Rt-1959-979

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-10-10
Publisert:	Rt-1959-979
Stikkord:	Drosjebevilling
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 132 B/1959
Parter:	Aslak Rød og Kirsten Thorsdal (høyesterettsadvokat Harald Børresen) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/overrettssakfører Erich Willoch - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Eckhoff, kst. dommer Eftestøl, Nygaard, Skau
Lovhenvisninger:	Samferdselsloven (1947) §7, Samferdselsloven (1947)

Dommer Bendiksby: I samsvar med bestemmelser utferdiget av Arbeidsdepartementet den 29. januar 1946 om bevillingsplikt for ervervsmessig motorvognkjøring, søkte Aslak Rød og Lars Thorsdal vinteren 1946 om bevilling for drosjekjøring henholdsvis i Drangedal og Sannidal herreder. Begge søknadene ble avslått av samferdselsnemnda i Telemark i møte 23.-26. august 1948. Så vel Rød som Thorsdal påklaget avgjørelsen til Samferdselsdepartementet. Departementet stadfestet avgjørelsene. For Røds vedkommende er det ikke opplyst når avgjørelsen ble truffet, men det er meddelt ham i brev fra samferdselskonsulenten av 21. februar 1949. Avgjørelsen for Thorsdal er truffet den 3. februar 1950 og meddelt ham i brev fra samferdselskonsulenten av 10. februar 1950.

Ved stevninger av henholdsvis 17. oktober 1953 og 6. januar 1954 anla Rød og Thorsdal sak ved Oslo byrett mot Staten ved Samferdselsdepartementet med påstand om at samferdselsnemndas og departementets avgjørelser skulle kjennes ugyldige og om erstatning for uberettiget nektelse av bevilling m.v. Begge saker ble av Høyesterett besluttet overført til Kragerø herredsrett hvor sakene ble forenet til felles behandling og avgjørelse. Herredsretten avsa den 3. november 1954 dom i sakene med slik domsslutning:

«I. I Aslak Røds sak:

1. Samferdselsnemndas og Samferdselsdepartementets beslutninger om ikke å gjenutstede drosjebevilling til Aslak Rød kjennes ugyldige.

2. Samferdselsdepartementet tilpliktes å besørge gjenutstedt drosjebevilling til Aslak Rød.

3. Staten v/Det kgl. Samferdselsdepartement frifinnes for Aslak Røds erstatningskrav.

Side:980

4. I saksomkostninger betaler Staten v/Det kgl. Samferdselsdepartement 800 kroner til Aslak Rød.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.

II. I Lars Thorsdals sak:

1. Samferdselsnemndas og Samferdselsdepartementets beslutninger om ikke å gjenutstede drosjebevilling i Sannidal til Lars Thorsdal kjennes ugyldig.

2. Samferdselsdepartementet tilpliktes å besørge gjenutstedt bevilling til Lars Thorsdal.

3. Staten v/Det kgl. Samferdselsdepartement frifinnes for Lars Thorsdals erstatningskrav.

4. I saksomkostninger betaler Staten v/Det kgl. Samferdselsdepartement til Lars Thorsdal 800 kroner.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Sakene ble fra begge sider påanket til Agder lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 13. april 1956 ble staten frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Aslak Rød og Lars Thorsdal har påanket dommen til Høyesterett, idet de har gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er uriktig når den har funnet at avgjørelsene om å nekte bevilling ikke er ugyldige.

Deres påstander lyder slik:

«I sak nr. 144/1956:

1. Telemark Samferdselsnemnds beslutning av 25. august 1948 og Samferdselsdepartementets beslutning av februar 1949, (meddelt 21. februar 1949) om ikke å gjenutstede drosjebevilling til Aslak Røed, kjennes ugyldige.

2. Samferdselsdepartementet tilpliktes å besørge gjenutstedt drosjebevilling til Aslak Røed.

3. Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Aslak Røed erstatning efter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 50 000 med renter fra dommens dato, samt saksomkostninger for alle retter.

I sak nr. 145/1956:

1. Telemark Samferdselsnemnds beslutning, meddelt 10. september 1948 og Samferdselsdepartementets beslutning av 3. februar 1950, om ikke å gjenutstede drosjebevilling til Lars Thorsdal, kjennes ugyldig.

2. Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Kirsten Thorsdal erstatning efter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 50 000, med renter fra dommens dato, samt sakens omkostninger for alle retter.»

Staten ved Samferdselsdepartementet har nedlagt følgende påstand:

«I sak nr. 144/1956 (Aslak Rød):

1. Agder lagmannsretts dom stadfestes, idet dog Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Side:981

2. Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

I sak nr. 145/1956 (Kirsten Thorsdal):

1. Agder lagmannsretts dom stadfestes, idet dog Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

2. Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Sakene har også for Høyesterett vært forenet til felles behandling og pådømmelse.

