Rt-1973-1214

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-10-27
Publisert:	Rt-1973-1214
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 168/1973
Parter:	Staten v/Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) mot 1. J. & H. Strandjord v/ Joar Strandjord, 2. Ole M. Røssvoll (høyesterettsadvokat Erik Bryn)
Forfatter:	Bølviken, Lorentzen, Schweigaard Selmer, Hiorthøy, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §136, Vasdragsloven (1887) §70, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, §134, Vassdragsloven (1940)

Dommer Bølviken: I forbindelse med regulering og utbygging av Langvatn i Rana, vedtatt av Stortinget i 1961, ble Ranaelv via Langvassåga overført til Langvatn. Overføringen skjedde ved bygging av en dam ovenfor Reinfoss med høyeste regulerte vannstand På kote 43.7. Underskjønn til fastsetting av erstatning for skader og ulemper for de berørte eiendommer ble holdt i årene 1964 til 1966 og overskjønn i 1968. Det ble ved skjønnene regnet med skader og ulemper inntil 1 meter over høyeste regulerte vannstand, det vil si inntil kote 44.7, for forsumpningsskader i noen tilfelle 60 cm høyere, inntil kote 45.3. At det skulle regnes med skader inntil kote 44.7, var inntatt i skjønnsforutsetningene.

Den 10. januar 1971 inntraff det isgang i Ranaelv. Det dannet seg en isbarriere ved sammenløpet Ranaelv/Langvassåga med den følge at vannstanden ovenfor i Ranaelv steg og vannet strømmet innover de tilstøtende eiendommer, blant annet over «Brukstomta», gnr. 50 bnr. 99, tilhørende firmaet J. & H. Strandjord, og over Ole M. Røssvolls eiendom gnr. 94 bnr. 6, hvor vannet kom opp gjennom sluk i kjelleren i hans bolighus. På sagbrukstomten ble trelast tatt av flommen eller skadet, likesom det ble skade På bygninger, maskiner m.v. Ole M. Røssvoll fikk ødelagt poteter og andre matvarer som var lagret i kjelleren.

Da J. & H. Strandjords og Røssvolls krav om erstatning ble avslått av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, begjærte de skjønn etter vassdragslovens §136 nr. 1.

Ved underskjønn avhjemlet den 28. juni 1972 ble J. & H. Strandjord tilkjent erstatning med kr. 160.000+25 % og Ole M. Røssvoll kr. 10.000+25 %, begge beløp med renter fra forfall. Videre ble de tilkjent erstatning for lovbestemte utgifter og utgifter til teknisk og juridisk bistand med til sammen kr. 17.432,50.

Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen begjærte overskjønn, som ble avhjemlet den 18. desember 1972. Erstatning ble ved overskjønnet tilkjent J. & H. Strandjord med kr. 163.000 +25% og Ole M. Røssvoll med kr. 8.850+25 %, begge beløp med

Side:1215

6 % renter fra 18. november 1971. Videre ble tilkjent erstatning for lovbestemte utgifter og utgifter til teknisk og juridisk bistand for under- og overskjønn, idet den teknisk sakkyndige overingeniør L. G. Kiels salær ble satt til kr. 11.225 inklusive utlegg og prosessfullmektigen høyesterettsadvokat Erik Bryns salær til kr. 20.951 inklusive utlegg.

Staten har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og i den utstrekning overskjønnets premisser etterlater tvil om hvilken rettsoppfatning som er lagt til grunn, også saksbehandlingen - skjønnsgrunnene.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler under skjønnene viser jeg til under- og overskjønnsrettens skjønnsgrunner.

Den ankende part - staten - gjør som under skjønnene gjeldende at vassdragslovens §136 nr. 1 ikke hjemler erstatningskrav i et tilfelle som det foreliggende. Det dreier seg - anføres det - ikke om en bestemmelse som gir en selvstendig hjemmel for erstatning, bare om en rettskraftsbestemmelse som gjør unntak fra de alminnelige rettskraftsregler. Bestemmelsen må forstås slik at den bare kan påberopes av dem som ved ekspropriasjonsskjønnet kunne ha hatt en ekspropriats stilling for så vidt angår den skade det gjelder om den hadde vært forutsett på det tidspunkt. De interesser eller den bruk som kan kreves erstattet, må med andre ord ha eksistert På ekspropriasjonstidspunktet. Nye interesser eller ny bruk kan ikke gi grunnlag for erstatning etter vassdragslovens §136 nr. 1. I det foreliggende tilfelle er det gitt erstatning for bruk som ikke lar seg forene med den som fant sted på ekspropriasjonstidspunktet, og som dannet den faktiske bakgrunn for den erstatning som da ble utmålt.

