Rt-1971-889

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-08-28
Publisert:	Rt-1971-889
Stikkord:	Odelsfrigjøring
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 120/1971
Parter:	Astrid Myrdal v/verge Arne Johannes Myrdal (advokat Finn Rime - til prøve) mot Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg)
Forfatter:	Leivestad, Tønseth, Endresen, Nygaard, Bahr
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Bygningsloven (1924) §36a, Oreigningsloven (1959) §9, §107, Odelsfrigjøringsloven (1907) §8, Jordloven (1928), Tilleggslov til Odelsfrigjøringsloven (1936), LOV-1938-03-10-1, Lov om ekspropriasjon og byggeforbud (1946) §7, LOV-1956-12-21-7, §12, §1, §28, §2, §42, LOV-1963-06-14-2, Bygningsloven (1965) §36

Dommer Leivestad: Astrid Myrdal ved verge Arne Myrdal reiste den 1. mars 1965 odelssak mot Øyestad kommune om eiendommene Lunderød gnr. 38 bnr. 6 og Lundeskog gnr. 38 bnr. 27 i Øyestad.

Etter søknad fra kommunen erklærte Kommunal- og arbeidsdepartementet den 14. april 1966 disse eiendommer odelsfrie.

Denne avgjørelse ble stadfestet ved kongelig resolusjon av 9. desember 1966, idet klage fra Astrid Myrdal over departementets vedtak ble forkastet.

Astrid Myrdal reiste så sak mot staten ved Kommunaldepartementet med påstand om at den kongelige resolusjon av 9. desember 1966 var ugyldig. Øyestad kommune støttet staten som hjelpeintervenient.

Nedenes herredsrett avsa 22. februar 1969 dom med denne domsslutning:

«1. Staten frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Astrid Myrdal anket, og Agder lagmarmsrett avsa 6. mai 1970 enstemmig dom med denne domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Astrid Myrdal ved verge Arne Johannes Myrdal til staten ved Kommunaldepartementet 4.000 - fire tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Forøvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.»

Astrid Myrdal har anket over lagmannsrettens dom på grunn av feil i rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. I alt vesentlig gjør hun gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten: Oreigningslovens §9 gir ikke hjemmel for odelsfrigjøring hvor erververen av odelsgodset manglet ekspropriasjonsadgang på det tidspunkt eiendommen ble kjøpt. Den tidligere bygningslovs §36a, som gav den ekspropriasjonshjemmel det her er vist til, ble vedtatt 21. juni 1963, mens kommunens kjøp fant sted 12. januar 1963. Ordlyden i oreigningslovens §9 viser imidlertid at ekspropriasjonshjemmelen må være til stede allerede ved kjøpet for at odelsfrigjøring skal kunne gis med virkning for

Side:890

dem som ved overdragelsen hadde aktuell løsningsrett. Dette er også i samsvar med de uttrykkelige overgangsbestemmelser som er tatt inn i de lover hvor dette spørsmål er overveid og direkte regulert, nemlig odelsfrigjøringsloven av 16. juli 1907 §8, lov av 10. mars 1938 om forandring i jordloven av 22. juni 1928, dens II, lov om ekspropriasjon og byggeforbud av 19. juli 1946 §7, lov av 21. desember 1956 nr. 7 om endringer i adopsjonsloven, dens II, 5, lov av 14. juni 1963 nr. 2 om endring av odelsfrigjøringsloven, dens II.

Det ville også være å gi ny lov urettferdig tilbakevirkning, og derfor stride mot Grundlovens §97, om man skulle la den som allerede har en aktuell løsningsrett miste denne ved vedtak om odelsfrigjøring i henhold til senere lov.

Subsidiært hevder Astrid Myrdal at vedtaket i dette tilfelle er ugyldig fordi det bygger på sviktende faktisk grunnlag. Kommunen ervervet eiendommene gnr. 38 bnr. 6 og 27 med tanke på skoletomt, ikke med tanke på tettbebyggelse. Det var, og er, i kommunen tilstrekkelige disponible tomtearealer. Det er enda ikke bygd noen boliger på området. Det er ikke behov for dette areal til tettbebeyggelse. Behovet er ikke drøftet i forbindelse med frigjøringsvedtaket, og det har ikke foreligget materiale til å vurdere det. Saksbehandlingen i kommunen og departementet lider av en rekke mangler som her får betydning selv om de ikke - som for herredsretten - gjøres gjeldende som selvstendige ugyldighetsgrunner.

Hvorvidt disse forutsetninger for odelsfrigjøring har vært til stede - den hensikt å nytte eiendommen til tettbebyggelse, og et nødvendig behov for arealer til dette formål - må domstolene helt ut kunne prøve; det er spørsmål om lovbestemte vilkår for odelsfrigjøring, og det er ikke deler av forvaltningens frie skjønn.

Siden det på Lunderød allerede er bygd en skole som opptar ca. 20 dekar av odelsgodset, vil den ankende part subsidiært godta at odelsfrigjøringen kan stå ved lag for det areal skoleanlegget omfatter.

Astrid Myrdal har lagt ned slik påstand:

1. Prinsipalt:

Den kgl. resolusjon av 9. desember 1966 kjennes ugyldig.

2. Subsidiært:

Den kgl. resolusjon av 9. desember 1966 kjennes ugyldig forsåvidt angår vedtak om odelsfrigjøring av den del av tidligere gnr. 38 bnr. 6 og gnr. 38 bnr. 27 i Øyestad som ikke er beslaglagt av Øyestad kommune i forbindelse med Øyestad Ungdomsskole-anlegg.

