Rt-1967-195

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-02-18
Publisert:	Rt-1967-195
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 21B/1967
Parter:	Elvedalen Samvirkelag, nå: Raufoss Samvirkelag (advokat Jan Hein Eriksen - til prøve) mot staten v/ Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/ høyesterettsadvokat Audvar Os).
Forfatter:	Gaarder, Bendiksby, Endresen, Roll-Matthiesen, Thrap
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2

Dommer Gaarder: Den 4. juli 1963 ble det avhjemlet et lensmannsskjønn i Vestre Toten lensmannsdistrikt i anledning av utvidelse m. v, av riksvei nr. 190 forbi Elvedalen, nå Raufoss Samvirkelag, gnr. 95 bnr. 10 i Vestre Toten. Samvirkelaget begjærte overskjønn, som derpå ble fremmet ved Toten herredsrett og avhjemlet 9. juni 1965. Overskjønnet har denne slutning:

«Vestre Toten kommune tilpliktes innen 2 - to - uker fra

Side:196

overskjønnets forkynnelse å betale til Elvedalen Samvirkelag for grunnavståelse kr. 3,- - tre kroner - pr. kvm., for verdiforringelse av eiendommen Svingen, gnr. 95 bnr. 10 i Vestre Toten, kr. 30 000,- - kronertrettitusen -, for økte utgifter til snørydding av plassen og for sannstrøing og vedlikehold av den nye nedkjøring kr. 8 000,- - kroneråttetusen -, for vegretten for Kvernum, gnr. 95 bnr. 4 i Vestre Toten, kr. 500,- - kronerfemhundre -, for istandsetting av plassen foran forretningsgården når vegvesenet har avsluttet arbeidet med den nye avkjøring kr. 2 000,- - kronertotusen -, og for ulemper i anleggstiden kr. 1 500,- - kronerettusenfemhundre.

Av forannevnte beløp, bortsett fra det fremtidige arbeide med istandsettelse av plassen foran forretningsgården kr. 2 000,-, svares 5 - fem - % renter p. a. fra 1/1 1963 til betaling skjer.

Vestre Toten kommune tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet å betale til h.r.advokat Erik Bryn kr. 1.420,- - kronerettusenfirehundreogtjue - for juridisk bistand til Elvedalen Samvirkelag, samt betale de lovbestemte utlegg i forbindelse med overskjønnet.»

Staten ved Samferdselsdepartementet påanket som intervenient overskjønnet til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom den 7. mars 1966 med slik domsslutning:

«Toten herredsretts overskjønn av 9. juni 1965 oppheves og hjemvises til ny behandling med annen sammensetning av overskjønnsretten for så vidt gjelder erstatningsfastsettelse for verdiforringelse av eiendommen Svingen gnr. 95, bnr. 10 i Vestre Toten, til kr. 30 000,-, for økte utgifter til snørydding av plassen og for sandstrøing og vedlikehold av den nye nedkjøring til kr. 8 000,- og for istandsetting av plassen foran forretningsgården til kr. 2 000,-.

Sakens omkostninger oppheves.»

Om sakens gjenstand og nærmere sammenheng henvises til overskjønnets og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner.

Raufoss Samvirkelag har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anførselen om at staten ikke hadde adgang til å påanke overskjønnet som hjelpeintervenient, er ikke opprettholdt. Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Det hevdes at lagmannsretten har tatt feil når den - i motsetning til begge skjønn - har funnet at Samvirkelaget ikke har krav på erstatning for andre ulemper ved hevning av veiene enn de som er voldt i anleggstiden og ved eiendommen Kvernums veirett over tomten. Det er således feil når lagmannsretten ikke har funnet at Samvirkelaget har krav på erstatning for nedgang i eiendommens omsetningsverdi voldt ved hevningen av veiene. - Det benektes videre at Samvirkelaget ved erklæringen 8. mai 1954 har fraskrevet seg erstatning for ulempene. Overskjønnets skjønnsgrunner er fullt tilstrekkelige. Den ankende part har for øvrig i det enkelte gjort gjeldende vesentlig det samme som i lagmannsrettens dom er referert fra prosedyren for lagmannsretten. For den ankende er nedlagt slik påstand:

Side:197

«Prinsipalt: Toten herredsretts overskjønn av 9. juni 1965 stadfestes for så vidt det er opphevet ved Eidsivating lagmannsretts dom av 7. mars 1966.