For så vidt firmaet J. & H. Strandjord angår viser den ankende part til at firmaet etter ekspropriasjonsskjønnet har etablert sitt sagbruk på annen tomt. For skade på sin tidligere tomt, Osbakken, litt lenger nede ved elven, ble firmaet under ekspropriasjonsskjønnet tilkjent erstatning under den forutsetning at firmaet fortsatt skulle drive der. Eieren av den tomt som J. & H. Strandjord er flyttet til, Kaja Strandjord, fikk På sin side ved ekspropriasjonsskjønnet erstatning for skade På sin eiendom etter de faktiske forhold På det tidspunkt. Når det gjelder Ole M. Røssvoll, er hans bruk av eiendommen den samme som tidligere, men han har i sitt nye bolighus anlagt sluk i kjelleren, en ny innretning i forhold til hans hus på ekspropriasjonstidspunktet. Det var ved at vann kom opp gjennom sluket at skaden inntraff, noe som ikke kunne ha skjedd i hans tidligere hus.

Vassdragslovens §136 må, anføres det videre, forstås på bakgrunn av hvorledes bestemmelsen ble til. Den avløste den tidligere vassdragslovs §70, som bestemte at erstatning ikke kunne kreves etter en viss tid, for så vidt en ren preklusjonsbestemmelse. Selv om §136 nr. li den nye lov fikk en videre formulering, kan den ikke forstås slik at den hjemler krav på erstatning for nyetablerte interesser. Det er intet i lovens forarbeider

Side:1216

som kan trekke i denne retning. Til støtte for sitt syn påberoper den ankende part seg Høyesteretts dom i Rt-1962-53 flg.

Det forhold at det skal regnes 25 % tillegg til erstatningene, kaster også etter den ankende parts mening lys over bestemmelsens rekkevidde. Begrunnelsen for å gi et tillegg til full erstatning er at regulanten bør fralegge seg en del av den fordel han vil oppnå, til dem som yter noe i forbindelse med reguleringen. Begrunnelsen rekker ikke så langt at den dekker nye interesser oppstått etter ekspropriasjonen.

Prinsipalt påstår staten opphevelse av overskjønnet og avvisning av saken fra Rana skjønnsrett. Subsidiært, om Høyesterett skulle være enig i underskjønnets standpunkt - at §136 nr. 1 oppfanger en naturlig og påregnelig utvikling av virksomheten på ekspropriasjonstidspunktet - påstås overskjønnet opphevet og saken hjemvist til nytt overskjønn, idet sakens faktum ikke er klarlagt under denne synsvinkel ved det avholdte overskjønn. Nærmere grenser må i tilfelle trekkes for det som er en naturlig og påregnelig utvikling. Skulle ankemotparten få medhold i sitt atter subsidiære syn - at også andre rettsgrunnlag kan vurderes under skjønnet, for eksempel naborettslige synspunkter - må likeledes overskjønnet oppheves og saken hjemvises, idet saken heller ikke er tilstrekkelig klarlagt med disse synsvinkler for øye. Det er imidlertid den ankende parts syn at eventuelt ansvar etter naborettslig eller andre rettsgrunnlag ikke kan vurderes ved skjønn etter vassdragslovens §136 nr. 1. Mulig erstatningsansvar På disse andre grunnlag ligger utenfor nærværende sak.

Den ankende part har lagt ned denne påstand:

«Prinsipalt: Rana herredsretts overskjønn av 18/12.1972 og underskjønn av 28/6.1972 oppheves og saken avvises fra Rana skjønnsrett.

Subsidiært: Rana herredsretts overskjønn av 18/12.1972 oppheves og saken hjemvises til nytt overskjønn.

I begge tilfelle: Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger.»