3. I begge tilfelle:

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger, såvel for Høyesterett som for Lagmannsrett.»

Staten ved Kommunaldepartementet har for Høyesterett prinsipalt gjort gjeldende at allerede følgende betraktning må være avgjørende for at den ankende parts angrep på frigjøringsvedtaket

Side:891

ikke kan føre fram: Hjemmel for vedtaket er oreigningslovens §9. Den trådte i kraft 1. juli 1960, før odelsløsning ble aktuell; det oppstår følgelig ikke noe spørsmål om tilbakevirkning fordi løsningsretten først ble aktuell senere.

Subsidiært - for det tilfelle at staten ikke skulle få medhold i dette syn - anføres:

Den ekspropriasjonshjemmel som det er vist til ved anvendelsen av oreigningslovens §9, er bygningslovens §36a som den lød etter lovendringen av 21. juni 1963. Hvis man mener at dette tidspunkt er avgjørende, oppstår de to spørsmål lagmannsretten har stilt i sine domsgrunner: 1) om ekspropriasjonshjemmelen må foreligge før kjøpet, og 2) om den må ha vært i kraft før odelsløsning ble aktuell.

Når den ankende part viser til at flere lover har bestemmelser om at loven ikke virker overfor dem som har aktuell løsningsrett ved dens ikrafttreden, er dette - hevder ankemotparten - uten betydning for en jevnføring hvor det ikke dreier seg om ekspropriasjonslover. Den eneste lov av noen interesse blir da loven av 1938 om endring av jordloven, hvor det ble bestemt at odelsfrigjøring ikke kunne skje med virkning for aktuell løsningsrett fra før lovens ikrafttreden.

En slik ordning har man ikke ellers i ekspropriasjonslover, således ikke i den midlertidige lov av 19. juli 1946 om ekspropriasjon og byggeforbud. Man har det heller ikke i oreigningslovens §9.

Om odelsfrigjøringshjemmel må være trådt i kraft før odelsløsning ble aktuell, er et spørsmål som må besvares ved tolking av den lov det gjelder. Det er intet i oreigningslovens §9 som gir uttrykk for at den stiller noe slikt krav. Det er ingen grunn til at frigjøringen ikke skulle virke straks, overfor alle odelsberettigede det ville være høyst upraktisk at man først skulle måtte ha odelsløsning og deretter gå til ekspropriasjon overfor løseren.

Forutsetning for odelsfrigjøring etter oreigningslovens §9 med støtte i bygningsloven av 1924 §36a er at kommunen har behov for utbyggingsområder, og at den vil sikre seg det. Men det er intet holdepunkt for at dette motiv må være til stede ved eiendomservervet; det må være nok at det er der når odelsfrigjøring søkes.

Det er klart at det er kommunens og departementets sak å vurdere om utbyggingsområder trengs. Det er utvilsomt at kommunen trengte utbyggingsområder, og fremdeles trenger det.

Den ankende parts subsidiære påstand har ikke noe rettslig grunnlag; i relasjon til løsningsretten står det som er bebygd med skole ikke i annen stilling enn eiendommen for øvrig.

For øvrig har staten for så vidt angår de spørsmål anken til Høyesterett gjelder, vist til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Staten ved Kommunaldepartementet har lagt ned slik påstand:

Side:892

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Astrid Myrdal v/verge Arne Johannes Myrdal tilpliktes å betale sakens omkostninger for samtlige retter.»

Til bruk for Høyesterett har fem vitner gitt forklaring ved bevisopptak. Det er lagt frem noen nye dokumenter. Øyestad kommune har ikke opptrådt som hjelpeintervenient. Den ankende part har frafalt enkelte av sine anførsler overfor lagmannsretten. Det gjøres således for Høyesterett ikke gjeldende som noen ugyldighetsgrunn, at odelsfrigjøringsvedtaket var usaklig. Heller ikke påberopes det lenger som en ugyldighetsgrunn at vedtaket ble truffet av Kommunaldepartementet og ikke av Kirkedepartementet. For øvrig foreligger saken stort sett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser, og kan i det vesentlige slutte meg til hva de har uttalt om de spørsmål i saken som foreligger til prøving i Høyesterett. I tilknytning til prosedyren for Høyesterett vil jeg bemerke:

Når det gjelder spørsmålet om den avgjørelse om odelsfrigjøring som ble truffet ved den kongelige resolusjon av 9. desember 1966, kan ha virkning overfor odelsløsningsrett som var blitt aktuell før ekspropriasjonshjemmelen i den tidligere bygningslovs §36a trådte i kraft 21. juni 1963, finner man ikke noe direkte sagt til belysning av dette spørsmål i den nevnte bestemmelse eller i oreigningslovens §9. Det er ikke knyttet noen overgangsbestemmelse til endringene i bygningsloven. At ordlyden i oreigningslovens §9 kan synes å bygge på at det foreligger ekspropriasjonshjemmel på forhånd, kan ikke tillegges betydning; det vil jo normalt være tilfellet, og ordlyden bærer preg av det, uten at man kan legge i det noen hensikt om å utelukke odelsfrigjøring i tilfeller hvor en ekspropriasjonshjemmel er kommet etter et erverv av odelsjord.

