Rt-1963-342

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-03-23
Publisert:	Rt-1963-342
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 32 B/1963
Parter:	Vestfold Kraftselskap (overrettssakfører Per Odberg - til prøve) mot Helga Rogstad på vegne av eierne av g.nr. 95/1 i Heddal m.fl. (høyesterettsadvokat Arne Hillestad).
Forfatter:	Eckhoff, Thrap, Skau, Mindretall: Endresen, Stabel
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §180, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§92

Dommer Endresen: I medhold av ekspropriasjonstillatelse etter lov nr. 7 av 23. juli 1894 ervervet Vestfold Kraftselskap ved Holmestrand herredsretts overskjønn av 24. juni 1958 en rekke rettigheter over eiendommer i Telemark, Buskerud og Vestfold i anledning av anlegg og drift av en 130 kV kraftledning på strekningen Grønvollfoss-Hoff. Blant disse rettigheter var også rett til å bruke ekspropriatenes stier, skogs- og gårdsveier under anleggsarbeidet og ved senere arbeider i anledning av ledningens drift og vedlikehold. Spørsmålet om erstatning for bruk av og/eller skade på veier og broer ble utskutt til senere avgjørelse ved overenskomst eller skjønn.

Da det ikke lyktes å komme til en minnelig ordning om erstatningen for bruken av skogsbilveiene Haave-Loensvadet-Dårstulvann og Loenvadet-Stovetjern-Vassbotten, stikkvei Tresholt-Ramsåsmyra samt vei fra Sølvverkets eiendom til Dalsvatn, krevet kraftselskapet spørsmålet avgjort ved skjønn. Ved underskjønnet som Tinn og Heddal herredsrett avhjemlet 22. september 1961, satte skjønnsretten erstatningen til kr. 30 000. Overskjønn ble begjært fra begge sider. Ved overskjønnet som ble avhjemlet av Tinn og Heddal herredsrett 14. juni 1962, ble erstatningen satt til kr. 35 000. Hertil kom omkostningene for utgifter til juridisk og teknisk bistand.

Om saksforholdet vises til skjønnsgrunnene.

Vestfold Kraftselskap har påanket overskjønnet - bortsett fra omkostningsavgjørelsen - til opphevelse prinsipalt på grunn av uriktig rettsanvendelse, subsidiært på grunn av uriktig saksbehandling. Anken over rettsanvendelsen går ut på at overskjønnsretten, istedenfor å finne frem til en naturlig og forretningsmessig riktig godtgjørelse for veibruken, under påberopelse av høyesterettsdommer gjengitt i Rt-1956-109 og 493 og Rt-1959-1239 har lagt avgjørende vekt på at grunneierne ved forhandlinger ville stå i slik stilling at de kunne forlange en høy godtgjørelse. Overskjønnsretten har her med urette også lagt vekt på de fordeler eller den besparelse bruken av veiene har medført

Side:343

for eksproprianten - et moment som etter vanlige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger ikke kan tillegges betydning. Som indisium på at denne uriktige rettsanvendelse har ført til uriktige resultater, har kraftselskapet påberopt at den erstatning overskjønnsretten har fastsatt, vil utgjøre kr. 16,27 pr. tonnkilometer for den transportmengde ekspropriasjonen gjelder, mens selvkostende pr. tonnkilometer for grunneierne er beregnet til kr. 3,61. Videre har overskjønnet tilkjent erstatning for selve retten til bruk av veien i tillegg til den ordinære ulempeerstatning, mens høyesterettsdommen i Rt-1956-109 etter den ankende parts mening klart forutsetter at vederlaget for veibruken skal inkludere ulempeerstatningen. Den subsidiære anke over saksbehandlingen går ut på at det i hvert fall ikke klart fremgår av skjønnsgrunnene om overskjønnsretten på de nevnte punkter har lagt en riktig rettsoppfatning til grunn. Vestfold Kraftselskap har nedlagt slik påstand:

