Rt-1969-893

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-09-12
Publisert:	Rt-1969-893
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 120/1969
Parter:	Jens M. Johansen (høyesterettsadvokat Karsten Wahl) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (advokat Gunnar Aasland - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Blom, Tønseth, Gundersen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §384, Skjønnsprosessloven (1917) §2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50

Dommer Bendiksby: Den 15. desember 1967 ble det ved Holmestrand herredsrett avhjemlet ekspropriasjonsskjønn over bl.a. Jens M. Johansens eiendom, gnr. 35 bnr. 7 i Hoff, i anledning av utvidelse av riksveg 318 ved Kopstad bro i Hoff. Vegsjefen i Vestfold hadde gjort vedtak om eiendomsinngrep i medhold av §50 i vegloven og fullmakt fra Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet.

For grunn som etter forutsetningene skulle avstås fra Johansens forretningstomt, 821 m2, ble ekspropriasjonsvederlaget satt til 5 kroner pr. m2. Erstatning for ulemper ble satt til 12 000 kroner.

Johansen begjærte overskjønn. Overskjønnet ble avgitt den 29. mai 1968. I samsvar med skjønnsforutsetningene ble det avgitt i 2 alternativer. Forskjellen på alternativene var at alternativ II forutsatte oppsetting av en forstøtningsmur mot Johansens gjenværende forretningstomt, noe som bl.a. ville medføre at det avståtte areal ville bli noe mindre enn etter alternativ I. Arealet var etter alternativ I 1047 m2 og etter alternativ II 1007 m2. Det areal som skulle avstås, var med andre ord utvidet i forhold til det som var tilfelle ved underskjønnet.

Ved overskjønnet ble vederlaget for avståing av grunnen og erstatningen for ulemper og tap ved innsnevring av forretningsområdet fastsatt under ett. Begrunnelsen for dette var at «Retten ser det slik at den grunn som skal oreignes fra forretningsområdet er en så integrerende del av dette at den bør verdsettes som en del av det tap som saksøkte lider ved at området blir mindre».

Erstatningen for «ulemper og tap ved innsnevring av forretningsområdet» og for avståing av grunnen ble satt til 23 000 kroner etter alternativ I og 20 000 kroner etter alternativ II. Videre ble det fastsatt erstatning for økte ulemper ved snøbrøyting med 2 000 kroner.

Side:894

Jeg innskyter at så vel underskjønnet som overskjønnet også omfattet erstatning for skoggrunn som skal avstås og for avståing - alternativt flytting - av en lagerbygning, likesom skjønnene fastsatte verdien av et stykke gammel veggrunn som skal falle tilbake til Johansens eiendom. For disse posters vedkommende er overskjønnet ikke påanket.

Johansen har påanket overskjønnet til Høyesterett for så vidt angår fastsettelsen av erstatning for grunn som skal avstås fra forretningstomten og for ulemper i forbindelse med denne avståing.

Han har gjort gjeldende følgende ankegrunner:

1. Det er en feil i saksbehandlingen når overskjønnsretten i strid med skjønnsforutsetningene og med hans påstand ikke har spesifisert erstatningen for grunn og for ulemper, men har fastsatt erstatningen under ett. Det kan da ikke ettervises hvilket beløp overskjønnsretten har regnet med for grunnen og hva erstatningen for ulemper er satt til, og det er ikke mulig å kontrollere om vurderingen er foretatt etter riktige prinsipper.

2. Det er videre en feil i saksbehandlingen når det ikke kan ses om overskjønnsretten har vurdert og tatt hensyn til de ulemper som er en følge av at eiendommen etter omleggingen av vegen får en uheldigere beliggenhet, idet den blir liggende nede i en «gryte» og med vegen nær innpå. Dette vil forringe eiendommen både som forretningseiendom og som boligeiendom. Ulemper ved uheldigere beliggenhet var tatt med i påstanden ved siden av ulemper på grunn av innsnevring av forretningstomten. Overskjønnsretten har vurdert ulempene på grunn av innsnevring av tomten og har konkretisert dette til å gjelde ulemper ved mindre parkerings- og lagerplass. Ulemper ved forverret beliggenhet er ikke nevnt i det hele tatt. Det er da mulig at disse ulemper er oversett og ikke vurdert i det hele tatt, eller at de er vurdert, men at skjønnsretten har lagt uriktige prinsipper til grunn og derfor er kommet til at ulempene ikke skal erstattes. I hvert fall er det en mangel ved skjønnsgrunnene som må føre til opphevelse, at ulempene ikke er nevnt.

