Rt-1966-923

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1966-06-27
Publisert:	Rt-1966-923
Stikkord:	Sjørett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 109
Parter:	Statsadvokat Haakon Faanes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer).
Forfatter:	Stabel, Anker, justitiarius Terje Wold, Mindretall: Helgesen, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §291, §342, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §339, §422, Sjøloven (1893) §26, §52, Sjødyktighetsloven (1903) §47, §82

Dommer Helgesen: I straffesak mot A avsa Nordfjord herredsrett - den konstituerte sorenskriver med domsmenn - dom 17. februar 1966 med denne domsslutning:

«Tiltalte A, f. xx.xx.1916, dømmes for overtredelse av

1. Straffelovens §422 første ledd

2. Straffelovens §339 annet ledd, jfr. kgl. res. av 17/10-52, forskrifter om redningsredskaper, jfr. lov av 9/6-03 §47 og lov av 20/7-93 §26

3. Straffelovens §339 annet ledd, jfr. kgl. res. av 17/10-52, forskrifter om redningsredskaper m.v. §47, jfr. §16 - punkt 3, 3. punktum

til en samlet straff av fengsel i 26 - tjueseks - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår etter straffeloven §52 med en prøvetid av 2 - to - år uten tilsyn.

Tiltalte frifinnes for overtredelse av det under punkt 2 anførte i tiltalebeslutningen.

I erstatning til statskassen for saksomkostninger betaler domfelte kr. 150 - etthundreogfemti kroner.»

Domfelte har påanket dommen på grunn av saksbehandlingen (domsgrunnene) og lovanvendelsen.

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Angrepet på dommen gjelder samtlige de tiltalepunkter der domfellelse har funnet sted, og jeg behandler punktene i den rekkefølge de er omhandlet i ankeerklæringen:

1) Domfellelsen etter straffelovens §422, første ledd.

Angrepet på dommen gjelder først og fremst herredsrettens lovanvendelse. Domfelte hevder at hans forhold ved anledningen - slik dette er beskrevet i herredsrettens dom - ikke i lovens forstand kan karakteriseres som grov uaktsomhet i tjenesten om bord.

Anken over saksbehandlingen er begrunnet slik:

«Da ulykken inntraff var jeg, som det fremgår av dommen, i min lugar som ligger vegg i vegg med rorhuset. Da denne lugar - som ligger på samme dekk som rorhuset - også er skipets

Side:924

bestikklugar, mener jeg at et kortvarig opphold der ikke kan sies å være fravær fra kommandobro eller fravær fra dekk. Dette ble også fremholdt under hovedforhandlingen uten at jeg kan se at herredsretten overhodet har drøftet eller definert hva som ligger i uttrykket: «forlade Dækket (Kommandobroen)». Domsgrunnene er her mere enn mangelfulle, og man kan av dommen ikke se hvorvidt herredsretten har fortolket loven riktig.»

Etter min mening kan verken anken over lovanvendelsen eller saksbehandlingen føre fram.

Om herredsrettens begrunnelse for sin lovforståelse viser jeg til herredsrettens dom hvor det bl.a. heter: «Det er for det første ikke tilstedelig å la en 18 1/2 års gammel gutt stå alene til rors på en rutegående passasjerbåt. Det må stilles strenge krav til rormannens erfaring på slike fartøyer. For det annet er det ikke mulig for tiltalte å fastslå at B var erfaren nok som rormann all den tid han som ferievikar kun hadde stått kort tid ombord.» Senere i dommen heter det: «Grovt uaktsomt er det å sette B til rors på grunnlag av en etter rettens mening overfladisk bedømmelse av B' kvalifikasjoner som sjømann, en bedømmelse som senere skulle vise at han var altfor uerfaren til å stå til rors alene. - Det var ombord en ganske annerledes kvalifisert sjømann, nemlig matrosen Kåre Rundereim. Seilasen ville etter rettens mening ha forløpt uten uhell hvis han hadde vært på broen under tiltaltes fravær.»

