Rt-1967-1095

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-09-28
Publisert:	Rt-1967-1095
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 112/1967
Parter:	Simon Anfinsen m.fl. (høyesterettsadvokat Jan Einar Greve) mot Bergen kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson).
Forfatter:	Hiorthøy, Stabel, Heiberg, Gaarder, Thrap
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §57, Avtaleloven (1918) §33, Gjenreisningsloven (1946), Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §98, Bygningsloven (1924) §1, §3, §55, §5, Gjenreisningsloven (1946) §18, §23

Dommer Hiorthøy: Bergen kommune reiste ved stevninger til Bergen byrett av 9. oktober og 9. november 1963 søksmål mot Simon Anfinsen (sak nr. A 402/1963), Anton Nøkling (sak nr. A 403/1963), Edel Nilssen (sak nr. A. 450/1963) og Lorentze Hordnes og Anton Wiederstrøm (sak nr. A 451/1963). Kommunen påstod i

Side:1096

samtlige søksmål dom for at saksøkte skulle fravike sin tidligere eiendom på Nordnes mot betaling eller deposisjon, med fradrag av heftelser, av den erstatning som ved forsøksekspropriasjonstakst av 20. desember 1946 var fastsatt for angjeldende eiendom.

De fire søksmål, som i medhold av tvistemålslovens §98 var forent til felles forhandling og avgjørelse, ble pådømt av byretten 12. mars 1964. Dommen har denne domsslutning:

«Sak nr. A. 402/1963:

Simon Anfinsen dømmes til innen 2 - to - måneder fra den dag dommen blir rettskraftig å fravike eiendommene Fritznersmuget nr. 8 og Nagelgaten nr. 22 i Bergen mot betaling eller deponering av kr. 18.100,- - attentusenetthundrekroner - med fradrag for heftelser.

Sak nr. A. 403/1963.

Anton Nøkling dømmes til innen 2 - to - måneder fra den dag dommen blir rettskraftig å fravike eiendommen Fritznersmuget nr. 6 i Bergen mot betaling eller deponering av kr. 18.500,- - attentusenfemhundrekroner - med fradrag for heftelser.

Sak nr. A. 450/1963.

Edel Nilssen dømmes til innen 2 - to - måneder fra den dag dommen blir rettskraftig å fravike eiendommen Nordnesveien nr. 33 i Bergen mot betaling eller deponering av kr. 22.000,- - toogtyvetusenkroner - med fradrag for heftelser.

Sak nr. A. 451/1963.

Lorentze Hordnes og Anton Wiederstrøm dømmes til innen 2 - to - måneder fra den dag dommen blir rettskraftig å fravike eiendommen Nordnesgaten nr. 28 i Bergen mot betaling eller deponering av kr. 17.000,- - syttentusenkroner - med fradrag for heftelser.

I alle saker:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Simon Anfinsen m.fl. påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett, som imidlertid 26. mai 1965 stadfestet den tidligere avgjørelse. Saksomkostninger ble heller ikke tilkjent for lagmannsrett. Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet ett av rettens tre medlemmer stemte for frifinnelse av ankepartene.

Simon Anfinsen m.fl., som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har erklært anke mot lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. De ankende parter frifinnes.

2. Bergen kommune erstatter det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett, og de ankende parter for byrett og lagmannsrett.»

Bergen kommune har tatt til gjenmæle mot anken og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet, dog slik at Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Med ankemotpartens samtykke er som bevis for Høyesterett fremlagt erklæringer av 20. januar 1967 fra Anton Wiederstrøm og

Side:1097

Simon Anfinsen og do. av 25. s.m. fra Anton Nøkling og Edel Nilssen. Det er også fremlagt en del annet nytt skriftlig bevismateriale som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for. Saken foreligger ellers i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten.