Lars Thorsdal er avgått ved døden etterat anken var erklært, og hans hustru, Kirsten Thorsdal, har trådt inn i saken i hans sted.

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Kragerø herredsrett til avhøring av Aslak Rød og tre vitner. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp.

Staten har for Høyesterett frafalt foreldelsesinnsigelsen vedkommende Lars Thorsdals erstatningskrav. Aslak Rød har - som jeg senere kommer tilbake til - gjort gjeldende som ny søksmålsgrunn at det er begått en saksbehandlingsfeil under bevillingsmyndighetenes behandling av saken. For øvrig foreligger sakene i vesentlig samme skikkelse ved Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er i begge saker kommet til samme resultat som lagmannsretten og bemerker:

Aslak Røds sak: Hverken samferdselsnemndas eller departementets vedtak var grunngitt, men i samferdselsnemndas innstilling, avgitt i møter den 25.-27. oktober 1948 i anledning av Røds klage til departementet over nemndas avgjørelse, var det anført:

«3. Aslak Rød v/advokat Frøstrup, Neslandsvatn, anker og mener seg urettlig forbigått til fordel for Nils Brødsjø.

Rød sluttet i 1940. Det forelå ikke noe nasistisk drosjeforbund og han anfører heller ikke noe derom i sin søknad. - - - Klageren må sies å ha oppgitt drosjeyrket frivillig formentlig bl.a. fordi han ikke vilde montere generator.

Innstilling:

Under henvisning til ovenstående kan anken ikke anbefales samt fordi en mener at Brødsjø som monterte generator og opptok trafikken i en meget vanskelig tid må være bedre berettiget.»

Det er ikke direkte opplyst hva departementet bygget sin avgjørelse på. Man må da gå ut fra at departementet har tiltrådt nemndas innstilling, slik at den begrunnelse som er gjengitt også var departementets begrunnelse for avgjørelsen.

Aslak Rød var - som konkurrenten Nils Brødsjø - bosatt i Kroken i Drangedal. Etter det som er opplyst var samferdselsnemndas og departementets avgjørelse bygget på den

Side:982

forutsetning at det bare skulle være en drosje i Kroken, og at valget derfor sto mellom Rød og Brødsjø. Rød har erklært seg enig i denne vurdering. Det han besværer seg over er bare at han er blitt forbigått til fordel for Brødsjø.

Hans angrep på avgjørelsen om nektelse av bevilling er prinsipalt begrunnet med at avgjørelsen er vilkårlig fordi den er i strid med pkt. 3-5 i Samferdselsdepartementets retningslinjer av 22. november 1947 og i strid med uttalelser fra vei- og jernbanekomiteen i dens innstilling til samferdselsloven. Hans syn er her at han som innehaver av bevilling pr. 9. april 1940 var berettiget til å få bevilling etter pkt. 3 i retningslinjene, og at han skulle gå foran Brødsjø uansett grunnen til at han sluttet drosjekjøringen høsten 1940, idet Brødsjø først fikk bevilling i 1944.

Subsidiært gjør han gjeldende at bevillingsnektelsen på to punkter er basert på uriktige faktiske forutsetninger. For det første når nemnda og departementet har antatt at han frivillig sluttet å kjøre høsten 1940 fordi han ikke ville kjøre med generator. For det annet når det er lagt til grunn at det var behov for drosje i Kroken under krigen, at Brødsjø begynte kjøringen etter oppfordring fra stedets befolkning og at han fortsatte å kjøre til krigens slutt.

I tilknytning til anførselen om at avgjørelsen er bygget på uriktig faktisk grunnlag, har Rød for Høyesterett gjort gjeldende at opplysningen om at han sluttet kjøringen frivillig fordi han ikke ville gå over til generatordrift, er kommet til overingeniøren for fylkets veivesen i form av en underhåndsmeddelelse fra representanter for yrkesorganisasjonene. Det er da, hevder han, en feil ved saksbehandlingen som gjør departementets vedtak ugyldig at denne opplysning ikke er blitt forelagt ham, slik at han kunne imøtegå den.

Så vidt jeg har forstått gjøres det videre gjeldende at avgjørelsen er vilkårlig, også bortsett fra at den er i strid med departementets retningslinjer, og videre at den er så åpenbart urimelig at den av den grunn er ugyldig.