«Overskjønnet oppheves. Saken hjemvises til ny behandling. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Helga Rogstad på vegne av eierne av g.nr. 95 b.nr. 1 i Heddal og 6 andre grunneiere har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett gjort gjeldende at overskjønnsretten ved erstatningsfastsettelsen har fulgt de retningslinjer som er trukket opp i de høyesterettsdommer som jeg tidligere har nevnt. De har anført at overskjønnet ikke kan forståes slik at godtgjørelsen er fastsatt under hensyntagen til hvor høyt grunneierne ved forhandlinger ville kunne presse godtgjørelsen opp, men at overskjønnsretten med rette har lagt vekt på de fordeler av generell art - som også må gi seg uttrykk i bruksrettens omsetningsverdi - som veianlegget har medført for eksproprianten. Grunneierne har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Tinn og Heddal herredsretts overskjønn av 14. juni 1962 stadfestes. Fru Helga Rogstad m. fl. tilkjennes saksomkostninger.»

Til bruk for behandlingen for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Tønsberg byrett til avhør av overingeniør Erik Stigen som partsrepresentant for Vestfold Kraftselskap samt 1 vitne. Det er fra begge sider fremlagt nye dokumenter for Høyesterett til belysning av praksis i skjønn og ved overenskomster med hensyn til godtgjørelsen for bruk av private veier.

Jeg er kommet til at den ankende parts påstand om opphevelse av overskjønnet må tas til følge.

Ved de høyesterettsdommer som jeg før har nevnt - hvorav særlig dommen i Rt-1956-109 i denne forbindelse har interesse - er det fastslått at grunneierne i tilfelle som det foreliggende ikke vil få hele sitt økonomiske tap dekket ved bare å få erstatning for de skader og ulemper som følger av ekspropriantens bruk av veien. Skulle eksproprianten her slippe med å betale de økede utgifter til veivedlikehold - beregnet til kr. 2860 - samt et mindre beløp til erstatning for påførte ulemper, ville dette i realiteten innebære at kraftselskapet ville slippe å betale noen godtgjørelse for at det ved bruken får nyttiggjøre seg

Side:344

kapitalgoder skapt ved økonomiske oppofrelser fra grunneiernes side. Var bruk av veiene til transport som her omhandlet blitt tillatt etter avtale, ville grunneierne normalt anse seg berettiget til å kreve en betaling som også innbefattet en rimelig og forretningsmessig forsvarlig godtgjørelse for selve retten til å bruke veien. I de før nevnte høyesterettsdommer er det da lagt til grunn at grunneierne, hvis de ved ekspropriasjon fratas adgangen til å tilforhandle seg en slik godtgjørelse, lider et tap som må erstattes slik at de også i dette tilfelle får en godtgjørelse for selve bruksretten.

Spørsmålet er imidlertid hvilke nærmere retningslinjer et skjønn skal følge når det skal bestemme godtgjørelsen for bruksretten. Slik som erstatningskravet etter de nevnte dommer er fundert, dreier det seg om en tenkt godtgjørelse som grunneierne ville betinget seg om de hadde fått adgang til å fastsette vederlaget ved avtale. Det riktige må etter min mening her være å fastsette godtgjørelsen for bruksretten til hva denne på rent objektivt grunnlag må ansees verd. I sine skjønnsgrunner anfører overskjønnsretten: «Retten har lagt avgjørende vekt på at de saksøkte på grunn av den tvungne avståelse, er blitt avskåret fra forhandlinger om vederlag med eksproprianten, og at de under slike - under henvisning til de åpenbare fordeler det har innebåret for eksproprianten å kunne overta eller benytte et fullt ferdig veianlegg - ville hatt en gunstig utgangsposisjon for oppnåelse av en erstatning av noen betydning. Denne betraktning er i overensstemmelse med de prinsipielle synspunkter som Høyesterett har gitt uttrykk for i de foran nevnte dommer i Rt-1956-109 og side 493 og Rt-1959-1239.» Det er uklart hva som ligger i dette; etter uttrykksmåten kan det være tillagt vekt at grunneierne ved forhandlinger faktisk ville hatt det i sin makt å skru godtgjørelsen i været. En slik fremgangsmåte vil imidlertid i tilfelle være uriktig, idet det er i strid med alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger å bestemme erstatningen ut fra hva ekspropriatene kunne få presset godtgjørelsen opp til om ekspropriasjonsveien ikke hadde stått åpen.

