Rt-1959-1239
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1959-12-03 |
| Publisert: | Rt-1959-1239 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 117/1959 |
| Parter: | A/S K. & A. Berghs eiendommer i Florvåg (overrettssakfører F. Skancke Andersen - til prøve) mot Askøy kommune (høyesterettsadvokat Otto Roll). |
| Forfatter: | Eckhoff, Leivestad, Helgesen, Gaarder, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912), Grunnloven (1814) §105, Veiloven (1912) §22, §80, §82, §92, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Dommer Eckhoff: Med hjemmel i veiloven av 1912 §22 krevet Askøy kommune avstått en privat vei tilhørende A/S K. & A. Berghs eiendommer i Florvåg, et selskap som jeg senere kaller Bergh.
Under veiskjønnet som ble holdt av lensmannen i Askøy med to skjønnsmenn 18. november 1952, krevet Bergh erstatning ikke bare for veigrunnen, men også for verdien av det private veianlegg som kommunen nå overtok. Ved skjønnet ble det fastsatt en erstatning for veigrunnen. Kravet om å få et vederlag for kapitalverdien av anlegget ble etter påstand fra kommunens side ikke tatt til følge.
Bergh begjærte deretter overskjønn. Midhordland
Side:1240
herredsrett, dommerfullmektigen og fire skjønnsmenn, avsa skjønn 20. mai 1953.
Angående fastsettelsen av erstatningen for veigrunnen, som ble satt til en bestemt pris pr. kvadratmeter, uttalte skjønnsretten: «For de to ved veianlegget avskårne areal (oppgitt til ca. 100 m2), den grunn som tidligere lå under vann og den gamle veigrunn, fastsetter retten en gjennomsnittserstatning pr. m2, idet den bygger på at saksøkte for den gamle veigrunn tilkommer kun en minimal erstatning.»
Når det gjaldt kravet på erstatning for veianlegget, kom retten til det samme resultat som lensmannsskjønnet, og den fremholdt: «Retten finner at saksøkte ikke har lidt noe tap i forbindelse med avståelsen av den gamle vei i opparbeidet stand og tilkjenner ingen erstatning for den gamle vei utover den minimale erstatning for selve grunnen. Retten er oppmerksom på veilovens §92 og lagmannsrettsdom referert i Rt-1942-487, men finner at det i det foreliggende tilfelle ikke er lidt noe tap bortsett fra avståelsen av den gamle veigrunn.»
Skjønnsrettens slutning lyder slik:
«Erstatningene fastsettes således:
1. Erstatn. for grunn fra den gamle private
vei til grenselinj. m/Florvåg Bruk A/S kr. 2,00 pr. m2
2. Erstatn. for grunn fra «Stemmen» og
nordover langs «Storevatnet» til broen i
nordre ende samt den gamle veigrunn fra
dampskipsveien opp til Thorsens
hagegjerde, gjennomsnittspris » 1,25 pr. m2
3. Ulempeserstatning i anledning veifylling » 1 500,00
4. Ulempeserst. for tap under anleggstiden » 1 000,00
5. Do. ved reduksjon av vannmagasin » 1 000,00
6. Erst. for flytning av gjerde pr. løpende
meter » 6,00
Kommunen bærer skjønnsomkostningene, og saksøkte tilkjennes erstatning for juridisk bistand kr. 150,00.»
Bergh påanket overskjønnet til Gulating lagmannsrett, idet selskapet hevdet at det forelå feil i rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Lagmannsretten avsa dom i saken 18. mars 1955. Den fant at det ikke heftet noen feil ved overskjønnet som kunne føre til opphevelse, og overskjønnet ble derfor stadfestet, og kommunen ble tilkjent saksomkostninger med 400 kroner.
Bergh har påanket dommen til Høyesterett.