Den ankende part har vist til at det i odelsfrigjøringsloven av 1907 ble bestemt at den ikke skulle ha virkning for løsningsrett som var aktuell på den tid loven trådte i kraft. Tilsvarende ble bestemt da denne lov ble endret ved tilleggslovene av 16. juli 1936 og 14. juni 1963. Liknende bestemmelse ble også truffet i lov av 21. desember 1956 om endringer i adopsjonsloven. Etter min mening kan man ikke trekke noen slutninger fra disse lover av betydning for det spørsmål vi har til behandling; her er det tale om inngrep for odelsberettigede som i tilfelle de fikk nytte sin løsningsrett, ville kunne bli sittende med odelsgodset, uten å bli berøvet dette ved etterfølgende ekspropriasjon. At man her har funnet at ny lov ikke bør avskjære aktuell løsningsrett, kan ha gode grunner. Det er odelsfrigjøring i slike situasjoner dommene i Rt-1918-II side 47 og Rt-1948-1147 gjelder.

Annerledes stiller saken seg hvor det er spørsmål om odelsfrigjøring i tilknytning til en ekspropriasjonshjemmel. Forutsetningen for odelsfrigjøringen er nettopp at andre samfunnsmessige interesser anses viktigere enn odelsretten, slik at ekspropriasjon

Side:893

kan gjennomføres uansett odelsrett. Her ville en odelsløser ikke få beholde eiendommen.

Ved å åpne adgang til odelsfrigjøring gjør lovgivningen det mulig at den ekspropriasjonsberettigede kan søke å erverve den eiendom det er spørsmål om ved frivillig overenskomst, samtidig som han blir sikret mot odelsløsning. Det innebærer kostnadsog prosessøkonomiske fordeler.

Bare overgangsbestemmelsen i loven av 10. mars 1938 om endring i jordloven kan etter min mening ha interesse for jevnføring. Her ble det fastsatt at ved avståelse i minnelighet skulle odelsfrihet ikke ha virkning overfor løsningsrett som var aktuell da endringsloven trådte i kraft. Dette er imidlertid en enkeltstående bestemmelse; den kan ikke anses som utslag av et generelt prinsipp som skulle gjelde også i forbindelse med andre odelsfrigjøringsbestemmelser hvor intet slikt er fastsatt. Bestemmelsen var foranlediget av dom i Rt-1937-79. Etter min mening innebærer denne dom ikke mer enn at odelsløsning kan finne sted overfor en erverver når det etter forholdene i saken er uklart om han ville ha fått ekspropriasjonstillatelse hvis det var blitt søkt om det. Jeg tilføyer at overgangsbestemmelsen i endringslovens avsnitt II om at de nye regler i §23 tredje til sjette ledd ikke skulle få anvendelse overfor eldre aktuell løsningsrett, etter min mening ikke var nødvendige av hensyn til Grunnlovens §97. Det ville ikke vært grunnlovsstridig å la de nye regler få virkning også overfor aktuell løsningsrett.

Noen tilsvarende overgangsbestemmelse hadde ikke den midlertidige lov om ekspropriasjon og byggeforbud vedkommende grunnarealer m.v. av 19. juli 1946 som i §7 fjerde til sjette ledd; her er ikke sagt at odelsfrihet ikke kunne erklæres med full virkning fra lovens ikrafttreden.

Etter min mening må det kreves positiv støtte i loven selv for at man skal anta at en lov om odelsfrigjøring ikke skal kunne få virkning også overfor aktuell odelsløsningsrett fra sin ikrafttreden. Det mest nærliggende må være at odelsfrigjøring kan skje med én gang på tilsvarende måte som ekspropriasjon. Det er ingen tvil om at en ekspropriasjonslov får virkning med én gang og kan anvendes overfor en grunneier straks, uansett om han også er odelsbesitter. Ekspropriasjonen avskjærer enhver odelsløsningsrett. Også ved frivillig erverv avskjæres odelsløsning når erververen har ekspropriasjonsrett. Det må derfor være rimelig å anta at når det åpnes adgang til å erklære odelsfrihet i tilknytning til erverv som det kunne vært gitt ekspropriasjonstillatelse til, er det meningen at dette skal kunne skje med virkning overfor odelsberettigede med aktuell løsningsrett, ganske på samme måte som ekspropriasjon kan skje også overfor en odelsbesitter, og avskjærer enhver odelsløsning. Jeg viser her til dom i Rt-1964-12.

Hvis utøving av aktuell odelsløsningsrett ikke skulle anses avskåret også når retten var eldre enn ekspropriasjonshjemmelen, ville det, som nevnt, føre til det uheldige resultat at odelsløsning

Side:894

ville kunne finne sted, til tross for at den bare ville føre til at odelsløseren så ble utsatt for ekspropriasjon. En slik upraktisk ordning kan det ikke antas å være lovens hensikt å føre til. Tvert om er det jo nettopp meningen med odelsfrigjøring å unngå formålsløs odelsløsning og etterfølgende ekspropriasjon.

