Rt-1970-1471

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-12-12
Publisert:	Rt-1970-1471
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 182B/1970
Parter:	Stavanger kommune (kommuneadvokat Thor Næsheim - til prøve) mot Oddvar Karlsen m.fl. (høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland) og Jostein Veastad.
Forfatter:	Stabel, Leivestad, Roll-Matthiesen, Bølviken, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1965) §36, Bygningsloven (1965), Midl lov om forkjøpsrett til utbyggingsformål mm (1965)

Dommer Stabel: Denne anke gjelder spørsmålet om hvorvidt Stavanger kommune i forbindelse med ekspropriasjon av et tomteareal på Tjensvoll i Stavanger har plikt til å betale erstatning

Side:1472

etter gjenanskaffelsesverdi til innehaverne av 17 tomtekontrakter som var inngått med grunneieren før ekspropriasjonen. I kontraktene var opplyst at arealet var uregulert slik at tomtene ikke kunne oppmåles, og det var tatt forbehold om at det ikke kunne gis garanti for når oppmåling kunne finne sted eller for at den tomteinndelingsplan som var grunnlag for salget, ville bli godkjent.

Ved underskjønn avhjemlet ved Stavanger skjønnsrett for bygningssaker den 3. juli 1969 ble erstatningen fastsatt etter gjenanskaffelsesverdi til kr. 22 pr. m2 for alle tomtekjøperne. Skjønnsrettens formann dissenterte imidlertid, idet han mente at tomtekjøperne bare hadde krav på erstatning etter tomteverdi (omsetningsverdi) som han fant kunne settes til kr. 18 pr. m2 Kommunen forlangte overskjønn for så vidt angår erstatningen til tomtekjøperne, men overskjønnet - som ble avhjemlet ved Stavanger overskjønnsrett for bygningssaker den 18. desember 1969 - kom til samme resultat som underskjønnet. Også denne gang var det dissens i skjønnsretten. Rettsformannen og to skjønnsmenn fant at vilkårene for gjenanskaffelseserstatning ikke var til stede, og stemte for erstatning etter tomteverdi kr. 18 pr. m2, altså samme resultat som det mindretallet i underskjønnet var kommet til. Overskjønnet behandlet og avgjorde også noen spørsmål som ikke har betydning for denne ankesak. Av skjønnsslutningen gjengis bare følgende punkter:

«Erstatningen fastsettes slik: - - -

2. Til de øvrige saksøkte:

For avståelse av grunn, d.v.s. deres tomter slik de er inntegnet på ekspropriasjonskartet, kr. 22,- pr. m2.

3. Til saksøkte Rudolf Iversen:

For stempel og tinglysingsgebyr kr. 170,-, - - -

5. I saksomkostninger betaler Stavanger kommune innen 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse kr. 3.000,- til de parter som har vært representert ved advokat Erling Ueland, kr. 2.000,- til de parter som har vært representert ved advokat Tormod Våland, og kr. 2.000,- til de parter som har vært representert ved advokat Egil Husebø. - - -»

Om den faktiske bakgrunn og partenes anførsler under skjønnssaken henviser jeg til underskjønnets og overskjønnets grunner.

Stavanger kommune har anket til Høyesterett for så vidt angår de punkter i skjønnsslutningen som jeg nettopp har gjengitt. Anken er rettet mot alle de tomtekjøpere som har fått tilkjent erstatning etter gjenanskaffelsesverdi, nemlig Oddvar Karlsen, Petter Sel, Helge Koch, Olav Sletten, Ole Gabriel Ueland, Toralf Sigurd Dørheim, Bjørn Bjørnsen, Jens Sæbø, Ernst Andersen, Alf Johnsen, Lars Sund, Øivind K. Sirevåg, Sigurd

Side:1473

Bjarne Knutsen, Sten Sture Petterson, Rudolf Iversen, Johan Selvik, Jan Johnsen og Jostein Veastad.

