Rt-1967-1466

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1967-12-02
Publisert:	Rt-1967-1466
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 125B/1967
Parter:	Staten v/ Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Hans M. Michelsen) mot Einar Aannestad (advokat Karsten Wahl - til prøve).
Forfatter:	Hiorthøy, Bendiksby, Anker, Eckhoff, Mindretall: Helgesen
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §384, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§9, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3

Dommer Hiorthøy: I anledning av utvidelse og omlegging av Europaveg 18 på strekningen «grense Holmestrand by - Sande herred til Holm i Sande» traff vegsjefen i Vestfold 19. mai 1965 i medhold av vegloven av 21. juni 1963 §50, jfr. §9, og Samferdselsdepartementets rundskriv av 20. januar 1965 vedtak om eiendomsinngrep overfor en rekke grunneiere og festere i Sande. Skjønnsbegjæring fra Vegvesenet av 6. juli 1965 ble i samsvar med dette inngitt til Holmestrand herredsrett; skjønn vedkommende de eiendomsinngrep som måtte foretas i forbindelse med en utarbeidet avkjørselsplan, er forutsatt medtatt under forretningen.

Ved skjønnet, avgitt 22. september 1965, ble det vedkommende takst nr. 44 a, Einar Aannestad, eier av «Bergseth», gnr. 3 bnr. 57 i Sande, avgitt sådan takst:

«Alt. I: Erstatning: kr. 120.000,-.

Alt. II: Erstatning: kr. 105.000,-.

Alt. III: Erstatning: kr. 95.000,-.

Alt. IV: Erstatning: kr. 85.000,-.

Under samtlige alternativer blir det ekspropriert noe grunn fra eiendommen. Erstatning for grunnen fastsettes til kr. 6,- pr. m2.»

Statens vegvesen begjærte overskjønn, og de fleste av de saksøkte, blant dem Einar Aannestad, begjærte likeledes overskjønn. Overskjønn ble avgitt ved Holmestrand herredsrett 10. juni 1966. Etter anmodning av Vegvesenet var skjønnsmenn oppnevnt utenfor Sande kommune og av dem to med bygningskyndighet.

Ved overskjønnet ble det vedkommende takst nr. 44 a, Einar Aannestad, eier av «Bergseth», gnr. 3 bnr. 57 i Sande, avgitt følgende takst med tilhørende forutsetninger m.v.:

«Alt. I. Det eksproprieres overensstemmende med plan I for overskjønnet. Bensinstasjonen blir stående. Innkjøring ca. 45 m syd for forretningsbygget. Utkjøring, men ingen innkjøring ved bensinstasjonen.

Alt. II. Det eksproprieres overensstemmende med plan II for overskjønnet. Bensinpumpen sløyfes, idet det forutsettes at

Side:1467

flytning ordnes ved avtale med A/S Norske Fina som eier av pumpe og tanker. Forholdet vedrørende bensinstasjonen tas således ikke med i skjønnet. Inn- og utkjøring syd for forretningsbygget. Utkjøring nord for dette.

Alt. III. Det eksproprieres overensstemmende med plan III for overskjønnet. Bensinpumpen flyttes som under II. Inn- og utkjøring foregår adskilt syd for forretningsbygget.

På vestsiden av vegen gjelder under alle alternativer at inn- og utkjørsel til parkeringsplassen skjer fra vegen Holm st. - E 18. Det anordnes fotgjengerovergang i planet over E 18 fra avkjøringsrampe på vestsiden av vegen til området syd for forretningsbygget.»

Skjønnsforutsetningene er nye for overskjønnet.

De planer som vegvesenet nå har fremlagt stiller seg etter skjønnsrettens mening gunstigere for eieren enn de alternativer som forelå for underskjønnet. Man har kommet frem til en løsning som gir bedre og nærmere inn- og utkjøringsforhold til forretningen og kafeteriaen. Spesielt synes alt. II å være relativt gunstig. Det ansees etter de nye opplysninger på det rene at autovernet blir liggende på vegvesenets eiendomsgrunn.

Eieren har fremlagt nye oppgaver for de senere år over omsetningen. Retten legger disse til grunn og regner med noen nedgang i omsetningen, men finner ikke grunn til å anta at kafeteriaen ikke skal bli fortsatt drivverdig.

Grunnerstatning kr. 7,- pr. m2.

Alt. I. Ulempeerstatning kr. 80.000,-.

Alt. II. Ulempeerstatning kr. 40.000,-.

Alt. III. Ulempeerstatning kr. 70.000,-.»

