Rt-1955-929

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1955-10-04
Publisert:	Rt-1955-929
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 116/1955
Parter:	Statsadvokat Johan Kr. Borten, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom).
Forfatter:	Kruse-Jensen, kst. dommer Rode, Schei, Skau, Holmboe
Lovhenvisninger:	Prisloven (1953) §56, §58, Prisloven (1953), Straffeloven (1902) §36, §67, §68, Straffeloven (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Prisloven (1947) §14, §18, §52, §53

Dommer Kruse-Jensen: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Vestoppland den 7. mai 1954 ble Lunner almenning ved styrets formann A forelagt inndragning med kr. 69 917,60 i medhold av prislovens §56, jfr. §58 annet ledd, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 849 av 15. mai 1946, nr. 1031 av 18. juni 1947, nr. 1229 av 27. november 1948 og nr. 1359 av 30. november 1949 om prisbestemmelser for grankubb og sulfatkubb §7, jfr. §1, som mellom annet fastsetter maksimalpriser for øksebarket grankubb til henholdsvis kr. 26,50, kr. 28,50, kr. 30 og kr. 30,50 pr. kbm løst mål, jfr. §3, at de priser som er fastsatt i §1 gjelder for kubben levert fritt opplastet jernbane.

Grunnlaget for forelegget var at Lunner almenning til A/S Follum Fabrikker, Hønefoss, i tiden januar til mai 1947 solgte 3809,884 kbm øksebarket grankubb og mottok kr. 29 pr. kbm, mens lovlig pris var kr. 26,50, i tiden juni 1947 til mai 1948 solgte 4803,458 kbm øksebarket kubb og mottok kr. 31 pr. kbm mens lovlig pris var kr. 28,50, i tiden juni 1948 til august 1949 solgte 9832,128 kbm øksebarket kubb og mottok kr. 33 pr. kbm mens lovlig pris var kr. 30, i tiden september 1949 til oktober 1949 solgte 492,111 kbm øksebarket kubb og mottok kr. 33 pr. kbm og i oktober 1949 solgte 92,136 kbm øksebarket kubb og mottok kr. 34,50 pr. kbm mens lovlig pris var kr. 30,50 pr. kbm, hvilket innbrakte en ulovlig merpris på kr. 52 628,56. Videre at almenningen i driftsårene 1946/47, 1947/48 og 1948/1949 solgte 8839,791 kbm kubb og fikk dekket bilfrakt frem til jernbanestasjon med fra kr. 1,50 til kr. 2,90 pr. kbm, mens oppgjør allerede var foretatt etter priser gjeldende for kubb levert jernbane, hvilket innbrakte en ulovlig merpris på kr. 17 289,04, således at det er oppnådd en samlet ulovlig merpris på kr. 69 917,60, som inndras til fordel for statskassen.

Forelegget, som den 22. mai 1954 ble tiltrådt av statsadvokaten for pris-, rasjonerings- og forsyningssaker i Østfold, Hedmark og Oppland, ble ikke vedtatt. Saken ble derfor sendt

Side:930

Hadeland og Land herredsrett til pådømmelse. Ved herredsrettens dom av 19. januar 1955 ble almenningen frifunnet. Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for inndragning i samsvar med forelegget.

Statsadvokaten for pris-, rasjonerings- og forsyningssaker i Oslo, Akershus og Buskerud har påanket saken til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen.

Anken over saksbehandlingen går ut på at retten - formentlig ved en inkurie - uten nærmere begrunnelse - har unnlatt å inndra kr. 3918,51, hvilket beløp, slik som domsgrunnene er formulert, under alle omstendigheter skulle vært inndratt.

Anken over lovanvendelsen går ut på at det er en feil fra herredsrettens side, når den har funnet det unnskyldelig at almenningsbestyreren har misforstått prisforskriftene.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til det resultat at anken må tas til følge, samt at herredsrettens dom med hovedforhandling må bli å oppheve.

Før jeg behandler selve ankegrunnlaget, finner jeg å måtte gå inn på de innsigelser som fra forsvarets side er gjort gjeldende overfor herredsrettens dom. Forsvaret hevder at foreldelsesfristen i prislovens §56 sjette ledd er anvendelig når det som her ikke foreligger noe straffbart forhold fra den inndragningspliktige almennings side, at retten i denne sak ikke har adgang til å prøve om almenningsbestyrerens forhold var straffbart fordi saken mot ham er henlagt, endelig at hans forhold objektivt sett ikke rammes av de påberopte prisbestemmelser.