Subsidiært: Toten herredsretts overskjønn av 9. juni 1965 hjemvises til ny behandling i den utstrekning det måtte bli opphevet. Kravet om ny sammensetning av overskjønnsretten forkastes.

I begge tilfelle: Elvedalen Samvirkelag, nå Raufoss Samvirkelag tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett.»

Staten ved Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:

«1.Lagmannsrettens dom av 7. mars 1966 stadfestes.

2. Staten v/ Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Det er holdt et bevisopptak til avhør av et styremedlem i Samvirkelaget og et vitne, og det er fremlagt en del nye dokumenter, således riss og fotografier fra åstedet og skrivelser bl.a. fra de advokater som prosederte saken for overskjønnsretten.

Jeg behandler først anken for så vidt angår den verdiforringelse for eiendommen Svingen på kr. 30 000,- som overskjønnet fant forelå. Denne verdiforringelse skyldes ifølge overskjønnet «den uheldige beliggenhet som eiendommen har fått etter ekspropriasjonen». Det siktes her åpenbart til beliggenheten i vinkelen («gryten») mellom de to møtende veier, hvor veilegemene er blitt sterkt hevet. Lagmannsretten har her funnet skjønnsgrunnene uklare. Overskjønnet har nemlig på den ene side ikke konstatert noen nedgang i forretningens omsetning som kan tilskrives veiforandringene, hverken når det gjelder den faste lokale kundekrets eller tilgang på nye kunder, mens overskjønnet på den annen side likevel har funnet at eiendommens omsetningsverdi i handel og vandel vil bli sterkt redusert. Jeg vil om dette bemerke at de to betraktninger etter min mening godt kan forenes, men jeg er enig i at skjønnsgrunnene er svært knappe, og da det etter uttalelsene om forretningens omsetning kan råde tvil om den måte hvorpå skjønnsresultatet her er vunnet (jfr. skjønnslovens §28), burde det vært gjort nærmere rede for dette, således for om det er nedgang i verdi som sete for handel eller som boligeiendom eller ved eventuell annen anvendelse det siktes til.

Jeg lar det imidlertid stå hen om den her påpekte mangel ville være tilstrekkelig til alene å bevirke opphevelse av overskjønnet. Etter de tvil som foreligger, antar jeg nemlig at det burde vært redegjort for det rettslige grunnlag som overskjønnet har bygd på når det har konstatert erstatningsplikt. I skjønnet anføres bare at det «fra ekspropriantens side er gjort et så sterkt inngrep at det må kvalifisere til en større erstatning». Det kunne i og for seg tenkes forskjellige betraktninger gjort gjeldende som basis for erstatningsplikt. Det er således opplyst i saken at det er ekspropriert 100 à 200 m2 fra Samvirkelagets eiendom, og det er mulig at det er dette eiendomsinngrep som har begrunnet erstatningen

Side:198

for den her drøftede verdiforringelse av den gjenværende eiendom. Men hvis ervervelsen av det nevnte bagatellmessige areal ikke har noen nødvendig sammenheng med hevningen av veilegemet, slik at ulempen kan sies å være voldt ved ekspropriasjon, kan det neppe berettige til ulempeerstatning på «restfeltet», jfr. Rt-1958-646, Rt-1966-275, særlig 279, og de der siterte høyesterettsdommer, jfr. på den annen side Rt-1964-1124. Begrunnelsen er her for snau til at Høyesterett kan se om overskjønnet har bygd på en riktig rettsoppfatning. - Det er også tenkelig at overskjønnet har hatt for øye at et tap som det foreliggende kan kreves erstattet i kraft av alminnelige rettsgrunnsetninger, jfr. således Vislie: Ferdsels- og fløtningsretten 84 ff. og Schjødt: Norsk ekspropriasjonsrett 193-94, eller med basis i prinsippet i granneloven 16/6 1961 §2, men heller ikke disse spørsmål er drøftet. De regler som kan oppstilles på grunnlag av rettspraksis er lite eksakte i sitt innhold, og anvendelsen vil måtte avhenge av de konkrete forhold. Jeg lar det stå hen hva de i et noe særeget tilfelle som det foreliggende ville føre til, så meget mer som vi ikke vet om det er denne slags betraktninger overskjønnet har bygd på. Når lagmannsretten imidlertid anfører at overskjønnsretten «trolig bygger på en uriktig rettsoppfatning», vil jeg reservere meg mot denne uttalelse, idet jeg for så vidt ikke finner å burde ta bestemt standpunkt.