Jeg finner domsgrunnene tilstrekkelige til å prøve herredsrettens lovanvendelse, og jeg kan ikke se at herredsretten i dette tilfelle har stilt for store krav til en skipsførers aktsomhet i forhold til bestemmelsen i straffelovens §422.

Når det gjelder anken over domsgrunnene bemerker jeg: Om førerens adgang til fravær fra broen uttaler herredsretten: «Etter gjeldende rett har tiltalte som fører av «Måløy» anledning til å ha kortere og nødvendige fravær fra broen under fart under forutsetning av at en kvalifisert mann overtar ansvaret for roret.» Herredsretten sikter her åpenbart til bestemmelsen i sjødyktighetslovens §82, annet ledd. Rettens uttalelse bygger etter min mening ikke på noen uriktig forståelse av denne lovbestemmelse, og jeg kan heller ikke se at det har hatt noen betydning for rettens avgjørelse at den ikke har nærmere «drøftet og definert» hva som ligger i uttrykket «forlade Dækket (Kommandobroen)». Som det fremgår av dommen, har retten funnet at tiltaltes forhold i alle tilfelle rammes av straffelovens §422 fordi han ikke sørget for at en kvalifisert mann overtok ansvaret for roret.

2) Fellelsen etter straffelovens §339, annet ledd jfr. forskrifter om redningsredskaper m.v. fastsatt ved kgl. res. av 17. oktober 1952 §47 jfr. §15.

Domfelte angriper også her lovanvendelsen og saksbehandlingen (domsgrunnene). Om dette anføres i anken:

«Av domspremissene fremgår det at mannskapet ombord i m/s «Måløy» kom på dekk og gikk til de på forhånd anviste poster for redningsarbeider i det samme som ulykken var hendt.

Side:925

Videre går det frem av dommen at alle passasjerer ombord «straks var kjent med ulykken». Det må da være helt på det rene at samtlige ombordværende øyeblikkelig ble varslet om det inntrufne, slik at redningsarbeidet kunne utføres på den absolutt hurtigste og mest effektive måte. Til tross herav mener herredsretten - uten å begrunne sitt standpunkt nærmere - at jeg må straffes for overtredelse av de nevnte lovbestemmelser.

Når alle ombordværende var varslet kan det ikke være riktig å straffe meg fordi jeg har «unnlatt å gi passasjerene øyeblikkelig beskjed». Fellelse etter de nevnte § lar seg overhodet ikke forene med de domsgrunner som er angitt. Jeg mener forøvrig at det på ingen som helst måte ville være i overensstemmelse med god sjømannskikk å bruke skipets alarmapparater for å varsle om ulykken når samtlige ombordværende både raskere og langt mere effektivt ble varslet om ulykken ved muntlige beskjeder fra meg og mannskapet. Å sette i gang sirene og skipsklokken ville ikke bare være unødvendig, men bent frem egnet til å skape panikk og derved hindre eller vanskeliggjøre et ordentlig og hurtig redningsarbeide. Det essensielle i denne forbindelse er jo at alle ombord skal varsles, hvilket ble gjort, - hva også herredsretten er enig i.»

Jeg finner at man i dette tilfelle ikke har tilstrekkelig materiale i dommen til å kunne prøve om lovanvendelsen for dette punkts vedkommende er riktig. Bestemmelsen i forskriftenes §15, punkt 5 a som domfellelsen her gjelder, tar etter min mening sikte på å varsle passasjerene hvis skipet selv og dermed også passasjerene er i fare. Jeg viser her foruten til innholdet av §15 punktene a-e til §12 i forskriftene. Det fremgår ikke av dommen at en slik faresituasjon forelå, og domfellelsen etter §15 pkt. 5 må da oppheves.

3) Fellelsen etter straffelovens §339, annet ledd jfr. §16 pkt. 3, 3. punktum i forskriftene av 17. oktober 1952.