De ankende parter har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler for Høyesterett som for lagmannsretten. De har således prinsipalt anført at de ordninger som ble truffet i 1949 og 1951 med tilskjøting av ankepartenes eiendommer til kommunen, bl.a. på vilkår av oppgjør i sin tid i samsvar med ekspropriasjonstakstene fra 1946, er ugyldige og uforbindende fordi de er kommet i stand under uriktige forutsetninger. De ankende parter var ubekjent med at ett-årsfristen i skjønnslovens §57, som det hevdes må finne anvendelse i det foreliggende forhold, dengang var utløpet, og heller ikke hadde de kjennskap til at den kompetente kommunale myndighet, bystyret, ennå ikke hadde gjort vedtak om avståelse da fravikelseskjennelse ble begjært. De var alle sterkt misnøyd med takstene, og må antas, hvis de hadde vært tilstrekkelig orientert, å ville ha foranlediget nytt skjønn for å oppnå andel i den følgende ikke ubetydelige prisstigning. Ved at de hadde bundet seg til de opprinnelige takster kom de bl.a. i en ugunstigere stilling enn de huseiere på Nordnes som fikk erstatning av Krigsskadetrygden eller i henhold til brannforsikring.

Risikoen for de ankende parters uriktige forutsetninger må av forskjellige grunner påhvile kommunen. Det dreiet seg ikke om en avtale mellom likeverdige parter, men om et ledd i en tvangsavståelse gjennom ekspropriasjon. Kommunen, som i motsetning til ankepartene hadde juridisk bistand, var nærmest til å kjenne gjeldende regler og måtte som ekspropriant bære ansvaret for at den hadde forsømt å iaktta skjønnslovens §57, som er ekspropriatenes eneste vern mot prisstigning. Når det gjelder spørsmålet om bystyrets medvirkning, ble de ankende parter direkte vill-ledet, idet det i begjæringen om fravikelseskjennelse av 15. desember 1947 ble gitt uttrykk for at saksøkeren hadde besluttet å gjennomføre ekspropriasjonen på grunnlag av skjønnet; formelle vedtak ble imidlertid først truffet 28. juni og 5. juli 1948.

Lagmannsrettens formodning om at kommunen, hvis den hadde vært oppmerksom på forholdet til skjønnslovens §57, ville ha krevd ny takst og gjennomført ekspropriasjonen, er etter de ankende parters mening neppe holdbar. Det er på ingen måte gitt at bystyret ville ha gått med på ny ekspropriasjon i 1949, og i betraktning av at man først i 1963 fikk bruk for eiendommene, er presumpsjonen heller for at kommunen ikke ville ha ervervet og tiltrådt etter ny takst. Det er ikke legitimert ved opplysninger om departementets praksis at kommunen, som forutsatt av lagmannsretten, etter søknad ville fått forlengelse av fristen.

Subsidiært gjør de ankende parter gjeldende at det må stride mot avtalelovens §33 eller alminnelige rettsgrunnsetninger som bestemmelsen er et utslag av, å fastholde avtalene om

Side:1098

eiendomsoverføring når adgangen til fullbyrdelse var foreldet da de ble inngått, og det er på det rene at ekspropriatene ikke ville ha gått med på dem hvis de hadde vært klar over forholdet. Foruten ulikheten i partsstilling må det for så vidt legges vekt på at avtalene ikke var ensidig til gunst for huseierne. Også kommunen, som fikk utsettelse med å betale millionbeløp for eiendommer den for tiden ikke hadde behov for, var av finansielle grunner interessert. Passivitetsvirkninger kan ikke påberopes, idet grunnlaget for disse må være at en part unnlater å reagere overfor omstendigheter som er ham bekjent. For øvrig er fra de ankende parters side anført at den betydelige tvil som flertallet i lagmannsretten har gitt uttrykk for, bør komme ekspropriatene til gode.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten.