Jeg er således enig i lagmannsrettens resultat når den har funnet at overskjønnet bør bli å oppheve for så vidt angår erstatningsbeløpet kr. 30 000,- for verdiforringelse.

Når det gjelder beløpet kr. 2 000,- til istandsetting av plassen, finner jeg ikke å ha grunnlag for å kunne uttale at overskjønnets rettsanvendelse er uriktig, men skjønnsgrunnene er utilstrekkelige til at det kan ses om så er tilfelle. Det fremgår ikke tydelig hva beløpet refererer seg til. Vedkommende styremedlem i Samvirkelaget som er avhørt ved bevisopptaket forklarer følgende: «Under veiens bygning hadde veivesenet kjørt over Samvirkelagets tomt med sine lastebiler, og det var medvirkende årsak til at man deretter måtte gjøre det ryddig på tomten. Dette ble for en stor del gjort ved dugnad.» Etter denne forklaring kan det se ut som om skadeforvoldelsen er skjedd i forbindelse med utbedringen av riksveien og fylkesveien, uten nødvendig sammenheng med arbeidene på Samvirkelagets eiendom. I så fall skulle den berettige til erstatning.

Når det gjelder de kr. 8 000,- som er tilkjent for snørydding av plassen og for sandstrøing og vedlikehold av den nye nedkjøring, finner jeg også skjønnsgrunnene utilstrekkelige. Når det gjelder forståelsen av pkt. 6 i «Betingelser for tillatelse til å anbringe private avkjørsler fra riksveier» mener jeg at det alminnelige vedlikehold av den nye avkjørsel ikke kan veltes over på Vegvesenet om det i noen grad blir mer byrdefullt enn før. Men hvis den nye avkjørsel skyldes forhold som må antas å ha ligget utenfor hva partene har siktet til ved erklæringens pkt. 6, så mener jeg at Vegvesenet ikke kan påberope seg erklæringen. Jeg er

Side:199

for så vidt enig med overskjønnet. Jeg ser for øvrig saken slik at erstatningsspørsmålet for avkjørselens vedkommende prinsipielt må stå i samme stilling som erstatningen for verdiforringelsen av huset, idet det også for avkjørselens vedkommende er hevningen av de to veier som er årsaken til de påberopte vanskeligheter, men det må naturligvis påses at skaden ikke erstattes to ganger.

Jeg vil til slutt bemerke at anken til lagmannsretten for så vidt gjelder de to siste beløp (de kr. 2 000,- og kr. 8 000,-) var rettet mot overskjønnets rettsanvendelse. Under henvisning til uttalelsen i Rt-1957-465 på side 467-68 antar jeg imidlertid at Høyesterett kan treffe sin avgjørelse på grunnlag av overskjønnets saksbehandling.

Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg finner ikke tilstrekkelig grunn til å endre lagmannsrettens bestemmelse om ny sammensetning av overskjønnsretten.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Roll-Matthiesen og Thrap: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Gustav Sverdrup-Thygeson og lagdommerne Karl Lous og Erling Rikheim): - - -

Eiendommen er en tomt på 2,3 mål grunn som ble skilt ut fra gården Kvernum ved skylddeling av 13. april 1946 og overdradd til et samvirkelag for kr. 900.-. Den ble i 1954 overdradd videre for samme pris til Elvedalen Samvirkelag, som førte opp sitt forretningsbygg på tomten. Tomten som lå opp til den gamle riksvei fra Gjøvik til Brandbu, der hvor bygdeveien Brufladt-Bøverbru møter riksveien, hadde form av et triangel med grense i øst til hovedeiendommen, i sydvest til riksveien og i nordvest til bygdeveien (nå fylkesveien).