I rettsmiddelerklæringen er anken for dette punkts vedkommende begrunnet på følgende måte:

«Når det gjelder båt- og brannøvelser er det på det rene at slike øvelser er holdt regelmessig hver uke. Det eneste som ikke har vært gjennomført hver uke, er å holde roøvelser med skipets livbåt. Samtlige av mannskapet ombord er imidlertid vante sjøfolk og fiskere som er vel vandt med å ro og som til stadighet er ute og ror i sin fritid. Det er derfor hevet over enhver tvil at alt redningsmateriell ombord i m/s «Måløy» var i full forskriftsmessig stand og at mannskapet var fullt fortrolig med bruken av redningsmaterialet.»

Tiltalen gikk her ut på at tiltalte som skipsfører på M/S «Måløy» «ikkje hadde sytt for båt- og brannøving etter forskriftene, idet det ikkje var holdt slike øvelser i tida frå 25/3 1965 til 1/6 1965». I tiltalen er henvist til §16, 1 a i forskriftene av 17. oktober 1952. Tiltalte er imidlertid ikke dømt for å ha overtrådt bestemmelsen i §16, 1 a, som har påbud om at det ukentlig skal foretas alarmering av besetningen til båtøvelser og brannøvelser når det

Side:926

er mulig. Derimot er han dømt etter §16, pkt. 3, 3. punktum for det forhold at livbåten i tiden 25. mars - 1. juni 1965 «ikke har vært satt på vannet med etterfølgende roøvelser». Punkt 3, 3. punktum lyder: «De nevnte båter skal dog settes på vannet og roøvelser foretas minst en gang hver måned på passasjerskip og minst en gang hver annen måned på lasteskip.» Dette forhold ligger imidlertid utenfor tiltalen, og jeg antar at retten ikke hadde adgang til å domfelle for dette forhold uten at reglene i straffeprosesslovens §342, annet ledd jfr. §291 pkt. 2 ble iakttatt. Dommen må derfor bli å oppheve også for dette punkts vedkommende.

Når det gjelder straffen for overtredelsen av straffelovens §422, finner jeg under henvisning til de formildende omstendigheter som er anført i herredsrettens dom at straffen passende kan settes til en bot stor kr. 500, subsidiært fengsel i 12 dager.

Da jeg etter rådslagningen vet at mitt syn på saken ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke forslag til konklusjon.

Dommer Stabel: Jeg er enig med førstvoterende i at dommen må oppheves for så vidt angår de tiltalepunkter han har behandlet under punkt 2 og 3, og jeg kan for så vidt i alt vesentlig slutte meg til hans begrunnelse.

Derimot er jeg kommet til et annet resultat enn førstvoterende når det gjelder punkt 1 - fellelsen etter straffelovens §422. På grunnlag av den saksfremstilling som er gitt i domsgrunnene, finner jeg ikke å kunne konstatere med tilstrekkelig sikkerhet at retten har bygget på en riktig aktsomhetsnorm når den er kommet til at domfelte viste grov uaktsomhet ved det forhold han er dømt for. Jeg forstår domsgrunnene derhen at det avgjørende for rettens karakteristikk var domfeltes forhold ved - som det heter i domsgrunnene - «å sette B til rors på grunnlag av en etter rettens mening overfladisk bedømmelse av Bs kvalifikasjoner som sjømann, en bedømmelse som senere skulle vise at han var altfor uerfaren til å stå til rors alene - - -».

Jeg nevner her først at vurderingen av i hvilken grad det var uaktsomt å sette B til rors i førerens fravær, i prinsippet må skje uavhengig av det bilde man etterpå - gjennom ulykkesforløpet - har fått av Bs kvalifikasjoner som sjømann. Avgjørende må være hvilken oppfatning domfelte den gang hadde og forsvarlig kunne ha av Bs skikkethet for oppgaven.