I forbindelse med erstatningen for selve veianlegget fastholder Bergh at skjønnsretten har tatt feil, når den har gått ut fra at selskapet ikke har krav på erstatning utover vederlag for den grunn som avståes, og for de nærmere angitte ulemper i konklusjonens poster 3 til 6. Den ankende part har gjort gjeldende at veien siden 1930 er påkostet over 40 000 kroner, og at veivesenet må betale for den fordel det oppnår ved nå å kunne bruke den gamle vei med veibane, fyllinger og skjæringer. Hadde kommunen søkt å overta veien ved forhandlinger, hadde det måttet
Side:1241
betale for denne fordel, og ville formentlig også betalt i den utstrekning det offentlige selv sparte omkostninger, sml. høyesterettsdom i Rt-1956-493 flg. I sak A/S Den Ankerske Marmorforretning-Statsbanene. Til dette kommer at selskapet ved ekspropriasjonen lider et tap ved at det fratas muligheten av å kunne utnytte veianlegget f. eks. I forbindelse med salg av tomter av egen eiendom eller ved at naboeiendommer måtte betale et vederlag for å bruke denne private vei enten fastsatt etter avtale eller ved ekspropriasjon etter veilovens §80, siste ledd. I denne sammenheng har Bergh vist til høyesterettsdom i Rt-1956-109 flg. I sak Vassdragsvesenet-A/S Tuddal. Bergh vil ikke dermed ha sagt at selskapet kunne ha fått refundert alle omkostninger til veianlegget, men det krever dekket det tap eiendommens omsetningsverdi reduseres med ved at man ikke lenger fritt kan utnytte veien på denne måte. Skjønnsretten synes å gå ut fra at selskapet var avskåret fra å fremme et erstatningskrav på det grunnlag som her er nevnt, og overskjønnet må derfor oppheves som følge av en uriktig rettsanvendelse. Under enhver omstendighet er skjønnet på dette punkt uklart, fordi man ikke kan se om disse relevante momenter er overveiet før skjønnsretten kom til sitt resultat.
Det hefter etter selskapets mening også feil ved selve grunnerstatningen, når det sies at selskapet bare tilkommer en minimal erstatning for den gamle veigrunn og for de to avskårne grunnstykker og den grunn som ble oversvømmet. Det må være en feil ved rettsanvendelsen, når grunnen er satt i en mindre verdi enn vanlig grunn. Iallfall foreligger det også her mangelfulle skjønnsgrunner etter Berghs mening.
Bergh har lagt ned påstand:
«Det påankede overskjønn avgitt av Midhordland skjønnsrett 20. mai 1953 oppheves, og saken hjemvises til overskjønnsretten til ny behandling. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger.»
Askøy kommunes påstand lyder:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. A/S K. & A. Berghs eiendommer i Florvåg dømmes til å betale Askøy kommune saksomkostninger for Høyesterett.»
Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som den forelå for lagmannsretten.
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, idet jeg mener at overskjønnet ikke kan opprettholdes i de angrepne punkter når saken sees i lys av den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i de to dommer fra 1956.
Det bør da først nevnes at jeg forstår skjønnsgrunnene så at retten har ment at en eier av en privat vei som det her gjelder, ikke har krav på erstatning utover den rene grunnerstatning og vederlag for de nærmere påviste ulemper. Jeg mener at det her er naturlig å skyve i forgrunnen at det kommunen overtok, var et ferdig veianlegg som måtte ha en viss verdi i seg selv, og viser i denne sammenheng til følgende uttalelse fra førstvoterende i
Side:1242
saken Den Ankerske Marmorforretning, Rt-1956-493 på side 499: «Er det på det grunnstykke som eksproprieres foretatt arbeider som eksproprianten med fordel kan nyttiggjøre seg i sitt anlegg, slik at han sparer ellers nødvendige utgifter, ville han ved fritt kjøp fornuftigvis kunne gi mer for eiendommen enn om disse verdier ikke var nedlagt i den. I så fall er dette et moment som etter min mening må tas i betraktning ved fastsettelsen av ekspropriasjonserstatningen. Jeg viser i denne forbindelse til Høyesteretts dom I Rt-1956-109, hvor det er gitt uttrykk for betraktninger av lignende art.» Da kommunen i sin prosedyre har hevdet at det synspunkt som her er gjengitt, er av mindre betydning etter en dom i Rt-1958-456 flg. I sak Kristian Berg m. fl. - Inger Krogh, vil jeg bemerke at den siste sak angikk et saksforhold av annen art, og jeg finner det klart at dommen ikke betegner noen avvikelse fra de betraktninger som har fått uttrykk i de to dommer av 1956. Når det da, som jeg forstår skjønnsretten, ikke er tatt hensyn til den verdi selskapet her hadde på sin hånd, mener jeg at overskjønnet bør oppheves som følge av en uriktig rettsanvendelse.
I denne sammenheng tilføyer jeg at det hører under skjønnsretten å bedømme hvilken verdi veianlegget skal settes i, og også hvilket hensyn det på den annen side må tas til at Bergh fritas for fremtidig veivedlikehold.
Når det gjelder erstatningen for veigrunnen, antar jeg at skjønnet bør oppheves fordi begrunnelsen ikke er tilstrekkelig klar. Det er mulig at uttrykket «minimal erstatning» sikter til den rent skjønnsmessige ansettelse, men formuleringen kan gi rom for tvil, og jeg mener at avgjørelsen her bør følge hovedspørsmålet, og løses sammen med det.