Den ankende part har fremholdt at en odelsberettiget kan ha økonomisk interesse av å erverve eiendommen for derved å oppnå status som ekspropriat, idet ekspropriasjonserstatningen kunne komme til å bli større enn odelstaksten. Men denne betraktning kan åpenbart ikke føre fram. Odelsinstituttets formål er i samfunnets interesse å bidra til at jord- eller skogeiendom på landet bevares i slekten. Når denne interesse må vike for sterkere samfunnsinteresser, ligger det utenfor instituttets formål å skaffe odelsberettigede økonomisk fordel av løsningsretten. En odelsbesitter får ved avståing av odelsgodset ikke særskilt erstatning for sin odelsrett. En løsningsberettiget får det heller ikke ved ekspropriasjon. Det er intet samfunnsmessig hensyn som taler for et annet resultat hvor det er odelsfrigjøring som avskjærer løsningsrett. Odelsretten har ikke vært ment å skulle ha økonomisk verdi for de odelsberettigede uten ved besittelse av odelsgodset i slekten.

Når det gjelder forholdet til Grunnlovens §97, er det som nevnt statens prinsipale standpunkt at spørsmålet om grunnlovsstridig tilbakevirkning overhodet ikke oppstår i dette tilfelle fordi hjemmelen for odelsfrigjøringsvedtaket er oreigningslovens §9, som trådte i kraft 1. juli 1960. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til denne anførsel. Jeg antar nemlig at det her ikke under noen omstendighet kan være tale om grunnlovsstridig tilbakevirkning. Odelsfrigjøring innebærer på liknende måte som ekspropriasjon et inngrep i rettigheter, aktuelle og hvilende. Når det er anerkjent at en ekspropriasjonslov kan anvendes straks, og at den skjærer igjennom både en odelsbesitters og odelsløsers rett, synes det ikke mer grunn til å se en urettferdig og utilstedelig tilbakevirkning i at en odelsfrigjøring støttet til ekspropriasjonshjemmel får virkning med én gang også overfor personer med aktuell odelsløsningsrett.

Når det gjelder spørsmålet om den kongelige resolusjon om odelsfrigjøring er ugyldig fordi de lovbestemte vilkår for et slikt vedtak ikke var til stede, ser jeg også saken på liknende måte som de tidligere instanser. Det som her er påberopt for Høyesterett, er at den hensikt å skaffe områder for tettbebyggelse ikke var til stede da kommunen kjøpte odelsgodset, men bare er en etterfølgende konstruksjon kommunen grep til da Kirkedepartementet avslo odelsfrigjøring og viste til Kommunaldepartementet. Behov for utbyggingsområder var - hevder den ankende part - heller ikke til stede, og er det fremdeles ikke.

Til dette bemerker jeg:

Det er riktig at odelsfrigjøring etter oreigningslovens §9 og bygningslovens §36a forutsatte at kommunen hadde til hensikt

Side:895

å sikre arealer for tettbebyggelse, og at det forelå behov for dette. Domstolene kan prøve om disse forutsetninger var til stede. Men det avgjørende tidspunkt må være det da odelsfrigjøring ble søkt, ikke da eiendomservervet skjedde. Og når det gjelder spørsmålet om det foreligger behov for arealer til tettbebyggelse, er det klart at det først og fremst dreier seg om skjønnsmessige vurderinger av forholdene - behovet for tomter, og hvor og hvordan det bør dekkes - vurderinger som tilligger kommune og departement. Domstolene kan bare sette til side forvaltningens skjønn hvis det hviler på uriktig faktisk grunnlag, eller er usaklig, eller fremtrer som vilkårlig.

Da Øyestad kommune kjøpte odelsgodset, hadde den i lengre tid søkt etter egnet område for skoler og idrettsplass. Det er nå bygd sentralskole, ungdomsskole og idrettsplass. Ca. 20 dekar av odelsgodset er opptatt av skoleanleggene. At det omkring slike anlegg ville bli etterspørsel etter boligtomter, sier seg selv, og likedan at det for kommunen ville være ønskelig å utnytte til ytterligere tettbebyggelse de grunnlagsinvesteringer den har gjort til anlegg av vei, vann og kloakk m.v. Både den hensikt å utnytte odelsgodset til tettbebyggelse og behov for områder til slik utnyttelse har etter opplysningene i saken utvilsomt vært til stede. Når boliger ikke er blitt bygd på feltet, skyldes det at reguleringsplan ikke har kunnet utarbeides fordi det er oppstått spørsmål om E 18 skal gå gjennom området.

Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Anken har ikke ført fram. Saken gjelder imidlertid delvis spørsmål av prinsipiell betydning, hvor en klargjøring også har vært i ankemotpartens interesse. Etter forholdene finner jeg at sakskostnader ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår dens punkt 1.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Nygaard og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Gunnar Nerdrum): - - -

Eiendommene «Lunderød» gnr. 38 bnr. 6 og «Lundeskog» gnr. 38 bnr. 27 i Øyestad er én sammenhengende eiendom. Bnr. 6 er den dyrkete jord. Det er ca. 40 mål. Bnr. 27 er skogen på ca. 110 mål.

Eiendommen har vært i slektens eie i i alle fall 350 år. Den siste eier i rett nedstigende linje i odelsætten var Anne Helene Lunderød. Hun var tremenning til Johannes Myrdal som er farfar til saksøkeren i denne saken. Anne Helene Lunderød var ugift og overdro i 1954 eiendommen til Johannes Myrdal. Han var nærmeste odelsmann. Johannes Myrdal

Side:896

overtok gården, og den ble drevet som gårdsbruk. De første par årene var det hans sønn Arne Johannes som drev den. Han er far til saksøkeren. Senere ble eiendommen forpaktet bort.