Om Bs alminnelige kvalifikasjoner heter det i domsgrunnene:

«- - Det er opplyst at B har gjennomgått et skoleskipskurs og har ca. 22 måneders fartstid. Ombord i «Måløy» hadde han stått i noen få uker da ulykken skjedde. Han var ansatt som ferievikar og som lettmatros, men ble betalt som matros på grunn av vanskeligheter med å skaffe mannskap nok. Dertil var han kjent i farvannet. - -»

B var altså - som herredsretten også sier - ikke noen uerfaren sjømann. En vurdering som utelukkende tar hensyn til hans erfaring og alminnelige bakgrunn, kan etter min mening ikke føre frem til den konklusjon at det var grovt uaktsomt å

Side:927

velge ham til å stå til rors under de forhold tiltalen gjelder. Etter det opplyste må jeg gå ut fra at værforholdene var gode og farvannet klart.

En annen sak er at det - tross Bs alminnelige bakgrunn - ikke ville være forsvarlig å la ham være alene som rormann på broen uten at skipsføreren hadde gjort seg opp en begrunnet mening om hans skikkethet ut fra den erfaring som var vunnet fra hans arbeid om bord. Det vil i så henseende bl.a. ha betydning om han var prøvet som rormann tidligere, i tilfelle under hvilke forhold, og hvordan prøven hadde falt ut. Om disse forhold finnes ingen konkrete opplysninger i domsgrunnene. Det heter riktignok at det ikke var mulig for tiltalte å fastslå at B var erfaren nok som rormann all den tid han som ferievikar kun hadde stått kort tid om bord. Og i den uttalelsen jeg tidligere har sitert og som stempler domfeltes opptreden som grovt uaktsom, gir retten uttrykk for en forutsetning om at domfeltes vurdering av Bs kvalifikasjoner var overfladisk. Men jeg må se det som en mangel ved domsgrunnene at det ikke er redegjort nærmere for hvilket faktisk grunnlag denne oppfatning bygger på og hvorfor det skulle ha vært umulig å prøve B i løpet av et par ukers tjeneste om bord.

Mangelen ved domsgrunnene er etter min mening av slik art at den bør føre til opphevelse av dommen også når det gjelder domfellelsen etter straffelovens §422.

Etter dette blir det min konklusjon at dommen bør oppheves i sin helhet bortsett fra den frifinnende del.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt dommen er påanket.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende. Det bør først angående straffelovens §422 bemerkes at herredsretten slår fast at det var uaktsomt av tiltalte å forlate broen for å føre journalen, og jeg er enig med førstvoterende i at sjødyktighetsloven §82 annet ledd første punktum for så vidt er overtrådt, jfr. meddelelse fra Sjøfartsdirektoratet nr. 1/1963 og tidligere uttalelser som har vært behandlet av Høyesterett, jfr. Rt-1954-154, Rt-1955-457 og 648, Rt-1956-1307 m. fl.

Når forholdet er bedømt som grovt uaktsomt, har dette etter herredsrettens fremstilling sammenheng med to ting. For det første som herredsretten sier at det på en rutebåt i og for seg ikke kan være tilstedelig å la en 18 1/2 års gutt stå alene til rors når det ikke var mulig for tiltalte å fastslå guttens kvalifikasjoner fordi han bare hadde stått om bord en kort tid som ferievikar. For det annet at det ikke var grunn til å la ham være alene på broen, når skipperen hadde adgang til å sette den bevante Kåre Rundereim i sitt sted ved siden av B, jfr. sjødyktighetsloven §82 annet ledd annet punktum.

Side:928

Jeg er enig med annenvoterende i at avgjørende for bedømmelsen må være forsvarligheten av As handlemåte før ulykken. Men jeg forstår ikke herredsretten slik at den på en uriktig måte har lagt vekt på ulykkesforløpet. Det forhold at ulykken skjedde under gode værforhold på lyse dagen, og at B, tross fartøyet var vikepliktig for lettbåten, holdt kurs og fart og kjørte lettbåten ned, kan ikke være ment som annet enn at det også faktisk ble dokumentert at B var uskikket til å stå alene på broen. Retten sier dog uttrykkelig som påpekt av førstvoterende at det ikke var mulig å fastslå Bs kvalifikasjoner på grunn av den korte tid om bord, og at skipperen som allerede nevnt dessuten kunne ha satt Rundereim til som kommandofører.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Stabel.