Jeg kan ikke finne at Rød kan gis medhold i sin anførsel om at han etter pkt. 3-5 i departementets retningslinjer hadde et ubetinget krav på å gå foran Brødsjø. Det er fra statens side erkjent at avgjørelsen i og for seg ikke er i samsvar med retningslinjene når disse tolkes etter ordlyden, men det kan ikke være avgjørende. Det er ved flere avgjørelser av Høyesterett slått fast at retningslinjene bare er veiledende, og at samferdselsmyndighetene ved avgjørelsen av bevillingsspørsmål etter samferdselslovens §7 står fritt i den skjønnsmessige vurdering når de holder seg innenfor lovens ramme og formål og ikke handler vilkårlig. Jeg viser om dette til uttalelser i dommen i Rt-1954-1156, Rt-1955-1162 og Rt-1957-824. Jeg tilføyer at saksforholdet i Oluf Olufsens og Anna Pedersens saker i Rt-1957-824 flg. I vesentlig grad synes likeartet med saksforholdet i vår sak på det punkt det her gjelder. Også i saken i Rt-1955-1162

Side:983

flg. var forholdet at en bevillingshaver fra før 9. april 1940 var satt til side for bevillingssøkere som først hadde fått bevilling under eller etter krigen.

Rød har som nevnt til støtte for sitt syn også påberopt seg de uttalelser fra den forsterkede vei- og jernbanekomité om ansiennitetsprinsippet som er gjengitt i byrettens dom. Jeg finner det her tilstrekkelig å vise til følgende uttalelse av førstvoterende i den før nevnte dom i Rt-1955-1162, som jeg er enig i:

«Jeg forstår komitéens uttalelser derhen at det moment som der er nevnt, bør veie tungt under behandlingen av bevillingssakene, men jeg kan ikke oppfatte det slik at det har vært lovgivernes mening at forholdet ubetinget skal være avgjørende, slik at en bevillingssøker som har ansiennitet før krigen, har rettskrav på å få bevilling alene i kraft av sin ansiennitet og uten hensyn til øvrige forhold som det kan være naturlig å tillegge vekt ved den samlede vurdering.»

Rød hadde således ikke noe rettskrav på å gå foran Brødsjø. Spørsmålet om hvem av dem skulle få bevilling måtte avgjøres skjønnsmessig av nemnda - og etter anke av departementet - på grunnlag av en samlet bedømmelse av alle de momenter som forelå og som det lovlig kunne tas hensyn til.

Spørsmålet er så om departementets avgjørelse er bygget på uriktige faktiske forutsetninger.

Når det for det første gjelder grunnen til at Rød sluttet kjøringen i november 1940, må jeg etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett legge til grunn, at det var riktig når departementet bygget på at Rød sluttet frivillig. Riktignok har han under saken hevdet at han sluttet fordi bilen var nedslitt og i ustand, bl.a. var coilen røket. Tidligere har imidlertid hans opplysninger på dette punkt vært vaklende og usikre. I bevillingssøknaden ga han som grunn at «bilen blev i ustand» uten noen nærmere forklaring. I en erklæring fra daværende ordfører Lundtveit, den fulgte søknaden som bilag, er det nevnt at bilen «vart i ustand», og videre at når han så ikke opptok kjøringen senere under krigen, var grunnen den at han fikk melding «om å gå inn i Bilsambandet» (det nasistiske drosjeeierforbund). I anken til departementet, som er skrevet av advokat Frøstrup på vegne av Rød, var dette siste oppgitt som eneste grunn til at han sluttet å kjøre. Jeg må gå ut fra at så vel Lundtveit som Frøstrup har bygget på opplysninger fra Rød selv. Det er på det rene at det først høsten 1942 kom påbud om at drosjeeiere måtte være medlemmer av det nevnte forbund. Jeg legger også vekt på at Rød, etter hva han har forklart under bevisopptaket for Høyesterett, sluttet å kjøre bilen og reiste til Trondheim på arbeid hos Høyer Ellefsen allerede i juli 1940, idet hans bror ved siden av annet arbeid fortsatte å kjøre bilen som leiesjåfør til i november.

Når det så gjelder Brødsjøs forhold har Rød, som nevnt, gjort gjeldende at departementet har bygget på at Brødsjø hadde fått oppfordring fra stedets befolkning om å søke bevilling og begynne å kjøre i 1944, og at dette er uriktig. Jeg finner det ikke

Side:984

nødvendig å gå inn på spørsmålet om Rød har fått noen oppfordring som nevnt. Det kan ikke antas at dette moment har vært av noen særlig betydning for departementet; det er ikke nevnt i den begrunnelse jeg har sitert, og det var for øvrig heller ikke nevnt i Brødsjøs søknad. Man må gå ut fra at det som departementet la vekt på i denne forbindelse var om Brødsjø imøtekom et behov hos den norske befolkning da han begynte å kjøre i juli 1944. Det fremgår av den begrunnelse jeg har gjengitt at departementet har bygget på at så var tilfelle. Dette var i seg selv sannsynlig, idet det ikke hadde vært noen drosje i Kroken etterat Rød sluttet, og jeg kan ikke se at det er fremkommet noe som gir grunn til å tvile på at dette var riktig.