Grunneierne har imidlertid for Høyesterett gjort gjeldende at overskjønnsretten med de tidligere gjengitte skjønnsgrunner bare har ment å gi uttrykk for at det ved erstatningsfastsettelsen er tatt hensyn til de fordeler eller besparelser adgangen til å bruke veiene har medført for eksproprianten, noe som det etter grunneiernes mening etter dommene i Rt-1956-493 og Rt-1959-1239 må være adgang til. Til dette er å si at det etter alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger er ekspropriatenes tap som skal legges til grunn for erstatningsfastsettelsen uten at det er adgang til å ta de fordeler ekspropriasjonen spesielt tilfører eksproprianten i betraktning. De nevnte høyesterettsdommer gjaldt tilfelle hvor det på eiendom som ble ekspropriert til eie, var bygget vei eller annet anlegg som eksproprianten kunne nyttiggjøre seg slik at han slapp å bygge tilsvarende. De fordeler som det her var tale om, var inkorporert i eiendommen på en slik måte at de

Side:345

rent objektivt øket eiendommens verdi, og det også når det bare var eksproprianten som kunne nyttiggjøre seg dem. Det syntes under disse omstendigheter umiddelbart rimelig at den ekspropriant som overtok eiendommen til eie, da også helt ut måtte betale hva disse anlegg kunne verdsettes til. Etter min mening stiller forholdet seg ikke helt på samme måte hvor det som i det foreliggende tilfelle er tale om ekspropriasjon til bruk. Også her må veiens objektive verdi tas i betraktning ved erstatningsfastsettelsen, men det kan i alminnelighet ikke være riktig å belaste eksproprianten for en større del av veiens verdi enn hva der svarer til omfanget av hans bruk. Skal man utover dette ta hensyn til de fordeler som veianlegget medfører, må det dreie seg om fordeler som objektivt og rent generelt er egnet til å øke en bruksretts verdi. Normalt vil imidlertid de verdier veien skaper, knytte seg til selve veianlegget og ikke særskilt til en begrenset bruksrett som innrømmes over veianlegget. Som før nevnt vil det også være i strid med alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger å tillegge de spesielle fordeler som i det konkrete tilfelle tilføres eksproprianten, betydning ved erstatningsfastsettelsen. Og skulle det være adgang til å ta i betraktning de fordeler eksproprianten tilføres ved å slippe å måtte anlegge egen vei - eller som her slippe å få ekstra utgifter med transport i terreng utenom veianlegg - vil skjønnsretten stå uten noen objektiv målestokk for hvor høyt erstatningen innen den gitte ramme kan settes, likesom det kan virke urimelig om eksproprianten belastes en uforholdsmessig stor del av veiens verdi.

Det riktige må derfor etter min mening være å fastsette godtgjørelsen til hva der ville være naturlig og forretningsmessig riktig av grunneierne å forlange som godtgjørelse om det var tale om å innrømme bruksrett til en større krets, f. eks. som følge av hyttebygging. Den mest nærliggende og rimelige løsning vil etter min mening i et slikt tilfelle være at grunneierne innen de grenser prislovgivningen måtte sette, på den ene side - under hensyntagen også til hva det vil koste å bygge et slikt veianlegg - legger vekt på hva utgifter til amortisasjon, vedlikehold og administrasjon samt et passende tillegg som eierfortjeneste vil utgjøre, og på den annen side tar hensyn til bruksrettens omfang og arten av den transport det er tale om. Skulle transporten medføre ulemper for grunneierne som ikke fullt ut blir dekket om disse retningslinjer følges, må grunneierne ved ekspropriasjon selvsagt få erstatning også for det.

Etter uttalelsene i det avsnitt som jeg tidligere har gjengitt fra skjønnsgrunnene, anser jeg det uklart om overskjønnsretten har lagt en riktig rettsoppfatning til grunn ved erstatningsfastsettelsen, og jeg stemmer derfor for at overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling.