Innledningsvis skal jeg bemerke at jeg er enig i det som er anført av ankemotparten om at saken ikke gjelder ekspropriasjonsrettslige spørsmål, men avtalerettslige. De ankende parter synes for øvrig også å bygge på dette syn når de prinsipalt påberoper seg at de har handlet under uriktige forutsetninger og at risikoen for dette må påhvile kommunen. At dette enn mer gjelder deres subsidiære innvending om at avtalene kan anfektes i henhold til avtalelovens §33 eller alminnelige rettsgrunnsetninger, er uten videre klart. Argumentasjon og faktiske anførsler glir ellers her i atskillig utstrekning over i hverandre.

De ankende parters prinsipale anførsel kan etter min mening ikke føre frem. Selv om det antas at skjønnslovens §57 kommer til anvendelse ved ekspropriasjoner i henhold til gjenreisningslovgivningen, - og jeg er enig med lagmannsretten i at spørsmålet må besvares bekreftende, - kan ikke dette være avgjørende for den avtalerettslige bedømmelse. Ulikheten i partsstilling og omstendighetene for øvrig gir etter mitt syn ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike regelen om at enhver part i alminnelighet må bære risikoen for sine forutsetninger. Slik som situasjonen var i angjeldende tidsrom, kan jeg ikke anta at kommunen var eller burde ha vært klar over at de ankende parter bare gikk med på eiendomsoverføringene i 1949 (1951) på grunn av sitt manglende kjennskap til ett-årsfristen i §57. Det er for det første ikke sikkert at huseierne, som på grunn av bolignøden trolig var sterkt interessert i å få lov til å sitte med sine hus, ville ha innrettet seg annerledes om de hadde vært fullt orientert. Men dessuten legger jeg, likesom lagmannsretten, vesentlig vekt på at «ordningen må antas å ha sitt utspring i de henvendelser fra flere grunneiere til skjønnskommisjonens formann som er nevnt i skrivet av 20. mars 1947 fra kommuneadvokaten til rådmannen». Initiativet til en ordning etter de linjer som senere ble fastlagt i de utstedte skjøter, utgikk altså fra huseierne, og må ha fremkommet på et tidlig tidspunkt, antakelig kort etter at ekspropriasjonsskjønnet var holdt. På bakgrunn av dette kan jeg ikke se at kommunens vedkommende, om de hadde vært oppmerksom på

Side:1099

bestemmelsen i skjønnslovens §57, hadde noen rimelig foranledning til å holde den annen part underrettet om fristens løp. Jeg må imidlertid, som lagmannsretten, gå ut fra at ingen av partene har vært oppmerksom på forholdet. Under disse omstendigheter forekommer det meg temmelig klart at avtalenes gyldighet ikke kan påvirkes av en antatt forsømmelse fra kommunens side. Om kommunen, hvis den hadde vært oppmerksom på fristen, ville ha søkt departementet om forlengelse, og om søknaden i tilfelle ville ha blitt innvilget, kan jeg etter dette ikke finne har noen særlig betydning for vurderingen. Det samme gjelder spørsmålet om hvorvidt kommunen, hvis noen hadde protestert i anledning av at fristen var utløpet, ville ha krevd ny takst og gjennomført ekspropriasjonen. Det er derfor ikke nødvendig for meg å komme nærmere inn på hvor stor prisøkning huseierne under denne forutsetning må antas å ville ha oppnådd.

At bystyrets vedtak først ble fattet sommeren 1948, kan ikke godt ha spilt noen rolle for de ankende parter i betraktning av at samtlige skjøter er av senere datum. Når det i begjæringen om fravikelseskjennelse ble gitt uttrykk for at saksøkeren hadde besluttet å gjennomføre ekspropriasjonen, var dette etter situasjonen dengang formentlig i sin orden, jfr. Rt-1965-760. Under henvisning til det jeg har anført tidligere om forholdet til skjønnslovens §57, kan jeg ikke se det slik at kommunen ved dette villedet motparten m.h.t. sin ekspropriasjonsrettslige posisjon.

