Rt-1970-1367

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-11-28
Publisert:	Rt-1970-1367
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 144/1970
Parter:	Mjøsdistriktenes Fiskeriadministrasjon (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt) mot Kraftlaget Opplandskraft (advokat Sverre Thune - til prøve).
Forfatter:	Stabel, Hiorthøy, Nygaard, Leivestad, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Fjelloven (1920) §35, §36, Vassdragsloven (1940) §104, §105, §106, §112, §62, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §12, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964), Lov om fagskulane i landbruket (1964) §104, §105, §106, §112

Dommer Stabel: Ved kongelig resolusjon av 20. mai 1960 fikk Kraftlaget Opplandskraft i medhold av vassdragslovens §104, §105 §62 pkt. 1 og 5 tillatelse til å bygge og drive Hunderfossen Kraftverk og kreve avstått det som trengtes av grunn og rettigheter for utbygging av Hunderfossen - Ensbyfallene m.v. Det ble senere holdt en rekke eksproprlasjonsskjønn og overskjønn til fastsetting av erstatninger m.v. i forbindelse med utbyggingen. Den 30. mai 1969 ble det ved Lillehammer byrett avhjemlet erstatningsskjønn vedrørende blant annet skade på fisket i Mjøsa ved nedsatt reproduksjon av den ørretstamme som gyter ved Hunderfossen noen kilometer ovenfor. På vegne av grunneierne rundt sjøen fikk Mjøsa Strandeierlag tilkjent kr. 90.000 + 25 pst., til sammen kr. 112.500, for tap frem til 1. januar 1969. Et tilsvarende krav var fremsatt av sammenslutningen Mjøsdistriktenes Fiskeriadministrasjon for påstått forringelse av allmennhetens rett til å fiske fritt i Mjøsas midtparti, som ikke er gjenstand for privat eiendomsrett. Underskjønnet fant imidlertid at det ikke var rettslig hjemmel for å ta dette krav til følge.

Overskjønn ble forlangt av kraftlaget for så vidt angår erstatningen til grunneierne og av Mjøsdistriktenes Fiskeriadministrasjon når det gjaldt kravet på erstatning for reduksjon av allmennhetens fiske. Overskjønnet kom for begge spørsmåls vedkommende til samme resultat som underskjønnet. Etter anmodning av Mjøsdistriktenes Fiskeriadministrasjon foretok skjønnsretten imidlertid en vurdering av hvilken erstatning den ville ha tilkjent

Side:1368

allmennheten om den hadde funnet at det forelå et rettsgrunnlag for det fremsatte krav. Allmennhetens tap ble beregnet til kr. 50.000 og erstatningsbeløpet satt til dette beløp med tillegg av 25 pst., til sammen kr. 62.500. Overskjønnet - som ble avhjemlet ved Sør-Gudbrandsdal herredsrett 15. desember 1969 - hadde for dette spørsmåls vedkommende følgende slutning:

«Takstnr. 264 Mjøsdistriktenes Fiskeriadministrasjon på vegne

av utøvere av det frie fiske i Mjøsa.

Skade på fiske frem til 1.1.69 kr. 50.000,-

+ 25 % » 12.500,-

Tilsammen kr. 62.500,-

Erstatningskravet er ikke tatt til følge.»

I saksomkostninger ble de to saksøkte organisasjoner til sammen tilkjent kr. 7.000.

Om sakens forhistorie, skjønnsforutsetningene og den faktiske bakgrunn for avgjørelsen henviser jeg til overskjønnets grunner.