Jeg finner ikke at de påberopte innsigelser kan føre frem. Lovteksten viser etter min mening klart at foreldelsesbestemmelsen ikke kommer til anvendelse når selve det forhold som begrunner inndragning, er straffbart, uten hensyn til om det er den inndragningspliktige selv eller den som har handlet på hans vegne, som er straffskyldig. At dette har vært meningen, fremgår også av prislovens forarbeider. I pris- og rasjonaliseringskomitéens innstilling hadde flertallet ikke foreslått noen foreldelsesfrist for inndragningskrav, mens mindretallet, under henvisning til at det, særlig når inndragningen ikke er betinget av subjektiv skyld ikke er rimelig at et slikt krav skal fortsette å eksistere i det uendelige, foreslo en alminnelig bestemmelse om at inndragningskrav foreldes i 5 år (side 57). I Ot. prp. nr. 60 for 1952 14 uttaler Justisdepartementet herom: «Komitéens mindretall har foreslått at det settes en frist på 5 år for adgangen til å gjøre gjeldende krav om inndragning av ulovlig merpris, jfr. utkastets §32 annet ledd og merknadene i innstillingen, 3. hefte, side 57. Departementet er enig i at det er grunn til å sette en slik frist for inndragning etter nærværende paragraf når gjerningsmannen ikke har utvist straffbart forhold. Det ville virke lite rimelig om han (eller den han handlet på vegne av) i slike tilfelle måtte tåle inndragning mange år

Side:931

etterat merprisen var oppnådd, og kanskje lenge etterat han hadde disponert pengene i den tro at han hadde full rådighet over dem. Har han gjort seg skyldig i et straffbart forhold, vil det derimot etter omstendighetene kunne være grunn til å gå til inndragning selv om lengre tid er forløpet. Departementet har tatt med en foreldelsesbestemmelse som er formet etter disse retningslinjer, i paragrafens femte ledd.»

Jeg tilføyer at den forståelse jeg således mener er den riktige, også stemmer med prinsippet om ansvarsfordeling i §56, 2. ledd og med den fortolkning av straffelovens ikrafttredelseslovs §28 siste ledd, som er lagt til grunn ved Høyesteretts dom i Rt-1953-478.

Videre har forsvareren - som nevnt - gjort gjeldende at retten i dette tilfelle er avskåret fra å prøve om straffbart forhold foreligger, fordi straffesaken mot B må betraktes som henlagt etter bevisets stilling. Jeg behøver ikke gå nærmere inn på denne innsigelse, idet det er brakt på det rene at straffesaken mot B ikke er henlagt.

At en del av partiet er sevjebarket, kan ikke gjøre det berettiget å beregne den for sevjebarket kubb fastsatte pris, all den stund partiet er kjøpt, målt og levert som øksebarket og den sevjebarkede del ikke var utskilt. Heller ikke finner jeg at den omstendighet at partiet kunne ha vært solgt som tømmer - derav en del som toppmålt tømmer - gir rett til å beregne høyere pris enn fastsatt for kubb. Det er fra forsvarets side gjort gjeldende at det her ikke foreligger noen merpris. Jeg finner innvendingen grunnløs. Når det som her for et parti solgt og klassifisert som øksebarket kubb er tatt den høyere pris som gjelder for sevjebarket kubb og dertil frakttillegg som prisforskriftene ikke gir rett til, er det oppebåret en merpris i lovens forstand.

Av det jeg har sagt fremgår det at det for alle de i forelegget omhandlede partiers vedkommende foreligger objektivt straffbart forhold fra almenningsbestyrerens side. Jeg går dernest over til å behandle den subjektive side av spørsmålet. Som nevnt går anken ut på at det er feilaktig lovanvendelse fra herredsrettens side når den har funnet at det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse fra almenningsbestyrerens side. Av domsgrunnene fremgår det at retten anser det godtgjort at B har vært i rettsvillfarelse med omsyn til prisforskriftenes innhold, og denne bevisbedømmelse er Høyesterett bundet av. Men videre antar retten at denne hans rettsvillfarelse er unnskyldelig fordi «almenningsbestyreren ut fra den ekstraordinære situasjon som den gang forelå, har oppfattet prisforskriftene derhen at det måtte være berettiget å beregne de pristillegg som forelegget omhandler» - - - at «det måtte naturlig fremstille seg for almenningen slik at den var berettiget til en rimelig kompensasjon for de ekstra utgifter som var forbundet med leveransene til Follum». Og videre - for så vidt

Side:932

tillegget for bilfrakt angår - at det «etter den ekstraordinære situasjon som forelå er rimelig og forklarlig at almenningsbestyreren mente at hans bedrift hadde rett til erstatning for disse ekstrautgifter».