De ankende parter har subsidiært påberopt seg avtalelovens §33 og alminnelige rettsgrunnsetninger som bestemmelsen antas å være et uttrykk for. Jeg henviser til det jeg har anført tidligere, som jeg antar er tilstrekkelig til å godtgjøre at heller ikke denne anførsel kan gis medhold. Den minnelige ordning som i 1949 (1951) ble truffet mellom kommunen og de ankende var nok i begge parters interesse, men den kom i stand etter tiltak av huseierne og var trolig fortrinnsvis ønsket av dem. Det misforhold mellom vederlag og ytelse som består i dag, er en følge av prisutviklingen gjennom en årrekke og har ingen relevant sammenheng med det forhold at avtalene ble truffet etter at kommunen p.g.a. bestemmelsen i skjønnslovens §57 var avskåret fra å fullføre den påbegynte ekspropriasjonsforfølgning. Det kan ikke påvises grunnlag for noen bebreidelse mot kommunen når den aksepterte ordningen under de omstendigheter som dengang forelå.

Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes, idet jeg heller ikke antar at det er grunn til å gjøre forandring i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.

Under hensyn til sakens særlige karakter antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:1100

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Gaarder og Thrap: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsjustitiarius K. Roll-Matthiesen):

- - -

I henhold til bestemmelsene i kapitel I i forordningen av 16. juli 1941 om gjenreisningsarbeidet i de krigsramte områder fikk Bergen kommune den 20. mars 1945 tillatelse til ekspropriasjon og tomtefordeling innen et nærmere avgrenset område av Nordneshalvøen. Dette område var blitt skadet ved forskjellige krigsbegivenheter, særlig ved eksplosjonsulykken på Vågen den 20. april 1944. For Bergen skjønnskommisjon for bygningssaker ble det deretter av Bergen kommune påstevnet forsøksekspropriasjonstakster mot en rekke eiere av bebygget og ubebygget grunn innenfor nevnte område. Den 20. desember 1946 ble skjønnet avhjemlet for de takstnumre som gjaldt strøket nordenfor Nykirkealmenningen. Denne del av skjønnet ble påanket til Høyesterett av eierne av 145 takstnumre. Ved Høyesteretts dom av 30. januar 1951 ble skjønnskommisjonens skjønn stadfestet, se Rt-1951-87 ff.

Blant de eiendommer som kommunen skulle ekspropriere var også de saksøktes. Av de saksøkte var det bare Simon Anfinsen som anket til Høyesterett.

Da skjønnet var blitt endelig og det ble spørsmål om gjennomføring av ekspropriasjonen 5: tiltredelse og oppgjør, hadde kommunen ikke aktuelt behov for å erverve alle eiendommer. En rekke eiendomsbesittere ønsket å beholde bruken av eiendommene. Kommunen og eiendomsbesitterne inngikk avtale. Avtalen ble gitt uttrykk i skjøte fra eierne til kommunen. Skjøtene hadde denne ordlyd:

«Undertegnede ...... erkjenner herved å ha solgt, likesom jeg skjøter og overdrar til Bergen kommune den meg tilhørende eiendom ....... i Bergen for den ved Bergen skjønnskommisjons skjønn av 20. desember 1946 fastsatte ekspropriasjonssum kr ....... Eiendommen overtas 5 - fem - år fra .......... eller eventuelt på et senere tidspunkt etter nærmere avtale mellom selger og kjøper. Selgeren fortsetter å bruke eiendommen på samme måte som i sin eiertid inntil overtagelse og oppgjør finner sted. Selgeren skal således oppebære eiendommens inntekter og svare dens utgifter, derunder vanlig vedlikehold og eiendomsskatt. Selgeren skal også holde bygningen brannforsikret til et beløp som dekker kjøperens interesser, nemlig ekspropriasjonssummen.