Johannes Myrdal gikk konkurs i 1961, og i november samme år ble eiendommen av konkursboet solgt til Alfred Klepp og Arnfinn Lindstøl. Disse fikk imidlertid ikke skjøte. Ved skjøte datert den 12. januar 1963 ble så eiendommen skjøtet fra Klepp og Lindstøl til Øyestad kommune. Bobestyreren i Johannes Myrdals konkursbo samtykket i skjøtningen. Inn i salget gikk ikke husbygningene på eiendommen. Den omkringliggende tomt på 9,8 mål ble derfor utskilt fra eiendommen og senere skjøtet tilbake til Lindstøl og Klepp. Denne parsellen ligger utenfor nærværende sak.

Kommunen hadde i september 1961 ervervet naboeiendommen «Lunderød» gnr. 38 bnr. 1. Denne ble etter søknad erklært odelsfri av Kirke- og Undervisningsdepartementet den 30. november 1962.

Arne J. Myrdal reiste så odelssak mot kommunen for den eiendom som denne saken gjelder, ved forliksklage den 9. april 1964. Kommunen søkte Kirkedepartementet om odelsfrigjøring, men søknaden ble avslått av departementet den 1. juli 1965. Kommunen påklaget departementets avslag. Imidlertid søkte den også Kommunal- og Arbeidsdepartementet om odelsfrigjøring, og klagesaken over Kirkedepartementets avslag ble stilt i bero i påvente av Kommunaldepartementets avgjørelse.

Ved vedtak den 14. april 1966 erklærte Kommunaldepartementet eiendommen odelsfri. Dette vedtak ble påklaget til Kongen, men ble her stadfestet ved resolusjon den 9. desember 1966.

I mellomtiden var Arne J. Myrdals odelssak bortfalt. Det ble derfor den 1. mars 1965 tatt ut forliksklage til odelsløsning til fordel for saksøkeren i nærværende sak. Saken er imidlertid foreløbig stilt i bero. - - -

Retten skal bemerke:

Det første spørsmål som må avgjøres, er om odelsfrigjøring i det foreliggende tilfelle er forenlig med Grunnlovens §97. Denne bestemmelse setter forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft.

Det er på det rene at saksøkerens løsningsrett til eiendommen ble aktuell da kommunen fikk tinglyst skjøte den 15. januar 1963. Hjemmel til odelsfrigjøring ble først fullstendig 21. juni samme år. Den direkte hjemmel for odelsfrigjøring ligger i oreigningslovens §9. Men denne må utfylles av andre lovregler, og den aktuelle bestemmelse - §36a i bygningsloven av 1924 - ble vedtatt og trådte i kraft først 21. juni.

Spørsmålet er altså om det strider mot Grunnlovens §97 å anvende denne lovbestemmelse mot saksøkerens løsningsrett. Dette er et rent juridisk spørsmål. Retten er kommet til at det som er skjedd ikke er i strid med Grunnloven. Men den kan ikke se at helt analoge spørsmål tidligere har vært avgjort av domstolene og vil nevne at den har truffet sin avgjørelse under tvil.

Partene har henvist til juridisk teori. Retten nevner at Aschehoug i sin tid lærte at odelsretten er vernet mot inngrep ved lovgivningen når løsningsretten er blitt aktuell «Norges nuværende statsforfatning», 2. ugt., bind III, side 185. Castberg holder derimot på at den også i så fall vil kunne bringes til opphør ved en lov, «Norges statsforfatning», 2. utg.,

Side:897

bind II, side 304. Skeie later til å trekke grensen etter en annen linje ettersom han synes å mene at odelsmennene alltid vil måtte finne seg i nødvendige inngrep, «Odelsretten og åsetesretten», side 162. - Retten finner det unødvendig å referere flere forfattere, men den vil bemerke at det synes som om de fleste holder på at odelsretten må vike selv om løsningsretten er blitt aktuell. Retten legger likevel ingen avgjørende vekt på dette.

Saksøkeren har med styrke påberopt seg lovgivningspraksis. Følgende lover, som har utvidet adgangen til odelsfrigjøring, har nemlig gitt uttrykkelige overgangsbestemmelser hvoretter de nye regler ikke skulle få anvendelse på aktuell løsningsrett: lov av 16/7 1907, lov av 16/7 1936 nr. 1, lov av 10/3 1938 nr. 1, lov av 21/12 1956 nr. 7 og lov av 14/6 1963 nr. 2. Derimot lot - såvidt retten har kunnet konstatere - lov av 19/7 1946 nr. 17 sine regler om utvidet adgang til odelsfrigjøring virke straks.

Retten har gått gjennom forarbeidene til de nevnte lover. Det er bare i ett tilfelle at overgangsbestemmelsene er begrunnet ut fra det konstitusjonelle spørsmål, nemlig loven av 1907. Her henvises til Aschehoug på det anførte sted. I de øvrige lover er det enten ingen begrunnelse eller det henvises til rimelighet. Heller ikke i forarbeidene til §36a, er spørsmålet berørt. Det er derfor mulig at man ikke har vært oppmerksom på denne konsekvens av bestemmelsen.

Retten ser det derfor slik at disse bestemmelser gir uttrykk for at de lovgivende myndigheter gjennomgående har funnet det rimelig at de nye regler ikke skal slå bakover. Derimot forteller de ikke at lovgivningsmyndighetene har handlet ut fra en sikker oppfatning med hensyn til det aktuelle konstitusjonelle spørsmål. Her må trekkes en reservasjon for loven av 1907. Men retten finner det ikke riktig å legge særlig stor vekt på denne. Oppfatningen av §97 som skranke for lovgiveren har undergått en ganske stor utvikling i de siste seksti år, og vi tillater i dag mange former for tilbakevirkning som ble ansett som grunnlovsstridig i 1907.