Anken gjelder for det første saksbehandlingen for så vidt overskjønnet har bygd på at tomtekjøperne ikke vil kunne skaffe seg nye hustomter annet sted i Stavanger enn innen grensen av den tidligere Madla kommune. Overskjønnsretten har her - hevdes det - lagt til grunn et faktisk forhold som ingen av partene hadde uttalt seg om. Hadde tomtekjøperne under overskjønnet gjort gjeldende at Madla-området var eneste alternativ, ville kommunen ha påvist at dette er uriktig. Det virkelige forhold er at tilbudet av boligtomter er større innen det tidligere Hetland, hvor ekspropriasjonsområdet ligger, enn i det tidligere Madla. Den feil som her er begått, kan ha hatt betydning for skjønnsrettens vurdering når den kom til at gjenanskaffelseserstatning kunne kreves.

Videre gjelder anken rettsanvendelsen, idet det fra kommunens side gjøres gjeldende at vilkårene for ekspropriasjonserstatning etter gjenanskaffelsesverdi ikke foreligger i dette tilfelle. For at slik erstatning skal kunne kreves, må tomteeierens interesse ha en viss nærhet og styrke. Hvordan den for så vidt skal trekkes er det ikke nødvendig å ta standpunkt til i denne sak. Avgjørende må etter kommunens oppfatning være at det ikke har foreligget noe konkret forslag om gjenkjøp av spesielle tomter. I en slik situasjon antas anvendelsen av gjenanskaffelsesprinsippet å innføre vilkårlighet i vurderingen og er således lite egnet til å fremme et riktig resultat. For så vidt er henvist til mindretallets begrunnelse i overskjønnet og til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1964-1319 (Haydn-dommen). De synspunkter Høyesterett her har bygd på, er ikke fraveket i noen senere høyesterettsavgjørelse.

Som en konsekvens av anken over saksbehandlingen og rettsanvendelsen har kommunen også anket over avgjørelsen om saksomkostninger for overskjønnet.

Kommunen har nedlagt denne påstand:

«1. Stavanger overskjønnsrett for bygningssakers overskjønn av 18/ 12 1969 oppheves og hjemvises til ny behandling for overskjønnsretten for så vidt angår erstatningsfastsettelsen under punkt 2, 3 og 5 i overskjønnets slutning.

2. Stavanger kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Alle ankemotpartene har tatt til gjenmæle unntatt Jostein Veastad. Denne har vært lovlig innkalt til ankeforhandlingen, men har ikke møtt. Fra kommunens side er gitt uttrykk for at overskjønnet bare kreves opphevet for hans vedkommende hvis - og i den utstrekning - det blir opphevet for de ankemotparter som har møtt.

Hva angår saksbehandlingen gjøres på vegne av de møtende ankemotparter gjeldende at tomtekjøperne allerede for underskjønnet hadde påstått seg tilkjent erstatning etter gjenanskaffelsesverdi. Det måtte da være kommunens sak å tilrettelegge

Side:1474

materiale til imøtegåelse av dette krav, herunder opplysninger om eventuelle muligheter for tomtekjøp innen det tidligere Hetland. Ankemotpartene bestrider at noen slik mulighet foreligger. Kommunen har skaffet seg rådighet over det alt vesentlige av ledige boligtomter i den del hvor prisnivået er holdt nede. Det er derfor iallfall ikke gjort noen saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for skjønnsresultatet.

Når det gjelder anken over rettsanvendelsen, henviser ankemotpartene til overskjønnets - flertallets - begrunnelse, som de anser riktig. Det erkjennes at gjenanskaffelseserstatning for avståelse av ubebygde tomter bare kan kreves i rene unntakstilfelle hvor ekspropriaten har en sterk subjektiv interesse i å skaffe seg annen tomt. Men et slikt unntakstilfelle er det som foreligger i denne sak. Tomtekjøperne stod alle foran realiseringen av sine boligbyggeplaner da ekspropriasjonen kom. Skal de kunne bygge annetsteds i Stavanger, er den eneste mulighet å finne tomt i det tidligere Madla, men der har det dannet seg et høyere prisnivå enn i resten av Stavanger fordi prisforskriftene av 1958 ble gjort gjeldende ca. halvannet år senere i Madla enn i Stavanger og Hetland. Tomtekjøperne forlanger ikke å få bedre tomter enn de hadde på forhånd, bare tomter som er like gode, og det vil de ikke kunne oppnå uten et tillegg til tomteverdien (omsetningsverdien) i det tidligere Hetland hvor ekspropriasjonsfeltet ligger. Situasjonen er for så vidt forskjellig fra den som forelå i Hayden-saken. Den er også forskjellig fordi det i den foreliggende sak ikke er noe vanskelig skjønnstema å finne ut hvor erstatningstomter kan skaffes og hva de vil koste. For øvrig har Høyesterett i saker senere enn Hayden-saken gitt anvisning på nettopp et slikt skjønnstema, jfr. f.eks. Rt-1965-233, Rt-1967-1556 og Rt-1968-269. Det som etter Høyesteretts praksis ikke kan kreves, er erstatning til gjenanskaffelse av tomt som er bedre enn den tidligere eller gjenanskaffelseserstatning med sikte på ufornuftige eller usosiale disposisjoner. Men noe slik krav er som nevnt ikke gjort gjeldende i dette tilfelle.

