Rt-1971-512
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1971-04-17 |
| Publisert: | Rt-1971-512 |
| Stikkord: | Overtredelse av fiskeregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 57B/1971 |
| Parter: | Advokat Thv. Grindstad - til prøve, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Ramstad). |
| Forfatter: | Bendiksby, Stabel, Bølviken, Hiorthøy, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeloven (1902) §57, Fjelloven (1920) §35, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §86, §93 |
Dommer Bendiksby: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Østerdal den 10. desember 1969 ble A forelagt en bot stor 100 kroner, subsidiært fengsel i 6 dager, for overtredelse av
«lov om laksefisket og innlandsfisket av 6. mars 1964 §86, jfr. §93, jfr. fiskeregler for Engerdal herred i Hedmark fylke stadfestet av Landbruksdepartementet 31. mars 1960 pkt. 11, jfr. pkt. 3 sammenholdt med pkt. 1 og 2, hvoretter blant annet i Isteren i Engerdal alt fiske er forbudt fra og med 1. september til og med 10. oktober, ved at han den 1. oktober 1969 fisket i Isteren i Engerdal.»
Samme dag utferdiget politimesteren i Østerdal tilsvarende forelegg mot B. Grunnlaget for forelegget var for hans vedkommende «at han den 8. oktober 1969 fisket i Isteren i Engerdal».
Foreleggene ble ikke vedtatt, og sakene ble sendt til
Side:513
Nord-Østerdal herredsrett til pådømmelse i samsvar med straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.
Ved herredsrettens dom av 22. desember 1970 ble de tiltalte frifunnet og tilkjent saksomkostninger av det offentlige med 500 kroner for hver.
Politimesteren i Østerdal har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. Når det gjelder lovanvendelsen, er det for det første gjort gjeldende at herredsretten har tillagt fredningsbestemmelsene i fiskereglene for liten «gjennomslagskraft»; dette må forstås slik at det hevdes å være uriktig når herredsretten har antatt at det er «et åpent spørsmål» om lotteierne behøver å finne seg i fredningsforskrifter for sjøen som er i strid med gammel bruk, dersom de får medhold i den sivile sak om fisket som verserer ved lagmannsretten, slik at de blir eneberettiget til alt fiske i sjøen. Det er videre gjort gjeldende at herredsretten har stilt for små krav til de tiltaltes aktsomhet når den har funnet at de har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse. Anken over saksbehandlingen er i ankeerklæringen begrunnet med at domsgrunnene på enkelte punkter er ufullstendige og uklare. Etter det resultat jeg kommer til, finner jeg ikke grunn til å nevne de enkelte feil som domsgrunnene hevdes å være beheftet med.
Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Jeg finner at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves.
Jeg nevner først at en fredningsforskrift som den det her er spørsmål om, må være bindende for lotteierne - herunder de tiltalte - og må respekteres av dem, selv om de skulle være eneberettiget til alt fiske i sjøen, noe som vil bli avgjort ved den sivile sak som verserer ved lagmannsretten. Det er etter mitt syn uriktig når herredsretten har antatt at dette er et «åpent spørsmål». Jeg viser til avgjørelser i Rt-1964-1378, Rt-1969-392 og Rt-1970-964. Fiskereglene gjelder for Engerdal herred. Det er ikke gjort noe unntak for Isteren, og det kan ikke være synderlig tvilsomt at reglene også gjelder for dette vann. At den fredningsforskrift saken gjelder ikke «passer» for Isteren fordi ørretens gangtid i dette vann ikke faller sammen med den fastsatte fredningstid, kan - om det er riktig - ikke medføre at forskriften ikke er bindende for lotteierne så lenge den består uendret.
Herredsretten har begrunnet frifinnelsen med at de tiltalte har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse. Om dette har herredsretten uttalt:
«Retten ser det slik at begge de tiltalte da de fisket på de i foreleggene nevnte tider var i den bestemte tro at lotteierne alene hadde makten i Isteren og at forholdene for Isteren var nøyaktig lik forholdene for Sølensjøen hvor lotteierne er suverene og ikke berøres av fiskeregler for Rendalen kommune. Dette er en oppfatning som alle lotteiere fremdeles har - også etter herredsrettens dom av 26. november 1969.»
Side:514
Videre heter det i domsgrunnene:
«Retten finner bevist at ingen av de tiltalte hadde kjennskap til fiskereglene for Engerdal da fisket fant sted. Ja, retten vil tilføye at selv om de tiltalte kjente disse fiskereglene så var de i berettiget god tro når de mente at lotteiernes rettigheter ikke kunne innskrenkes ved disse regler. Om denne tro var juridisk holdbar, finner retten ikke grunn til å komme nærmere inn på. At de tiltalte var i berettiget god tro før herredsrettens dom var avsagt, finner retten åpenbart - og det var før domsavsigelsen at fisket etter foreleggene ble foretatt. Det er tilstrekkelig for retten å fastslå at begge de tiltalte da fisket foregikk under enhver omstendighet befant seg i en i høy grad undskyldelig rettsvillfarelse, hvorfor retten finner å måtte frifinne de tiltalte, jfr. straffelovens §57.»