3. Overskjønnsrettens rettsanvendelse er uriktig når det ikke er tilkjent erstatning for de ulemper og det tap som følger av at atkomsten til forretningen ved omleggingen av vegen blir vesentlig vanskeligere enn før. Det er nå atkomst fra vegen til forretningen hvor som helst i en lengde av 40 meter. Denne ordning av atkomsten har Johansen hatt siden han like etter krigen foretok betydelige utsprengninger på tomten for å skaffe lett atkomst og god plass; arbeidene kostet ca. 10 000 kroner. Vedkommende vegoppsynsmann, som Johansen forela forholdet for, uttalte at det fra Vegvesenets side ikke var noe å innvende mot ordningen. Etter omleggingen av vegen vil atkomsten til forretningen bli innskrenket til to forholdsvis bratte avkjørsler. Atkomsten vil bli vesentlig vanskeligere, og man må regne med at det vil føre til tap av kunder - det tenkes her særlig på kunder som bor på stedet - og nedgang i omsetning og fortjeneste.

Side:895

Det er her klar årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen av grunnen og innskrenkningen i atkomsten. Når den nye vegen legges over Johansens eiendom slik som planlagt, er det ikke teknisk mulig å ordne atkomsten på annen måte enn forutsatt. Det følger da av alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler at de ulemper og det tap som innskrenkningen i atkomsten medfører, må erstattes.

Subsidiært hevdes det at Johansen ved den nevnte uttalelse fra vegoppsynsmannen og ved at Vegvesenet har akkviescert ved ordningen slik den er i dag, har ervervet en rett til atkomsten som ikke uten videre kan tas fra ham uten erstatning. Det er i den forbindelse gjort gjeldende at det på den vegen det gjelder ikke er noen stor økning i trafikken og at det ikke er dette som har begrunnet omleggingen av vegen.

4.De erstatninger som er fastsatt, er så lave at skjønnet må anses som vilkårlig.

Johansen har nedlagt påstand om at overskjønnet oppheves for så vidt det er påanket, og hjemvises til nytt overskjønn med ny skjønnsstyrer og nye skjønnsmenn, samt at han blir tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Staten v/Samferdselsdepartementet har tatt til motmæle og har nedlagt følgende påstand:

«1. Forsåvidt det er anket over saksbehandlingen:

Anken forkastes.

2. Forsåvidt det er anket over rettsanvendelsen:

Overskjønnet stadfestes.

3. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger.»

Om saksforholdet viser jeg til underskjønnsrettens og overskjønnsrettens grunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Holmestrand herredsrett til avhøring av den ankende part, Jens M. Johansen, og 4 vitner som alle var avhørt ved overskjønnet. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke regner opp.

Jeg er kommet til det resultat at anken ikke kan føre fram.

Jeg kan for det første ikke se at det er en feil ved saksbehandlingen at overskjønnsretten i dette tilfelle ikke har spesifisert erstatningen for grunnen og for ulemper, men fastsatt erstatningen under ett. Loven inneholder ingen bestemmelse om forholdet. I praksis er det vanlig at erstatningsbeløpene spesifiseres, i hvert fall når det - slik tilfelle er her - er begjært av partene eller en av dem. Men jeg kan ikke se at det er fastslått som en unntaksfri regel at det skal gjøres. Jeg kan således ikke se at en slik regel kan utledes av de rettsavgjørelser som er nevnt, bl.a. Rt-1910-189 og Rt-1921-712. Jeg har tidligere gjengitt overskjønnsrettens begrunnelse for å fastsette erstatningen for grunn og ulempe under ett. Jeg forstår begrunnelsen slik at det er bruksverdien av arealet - og nærmere bestemt bruksverdien av arealet som en del av forretningstomten - som er lagt til grunn som den høyeste verdi, med andre ord at verdien ved denne

Side:896

anvendelse av grunnen er høyere enn ved enhver annen anvendelse, det være seg bruk eller salg. Når forholdet ligger slik an, vil en oppdeling ikke tjene til å klargjøre nærmere hvordan erstatningsbeløpene er fremkommet, og den vil ikke gi noen bedre mulighet for å kontrollere at riktig prinsipper er lagt til grunn enn når erstatningen er fastsatt under ett.