Under ingen omstendighet er det etter ankemotpartenes oppfatning grunnlag for å endre overskjønnets avgjørelse om å tilkjenne dem saksomkostninger for overskjønnet. Etter vanlig praksis får de saksøkte saksomkostninger selv om overskjønnet går dem imot. Så meget mer må dette gjelde når overskjønnet - som i dette tilfelle - var begjært av kommunen.

Ankemotpartene, som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel, har nedlagt denne påstand:

«1. Overskjønnet stadfestes.

2. Stavanger kommune dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger.»

Jeg er kommet til at overskjønnet lider av feil i rettsanvendelsen som bør føre til at det oppheves i samsvar med kommunens påstand. Men jeg bygger da på en annen begrunnelse enn den

Side:1475

overskjønnets mindretall har gitt og som kommunen har lagt hovedvekten på i anken.

Det sentrale rettsspørsmål i saken ser jeg slik:

I norsk ekspropriasjonsrett er det et klart utgangspunkt at det avståtte skal erstattes etter salgsverdi, eventuelt etter bruksverdi hvis den er høyere. Erstatning etter gjenanskaffelsesverdi gis bare i særlige unntakstilfelle - etter Høyesteretts praksis således hvor det er nødvendig for å erstatte næringstap eller hvor den som må flytte fra sin bolig ellers ikke ville kunne skaffe seg tilsvarende bolig igjen. For ubebygde tomter finnes ingen tilsvarende rettspraksis. Dommen i Rt-1967-1556 - som ankemotpartene har påberopt seg - gjelder et meget spesielt tilfelle; den er etter min mening uten betydning for den foreliggende sak. Og den rettspraksis man har om gjenanskaffelseserstatning ved avståelse av boligeiendommer, bygger på hensyn som ikke gjør seg gjeldende på samme måte og med samme tyngde når det er ubebygd grunn som kreves avstått. Det beror på en subjektiv vurdering hva slags tomt ekspropriaten vil anse som god nok til erstatning for den han mister; det tomteeieren selv vil regne som et minimumskrav, vil objektivt sett kunne bety at hans formue øker. Hans økonomiske tap ved ekspropriasjonen vil som regel bli dekket ved at han får erstatning etter salgsverdi, og jeg kan ikke se at han etter ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger da har krav på noe mer. Jeg ser ikke bort fra at når tomtetilbudet er begrenset som følge av prisregulering eller andre årsaker, vil det etter omstendighetene kunne være vanskelig å få kjøpt tilsvarende ny tomt for et erstatningsbeløp fastsatt etter salgsverdien, og at dette kan føles hardt for den som rammes av ekspropriasjonen. Situasjonen i nærværende sak er et eksempel på det, jfr. den begrunnelse overskjønnets flertall har gitt og som ankemotpartene har tatt opp i sin argumentasjon for Høyesterett. Men dette kan ikke være avgjørende. Underskjønnet - som overskjønnet for så vidt har sluttet seg til - gir også uttrykk for at selgerens tomteinndelingsplan kunne ha vært gjennomført med visse korreksjoner, og at tomtekjøperne måtte ha grunn til å vente at det bare var et tidsspørsmål når de ville få bygge. Dette er omstendigheter som det kan være naturlig å ta i betraktning ved avgjørelsen av om ankemotpartene skal få kjøpe tomt av kommunen, men det ville etter min mening føre for langt å la slike forhold føre til et krav om erstatning ut over omsetningsverdien.