Mjøsdistriktenes Fiskeriadministrasjon har anket til Høyesterett over overskjønnets avgjørelse. Anken gjelder bare rettsanvendelsen for så vidt skjønnsretten fant at det ikke var rettslig grunnlag for erstatningskravet. Skjønnsretten har - hevdes det - misforstått saksøktes prosedyre når kravet ble nektet tatt til følge under henvisning til domspraksis angående krav fra enkeltpersoner som påberoper seg en allemannsrett. Særkjennet ved den foreliggende sak er at kravet ikke gjøres gjeldende av noen enkelt skadelidt, men på vegne av allmennheten som sådan og av en organisasjon som på fullgyldig måte representerer allmennhetens fiskeriinteresser. Organisasjonen har forpliktet seg til å bruke erstatningsbeløpet som bidrag til anlegg av fisketrapp i Harpefossen, dvs. et tiltak som er egnet til å kompensere det tap som Mjøsfiskerne har lidt ved nedgang av ørretstammen i sjøen. Allmennheten har - hevdes det videre - en virkelig rett til å drive fiske i den del av Mjøsa som ikke eies av private. Den ting at en fiskerett av denne art vanligvis rubriseres som «allemannsrett» betyr ikke at den har samme svake rettsvern som allemannsretter i sin alminnelighet. Retten til å drive fritt fiske i en innsjø som Mjøsa er forankret i alders tids bruk og må antas å ha sitt utspring i vår gamle allmenningsrett. Selv om det etter den utvikling som har funnet sted, skulle være så at fiskeretten kan reduseres eller oppheves ved lov, så er det - så lenge slik lovgivning ikke finnes - ingen grunn til at den ikke skal være beskyttet mot kraftutbygging like sterkt som for eksempel retten til å fiske i allmenningsvann eller samenes rett til å fiske under utøvelse av reindriften. Til støtte for dette syn er også henvist til den nye lov om innlandsfiske av 6. mars 1964. Denne lov gjør det til en oppgave for det offentlige, representert ved innlandsfiskenemndene, å arbeide for å sikre allmennhetens fiskerett og å utvide den til å omfatte også vann og elvestrekninger som i dag er privat eiendomsrett undergitt. Det ville være et paradoksalt resultat av en slik utvikling om vassdragsutbyggerne skulle tjene på den ved å kunne

Side:1369

skade fisket erstatningsfritt. Den ankende part henviser videre til Høyesteretts dom i Rt-1953-1166, og hevder at det i dette tilfelle foreligger en etablert ordning av slik karakter og styrke at erstatningsplikt må følge av alminnelige erstatningsgrunnsetninger. Det pekes også på at den skade kravet gjelder, er voldt ved svikt i de tiltak fra kraftverkets side som skulle sikre fiskens frie gang og motvirke fiskedød. Under ankeforhandlingene er i denne forbindelse ikke hevdet at kraftlaget har brutt direkte noe konsesjonsvilkår eller pålegg fra departementet, men det anføres at laget har vist liten aktivitet for å motvirke skade på fisket og dermed vist liten lojalitet overfor de vilkår i utbyggingstillatelsen som tok sikte på dette. Av dette følger - hevdes det - at laget ikke under noen omstendighet kan påberope seg ansvarsfrihetsbestemmelsen i vassdragslovens §106 punkt 3 sammenholdt med §104 punkt 1. Den ankende part henviser i samme forbindelse til at kraftlaget kunne ha begjært «damskjønn» etter lovens §112 nr. 2; når det ikke ble gjort, må det følge motsetningsvis av sistnevnte bestemmelses annet punktum at laget må finne seg i å stå erstatningsansvarlig for skade som kunne ha vært avhjulpet ved adekvate tiltak. - Som en rettspolitisk betraktning har den ankende part endelig gjort gjeldende at om allmennheten gjennom dertil opprettede organer får anledning til å holde kraftutbyggingen ansvarlig for skadevirkninger av utbyggingen, da vil dette være samfunnsmessig gunstig også i relasjon til andre verdier enn fisket, således for eksempel når det gjelder forurensningsproblemet.

Den ankende part har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel og har nedlagt slik påstand:

«1. Sør-Gudbrandsdal herredsretts overskjønn av 15.12.1969 oppheves i den utstrekning Mjøsdistriktets Fiskeriadministrasjon ikke er tilkjent erstatning for skade på det frie fisket i Mjøsa.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Ankemotparten, Kraftlaget Opplandskraft, hevder at overskjønnet er riktig i resultatet og i det vesentlige i begrunnelsen. Prinsipalt hevder kraftlaget imidlertid - og dette er nytt for Høyesterett - at ansvarsfrihet følger direkte av bestemmelsen i vassdragslovens §106 punkt 3 sammenholdt med §104. Det benektes ikke at det under anleggsperioden og i de første driftsår inntraff enkelte uhell som førte til at ørret ikke kom opp fisketrappen og døde som følge av vannmangel eller innefrysing. Men årsakene til dette er blitt rettet på etter hvert som erfaring er vunnet. Det samme gjelder det meget vanskelige arbeid med oppklekking og usetting av yngel; dette er nå i god gjenge. Avgjørende må være at kraftlaget helt ut har fulgt de vilkår som var satt i utbyggingstillatelsen og etterkommet de pålegg departementet gav med hjemmel i den kongelige resolusjon. Det er brukt ca. en halv million kroner til å bygge den påbudte fisketrapp, og av hensyn til fiskens gang er det sloppet vann fra dammen i større