Justitiarius Terje Wold: Som dommer Anker.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Per Midtun med domsmenn): - - -

Ved tiltalebeslutning av 6/12-65 har politimesteren i Fjordane satt ham under tiltale for overtredelse av

«I.

Straffelova §422, 1. leden, for som skipsførar å ha vist grov uaktsomhet i tjenesten ombord,

ved at han den 1. juni 1965 som vakthavande førar og ansvarshavande ombord i M/S «Måløy» under seilas mellom Barmen og Selje utviste grov uaktsomhet i tjenesten ombord, idet han under seilasen overlot seilasen til ein 18 år gammal lettmatros og forlot brua, gjekk på toalettet, og deretter til sin lugar for å utføre kontorarbeid, med den følge at skipet kolliderte med m/b «Fram», og to av dei tre personar som var ombord i m/b «Fram» miste livet. - - -

III.

Str.l. §339, 2. leden, jfr. Kgl. res. av 17. oktober 1952 gjeven med heimel i §47, lov om statskontroll med skips sjødyktighet av 9. juni 1903 og §26 i lov om sjøfarten av 20. juli 1893, forskrifter om redningsredskaper m.v. §47, jfr. §15

ved at han ved høvet som er nemnt under I og II under den nødsituasjon som oppsto ikke tok i bruk alarmsystemet på båten for å varsle dei ombordvarende.

IV.

Strl. §339, 2. leden jfr. Kgl. res. av 17. oktober 1952, §47, jfr. §16-1a føresegnene om at på passasjerskip skal det foretas ukentlige alarmering av besetningen til båtøvelser og brannøvelser, når det er mulig ved at han som skipsfører på M/S «Måløy» ikkje hadde sytt for båt- og brannøving etter forskriftene, idet det ikkje var holdt slike øvelsar i tida frå 25/3 1965 til 1/6 1965.»

- - -

I 1939 begynte han som dekksgutt på M/S «Måløy» tilhørende Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Siden har han stort sett stått ombord i

Side:929

«Måløy». Kystskippereksamen ble avlagt visstnok i 1944. I 1946 eller 1947 ble han styrmann på «Måløy». Ellers har han siden 1948 eller 1949 løst av som fører på forskjellige mindre fartøyer i selskapet, deriblant «Måløy». Fast skipper på «Måløy» ble han omkring 1960.

Tiltalte var fører på «Måløy» da den kolliderte med m/b «Fram» i farvannet mellom Barmen og Selje den 1/6-65.

«Måløy» er et passasjer- og lastefartøy som i hovedsaken går i rute mellom Måløy og Selje og dessuten hver fredag går i rute mellom Måløy og Kjelkenes. Det har 5 manns besetning.

Den 1/6-65 gikk «Måløy» i rutetid fra Måløy for Selje. Fartøyet forlot Barmen i rute ca. kl. 16.30. Tiltalte sto til rors. Matros B som den gang var 18 1/2 år tok inn billetter fra passasjerene (det var 5-6 passasjerer ombord) etter avgangen og kom deretter opp på broen da fartøyet var i ferd med å passere Fjøsane. De vekslet noen ord, hvoretter B fikk ordre om å holde stø kurs og holde leia i retning av Ersholmen. Tiltalte så seg godt om til alle sider. Farvannet var klart. Det var ingen båter å se. Det var klarvær og vinden tok noe. Tiltalte gav beskjed om at han gikk på toalettet og forlot broen.