Med hensyn til rettspraksis er det som nevnt ikke noen dom som har hatt det aktuelle spørsmål oppe i samme form. Men enkelte dommer foreligger angående beslektede problemer. I Rt-1918-II side 47 fant Høyesterett med fire mot tre stemmer at odelsretten var vernet endog før den var blitt aktuell som løsningsrett. Dommen går altså meget langt i favør av odelsretten. Den har vært kritisert i teorien, og ble også fraveket i dommen i Rt-1948-1147. Denne dommen var avsagt av Høyesterett i plenum og avgjorde at en mann med eldre hvilende odelsrett ikke kunne motsette seg at det ble gitt en ny lov med utvidet odelsfrigjøring. Dommen gjaldt bare en del av en eiendom, men retten kan ikke se at dette skulle spille noen rolle. I dommen er likevel side 1149 forutsatt temmelig utvetydig at Høyesterett ville ha kommet til et annet resultat dersom løsningsrett hadde vært aktuell. Dette er et vektig moment i saksøkerens favør.

Senere dommer om adgangen til odelsfrigjøring i relasjon til Grunnlovens §97 er det ikke. Derimot foreligger flere dommer om odelsretten i relasjon til frivillig overdragelse under trusel om ekspropriasjon, - Rt-1937-79, Rt-1951-467, Rt-1956-1124 og Rt-1964-12.

Side:898

Etter disse er det avgjort at odelsløsning er avskåret overfor en erverver som selv har ekspropriasjonsrett eller som ville bli gitt ekspropriasjonstillatelse. I den siste dommen ble det avgjort at løsningsretten var avskåret endog hvor ekspropriasjonsadgangen forelå etter at løsningssak var reist. Her var det riktignok et faktisk vilkår som manglet, nemlig departementets stadfestelse av en reguleringsplan. Men retten kan ikke se at det skulle stille saken i en prinsipiell annen stilling når det er selve hjemmelen som kommer senere.

Retten er etter en samlet vurdering av det foreliggende rettsstoff kommet til at det i denne saken ikke foreligger grunnlovsstridig tilbakevirkning. Oppfatningen av §97 som skranke for lovgivningen har i dette århundret utviklet seg i retning av et mer sosialt syn hvor man er villig til å gi lovgivningen videre armslag. Odelsretten er også en litt spesiell rettighet for så vidt som den ikke er av økonomisk art. Det kan derfor aldri være på tale å gjøre inngrep i den mot erstatning.

Retten legger en viss vekt på de ovenfor nevnte dommer. Det er det mest praktiske resultat at adgangen til odelsfrigjøring går like langt som løsningsretten tapes. Dersom adgangen til odelsfrigjøring går kortere, vil man kunne oppleve at odelssøkeren ikke kan løse eiendommen likevel fordi erververen har ekspropriasjonsrett. Retten er klar over at det ikke er fullstendig identitet over de to situasjonene. Det kan tenkes at en erverver, som ikke får odelsfrigjøring, da ikke vil falle tilbake på sin ekspropriasjonsrett. Og det er også tenkelig at han ikke vil få den nødvendige tillatelse. For en naturlig betraktning synes dette likevel å være lite vesentlige innvendinger.

Retten har lagt liten vekt på Grl. §107. Denne bestemmelsen foreskriver at odelsretten og åsetesretten ikke må oppheves, og at rettighetenes nærmere innhold reguleres av lovgivningen. Retten anser det åpenbart at en ikke kan hente argumenter til støtte for avgjørelsen i denne bestemmelsen.

Neste spørsmål er om oreigningsloven §9 selv forutsetter at hjemmelen for odelsfrigjøring forelå fullstendig da løsningsretten ble aktuell. - - -

Retten finner det klart at dette spørsmålet ikke kan avgjøres ved direkte lesing ut fra lovteksten. Den kan ikke se at spørsmålet har vært overveiet i forarbeidene og kjenner ikke til at det tidligere har vært for domstolene.

Retten finner likevel at bestemmelsen må forstås slik at adgangen til odelsfrigjøring foreligger også når den utfyllende ekspropriasjonshjemmel kommer etter at løsningsretten blir aktuell. En legger vekt på at bestemmelsen knytter vilkårene for odelsfrigjøring til adgangen til ekspropriasjon. Det er da naturlig at disse går like langt. §9 er riktig nok en bestemmelse som gjør inngrep i odelsretten, og den skal derfor som utgangspunkt tolkes innskrenkende. Retten finner imidlertid dette ikke avgjørende og viser også til Høyesteretts dom i Rt-1968-589. Denne saken gjaldt en annen side ved §9, men Høyesterett tolket bestemmelsen relativt liberalt.

Retten nevner også som støtte for sitt standpunkt den omstendighet at de fleste lover om odelsfrigjøring har gitt uttrykkelige overgangsregler når de ønsker at de nye regler ikke skulle få innflytelse på

Side:899

allerede aktuell løsningsrett. Lovene er nevnt foran. Når derfor ikke noe er sagt, er det derfor nærliggende å se det slik at da skal bestemmelsen kunne virke tilbake. - - -

Det er også anført at odelsfrigjøringen var uberettiget siden kommunen ikke hadde noe reelt behov for eiendommen. Begrunnelsen er at den hadde såpass stort areal fra før på naboeiendommen, bnr. 1.