Når det gjelder den andre ankegrunnen - at det er en feil ved saksbehandlingen at det ikke kan ses om overskjønnsretten har vurdert ulempene ved at eiendommen får uheldigere beliggenhet - nevner jeg først at Johansens påstand om erstatning for ulemper ved overskjønnsretten lød slik:

«Erstatning for ulemper ved innsnevring av gårdsplass og uheldigere beliggenhet og vanskeliggjort atkomst samt ulemper ved snebrøyting fra vegvesenets side og snebrøyting av atkomst.»

Overskjønnsretten har som nevnt behandlet - og tilkjent erstatning for - «ulemper og tap ved innsnevring av forretningsområdet», og den har som særskilt post gitt erstatning for ulemper ved snøbrøyting. Overskjønnsretten har, som jeg kommer tilbake til, også behandlet påstanden om erstatning for ulemper på grunn av vanskeliggjort atkomst. Derimot er påstanden om erstatning for ulemper ved «uheldigere beliggenhet» ikke spesielt nevnt. Dette er etter mitt syn en mangel ved skjønnsgrunnene, noe som for øvrig statens prosessfullmektig for Høyesterett har erklært seg enig i.

Jeg kan imidlertid ikke finne at det er noen grunn til å tro at overskjønnsretten har oversett påstanden på dette punkt og at den ved fastsettelsen av ulempeerstatningen ikke har vurdert og tatt i betraktning ulempene ved den beliggenhet eiendommen vil få etter omleggingen av vegen. Overskjønnsretten har vært på befaring på stedet. Det er opplyst at linjene for den nye veg da var stukket ut i terrenget, og jeg må gå ut fra at overskjønnsretten under befaringen også har fått påvist traséen for vegen og at den har hatt klart for seg avstanden fra vegen til bygningen. Overskjønnsretten har også vært klar over vegens høyde i for hold til bygningen. Det fremgår av følgende uttalelse i skjønnsgrunnene:

«Når det gjelder nivået for den nye vegen vil det bli omlag det samme som for den gamle vis a vis butikken, men den nye vegen har stigning nord-vestover.»

Det er disse to forhold - vegens nærhet og dens høyde i forhold til bygningen - som etter Johansens syn bevirker at eiendommen får en uheldigere beliggenhet, at den blir liggende i en «gryte». Jeg nevner også at det ikke var noen tvist om dette forhold for overskjønnsretten, idet staten ikke reiste noen innvending mot at de ulemper det gjelder ble tatt i betraktning. Etter dette finner jeg det ubetenkelig å bygge på at ulempene ved uheldigere beliggenhet er vurdert og at erstatningen for dem er inkludert i den post som overskjønnsretten har kalt «ulemper og tap ved innsnevring av forretningsområdet». Dette er i og for seg heller ikke unaturlig, for så vidt som det er det forhold at

Side:897

tomten innsnevres ved ekspropriasjonen som er årsaken til at eiendommen får en uheldigere beliggenhet.

Jeg tilføyer at overskjønnsretten etter befaringen også må ha vært oppmerksom på at Johansen bodde i forretningseiendommen, og man må da gå ut fra at den også har vurdert ulempene for eiendommen Som boligeiendom.

Sett på bakgrunn av Johansens påstand for overskjønnsretten er det som nevnt en mangel ved skjønnsgrunnene at den uheldige beliggenhet som eiendommen får, ikke er nevnt. Etter det som er sagt, kan jeg imidlertid ikke anta at denne feil har hatt noen betydning for resultatet, og den kan da ikke føre til opphevelse, jfr. tvistemålslovens §384 sammenholdt med skjønnslovens §2.

Angrepet på overskjønnsrettens rettsanvendelse er basert på to forskjellige grunnlag. Jeg finner det hensiktsmessig først å behandle det spørsmål som Johansen har betegnet som subsidiært, spørsmålet om han har ervervet en rett til sin nåværende atkomst som ikke kan fratas ham eller reguleres uten erstatning for alle ulemper og alt tap som dette måtte medføre. Jeg presiserer for sammenhengens skyld at dette grunnlag ikke bygger på noen forutsetning om årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen av grunnen og ulempene.