Jeg er blitt stående ved at den rettsvillfarelse som retten har funnet at almenningsbestyreren var i, ikke kan sies å være unnskyldelig. Det gjelder heren leder for en stor bedrift, av hvem det i særlig grad må kunne forlanges at han setter seg nøye inn i de bestemmelser som gjelder for virksomhetens utøvelse. Rettspraksis har da også lagt en streng bedømmelse til grunn ved avgjørelsen av om en slik villfarelse er unnskyldelig. En bedriftsleder som B må bedømmes strengere enn en som helt leilighetsvis foretar et kjøp eller et salg. Selv om Landbruksdepartementet hadde oppfordret skogeierne til å gå inn for en størst mulig avvirkning, kunne ikke dette oppfattes slik at prisforskriftene var satt til side. Mente bedriften at det var nødvendig med pristillegg dersom oppfordringen skulle kunne etterkommes, måtte den ha søkt prismyndighetene om dispensasjon. Jeg viser for øvrig i denne forbindelse til de uttalelser som herredsrettens formann har fremkommet med i sin dissens, som jeg i alt vesentlig finner å kunne tiltre. Da herredsrettens dom i dette punkt hviler på en uriktig lovforståelse, må herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves. Anken over saksbehandlingen må føre til samme resultat. Herredsrettens domsgrunner gir ingen begrunnelse for at inndragning ikke er besluttet av de kr. 3918,51 som ugjør merprisen oppnådd etter 7. mai 1949, og Høyesterett er derfor avskåret fra å bedømme rettens lovanvendelse på dette punkt. Det blir da ikke nødvendig for meg å komme inn på det av forsvareren under sakens behandling i Høyesterett reiste spørsmål hvorvidt utferdigelse av forelegg kan avbryte foreldelsesfristen.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Kst. dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Skau og Holmboe: Likeså

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Wang med domsmenn Peder Melbostad og Emil Østvold):

- - -

Lunner almenning erkjenner at den har foretatt de salg som er nærmere beskrevet i forelegget og har for så vidt intet å bemerke til den rent tallmessige oppstilling over det leverte kvantum og det mottatte vederlag. Men almenningen bestrider at det for noen del foreligger lovlig grunnlag for inndragning og gjør i den anledning gjeldende: - - -

Side:933

Retten skal bemerke:

Det kan ikke antas at adgangen til å reise inndragningssak mot Lunner almenning etter prislovens §56 sjette ledd, er foreldet for så vidt angår den del av forelegget som ligger 5 år forut for foreleggets utferdigelse 7. mai 1954. Hovedbestemmelsen om inndragning har man i lovens §56, 1. ledd, som fastslår at inndragning av ulovlig merpris kan finne sted uten hensyn til om forholdet medfører straffansvar. Dette er ikke noe nytt prinsipp, man hadde en tilsvarende bestemmelse i den tidligere midlertidige lov om prisregulering av 1947 §14. Det fremgår av strl. ikr.l. §28 tredje ledd, at adgangen til inndragning etter den alminnelige bestemmelse i strl. §36 ikke er gjenstand for foreldelse og etter strl. §68 kan inndragningssak reises selv om straffekravet er foreldet. Prislovens §56, 6. ledd, har visstnok innført den nye regel at adgang til å reise sak om inndragning foreldes når det er gått 5 år etterat merprisen er oppnådd, dog bare hvor inndragningen ikke har sin grunn i et straffbart forhold. Retten er imidlertid med påtalemyndigheten enig i at det i den foreliggende inndragningssak må være adgang til å få prøvet om straffbart forhold foreligger, og at påtalemyndigheten ikke har avskåret seg denne adgang ved å ha unnlatt å fremme straffesak mot den som har handlet på almenningens vegne. Som fremholdt av aktor i denne sak er adgangen til å reise straffesak mot almenningen foreldet, jfr. prislovens §53, sammenholdt med strl. §67, siste ledd. I forhold til prislovens §56 sjette ledd. må det være tilstrekkelig at det foreligger et straffbart forhold på handlingstiden uten hensyn til om straffekravet på grunn av foreldelse ikke lenger kan gjøres gjeldende. I så henseende kan det ikke antas at §56 sjette ledd, inneholder noe brudd på vår straffelovs inndragningsbestemmelser, det henvise» for så vidt til reglene i strl. §36 sammenholdt med §68 som er nevnt foran.