Rød har videre gjort gjeldende som en ny anførsel for Høyesterett at Brødsjø sluttet kjøringen i januar-februar 1945, og at dette er et moment som hverken samferdselsnemnda eller departementet har hatt kunnskap om. Etter de opplysninger som foreligger må jeg gå ut fra at dette er riktig. Det er uenighet om grunnen til at Brødsjø sluttet. Selv har han forklart at han måtte slutte fordi bilen var i ustand, mens Rød hevder at dette ikke er tilfelle. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet, idet jeg ikke kan anta at dette forhold - at Brødsjø sluttet på dette sene tidspunkt under krigen - ville hatt noen betydning for avgjørelsen om det hadde vært kjent for departementet. Man må også gå ut fra at de lokale myndigheter, således herredstyret, har vært kjent med forholdet og har vurdert det.

I anledning av den påberopte feil ved saksbehandlingen, vil jeg bemerke at det vel hadde vært naturlig og rimelig å la Rød bli kjent med, og få anledning til å uttale seg om, den nevnte opplysning fra representanter for yrkesorganisasjonene til overingeniøren for fylkets veivesen om at Rød hadde sluttet kjøringen frivillig fordi han ikke ville ødelegge bilen med generatordrift. Denne opplysning sto jo i strid med opplysningene i Røds søknad. Men da jeg, som før nevnt, er kommet til det resultat at det var riktig når departementet bygget på at Rød sluttet kjøringen frivillig, kan jeg ikke anta at det har hatt noen betydning for resultatet at Rød ikke ble gjort kjent med opplysningen og således ikke fikk anledning til å uttale seg om den. Det er da ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om dette var noen egentlig feil ved saksbehandlingen. Jeg tilføyer i denne forbindelsé at det ikke kan antas at departementet har lagt noen særlig vekt på om det nettopp var uviljen mot generatordrift som hadde motivert Røds beslutning om å slutte å kjøre, jfr. uttrykket «formentlig bl.a. fordi han ikke ville montere generator» i den innstilling i anledning av anken som er gjengitt tidligere. Det som var avgjørende for departementet var om Rød sluttet frivillig, dvs. «uten fyldestgjørende grunn eller foretrakk å gå over i annet yrke» (pkt. 4 i departementets retningslinjer).

Jeg vil til slutt bemerke at resultatet så langt man kan dømme om det er fremkommet etter en omhyggelig saksbehandling; således har yrkesorganisasjonen, kommunestyret, overingeniøren

Side:985

for Veivesenet og samferdselskonsulenten foretatt innstilling. Departementet har hatt de opplysninger som var av betydning for avgjørelsen, og det er ikke noe grunnlag for å anta at vurderingen av de forskjellige momenter ikke er foretatt på en forsvarlig måte. Jeg kan heller ikke se at det er fremkommet noe som gir grunnlag for å karakterisere det som åpenbart urimelig at departementet ikke la avgjørende vekt på ansienniteten, men lot Brødsjø gå foran Rød. Det kan i denne forbindelse nevnes at Brødsjø var innstillet foran Rød av alle de innstillende lokale myndigheter, således av herredstyret som må forutsettes å ha hatt kjennskap til begge søkeres forhold.

Lars Thorsdals sak: Som det fremgår av det som er sagt innledningsvis går Thorsdals påstand ut på at samferdselsnemndas vedtak av 10. september 1948 og Samferdselsdepartementets vedtak av 3. februar 1950 skal kjennes ugyldig. Han har imidlertid, som det fremgår av herredsrettens dom, også trukket inn i saken Samferdselsdepartementets vedtak av 6. februar 1951, hvorved en bevilling som ble ledig etter Hansine Uberg ble tildelt Sofus Kristiansen, idet han gjør gjeldende at han burde hatt denne bevilling. Forholdet var, så vidt jeg har oppfattet det, at denne bevilling ikke ble kunngjort ledig, men departementet foretok tildelingen på grunnlag av de tidligere innkomne søknader, blant dem Thorsdals.

Heller ikke i Thorsdals tilfelle var samferdselsnemndas eller departementets vedtak grunngitt, men i brev datert 13. oktober 1953 fra samferdselskonsulenten i Telemark til advokat Børresen er det gitt følgende begrunnelse:

«Grunnen til at Lars J. Thorsdal ikke fikk drosjebevilling var altså:

Fordi en ikke anså det for å være noe trafikkmessig behov for 2 drosjer i Kil.

Fordi en mente at hr. Thorsdal hadde fullverdig yrke med sin rutekjøring og som han selv betjener daglig som sjåfør.

Skulle hr. Thorsdal fått bevilling ville han derved fortrengt berettiget envognseier. Dette måtte i tilfelle gått utover Ole J. Thorsdal, Kil, og som nevnt hadde han ansiennitet fra 1926.»

