eller lignende representerer et helt ekstraordinært faremoment og skaden ved kollisjonen har sin årsak heri. Eieren av en bil som begir seg ut i trafikken og påfører andre biler i prinsippet en lignende risiko som han løper selv, antas ikke i et kollisjonstilfelle slik som det nærværende å kunne kreve erstatning for skade på sin bil på objektivt grunnlag etter reglene for ansvar ved farlig bedrift. Disse regler synes ikke å passe i et slikt tilfelle.

Etter dette vil den ankende part bli frifunnet.

Side:747

Mindretallet, sorenskriver Sondresen, er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

Spørsmålet om det i dette tilfelle skal svares erstatning på objektivt grunnlag må bli å avgjøre etter de gjeldende erstatningsregler for farlig bedrift slik disse er utviklet gjennom rettspraksis.

At bruken av en bil må regnes som farlig bedrift kan det vel neppe herske tvil om, og når da som i dette tilfelle en så viktig del av maskineriet som bremseanordningen svikter, må erstatningsansvar sies å foreligge. At den skadelidte er en annen bil kan ikke skjønnes å kunne gjøre noen innskrekning i selve erstatningsansvaret. At biler som trafikerer våre veier alle representerer en fare, også for hverandre, er så. Men denne faræ er høyst forskjellig hos de forskjellige biler. En gammel bil representerer således alltid en meget større fare for svikt i maskineriet enn en ny bil og en utjevning på grunn av farekompensasjon kan derfor komme til å virke høyst urettferdig. - - -