Rt-1957-409

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-04-06
Publisert:	Rt-1957-409
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 30/1957
Parter:	1. Kristiansand kommune, 2. AS Norske Alliance (høyesterettsadvokat A.L. Gullestad) mot Aksel Johan Waldemar Erikson (overrettssakfører Olav Bryge - til prøve).
Forfatter:	Gaarder, Heiberg, Hiorthøy, Eckhoff, Berger
Lovhenvisninger:	Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §32, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Motorvognloven (1926) §11, §30, §31, Motorvognloven (1926)

Dommer Gaarder: I en sak anlagt av Aksel Johan Waldemar Erikson mot Kristiansand kommune og A/S Norske Alliance angående erstatning for skade ved bilulykke avsa Kristiansand byrett - byfogden med bilkyndige domsmenn - den 31. oktober 1950 dom med denne domsslutning:

«Kristiansand kommune og A/S Norske Alliance frifinnes for Aksel Johan Waldemar Eriksons tiltale i denne sak.

Aksel Waldemar Erikson erstatter Kristiansand kommune og A/S Norske Alliance saksomkostninger med 200 kroner innen 14 dager fra dommens forkynnelse.

Erikson, som hadde fri sakførsel for byretten, påanket dommen til Agder lagmannsrett, etter å ha fått fritagelse for rettsgebyrer. Lagmannsretten ble satt med to bilkyndige domsmenn. Den avsa den 29. mars 1952 dom med denne domsslutning:

«Kristiansand kommune v/ordføreren og A/S Norske Alliance dømmes til in solidum å betale til Aksel Johan Waldemar Erikson 14 000 kroner med 4 prosent årlig rente fra 5. januar 1950 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger tilkjennes hverken for byretten eller lagmannsretten.»

Sakens sammenheng fremgår av lagmannsrettens og byrettens domsgrunner.

Kristiansand kommune og forsikringsselskapet A/S Norske Alliance har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De ankende gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at sjåfør Solli ved anledningen kjørte uaktsomt. Objektivt ansvar er utelukket, da Erikson var gratispassasjer. Ulykken var heller ikke en påregnelig følge av Sollis kjøring, idet Solli måtte gå ut fra at Erikson, som befant seg på bilens lasteplan, ville sitte ned på lasteplanet eller iallfall holde seg fast under kjøringen. Erikson har under enhver omstendighet vært så uforsiktig at han ikke har krav på

Side:410

erstatning. Særskilt for kommunens vedkommende gjøres det gjeldende at kjøringen ikke foregikk under Sollis tjeneste, slik at ansvar etter N.L. 3-21-2 ikke kan pålegges kommunen, selv om Solli skulle ha opptrådt uaktsomt. Som ny innsigelse for Høyesterett har kommunen anført at ansvar for kommunen på grunn av skyld fra Sollis side iallfall er utelukket etter reglene i ulykkestrygdloven for industriarbeidere m.v. av 24. juni 1931 §32. For så vidt det skulle bli spørsmål om objektivt ansvar, mener kommunen at dette i tilfelle må påhvile bilens bruker ved anledningen, sjåfør Solli, som tok bilen til ulykkesturen uten eierens tillatelse (motorvognlovens §31). De ankende mener endelig at lagmannsretten - ut fra dens egne forutsetninger - har gjort en mindre feil ved utregningen av erstatningsbeløpet.

De ankende har nedlagt denne påstand:

«1. Kristiansand kommune og A/S Norske Alliance frifinnes.

2. Aksel W. Erikson tilpliktes å erstatte Kristiansand kommune og A/S Norske Alliance sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Erikson, som har fått fri sakførsel for Høyesterett, har erklært motanke og nedlagt slik påstand:

«1. At Kristansand kommune v/ordføreren og A/S Norske Alliance dømmes in solidum til å betale til Aksel Johan Waldemar Erikson 16 420,11 kroner med 4 prosent årlig rente fra 5. januar 1950 til betaling skjer, samt sakskostnad for lagmannsretten.

2. At Kristiansand kommune v/ordføreren og A/S Norske Alliance dømmes in solidum til å betale det offentlige sakskostnad for byretten og Høyesterett, samt for så vidt angår gebyr m.v. også for lagmannsretten.»

