Rt-1967-1119

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-09-30
Publisert:	Rt-1967-1119
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 94B/1967
Parter:	Kristiansand kommune (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø) mot Sigrid Bøhn og Sverre Bøhn, m.fl. (advokat Arnar Grindland - til prøve) og Else Aslagsen og Evald Aslagsen (høyesterettsadvokat Jens Haugland).
Forfatter:	Nygaard, Gundersen, Berger, Mindretall: Eckhoff, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonslov for Pasvikelven (1958) §21, Fylkeskommuneloven (1961)5-§21, Fylkeskommuneloven (1961)5, Skjønnsprosessloven (1917) §4, Ekspropriasjonsloven (1918) §21, §2, §5, §8, Ekspropriasjonsloven (1918), Oreigningsloven (1959) §21, Oreigningsloven (1959)

Dommer Nygaard: Med hjemmel i §2 punkt 16 i ekspropriasjonsloven av 23. oktober 1959 fikk Kristiansand kommune ved kgl. res. av 3. september 1965 tillatelse til ved ekspropriasjon å pålegge en del eiendommer klausul om rådighetsinnskrenkninger med hensyn til bebyggelse m.v. i anledning av forlengelse av

Side:1120

rullebanen på Kristiansand lufthavn, Kjevik. Videre ble skjønnet i henhold til §5 annet ledd i ekspropriasjonsloven bemyndiget til å treffe de avgjørelser som er nevnt i lovens §8. Bakgrunnen for ekspropriasjonstillatelsen var en avtale som var inngått mellom staten ved Samferdselsdepartementet og Kristiansand kommune om en videre utbygning av lufthavnen. Denne avtalen ble godkjent av Stortinget den 6. november 1964.

Ved stevning av 25. oktober 1965 til Kristiansand byrett fremsatte kommunen begjæring om skjønn i henhold til ekspropriasjonstillatelsen. De eiendommer som det dreiet seg om, ligger i den nordre innflyvningssektor til flyplassen. Under skjønnsforretningen krevet de saksøkte at de i forbindelse med skjønnet også skulle få behandlet spørsmålet om erstatning for støy og andre ulemper ved den fremtidige drift av flyplassen, dog slik at selve erstatningsfastsettelsene skulle utstå en bestemt tid etter reglene i ekspropriasjonslovens §21. Kommunen på sin side gjorde gjeldende at krav om erstatning for slike fremtidige ulemper ikke kunne behandles av skjønnsretten, men at kravene i tilfelle måtte fremmes senere ved alminnelig søksmål. Ved avhjemlingen av skjønnet den 30. juni 1966 ble det om dette tvistepunktet truffet følgende avgjørelse: «Krav fra de saksøkte om erstatning for ulemper ved fremtidig drift av flyplassen, og slik at behandlingen utsettes etter oreigningslovens §21, avvises fra nærværende sak. Kravene henvises til senere søksmål.»

Det ble begjært overskjønn for så vidt angikk følgende av de saksøkte ved underskjønnet: 1) Sigrid Bøhn og Sverre Bøhn (takstnr. 4), 2) Thorleif Lømsland (takstnr. 10), 3) Arthur Wetrhus (takstnr. 13) og 4) Else Aslagsen og Evald Aslagsen (takstnr. 8). Overskjønnet ble avhjemlet den 14. november 1966. Om avvisningsspørsmålet heter det i overskjønnets slutning post III: «Underskjønnets avgjørelse i avvisningsspørsmålet oppheves. Skjønn til behandling av hvorvidt saksøkt nr. 1, 2, 3 og 4 i h.t. ekspropriasjonsrettslige eller naborettslige regler har krav på erstatning påført de klausulerte områder p.g.a. støy, stank m.v. utsettes i h.t. oreigningslovens §21 for et tidsrom av 3 år regnet fra overskjønnets avgivelse.»