Etter det resultat jeg er kommet til, kan det ikke være grunn til å oppheve andre punkter i overskjønnet enn punktene 1 og 2. Jeg antar at kommunen bør betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd og §172 første ledd.
Jeg nevner til slutt at når det har tatt så lang tid før saken er kommet frem for Høyesterett, har dette sin grunn i at partene har ført forhandlinger om minnelig oppgjør.
Jeg stemmer for denne
dom:
Overskjønnet oppheves for så vidt angår de erstatningsposter som er omhandlet under 1 og 2 i skjønnsslutningen.
I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Askøy kommune til A/S K. & A. Berghs eiendommer i Florvåg 3000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Helgesen, Gaarder og Bahr: Likeså.
Side:1243
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Torolf Gjessing og Otto Maalstad og byrettsdommer Olaf Knutrud):
- - -
Den ankende part kjøpte kort før 1930 g.nr. 6 b.nr. 3. 48 og 49 m. fl. B.nr. 3 er en større eiendom hvor det i en lang årrekke hadde vært drevet forskjellig industriell virksomhet. I 1902 bygget eieren av b.nr. 3 en privat vei, ca. 500 meter lang og ca. 2 1/2 meter bred fra eiendommen frem til bryggen i Indre Florvåg. Veigrunnen ble kjøpt dels fra b.nr. 4, Hagen, dels fra b.nr. 10, Myren og særskilt skyldsatt som henholdsvis b.nr. 48 og b.nr. 49. B.nr. 48, som ligger langs Storevatnet, er ca. 350 meter langt. Den private vei i omtrent denne lengde vil gå med til den veigrunn som kommunen eksproprierer til veianlegget Florvåg-Kleppestø. Ekspropriasjonen gjelder også en liten sidegren til nevnte veianlegg. Grunnen til denne er en del av b.nr. 49. Selgerne av veigrunnen forbeholdt bruksrett til veien for sine eiendommer. Etter 1930 ombygget og forsterket ankeparten sin vei så den kunne brukes til store lastebiler. Det er opplyst at dette kostet ca. 45 000 kroner. De opprinnelige anleggsomkostninger er ikke oppgitt.
Lagmannsretten er kommet til det resultat at overskjønnet må bli å stadfeste.
Ved ekspropriasjon skal det betales full erstatning. Her som ellers når det gjelder erstatning, er det som alminnelig regel alene den økonomiske skade som skal avbøtes. Ekspropriaten skal ikke bli fattigere enn hvis det ikke ble ekspropriert fra ham. Dette følger av Grunnlovens §105 og alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger.
At det gamle veianlegg har vært kostbart å bygge, at det har økonomisk verdi for eieren inntil det nye blir tatt i bruk, antas således ikke å gi den ankende krav på erstatning med mindre han blir økonomisk skadelidende ved å måtte avstå det. Skal det ytes vederlag for mer enn den økonomiske skade må det være positiv hjemmel for det.
Etter veilovens §82, siste ledd jfr. §92 annet ledd må privatmann som eksproprierer bruksrett til en eksisterende privat vei betale erstatning som fastsettes under hensyntagen til utgiftene ved veiens opparbeidelse. Etter denne bestemmelse er det således ikke avgjørende om veiens eier lider økonomisk skade ved at også en annen får bruke veien. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i veilovens første del, hvor bestemmelsene om ekspropriasjon til offentlig vei er å finne. Lagmannsretten kan ikke se at bestemmelsen i §82 jfr. §92 er utslag av et alminnelig prinsipp som må komme til anvendelse ved ekspropriasjon til offentlig vei etter veilovens første del.
Den ankende har anført at han lider tap ved at han ikke lenger mot vederlag kan selge eller avstå rett til naboer til å bruke veien. I denne forbindelse er nevnt at en av naboene, Florvåg Bruk, i 1948 begjærte skjønn etter veilovens §80 flg. til ekspropriasjon av bruksrett til veien. Skjønnet er ikke fremmet. Lagmannsretten finner ikke grunn til å tvile på at skjønnsretten har tatt hensyn til dette moment når den uttaler, at den finner at det i foreliggende tilfelle ikke er lidt noe tap.
Når det i skjønnsgrunnene er uttalt at det tilkjennes en «minimal» erstatning for selve veigrunnen, antas dette å være resultat av en skjønnsmessig vurdering i det foreliggende tilfelle. Det har ikke vært meningen å gi uttrykk for at det skulle være anvendelse av en alminnelig regel. - - -
Side:1244