Overdragelsen skjer i henhold til bestemmelsen i lov nr. 21 av 19. juli 1946 om gjenreisning av krigsrammede områder, hvorfor nærværende overdragelsesdokument er fritatt for stempelavgift og tinglysningsgebyr, jfr. cit. lovs §23.» - - -

Simon Anfinsen og kommunen inngikk avtale vedkommende Anfinsens to eiendommer Fritznersmuget nr. 8 og Nagelgaten nr. 22 den 28. mars 1951. Ifølge avtalen skulle Anfinsen ha rett til å sitte med eiendommen i minst 5 år fra 1. mai 1951. Ved skjøte, formulert som foran gjengitt, datert 28. mars 1951, solgte, skjøtet og overdrog Anfinsen eiendommene til kommunen på nevnte betingelser og for den fastsatte ekspropriasjonssum av henholdsvis kr. 4.100 og kr. 14.000.

Side:1101

Kommunen som nå har nødvendig bruk for eiendommene i anledning av sanering av det område i hvilket eiendommene ligger, anser Anfinsen forpliktet etter de utstedte skjøter til å fravike besittelsen av eiendommene og overlate disse til kommunen. - - -

Anton Nøkling og kommunen inngikk avtale vedkommende Nøklings eiendom Fritznersmuget nr. 6 den 3. august 1949 om at Nøkling skulle ha rett til å sitte med eiendommen i minst 5 år fra 1. juni 1949. Ved skjøte, formulert som foran gjengitt, datert 3. august 1949, solgte, skjøtet og overdrog Nøkling eiendommen til kommunen på nevnte betingelse og for den fastsatte ekspropriasjonssum av kr. 18.500. - - -

Den 6. desember 1949 inngikk Jon Nilssen og kommunen vedkommende Nilssens eiendom Nordnesveien nr. 33 avtale om at Nilssen skulle ha rett til å sitte med eiendommen i minst 5 år fra 1. juni 1949. Ved skjøte, formulert som foran gjengitt, datert 6. desember 1949, solgte, skjøtet og overdrog Nilssen med samtykke av hustruen Edel Nilssen eiendommen til kommunen på nevnte betingelse og for den fastsatte ekspropriasjonssum av kr. 22.000. - - -

Den 6. desember 1949 inngikk Inga Wiederstrøm og kommunen vedkommende Inga Wiederstrøms eiendom Nordnesgaten nr. 28 avtale om at Inga Wiederstrøm skulle ha rett til å sitte med eiendommen i minst 5 år fra 1. juni 1949. Ved skjøte, formulert som foran gjengitt, datert 6. desember 1949, solgte, skjøtet og overdrog Inga Wiederstrøm eiendommen til kommunen på nevnte betingelse og for den fastsatte ekspropriasjonssum av kr. 17.000. - - -

De saksøkte gjør gjeldende:

De av skjønnskommisjonen tilkjente ekspropriasjonserstatninger var alt for lave. Erstatningene bygget på prisnivået i 1940. Det var ikke riktig at kommunen i 1945 fikk lov til å båndlegge eiendommer, som kommunen ikke hadde aktuelt behov for. Når kommunen først nå finner behov for å overta eiendommer, som det i 1946 var blitt holdt ekspropriasjonsskjønn over, har kommunen med det stadig stigende prisnivå brukt anledningen til å nyttiggjøre og tilegne seg eiendommene til spottpris. Eierne er ikke blitt behandlet på den måte grunnlovens §105 tilsier. Særlig gjelder det når de ikke fikk ekspropriasjonserstatning basert på gjenanskaffelsesverdien ved nybygg. Kommunens fremgangsmåte er urettferdig og innebærer i virkeligheten konfiskasjon av de saksøktes eiendommer.