Etter sammenhengen i brevet omfatter denne begrunnelse for så vidt Thorsdal angår også det før nevnte vedtak av 6. februar 1951 da Sofus Kristiansen ble tildelt bevillingen etter Hansine Uberg.

Thorsdals angrep på avgjørelsen er rettet mot begge ledd i denne begrunnelse.

Det første ledd i begrunnelsen - at det ikke var behov for to drosjer i Kil - innebærer at det ved avgjørelsen er lagt vekt på hvor innen bevillingsområdet, Sannidal herred, Thorsdal var bosatt. Dette er, hevder han, et hensyn som ligger utenfor lovens ramme og som ikke lovlig kunne tas. Han har i denne forbindelse vist til at dette «geografiske prinsipp» ikke er nevnt i departementets retningslinjer. Subsidiært gjør han gjeldende at anvendelsen av prinsippet i dette tilfelle bygget på uriktige faktiske

Side:986

forutsetninger, og at den skjønnsmessige vurdering i denne forbindelse var vilkårlig.

Når det gjelder det annet ledd i begrunnelsen gjør han gjeldende at nemnda og departementet har bygget på uriktige faktiske forutsetninger når det er antatt at hans rutebildrift Var «fullverdig yrke». Videre hevder han at nemnda og departementet ved å anvende prinsippet om «eneste yrke» i dette tilfelle har krenket likhetsgrunnsetningen og altså opptrådt vilkårlig; det er i Telemark i flere tilfelle gitt bevilling til folk som også driver rutebildrift. I denne forbindelse har han også anført at avgjørelsen er i direkte strid med den uttalelse av vei- og jernbanekomiteen om «eneste yrke» som er sitert i byrettens dom.

Jeg finner det ikke tvilsomt at det ved fordelingene av bevillingene var anledning til å ta hensyn til hvor innen bevillingsområdet de enkelte bevillingssøkere bodde. Etter det som er opplyst må man gå ut fra at dette er skjedd ut fra en overveielse av hva som var best og mest rasjonelt for avviklingen av trafikken. Bevillingsmyndighetene har så vidt skjønnes bygget på den oppfatning, at trafikken blir best tilgodesett ved at drosjene blir fordelt utover i bevillingsområdet og ved at drosjeeieren bor på det sted som han fortrinsvis skal betjene. Det er da klart i tråd med lovens formål at det blir tatt hensyn til dette. At hensynet til bostedet ikke er nevnt i departementets retningslinjer er uten betydning; retningslinjene er ikke uttømmende.

Spørsmålet om hvor innen bevillingsområdet de enkelte drosjer skal plaseres, og hvor mange det skal være på de forskjellige steder, er et skjønnsspørsmål som må avgjøres av bevillingsmyndighetene. Jeg kan ikke finne det godtgjort at bevillingsmyndighetene har bygget på uriktige faktiske forutsetninger når de har funnet at det bare var behov for en drosje i Kil. Thorsdal har her særlig påberopt seg opplysninger om folketallet, hvoretter det distrikt som sogner til Kil har en større folkemengde enn de andre delene av herredet tilsammen. Dette gir imidlertid ikke grunnlag for noen slutning om at myndighetene har bygget på uriktig faktisk grunnlag ved vurderingen av drosjebehovet. Som fremhevet fra statens side er det her en rekke andre faktorer som spiller inn, således avstander, veiforbindelser, beliggenhet i forhold til by m.v. Bevislighetene i saken gir ikke noe holdepunkt for å fastslå at bevillingsmyndighetene har vært uriktig eller mangelfullt orientert om de momenter som her kom inn i bildet og som det skulle tas hensyn til. Jeg kan heller ikke se at det er noe som tyder på at nemnda og departementet under sitt skjønn over de momenter som var av betydning har gått frem på en uforsvarlig måte. Det kan i denne forbindelse nevnes at Lars Thorsdal av yrkesorganisasjonene var innstillet som nr. 7 - det var da 4 bevillinger som skulle fordeles - og at han ikke var innstillet av de andre lokale myndigheter, således heller ikke av herredstyret. Jeg legger betydelig vekt på dette fordi jeg går ut fra at de lokale myndigheter - særlig herredstyret - hadde

Side:987

førstehåndskjennskap til alle de forhold som var bestemmende for drosjebehovet på de forskjellige steder i herredet.

Jeg kan heller ikke se at Thorsdal har godtgjort at bevillingsmyndighetene har bygget på uriktige faktiske forutsetninger når de har funnet at hans rutebildrift var «fullverdig erverv». Som lagmannsretten har nevnt, drev han ruten med en 40 seters og to 30 seters busser; hans arbeidskraft var helt beslaglagt av rutevirksomheten, slik at han hadde måttet leie sjåfør enten til ruten eller til drosjen hvis han hadde fått bevilling. Disse opplysninger har foreligget for departementet.

