Rt-1957-1219
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1957-12-14 |
| Publisert: | Rt-1957-1219 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 135 B/1957 |
| Parter: | Garberg & Co., Enge Brug (høyesterettsadvokat Asm. Schiefloe) mot Lånke kommune (overrettssakfører Andreas Sveaas - til prøve). |
| Forfatter: | Kst. dommer Breien, Bahr, Thrap, Helgesen. Mindretall: Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Jordloven (1928) §16, §21, Jordloven (1928), Skjønnsprosessloven (1917) §30, §31, §32, §38, §48, §51, Skjønnsprosessloven (1917), §22, §24, §8, Jordloven (1955) |
Kst. dommer Breien: Ved kgl. res. av 29. juni 1951 ble Lånke kommune, Nord-Trøndelag fylke, i medhold av jordlovens §16 meddelt samtykke til å kreve avståelse av ca. 170 dekar av Hellskogen, g.nr. 162, b.nr. 19 i Lånke herred - eier Garberg & Co., Enge Brug - til fordel for Bernhard Malvik som eier av Hell Nordre, g.nr. 162, b.nr. 1 i samme herred. I det foredrag som lå til grunn for resolusjonen, forutsatte Landbruksdepartementet at en rett Malvik hadde ifølge kontrakt av 13. desember 1910 til å benytte løvskog og kvist i Hellskogen ble avløst på den gjenværende del av skogen, og det ble overlatt til skjønnsnemnda i medhold av jordlovens §24, 2. ledd og §21 å fastsette grensene for de ca. 170 dekar som var tillatt avstått samt treffe de nødvendige bestemmelser med hensyn til avsløsningen av Malviks nevnte rett i resten av skogen.
Den 16. november 1951 avga skjønnsnemnda skjønn hvorved det omhandlede areal av Hellskogen ble besluttet avstått til Lånke kommune for å overdras til Bernhard Malvik. Erstatningen ble fastsatt til kr. 13 700. Det heter videre i skjønnsslutningen: «Bernhard Malviks bruksrett i hele skogen av lauvskog og kvist, ifølge hjemmelsdokument av 13. desember 1910, ... bortfaller i forbindelse med denne avståelse.» Garberg & Co., Enge Brug hadde fremsatt innsigelser mot fremme av skjønnet, men disse ble ikke tatt til følge. Garberg & Co., Enge Brug påklaget skjønnet til Stjør- og Verdal herredsrett og begjærte samtidig overskjønn. Skjønnsbegjæringen har senere vært stillet i bero i påvente av utfallet av rettssaken. Ved kjennelse av 22. desember 1952 forkastet herredsretten den fremsatte klage, idet dog avløsningen av Malviks rett til løvskog og kvist på den gjenværende del av Hellskogen ikke ble tillatt gjennomført. Begge parter påanket denne kjennelse til Frostating lagmannsrett, som den 29. mai 1954 avsa dom med slik domsslutning:
«I. Den i kgl. res. av 29. juni 1951 forutsatte avløsning av
Side:1220
Bernhard Malviks rett til løvskog og kvist over den gjenværende del av Hellskogen (g.nr. 162, b.nr. 19) bortfaller. For øvrig forkastes klagen.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Garberg & Co., Enge Brug har påanket denne dom til Høyesterett. Selskapet fremholder at det i sin tid har kjøpt Hellskogen av Malvik ved den nevnte kontrakt av 13. desember 1910 og gjør gjeldende at Malvik som følge av sin hjemmelsplikt må være uberettiget til å søke noen del av skogen avstått. Lånke kommune kan heller ikke lovlig medvirke til noen slik avståelse. Det kan ikke ha vært jordlovens mening at avståelse skal kunne kreves i et tilfelle som dette. Selskapet hevder videre at det ikke etter jordloven (§21) er adgang til å treffe bestemmelse om avløsning av Malviks bruksrett i den gjenværende del av Hellskogen. Den kgl. res. av 29. juni 1951 er for så vidt ulovlig, og når en del av dens innhold således ikke kan gjennomføres kan avståelse overhodet ikke fremmes. Hertil kreves eventuelt ny resolusjon. Selskapet har lagt ned slik påstand:
«1. Den av Lånke kommune begjærte skogavståelse fra Hellskogen, g.nr. 162, b.nr. 19 i Lånke, tillates ikke fremmet.
2. Lånke kommune ilegges saksomkostninger for alle retter.»
Lånke kommune har motanket. Kommunen mener at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at jordlovens §21 ikke gir hjemmel til å treffe bestemmelse om avløsning av Malviks rett i den ikke avståtte del av Hellskogen. Den har lagt ned slik påstand:
«I ankesaken:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår spørsmålet om det er lovlig adgang til ekspropriasjon.