Motanken er begrunnet med at Erikson ikke har vært uaktsom, slik at det ikke er plass for skyldfordeling. Videre mener Erikson at lagmannsretten har satt hans tap for lavt. - Påstandsbeløpet fremkommer ved at det fra garantibeløpet etter motorvognlovens §11, kr. 20 000, er trukket tilsammen kr. 3579,89 som Erikson har mottatt fra Kristiansand kommune.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak i Kristiansand, der Erikson og 5 vitner er avhørt. Det er videre fremlagt en del fotografier av bilen og av åstedet for ulykken. Endelig er det fremlagt en del nye legeerklæringer om Eriksons helbredstilstand, og noen andre dokumenter.

Jeg vil bemerke:

I likhet med byretten antar jeg at Erikson ikke ble befordret «mot betaling», jfr. motorvognlovens §30 femte ledd, og jeg kan i alt vesentlig tiltre byrettens bemerkninger om dette. Jeg henviser også til høyesterettsdom i Rt-1954-970, som frembyr likhet med vårt tilfelle. Det er riktignok så at den tid som Erikson brukte til å sykle frem til sitt arbeidssted, ble medregnet i hans arbeidstid. Når han - som skjedd - istedenfor å sykle fikk skyss med kommunens bil, skulle

Side:411

hans effektive arbeidsdag bli tilsvarende lengre, slik at en kunne si at han på denne måte ved øket arbeid ga vederlag for befordringen. Denne omstendighet kan imidlertid ikke være nok til at den tilfeldige bilskyss, som neppe ble tilbudt eller akseptert for å effektivisere Eriksons og den annen passasjers arbeid, skal ansees skjedd mot betaling i motorvognlovens forstand.

Etter dette får de objektive regler i motorvognlovens §30 ikke anvendelse i dette tilfelle. Følgen herav vil være at kommunen må frifinnes på grunn av reglene i loven om ulykkestrygd for industriarbeidere m.v. av 24. juni 1931 §32. Et ansvar for kommunen, ville nemlig i tilfelle bare kunne bygges på at det var utvist skyld fra dens sjåførs, Sollis, side. Men ansvar for kommunen på dette grunnlag er utelukket ved pkt. 1 i den nevnte lovbestemmelse. Etter bestemmelsens pkt. 3 kan riktignok arbeidsgiveren (her kommunen) i en viss utstrekning ilegges ansvar, men det gjelder bare det objektive ansvar etter motorvognlovens §30. Det er etter dette unødvendig å ta standpunkt til om Solli foretok den ekstratur hvorunder ulykken inntraff, i eller utenfor sin tjeneste (jfr. N.L. 3-21-2), og likeså til spørsmålet om Solli har brukt bilen uten eierens tillatelse.

Hva dernest angår spørsmålet om forsikringsselskapets ansvar, vil jeg først bemerke at det ikke hindrer skadelidte i å søke dekning i garantien etter motorvognlovens §11 at arbeidsgiveren (kommunen) ikke selv er personlig ansvarlig på grunn av ulykkestrygdlovens §32, jfr. Rt-1946-1009. Spørsmålet om selskapets ansvar vil bero på om sjåfør Solli kan sies å ha voldt ulykken ved uaktsomhet, og om Erikson på sin side har vært uaktsom, jfr. ikrafttredelseslovens §25. Jeg er i begge disse spørsmål - med en reservasjon jeg senere kommer til - enig med lagmannsretten og tiltrer i alt vesentlig dens begrunnelse. Spørsmålet står ikke i noen endret stilling etter bevisførselen til bruk for Høyesterett. Jeg vil dog nevne at det for Høyesterett er dokumentert et brev fra Eg målestasjon som viser at det særlig dagen før ulykken, men også i dagene nærmest forut, hadde regnet sterkt. Solli burde ha regnet med at den gressbevokste grunn utenfor den oppkjørte veibane under disse forhold kunne svikte. Tilfellet er for så vidt forskjellig fra Rt-1951-871 flg. (særlig side 876). Solli visste videre at han hadde en passasjer stående på lasteplanet og burde under forbipasseringen ha kjørt med større forsiktighet. Men jeg mener som lagmannsretten at også Erikson har vært uforsiktig, og i motsetning til lagmannsretten mener jeg at hans uaktsomhet er større enn Sollis. Det ville derfor etter min mening være rettere å dele skaden med 1/3 på forsikringsselskapet og 2/3 på Erikson, men da Eriksons tap, som jeg straks skal komme til, etter min mening er så stort at selskapets brøkdel likevel vil utgjøre garantibeløpet, spiller dette ingen rolle.