Han anså B for å være kvalifisert til å stå alene til rors over kortere strekninger, idet B var kjent i farvannet og hadde praksis som sjømann. Dessuten hadde tiltalte dannet seg det inntrykk av B at han hadde tilstrekkelige kunnskaper til å betjene roret ved tiltaltes korte og nødvendige fravær fra broen. Ellers har alle rormenn ombord i «Måløy», også B, stående ordre om at hvis noe ekstra er på ferde i farvannet, skal skipperen varsles straks.

Da tiltalte forlot toalettet akterut, så han en eldre mann, en passasjer, som sto like ved. Tiltalte ba ham bli med lenger forut, hvor det var lunere å oppholde seg i vinden. Da passasjeren var blitt anvist et bedre oppholdssted, gikk tiltalte ut på brovingen. De var da kommet omtrent til Saltaflua. Tiltalte så seg om i farvannet. Alt var klart. Deretter gikk han inn i sin lugar som ligger vegg i vegg med broen og førte noen linjer i journalen. Etter maksimum 4-5 minutter gikk han ut av lugaren mot broen. B kom da mot ham og sa at en motorbåt hadde rent på «Måløy». Tiltalte tok et raskt overblikk. Han så da akterut en motorbåt og 2 mann i sjøen. Tiltalte gav B beskjed om å varskue mannskapene. Tiltalte som overtok roret, la «Måløy» hardt over til babord og kom straks opp på siden av de som lå i sjøen. Det var den 12-årige C og hans bestefar D.

Det ble kastet ut bøye til dem begge. C tok bøyen og ble halt ombord. D som ikke tok bøyen, ble trukket opp med en båtshake som var gjort fast i hans jakke. D virket livløs. Det ble omgående satt i gang med opplivningsforsøk ved matros Kåre Rundereim.

Tiltalte trodde ikke at det var mer enn 2 mann i motorbåten. Han spurte C som sa at de var 3 mann. Den tredje var 21-åringen E. Det ble omgående undersøkt om han var å se i sjøen i retning mot land, idet C hadde opplyst at han hadde lagt på svøm mot land, men det var ingen å se. Også «Fram» ble undersøkt, uten at man der fant noen.

«Måløy» satte deretter kursen mot Selje.

Side:930

Det oppsto ingen panikk ombord da ulykken skjedde. Imidlertid fikk en av passasjerene, en dame, et sjokk og begynte å skrike. Under disse forhold ville det gjøre galt verre å varsle passasjerene ved å slå alarm. Det var også unødvendig å slå alarm overfor mannskapet, da hele mannskapet umiddelbart hadde rede på ulykken og gikk til aksjon i redningsarbeidet.

Det ble derfor ikke slått alarm. Det ble heller ikke gjort noe for å varsle andre enn de ombordværende, da det ikke var båter å se i farvannet.

Like etter kollisjonen slo tiltalte på nødsenderen. Det ble imidlertid ikke bruk for den.

Ved ankomsten til Selje kom en helsesøster straks til stede, og opplivningsforsøkene med D ble fortsatt. En budsendt lege som senere kom til stede, konstaterte at D var død.

Rundereim dro like etter ankomsten sammen med noen andre tilbake til kollisjonsstedet for å lete etter den savnede E. Det ble søkt til bortimot midnatt uten resultat.

Da «Måløy» forlot kollisjonsstedet, ble det ikke foretatt noe for å avmerke åstedet. Man var i tidsnød, idet tiltalte mente at det hastet med å få D til land, slik at han snart kunne få legehjelp.

Redningsutstyret ombord var forskriftsmessig og forskriftsmessig plasert.

Det holdes jevnlig båt- og brannøvelser ombord. Hele mannskapet kjenner sine plikter i ulykkestilfeller.

Båt- og brannøvelser ble holdt ombord i «Måløy» i Bergen den 25/3-65. Deretter ble samme øvelser holdt 28/4-65 og 20/5-65.

Torsdag er liggedag. «Måløy» blir da spylt og rengjort og i tilknytning til dette arbeid blir det holdt brann- og båtøvelser, og livbåt og redningsvester blir gjennomgått og vedlikeholdt.