Side:1370

utstrekning enn forlangt av departementet. Departementets pålegg om utsetting av settefisk kom muligens senere enn ønskelig kunne vært, men de er loj alt fulgt opp av kraftlaget. Laget har tilgodesett den frie fiskegang ved alle tiltak som det er mulig å ta uten uforholdsmessig utgift eller ulempe for anlegget, jfr. uttrykksmåten i vassdragslovens §104 nr. 1.

Subsidiært hevder kraftlaget - under henvisning til overskjønnets begrunnelse - at det under ingen omstendighet kan pålegges erstatningsansvar utover hva som følger av alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger. Det er fastslått ved entydig domspraksis at når fiske kan drives fritt på område som ikke er undergitt privat eiendomsrett, da dreier det seg om en allemannsrett som ikke erstattes i ekspropriasjon. Det må i så henseende være irrelevant om det eksisterer en organisasjon som varetar frifiskernes interesser. For øvrig må det anses tvilsomt om Mjøsdistriktenes Fiskeriadministrasjon kan sies å ha materiell kompetanse til å fremme erstatningskrav på vegne av de utallige personer - fastboende i distriktet, hytteeiere, turister m.v. - som driver fiske i Mjøsas midtparti. Det bestrides ikke at organisasjonen har prosessuell kompetanse til å opptre som part i skjønnet når den gjør et slikt krav gjeldende. Men herav kan - hevdes det - selvsagt intet sluttes til underbygging av et materielt erstatningskrav på vegne av allmennheten. Det er etter kraftlagets oppfatning intet grunnlag for å hevde at Mjøsfiskernes rett har en annen kvalitet enn allemannsretter for øvrig, og det er et rent postulat at den har utviklet seg av allmenningsretten. Det dreier seg om et hobbyfiske uten økonomisk betydning for den store og uavgrensede krets som driver fisket. Og det vil kunne føre til uoverskuelige og uheldige konsekvenser - blant annet rettsulikhet - om man knytter erstatningsrettslige virkninger til den omstendighet at frifiskere eller andre utøvere av en allemannsrett slutter seg sammen i en organisasjon. Det er en politisk sak å veie kraftutbyggingens interesser mot hobby-fiskernes. Innen rammen av vår gjeldende vassdragslov er det overlatt til Kongen å foreta avveiningen gjennom den myndighet han har til å avgjøre søknader om utbyggingstillatelse og til eventuelt å sette vilkår for tillatelsen, jfr. lovens §105 §106. Verken loven om innlandsfiske eller annen lovgivning yngre enn vassdragsloven har hatt til formål å endre noe i dette.

Kraftlaget har nedlagt denne påstand:

«1. Sør-Gudbrandsdal herredsretts overskjønn av 15/12-1969 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Kraftlaget Opplandskraft tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

For Høyesterett er det fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn på, da de etter min mening ikke har brakt saken i noen annen stilling enn den hadde for overskjønnet.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Innledningsvis finner jeg grunn til å understreke at den kongelige

Side:1371

tillatelse som er grunnlag for utbyggingen, ble gitt på vilkår som direkte tok sikte på å lette fiskens oppgang under de nye vannføringsforhold. Kraftlaget ble pålagt å bygge og vedlikeholde fisketrapp i Hunderfossen og foreta nødvendige endringer i elveløpet. I tilslutning hertil var det i manøvreringsreglementet fastsatt at det skulle slippes vann til fisketrappen. Reglementet inneholdt videre et forbehold om at Kongen skulle kunne foreta endringer i det med sikte på å motvirke skadelige følger for allmenne interesser. Under henvisning til dette ble det 5 år senere - i 1965 - satt tilleggsvilkår om at det av hensyn til fisken skulle slippes vann også utenom fisketrappen og at vannføringen skulle holdes på minst 25 m3/sek i tiden 1. juli-15. oktober. Vintervannføringen skulle være tilstrekkelig til å hindre innefrysing av fisk i kulpen ovenfor jernbanebroen. Reduksjon i vannføringen skulle skje suksessivt. Allerede i den første tillatelse var det bestemt at kraftlaget etter nærmere bestemmelse av departementet pliktet å sette ut yngel og/eller settefisk som kompensasjon for tap av gyte- og oppvekstplasser. I henhold hertil ble det i 1963 gitt pålegg om utsetting i forsøksøyemed. I 1969 ble det gitt pålegg om ordinær utsetting i nærmere angitt omfang, første gang våren 1971.