Tomten ble fylt ut så den kom i noenlunde samme plan som riksveien. Veisjefen i Oppland ga den 8. mars 1954 tillatelse til at det ble lagt avkjørsel fra eiendommen Svingen til riksveien og samvirkelaget ga erklæring om vedtagelse av de bestemmelser for dette som er nevnt i Veidirektørens rundskriv av 16. mars 1935 og videre tre særlige vilkår hvorav punkt 3 hitsettes:

«Selve avkjørselen blir å fastlegge til et på forhånd bestemt punkt slik at vilkårlig utkjøring på vegen fra det planerte område blir hindret. Den øvrige del av det utplanerte område forsynes med gjerde 2,5 m avstand fra vegen.»

Det nevnte rundskriv av 16. mars 1935 fastsetter at veisjefene skal gi tillatelse til avkjørsler på visse alminnelige betingelser. Fra det stedlige veikontor på Brandbu var det som bilag til den erklæring som samvirkelaget undertegnet sendt med et trykt eksemplar av de alminnelige

Side:200

«Betingelser for tillatelse til å anbringe private avkjørsler fra riksveier.» Betingelsene fastsetter bl.a.:

«Eieren er forpliktet til på egen bekostning å foreta de forandringer med avkjørselen som veivesenet måtte finne det nødvendig å påby.»

Det var på den tid av Statens veivesen fastsatt nye alminnelige betingelser for tillatelse til å legge privat avkjørsel. I disse betingelser som er tatt inn i det skjema som er trykt for erklæring fra eieren som får tillatelse til avkjørsel, heter det i punkt 6:

«Eieren er forpliktet til på egen kostnad å foreta de endringer med avkjørslen som vegvesenet måtte finne det nødvendig å påby - eventuelt flytte den til anvist sted (ved samme eller annen veg).

Hvis vegbanen som følge av utbedringsarbeider blir hevet eller senket, må han selv ordne den nødvendige tilkopling til vegbanen etter vegvesenets anvisning.»

De fastsatte bestemmelser for samvirkelagets avkjørsel til riksvei ble ikke gjennomført uten at dette dog førte til noen forføyning fra veivesenets side. Det ble således aldri satt opp noe gjerde mot riksveien. Kjøring ut og inn fra det planerte område foran samvirkelagets forretningsbygg kunne foretas langs hele grensen til veien og det var iallfall to klare avkjørsler til området. Videre anla samvirkelaget en avkjøringsvei fra riksveien og inn til forretningsbyggets sydøstre hjørne hvor det var en lasterampe. Denne siste avkjøring har etter det opplyste vært lite brukt og er grodd til med gress, mens avkjørslene fra det planerte område til riksveien var meget brukt.

I 1962 ble det tatt opp arbeid med omlegging av riksveien. I veikrysset ved samvirkelagets eiendom skulle riksveien heves og rettes ut, og kom etter de gjennomførte planer syd for veikrysset til å gå på en oppbygget fylling noe lenger vest og således noe fjernere fra samvirkelagets bygning. Der den nye riksvei skjærer over den gamle, rett vest for forretningsbygget, ligger det nye veidekket 2,65 meter over den gamle riksveis dekke. Den gamle bygdevei, nå fylkesveien til Bøverbru som gikk i bakke ned til den gamle riksvei ble også fylt opp noe så den i krysset kom opp i høyde med riksveien.

Da avkjøring direkte til riksveien fra samvirkelagets eiendom ikke lenger var mulig, bygget og kostet veivesenet ny avkjørsel til eiendommen Svingen fra fylkesveien og rett ned på plassen foran forretningen. Denne avkjøring har fått en stigning på 1-8. - - -

De alminnelige skjønnsforutsetninger som ble lagt fram og som ligger til grunn også for det senere overskjønn har følgende bestemmelser som har særlig interesse for eiendommen Svingen:

I punkt 2: «- - - Hvor vegen kommer til å ligge høyere eller lavere enn tilstøtende terreng, blir det nødvendig å erverve grunn til større bredde slik at vegens eiendomsgrense blir liggende minimum 75 cm. utenfor skjæringstopp eller fyllingsfot.»

I punkt 5: «Alt i ekspropriasjonsfeltet eksproprieres til eiendom - - -».

I punkt 11: «Avkjørsler (herunder fotgjengeradkomster) til bruk for de enkelte eiendommer vil bli anbragt som opplyst under skjønnet.