Staten v/ Samferdselsdepartementet har erklært anke mot overskjønnet, bl.a. for så vidt angår takst nr. 44 a, Einar Aannestad. Anken omfattet opprinnelig ytterligere to grunneiere, men er for så vidt tilbakekalt, og saken er i forhold til dem hevet ved kjennelse.

Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Holmestrands herredsretts overskjønn av 10. juni 1966 oppheves forsåvidt angår takst nr. 44 A og hjemvises for dette takstnummers vedkommende til ny behandling ved herredsretten.

2. Staten v/ Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger hos Einar Aannestad.»

Einar Aannestad har tatt til gjenmæle i ankesaken, og har erklært motanke for så vidt angår alt. II og III samt fastsettelsen av grunnerstatningen. Motanken er imidlertid frafalt forut for hovedforhandlingen.

Det er enighet mellom partene om at det under alt. II og III i overskjønnet omhandlede forhold vedkommende bensinstasjonen, skal holdes utenfor ankesaken.

Ankemotparten har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet stadfestes.

Side:1468

2. Einar Aannestad tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

De nærmere omstendigheter i saken fremgår av under- og overskjønnsrettens skjønnsgrunner. For Høyesterett er saken begrenset til å gjelde spørsmålet om hvorvidt ankemotparten Einar Aannestad, som eier av Bergseth, gnr. 3 bnr. 57 i Sande (takst nr. 44 a), har krav på erstatning for økonomisk tap som følge av det av Vegvesenet foran hans eiendom (kolonihandel og kafeteria) anbrakte autovern. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Holmestrand herredsrett 25. april 1967 med avhør av en del parter og vitner; betydning for ankesaken i dens nåværende skikkelse har bare de forklaringer som er avgitt av ankemotparten og av siviling. Trygve Rognan som representant for Vegvesenet i Vestfold.

Staten v/ Samferdselsdepartementet har prinsipalt anket over saksbehandlingen ved overskjønnsretten, men påberoper seg subsidiært feil i rettsanvendelsen.

Med hensyn til saksbehandlingen er fra statens side anført at skjønnspremissene ikke redegjør for det faktiske og rettslige grunnlag for erstatningsfastsettelsen på en slik måte at rettsanvendelsen kan etterprøves, jfr. skjønnslovens §28. Den ankende part hevdet for overskjønnsretten at de innskrenkninger som ville bli gjort i avkjørselsforholdene, ikke var en følge av ekspropriasjonen, og at det for øvrig fulgte av alminnelige regler for regulering av avkjørsler, at grunneieren ikke kunne kreve erstatning for en ulempe som den foreliggende. Det fremgår av skjønnsgrunnene at retten har lagt til grunn som en alminnelig forutsetning at det bare skal gis erstatning for økonomisk tap som er en følge av ekspropriasjonen, og den har samtidig konstatert at autovernet blir liggende på Vegvesenets opprinnelige eiendomsgrunn. Allikevel har skjønnsretten, til tross for den rikholdige rettspraksis på dette område, forsømt å ta standpunkt til spørsmålet om årsakssammenhengen; og dette uaktet det for skjønnsretten uttrykkelig ble prosedert på den grunnleggende dom i Rt-1958-646 hvor erstatning ble nektet fordi en grunnavståelse ikke hadde slik årsakssammenheng med den ulempe som var voldt, at den kunne utløse erstatningsplikt. Foruten til den anførte HRD, har den ankende part i denne forbindelse vist til avgjørelser i Rt-1964-1124, Rt-1966-275 og Rt-1967-195 samt dom av 17. november 1967 i sak L.nr. 111 B, nr. 196/1966: Nils Martinsen m.fl. mot staten v/ Samferdselsdepartementet ( Rt-1967-1365).

For så vidt angår de alminnelige regler om erstatningsplikt ved tapt eller vanskeliggjort atkomst, har den ankende part gjort gjeldende at det ifølge rettspraksis må foreligge særlige forhold for at erstatning skal kunne kreves. Atkomsten må i vesentlig grad være vanskeliggjort, eller det må påvises spesielle omstendigheter av annen art. Det kan også reises spørsmål om betydningen av det forhold at ankemotpartens avkjørsel ikke var særskilt hjemlet, men berodde på et stilltiende samtykke fra vegmyndighetene. Intet av dette er kommet til uttrykk i

Side:1469

skjønnsgrunnene. I tilknytning til de anførsler jeg her har gjengitt, har den ankende part bl.a. vist til avgjørelser av Høyesterett i Rt-1956-1104, Rt-1961-117, Rt-1961-459 og Rt-1964-256.