Da jeg etter domskonferansen vet jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Som det fremgår av det avsnitt av

Side:346

skjønnsgrunnene som førstvoterende har gjengitt, har overskjønnet gått ut fra at det skal betales for «de åpenbare fordeler» det medfører for kraftverket å få rett til å bruke et fullt ferdig veianlegg. Denne uttalelse må etter min mening forståes slik at skjønnsretten her sikter til den fordel som det generelt medfører å kunne få rett til å bruke en ferdig vei istedenfor selv å måtte bygge - eller velge en annen transportmåte. Jeg er da enig med skjønnsretten i at dette er i samsvar med de prinsipielle synspunkter som Høyesterett har gitt uttrykk i dommene av 1956 og 1959. Om det gjelder avståelse til eie eller avståelse av en bruksrett, har etter min mening ingen betydning for det prinsipielle spørsmål.

Overskjønnets uttalelse om at eieren ved forhandlinger om frivillig salg «ville hatt en gunstig utgangsposisjon for oppnåelse av en erstatning av noen betydning», kunne kanskje isolert sett gi rom for den oppfatning at skjønnsretten har ment at eieren i kraft av denne gunstige utgangsposisjon skulle ha krav på en urimelig høy erstatning - skulle kunne «skru godtgjørelsen i været». Men skjønnsretten har, som allerede nevnt, sagt at det prinsipp den legger til grunn er i samsvar med det som har fått uttrykk i de nevnte høyesterettsdommer. Og der er det presisert - i Rt-1956-109 flg. - at eieren skal ha et rimelig vederlag, og - i Rt-1956-493 flg. - at han ikke skal kunne skru erstatningen i været på grunn av den særlige verdi ekspropriasjonsformålet måtte gi en eiendom, men at det på den annen side ikke er rimelig og heller ikke stemmende med Grunnlovens §105 om eksproprianten skulle oppnå å få eiendommen for en pris som ligger lavere enn det ville ha vært naturlig og forretningsmessig riktig å betale ved frivillig kjøp. Jeg kan da ikke se at det er noe grunnlag for å anta at skjønnsretten ikke også har bygget på disse retningslinjer - og altså på en riktig rettsoppfatning.

Ved vurderingen av den erstatning som eieren på dette grunnlag kan kreve, har skjønnsretten så lagt vekt på anleggets verdi, «anleggets art og omkostninger», og på omfanget av den bruk kraftverket skal gjøre av veien sett i forhold til eiernes egen bruk. Også dette må etter min mening være et riktig beregningsgrunnlag.

Etter dette kan jeg ikke se at det er noen feil ved skjønnsrettens rettsanvendelse, og det følger av det jeg har sagt at jeg finner skjønnsrettens grunner tilstrekkelige til å kunne konstatere dette. Den skjønnsmessige vurdering av erstatningen kan Høyesterett ikke prøve. Jeg tilføyer for øvrig i denne forbindelse at det fra kraftverkets side ikke er påstått at fastsettelsen skulle være vilkårlig eller så åpenbart urimelig at skjønnet av den grunn må oppheves.

Det er videre hevdet at overskjønnet har fastsatt vederlaget for veiretten i tillegg til erstatningen for øket vedlikehold og ulempeerstatning, og at eierne av veien på den måte får dobbelt erstatning for vedlikeholdet og ulempene. Jeg finner det utelukket at skjønnsretten her har gjort noen feil, og mener derfor at heller ikke denne ankegrunn kan føre frem.

Side:347

Etter utfallet av saken bør den ankende part betale saksomkostninger for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Vestfold Kraftselskap til Helga Rogstad, Arnfinn Haave, Olav Haave, Arnor Landsverk, M. M. Kleppen, John Landsverk og Margit Hovdejord i fellesskap 2500 - to tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Endresen.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Eckhoff.

Dommer Skau: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av overskjønnet (sorenskriver Fr. F. Kaltenborn som settedommer med skjønnsmenn Hans Haug, Kittil Rekaa, Kjell Gjersum, Søren J. Bekkhus, Kittil Tveiten og Hellik Stevning):

- - -

Partene er enige om og retten har lagt til grunn disse skjønnsforutsetninger:

1. I henhold til bokstav E 2 i de alminnelige forutsetninger for overskjønn avhjemlet 24. juni 1958 for Grønvollfossledningen, fastsetter skjønnsretten den erstatning de saksøkte finnes å ha krav på for avståelsen av den i samme forutsetninger D 2 nevnte rett for eksproprianten til å benytte forhåndenværende skogs- og gårdsveier m.v., nemlig skogsbilveiene Haave-Åmot-Dårstulvann øst og Åmot-Stovetjern-Vassbotten, hvortil kommer stikkvei Tresholt-Ramsåsmyra samt vei fra Sølvverkets eiendom til Dalsvatn, i alt ca. 12,8 km.

