Rt-1967-127
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1967-02-10 |
| Publisert: | Rt-1967-127 |
| Stikkord: | Gjenopptagelsesbegjæring ble forkastet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 32B/1967 |
| Parter: | Knut Findalstveit (høyesterettsadvokat Per Faye-Lund) mot Gudrun Austad (høyesterettsadvokat Kjell Skjelbred). |
| Forfatter: | Berger, Gaarder, Hiorthøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412, §413 |
Knut Findalstveit begjærte den 16. mai 1966 gjenopptagelse av Høyesteretts dom av 4. desember 1965 (Se Rt-1965-1272). I begjæringen anføres det bl.a. at innhentede opplysninger fra Statsarkivet i Oslo om sorenskriver Munthes embedsforretninger og reiser i dagene 20/25. juni 1834 viser at sorenskriveren i nevnte tidsrom hadde et så stort og tidkrevende program at hans embedsforretninger - deriblant skylddelingsforretningen på Findalstveit - må ha funnet sted i et uforsvarlig høyt oppdrevet tempo. Det må ha ført til at hverken sorenskriveren selv eller skylddelingsmennene hadde kunnet gå opp noen av de beskrevne eiendomsgrenser under forretningen. Den fremgangsmåte som ble benyttet - at skylddelingsmennene forut hadde befart eiendommen - hevdes å være i strid med dagjeldende saksbehandlingsregler. Under enhver omstendighet hevdes det å måtte tillegges betydning, at sorenskriveren ikke deltok i befaringen og at han kanskje var helt ubekjent med at det i det hele tatt løp en elv langsmed eiendommen. - Som nytt bevis ble det også fremlagt diverse korrespondanse med bl.a. Nidarå Fløtningsforening 1904-1905, som skulle godtgjøre at gnr. 61 bnr. 2 hadde eiendomsgrense langs elven, og kontoutskrifter som skulle vise at det foregikk betydelig hugst på bnr. 1 i tidsrommet 1892/1915. Videre ble det bl.a. anført at det måtte være en skrivfeil i grensebeskrivelsen av 1834, når det sto at grensen fulgte «fjellristen i øverste kant på Brattefjell». Istedenfor «øverste» skulle det etter Findalstveits prosessfullmektigs mening stå «østre», idet en slik forståelse falt vesentlig bedre sammen med terrenget.
I samsvar med tvistemålslovens §413 ble det under behandlingen i Kjæremålsutvalget avgitt uttalelse av en av de dommere som hadde pådømt saken, nemlig førstvoterende, dommer Endresen.
Kjæremålsutvalget uttalte blant annet:
«Kjæremålsutvalget er kommet til at begjæringen om gjenopptakelse må bli å forkaste etter tvistemålslovens §412 første ledd, 2. pkt. og kan i alt vesentlig tiltre dommer Endresens uttalelse. Om vilkårene for å gjenoppta en sivil sak på grunn av at det opplyses en ny kjennsgjerning eller fremskaffes nye bevis, heter det i tvistemålslovens §407 nr. 6 at det nye som fremskaffes, enten alene eller i forbindelse med det som tidligere er
Side:128
fremført, «åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse». Hvis gjenopptakelse skal kunne skje, må det «være helt klart at ikke bare domsresultatet kunne blitt et annet eller sannsynligvis ville ha blitt et annet, men at det nødvendigvis ville ha blitt et annet om de nye opplysninger hadde foreligget før dommen, og det uten hensyn til om retten var satt med de samme eller med andre dominere» (jfr. Rt-1939-801 og Rt-1959-1073). - Det er etter Utvalgets mening åpenbart at det som påberopes som nye bevis, nemlig opplysningene om sorenskriver Munthes reiser og embetsforretninger i dagene 23.-25. juni 1834, korrespondansen med Nidarå Fløtningsforening i 1904-05 og de fremlagte regnskapsblad ikke bringer saken i en slik radikalt endret stilling at det tilfredsstiller de strenge krav i tvistemålslovens §407 nr. 6. Hva spesielt angår forretningen av 1834 kan det ikke spille noen rolle for dens betydning som bevis eller hjemmel for en grenselinje om det skulle være begått en saksbehandlingsfeil. Det fremgår av forretningen at sorenskriveren ikke deltok i befaringen, og dette reelle moment forelå således for Høyesterett under pådømmelsen.
Når det gjelder den nye anførsel om en skrivfeil i dokumentet fra 1834, så er den helt ufundert, og det må være klart at allerede §407, siste pkt, er til hinder for at den kan tas hensyn til. Det er på dette punkt ikke kommet til noen ny kjensgjerning eller noe nytt bevis, men det er en ny tanke som den ankende part har gjort seg på grunnlag av omstendigheter som har foreligget den hele tid.»