Som det vil fremgå av det jeg her har sagt, mener jeg at overskjønnets - flertallets - begrunnelse for å tilkjenne gjenanskaffelseserstatning ikke er rettslig holdbar.

Etter mitt syn blir det ikke nødvendig å ta standpunkt til om gjenanskaffelseserstatning i dette tilfelle også er utelukket ved at det ikke har foreligget noe konkret forslag om gjenkjøp, jfr. mindretallets begrunnelse i overskjønnet og kommunens resonnementer ut fra Høyesteretts begrunnelse i Haydn-dommen ( Rt-1964-1319).

Side:1476

Heller ikke blir det nødvendig å ta standpunkt til anken over saksbehandlingen.

Etter dette må overskjønnet oppheves for så vidt angår erstatningsfastsettelsen under punkt 2 i slutningen.

Partene er enige om at det blir en konsekvens at også erstatningsfastsettelsen under punkt 3 oppheves.

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger for overskjønnet - punkt 5 i slutningen - er jeg enig med kommunen i at det riktige må være at overskjønnets avgjørelse oppheves slik at det nye overskjønn som forutsettes holdt, kan vurdere saksomkostningsspørsmålet for begge skjønn under ett. Jeg tilføyer at kommunens prosessfullmektig har gitt uttrykk for at kommunen ikke vil motsette seg at tomtekjøperne i siste omgang får dekket sine saksomkostninger for begge overskjønn.

På grunn av tvistens prinsipielle karakter, antar jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet oppheves, og saken hjemvises til ny behandling for så vidt angår punkt 2,3 og 5 i skjønnsslutningen.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av underskjønnet (byrettsdommer Arne Rørosgaard med skjønnsmenn):

Gerhard Stokdal er eier av eiendommen gnr. 26, bnr. 1 på Tjensvoll i Stavanger. Eiendommen ligger i et område som det ennå ikke foreligger noen reguleringsplan for. Stavanger bystyre vedtok for et par år siden å utlyse arkitektkonkurranse vedrørende reguleringsplan. Fristen for å innlevere utkast er satt til 15/5 1969, og utkastene er nå under bedømmelse.

Eiendommen lå i tidligere Hetland kommune som fra 1/1 1965 er innlemmet i Stavanger. Fra 1946 og utover solgte Stokdal endel tomter av eiendommen, og disse ble oppmålt og fraskilt eiendommen. Men senere, da oppmåling og fraskillelse ble nektet på grunn av manglende regulering, vann og kloakk solgte han en rekke tomter ved såkalte betingede kjøpekontrakter etter en privat tomteinndelingsplan. Denne plan gir plass for ialt 24 tomter. 23 av disse tomtene solgte Stokdal ved de betingede kjøpekontrakter. 6 av kontraktene var inngått etter at den midlertidige lov om forkjøpsrett for kommunene av 25/6 1965 trådte i kraft. Kommunen gjorde gjeldende forkjøpsrett til disse 6 tomter, og prisen ble fastsatt ved skjønn av Hafrsfjord skjønnsrett 22/6-67 og overskjønn 31/51968 til kr. 18 pr. m2.

Stavanger bystyre vedtok 18/121967 i medhold av bygningslovens §36 nr. 1 å søke ekspropriasjonstillatelse for erverv av kjøpernes rettigheter etter de 17 øvrige kontrakter samt et aral av Stokdals gjenværende

Side:1477

eiendom utenom det areal som kjøpekontraktene omfatter. Videre søkes ekspropriert en forkjøpsrett som Thor Odd Ølberg, har i henhold til kjøpekontrakt av 22/11 1966. - - -

Stokdals eiendom er et gårdsbruk. Det samlede areal som søkes ervervet utgjør ca. 34,7 dekar, herav anslagsvis ca. 5-6 dekar av Stokdals eiendom utenom det areal som kjøpekontraktene omfatter. Stokdal blir da sittende igjen med ca. 2,5 dekar som er bebygget med våningshus og driftsbygning. Kommunal- og Arbeidsdepartementet samtykket i ekspropriasjon i brev til fylkesmannen i Rogaland av 25/4 1968 - - -

Kontraktene (unntatt Rudolf Iversens) inneholder bestemmelse om forutsetning av at prisen er lovlig på det tidspunkt overdragelse skjer, samt opplysning om at arealet er uregulert, at tomten derfor ikke kan oppmåles og at det ikke kan gis garanti for når oppmåling kan skje eller for at den påtenkte tomteinndelingsplan blir godtatt. - - -