2. Lånke kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.æ
I motankesaken:
1. Den av Skjønnsnemnden under 16. november 1951 fattede beslutning om at Bernh. Malviks bruksrett i Hellskogen skal bortfalle, stadfestes.
2. Lånke kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Det nærmere saksforhold fremgår av premissene til herredsrettens kjennelse og lagmannsrettens dom.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Strinda og Selbu herredsrett, hvorunder det er innhentet forklaringer fra tre vitner, deriblant Bernhard Malvik. Videre er fremlagt en del nye dokumenter. Saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som for lagmannsretten.
Før jeg går inn på sakens realitet skal jeg ta opp et spørsmål som reiser seg i saken, nemlig om Garberg & Co., Enge Brug har anvendt det riktige rettsmiddel mot skjønnsnemndas avgjørelse av 16. november 1951, når selskapet har påklaget denne avgjørelse til herredsretten. Påklagen er skjedd under
Side:1221
henvisning til jordlovens §8 annet ledd, jfr. skjønnslovens §51, 2. ledd, jfr. §48. Høyesteretts kjæremålsutvalg har imidlertid i kjennelser avsagt etter lagmannsrettens dom og inntatt i Rt-1955-767, Rt-1956-1149 og Rt-1957-699, under tvil funnet at henvisningen til skjønnsloven i jordlovens §8, 2. ledd bare tar sikte på bestemmelsene i skjønnslovens første kapitel og ikke til de særlige bestemmelser om ekspropriasjon i lovens annet kapitel, deriblant §51 og §48. Etter disse avgjørelser skulle det riktige rettsmiddel i dette tilfelle bare være begjæring om overskjønn etter skjønnslovens §32 og ikke klage til herredsretten, idet det her ikke foreligger noen avgjørelse som omhandlet i skjønnslovens §31, jfr. §30. Jeg finner dette spørsmål om forståelsen av jordlovens §8 annet ledd meget tvilsomt, og da ingen av partene gjør innsigelse mot den fremgangsmåte som er benyttet i saken, men begge ønsker realitetsavgjørelse, og da spørsmålet etterat den nye jordlov er kommet vil ha liten interesse utenfor nærværende sak, er jeg etter omstendighetene blitt stående ved at det ikke er tilstrekkelig grunn til ex officio å avvise saken fra herredsretten.
Hva sakens realitet angår gjelder tvisten for Høyesterett bare to spørsmål, nemlig om skogavståelsen til fordel for Bernhard Malvik må nektes fremmet på grunn av dennes hjemmelsforpliktelser overfor Garberg & Co., Enge Brug, og videre om den i den kgl. resolusjon forutsatte avløsning av Malviks rettigheter i den ikke avståtte del av skogen er uten hjemmel i jordlovens §21 - og i tilfelle om avståelse da kan fremmes etter denne resolusjon. Jeg er for begge spørsmåls vedkommende kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dennes begrunnelse. Jeg er således enig med lagmannsretten i at det at Malvik i sin tid - lenge før jordloven - har solgt Hellskogen til Garberg & Co., Enge Brug ikke er til hinder for at jordlovens bestemmelser om avståelse kan bringes til anvendelse til fordel for ham. Jeg vil særlig peke på at jordloven bygger på samfunnsmessige hensyn. Det påligger det kommunene å sørge for at disse hensyn blir tilgodesett - kommunen er derfor part i saken - og det er i et tilfelle som dette vedkommende bruks, ikke den enkelte innehavers tarv som kommer i betraktning. Videre er jeg enig med lagmannsretten i at jordlovens §21 ikke inneholder hjemmel til å treffe bestemmelse om avløsning av Malviks bruksrett i den del av skogen som ikke skal avståes. Jeg bemerker her at Malvik etter det opplyste har erklært seg enig i at denne bruksrett faller bort i forbindelse med avståelsen. Det er imidlertid ikke opplyst at han har frafalt denne rett uten vederlag. Tvert imot må jeg anta at det har vært hans forutsetning - og at skjønnsnemnda har gått ut fra at bruksrettens bortfall skulle tas i betraktning ved skjønnet i forbindelse med fastsettelsen av erstatningens størrelse, eventuelt ved fastsettelsen av grensene for det areal som skulle avståes.