Retten finner det ganske åpenbart at dette ikke kan føre fram. Hva kommunen har behov for, må avgjøres av dens egne organer. Dette er gjort. Både kjøpet av eiendommen og beslutningen om å søke odelsfrigjøring ble truffet av et enstemmig kommunestyre. At kommunen tidligere hadde ervervet bnr. 1 til de samme formål, kunne være et moment for departementet når dette skulle avgjøre søknaden om odelsfrigjøring. Men når de administrative myndigheter har tatt sitt standpunkt til disse forhold, kan dette ikke senere overprøves av domstolene.

Saksøkeren har også hevdet at Kommunaldepartementet ikke har adgang til å frigjøre for skoleformål, og at dette i sin helhet ligger under Kirkedepartementets kompetanse.

Retten finner det klart at dette ikke fører fram. Kgl. res. av 2. juni 1960 avsnitt II jfr. V legger enekompetanse til å ekspropriere og erklære odelsfrihet for skoleformål til Kirkedepartementet. Men dette gjelder bare ekspropriasjon og odelsfrigjøring etter oreigningsloven. Dette fremgår klart av avsnitt II i den nevnte resolusjon. I denne saken er forholdet at den direkte hjemmelen lå i §9 jevnført med §36a i bygningsloven av 1924. Denne er senere avløst av §36 nr. 1 i bygningsloven av 18. juni 1965. §36a lød:

«For å sikre kommunen grunnarealer til ny tettbebyggelse kan kommunestyret, med samtykke av departementet og mot erstatning fastsatt ved skjønn, foreta inngrep som ment i lov av 23. oktober 1959 om oreigning av fast eigedom §1. Samtykke kan gis og inngrep gjennomføres selv om det ikke foreligger byplan etter aktuelle byggeplaner for vedkommende område. Bestemmelsene i §42 gjelder ikke ved ekspropriasjon etter denne paragraf.

Før kommunestyret gjør vedtak om å søke samtykke til inngrep etter første ledd, skal saken være best mulig klarlagt, og de som inngrepet vil være rettet mot, skal være gitt adgang til å uttale seg. Reglene i oreigningsloven §12 første ledds annet punktum og annet ledd og §28 gjelder tilsvarende.»

Det departement som det tales om, er Kommunaldepartementet.

Formålet for inngrep etter §36a skal altså være å sikre kommunen en tomtereserve for ny tettbebyggelse. Retten anser det ganske klart at departementet kan bruke bestemmelsen selv om de foreliggende aktuelle planer begrenser seg til ungdomsskole. Det fremgår jo av paragrafen at det ikke behøver foreligge aktuelle planer overhodet. Retten viser i denne forbindelse til forarbeidene til §36a - innstilling av «Tomtekomitéen» av 1958 100 - 102 og Ot.prp. nr. 33 1962/63 side 5 - 6. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Haslev og Erling Viken og ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Erling Bakke): - - -

Side:900

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Det fremgår av foranstående gjengivelse av frøken Myrdals anførsler at hennes angrepspunkter nå er vesentlig begrenset. Om de enkelte punkter skal lagmannsretten bemerke:

Innholdet av oreiøningslovens §9.

På dette punkt foreligger to spørsmål til besvarelse:

a. Må ekspropriasjonshjemmelen - her §36a i bygningsloven av 1924 - være i kraft før den frivillige overdragelse er foretatt?

b. Må ekspropriasjonshjemmelen være i kraft før odelsgodset gikk ut av slekten, og odelsløsning dermed ble aktuell?

I det foreliggende tilfelle er odelsgodset solgt ut av slekten ved at frøken Myrdals farfars konkursbo solgte eiendommene til Klepp og Lindstøl i 1961. Disse har så overdratt dem til Øyestad kommune, hvilken overdragelse er gjennomført med skjøte av 12. januar 1963, tinglyst 15. januar 1963, fra Klepp og Lindstøl, vedtatt av Johannes Myrdals konkursbo. Bygningslovens §36a trådte i kraft 21. juni 1963.

Den frivillige overdragelse som det her blir spørsmål om, er overdragelsen til Øyestad kommune, som søkte Kongen om odelsfrigjøring.

Teksten i oreigningslovens §9 gir ikke grunnlag for den antagelse at ekspropriasjonshjemmelen nødvendigvis skal være trådt i kraft før den frivillige overdragelse er foretatt. Det er antagelig så at lovgiverne ved lovtekstens utforming ikke har overveiet det tilfelle at loven kunne bli anvendelig på et tilfelle med frivillig overdragelse før ekspropriasjonshjemmelens ikrafttreden. Men dette kan ikke hindre lovens anvendelse i et slikt tilfelle. Lovens uttrykk «- - -og det må reknast med at vedtak om eller samtykke til eit tilsvarande eigedomsingrep hadde vorte gjort eller gjeve i fall partane ikkje hadde vorte samde», passer også på det tilfelle at overdragelsen i tid ligger forut for muligheten for å iverksette odelsfrigjøring. Frøken Myrdal har ikke kunnet påvise de reale hensyn som skulle tale for en annen forståelse av loven, og lagmannsretten må forkaste hennes anførsel på dette punkt.