Spørsmålet om det skal tas hensyn til at en bevillingssøker har annet yrke, og hvilken vekt dette i tilfelle skal tillegges, er et skjønnsspørsmål som må avgjøres av bevillingsmyndighetene etter de særlige forhold i det enkelte tilfelle. Det forhold at det i Telemark i flere tilfelle er gitt bevilling til folk som også driver bilrute, behøver derfor ikke å innebære at det foreligger en ulik behandling slik at avgjørelsene av den grunn er vilkårlige.

Når det gjelder den uttalelse av vei- og jernbanekomiteen om «eneste yrke» som herredsretten har nevnt, finner jeg det tilstrekkelig å vise til førstvoterendes uttalelse herom i den før nevnte dom i Rt-1955-1162.

På samme måte som Rød har Thorsdal gjort gjeldende at departementets avgjørelse for hans vedkommende er i strid med ansiennitetsprinsippene i pkt. 3-5 i departementets retningslinjer; dette er hevder han særlig påtagelig i forhold til Sofus Kristiansen. Jeg viser om dette til det jeg har sagt i Røds sak.

Det er ikke fremkommet noe som gir grunnlag for å anta at departementet har satt til side, eller ikke vært oppmerksom på, forhold som var av betydning for avgjørelsen, eller at det ikke er foretatt en forsvarlig skjønnsmessig vurdering av de mange og forskjelligartede hensyn som spilte inn, således ansøkernes innbyrdes ansiennitet, deres bostedsforhold og for Thorsdals vedkommende den omstendighet at han hadde bilruten. Jeg peker igjen på at departementets avgjørelse er i samsvar med innstillingen fra de lokale myndigheter som har hatt første hånds kjennskap til alle de faktiske forhold som var av betydning.

Etter omstendighetene finner jeg at hverken Rød eller Thorsdal bør pålegges saksomkostninger.

Jeg stemmer i begge saker for slik

dom:

Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Eftestøl, dommerne Nygaard og Skau: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver O. Augdahl):

- - -

Aslak Rød er født xx.xx.1905. Han har hatt drosjebevilling siden

Side:988

28. juni 1938. Han sluttet å kjøre i november 1940. Som grunn hertil har han oppgitt at hans bil, en Ford 1934-modell, var i dårlig forfatning - han måtte da han etter krigen fikk satt den i stand igjen, betale ca. kr. 1500 for reparasjoner på den - og derfor, da bensintilgangen ble sterkt innskrenket og spørsmålet om generatormontering meldte seg, egnet seg dårlig til generatormontering. Han tok så arbeid - tyskerarbeid - hos Høyer Ellefsen i Trondheim.

Straks etter frigjøringen gjenopptok han sin drosjekjøring, men fikk etter kort tid pålegg av transportutvalget i Kragerø om å stanse, liksom videre bensintildeling ble nektet ham og en søknad fra ham om kjøpetillatelse for ny drosjebil til avløsning av den dårlige han hadde, under 7. desember 1945 ble avslått av transportutvalget i Kragerø. Han har så siden den tid ernært seg som gårdsarbeider og ifølge ligningsattest hatt en antatt årsinntekt varierende fra minst kr. 1175 til høyst kr. 2725.

I forbindelse med kunngjøringen om at også eldre bevillingshavere måtte søke om drosjebevilling på ny, søkte også Rød herom i februar 1946. Hans søknad ble imidlertid ifølge skriv til ham av 10. september 1948 fra samferdselsnemnda i Telemark, et skriv hvori ingen begrunnelse ble gitt, avslått. Likeledes ble ifølge et skriv til ham av 21. februar 1949 fra samferdselskonsulenten i Telemark hans anke ikke tatt til følge av departementet. Heller ikke nå ble noen begrunnelse gitt ham.