Side:1222
At jordloven gir adgang til å påtvinge eieren av den tjenende eiendom en slik ordning kan jeg ikke se. Endelig er jeg enig med lagmannsretten i at selv om forutsetningen i den kgl. resolusjon om at Malviks bruksrett til den gjenværende del av Hellskogen skulle falle bort ved avståelsen ikke kan opprettholdes, kan dette etter omstendighetene ikke antas å være til hinder for at avståelsen gjennomføres etter resolusjonen slik at bruksretten fortsatt blir hvilende på denne del. Bruksretten har etter det opplyste i og for seg liten verdi og dertil kommer at den etter hva partene er enige om er en personlig rett for Malvik, som nå er ca. 75 år gammel. Jeg vil til slutt nevne at når skjønnsnemnda ved sin vurdering har tatt hensyn til at Malviks rett til den gjenværende del av Hellskogen skulle falle bort ved avståelsen - noe annet er det iallfall ikke gitt uttrykk for i skjønnsgrunnene - bygger skjønnsresultatet På uriktige forutsetninger. Følgen herav skulle være opphevelse av skjønnet. Ingen av partene har imidlertid berørt dette spørsmål hverken i anken, prosedyren eller i sine påstander, og jeg finner da ikke å burde stemme for at skjønnet oppheves.
Da partene dels har vunnet og dels tapt saken antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Holmboe: Jeg kan ikke finne at det er noen feil at skjønnet har bygget på at «Bernhard Malviks bruksrett i hele skogen av lauvskog og kvist ... bortfaller i forbindelse med denne avståelse». Når det i medhold av jordloven tillegges en eiendom skog til husbehov, er det som regel en naturlig forutsetning at en husbehovsrett som eiendommen tidligere måtte ha over annen manns skog, faller bort. Denne forutsetning er det Landbruksdepartementet har gitt uttrykk for i sitt foredrag som ligger til grunn for den kgl. res. om avståelsen - annerledes kan jeg ikke forstå den temmelig uklare uttalelse i foredraget som førstvoterende har gjengitt. Jeg medgir at det virker noe forvirrende at departementet i denne forbindelse taler om «avløsning» av husbehovsretten, men jeg finner ikke at denne uheldige uttrykksmåte kan gi rimelig grunn til tvil om meningen. Skjønnet bruker, som det sees, ikke det nevnte uttrykk.
Det kan etter min mening ikke være uriktig å se bortfallet av retten som en særfordel som Garberg & Co. vant ved ekspropriasjonen og som derfor skal tas i betraktning ved skjønnet. At husbehovsretten under de foreliggende omstendigheter ikke kan ha vært synderlig tyngende, er en sak for seg, som jeg må gå ut fra at skjønnet har tatt i betraktning. Hvorvidt det er en mangel ved skjønnsgrunnene at de ikke gjør nærmere rede for
Side:1223
hvilken vekt skjønnet har lagt på den nevnte fordel, behøver jeg ikke å uttale meg om, da dette ikke er gjort til ankegrunn for Høyesterett.
For øvrig er jeg enig med de foregående voterende.
Jeg stemmer etter dette for at det påklagede skjønn stadfestes.
Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap og Helgesen: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jens Fagereng og Mats Stensrud og hjelpedommer Birger Kolsted):
- - -
Når det gjelder sakens realitet bemerkes:
1. Hellskogen (g.nr. 162, b.nr. 19) ble ved kontrakt av 13. desember 1910 av Bernhard Malvik overdratt til Garberg & Co. Overdragelsen må etter lagmannsrettens oppfatning sees som et frivillig salg. At gården Hell (g.nr. 162, b.nr. 1) tidligere hadde vært solgt ved tvangsauksjon og at auksjonsskjøte for b.nr. 19 ble utstedt direkte til Garberg & Co. kan ikke endre dette syn. Det er på det rene at den avståelsen som nå kreves er foranlediget av Bernhard Malvik, og at den avståtte eiendom av kommunen vil bli overdratt til Malvik. Uten hensyn til om Malvik som hjemmelsmann har en særlig plikt til å respektere kjøperens rettsstilling antar man at dette ikke hindrer tvangsavståelse etter jordloven. Loven har som alminnelig formål å fremme norsk landbruk. Som et ledd i lovens system er det tillagt kommunen en i loven nærmere regulert adgang til å kreve tvangsavståelse av jord og skog til nødvendig utvidelse av mindre bruk. Tvangsavståelse er avhengig av Kongens samtykke. Loven pålegger i §22 Kongen å foreta en nærmere bedømmelse av fordeler og ulemper ved avståelsen. Etter lovens kap. XIII er det pålagt erververen en rekke innskrenkninger i rådigheten over eiendommen. Jordlovens formål tilsier at en tillatelse til tvangsavståelse gitt i samsvar med lovens regler må ha gjennomslagskraft uten hensyn til det kontraktsmessige rettsforhold mellom Malvik og Garberg & Co. Det er på det rene at avståelsessøknaden er vurdert i samsvar med §22. Avståelsen er begrenset til et areal som kan tilfredsstille Malviks behov for trevirke. Det gjelder i det foreliggende tilfelle en situasjon som var helt uforutsett da salget fant sted i 1910. Lagmannsretten tar med det anførte ikke standpunkt til hvilken betydning det kan tillegges et uttrykkelig tilsagn etter jordlovens tilblivelse om ikke å søke tvangsavståelse etter loven.