Retten er enig med kommuneadvokaten i at de saksøktes argumentasjon ikke kan føre frem og skal bemerke:

Den meddelte ekspropriasjonstillatelse var overensstemmende med gjeldende lov. Ekspropriasjonsskjønnet ble holdt av rett myndighet. For dem som anket til Høyesterett, ble skjønn endelig da Høyesteretts dom forelå. For de øvrige saksøkte ved skjønnet ble dette endelig ved utløpet av 2-månedersfristen for påanke p.g.a. feil i saksbehandlingen eller rettsanvendelsen. Skjønnet kan ikke gjenopptas. Ekspropriasjonserstatningene er derfor endelig avgjort. Under disse omstendigheter er det ikke grunn til å drøfte hvorvidt skjønnskommisjonen den gang la gjenanskaffelsesverdien til grunn eller ikke og om skjønnskommisjonen i tilfelle begikk noen feil i denne forbindelse. Gjenanskaffelsesverdispørsmålet ble forøvrig ikke reist for Høyesterett. Høyesterett behandlet først og fremst

Side:1102

virkningen av prisbestemmelsene av 8. oktober 1940 ved fastsettelse av erstatningen ved ekspropriasjon av faste eiendommer og avgjorde at skjønnskommisjonen hadde tatt i betraktning den stigning i eiendomsprisene som i strid med prisbestemmelsene hadde foregått siden 1940.

De saksøkte har aldri kunnet gå ut fra at de skulle få sitte med eiendommene uten tidsbegrensning. I alle skjøter er det bestemmelser som regulerer forholdet. Den i skjøtene fastsatte tid for kommunens overtakelse er utløpet. Avtale mellom de saksøkte som selgere og kommunen som kjøper om overtakelse på et senere tidspunkt foreligger ikke. Skjøtene må forståes slik at når omhandlede frist er ute og nærmere avtale ikke foreligger, kan kommunen kreve overtakelse når det er nødvendig for kommunen å erverve eiendommene. At så er tilfelle i dag, er på det rene.

De saksøkte hadde, da skjønnet ble endelig, valget mellom oppgjør med én gang eller å vente. De valgte det siste og må finne seg i overensstemmende med skjøtene å fravike besittelsen av eiendommene og overlate disse til kommunen. - - -

Overensstemmende med foranstående vil kommunens påstand bli å ta til følge i alle saker. De saksøkte pålegges å fravike eiendommene innen to måneder regnet fra den dag dommen blir rettskraftig. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl og lagdommerne Helge Refsum og Otto Maalstad):

- - -

De ankende hevder prinsipalt at skjøtene fra dem eller de daværende eiere av eiendommene til kommunen er ugyldige. Da de ble utstedt var fristen etter skjønnslovens §57 for å kreve fullbyrdelse av fravikelseskjennelse oversittet. Skjøteutstederne gikk ut fra ekspropriasjon i henhold til skjønnet, som for de omhandlede eiendommer er av 20.12.1946, kunne kreves gjennomført, og gikk derfor med på den ordning som skjøtene gir uttrykk for, hva de ellers ikke ville ha gjort. Kommunen måtte, eller burde i hvert fall, vite at skjønnet var foreldet, men opplyste ikke det til grunneierne, skjønt den måtte, eller i hvert fall burde forstå at disse var uvitende om det og at dette var avgjørende for at de vedtok ordningen. Bystyret hadde dessuten ikke besluttet å kreve avståelse i henhold til skjønnet da fravikelseskjennelse ble forlangt. Det ble først gjort ved beslutning av 28.6.1948, jfr. beslutning av 5.7. s.å. Under disse omstendigheter er skjøtene ikke gyldige som viljeserklæringer. Kommunen har fremkalt skjøteutstedernes villfarelse ved å forelegge dem skjøtene til underskrift. De ankende påberoper seg avtalelovens §33.

Dette er først gjort gjeldende under saksforberedelsen for lagmannsretten. Det er ikke gjort noen prosessuell innvending mot det.