I Kroken i Drangedal hadde herredstyret innstillet to søkere, nemlig Nils G. Brødsjø som nr. 4 og Rød som nr. 9. Under 20. august 1948 hadde overingeniøren for veivesenet innstillet på at det burde bli 7 bevillinger i Drangedal i stedet for 6 som antallet da var fastsatt til og som yrkesorganisasjonen holdt fast på, og i stedet for 9 som herredstyret hadde foreslått. Blant de 7 som overingeniøren innstilte, var Rød ikke medtatt, mens derimot Brødsjø med ansiennitet fra 1944 var medtatt som nr. 6. Overingeniøren anførte at Røds bil var godt skikket for påmontering av generator, men at Rød hadde sluttet kjøringen i 1940 fordi han ikke ville ødelegge bilen med generatordrift. Overingeniøren anførte videre at det ikke forholdt seg slik (som i en erklæring av 24. februar 1946 fra stortingsmann Thor Lundtveit anført), at Rød senere under krigen ikke hadde villet drive med bilskyss fordi han da måtte gå inn i Drosjebileierforbundet som ansåes som en nasistisk organisasjon, idet Rød ifølge skriv av 20. april 1943 fra veisjefen i Telemark til politimesteren i Kragerø var en av de 5 som inntil da hadde ordnet med sitt medlemskap eller var villig til å ordne med det. Det bemerkes at Rød under hovedforhandlingen i nærværende rettssak bestemt har benektet å ha ordnet eller vært villig til å ordne noe sådant medlemskap. I øvrig bemerkes at det blant de i skrivet nevnte 5 også finnes drosjeeiere som fikk sin bevilling gjenutstedt, således for Tor Lauvstad, Drangedal, og Ole Thordal, Kil i Sannidal. «Den andre søkeren, Nils G. Brødsjø», heter det videre i overingeniørens innstilling, «er forsåvidt ikke berettiget, idet han kjøpte bil først i 1943 og begynte kjøringen i 1944 etter at generator var påmontert. Men da det, etter det opplyste, var krav om å få en drosje på stedet i stedet for Aslak Rød, som hadde sluttet, og Brødsjø opptok kjøringen etter oppfordring fra stedets befolkning, finner en det rimelig, at bevillingen i Kroken tildeles ham. To leiebiler i Kroken er det antagelig ikke behov for.» Ifølge under saken fremkommet opplysning har samferdselsnemnda i møter 25.-27. oktober 1948 anført at Rød

Side:989

«må sies å ha oppgitt drosjeyrket frivillig, formentlig bl.a. fordi han ikke ville montere generator», og at man mente «at Brødsjø som monterte generator og opptok trafikken i en meget vanskelig tid må være bedre berettiget.» - - -

Lars Thorsdal er født xx.xx.1882. Han har ansiennitet som drosjebileier i Sannidal fra 1923 og er den som i lengst tid har drevet drosjebiltrafikk der på stedet. Han er den som i første rekke har opparbeidet drosjetrafikken i Sannidal og har drevet sådan virksomhet kontinuerlig inntil hans virksomhet stanset under krigen. Fra 1926 av har han også ved siden av sitt drosjeeieryrke drevet rutebilkjøring med bevilling på ruten Kil-Kragerø. Han driver fremdeles denne rutebilkjøring, idet han selv og en leiesjåfør avvekslende kjører. Han sluttet å kjøre drosjebil i 1943. I 1941 hadde han latt bilen påmontere karbidgenerator, men da motoren viste seg ikke å være egnet til dette og forsøket på å påmontere karbidgenerator ble mislykket, kjørte han siden med bensin inntil bevillingen i 1943 ble tatt fra ham, fordi han ikke var villig til å søke medlemskap i det nasistiske Drosjebileierforbund.

Han søkte etter krigens slutt overensstemmende med pkt. 5 i «Regler for meddelelse av tillatelser - bevillinger» i rundskriv nr. 7 av 29. januar 1946 fra Arbeidsdepartementet om fornyelse av sin drosjebevilling, og utfylte det vanlige skjema. Da vedkommende myndigheters innstilling gikk ut på å ikke tilstå ham fornyet bevilling, ble det nektet ham bensintildeling til gjenopptagelse av sitt drosjeyrke i den tid som hengikk til søknaden ble avgjort i samferdselsnemnda. I brev av 10. september 1948 underrettet samferdselsnemnda i Telemark ham om at hans søknad om bevilling var avslått. Noen begrunnelse derfor ble ikke gitt. Ved brev av 10. februar 1950 fra samferdselskonsulenten i Telemark ble det meddelt ham at hans anke ikke var tatt til følge av departementet. Heller ikke nå ble noen begrunnelse gitt ham.

Det er under saken blitt klarlagt at grunnene til at Thorsdal ikke fikk sin bevilling fornyet, var at man ikke fant at det var trafikkmessig behov for mer enn en drosje i Kil - den bevillingen ble gitt Ole J. Thorsdal, som også hadde lang ansiennitet, nemlig fra 1926. om enn ikke så lang som Lars Thorsdal - og at man mente at Lars Thorsdal hadde fullverdig yrke med rutekjøring. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Karl Borge, kst. lagdommer Høegh-Omdahl og sorenskriver Jakob Bleskestad):

- - -

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

1. Vedkommende Aslak Rød:

Etter samferdselsmyndighetenes bestemmelse skal en av de drosjebevillinger som tildeles Drangedal kommune plaseres i Kroken. Det er fra Aslak Røds side ikke påstått at dette er en vilkårlig eller urimelig bestemmelse.

Fra Kroken meldte det seg to søkere, Aslak Rød og Nils G. Brødsjø, og en av disse måtte da få bevillingen.