Når det gjelder anken over rettsanvendelsen, har den ankende part i det vesentlige vist til det som er anført i tilknytning til angrepet på saksbehandlingen. De momenter han her har trukket frem, må føre til at erstatning ikke kan kreves. Det er særskilt fremhevet at ankemotparten ikke kan stå i noen sterkere stilling fordi det dreier seg om et «tålt» forhold. En privat grunneier kan bare regne med å kunne opprettholde en eldre avkjørsel uforandret så lenge de trafikkmessige og vegtekniske forhold ikke forandrer seg, jfr. Rt-1956-1104. Anbringelsen av autovernet er i det foreliggende tilfelle begrunnet i slike forandringer.

Ankemotparten, Einar Aannestad, har bestridt at det er begått feil i saksbehandlingen; under enhver omstendighet foreligger det ikke mangler ved skjønnsgrunnene av en slik art at det er sannsynlig at de kan ha virket bestemmende på skjønnsresultatet, jfr. skjønnslovens §2 og tvistemålslovens §384, 1. ledd. Den faktiske utredning i overskjønnet må anses tilstrekkelig, og når det gjelder rettsgrunnlaget følger det av domspraksis at det ikke kan stilles særlig strenge krav. Det fremgår av sammenhengen, jfr. de alm. skjønnsforutsetninger pkt. 2,2 og pkt. 4,4 at skjønnsretten har ment at inngrepet begrunnet erstatningsplikt, og vesentlighetskravet må anses fyllestgjørende legitimert ved de fastsatte betydelige erstatningsbeløp. Rettsanvendelsen er etter ankemotpartens mening korrekt, idet det med hensyn til vedkommende avkjørsler må anses etablert en rettsbeskyttet tilstand. For så vidt påberopes det lange tidsrom, ca. 30 år, under hvilket ordningen har bestått uforandret, samt vegsjefens stilltiende godkjenning i brev av 20. november 1959. Med hensyn til de alminnelige betingelser for tilkjennelse av erstatning når atkomsten til en eiendom blir hindret eller vanskeliggjort, har ankemotparten vist til den hos M. Schjødt (Norsk Ekspropriasjonsrett 193-194) og A. Vislie (Ferdsels- og fløtningsretten 81 flg.) gjengitte domspraksis, samt til veglovens forarbeider, særlig komitéinnst. 95 og Ot. prp. nr. 53 (1961-62) 89. Ifølge de retningslinjer som er lagt til grunn i teori og praksis, må det økonomiske tap som ankemotparten utsettes for, være gjenstand for erstatning.

Jeg har funnet saken uklar og avgjørelsen noe tvilsom, men er blitt stående ved at anken over saksbehandlingen må tas til følge og overskjønnet oppheves for så vidt angår ankemotpartens eiendom (takst nr. 44 a).

På bakgrunn av skjønnsbegjæringen og de alm. skjønnsforutsetninger legger jeg uten videre til grunn at det er i sin orden når ankemotpartens krav om ulempeerstatning er tatt med under skjønnet, selv om det kan være uklart om det dreier seg om et «eiendomsinngrep» i veglovens forstand (§50). Det er da heller ikke av noen av partene reist innsigelse på dette grunnlag.

Side:1470

Den ankende part har anført at det er en feil når skjønnsretten ikke har vurdert spørsmålet om betydningen av årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og den påførte ulempe. Jeg er tilbøyelig til å være enig i at dette spørsmål burde ha vært overveiet. Selv om det muligens ikke er noen relevant årsakssammenheng når det gjelder den forholdsvis ubetydelige grunnavståelse på vegens østside (ca. 1,75 m x 50), kan oppsettingen av autovern tenkes å ha en slik sammenheng med ekspropriasjonstiltaket sett som helhet at det gir grunnlag for krav om erstatning.