Retten skal bemerke:

Tiltalen omfatter 4 punkter. Disse vil nedenfor bli gjennomgått i samme rekkefølge som i tiltalebeslutningen.

1. Straffelovens §422 første ledd.

Retten anser det bevist at det er forholdt som nevnt i tiltalebeslutningen når det gjelder tiltalens første punkt, og at tiltalte må bli å dømme til straff.

Det som er beskrevet i dette punkt er ikke bestridt, bortsett fra at det fra forsvarets side er hevdet at tiltalte ikke har vist grov uaktsomhet og at han måtte være å betrakte som tilstedeværende på broen da han var i sin lugar like før kollisjonen.

Spørsmålet om grov uaktsomhet er utvist, har sammenheng med B' kvalifikasjoner som sjømann.

Det er opplyst at B har gjennomgått et skoleskipskurs og har ca. 22 måneders fartstid. Ombord i «Måløy» hadde han stått i noen få uker da ulykken skjedde. Han var ansatt som ferievikar og som lettmatros, men ble betalt som matros på grunn av vanskeligheter med å skaffe mannskap nok. Dertil var han kjent i farvannet.

Dette viser at B ikke var noen uerfaren sjømann, men hans unge alder og opptreden da han sto til rors var av en slik art at han ikke kan anses kvalifisert nok til å være alene på broen under fart.

Side:931

Da B sto til rors, så han på lang avstand m/b «Fram» komme mot seg fra styrbords side. Til tross for skipperens ordre og «Måløy»'s vikeplikt, har han ikke varslet ham da «Fram» var like i nærheten av «Måløy» som fortsatte med vanlig fart som er oppgitt å være ca. 8.5 mil. Varsel ble ikke gitt til tiltalte før etter kollisjonen.

Tiltalte som på forhånd hadde gjort seg opp den mening at B var kvalifisert til å stå til rors alene, har tatt feil i sine vurderinger. Det er for det første ikke tilstedelig å la en 18 1/2 års gammel gutt stå alene til rors på en rutegående passasjerbåt. Det må stilles strenge krav til rormannens erfaring på slike fartøyer. For det annet er det ikke mulig for tiltalte å fastslå at B var erfaren nok som rormann all den tid han som ferievikar kun hadde stått kort tid ombord.

Etter gjeldende rett har tiltalte som fører av «Måløy» anledning til å ha kortere og nødvendige fravær fra broen under fart under forutsetning av at en kvalifisert mann overtar ansvaret for roret. I dette tilfelle må en anse tiltaltes fravær som nødvendig når han gikk på toalettet. Tillatt kan det imidlertid ikke sies å være for tiltalte å gå i sin lugar etterpå og føre journalen, selv om han kun oppholdt seg der i høyden 4-5 minutter og lugaren er vegg i vegg med rorhuset. Fra lugaren har han nemlig mangelfull oversikt framover i leia. Fraværet fra broen når tiltalte oppholdt seg i lugaren må i alle fall karakteriseres som uaktsomt. Grovt uaktsomt er det å sette B til rors på grunnlag av en etter rettens mening overfladisk bedømmelse av B' kvalifikasjoner som sjømann, en bedømmelse som senere skulle vise at han var altfor uerfaren til å stå til rors alene.

Det var ombord en ganske annerledes kvalifisert sjømann, nemlig matrosen Kåre Rundereim. Seilasen ville etter rettens mening ha forløpt uten uhell hvis han hadde vært på broen under tiltaltes fravær. - - -

3. Straffelovens §339 annet ledd, jfr. Kgl. res. av 17/10-52, forskrifter om redningsredskaper m.v. §47, jfr. §15, jfr. lov av 9/6-03 §47, og lov av 20/7-93 §26.

For dette forhold må tiltalte anses skyldig og dømmes til straff.