Subsidiært har de ankende i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for byretten. - - -

Ankemotparten, Bergen kommune, har overfor den nye innsigelse som de ankende prinsipalt gjør gjeldende, fremholdt, at det ikke før under saksforberedelsen for lagmannsretten har vært sagt at de ankende er ubundet av den avtale skjøtene inneholder, og at de da under enhver omstendighet nå er bundet. Kommunen har innrettet seg etter den trufne ordning. Det er gjort opp med mange av ekspropriatene. Dessuten gjaldt

Side:1103

skjønnslovens §57 ikke for dette skjønnet. Forordningen av 16.7.1941 bestemmer i §8 at bestemmelsene i bygningslovens §55 gjelder «tilsvarende». På grunn av at erstatningene først forfalt etter at tomtene var fordelt, se §5, jfr. §1 og §3, kan det ikke bli «tilsvarende» anvendelse av skjønnslovens §57. Siden «lov» av 21.5.1943 har departementet kunnet forlenge fristen. Hadde man vært oppmerksom på den mulige frist etter skjønnslovens §57, ville kommunen ha søkt, og fått, fornøden forlengelse. Om skjønnet var foreldet på skjøtningstiden, ville følgen, om man hadde vært oppmerksom på det, ha vært at kommunen hadde krevet nytt skjønn i 1949. De prisbestemmelser som låste prisnivået for fast eiendom fast til prisen født xx.xx.1940 gjaldt fremdeles, så nytt skjønn ville ha resultert i samme eller praktisk talt samme erstatninger. Det er i alle tilfelle ikke rettslig grunnlag for å gå fra avtalene. Disse er inngått på foranledning av ekspropriatene og i disses interesse. De kan føres tilbake til henvendelser fra flere av ekspropriatene til skjønnskommisjonens formann, som i den anledning henvendte seg til kommuneadvokaten. Dette førte til sålydende skriv av 20.3.1947 fra kommuneadvokaten til rådmannen:

«ad. Nordnes reguleringen.

Skjønnskommisjonens formann har fått flere henvendelser fra huseierne i det regulere strøk, hvilke huseiere beklager seg over at eiendommene blir dem berøvet mot utbetaling av en kontant sum, som ikke idag kan forrentes i samme utstrekning som om pengene fremdeles hadde vært anbrakt i huset. Skjønnskommisjonens formann har pekt på at mange hus eiere synes det er urimelig at kommunen overtar disse hus, men først behøver å rive dem, om 5,10 eller 15 år. Han peker på at man kanskje kunne inngå en mindelig ordning med disse huseiere, som tildels også har sin bedrift knyttet til stedet, om at de fremdeles skal få sitte med eiendommene som før, med plikt til på kommunens forlangende å tilskjøte kommunen eiendommene for den av Skjønnskommisjonen fastsatte pris om henholdsvis 5, 10 eller 15 år. Jeg har ikke villet unnlate å fremføre dette for hr. rådmannen til overveielse.» - - -

Lagmannsretten - dens flertall, lagmann Eftestøl og lagdommer Maalstad - kommer, skjønt under tvil, til samme resultat som byretten.

Det antas under henvisning til høyesterettsdom i Rt-1955-348 at skjønnslovens §57 gjaldt for skjønnet, skjønt det må medgis at den ordning av oppgjør og forfall som var etablert ved forordningens §1, §3 og §5 passet dårlig med at fullbyrdelse av fravikelseskjennelse måtte kreves innen 1 år fra skjønnet. Hadde kommunen vært oppmerksom på fristen, må det antas at den i tide hadde søkt om forlengelse i medhold av gjenreisningslovens §18, p. 3 annet ledd. Det synes nokså sannsynlig at den ville ha fått forlengelse, og må antas at den ellers ville ha overholdt fristen. Som følge av at kommunen hadde forsømt å foreta noe, var skjønnet foreldet da den ordning som er uttrykt ved skjøtene ble inngått. Den rettslige situasjon var dermed at kommunen ikke kunne kreve avståelse uten etter ny takst. At kommunen, hvis den hadde vært oppmerksom på forholdet, ville ha krevd ny takst og gjennomført ekspropriasjonen må man etter flertallets mening gå ut fra. Betydningen av at ingen av partene har vært oppmerksom på at skjønnet var foreldet, er da at de ankende, eller de daværende eiere av eiendommene, har avstått disse etter taksten fra desember 1946, mens de ellers hadde kunnet nekte

Side:1104

det, og da ville ha kommet til å avstå dem etter takst fra 1949/50. Det de ankende har gått glipp av ved at de ikke visste at skjønnet var foreldet, er altså adgangen til å få erstatningene endret til det de ville blitt ved skjønn i 1949 eller 1950.