Side:412

Hva tapsberegningen angår, vil jeg nevne den nye legeerklæring datert 29. mars 1957 fra overlege N. H. Brodersen. Av denne erklæring hitsettes: «Man kan nu som før si at det foreligger betydelige objektive forandringer som viser at han har hatt en alvorlig skulderskade med overrivning av skulderens seneplate og derav følgende manglende evne til å løfte armen og rotere armen utad. Den langvarige manglende bruk har videre ført til sammenvoksninger omkring leddet som yderligere har øket bevegelsesinnskrenkningen. Skaden har videre ført til en tøyning av leddkapslen slik at leddet er ustabilt (såkalt slengeledd). - I tillegg til dette kommer sikkert en bevisst eller ubevisst aggravasjon samt de funksjonelle symptomer (den sterkt nedsatte følelse). - Jeg antar fremdeles at en varig invaliditet av 331/3 pst er passende som følge av skulderskaden.»

Når det gjelder Eriksons inntekter før ulykken og etterpå inntil lagmannsrettsdommen, henviser jeg til dommen. For tiden etter dommen er det opplyst at han for årene 1953-56 har tjent fra ca. kr. 2500 til ca. kr. 3500 pr. år ved lettere arbeid. Hertil kommer da de mottatte trygdepenger. Han er for 1952-53 lignet etter en inntekt av kr. 4000, og for de følgende år til og med 1955-56 etter henholdsvis kr. 2800, kr. 5100 og kr. 5700. Hvis han var blitt stående i kommunens tjeneste, ville han i de samme år ha tjent fra ca. kr. 8500 til ca. kr. 10 300 pr. år. Jeg antar etter dette at det ikke er noe å bemerke ved den beregning hans prosessfullmektig for Høyesterett har foretatt av det samlede tap, hvoretter dette utgjør kr. 60 000. Erikson er født 1897.

Etter dette vil kommunen bli å frifinne, men den motankendes påstand for øvrig bli å ta til følge hva realiteten angår. Når det gjelder saksomkostninger, er jeg enig i lagmannsrettens avgjørelse, og jeg antar at omkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

A/S Norske Alliance dømmes til å betale til Aksel Johan Waldemar Erikson 16 420,11 - seksten tusen fire hundre og tjue 11/100 - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 5. januar 1950 til betaling skjer.

Kristiansand kommune frifinnes.

Saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Eckhoff og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd Johs. Norem med bilkyndige domsmenn Harald Benestad og Thorvald Stallemo):

- - -

Side:413

Retten skal bemerke:

Det objektive ansvar er fastslått i motorvognlovens §30 første ledd, men denne regel gjelder ikke hvis den skadede har vært gratispassasjer.

I nærværende sak har saksøkeren hevdet at han ikke kan regnes for gratispassasjer. Bilen eiedes av kommunen, føreren var kommunefunksjonær og han selv var i kommunens tjeneste. Det var derfor helt naturlig at kommunen i egen interesse fraktet ham frem til arbeidsstedet når dette kunne skje uten øket utgift for kommunen. Fra de saksøktes side har det vært anført, at det ikke hersker noen kommunal instruks for kommunens biler om å ta arbeidere med til arbeidsstedene og hvis dette i enkelte tilfelle har vært gjort beror det på sjåførens velvilje og må regnes som en velvilje han yter sine arbeidskamerater. Det er på det rene at det i nærværende tilfelle ikke ble ytet noe vederlag for persontransporten. Retten antar at saksøkeren i dette tilfelle har vært gratispassasjer. Det er intet betalt for transporten, og dette har funnet sted som en velvilje fra sjåførens side uten at han har fått noen ordre fra kommunen og uten dennes vitende. Det var den rene tilfeldighet at de to arbeidere møtte kommunens bil. Uten at noe har vært uttalt kan det nok antas at kommunen om den hadde vært spurt ikke kunne ha noe å innvende mot transporten, idet dens arbeidere kom lettere frem til arbeidsstedet uten utgifter for dem selv, men beslektede resonnementer vil kunne gjøres gjeldende av mange gratispassasjerer. Kriteriet må her være om transporten har funnet sted uten betaling og det har den i nærværende tilfelle.