Aslak Rød hadde bevilling fra 28. juni 1938, altså en relativ kort førkrigsansiennitet. Han sluttet kjøringen i november 1940, altså relativt tidlig

Side:990

under krigen. Etter sin forklaring for lagmannsretten sluttet han fordi bilen ble i ustand og han sluttet utelukkende av denne grunn. Han foretok seg heller ikke noe særlig for å få bilen i stand igjen og begynte kjøringen. Han sluttet dertil på en tid da drosjebilene ennå ble tildelt en del bensin til kjøringen.

Straks etter Aslak Rød hadde sluttet kjøringen tok han arbeid for Høyer Ellefsen og reiste til Trondheim. Han kom tilbake etter et halvt års tid, men foretok seg da heller ikke noe for å gjenoppta kjøringen. Etter hjemkomsten tok han arbeid som gårdsarbeider.

Hvis det etter en vurdering av nevnte forhold kan sies at Aslak Rød enten sluttet kjøringen uten fyldestgjørende grunn eller foretrakk å gå over i annet yrke, inntar han slik stilling som nevnt i første punktum under punkt 4 i retningslinjene av 22. november 1947.

Lagmannsretten ser det videre slik at det under krigen var behov for en drosje i Kroken og at Nils G. Brødsjø derfor dekket et behov da han begynte å kjøre i 1944. Det er også påberopt at kjøringen begynte etter oppfordring fra stedets befolkning. Kjøringen skjedde heller ikke til fortrengsel for annen yrkesutøver, idet Aslak Rød da ikke hadde kjørt på mellom 3 og 4 år.

De foran nevnte opplysninger har foreligget for samferdselsmyndighetene. Lagmannsretten kan ikke se at disse myndigheter ved å gi bevilling til Nils G. Brødsjø i stedet for til Aslak Rød har gått utenfor retningslinjene av 22. november 1947 eller handlet vilkårlig eller så urimelig at bevillingsnektelse til Rød må kjennes ugyldig som rettsstridig.

2. Vedkommende Lars Thorsdal:

Samferdselsdepartementet bestemte opprinnelig at det skulle være 4 drosjer i Sannidal kommune, men antallet er senere blitt utvidet til 5. Herav skal den ene stasjoneres i Kil.

Lars Thorsdal hevder at dette er en rent vilkårlig fordeling, idet Kil med omliggende distrikt har en folkemengde på 1187. De resterende distrikter i kommunen som altså har fått 3, senere 4 bevillinger, har en folkemengde på bare 934.

Samferdselsdepartementet hevder at det geografiske prinsipp er riktig anvendt. Det kan ved fordelingen ikke bare tas hensyn til folkemengden, det må - som gjort i det foreliggende tilfelle - tas like meget hensyn til f. eks. avstandene. Det kan dertil være at det ikke er 1 bevllling til Kil som er for lite, det kan like godt være det er 4 til de øvrige distrikter som er for meget.

Lars Thorsdal begynte drosjekjøring allerede i 1923 og kjørte til 1943. Han har således lang førkrigsansiennitet og kjørte dertil relativt lenge under krigen. Han forsøkte også å kjøre med generator.

På den annen side har Lars Thorsdal fra omkring 1925 vært innehaver av bilruten Kil-Kragerø. Lagmannsretten ser det slik at dette har vært og fremdeles er en relativt god og lønnsom bilrute. Den drives for tiden med en 40 seters og to 30 seters busser.

Den annen bevillingssøker fra Kil, Ole J. Thorsdal, har kjørt fra 1926. Han sluttet også kjøringen i 1943.

Samferdselsmyndighetene har i det foreliggende tilfelle latt Lars Thorsdal som innehaver av annet fullverdig yrke, stå tilbake for en annen søker med lang ansiennitet og med drosjekjøring som eneste yrke.

Side:991

At dette kan gjøres ansees for fastslått ved «Årødommen», inntatt i Rt-1955-1162.

Lars Thorsdal hevder at når han ikke har fått bevilling, er dette i strid med det såkalte likhetsprinsipp. Han peker i den forbindelse på at Johan Aabø, Farsjø, som også driver bilrute, fikk drosjebevilling.

Hertil bemerker Samferdselsdepartementet at det skulle stasjoneres en drosje på Farsjø. Johan Aabø som var eneste søker derfra måtte da få bevillingen. Hertil kommer videre at den bilrute Johan Aabø driver er dårlig lønnsom og ikke kan ansees som annet fullverdig yrke.

Lagmannsretten kan ikke se at samferdselsmyndighetene ved ikke å gi bevilling til Lars Thorsdal har gått utenfor retningslinjene av 22. november 1947 eller truffet en avgjørelse som er vilkårlig eller så urimelig at den må kjennes ugyldig som rettsstridig. - - -