Nye avkjørsler kan ikke senere anlegges uten vegvesenets samtykke i hvert enkelt tilfelle.

Side:201

Vegvesenet koster de for skjønnet angitte avkjørsler og da innenfor det eksproprierte område, dog slik at avkjørslene føres til terrengnivå, hvor intet annet er angitt i de spesielle forutsetninger for de enkelte takstnummere. Utenfor dette område påtar vegvesenet seg ikke arbeide uten at det måtte være nevnt som en spesiell forutsetning - - -».

I punkt 13: «På steder hvor det kan komme på tale å la gammel veggrunn falle tilbake til tilstøtende grunneier, fastsetter skjønnet prisen på denne grunn ...». - - -

Samvirkelaget la for overskjønnet ned påstand som for underskjønnet, prinsipalt: på tilkjennelse av et beløp til oppfylling av tomten og ombygging av huset, med tillegg av erstatning for skade og ulempe i anleggsperioden, for ulempe og nedgang i forretningsinntekt inntil oppfylling og byggearbeid ble ferdig og erstatning for beslaglagt grunn, og subsidiært: 1) erstatning for tap i forretningsdriften ved at forretningen blir liggende i en gryte med tungvint og uhensiktsmessig adkomst, tap av parkeringplass m. m., 2) erstatning for forretningstap ved at tomten ikke lenger kan utbygges videre med tanke på bensinstasjon eller lignende, 3) erstatning for ulempe ved at vann og sne blir liggende i gryten som følge av oppbyggingen av vegen og kasting av sne fra vegen inn på samvirkelagets tomt og 4) erstatning for skade og ulempe i anleggsperioden. - - -

Det er nå på det rene og godtatt av Staten under ankeforhandlingen at det blir ekspropriert grunn fra samvirkelagets tomt. Det dreier seg likevel bare om noe mellom 100 m2 og 200 m2 grunn fra den 2300 m2 store eiendommen, i det alt vesentlige på nordvestgrensen mot fylkesveien i sammenheng med oppfyllingen for at denne skal komme opp i høyde med riksveiens nye høyde. En liten del av den eksproprierte grunn vil trengs til oppfyllingen av riksveien der fylkesveien munner ut i denne. Etter skjønnsforutsetningene er den gamle veigrunn ut for samvirkelagets eiendom tilfalt samvirkelaget mot en pris av kr. 0,50 pr. m2. Det var i denne sammenheng også forutsatt makeskifte mellom samvirkelaget og naboeiendommen mot syd-vest og øst, slik at samvirkelaget avgir sydspissen av sin eiendom og til gjengjeld får grunnen helt ut til fyllingsfoten for riksveien på plassen rett ut for samvirkelagets bygning. Etter dette vil samvirkelaget etter ekspropriasjonen få en noe større tomt enn før, og den planerte plassen foran forretningsbygget blir større, men mot vest vil den nye riksveien avgrense tomten, liggende på en fylling i over 2,5 meters høyde over samvirkelagets planerte gårdplass og med en avstand av ca. 20 meter fra bygningen til fyllingsfoten. - - -

Lagmannsretten er når det gjelder påstanden om avvisning av Statens anke over overskjønnet kommet til det resultat at Statens intervensjon i saken må bli å godta og at ankesaken blir å fremme til avgjørelse i realiteten. - - -

Overskjønnsretten har tilkjent samvirkelaget erstatning med kr. 30 000,- for nedsatt omsetningsverdi av eiendommen Svingen. Denne nedgang i eiendommens omsetningsverdi er begrunnet i den uheldige beliggenhet som eiendommen har fått etter ekspropriasjonen. Overskjønnsretten uttaler imidlertid at omleggningen av riksveien og den nye avkjørsel ikke betinger noen erstatning for nedsatt omsetning i forretningen og heller ikke for att flytningen av riksveien har ført til at tanken