I det foreliggende tilfelle fant ulykken sted på turen fra Sødal til Hagen. Denne tur foretok Solli uten ordre fra kommunen og utelukkende på eget initiativ, idet det da han var kommet til Sødal, ville gå noen tid før han kunne kjøre til byen med stenlasset, og han fant derfor at han kunne bruke denne tid til en ekstratur opp til Hagen med de to arbeidere. Da kommunen etter N.L. 3-21-2 kun svarer for de feil funksjonærer begår i tjenesten, vil kommunen også av denne grunn bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Torgeir Moi, sorenskriver G. A. Løvland og byskriver T. Hansteen med sakkyndige domsmenn Trygve Søvik og Rolf Krüger):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Lagmannsretten legger følgende saksforhold til grunn for dommen:

Den 28. september 1948 ved 7.30-tiden syklet Erikson og Reidar Arnesen fra Kristiansand opp over Torridalen. Disse to skulle til kommunens sandtak på Hagen hvor de skulle fjerne matjord og for øvrig rense opp i sandtaket. Samme dagen skulle sjåfør Thorbjørn Solli, som førte kommunens bil K-1245 hente sten fra sandtaket på Sødal til gatearbeid i Kristiansand. Han hadde med seg Arne Kristian Stray og Arnfinn Olsen som lastemannskap. Begge disse satt i førerhuset på lastebilen. Da lastebilen nærmet seg grustaket på Sødal kjørte den

Side:414

forbi Erikson og Arnesen, og da de to syklende umiddelbart deretter kom frem til sandtaket, hvor bilen hadde stanset, tilbød Solli seg å kjøre disse to opp til sandtaket på Hagen som ligger ca. 4 km lenger opp i dalen. De slengte syklene på lasteplanet og Arnesen tok plass i førerhuset mens Erikson sto på lasteplanet like bak ryggen på førerhuset og støttet seg På underarmene på taket av førerhuset. Taket er på det nærmeste flatt og har en innfelling omgitt av en ramme, omlag 1/2 cm høy. I ryggen på førerhuset er der et 79 cm langt og 23 cm høyt vindu som er beskyttet med 5 vertikalt monterte metallsprinkler i såpass avstand fra ruten at det lar seg gjøre å få fingrene imellom såfremt sprinklene ikke er brakt ut av stilling, trykket inn mot ruten. Bilen er en 36 modell volvo og har en bredde av 187 cm, og er sertifisert for en person i førerhuset foruten føreren.

Da K-1245 hadde kjørt omlag 1 1/2 til 2 km iakttok Solli en møtende lastebil, K-1002, kjørt av 2. vitne Harald Hagen. Veien er på dette sted rett og oversiktlig i en lengde av omlag 300 meter, slik at bilene ble oppmerksom på hverandre i god tid. Hagen kjørte sin bil godt ut til høyre og stanset helt opp for å lette passeringen, idet veien like sønnenfor var atskillig smalere. Det er uimotsagt opplyst av den ankende part at veien på det sted hvor passeringen skjedde har en bredde av ca. 4,5 m. K-1002 har en bredde på 210 cm. På veiens indre side (på høyre side i Sollis kjøreretning) er det en gressbevokset strimmel på vel en fots bredde og innenfor denne igjen en forholdsvis steil bakkeskråning. Under passeringen styrte Solli bilen slik at dens høyre hjul kom ut på den gressbevokste strimmel, som viste seg å være så løs at hjulene sank ned i gummiens høyde og laget et vel 25 cm dypt spor. Etter det opplyste må lagmannsretten anta at bilen gikk bortimot en billengde etterat den hadde seget ned og før den stanset. For å komme inn på veibanen igjen fikk Solli hjelp av Hagen, som rygget sin bil mot lasteplanet på Sollis bil, slik at denne fikk et puff forover.

Lagmannsretten må legge til grunn at Erikson mistet balansen idet bilens høyre hjul brått sank ned slik at den kom i noen skråstilling. Som følge herav falt Erikson ut av bilen og tørnet med sin høyre skulder mot den før nevnte bakkeskråning. Den alvorlige skulderskade som Erikson herved pådro seg synes - etter lagmannsrettens mening - å tyde på at Erikson ble slengt ut av bilen med ganske god fart og at sammenstøtet med bakkeskråningen var kraftig. Etter uhellet kjørte Erikson på Hagens bil ned til byen og kom seg til lege.