Det synes å være på det rene at de iverksatte tiltak ikke har kunnet hindre at det i den periode denne sak gjelder (frem til 1. januar 1969) er blitt voldt skade på fiskebestanden og gyteforholdene og i sammenheng hermed på fisket av hunderørret i Mjøsa. Men som tidligere nevnt er det for Høyesterett ikke gjort gjeldende fra den ankende parts side at kraftlaget har medvirket til dette ved å neglisjere de pålegg som ble gitt. Det erkjennes at kraftlaget har etterkommet departementets pålegg etter hvert som de ble gitt og at det for så vidt ikke foreligger noe brudd på forutsetningene for utbyggingstillatelsen. Det er på det rene at kraftlaget allerede før de nye pålegg ble gitt i 1965, frivillig gikk med på å slippe ut vann i sommerhalvåret for å motvirke fiskedød under dammen.

Med utgangspunkt i dette forhold er det at kraftlaget for Høyesterett prinsipalt har bygd sitt forsvar på regelen om ansvarsfrihet i vassdragslovens §106 punkt 3 sammenholdt med §104 punkt 1. Kraftlagets mening må da være - antar jeg - at når vilkårene etter §106 punkt 3 foreligger, er anleggseieren fritatt for ansvar overfor utøverne av en fiskerett som den foreliggende selv om denne etter sin art ellers ville vært erstatningsrettslig vernet. Dette spørsmål har imidlertid ikke vært nærmere behandlet under prosedyren, og det er for meg ikke nødvendig å ta standpunkt til anvendelsen av de her nevnte bestemmelser i vassdragsloven. Jeg er nemlig enig med overskjønnet i at den fiskerett som gjøres gjeldende fra den ankende parts side, ikke under noen omstendighet er av den art at den kan kreves erstattet i ekspropriasjon. Det er ikke bestridt i saken at fisket i Mjøsas midtparti stort sett utøves som et rent «hobby-fiske» og ikke som ledd i gårdsbruk eller annen næring. Kretsen av dem som utøver fisket

Side:1372

er meget stor. Den omfatter blant annet hytteeiere og turister i tillegg til den store befolkning i byene og distriktene rundt Mjøsa. Det utstedes ikke fiskekort. Betaling av vanlig fisketrygdavgift er nok.

Jeg antar etter dette at vi har for oss det som vanligvis kalles en «allemannsrett», og at det som utgangspunkt ikke er grunnlag for å vurdere dens rettsvern på annen måte enn for allemannsrettigheter i sin alminnelighet. Spørsmålet om hvorvidt frifisket i Mjøsa opprinnelig har utviklet seg ay allmenningsretten - slik som anført fra den ankende part side - mener jeg det ikke er nødvendig å ta standpunkt til. Og jeg kan ikke se at det foreligger noen nærliggende parallell med retten til fiske i statsallmenning. Fjelloven av 12. mars 1920 §35 §36, som den ankende part har henvist til, gir en preferert stilling til dem som bor i det område hvor allmenningen ligger eller i grend eller bygd hvorfra allmenningsbruk har vært utøvd. Enda klarere er det etter min mening at vi ikke har noe naturlig sammenligningsgrunnlag i samenes rett til å fiske i forbindelse med sin utøvelse av reindrift.

Etter dette må jeg bygge på at erstatningskravet ikke ville ha ført frem om det var reist av enkeltpersoner som anså seg krenket i sin fiskerett. Dette følger entydig av tidligere rettspraksis, jfr. særlig Rt-1962-163 (Altevann-saken) og Rt-1969-1220 (Malangen-saken).

Som tidligere nevnt er det imidlertid et hovedsynspunkt fra den ankende parts side at denne sak står i en særstilling fordi den er reist på allmennhetens vegne av en organisasjon, Mjøsdistriktenes Fiskeriadministrasjon, som vil bruke erstatningen til opphjelp av fisket.