Jeg nevner først at de nye avkjørsler vil bli opparbeidet og bekostet av Vegvesenet. Tvisten gjelder alene spørsmålet om Johansen har krav på erstatning for de ulemper som følger av at atkomsten blir innskrenket til to avkjørsler mens han nå har fri atkomst i en lengde av 40 meter. Det er på det rene at Johansen ikke har søkt eller fått Vegvesenets tillatelse til å ha den nåværende atkomst. Jeg kan i denne forbindelse ikke legge noen vekt på den nevnte uttalelse fra vegoppsynsmannen. Johansen har imidlertid hatt sin nåværende atkomst uten innvending fra Vegvesenet siden like etter krigen. Forholdet må da sies å være festnet på en slik måte at han må anses for å ha «lovlig avkjørsle». Men han kan etter mitt syn ikke stå sterkere - ha større beskyttelse - enn om han hadde søkt og fått Vegvesenets tillatelse og i den forbindelse underkastet seg de vilkår som Vegvesenet stiller. Og etter mitt syn er det ved Høyesteretts praksis slått fast at eiere av lovlige avkjørsler til offentlig veg ikke har krav på erstatning for de ulemper ved en omlegging eller regulering av avkjørslene som ikke er «andre eller større enn de i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i», jfr. dom i Rt-1967-1365 flg. Jeg viser også til dommer i Rt-1967-1466 flg. og Rt-1969-12 flg. De betraktninger som er gjort gjeldende i disse dommer, har i det vesentlige gyldighet også i denne sak. At det er hensynet til trafikken og dens utvikling som har vært avgjørende for Vegvesenets beslutning om å legge om vegen, legger jeg uten videre til grunn; det kan i og for seg ikke være avgjørende om trafikken på vegen har økt mer eller mindre, noe som det for øvrig ikke foreligger nærmere opplysninger om.

Når det gjelder det andre grunnlaget for angrepet på

Side:898

rettsanvendelsen - det grunnlag som Johansen har betegnet som det prinsipale - bemerker jeg:

Etter det som er opplyst, er det ikke teknisk mulig å ordne atkomsten til Johansens eiendom på annen måte enn ved de to nevnte avkjørsler når vegen legges over hans eiendom slik som Vegvesenet ved ekspropriasjonen har forutsatt. Jeg må da legge til grunn - og det er fra statens side erkjent - at det er årsakssammenheng mellom ekspropriasjonsinngrepet - avståingen av grunn - og de ulemper som omleggingen av Johansens atkomst fører med seg for ham. Men dette kan ikke alene være avgjørende. Johansen har som nevnt fått erstatning for den ulempe at tomten er blitt innsnevret og at beliggenheten i forhold til vegen er blitt mindre heldig enn før. Den ytterligere ulempe som kreves erstattet, består etter det anførte i at potensielle kunder - det er for Høyesterett særlig nevnt kunder fra stedet - kan komme til å kjøre forbi av den grunn at den nåværende frie innkjøring over en strekning på ca. 40 meter blir erstattet av to vanlige avkjørsler. Men et mulig tap av denne art må også en som det eksproprieres grunn fra, finne seg i uten erstatning. Den nye avkjørselsordning, som ikke er usedvanlig, er et ledd i de forholdsregler som blir tatt for å sikre mer betryggende trafikkforhold.

Jeg nevner til slutt at påstanden om vilkårlighet ikke kan føre fram. Det er ikke noe grunnlag for å anta at overskjønnsretten ikke på alle punkter har foretatt en forsvarlig vurdering, eller at den har satt relevante momenter ut av betraktning. Det er heller ikke grunnlag for å anta at erstatningene er urimelig lave. Jeg nevner i denne forbindelse at erstatningsbeløpene ved overskjønnet ligger høyere enn ved underskjønnet.

Saken gjelder spørsmål av prinsipiell betydning, og jeg finner at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for slik

dom:

Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Gundersen og justitiarius Ryssdal: Likeså

Av overskjønnet (sorenskriver Per Longva, settedommer, med skjønnsmenn):

- - -

H.r.advokat Hillestad har bedt lagt til grunn de samme generelle skjønnsforutsetninger som i underskjønnet. Disse lyder slik:

«1. Ekspropriasjonens omfang m.v. - - -

1.2. For arealene fastsettes grunnerstatningene til pris pr. m2 for hvert enkelt takstnummer. - - -

2. Vegvesenets forpliktelser. - - -

2.2. Avkjørsler, herunder fotgjengeratkomster, til bruk for de enkelte

Side:899

eiendommer, vil bli anlagt i samsvar med den plan vegvesenet utarbeider og fremlegger under skjønnet. Nye avkjørsler kan ikke senere anlegges uten vegvesenets samtykke.