Etter mitt syn har herredsretten her stilt for små krav til de tiltaltes aktsomhet. Det er vanlig at det i kommuner som har fiskevann, er utferdiget fiskeregler med fredningsforskrifter av forskjellig innhold. Dersom de tiltalte ikke positivt visste at det eksisterte fiskeregler for Engerdal herred, pliktet de å undersøke dette, f.eks. ved henvendelse til vedkommende kommunale myndigheter eller lensmannen. De måtte også undersøke og bringe på det rene reglenes innhold, herunder om de gjaldt for Isteren. Etter mitt syn kan det således ikke godtas som en unnskyldelig rettsvillfarelse at de tiltalte ikke visste at det eksisterte fiskeregler for Engerdal som også gjaldt for Isteren, eller at de ikke kjente reglenes innhold. At de tiltalte trodde at det ikke kunne utferdiges fiskeregler som var bindende for dem fordi de mente å være eneberettiget til alt fiske i vannet, kan etter det som er opplyst for Høyesterett heller ikke anses unnskyldelig, men domsgrunnene er på dette punkt for knappe. Jeg tilføyer at det i lengre tid hadde vært tvist om fiskeretten i vannet. De tiltaltes fiske fant sted henholdsvis 1. og 8. oktober 1969 mens hovedforhandlingen i den sivile sak om fisket var utsatt fra 13. september 1969 til 3. november samme år.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bølviken, Hiorthøy og Gaarder: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Petter A. Larsen med domsmenn): - - -
Rettens bemerkninger:
Ved de tiltaltes forklaringer og ved vitneforklaringer i saken finner retten bevist at A den 1. oktober 1969 fisket med langreiv i Isteren og at B fisket der med samme redskap 8. oktober 1969. Den 1. oktober var fiskeoppsynsmann Osvald Kolbu på inspeksjon i Isteren og påtraff A under fiske med langreiv. - - -
Side:515
Om fiskeretten i Isteren har det i mange år hersket uenighet mellom lotteierne på den ene siden og Engerdal fjellstyre på den annen side. Begge parter har ansett seg eneberettiget til salg av fiskekort og da situasjonen stadig tilspisset seg ble det innledet sivil sak for Nord-Østerdal herredsrett. Parter i saken var på den ene siden lotteierne og på den andre siden Engerdal fjellstyre og Staten v/Landbruksdepartementet. Hovedforhandlingen i denne saken ble holdt i dagene 9. - 13. september 1969 i Sømådalen i Engerdal og fortsatte i Øvre Rendal 3. - 7. november samme år. Dom i saken ble avsagt den 26. november 1969 og domsslutningen var sålydende:
«I hovedsøksmålet: Engerdal fjellstyre kjennes eneberettiget til å utstede fiskekort for Isteren sjø, men uberettiget til å utstede fiskekort omfattende Svalsjøen og Ormutusjøen.
I motsøksmålet: Lotteierne (her er i dommen nevnt en rekke navn - deriblant B) - kjennes forsåvidt det for den enkelte fiskelott opprinnelig eller ved senere deling ikke er bestemt noe annet å ha enerett til gytefisket om høsten i Isteren (veslefisket) og da maksimalt for 6 lotteiere og ikke oftere for hver lott enn den årsperioden lottbrøken angir. Lotteierne er ikke berettiget til å dele opp lottene ytterligere. De ovenfor nevnte personer er også berettiget til annet fiske i Isteren og til fiske i Svalsjøen og Ormutusjøen uten å betale særskilt avgift herfor til Engerdal fjellstyre etter fjell-lovens §35. Denne fiskeretten kan forsåvidt Isteren angår ikke deles, leies bort, lånes bort eller fraskilles lotten»
Herredsretten fant saken så tvilsom at ingen av partene ble tilkjent saksomkostninger. Herredsrettens dom ble rettidig påanket til Eidsivating lagmannsrett, som skal behandle saken sommeren 1971.
Lotteierne opprettholder under anken til lagmannsretten det syn de alltid har hatt, nemlig at lotteierne alene eier vannet Isteren og alene de har fiskeretten der.
Som det fremgår av det her anførte var det altså midt under saksbehandlingen i herredsretten at fiskeoppsynet grep inn overfor de to tiltalte i denne saken
Retten ser det slik - - - (sitert i Høyesteretts kjennelse). Det er all grunn til å tro at først en høyesterettsdom vil komme til definitivt å avgjøre tvistighetene om Isteren. Etter herredsrettens dom av 26. november 1969 i den sivile saken vil lotteierne måtte bøye seg for de fiskeregler som gjelder for vann i Engerdal kommune. Fører derimot lotteiernes anke frem slik at de blir eneberettiget til alt fiske i Isteren, er det et åpent spørsmål om lotteierne behøver å finne seg i fredningsforskrifter for sjøen som er i strid med den bruk som har vært utøvet i hundrevis av år. At lotteierne i alle år har ansett seg berettiget til å fiske når de selv vil er på det rene. De har seg imellom ordnet en fredningstid fra 10 - 25 oktober hvert år av hensyn til gytetiden for fisk. Annen fredningstid har vært ukjent for lotteierne. Retten finner bevist - - - (sitert i Høyesteretts kjennelse) - - -
Side:516