Retten er således kommet til at det i denne sak må være adgang til å prøve om straffbart forhold foreligger for hele det tidsrom som forelegget omfatter, nemlig fra januar 1947 til oktober 1949, og skal senere komme tilbake til dette spørsmål etter først å ha behandlet om prisberegningen kommer i strid med prisforskriftene.

Herom skal retten først nevne at det gjennom mange år har bestått forretnnigsforbindelse mellom almenningen og Follum Fabrikker, og almenningen var som før nevnt fabrikkens største leverandør. Det er kjent at det i etterkrigsårene hersket knapphet på skogsvirke til treforedlingsindustrien og at det særlig av hensyn til landets valutamessige stilling var av den største betydning å sørge for tilstrekkelig tømmer. Det gikk da også fra Landbruksdepartementet ut henstilling til skogeierne om størst mulig avvirkning av tømmer og det ble også av det offentlige igangsatt forskjellige hjelpetiltak i den anledning. For almenningene ble det av departementet utlignet kvoter som skulle avvirkes og det er på det rene at Lunner almenning for årene 1947-1949 endog har levert til Follum betydelig større kvanta kubb enn pålagt. Det må videre ansees godtgjort at almenningen i noen grad tjente som en regulator for Follum i vintertiden da det var knapt med tømmer, og at kubbleveringen, som i denne tid ble foretatt suksessivt etter kjøperens behov av den grunn har påført almenningen ekstra omkostninger som den ellers ikke ville hatt.

Side:934

Med hensyn til anførselen om at halvparten av det leverte kvantum kubb har vært sevjebarket, bemerkes at retten etter de foreliggende opplysninger må bygge på at så har vært tilfelle. Det er for øvrig heller ikke bestridt av påtalemyndigheten. Men derav følger ikke at almenningen har rett til å legge til grunn prisbestemmelsene for sevjebarket kubb for halvparten av partiet. De enkelte partier har vært undergitt offentlig måling og er ifølge de foreliggende målesedler betegnet som øksebarket. Etter de gjeldende måleregler skal kubbpartier som inneholder en blanding av forskjellige kvaliteter henføres til den laveste prisklasse og det er det som her er gjort. Prisforskriftene må antas å bygge på de gjeldende måleregler og et parti som ifølge målesedlene korrekt er betegnet som øksebarket kubb kan etter prisforskriftene ikke for noen del etterberegnes til prisen for sevjebarket. Det er av tømmersjef D som vitne opplyst at det av Follum til denne tid ble anvendt øksebarket kubb direkte i produksjonen og at det av den grunn ikke var noen oppfordring for almenningen til å foreta utsortering, hva den på grunn av leveringstiden heller ikke hadde tid til. Men dette kan ikke finnes avgjørende. Almenningen må finne seg i at kubben henføres til den prisklasse som den etter målingen hører hjemme i.

Den samme betraktningsmåte må også legges til grunn for så vidt angår påstanden om at iallfall halvparten av det leverte virke kunne ha vært tilvirket som toppmålstømmer som ville ha betinget en betydelig høyere pris. Heller ikke her finner retten grunn til å trekke i tvil riktigheten av opplysningen om at halvparten av de leverte kubbpartier har vært toppmålstømmer som er blitt saget opp til kubb. Man må videre gå ut fra at når så er skjedd har det vært for å etterkomme Follums behov, idet det neppe ville ha vært mulig med de tilstedeværende hjelpemidler å avvirke et så stort kvantum som målingstømmer og spesielt ikke å kunne foreta levering til de tider som skjedd uten å kappe opp tømmeret til kubb. At det for halvparten av partiets vedkommende dreier seg om tømmer som normalt ikke anvendes som kubb må således ansees godtgjort. Etter tømmersjef Ds vitneforklaring er det da også av hensyn hertil at han ved oppgjøret samtykket i at samtlige partier ble prisberegnet som sevjebarket. Den beregning som er referert foran og som retten ikke finner grunn til å trekke i tvil viser at hele det leverte parti prisberegnet som tømmer ville ha utbrakt kr. 621 945,44 mot den faktisk oppnådde pris som sevjebarket kr. 603 134,21.