Det er ikke fremlagt noen tomte-inndelingsplan som direkte er utarbeidet av Stokdal. Tomte-inndelingsplanen slik den er inntegnet på ekspropriasjonskartet er etter det opplyste utarbeidet av reguleringsvesenet på grunnlag kart-skisser fra Stokdal og opplysninger fra ham og øvrige saksøkte. Stokdal har for retten forklart at «planen har gjort seg sjøl», etter hvert som han solgte tomter måtte han ha oversikt og han strekte opp tomtene på kart som han kjøpte av de kommunale myndigheter og etter de mål som disse kart var i.

Eiendommen er beliggende ca. 3 km fra Stavanger sentrum sør for Madlaveien. - - -

Retten skal bemerke: - - -

Rettens flertall - samtlige skjønnsmenn - er kommet til det resultat at de saksøkte for å få full erstatning må få tilkjent det de må betale for å gjenanskaffe tilsvarende tomt et annet sted. De kan neppe påregne å få tomt like nær byens sentrum og så godt beliggende som på Tjensvoll. Dette medfører muligens på den ene side billigere grunn, men da de nye tomter må antas å ha en fjernere beliggenhet vil det medføre økte transportutgifter og tap av andre fordeler ved en sentral tomt. Dette må det gis tillegg for. Man må ellers regne med tomt i et område med tilsvarende forhold som i det her angjeldende med hensyn til vann, kloakk og veier.

Ved avgjørelsen av at gjenanskaffelsesverdien legges til grunn legger flertallet vekt på at tomte-kjøperne måtte ha grunn til å vente at det bare var et tidsspørsmål når de ville få bygge. De har vært villige til å innordne seg under en regulering, men har ikke fått imøtekommet et ønske om å få førsterett til tomt i området. Flertallet mener også Stokdals tomteinndelingsplan økonomisk godt kunne gjennomføres med mindre korreksjoner. Den slutter seg godt til allerede eksisterende bebyggelse i nordre del av område utenfor eiendommen og som er utgått av den.

Kommuneadvokaten har anført at det ikke er adgang til å tilkjenne gjenanskaffelsesverdi for boligtomter, men det er flertallet ikke enig i. Flertallet viser i den forbindelse til h.r.advokat Bjørn Dalans forelesning, inntatt i boken «Ekspropriasjonserstatning» utgitt av Den Norske Advokatforening, 15 ff.

Flertallet finner på grunnlag av det anførte om tomtenes beliggenhet

Side:1478

m.v. at gjenanskaffelsesverdien for samtlige tomter tilhørende de saksøkte 2-19 kan settes til kr. 22 pr. m2. En regner med tomtene slik de er inntegnet på ekspropriasjonskartet. Derimot kan de ikke få tilkjent erstatning for prosjektert eller anlagt veg utenfor deres tomter. Når en regner med gjenanskaffelsesverdi bygger en på gjenanskaffelse av tomter annet sted og som, slik som her, ligger til vei eller prosjektert vei, altså tilsvarende forhold. En forutsetter altså at det dreier seg om nettotomter og gjenanskaffelse av slike.

Rettens mindretall - formannen - er kommet til et annet resultat. Mindretallet ser saken slik at tomtekjøperne har tatt en sjanse ved å kjøpe disse tomtene som de visste ikke kunne oppmåles og utskilles, og de hadde heller ingen garanti for at de engang i fremtiden ville få bygge på disse tomtene. Det fremgår av kjøpekontraktene at selgeren heller ikke har garantert at tomte-inndelingsplanen ville bli godkjent. Etter mindretallets oppfatning kan det heller ikke påregnes at planen kan godtas ved en regulering. Den tar ikke hensyn til fellesanlegg, og en må regne med at mer grunn enn prosjektert vil medgå til interne veier. Utnyttelsesgraden etter planen er større enn det som kan påregnes ved en regulering, og det burde vært innsett av de saksøkte at det var lite sannsynlig at det ble plass for alle tomtene.