Innenfor det eksproprierte området vil avkjørslene bli bygget av vegvesenet i samsvar med de alminnelige regler gitt av Vegdirektoratet 16. juli 1964. Utenfor det eksproprierte område påtar vegvesenet seg ikke noe arbeid med opparbeidelse av avkjørselsveger med mindre dette blir fastsatt som spesiell skjønnsforutsetning for den enkelte eiendom. - - -

H.r.advokat Wahl har lagt ned slik påstand:

«I. Saksøkte Jens M. Johansen:

1. Erstatning for grunn av gårdsplass og skog.

2. Erstatning for tap av uthus.

3. Erstatning for ulemper ved innsnevring av gårdsplass og uheldigere beliggenhet og vanskeliggjort adkomst samt ulemper ved snebrøyting fra vegvesenets side og snebrøyting av adkomst.

4. Erstatning for utgifter til juridisk, teknisk og annen nødv. bistand. - - -»

Retten skal så gå over til de enkelte takstnr.

Takst nr. 1. Jens M. Johansen, eier av gnr. 35 bnr. 7 og 8 i Hof: Spesielle skjønnsforutsetninger:

«1. Alt. I. På nordsiden av vegen fra pel nr. 133 + 5 til 137 skal ekspropriasjonsgrensen falle sammen med fyllingsfot, dog således at vegvesenet har rett og plikt til å legge dreneringsgrøft i en avstand av ikke mer enn 1 meter utenfor fyllingsfot. Avstanden fra fyllingsfot til hovedbygningens sydøstre hjørne skal være minst 6 meter.

II. Som alt. I dog således at det oppsettes forstøtningsmur fra avkjørsel ved pel 133 + 5 østover i en lengde av 20 meter.

Avstanden fra hovedbygningens syd-østre hjørne til muren skal være minst 8 meter.

Ekspropriasjonsgrensen følger murens fot.

Dreneringsgrøften plasseres ikke over 1 meter fra muren.

2. Avkjørsler anlegges nord for vegen, for skogen og forretningen, ved pel 133 og 137 + 5 og for skogen alene ved pel 151.

Avkjørselen skal ikke på noe punkt ha større stigning enn 1:8. Hvis dette ikke er mulig å gjøre forsvarlig for pel 137 + 5 skal tilknytningspunkt til vegen flyttes østover.

3. Lagerbygningen den største fjernes og erstatning fastsettes etter disse alternativer:

a. Bygningen eksproprieres til eiendom.

b. Bygningen med unntagelse av garasjetilbygget som rives, flyttes av vegvesenet til tomten nord for hovedbygningen og plasseres inntil samme eventuelt med brannvegg og med rampens østlige avgrensing i forlengelse av hovedbygningens østre side.

Erstatning for tap av garasjebygget fastsettes.

Mulig erstatningsansvar i den tid lagerhuset ikke kan brukes fastsettes ved senere overenskomst eller skjønn.

4. Lagerbygget kan igjen oppføres i en avstand av minst 15 meter fra den nye vegens senterlinje.

Side:900

5. Gammel veggrunn ved gamle Kopstad bro mellom saksøktes eiendom og ny veg tilfaller saksøkte.

Overtagelsespris pr. m2 fastsettes.

6. En kile beliggende mellom gammel og ny veg og i øst begrenset av Løvås' eiendom overtas av vegvesenet til eiendom.»

På eiendommen har det vært drevet landhandel i ca. 60 år. Der står en gammel hovedbygning med leilighet, butikklokale og et lagerrom for dagligvarer, et mindre, eldre lagerhus bygd på fjell og betongpilarer og med en grunnflate på 24 m2 og et større lagerhus med tilbygd garasje for 3 biler, samlet grunnflate 118 m2. Det siste huset er bygd i 3 trinn: første delen for ca. 60 år siden, den andre delen av selve lagerbygget i 1935 og så ble garasjen bygd til for 3 - 4 år siden. I tilknytning til lagerbygget er der lasterampe og i garasjen er der smøregrav. Omsetningen i forretningen har de siste årene vært ca. kr. 800.000.-.