Sigrid og Sverre Bøhn hadde også begjært overskjønn for så vidt angikk underskjønnets avgjørelse av et krav om innløsning etter ekspropriasjonslovens §8. Innløsningskravet gjaldt en del av Bøhns eiendom, nemlig ca. 2,5 dekar med våningshus og driftsbygning. Det ble under overskjønnet erkjent at de rådighetsinnskrenkninger som fulgte klausuleringen, i seg selv ikke var tilstrekkelige til å begrunne krav om innløsning. Overskjønnsretten var enig med grunneierne i at også behandlingen av dette innløsningskravet burde utsettes på samme måte som når det gjaldt avgjørelsen av spørsmålet om erstatning for ulemper på grunn av støy m.v. Utsettelsen av behandlingen av dette innløsningskravet ble ikke nevnt i overskjønnets slutning.

Derimot traff overskjønnsretten bestemmelse om at Thorleif Lømsland (saksøkte nr. 2) i henhold til ekspropriasjonslovens §8

Side:1121

kunne kreve at kommunen innløste et areal på ca. 40 dekar av hans eiendom gnr. 112 bnr. 1 samtidig som innløsningssummen ble satt til kr. 110.000. Videre ble det bestemt at Arthur Wetrhus (saksøkte nr. 3) overfor kommunen kunne kreve innløsning av tomt nr. 19 på gnr. 112 bnr. 1, og innløsningssummen ble her satt til kr. 5.000.

Kommunen påanket overskjønnet når det gjaldt post III i overskjønnets slutning og avgjørelsen om å utsette behandlingen av kravet om innløsning av en del av Sigrid og Sverre Bøhns eiendom.

Ankemotpart nr. 2 Thorleif Lømsland har senere krevet innløsning i samsvar med den bestemmelsen som ble truffet av overskjønnsretten. Etter dette har kommunen for så vidt trukket anken tilbake, og Thorleif Lømsland har samtykket i at ankesaken heves for hans vedkommende. Saksomkostninger er ikke påstått. Videre er saken begjært hevet for så vidt angår ankemotpart nr. 3 Arthur Wetrhus. Heller ikke her er det fra noen av sidene nedlagt påstand om saksomkostninger. Ankesaken skal således heves for begge disse ankemotparter.

Tvisten for Høyesterett gjelder etter dette bare ankemotpartene nr. 1 og nr. 4: Sigrid og Sverre Bøhn samt Else og Evald Aslagsen.

Fra kommunens side er det fremholdt at overskjønnsretten har tatt feil når den er kommet til at kommunens avvisningspåstand ikke kunne tas til følge. Ankemotpartenes krav om erstatning for ulemper på grunn av støy m.v. skal etter kommunens mening behandles etter reglene i naboloven. Kravene må da reises ved vanlig sivilt søksmål mot flyplassens eier og ikke avgjøres under ekspropriasjonsskjønnet eller eventuelt ved et senere tilleggsskjønn. Ankemotpartene står her - hevdes det - ikke i noen annen stilling enn andre grunneiere som får ulemper ved støy m.v. på grunn av driften av flyplassen. Dersom nabolovens regler skal legges til grunn, må derfor ankemotpartenes krav om erstatning for ulemper avvises fra overskjønnsretten. Kommunen har på dette punkt nærmere begrunnet anken på følgende måte: «Den prosessuelle fremgangsmåten må være den samme for dem som får pålagt klausuler og for andre grunneiere som m.h.t. støyplage står i samme stilling. Og den må være den samme for de deler av ankemotpartens eiendommer som blir klausulert og for de deler som ikke blir klausulert, men hvor ulempen ikke blir vesensforskjellig. Det var under overskjønnet ingen tvist mellom partene om at spørsmålet bare gjaldt de deler av eiendommene som ble klausulert, mens det for de øvrige delers vedkommende i tilfelle måtte reises vanlig sivilt søksmål på grunnlag av grannelovens regler. Den prosessuelle fremgangsmåte bør være den samme for den støyplage som måtte vise seg før tilleggsskjønnet blir holdt. Og det kan ikke være riktig at ankemotpartene skal ha krav på en serie tilleggsskjønn i tiden fremover, alt etter som støyplagen måtte dukke opp eller øke.» Ellers er det fra kommunens side bl.a. fremholdt at