Lagmannsretten vil først behandle spørsmålet om hvorvidt sjåfør Solli har utvist noen uaktsomhet under kjøringen. De opplysninger som er kommet frem om den hastighet Sollis bil hadde i passeringsøyeblikket varierer ikke så lite, men retten er, etter å ha vurdert det som er kommet frem, blitt stående ved at den var 30 à 35 km i timen. Lagmannsretten mener at denne hastighet, under de givne forhold, har vært for stor. Lagmannsretten vil i denne forbindelse også nevne at Harald Hagen har forklart at etter hans mening var hastigheten i største laget, slik som forholdene lå an. Videre har 3. vitne, Reidar Arnesen, som satt på førersetet ved siden av Solli, og som har hatt førerkort for automobil fra 1929 og i atskillig utstrekning også har kjørt bil, forklart at han ikke ville ha kjørt som Solli, men han la

Side:415

til, at så har han heller ikke slike nerver som Solli. Det fremgår av de gitte opplysninger om veiens bredde og bilenes bredde at det var god plass for passering på selve veibanen. Det må således antas at bilene har passert hinannen i en avstand av minst en halv meter. Etter lagmannsrettens mening var det en feil av Solli å manøvrere bilen ut på den foran omtalte gresstrimmel når dette ikke var nødvendig. Det ligger nær å anta at denne manøvrering står i sammenheng med den forholdsvis sterke hastighet i passeringsøyeblikket.

Solli har under hovedforhandlingen nevnt at han ikke anså det som farlig å komme ut på gresstrimmelen, idet han hadde bakkeskråningen like ved på bilens høyre side. Solli har videre fremholdt at han ikke var oppmerksom på at Erikson sto på lasteplanet. Hertil er å bemerke at det etter de fremkomne opplysninger ikke var ualminnelig at arbeiderne sto på lasteplanet når de ble transportert med kommunens biler, og det antas at Solli var kjent med dette forhold og derfor måtte regne med den mulighet. Videre antar lagmannsretten at Solli - ved hjelp av kontrollspeilet rett foran førersetet - lett kunne konstatere at Erikson sto oppreist like bak ruten i førerhusets rygg. Lagmannsretten er av den mening at en sjåfør, som bruker større hastighet enn forholdene tillater og dertil manøvrerer bilen ut på usikker grunn utenfor veibanen, må regne med at bilen kan foreta plutselige bevegelser som kan få følger, spesielt for passasjerer på lasteplanet. Etter dette mener lagmannsretten at den skaden som Erikson ble tilføyet ved bilulykken er en påregnelig følge av Sollis kjøring.

Lagmannsretten er således kommet til det resultat at det foreligger ansvarsbetingende uaktsomhet fra sjåførens side. Forsikringsselskapets erstatningsplikt er da på det rene. Det neste spørsmål blir om også kommunen er ansvarlig for skaden i medhold av N.L. 3-21-2. Herom vil lagmannsretten bemerke:

Det er nok så at Sollis oppdrag gikk ut på å kjøre til grustaket på Sødal etter sten. Han hadde videre instruks om å være behjelpelig med å laste på bilen. På den annen side finner lagmannsretten det godtgjort at det ikke var klart til pålasting på bilen med det samme han kom til sandtaket, idet stenen først måtte bringes frem til lasteapparatet. Solli hindret derfor ikke lastemannskapet i deres arbeid ved at han tok turen opp til Hagen. Lagmannsretten finner det forståelig at Solli tilbød seg å kjøre Erikson og Andersen til deres arbeidssted. Denne turen var ikke av privat karakter, og kan etter lagmannsrettens mening ikke betraktes bare som utslag av personlig velvilje fra Sollis side overfor Erikson og Andersen. Alle tre var i kommunens tjeneste, og turen var direkte i kommunens interesse ved at gangtiden - som arbeiderne hadde full timebetaling for - ble innkortet ved at de kom raskere til arbeidsstedet og kunne komme tidligere i arbeidet enn om de hadde syklet disse 4 km. Selv om Solli således strengt tatt har gått utenfor sitt egentlige oppdrag, finner lagmannsretten at turen til Hagen må sies å ligge innenfor hans tjeneste. Resultatet må da bli ansvar også for kommunen.

Når det gjelder Eriksons forhold finner lagmannsretten at også han har utvist uaktsomhet. Dermed vil imidlertid lagmannsretten ikke ha sagt at det i sin alminnelighet er uaktsomt å stå på

Side:416

lasteplanet under transporten med lastebil. Dette spørsmål må avgjøres etter forholdene i de enkelte tilfelle, bl.a. under hensyntagen til hvordan man står og mulighetene for å holde seg fast i tilfelle av at bilen foretar plutselige og uregelmessige bevegelser.