Ankemotpartene fremholder at ved vassdragsreguleringer har regulanten objektivt ansvar for skader og ulemper som påføres ved tiltaket eller driften av anlegget. Dette følger av alminnelige regler for objektivt erstatningsansvar, slik dette ansvar er utviklet i rettspraksis og lagt til grunn i en rekke dommer. Objektivt ansvar følger videre av den generelle bestemmelse i vassdragsreguleringslovens §16 og den spesielle bestemmelse i vassdragslovens §136 nr. 1.

Etter ankemotpartenes syn er vassdragslovens §136 nr. 1 både en positiv erstatningsbestemmelse og en bestemmelse om at erstatning skal fastsettes ved skjønn. Den tidligere vassdragslovs §70, som den nye lovs §136 avløser, var riktignok en ren preklusjonsbestemmelse. Men §136 fikk en helt annen utforming, slik at den instituerer erstatningsplikt. At bestemmelsen er slik å forstå, viser uttalelser i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1953-1249. I lovens forarbeider finnes intet som viser at det har vært

Side:1217

meningen å skille mellom gammel eller ny bruk eller mellom tidligere og nyetablerte interesser. Dette burde i tilfelle vært sagt, her hvor det dreier seg om skadevirkninger som man ikke var oppmerksom på på ekspropriasjonstidspunktet, og som kan ramme uavhengig av tidligere partsstilling. Dom i Rt-1962-53 kan ikke påberopes i motsatt retning, idet den isvei det gjaldt, var anlagt etter ekspropriasjonsskjønnet i strid med den rett eksproprianten hadde ervervet, og med det som var forutsetningen for skjønnet.

Ankemotpartene fremholder videre at en regulant ikke kan legge bånd på eiendommene i større utstrekning enn det er ekspropriert rett til. I den forbindelse vises til Høyesteretts dom i Rt-1940-561. I det foreliggende tilfelle er det ekspropriert rett til oppdemming til kote 43.7 og i forutsetningene tatt med skadevirkninger til kote 44.7. De saksøkte ved ekspropriasjonsskjønnet og senere grunneiere og rettighetshavere må alle kunne innrette seg etter de forutsetninger som ekspropriasjonen og skjønnet bygger på. Det pekes også i denne forbindelse på at det er uforutsette skadevirkninger det her dreier seg om, likesom grannerettslige synspunkter kan komme inn.

Subsidiært, om Høyesterett skulle komme til at nye interesser ikke er vernet ved vassdragslovens §136 nr. 1, må bestemmelsen iallfall fange opp en naturlig og påregnelig utvikling av de virksomheter som forelå på ekspropriasjonstidspunktet slik underskjønnsretten har lagt til grunn.

Atter subsidiært gjør ankemotpartene gjeldende at etter at også senere krav knyttet til en vassdragsregulering ved lovendringen i 1959 ble henvist til skjønn, må skjønnsretten ha kompetanse til å avgjøre alle erstatningsfundamenter som kan påberopes, således også de som bygger på grannerettslige betraktninger.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«Rana herredsretts overskjønn av 18.12.1972 stadfestes og ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er i likhet med overskjønnsretten kommet til at vassdragslovens §136 nr. 1 gir hjemmel for å pålegge Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen å erstatte J. & H. Strandjord og Ole M. Røssvoll det tap de ble påført ved oversvømmelsen i Ranaelv 10. januar 1971.

Jeg presiserer først at det for Høyesterett ikke er bestridt - som det heller ikke ble for overskjønnet - at det er årsakssammenheng mellom oversvømmelsen som følge av isgangen den 10. januar 1971 og reguleringen. Det er heller ikke bestridt at det dreier seg om skader som ikke var forutsatt og ikke vurdert under ekspropriasjonsskjønnene, slik at vassdragslovens §136 nr. 1 for så vidt er anvendelig. Det er også enighet om å legge til grunn i denne sak at skadene ikke skyldes at anlegget er brukt i strid med forutsetningene for avståingen, jfr. reservasjonen i §136 nr. 1 første punktum. Spørsmålet er om de to grunneiere som er parter i denne sak, er avskåret fra å påberope seg §136 nr. l, J. & H.