Side:1122

overskjønnsretten ikke har tatt standpunkt til om ankemotpartene i tilfelle har krav på erstatning etter vanlige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger. Kommunen må kunne kreve å få avgjort om erstatning i tilfelle kan forlanges på dette grunnlag. Overskjønnet må derfor for så vidt oppheves og hjemvises til ny behandling. Endelig er det gjort gjeldende at overskjønnet i tilfelle også må oppheves og hjemvises til ny behandling når det gjelder bestemmelsen om å utsette behandlingen av kravet om innløsning fra Sigrid og Sverre Bøhn. Kommunen har nedlagt følgende påstand: «1. Anken frafalles og saken heves for ankemotparter nr. 2 og 3. 2. Ankemotpartens krav på erstatning for skader påført de klausulerte områder p.g.a. støy, stank m.v. avvises fra overskjønnsretten forsåvidt de er grunnet på bestemmelsene i granneloven av 16. juni 1961. 3. Kristiansand byretts overskjønn av 14. november 1966 oppheves og hjemvises til ny behandling forsåvidt det ellers angår ankemotpartenes krav på erstatning for skader påført de klausulerte områder p.g.a. støy, stank m.v. og ankemotpart nr. 1's krav om innløsning i denne forbindelse. 4. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger hos ankemotparter nr. 1 og 4.»

Ankemotpartene Sigrid og Sverre Bøhn har i det vesentlige henholdt seg til overskjønnsrettens begrunnelse. De har nedlagt slik påstand: «1. Overskjønnet stadfestes forsåvidt det er påanket. 2. Kristiansand kommune tilpliktes å svare Sigrid Bøhn og Sverre Bøhn erstatning for saksomkostninger i ankesaken.»

Ankemotpartene Else og Evald Aslagsen har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. De har også i det vesentlige vist til begrunnelsen i overskjønnet og har nedlagt denne påstand: «1. Overskjønn av 14. november 1966 stadfestes forsåvidt det er påanket. 2. Kristiansand kommune pålegges å betale sakskostnad til det offentlige.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av skjønnsgrunnene.

Jeg er kommet til at overskjønnet må stadfestes for så vidt det er påanket.

Jeg finner først grunn til å presisere at en ekspropriat også i et tilfelle som det foreliggende etter vanlige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger har krav på full erstatning for det økonomiske tap som han lider ved de skader og ulemper som ekspropriasjonsinngrepet medfører. Slik erstatning må han kunne kreve under ekspropriasjonssaken, enten under selve skjønnet eller - dersom vilkårene foreligger - ved tilleggsskjønn etter reglene i ekspropriasjonslovens §21. Ekspropriaten kan derfor ikke henvises til selv å reise søksmål ved de alminnelige domstoler for helt eller delvis å få erstatning for ekspropriasjonsinngrepet. Reglene i naboloven av 16. juni 1961 om erstatning for skader og ulemper i naboforhold gir etter min mening i et tilfelle som det foreliggende ikke noen særskilt hjemmel for å kreve erstatning ved ekspropriasjon. En annen sak er at nabolovens regler vil kunne komme i betraktning ved fastsettelsen av erstatningen for så vidt som en ekspropriat i visse tilfelle ikke kommer i noen

Side:1123

annen og bedre erstatningsrettslig stilling enn en nabo som ikke er rammet av et ekspropriasjonsinngrep. Jeg viser her til det som er uttalt av førstvoterende i Rt-1966-275 på side 279 nederst og de høyesterettsavgjørelser som der er nevnt, særlig Rt-1960-59 flg. og Rt-1961-459 flg. Men dersom en ekspropriat ved et slikt inngrep påføres skader eller ulemper, må han kunne gjøre erstatningskravet gjeldende under ekspropriasjonssaken selv om den som ikke rammes av et ekspropriasjonsinngrep, må reise sak ved de alminnelige domstoler for å få erstatning etter reglene i naboloven for lignende skader eller ulemper. Vilkåret for at en ekspropriat skal kunne få erstatning under ekspropriasjonssaken må imidlertid være at skadene eller ulempene står i rettslig relevant årsakssammenheng til selve ekspropriasjonsinngrepet.