Ut fra dette finner mindretallet at hele arealet må takseres etter tomteverdi og slik at kjøpekontraktene ikke kan øke den verdi som settes, at en følgelig ser bort fra kjøpekontraktene ved verdsettelsen av arealet. - - -

Av overskjønnet (byfogd Tollef Landsverk med skjønnsmenn): - - -

Overskjønnsretten skal bemerke: - - -

Ad: Erstatningsfastsettelsen for tomtekjøperne.

To alternativer settes opp mot hverandre som grunnlag for erstatningsutmålingen, nemlig gjenanskaffelsesverdien og salgsverdien. - - -

Ved vurderingen av disse spørsmål har overskjønnsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, skjønnsmennene Alv Astad, Jacob Jåthun, Lars Musland og Thor Rolfsen er kommet til at de saksøkte må få sin erstatning vurdert på grunnlag av gjenanskaffelsesprinsippet hvis de skal få sitt tap fullt ut dekket.

De viser til den begrunnelse som underskjønnsrettens flertall har gitt og tiltrer den.

Utover denne begrunnelse ønsker flertallet å anføre følgende:

Stavanger kommune består etter 1/1 1965 foruten av den gamle Stavanger by også av de tidligere herreder Hetland og Madla. Frittliggende tomter av sammenlignbar type kan idag vanskelig skaffes annet sted enn i Madla.

I Madla var tomteprisene frie fra 1954 til 1960 mot i Stavanger til 1958. På grunn av tomtemangelen i Stavanger dannet det seg i nabokommunen et prisnivå på høyde med byens, og i de 2 årene fra 1958-1960 hvor prisene i Madla var frie har prisene der tildels ligget over det fastlåste nivå i Stavanger, noe som fortsatt synes å være gjeldende. - - -

Side:1479

Overskjønnsrettens mindretall, skjønnsmennene Olav Flatheim, Kristian Joa og formannen er kommet til et annet resultat.

Selv om prinsippet om å basere erstatningen på grunnlag av gjenanskaffelsesverdien for ubebygde tomter muligens er anerkjent i rettspraksis ville det være uriktig å benytte dette prinsippet i nærværende sak.

Anvendelsen av dette prinsippet synes å måtte lede til at skjønnstemaet forskyves slik at erstatningen må utmåles etter den tomt det kan være tale om å erstatte.

Det har i denne saken ikke vært framme konkrete forslag om gjenkjøp av spesielle tomter. Skjønnsretten sitter heller ikke inne med opplysninger om de saksøkte ønsker å skaffe seg nye tomter og hvilke ønsker og muligheter de har i den forbindelse.

Det foreligger etter mindretallets oppfatning således ikke noen holdepunkter eller noe grunnlag for å ansette en gjenanskaffelsesverdi for tomtene.

I en slik situasjon antas anvendelsen av gjenanskaffelsesprinsippet å måtte lede til en fri og vilkårlig vurdering og således være lite egnet til å fremme et riktig resultat.

Ofte vil det være slik at en likeverdig tomt har samme salgsverdi som den han mister og da vil det lede til samme resultat om han får salgsverdien av den tomt han mister, eller om han får kjøpesummen for den han må erverve. Under enhver omstendighet synes det være det sikreste grunnlag for å oppnå full erstatning å vurdere erstatningsberegningen ut fra salgsverdien. Mindretallet er således kommet til å ville legge til grunn salgsverdien av tomtene som den verdi som gir de saksøkte den høyeste erstatning. - - -

Før en forlater de saksøkte tomtekjøperne vil mindretallet på bakgrunn av det resultat dette er kommet til når det gjelder erstatningsfastsettelsen ha uttalt følgende:

Flere av de saksøkte synes å ha kommet i en særlig vanskelig og uheldig stilling på grunn av den moderne byplanlegging og boligbebyggelse. Disse har for tildels mange år siden skaffet seg en meget tjenlig boligtomt med det ene ønske å bygge sin egen bolig. Enkelte har etter det som er opplyst i retten meget dårlige boligforhold. Retten kan forstå deres store skuffelse.

Kommuneadvokaten uttalte under forhandlingene at kommunen ville se med velvilje under behandling av søknad fra de saksøkte om tildeling av tomt. Mindretallet vil sterkt slutte seg til denne uttalelsen og ville finne det rimelig om kommunen kunne se seg istand til å tildele de saksøkte på grunnlag av søknad en tjenlig boligtomt. - - -

Side:1480