Ifølge et fremlagt skriv av 14.10.1964 fra Prisnemnda var pristakstene i 1948 112,22 % av skattetakstene for 1948, i 1949 115,9 % og i 1950 118,94 % av samme skattetakster. Tilsvarende oppgave for 1946 foreligger ikke. Men det synes lite trolig at pristakstene steg med mer enn 10-15 % fra 1946 til 1950. Noe lignende har vel forholdet vært for ekspropriasjonstakster. Den vinning de ankende kunne ha oppnådd på grunn av kommunens forsømmelse er således ikke så svært stor.

For avgjørelsen av om de ankende nå kan kreve å være ubundne av den inngåtte ordning fordi de inngikk denne uvitende om at de hadde kunnet oppnå den nevnte vinning, har det etter flertallets mening betydning at ordningen må antas å ha sitt utspring i de henvendelser fra flere grunneiere til skjønnskommisjonens formann som er nevnt i skrivet av 20.3.1947 fra kommuneadvokaten til rådmannen. Disse henvendelser fremkom tidlig i årsfristen etter skjønnslovens §57, og gikk ut på at det ikke kunne oppnås like god avkastning av erstatningene utbetalt i kontanter som om de («pengene») hadde vært anbragt i huset. Den ordning skjønnskommisjonens formann i tilknytning dertil pekte på, rådet bot på dette forhold, og er i alt vesentlig den samme som er etablert ved skjøtene, nemlig at ekspropriatene skulle få beholde og utnytte eiendommene til kommunen fikk bruk for å disponere dem, og da overlate dem for de erstatninger som var fastsatt ved skjønnet.

Under de således foreliggende omstendigheter finner flertallet ikke at det strider mot redelighet eller god tro (avtalelovens §33) at kommunen krever fravikelse i henhold til skjøtene og opprettholder kravet etter at det 15 år etter skjøtene er gjort gjeldende at skjønnet var foreldet. Under betydelig tvil antar flertallet at de ankende under de foreliggende omstendigheter heller ikke på grunnlag av alminnelige rettsgrunnsetninger nå kan kreve å være ubundet av skjøtene på grunn av uriktige forutsetninger.

At skjøtet fra Anfinsen først er utstedt i 1951 gjør ikke at han kommer i en annen stilling. Det må antas at ny takst ville blitt forlangt også over hans eiendom da spørsmålet ville blitt aktuelt i 1949. Det antas forøvrig at det heller ikke frem til 1951 skjedde noen sterk stigning i det lovlige eiendomsprisnivå.

Det må medgis de ankende at ordningen også var i kommunens interesse, idet den fikk utsettelse med å utrede erstatningssummene. Flertallet finner imidlertid ikke at dette gjør noen forskjell.

I anledning av de subsidiære innsigelser de ankende har gjort gjeldende, tiltrer flertallet i det vesentlige byrettens begrunnelse.

Skjøteutstederne vedtok utsettelse med utbetalingen av erstatningene ifølge skjønnet mot å få beholde avkastningen av eiendommene. Grunnlovens §105 er ikke krenket ved det. Heller ikke kunne det vært mot ekspropriasjonstillatelsen eller høyesterettsdommen av 1951, at eksproprianten og ekspropriatene inngår avtale som den skjøtene gir uttrykk for.

Flertallet stemmer etter dette for at byrettens dom stadfestes. - - -

Side:1105

Lagdommer Refsum antar at Bergen kommune bør bære risikoen ved at fullbyrdelse ikke ble krevd i rett tid. Han finner at det som foreligger av opplysninger om partenes forhold og brevbytte i sakene, ikke gir tilstrekkelig grunnlag til å sette til side forskriftene i skjønnslovens §57. Han stemmer derfor for at de ankende frifinnes. - - -