Under overskjønnet i den foreliggende sak krevet de saksøkte ulempeerstatning dels på grunn av årsakssammenheng mellom klausuleringsinngrepene og ulempene og dels på grunn av reglene i naboloven ved overskridelse av «toleransegrensen». Når det gjaldt kravene etter naboloven, fant overskjønnsretten at det prosessuelt sett» ikke var noe til hinder for å få kravene avgjort i skjønnssaken. Overskjønnsretten kom derfor til det resultat at kommunens avvisningspåstand på dette punkt ikke kunne tas til følge. Som jeg allerede har nevnt, kan reglene i naboloven ikke i dette tilfelle gi noen ytterligere hjemmel for kravene om erstatning for ekspropriasjonsinngrepene. Men selv om ekspropriatene søkte å begrunne sine erstatningskrav også ut fra de regler som naboloven gir, kan jeg ikke se at dette kan få den prosessuelle konsekvens at kravene for så vidt må avvises. Jeg finner derfor at kommunen ikke kan gis medhold for så vidt angår post 2 i påstanden for Høyesterett.

Etter at overskjønnsretten hadde fastslått at saken ikke ville «kunne avvises for så vidt angår kravene etter granneloven» heter det videre i rettens begrunnelse: «Spørsmålet er så hvordan saken stiller seg m.h.t. avvisning av prøvelsen av krav om ulempeserstatning på vanlig ekspropriasjonsrettslig grunnlag. Retten finner dette spørsmål atskillig mer tvilsomt. Det må imidlertid antas at spørsmålet om hvorvidt det foreligger årsakssammenheng mellom ekspropriasjonsinngrepet og eventuelle ulemper langt fra er klart. Slik saken ligger an for overskjønnet dreier det seg om en klausulering av konkrete arealer. De saksøktes anførsler om at ulempene ved at flyplassen kommer nærmere og ved at flyene kommer til å gå lavere enn før er en følge av klausuleringen d.v.s. av endringer i den tidligere etablerte nordre flysektor, kan ikke uten videre avvises. Det vil etter rettens oppfatning være det mest riktige at vurderingen av årsaksspørsmålet utstår til det er innhentet mere utførlig materiale angånde omfanget og virkningene av de foretatte forandringer i nordre flysektor.» Slik jeg forstår det som her er uttalt, har overskjønnsretten lagt til grunn at de saksøkte har krav på erstatning dersom det foreligger en rettslig relevant årsakssammenheng mellom ulempene ved støy m.v. på grunn av driften av flyplassen og de særskilte klausuler om

Side:1124

rådighetsinnskrenkninger som er lagt på de saksøktes eiendommer ved dette nye ekspropriasjonsinngrep. På grunnlag av denne forståelse av skjønnsgrunnene kan jeg ikke se at overskjønnsretten her har bygget på noen uriktig rettsoppfatning. Imidlertid fant overskjønnsretten at det ikke forelå tilstrekkelig materiale til å avgjøre hvilken karakter og hvilket omfang ulempene ville få. Det fremgår for øvrig av skjønnsgrunnene at partene var enige om at «det f.t. ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger til å kunne vurdere hvorvidt og i hvilken utstrekning det foreligger slike ulemper» idet det før kravene kunne avgjøres måtte «foretas omfattende undersøkelser (støymålinger m.v.) og fremskaffes nærmere opplysninger om den fremtidige bruk av flyplassen». Det er også uttalt i skjønnsgrunnene at det var enighet mellom partene om at spørsmålet om erstatning for ulemper på grunn av støy m.v. måtte utsettes i henhold til ekspropriasjonslovens §21 dersom kommunens avvisningspåstand ikke ble tatt til følge.