Større vekt har etter min mening det som videre er anført i tilknytning til den ankende parts påstand om at alminnelige regler for regulering av avkjørsler ikke kan føre til erstatningsplikt i det foreliggende tilfelle. Her er det særlig på to punkter at skjønnsgrunnene svikter og etterlater tvil om hvorvidt overskjønnsretten har lagt en riktig rettsoppfatning til grunn. For det første når det gjelder arten og innholdet av ankemotpartens «avkjørselsrett», - hvorvidt den etter omstendighetene må sies å ha festnet seg, eller å være godkjent, på en slik måte at den ikke kan innskrenkes uten erstatning. Eller om ankemotparten, selv om hans avkjørsel i og for seg anerkjennes som lovlig, i denne henseende ikke kan stå sterkere enn grunneiere hvis avkjørselsrett er tilknyttet vanlig forbehold, jfr. herom Innst. O. XIV (1962-63) 37. Jeg bemerker i denne forbindelse at vegsjefens brev av 20. november 1959, som det er opplyst ble forevist under skjønnet, overhodet ikke er nevnt i skjønnsgrunnene. I mangel av nærmere opplysninger om forholdet, og om hvordan skjønnsretten har sett på dette, er det ikke mulig å danne seg noen oppfatning om hvilket grunnlag retten har bygget på.

Det annet punkt hvor skjønnsgrunnene etter min mening ikke holder mål, knytter seg til vesentligheten av inngrepet. Spørsmålet kan ikke anses løst ved en henvisning til at det er tilkjent ganske betydelige erstatningsbeløp. Og det gir heller ikke fyllestgjørende veiledning når det anføres i premissene at skjønnsretten «regner med noen nedgang i omsetningen, men finner ikke grunn til å anta at kaferteriaen ikke skal bli fortsatt drivverdig». Denne anførsel, i forbindelse med uttalelser i de alminnelige bemerkninger, vekker formodning om at skjønnsretten har lagt den rettsoppfatning til grunn at enhver ulempe blir å erstatte. Dette kan etter min mening ikke være riktig, og det stemmer heller ikke med det syn som er kommet til uttrykk i nyere domspraksis. Hvorvidt erstatning kan kreves av grunneiere i forbindelse med forbedring av riksveg forbi deres eiendommer, vil bl.a. avhenge av om de ulemper som påføres, er «andre eller større enn de i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i», jfr. den før nevnte HRD av 17. november 1967. Dette spørsmål kan, som nevnt, skjønnsretten ikke sees å ha overveiet, og den har heller ikke gitt noen tilfredsstillende beskrivelse av de faktiske forhold som kan komme i betraktning i denne sammenheng, f.eks. den av ankemotparten på den annen

Side:1471

side av vegen anlagte parkeringsplass. I samme forbindelse kunne det ha vært grunn for skjønnsretten til å komme inn på betydningen av beliggenheten ved vegen som bestemmende for næringsinteressen, jfr. Rt-1964-256 flg., særlig 259.

Jeg stemmer etter dette for at skjønnet oppheves i den utstrekning det er påanket og finner ikke grunn til å gå nærmere inn på anken over rettsanvendelsen. Under hensyn til at avgjørelsen har voldt tvil og delvis berører prinsipielle spørsmål, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Holmestrand herredsretts overskjønn av 10. juni 1966 oppheves vedkommende takst nr. 44 a, Einar Aannestad, og hjemvises for så vidt til nytt overskjønn.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er kommet til det resultat at statens anke ikke på noe punkt kan gis medhold og bemerker om dette:

Når det gjelder saksbehandlingen kan jeg ikke se at det foreligger slike feil ved skjønnsgrunnene at det kan lede til opphevelse av skjønnet. Det saksforhold overskjønnet har bygget på fremgår av premissene sammenholdt med de i skjønnet gjengitte alminnelige og spesielle forutsetninger samt de fremlagte «detaljerte planer for vegutvidelsen og alle avkjørsler».

Om det ekspropriasjonsrettslige grunnsyn overskjønnet bygger på heter det i premissene til skjønnet: «De saksøkte skal i samsvar med prinsippet i Grunnlovens §105 ha full erstatning for grunn som avståes og for alle ulemper som veganlegget med avkjørselsplan antas å ville føre med seg. Retten har vurdert alle krav som er fremsatt og har tilkjent erstatninger i alle tilfeller hvor det finnes at det oppstår økonomisk tap som følge av ekspropriasjonen.» Ordene «som følge av ekspropriasjonen» må leses i sammenheng med den forutgående setning. Og ordene der: «som veganlegget med avkjørselsplan antas å ville føre med seg» må leses i sammenheng med de alminnelige skjønnsforutsetninger. Jeg viser her til pkt. 4,4 hvor det heter: «Bortsett fra det som etter det foregående holdes utenfor dette skjønn, skal takstene omfatte enhver erstatning som pliktes for avståing av grunn og rettigheter og for skade og ulempe av enhver art i anledning av veganlegget og den ferdige veg.» Det kan etter min mening ikke være tvil om at det overskjønnet her har ment og bygget på er at oppsettingen av autovernet har en slik sammenheng med veganlegget (ekspropriasjonstiltaket) at det nødvendige erstatningsvilkår for så vidt er til stede, selv om «vernet» blir liggende på vegvesenets eiendomsgrunn, hva overskjønnet har bygget på jfr. dets bemerkning om dette under behandlingen av Aannestads krav (takst nr. 44 a).