Over eiendommen til Johansen blir vegen lagt om slik at det store lagerbygget med garasje må bort.

Til veganlegget oreignes det 821 m2 av forretningstomten til veganlegget og dessuten løser vegvesenet inn et areal på 225.7 m2, som blir liggende igjen av forretningstomta mellom de to vegene. Tilsammen reduseres forretningstomta med ca. 1047 m2 etter alt. I under 1 i de spesielle skjønnsforutsetninger og ca. 1007 m2 etter alt. II under 1. På den andre siden skal saksøkte overta et areal på ca. 60 m2 gammel veggrunn ved gamle Kopstad bru mellom hans eiendom og den nye vegen.

Når det gjelder nivået for den nye vegen vil det bli omlag det samme som for den gamle vis a vis butikken, men den nye vegen har stigning nordvestover.

Da saksøkte overtok eiendommen i 1934, var der fra den gamle veg bare en ca. 2 m bred avkjørsle og det vis a vis der garasjen nå står. Etter siste verdenskrig skjøt han ut fjell i området mot vegen, etter det han har opplyst ialt ca. 500 m2 og med det ble det åpnet adgang til å kjøre ned til eiendommen hans fra den gamle vegen i en bredde av ca. 40 m.

Hvilke avkjørsler som nå blir anlagt går fram av pkt. 2 i de spesielle skjønnsforutsetninger.

Når det gjelder stigningsforholdet blir ikke de nye avkjørsler nevneverdig forskjellig fra den stigning som nå er.

Retten ser det slik at den grunn som skal oreignes fra forretningsområdet er en så integrerende del av dette at den bør verdsettes som en del av det tap som saksøkte lider ved at området blir mindre.

Retten er kommet til at saksøkte får ulemper av at tomteområdet blir innsnevret. Der vil både bli mindre lagerplass og mindre parkeringsplass, så en må regne med at det vil medføre at omsetningen går noe ned.

Retten setter vederlaget for ulemper og tap ved innsnevring av forretningsområdet og for den grunnen som skal oreignes av dette til kr. 23.000.-. Dette etter alt. I under 1 i de spesielle skjønnsforutsetninger.

Etter alt. II under l i de spesielle skjønnsforutsetninger settes erstatningen til kr. 20.000.-.

Vederlaget for det arealet som saksøkte skal løse inn ved gamle Kopstad bru settes til kr. 5. pr. m. Den gamle vegen er 5.5 m bred i dette området. Den nye vegen skal bli 8.5. m, men det skal bare asfalteres i en bredde av 7.5 m som da også blir brøytebredden.

Side:901

Saksøkte har gjort gjeldende at han vil få vesentlig større ulemper av snøbrøyting etter oreigningen og byggingen av den nye vegen over eiendommen hans.

Retten gir ham medhold i at han får økte ulemper og setter vederlaget til kr. 2.000.

Saksøkte har videre gjort gjeldende at han vil få meget betydelige ulemper ved at han nå bare får to avkjørsler til forretningsområdet sitt mens han før kunne kjøre ut og inn på eiendommen fra den gamle vegen i en bredde av ca. 40 meter.

Det er ovenfor gjort rede for hvordan saksøkte har skaffet seg den avkjørselsmulighet som han har idag fra den gamle vegen. Det foreligger ikke samtykke fra vegvesenet til å ha en slik avkjørsle og det kan heller ikke ses at bruken har festnet seg på slik måte at han har vunnet en rett som ikke kan innskrenkes uten erstatning.

En privat grunneier kan bare regne med å få opprettholde en slik avkjørsel uforandret så lenge de trafikkmessige og vegtekniske forhold ikke forandrer seg.

Retten er derfor kommet til at saksøkte ikke har krav på vederlag for at avkjørselen til eiendommen hans blir endret slik som nå blir gjort. Saksøkte har også hevdet at han har krav på erstatning i forbinnelse med omlegging av vegen av den grunn at den nå blir rettere og delvis høyere slik at potensielle kunder av den grunn kjører forbi.

Retten kan heller ikke gi saksøkte medhold her, idet dette er ting han i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i. I samband med dette kan det til sammenlikning nevnes at ingen kan kreve erstatning om en offentlig veg over eller langs ens eiendom blir lagt ned. - - -