For besvarelsen av det ovenfor under punkt b nevnte spørsmål nevner man - med herredsretten - at spørsmålet ikke har vært overveiet i lovens forarbeider, og man er enig med herredsretten når den finner støtte for sitt standpunkt i den omstendighet at de fleste lover om odelsfrigjøring har uttrykkelige overgangsregler når hensikten er at de nye regler ikke skal få anvendelse på allerede aktuell løsningsrett, mens slike overgangsregler ikke foreligger her.

I tillegg hertil vil lagmannsretten bemerke at den finner det meget vel forenlig med lovteksten i oreigningslovens §9 at bestemmelsen får anvendelse også på tilfeller hvor odelsretten er blitt aktuell før ekspropriasjonshjemmelens ikrafttreden. Det er intet i selve lovteksten som tyder på noe annet, og uten - som nevnt - støtte i forarbeidene eller i overgangsbestemmelser finner lagmannsretten at frøken Myrdals anførsler på dette punkt heller ikke kan føre frem.

Et fra dette spørsmål forskjellig spørsmål er det hvorvidt odelsfrigjøring støter an mot Grunnlovens §97, som lagmannsretten dernest skal behandle.

Disse to spørsmål har under prosedyren for lagmannsretten vært sett i nøye sammenheng. Om en slik sammenheng må sies å være nødvendig,

Side:901

skal man ikke gå inn på, idet lagmannsretten med herredsretten antar at det ikke kan sies å foreligge grunnlovsstridig tilbakevirkning i det foreliggende tilfelle.

Lagmannsretten finner følgende avgjørende for sitt standpunkt:

Som foran nevnt ble odelseiendommene solgt ut av slekten i 1961. Dermed oppsto adgang for frøken Myrdal til å løse dem på odel. Som videre nevnt trådte §36a i bygningsloven av 1924 i kraft først 21. juni 1963, og først da var i kraft den hjemmel for odelsfrigjøring som dannet grunnlaget for den kgl. resolusjon av 9. desember 1966.

Ved dom i Rt-1964-12 er slått fast at en eier som har direkte ekspropriasjonsrett i lov, er vernet mot odelsløsning, selv om ekspropriasjonsretten ble ervervet efterat odelssak er reist. Begrunnelsen for denne antagelse er at eksproprianten kan få tilbakeført eiendommen efter gjennomført odelsløsning.

I det foreliggende tilfelle har eksproprianten, kommunen, ikke direkte lovhjemmel til ekspropriasjon. Efter §36a i bygningsloven av 1924 trenges departementets tillatelse til ekspropriasjon. Og odelsfrigjøring beror ikke bare på kommunens vilje, men foretas av Kongen, som lyser eiendommen odelsfri. Saken er forsåvidt annerledes enn den i Rt-1964-12. Imidlertid er det på det rene med Kongens medvirkning til odelsfrigjøringen i det foreliggende tilfelle. Det fremgår av selve den omtvistede resolusjon. Dermed er også departementets stilling klar, og det så meget sikrere som departementets påklagede avgjørelse er den samme som resolusjonens: Dersom det ikke hadde vært tale om odelsfrigjøring med kommunen som eier av eiendommene, men om ekspropriasjon fra en annen besidder av eiendommen, ville departementets medvirkning vært sikret. Man står derfor i den samme stilling som i saken av 1964: En odelsløsning fra frøken Myrdals side overfor kommunen vil være unaturlig og formålsløs, fordi den - med full sikkerhet - vil bli fulgt av en ekspropriasjon fra kommunen, slik at odelsgodset derved blir tilbakeført til kommunen. Tilfellet er således helt forskjellig fra den sak som er avgjort ved dom i Rt-1937-79.

En ordning som resulterer i en slik frem- og tilbakeføring av eiendommene, er meningsløs, og den kan ikke antas å være lovgivningens mening. Men det er det som ville bli tilfelle dersom man kom til at Grunnlovens §97 i dette tilfelle var krenket.

Grunnlovens §97 er et vern mot urettferdig tilbakevirkning. Den er et bud til lovgiveren som kort har vært uttrykt slik: Begå ikke overgrep. Jfr. Per Augdahl i Tidsskrift for Retsvidenskafødt xx.xx.390. Det kan ikke sees at det inneholder noen urettferdighet eller noe overgrep om frøken Myrdal hindres i en odelsløsning som derefter med sikkerhet vil bli gjort virkningsløs fordi kommunen straks vil kunne iverksette ekspropriasjon av odelsgodset.

Hadde øyestad kommune noe behov for eiendommene?

Som grunnlag for denne anførsel har frøken Myrdal henvist til oreigningslovens §2 og, såvidt forstås, til bygningslovens §36a.

Den kgl. resolusjon hviler på at Øyestad kommune virkelig har behov for å erverve de omtvistede eiendommer. Denne antagelse er en utpreget skjønnsmessig administrativ avgjørelse hvor en rekke momenter kommer inn ved bedømmelsen, og slike avgjørelser kan bare

Side:902

omgjøres av domstolene hvor de hviler på uriktig faktisk grunnlag, er usaklige eller hvor de er så urimelige at de må ansees som rene vilkårligheter. Noe slikt er ikke anført i det foreliggende tilfelle, og det finnes så meget mindre å foreligge som lagmannsretten efter sakens opplysninger må anse behovet godtgjort. For den ene av eiendommene, bnr. 6, kan nevnes et så sterkt argument som at man har gjennomført oppførelsen av skolebygninger til et beløp av mer enn 5 millioner kroner.

Dette angrep på resolusjonen kan således heller ikke føre frem. - - -