Om den her nevnte organisasjon er opplyst at den består av j akt- og fiskeforeninger rundt Mjøsa, at den samarbeider om saken med de kommunale innlandsfiskenemnder i alle omliggende kommuner, og at dette samarbeidet er godkjent av statsmyndighetene i medhold av innlandsfiskelovens §12 siste ledd. Jeg går ikke nærmere inn på organisasjonens sammensetning eller dens oppgave og fullmakter i nærværende sak idet jeg er enig med kraftlaget i at det etter den rettspraksis som foreligger, ikke er grunnlag for å tillegge det betydning for erstatningsspørsmålet at kravet gjøres gjeldende av en slik organisasjon på de fiskeberettigedes vegne. Om de hensyn som kan tale for og imot at allmennheten får anledning til å styrke sin erstatningsrettslige stilling gjennom opprettelse av slike organer, henviser jeg til det referat jeg har gitt av partenes anførsler i saken. Det er etter min mening en oppgave for lovgivningen - ikke for domstolene - å regulere de problemer som her reiser seg.

Med det jeg her har sagt, har jeg ikke villet utelukke at eksistensen av et representativt organ etter omstendighetene kan tillegges betydning i tilfelle hvor en mer begrenset krets påstår å ha en særrett til fiske, jfr. førstvoterendes bemerkning om spørsmålet i den sak som er referert i Rt-1951-626.

Til slutt vil jeg i anledning av den ankende parts prosedyre

Side:1373

bare tilføye to ting: Åpning av private fiskevann for allmennheten gjennom tiltak som forutsatt i loven om innlandsfiske vil ikke nødvendigvis måtte skje på en slik måte at det får erstatningsrettslige konsekvenser ved eventuell skade på fisket utenfra. Og det kan etter min mening ikke sluttes motsetningsvis av regelen i vassdragslovens §112 punkt 2 at anleggseieren uten videre blir ansvarlig overfor allmennheten dersom han har unnlatt å holde «damskjønn». Spørsmålet om hvilke interesser som etter sin art kan kreves erstattet, må løses etter alminnelige ekspropriasjonsgrunnsetninger.

Det blir mitt resultat at overskjønnet må stadfestes i den utstrekning det er påanket.

Da saken har reist spørsmål av prinsipiell karakter, antar jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Leivestad og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver Egil Lund med skjønnsmenn): - - -

2. Kravet gjelder erstatning for det samlede reproduksjonstap på ørret i Mjøsa, som følge av utbyggingen av Hunderfossen. Det gjelder alt tap - også anleggsskader - for tidsrommet 1961-1968.

Det er her satt frem krav både fra Mjøsens Strandeierforening og Mjøsens Fiskeriadministrasjon som hver for seg gjør krav på hver sin forholdsmessige andel. Strandeierforeningen representerer strandeiere til Mjøsen som i kraft av sin eiendomsrett og gamle rettigheter til fiske i Mjøsa utenfor sine eiendommer, har kunnet drive sitt fiske og som har lidt tap ved at fisket har gått tilbake p.g.a. utbyggingen av Hunderfossen. Mjøsens Fiskeriadministrasjon representerer den store skare fiskere som har drevet fiske som hobby eller attåtnæring i Mjøsas midtparti der fisket er fritt for alle og som lider tap p.g.a. det reduserte fiske. - - -

Det er på det rene at Mjøsa er av de innsjøer som har et midtparti der fisket er fritt for alle. Strandeierne har eneretten til å fiske fra sin strand og spørsmålet blir hvor en skal trekke grensen. Denne grensen må trekkes slik at eierens rett ikke blir redusert. Det vises til flere høyesterettsdommer, særlig dom i Rt-1951-417 som gjaldt Bygdin og var den siste av en rekke dommer om dette forhold. Grensen ble her trukket 100 m fra land og på minst 20 meters dyp. Det går frem at det særlig er hensynet til fisket av ørret og lignende fiske som er avgjørende. Av hensyn til dette fiske må grensen trekkes iallfall så langt som nevnt for Bygdin (Robberstad i T.født xx.xx.154). Det antas at grensen i Mjøsa må trekkes lenger ut og på større dyp enn i Bygdin. Etter opplysningene synes det på det

Side:1374

rene at eiendomsutnytting i form av fiske med faststående redskap (garn) i Mjøsa har strukket seg lenger enn til 20 meters dyp og 100 meter fra land, jfr. advokat Fougner i Retstidende 1952 side 71 der han sier: «Når grensen for Bygdins vedkommende ble trukket ved 20 m dyp, har det sammenheng med at fiske med faststående redskap ikke foregår ved større dyp. Ørreten er ingen dypvannsfisk, den får man sjelden på dypere vann enn 15-20 m.» Etter de forklaringer retten har hørt, må det være på det rene at Hunderørreten i Mjøsa - en spesielt stor ørretart - går ned på omkring 40 meters dyp, der den blir tatt med faststående redskap. Grensen bør formentlig da trekkes på dette dyp.