Side:1218

Strandjord fordi det dreier seg om en bruk som er yngre enn ekspropriantens rettserverv, for Røssvolls vedkommende fordi oversvømmelsen skjedde via en innretning - sluk i kjellergulv - som var ny i forhold til innretningen av hans hus på ekspropriasjonstidspunktet.

Paragraf 136 i vassdragsloven av 1940 avløste den tidligere vassdragslov av 1887 §70, som satte frist for å kreve erstatning for skader som ikke var forutsett ved ekspropriasjonsskjønnet. Opprinnelig satte §70 en absolutt frist på 10 år. Ved lovendring i 1926 ble bestemmelsen endret derhen at erstatning måtte kreves innen 3 år fra den dag da skadelidte var blitt oppmerksom på skaden eller ulempen. Begrunnelsen var at under de store reguleringer som pågikk, kunne en absolutt frist på 10 år bli for kort, og man fant det rimelig å anvende en preskripsjonsfrist tilsvarende den som gjelder for erstatningskrav etter straffelovens ikrafttredelseslov §28. I vassdragsloven av 1940 ble preskripsjonsbestemmelsen utelatt under henvisning til den alminnelige foreldelsesregel i straffelovens ikrafttredelseslov §28, mens §136 nr. 1 fikk den formulering den fremdeles har, dog slik at bestemmelsen i første punktum i.f. om at erstatningen skal fastsettes ved skjønn, og bestemmelsen i annet punktum om forhøyelse av erstatningen med 25 %, foruten et par mindre redaksjonelle endringer, kom inn ved lovendring i 1959. Denne lovendring hadde for øvrig sammenheng med at Høyesterett i den av ankemotpartene påberopte dom inntatt i Rt-1953-1249 flg. var kommet til at 25 %-tillegget kunne kreves etter vassdragslovens §136 nr. 2, som gjelder de tilfelle da skader er forutsett, men vurderingen utsatt under ekspropriasjonsskjønnet, mens det ikke ble tatt standpunkt til om det samme gjaldt etter §136 nr. 1 for uforutsette skader.

Jeg er enig med ankemotparten i at vassdragslovens §136 nr. 1 har en annen karakter enn den tidligere vassdragslovs §70. Ikke bare er fristbestemmelsen tatt ut, formuleringen er også På annen måte forskjellig i vassdragsloven av 1940. Den tidligere lovs §70 hadde en fristbestemmelse knyttet til «hvor nogen vil kreve erstatning for skade ved arbeider eller anlegg i vassdraget, der ikke ved tidligere erstatningsskjønn var forutsett». Någjeldende §136 nr. 1 bestemmer at når skade er voldt, under forutsetninger som er nevnt innledningsvis, «skal skaden erstattes». Jeg finner det ikke naturlig å oppfatte §136 nr. 1 derhen at den utelukkende tar sikte på å regulere rettskraftsvirkningen av et tidligere skjønn. Jeg mener at bestemmelsen må forstås slik at den også gir en regel om objektivt erstatningsansvar. At §136 nr. 1 også før lovendringen i 1959 måtte oppfattes som en positiv erstatningsbestemmelse, har støtte i den av ankemotpartene påberopte dom inntatt i Rt-1953-1249.

Det er mulig, som den ankende part er inne på, at den omstendighet at det skal regnes 25 % tillegg til full erstatning for lidt tap, kan tilsi en viss forsiktighet i tolkingen. Bestemmelsen om 25 % tillegg, som ble inntatt i §136 nr. 1 annet punktum i 1959, kan dog ikke føre til noen annen tolking av første punktum enn

Side:1219

den det tidligere var grunnlag for. Ellers er det regelen så vel etter vassdragsreguleringslovens §16 som etter vassdragslovens §134 at erstatningen skal forhøyes med 25 % både for avstått eiendom og for skader og ulemper, likesom forarbeidene til lovendringen i 1959 viser at man regnet med 25 % tillegg i en rekke uforutsette skadetilfelle som kommer til vurdering på et senere tidspunkt.

En avgrensning av ansvaret etter §136 nr. 1 må dog skje i forhold til bruk eller interesser som ikke forelå på ekspropriasjonstidspunktet.