Side:202

om oppføring av bensinstasjon på eiendommen ikke lenger vil være aktuell. En savner da enhver opplysning om hvorfor overskjønnsretten finner at omleggingen og hevningen av riksvegen og den nye avkjøring til eiendommen fører til en nedgang i omsetningsverdien for eiendommen som skal erstattes. Eiendommen har den samme anvendelse som før og det er ikke antydet noen annen anvendelse av eiendommen som kunne ha betinget en høyere omsetningsverdi for denne dersom det nye veianlegg ikke var gjennomført. Det er hevdet av samvirkelaget at det ikke noen gang tidligere er gjort gjeldende at det her ikke forelå noe erstatningsgrunnlag og heller ikke at skjønnsresultatet var utilstrekkelig begrunnet. Lagmannsretten viser til at det av underskjønnet ble gitt erstatning med kr. 15 000,- for at eiendommen var blitt forringet som forretningssted. Når overskjønnsretten da er kommet til at dette ikke er tilfellet eller iallfall ikke kan betinge noen erstatning, må det nødvendigvis ha vært prosedert om disse forhold. Lagmannsretten har ingen mulighet for å bedømme om overskjønnsretten bygger sitt resultat på en riktig rettsoppfatning når den uten nærmere redegjørelse sier at eiendommens uheldige beliggenhet etter ekspropriasjonen er «et så sterkt inngrep at det må kvalifisere til en større erstatning» for nedsatt omsetningsverdi. Overskjønnsrettens skjønnsgrunner synes ellers å gå i retning av at eiendommens omsetningsverdi ikke er gått ned på grunn av forhold som eksproprianten må svare for, og lagmannsretten må derfor anta at overskjønnsretten trolig bygger på en uriktig rettsoppfatning når den har antatt at «den uheldige beliggenhet eiendommen etter ekspropriasjonen har fått», har ført til en nedgang i eiendommens omsetningsverdi. Lagmannsretten har heller ikke grunnlag for å avgjøre om det er gitt særskilt erstatning for ulemper som i tilfelle nettopp medfører mulig nedgang i eiendommens omsetningsverdi.

Lagmannsretten finner at overskjønnsretten har lagt en uriktig rettsoppfatning til grunn når den tiltrer samvirkelagets syn hvoretter de av samvirkelaget vedtatte «betingelser for avkjørsel til riksvei» i punkt 6 bare tar sikte på rimelige endringer av avkjørslen til riksveien, som trafikken måtte tilsi, og ikke kan gjelde hvor det legges helt ny trassé og hvor avkjørslen legges til annen vei. Overskjønnsretten har antatt at den nye avkjørsel har medført så usedvanlige ulemper for samvirkelaget at erstatning må ydes. Når det gjelder ulempene har overskjønnsretten slått fast at den nye avkjørsel ikke betinger noen erstatning for nedsatt omsetning i forretningen. Som ulemper nevner overskjønnsretten bare at eieren vil få økte utgifter til snørydding av plassen og få ekstra utgifter til sandstrøing og vedlikehold av den nye nedkjøring og endelig utgifter til istandsetting av plassen. Lagmannsretten finner at det allerede i 1954 da samvirkelaget fikk tillatelse til avkjørsel til riksveien, var på det rene at vegvesenet når trafikkforholdene tilsa dette kunne påby avkjørslen omlagt. Det er i dette tilfelle klart at omleggingen av samvirkelagets avkjørsel til riksveien søker sin begrunnelse i trafikkens utvikling på riksveien. Det er jo nettopp for å skape en bedre avvikling av trafikken at veien er blitt omlagt og bygget ut i en helt annen bredde enn før. Det er uriktig forståelse av rettsreglene på dette område, når overskjønnsretten finner at den stedfundne omlegging av avkjørslen til bygdeveien i umiddelbar nærhet av krysset med riksveien er urimelig overfor

Side:203

samvirkelaget. Det betegner heller ikke noen urimelig omlegging at den nye avkjørsel får en stigning på 1 meter på 8 meter. En slik avkjøring kan ikke rettelig betegnes som urimelig overfor eieren. Overskjønnsretten har jo også nettopp sagt at avkjørslen ikke vil føre til kundetap for samvirkelaget. Lagmannsretten kan heller ikke finne at de av overskjønnsretten nevnte ulemper med rette kan betegnes som usedvanlige. Overskjønnsretten antas således å ha bygget sin erstatningsfastsettelse for ulemper ved den nye avkjøring på en uriktig oppfatning av de krav som må stilles for at endring i en etablert avkjørsel betegner en urimelig belastning for eieren av den eiendom det gjelder. - - -