Etter forskriftene ved nevnte Kgl. res. av 17/10-52 §15, punkt 5 a er tiltalte forpliktet til å varsle passasjerene i forbindelse med kollisjonen. Varsel er blitt unnlatt med den begrunnelse at det ville sinke redningsarbeidet, og at varslet var unødvendig, da det ikke var fartøyer i nærheten og at alle passasjerene straks var kjent med ulykken.

Disse innsigelser kan ikke føre til at forholdet ikke medfører straff.

En kan vel aldri i en slik situasjon gå ut fra at alarmering av passasjerene er unødvendig eller skadelig, og bestemmelsen slik den lyder gir ikke adgang til å unnlate å gi passasjerene øyeblikkelig beskjed.

4. Straffelovens §339 annet ledd jfr. Kgl. res. av 17/10-52, forskrifter om redningsredskaper etc. §47, jfr. §16 - 1 a.

Også for dette forhold må tiltalte dømmes til straff.

Etter det som er kommet fram i saken, anses det bevist at det er holdt båt- og brannøvelser i tiden 25/3-1/6-65.

Brann- og båtøvelser er holdt 25/3, 28/4 og 20/5-65. Dette går fram av skipets journal.

Disse øvelser har også etter det som er opplyst vært holdt på de fleste torsdager når fartøyet ligger i Måløy. Man bruker da brannslangen. Den

Side:932

tilkobles vanningsanlegget ombord og hele mannskapet er normalt i funksjon. Øvelsene holdes i forbindelse med rengjøring og ettersyn av skipet, og mannskapet varsles til brannøvelser.

Båtøvelsene holdes likeledes etter de samme prinsipp de samme dager. «Måløy»s livbåt svinges ut og ned, båten etterses og vedlikeholdes og samtidig går en gjennom redningsutstyret.

Det som gjør at bestemmelsene ikke følges og således er straffbart, er at livbåten i tiden 25/3-1/6-65 ikke har vært satt på vannet med etterfølgende roøvelser, jfr. ovennevnte Kgl. res. §16 punkt 3, 3. punktum. En viser her til tiltaltes egen forklaring hvor han innrømmer at båten i tiden 25/3-1/6-65 siste gang ble satt på vannet og roøvelser ble holdt den 25/3-65.

Straffutmålingen.

Det fremgår av det som er omtalt ovenfor at tiltalte er straffedømt for tre av tiltalens fire punkter.

Indivialpreventivt taler de beste hensyn for at det ikke idømmes straff. Tiltalte har etter det opplyste ført en hederlig vandel og han er tidligere ustraffet. Det er neppe fare for at han vil begå flere straffbare handlinger hverken i sjøfartsforhold eller i andre forhold. Av sine kolleger blant mannskapet har han fått særdeles gode skussmål både som menneske og som sjef på «Måløy». Han er etter det opplyste nøyaktig, påpasselig og pliktoppfyllende i tjenesten ombord.

Almenpreventive hensyn veier imidlertid i dette tilfellet sterkest ved spørsmålet om straffens utmåling. I sjøfartsforhold er det av meget vesentlig betydning at de regler som er oppstillet til beskyttelse av personer og gods blir nøye overholdt. Ofte kan store og umistelige verdier settes på spill ved overtredelse av sjøfartsreglene.

Retten er kommet til at en samlet straff passende kan settes til 26 dagers fengsel. Straffen gjøres betinget med en prøvetid av 2 år uten tilsyn, jfr. straffelovens §52, punkt 1 første ledd og punkt 3 første ledd.

Ved straffens fastsettelse er i formildende retning tatt hensyn til at tiltalte tidligere er ustraffet, at han bortsett fra de handlinger han i nærværende sak er blitt straffet for har vist en eksemplarisk opptreden i sjøfartsforhold, at han oppriktig og dypt beklager den ulykken som oppsto ved kollisjonen og at ulykken har vært en betydelig psykisk påkjenning for ham, en påkjenning som han ennu ikke har kommet over. Videre er det tatt hensyn til at han har ledet redningsarbeidet på en rask og resolutt måte. - - -

Side:933