2. Det fremtidige vedlikehold samt brøyting av veiene skal være eksproprianten uvedkommende. Eksproprianten skal dog ha rett til for egen regning å vedlikeholde, brøyte, reparere samt utbedre veiene i den utstrekning han finner det ønskelig.

De saksøkte skal på sin side ikke være forpliktet til å vedlikeholde, opprettholde eller brøyte veiene av hensyn til eksproprianten.

3. Erstatningen fastsettes til en sum en gang for alle og omfatter all ulempe og alt økonomisk tap som de saksøkte måtte lide. - - -

Ved overskjønnet er det enighet mellom partene om at den totale og kapitaliserte transportmengde er 2150 tonnkilometer. Partene er fortsatt enige om å legge til grunn engangsbeløpet kr. 2860 som representerende grunneiernes økede utgifter til vedlikehold av veiene på grunn av ekspropriantens bruk.

Side:348

For overskjønnet er fremlagt en rekke oversikter og beregninger, som tilsikter å belyse de 2 parters bruk og belastning av veiene. Det fremgår herav at ekspropriantens samlede bruk og belastning er betydelig mindre eller minimal sett i forhold til de saksøktes skogsdrift over samme tidsrom.

Den foreliggende tvist mellom partene om erstatningens beregning refererer seg fortrinnsvis til hvorvidt det skal betales erstatning utover en vanlig erstatning for skader og ulemper, eller om det - i tillegg hertil - også skal betales erstatning for avståelsen av selve veiretten eller for de fordeler som denne helt eller delvis har medført for eksproprianten. Herunder er trukket inn rent tallmessig de besparelser veianlegget har medført for eksproprianten. Denne mener at besparelsene kan ansettes til ca. kr. 40 000, men hevder at disse besparelser ikke kan eller skal tillegges noen vekt under vurderingen. De saksøkte hvis beregninger viser at de nevnte besparelser andrar til ca. kr. 82 000 er ikke enig heri. - - -

Overskjønnsretten er kommet til at de saksøkte må bli å tilkjenne i erstatning de foran nevnte kr. 2860, samt et mindre beløp for de ulemper kraftverkets bruk av veiene antas å ville medføre. I tillegg til dette har retten funnet å måtte tilkjenne erstatning for avståelsen av selve retten til bruk av veien og skal om dette bemerke:

Retten har lagt avgjørende vekt på at de saksøkte på grunn av den tvungne avståelse, er blitt avskåret fra forhandlinger om vederlag med eksproprianten, og at de under slike - under henvisning til de åpenbare fordeler det har innebåret for eksproprianten å kunne overta eller benytte et fullt ferdig veianlegg - ville hatt en gunstig utgangsposisjon for oppnåelse av en erstatning av noen betydning. Denne betraktning er i overensstemmelse med de prinsipielle synspunkter som Høyesterett har gitt uttrykk for i de foran nevnte dommer i Rt-1956-109 og side 493 og Rt-1959-1239.

Ved erstatningens fastsettelse har retten funnet, i noen grad, å måtte ta hensyn til anleggets art og omkostninger og til omfanget av den bruk det her gjelder. Det skal i denne forbindelse bemerkes at ekspropriantens bruk må karakteriseres som en ikke særlig omfattende bruk eller belastning, og at den - særlig sett i relasjon til de saksøktes egen bruk av veien for sin tømmerdrift - må karakteriseres slik som her gjort.

Veilovens §92 annet ledd er en bestemmelse under avsnittet om ekspropriasjon av privat vei, i veiloven. Under nærværende ekspropriasjon (lov nr. 7 av 23. juli 1894) kan den derfor etter rettens oppfatning, ikke bringes i anvendelse. Som det vil fremgå av foranstående har imidlertid retten - under utmålingen av erstatningen - også lagt noen vekt på anleggsomkostningene og er for så vidt i overensstemmelse med det hensyn som bestemmelsen i §92 uttrykkelig nevner. - - -