Avgjørende må det imidlertid være at de enkelte partier som forelegget omhandler i sin helhet er solgt og levert som kubb og partene må da finne seg i at de leverte partier prisberegnes etter den klasse hvor de etter prisforskriftene hører hjemme. Retten viser i den forbindelse til Høyesteretts kjennelse i «C saken», Rt-1953-1206. Botemidlet mot ubilligheter må ligge i adgangen til å søke dispensasjon fra forskriftene, men så er ikke skjedd.

Retten finner det videre klart at almenningen ikke etter prisforskriftene kan beregne seg noe tillegg i prisen fordi fastmasseprosenten i den leverte kubb har vært 76,9 pst. og følgelig ligger betydelig over den prosentsats som prisbestemmelsene bygger på. nemlig 71 pst. Det er tilstrekkelig for så vidt å henvise til at prisforskriftene ikke inneholder

Side:935

bestemmelser om økning i prisen ved høyere fastmasseprosent og at de derfor ikke gir hjemmel for adgang til å beregne noe slikt tillegg.

Med hensyn til foreleggets annet avsnitt, bilfrakt, bemerkes: Det ansees godtgjort at tømmersjef D overfor den daværende almenningsbestyrer B har gått med på, til dekning av almenningens ekstrautgifter ved den forserte drift og levering av kubb til de tider som Follum forlangte, å dekke en del av almenningens utgifter til bilfrakt frem til leveringssted med i alt kr. 17 289,04. Så vidt sees er av dette beløp kr. 5868,82 utbetalt i september 1947, mens resten kr. 11420,22 er betalt 24. desember 1948. Etter daværende almenningsbestyrer B' vitneforklaring må retten legge til grunn at han var oppmerksom på at dette var utgifter i forbindelse med kjøring frem til leveringssted, idet kubben etter prisforskriftene skulle leveres fritt opplastet Jernbane (i de tilfelle levering har funnet sted på fabrikken er tomtetillegg betalt). Men det var for å holde almenningen skadesløs for de mangehånde ekstrautgifter som den hadde hatt og som det ikke var holdt noe særskilt regnskap for, at Follum gikk med på å betale bilfrakt for en del av kubbpartiene etter en bestemt pris pr. kbm. Det er således ikke mulig å slå fast at det utbetalte beløp regnskapsmessig svarer til de virkelig hatte ekstrautgifter, og retten har heller ikke materiale til å avgjøre om beløpet er tilnærmet riktig. Det er i denne forbindelse fra forsvarets side med styrke fremholdt at all den stund prisforskriftene etter det før gjengitte skriv av 5. desember 1952 fra Prisdirektoratet gir adgang for selgeren til å beregne seg tillegg for transport av tømmeret frem til annet sted enn det som er gunstigst for selgeren må denne også kunne være berettiget til tillegg ved levering til en for selgeren ugunstig tid, idet han etter salgskontrakten ikke pliktet å levere før ved tømmerårets utgang. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på denne argumentasjon. Det dreier seg i virkeligheten her om det som Høyesterett i den tidligere nevnte kjennelse i «C saken» har benevnt beredskapstillegg og som Høyesterett har funnet faller utenfor rammen av prisforskriftene. Det henvises også til Høyesteretts kjennelse i Rt-1953-1299.

Retten er således kommet til det resultat at det vederlag som Lunner almenning har mottatt, er i strid med de prisforskrifter som er gjengitt i forelegget.

Det neste spørsmål blir da om det også i subjektiv henseende kan ansees godtgjort at det foreligger straffbart forhold fra den som i det tidsrom forelegget omfatter har opptrådt på almenningens vegne, nemlig daværende almenningsbestyrer B.

Rettens flertall, de to domsmenn, antar at almenningsbestyreren, ut fra den ekstraordinære situasjon som den gang forelå, har oppfattet prisforskriftene derhen at det måtte være berettiget å beregne de pristillegg som forelegget omhandler, og at den rettsvillfarelse han for så vidt har vært i, må ansees som unnskyldelig. Flertallet peker i den forbindelse på de vitneutsagn som er avgitt i saken fra daværende landbruksminister, nå stortingsmann Kristian Fjeld, og direktør Wisth i Landbruksdepartementet om den særdeles vanskelige tømmersituasjon og de store samfunnsmessige interesser som var knyttet til at brukene ble holdt i gang. Som før nevnt var det fra det offentliges side satt i gang tiltak for å

Side:936

lette tømmerleverandørene, som derved delvis ble spart for utgifter som de etter prisforskriftene normalt måtte bære. Det måtte derfor naturlig fremstille seg for almenningen slik at den var berettiget til en rimelig kompensasjon for de ekstra utgifter som var forbundet med leveransene til Follum.