Retten finner det ikke nødvendig å fastslå noen bestemt avstand fra land eller noen bestemt dybdekote der grensen skal gå. Det finnes tilstrekkelig å fastslå at strandeiere i Mjøsa har enerett til å fiske utenfor sin eiendom så langt ut fra land og ut til så store dyp, at det kan fastslås at de i alt vesentlig har utøvet fisket i kraft av sin eiendomsrett. Det kan ikke antas at det er slik forskjell mellom de gamle fiskemetoder og de nye at en kan si at det nye fiske er av en annen karakter og foregår vesentlig lenger ut og på vesentlig dypere vann. Strandeierne må derfor også i de siste år sies å ha utøvet fisket i kraft av sin eiendomsrett. Når så ørretbestanden p.g.a. utbyggingen av Hunderfossen er redusert, må retten tilkjenne strandeierne erstatning for det tap de av den grunn lider.

Når det gjelder kravet fra Mjøsdistriktets Fiskeriadministrasjon om erstatning for skade på det frie fiske i midtpartiet, stiller saken seg annerledes. Erstatning kan ikke gis for en allemannsrett som det her er tale om. Retten kommer noe nærmere inn på dette under pkt. 2 a i påstanden.

2 a. Subsidiær påstand.

Strandeierforeningen har nedlagt en subsidiær påstand om erstatning til strandeierne for det tilfelle påstanden fra Mjøsdistriktets Fiskeriadministrasjon ikke blir tatt til følge. Denne erstatning skulle komme i tillegg til erstatning som tilkjennes for skade på garnfisket utenfor den enkelte eiendom, jfr. foran, og begrunnes med at strandeierne har en særlig lett adgang til å nytte det frie fiske slik at dette for dem er særlig verdifullt og av særlig betydning for deres eiendommer. Retten viser her til dom i Rt-1962-163. Det gjaldt her fiske i Altevann. Dette var i prinsippet fritt for alle, men 27 bønder og 3 leiere fra Bardu krevet erstatning for tapt fiske. De viste til Frondommen i Rt-1953-1166 og mente at deres gårder hadde etablert en tilstand av slik fasthet og karakter at de måtte ha krav på erstatning, men fikk ikke medhold. Det ble i dommen anført at gårdsdriften hverken var basert på fisket i Altevann eller at dette var av noen avgjørende eller vesentlig betydning i gårdenes næringsgrunnlag. Hvis det fiske enkelte strandeiere har drevet i kraft av sin eiendomsrett og som de som foran nevnt må tilkjennes erstatning for, isteden var drevet i kraft av en fri rett for alle, kunne spørsmålet kanskje være tvilsomt og det er mulig at saken da for enkelte kunne ligget slik an at de kunne ha fått erstatning, idet det da kanskje kunne vært enkelte med særlig gunstig beliggenhet som kunne sies å ha etablert en tilstand av slik fasthet og karakter, jfr. Robberstad som finner at dommen i Altevannsaken var hard mot bøndene (Ekspropriasjonsvederlaget 100). For det store antall av strandeiere rundt Mjøsa i sin alminnelighet kunne dette imidlertid

Side:1375

ikke være tilfellet, og når strandeierne får anerkjent sin fiskerett i kraft av eiendomsrett, må det iallfall være klart at det frie fiske for dem er av høyst sekundær betydning og ikke kan gi krav på erstatning.

Dommen i Altevannsaken nektet altså en avgrenset krets av bønder ved vannet erstatning for tap av det frie fiske fordi deres tilknytning til fisket ikke var av tilstrekkelig fasthet og betydning. Det synes da klart at den i forhold overveldende store krets av fiskere som i kraft av alles rett til det frie fiske i Mjøsa krever erstatning, ikke har en slik tilknytning til fisket at de kan få medhold i sitt krav. De har vist til en rekke avgjørelser der det har vært gitt erstatning for allemannsretten, bl.a. Fronsdommen, men retten finner at alle disse gjelder forhold av en helt annen karakter. - - -