Under de omstendigheter som forelå, kan jeg ikke se at det var noen feil når overskjønnsretten ikke avgjorde spørsmålet om årsakssammenhengen, men utsatte behandlingen av dette spørsmål etter reglene i ekspropriasjonslovens §21. Jeg tilføyer at ikke noen av partene har gjort noen innvending mot at fristen er satt til 3 år fra avgivelsen av overskjønnet.

Det følger av dette at det etter min mening heller ikke var noen feil når overskjønnsretten utsatte behandlingen av innløsningskravet fra Sigrid og Sverre Bøhn.

Mitt resultat blir derfor at heller ikke post 3 i kommunens påstand for Høyesterett kan tas til følge.

Kommunens anke kan således etter min mening ikke føre frem. Jeg finner at kommunen må betale saksomkostninger for Høyesterett i samsvar med påstandene fra ankemotpartene Sigrid og Sverre Bøhn samt Else og Evald Aslagsen.

Jeg stemmer för denne

kjennelse og dom:

1. Ankesaken heves for så vidt angår ankemotpartene Thorleif Lømsland og Arthur Wetrhus.

2. For øvrig stadfestes overskjønnet for så vidt det er påanket.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kristiansand kommune til Sigrid Bøhn og Sverre Bøhn 4.000 - fire tusen - kroner og til staten ved Justisdepartementet 4.000 - fire tusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse og dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende i at en ekspropriat som krever erstatning for ulemper voldt ved selve ekspropriasjonstiltaket, kan gjøre erstatningskravet gjeldende under ekspropriasjonsskjønnet, selv om andre som påføres lignende ulemper i tilfelle må reise søksmål ved de alminnelige domstoler

Side:1125

etter reglene i naboloven. Men i motsetning til ham mener jeg at det foreliggende overskjønn ikke kan bli stående.

Kort gjengitt synes forholdet meg å være følgende: Skjønnsretten fastslo at avgjørende for om et erstatningskrav for fremtidige ulemper, støy m.v. kunne tas med i skjønnssaken, var om det rettslig sett forelå sammenheng mellom ekspropriasjonsinngrepet, her klausuleringen av de saksøktes eiendommer, og mulige ulemper ved driften av flyplassen. Skjønnsretten fant at det ikke var slik sammenheng, og den avviste erstatningskravene. Jeg er enig med skjønnsretten i at krav, som ikke skyldtes ekspropriasjonen, måtte avvises.

Under overskjønnet påstod ekspropriatene erstatning for klausuleringen, og at «All annen skade og ulemper som følge av ekspropriasjonen eller som kreves erstattet i forbindelse med ekspropriasjonsskjønn, såsom bl.a. støy, lukt, støvplage, nedgang i eiendommens almindelige verdi o.l. utstår jfr. oreigningslovens §21». Kommunen hevdet på den annen side at underskjønnets avgjørelse var riktig. Overskjønnet tok ekspropriatenes påstand til følge, og med den konklusjon som er nevnt av førstvoterende at kravene på ulempeerstatningen enten de måtte være hjemlet i ekspropriasjonsrettslige eller naborettslige regler ble utsatt etter oreigningsloven.

I sin begrunnelse behandlet overskjønnsretten først spørsmålet etter naboloven: «Retten skal angående avvisningsspørsmålet bemerke: Etter de saksøktes prosedyre vil krav om ulempeserstatning såvidt retten har oppfattet det prinsipalt bli gjort gjeldende p.g.a en påstått årsakssammenheng mellom klausuleringsinngrepene og ulempene. Subsidiært (eller muligens ved siden av) vil det bli påstått erstatning etter granneloven p.g.a. overskridelse av toleransegrensen. Forsåvidt angår erstatninger etter granneloven kan retten ikke finne at det prosessuelt sett er noe til hinder for å kreve spørsmålet avgjort i skjønnssaken. Det er denne fremgangsmåte som er lagt til grunn i Ryggesaken. Overskjønnsretten har etter å ha avvist kravene om erstatning p.g.a. årsakssammenheng vurdert hvorvidt og i hvilken utstrekning de saksøkte tilkommer erstatning etter granneloven. Det vises til Rt-1960-59 på side 65 hvor det fremgår at overskjønnsretten har funnet at den har adgang til dette uten å konstruere det som et avtaleskjønn i h.t. skjønnsl. § - - -.» Som en konklusjon av disse betraktninger kommer videre det sitat som er gjengitt av førstvoterende.