Etter de fremkomne opplysninger har lagmannsretten fått inntrykk av at Eriksen sto uoppmerksom på lasteplanet, og at han under passeringen løftet den ene underarmen for å hilse på Hagen, og antar at dette har vært en medvirkende årsak til at han mistet balansen da bilen plutselig seg ned. Videre mener lagmannsretten at det var en feil av Erikson at han ikke holdt seg fast eller innrettet seg slik at han i en fart - om det ble nødvendig - kunne gripe tak i det foran beskrevne vindusgitter.

Etter dette finner lagmannsretten at ulykken skyldes uaktsomhet så vel fra Solli som fra Eriksons side, slik at her må finne sted en skyldfordeling overensstemmende med §25 annet ledd i lov nr. 11 av 22. mai 1902. Alle forhold tatt i betraktning finner lagmannsretten at fordelingen bør skje med en halvdel på hver.

Slik som lagmannsretten ser på saken blir det ikke nødvendig å drøfte de spørsmål som står i forbindelse med motorvognlovens §30.

Når det gjelder den skade som Erikson pådro seg ved ulykken har overlege Guttorm Gulowsen og dr. Hansen-Tangen, som oppnevnte sakkyndige, avgitt erklæringer henholdsvis den 8. og 19. mars 1950. De sakkyndige leger har funnet at Erikson sannsynligvis fikk en bristning i skulderens seneplate, kanskje også en skade av leddskålens bruskede rann. Begge legene er enige om at skulderskaden betinger en varig invaliditet på 331/3 pst, og at Erikson som følge av skaden sikkert blir uduelig til tungt arbeid, men bør kunne utføre det meste lettere arbeid. Overlege H. N. Brodersen har også undersøkt Erikson og har den 20. februar 1950 avgitt en erklæring som i alt vesentlig er i overensstemmelse med de foran nevnte. I 1933 fikk Erikson skadd eller ødelagt tommelfingeren på høyre hånd, og de sakkyndige leger anslår den samlede invaliditet til 50-55 pst.

Erikson er fjellarbeider og hadde da ulykken inntraff hatt jevnt arbeid for Kristiansand kommune fra januar 1947, men var ikke fast ansatt. Etter ulykken har han bare hatt tilfeldig arbeid og i liten utstrekning. Således passet han sommeren 1951 en bensinpumpe og tjente ved det kr. 1100 til 1200. Hans sønn har et lite snekkerverksted, og Erikson har hjulpet ham med forskjellige småarbeider som han har vært i stand til å utføre, men dette har kastet lite av seg. Han har i det hele hatt vanskelig for å skaffe seg arbeid som han klarer.

Etter prosedyren synes det å være enighet om at Erikson tjente omlag kr. 6600 da han arbeidet for kommunen, og lagmannsretten finner å kunne bruke denne årsinntekt som utgangspunkt for beregningen av det inntektstap Erikson ble påført ved bilulykken. Det er på det rene at Erikson for de første 6 måneder etter ulykken har fått utbetalt full lønn, og for de derpå følgende 6 mndr. halv lønn av kommunen. Dessuten har han fra 1. november 1949 til 31. desember 1950 for skulderskaden fått utbetalt kr. 41,67 pr. mnd. i ulykkestrygd. Denne er fra 1. november 1951 forhøyet med 50 pst., til kr. 62,50, som han fremdeles mottar. Det er enighet mellom partene om at

Side:417

Erikson fortsatt vil få utbetalt ulykkestrygd såfremt invaliditeten vedvarer, og at det derfor ved beregningen av erstatningens størrelse må tas hensyn hertil.

Etter de opplysninger som foreligger om Eriksons faktiske arbeidsinntekt etter ulykken, må det antas at denne har ligget atskillig lavere enn den av de oppnevnte sakkyndige antatte invaliditet skulle tilsi. Dette må imidlertid - etter lagmannsrettens mening - i en viss utstrekning tilskrives den omstendighet at Erikson har hatt vanskelig for å omstille seg i samsvar med hans endrede arbeidsmuligheter. Her må det dog tas noe hensyn til at han er kommet opp i den alder at det ikke er så lett å slå over i nytt arbeid, han fyller 55 år, den 4. juni 1952.

Etter det som her er sagt finner lagmannsretten at det inntektstap Erikson hittil har lidt på grunn av skulderskaden, og hans tap i fremtidig erverv, skjønnsmessig kan settes til kr. 28 000. Herav må han selv bære halvparten, og Kristiansand kommune og A/S Norske Alliance den annen halvpart. - - -