2. Det heter i foredraget til den kgl. res. av 29. juni 1951: «Det forutsettes at den rett til å benytte løvskog og kvist i den omhandlede skog som søkeren har ifølge pkt. F i kjøpekontrakten av 13. desember 1910, blir avløst på, den gjenværende del av skogen. I medhold av §21, jfr. §24 annet ledd, i jordloven overlates det til skjønnet å fastsette grensene for de ca. 170 dekar som tillates avstått, samt å treffe de nødvendige bestemmelser og avgjørelser med hensyn til avløsning av den forannevnte rett på resten av skogen.»
Side:1224
Jordloven gir i §21 nærmere regler om «Hvad der kan kreves medtatt ved avståelsen». Hjemmelen for avløsning må i tilfelle søkes i §21, 3. ledd: «Likeledes kan i fornøden utstrekning kreves avløst eller i tilfelle omordnet servitutter og andre bruksrettigheter som hviler på grunnen. Sådanne rettigheter kan også kreves forbeholdt den gjenværende eiendom ved avståelsen». Det kan etter bestemmelsen i første punktum foretas avløsning av bruksrett som hviler på den grunn som skal avståes. Det er også et klart behov for å få «renset» det nye bruk for rettigheter som hviler på grunnen. Avløsning av rettigheter over den gjenværende eiendom ligger derimot utenfor rammen for jordloven. Dette er en oppgave som naturlig hører under jordskiftevesenet. Annet punktum i tredje ledd er tilføyet ved lov av 10. mars 1938. Etter den opprinnelige lydelse kom det klart frem at meningen med §21 var å gi adgang til den nødvendige regulering av den eiendom som skal avståes. første og annet ledd omhandler gjenstander, herligheter og bruksrettigheter som kan kreves medtatt ved avståelsen. Bestemmelsen i tredje ledds første punktum knytter seg naturlig til den foranstående del av bestemmelsen. Det er etter lovendringen i 1938 adgang til å tillegge den gjenværende eiendom bruksrett over den del som skal avståes. Det kan ikke antas at den nye bestemmelse har utvidet adgangen til å påby avløsning over den gjenværende del. Landbruksdepartementets veiledning av 1. juli 1939 synes å gi uttrykk for den oppfatning at adgangen til avløsning eller omordning er begrenset til den grunn som skal avståes (se punkt 39 tredje ledd). Bestemmelsen i §21 tredje ledd, første punktum, er uforandret tatt opp i loven fra jordkommisjonens forslag. Forarbeidene gir intet særlig bidrag til fortolkningen.
Det antas etter det anførte ikke å være adgang til å påby avløsning av Malviks bruksrett over den gjenværende del av skogen, og den kgl. res. av 29. juni 1951 bygger for så vidt på en forutsetning som ikke kan opprettholdes. Lagmannsretten antar imidlertid - i likhet med herredsretten - at denne omstendighet ikke gir grunn til å erklære resolusjonen ugyldig. Selv om departementet har regnet med at bruksretten ville falle bort antar man, hensett til rettens art og omfang - det er en personlig rett for den nå 71 år gamle Bernhard Malvik - at dette ikke har influert på departementets skjønn i noen vesentlig grad. Det er i og for seg ikke noe til hinder for at avståelsen blir gjennomført slik at bruksretten fortsatt blir hvilende på den gjenværende del av skogen. Man antar derfor at tvangsavståelsen kan gjennomføres på dette grunnlag. Det tilføyes at Garberg & Co. i skriv til kommunen av 1. november 1948 har gitt uttrykk for at det ikke ønsker avløsning av bruksretten.
Garberg & Co. har subsidiært begjært skjønnet opphevet og hjemvist til ny behandling av skjønnsnemnda. Lagmannsretten er enig i at skjønnsgrunnene er meget mangelfulle, men loven antas ikke å hjemle adgang til opphevelse av underskjønnet av denne grunn. Loven åpner adgang til overskjønn (som er begjært), jfr. skjønnslovens §38, 3. ledd. - - -