Etter min oppfatning må man av dette slutte at overskjønnsrettens begrunnelse er følgende: Det ble først fastslått at de saksøkte som flyplassens naboer hadde adgang til å få sine krav prøvet ved skjønnsrett uten hensyn til om ulempen måtte være voldt eller ikke voldt ved ekspropriasjonen. Dette er ikke riktig, og i motsetning til førstvoterende antar jeg, som tidligere nevnt, at feilen må få den virkning at overskjønnet oppheves. Jeg forstår nemlig overskjønnsretten videre slik at når kravene begrunnet i naboloven ikke kunne avvises, fant retten å kunne unnlate å ta standpunkt til om ulempene skyldtes ekspropriasjonen. Denne feil

Side:1126

ville formentlig ikke ha vært gjort om overskjønnsretten, som gjort ved underskjønnet, straks hadde stillet og tatt standpunkt til det avgjørende spørsmål om ulempene kunne anses voldt ved ekspropriasjonen.

Opphevelsen vil også måtte få virkning for Bøhns innløsningskrav.

Jeg har ikke foranledning til å gå nærmere inn på begrunnelsen i overskjønnet. Likevel vil jeg tilføye at jeg er enig med overskjønnsretten i at den har støtte for sitt syn i overskjønnet fra Rygge gjengitt i Rt-1960-59 på side 65. Men i Ryggeskjønnet var begge parter enige om at spørsmål om ulempeerstatning etter naboloven skulle avgjøres ved ekspropriasjonsskjønnet, og det var da etter skjønnslovens §4 adgang til å gjøre det, hvilket kan stille seg praktisk for partene. Spørsmålet om det uten enighet ville være adgang til å behandle slike erstatningskrav ble i Ryggesaken ikke tatt opp til prøvelse for Høyesterett, som alene behandlet realitetsspørsmålet om de saksøkte hadde fått full erstatning. I den sak som her foreligger, kunne skjønnsretten ikke bygge på noen avtale om at de skulle ta kravene om ulempeerstatning under behandling. For i vår sak hadde eksproprianten, kommunen, fra første stund protestert mot at retten befattet seg med andre krav enn de som fulgte av ekspropriasjonsinngrepet.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Eckhoff.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Nygaard.

Dommer Berger: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse og dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av overskjønnet (dommer Iver Gregusson med skjønnsmenn): - - -

Retten skal angående avvisningsspørsmålet bemerke: - - - (Det følgende er sitert av annenvoterende, dommer Eckhoff.) skjønnsl. §4. Retten er enig i dette og vil peke på at spørsmålet om årsakssammenheng i relasjon til spørsmålet om erstatning etter granneloven ikke er relevant for avgjørelsen av det foreliggende avvisningsspørsmål. Dette fremgår klart av overskjønnet i Ryggesaken hvor som nevnt spørsmålet om erstatning etter granneloven ble tatt opp til avgjørelse nettopp fordi man ikke fant at erstatningsplikt forelå p.g.a. årsakssammenheng mellom påståtte ulemper og ekspropriasjonsinngrepet.

Det fremgår av referatet fra Ryggesaken at det var i ekspropriantens interesse å få kravene etter granneloven behandlet og avgjort. Retten kan ikke finne at saken prosessuelt står i en annen stilling om det som her er de saksøkte som gjør kravene gjeldende.

Retten viser som de saksøkte til Lødrup 608 og videre til Rt-1957-1209 og til Lous: Hva enhver skjønnsmann bør vite 99/100.

Etter det foran anførte vil saken ikke kunne avvises forsåvidt angår kravene etter granneloven. Spørsmålet er så: (Se sitatet hos førstvoterende, dommer Nygaard.) - - -