Hva for det første angår selve prisberegningen, viser flertallet til at det er på det rene at det leverte virke for halvpartens vedkommende i realiteten var toppmålstømmer, og at det påførte almenningen et direkte tap å selge dette tømmer som kubb. Under disse forhold og hensett til at den leverte kubb for halvpartens vedkommende var sevjebarket, finnes det unnskyldelig at almenningsbestyreren, etter virkets kvalitet mente seg berettiget til å beregne prisen for sevjebarket kubb for den samlede levering som forelegget omhandler.

Med hensyn til foreleggets annet avsnitt, tillegget for bilfrakt, anser flertallet det sannsynliggjort at almenningen har hatt ekstrautgifter som samlet går opp i det beløp forelegget omhandler, nemlig kr. 17 289,04, og at det av naturlige årsaker ville ha vært forbundet med uforholdsmessige vanskeligheter å føre et nøyaktig regnskap herover. Og noen urimelig pris, jfr. prislovens §18, kan således ikke antas å være oppnådd. Etter den ekstraordinære situasjon som forelå er det rimelig og forklarlig at almenningsbestyreren mente at hans bedrift hadde rett til erstatning for disse ekstrautgifter. Ved brev av 23. februar 1948 fra Skogdirektoratet til Norges Treforedlingsråd om hjelpetiltak for øket hugst og fremdrift av tømmer for den gjenværende del av driftsåret 1947-1948, ble det blant annet henstillet til de enkelte bedrifter å yte bistand til sine respektive tømmerleverandører for å få tømmeret frem. Selv om det er så at denne uttalelse ikke tok sikte på rent prismessige tiltak, er det iallfall forklarlig at den av almenningens vedkommende er blitt tolket på denne måte.

Mindretallet, rettens formann, er med hensyn til spørsmålet om det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse kommet til et annet resultat enn flertallet. Almenningsbestyreren hadde gjennom en lang årrekke stått som leder av denne store bedrift, og det må antas at han i denne stilling har hatt nøye kjennskap til prisbestemmelsene for skogsvirke, og iallfall har han hatt plikt til å holde seg vel underrettet om de bestemmelser som gjaldt for hans næring. Mindretallet er enig i at det fra almenningens side er foretatt en positiv innsats for å etterkomme myndighetenes henstilling om å skaffe tilstrekkelig råstofftilgang til treforedlingsindustrien, og at det for så vidt har vært økonomisk uheldig for almenningen å levere det avvirkede tømmer som kubb. Men den som handlet på almenningens vegne, var ikke berettiget til å gå ut fra at det av den grunn var adgang til å prisberegne de leverte partier etter en annen klasse enn den hvor de etter forskriftene rettelig hørte hjemme. Veien til å motvirke mulige urimeligheter var som før nevnt å søke dispensasjon fra forskriftene.

Også for så vidt angår bilfrakttillegget ser mindretallet saken på samme måte. Almenningsbestyreren har selv vært klart over at forskriftene ikke ga grunnlag for å belaste kjøperen for utgifter ved fremdrift av kubben til leveringsstedet. Det var heller ikke berettiget å gå ut fra at en selger på denne måte hadde adgang til å få dekket ekstraordinære

Side:937

utgifter som endog unndrar seg enhver regnskapsmessig kontroll. Hva spesielt angår skogkontorets brev av 23. februar 1948 bemerkes at uttalelsen iallfall ikke kan anføres til fordel for utbetalinger som er skjedd før denne datum. Men mindretallet kan heller ikke finne at uttalelsen, slik den foreligger, ga almenningen tilstrekkelig grunnlag til å gå ut fra at det derved var åpnet adgang til å betale tillegg til de priser som ellers var gjeldende, og det er også på det rene at uttalelsen ikke tar sikte herpå, det henvises for så vidt til den vitneforklaring som direktør Wisth har gitt i saken.

Etter mindretallets oppfatning foreligger det således en straffbar overtredelse av prisforskriftene, jfr. prislovens §52, og vilkåret for inndragning i samsvar med de bestemmelser som er nevnt i forelegget, finnes derfor å være til stede.

Da rettens flertall er kommet til det resultat at straffbart forhold ikke foreligger på handlingstiden, vil etter stemmegivningen Lunner almenning bli å frifinne. - - -