Det saksforhold som overskjønnet hviler på har ikke vært omtvistet mellom partene. Det brev av 20. november 1959 som

Side:1472

Aannestad mottok fra vegsjefen i Vestfold ble som nevnt av førstvoterende forevist under overskjønnet. Brevet hadde denne ordlyd:

«Tilbygg til forretningsgård, Holm i Sande.

En har mottatt Deres søknad av 13. ds. om oppførelse av tilbygg til nåværende forretningsgård, som en etter omstendighetene finner å kunne innvilge idet en utvidelse av Sørlandske hovedveg på dette sted vil bli på motsatt side av Deres forretning.»

Under overskjønnet ble videre fremlagt brev av 11. mai 1966 fra Aannestad til skjønnsretten hvor han gjør rede for forhold som belyser den skade og de ulemper som oppsettingen av autovernet vil medføre for hans forretning, og hvorav bl.a. fremgår at han overtok stedet i 1958. Jeg må legge til grunn at overskjønnet har vurdert og bygget på alt det materiale som ble fremlagt og påberopt under skjønnet, og jeg kan ikke se det som noen feil ved saksbehandlingen som kan lede til opphevelse av skjønnet at de nevnte dokumenter ikke uttrykkelig er nevnt i premissene. Et referat av dem ville etter min mening bare ytterligere ha styrket det resultat skjønnet er kommet til.

Overskjønnet har i dette tilfellet klart bygget på den rettsoppfatning at Aannestad hadde krav på erstatning for vanskeliggjort adkomst til handelsstedet og kafeteriaen. Jeg kan etter omstendighetene ikke tillegge det betydning som opphevelsesgrunn at overskjønnet ikke har gitt en nærmere juridisk begrunnelse for dette. Er dette en feil, er det ikke sannsynlig at denne feil og for øvrig heller ikke de andre påberopte mangler ved skjønnsgrunnene kan ha virket bestemmende for skjønnsresultatet.

Jeg finner etter dette at det foreliggende materiale er tilstrekkelig til å prøve overskjønnets rettsanvendelse.

Som en av ankegrunnene er anført at staten for overskjønnet gjorde gjeldende at da autovernet skulle oppføres på veiens gamle grunn, ville innskrenkningen i avkjørselsforholdene ikke være en følge av ekspropriasjonen, men oppførelsen av autovernet, og at erstatning ikke skulle gis for denne ulempe. Jeg finner at denne ankegrunn åpenbart ikke kan føre frem. Etter mitt syn er den nødvendige erstatningsrettslige årsakssammenheng her til stede.

Jeg er også enig med overskjønnet i at Aannestad etter omstendighetene har krav på å få ulempen ved oppførelsen av autovernet erstattet. Det dreier seg her om oppsetting av et autovern i den alminnelige trafikksikkerhets interesse, men et tiltak i forbindelse med det nye veianlegg, som i det foreliggende tilfelle bare påfører denne ene grunneier - og ikke de andre berørte grunneiere - en betydelig ulempe når det gjelder Aannestads forretningsvirksomhet. Hertil kommer at Aannestad foretok sine disposisjoner over eiendommen med tilbygg m.v. i tillit til vegsjefens tilsagn i brevet av 20. november 1959. Om det er så at erstatningskravet i et tilfelle som dette er betinget av

Side:1473

at ulempen er vesentlig, så er det - som det fremgår av det jeg tidligere har sagt - ingen feil som kan lede til opphevelse av skjønnet, at dette ikke uttrykkelig er sagt i premissene. At det her dreier seg om en vesentlig ulempe, fremgår etter min mening uten videre av de erstatningsbeløp som er tilkjent Aannestad under de forskjellige alternativer. Selve skjønnet over størrelsen av det økonomiske tap kan Høyesterett ikke prøve.

Jeg kan ikke se at den rettsoppfatning som ligger til grunn over overskjønnets resultat står i strid med rettspraksis når det gjelder avkjørsler, og stemmer for at overskjønnet stadfestes. Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultat enig med førstvoterende, dommer Hiorthøy.

Dommerne Anker og Eckhoff: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.