Utgangspunktet er at en bruk som er i strid med den rett eksproprianten har ervervet ved ekspropriasjonen, ikke gir grunnlag for erstatning ved etterskjønn. Dette var situasjonen i den i Rt-1962-53 flg. refererte dom, hvor det etter ekspropriasjonsskjønnet - men før reguleringen ble iverksatt - ble etablert en isvei. Den nye isvei var uforenlig med den regulering eksproprianten hadde ervervet rett til og betalt erstatning for.

I det foreliggende tilfelle er ved ekspropriasjonen forutsatt skader opp til kote 44.7 og erstatning utmålt på dette grunnlag, dog slik at skjønnet i enkelte tilfelle har regnet med forsumpningsskader opp til kote 45.3. Jeg ser det da slik at etterskjønn for skader opp til kote 44.7 ikke kan kreves. Over denne kotegrense er skader - bortsett fra de nevnte forsumpningsskader - ikke forutsatt og ikke vurdert. Når det gjelder disse - uforutsette - skader, kan det etter min mening ikke være til hinder for etterskjønn at bruken eller interessen ikke forelå på ekspropriasjonstidspunktet. I denne forbindelse nevner jeg at jeg forstår skjønnene slik at muligheten for skader av den art som i det foreliggende tilfelle kreves erstattet, var uforutsett ikke bare på ekspropriasjonstidspunktet, men også på den tid da J. & H. Strandjord flyttet sagbruket, og Røssvoll bygde sitt nye hus.

Staten har erkjent at Røssvoll ville ha vært berettiget til erstatning om han hadde hatt sluk i sin kjeller på ekspropriasjonstidspunktet. Jeg finner det uantagelig at den omstendighet at Røssvoll har forbedret sitt hus ved å innrette seg med sluk i kjelleren, skulle avskjære ham en erstatning som han ellers ville være berettiget til.

Firmaet J. & H. Strandjord har flyttet sitt sagbruk til annen tomt lenger oppe ved elven, av årsaker som ikke har noe med reguleringen å gjøre. Det nye sagbruk er lagt på tomt som ligger høyere enn det nivå hvortil skader var forutsatt, og må anses som en utnyttelse av tomten som ikke er i strid med forutsetningene for ekspropriasjonen og skjønnene. Erstatning må da kunne kreves for uforutsette skader. At J. & H. Strandjord har fått erstattet skader på sin tidligere tomt, og den tidligere eier av den tomt firmaet er flyttet til, har fått erstattet de skader På sin eiendom som ble forutsatt ved de tidligere skjønn, kan etter min mening ikke bringe saken i noen annen stilling, all den stund det nå er andre, ikke forutsette skader som kreves erstattet.

Etter det resultat jeg er kommet til, må overskjønnet stad-

Side:1220

festes, og staten pålegges å betale saksomkostninger til ankemotpartene for Høyesterett. Oppgave over salær og utlegg er levert av høyesterettsadvokat Bryn.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Overskjønnet stadfestes.

2. saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen til J. &. H. Strandjord og Ole M. Røssvoll 12.000 - tolv tusen - kroner for salær og 1.900 - ett tusen ni hundre - kroner for utgifter, til sammen 13.900 - tretten tusen ni hundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Hiorthøy og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver Birger Kolstad med skjønnsmenn): - - -

Retten skal bemerke:

Ved de avholdte underskjønn for Langvatn i 1964-1966 og overskjønn i 1969 la man til grunn en rett for Vassdragsvesenet til å bygge og drive en dam ovenfor Reinfossen med høyeste regulerte vannstand på kote 43,7. Etter forutsetningenes punkt 6 skulle skjønnet imidlertid også ta med skader og ulemper opp til kote 44,7. Når det gjaldt rene forsumpningsskader, la overskjønnet til grunn at slike kunne inntreffe like opp til 1,6 meter over H.R.vst. d.v.s. til kote 45,3, og tok hvor den fant grunn til det, dette i betraktning. Bortsett fra dette er skader og ulemper som kan inntreffe over kote 44,7 ikke tatt i betraktning. Da elvas stigning fra dammen opp til «Brukstomta» er liten, tok man ikke hensyn til falltapet. Det følger av Vassdragsreguleringslovens §16 at Vassdragsvesenet er ansvarlig for skader reguleringen medfører. På den annen side er Vassdragsvesenet selvsagt uten ansvar for skader som skyldes naturlige årsaker, f.eks. vanlige flommer. Ekspropriasjonsskjønnene tilkjente grunneierne erstatninger for reguleringsskader som allerede hadde oppstått og for fremtidige skader man med noenlunde sikkerhet måtte regne med. Vassdragsvesenet satte som høyeste grense for slike kote 44,7. Den 10/1 1971 inntrådte en helt uforutsett skade over denne kote. Vassdragsvesenet har hevdet at det ikke er noen årsakssammenheng mellom denne og reguleringen. Men da den sakkyndige fant at det var årsakssammenheng, har Vassdragsvesenet erklært at man allikevel vil avstå fra å prosedere dette spørsmål. Retten legger derfor til grunn at isgangen var en følge av reguleringen. De skader isgangen forårsaket over kote 44,7 må bli å erstatte i den utstrekning dette følger av lov eller vanlige erstatningsregler. Høyesterettsadvokat Wilberg har hevdet at Vassdragslovens §136 nr. 1 er en rettskraftsregel som ikke gir

Side:1221

noen selvstendig erstatningshjemmel. §136 har han hevdet kan bare påberopes av dem som var eller kunne ha vært ekspropriater ved ekspropriasjonen. Andre som senere rammes av skader, må søke erstatning gjennom de ordinære domstoler, idet Vassdragsvesenet ikke er ekspropriant i forhold til disse. §136 beskytter bare en bruk som er eldre enn ekspropriasjonen, ikke en bruk som er yngre. Av denne grunn har han hevdet, er Strandjord og Ole Røssvoll utelukket fra å få erstatning med hjemmel i §136 nr. 1. Firmaet Strandjord kjøpte «Brukstomta» etter at ekspropriasjonsskjønnet var avhjemlet i 1965. Firmaet drev tidligere sagbruk på «Osbakk» som ligger ca. 1500 meter lengre nede ved Ranaelva. «Osbakk» ble tilkjent erstatning ved ekspropriasjonsskjønnet i 1985 og høyesterettsadvokat Wilberg har hevdet at det var en klar forutsetning at bedriften skulle fortsette der. Ole Røssvoll som også var part ved ekspropriasjonsskjønnet har bygget nytt hus i 1970. Det nye hus har sluk i kjelleren, noe det gamle hus ikke hadde. Av disse grunner hevder høyesterettsadvokat Wilberg kan heller ikke han kreve erstatning med hjemmel i Vassdragslovens §136 nr. 1. Han har vist til høyesterettsdom i Rt-1962-53. Retten kan imidlertid ikke se at det forhold som er omhandlet i denne dom er analogt med forholdet i nærværende skjønn. Dommen av 1962 gjelder en ekspropriat som påberoper seg suksessivt to forskjellige grunniag for det samme krav. Det følger av vanlige rettskraftsregler at dette er utelukket. Dette skjønn gjelder erstatningskrav for en ny skadetilføyelse. Det dreier seg derfor om nye krav, ikke bare om et nytt grunnlag for et gammelt krav. Ved vassdragsreguleringer har regulanten et objektivt ansvar etter reguleringslovens §16. Det samme må gjelde etter vassdragslovens §136, noe som er uttrykkelig sagt i høyesterettsdom i Rt-1953-1249 på side 1257. I Ot.prp. nr. 39 for 1958 uttaler Hovedstyret at reguleringsloven og vassdragsloven gjelder side om side. Etter endringen av §136 i 1959 skal erstatningene fastsettes ved skjønn. Det er ingen holdepunkter verken i lovteksten eller i rettspraksis for at dette gjelder bare til fordel for dem som var eller kunne ha vært ekspropriater under ekspropriasjonsskjønnet.

Det er på det rene at vannet gikk opp til kote 46,17. Kjellergulvet til Ole Røssvolls nye hus ligger på kote 45,57. «Brukstomta» ligger på kote ca. 45, idet Strandjord selv tidligere har latt tomten fylle opp til denne høyde. Vannstanden sto derfor over det nivå det ble tatt hensyn til ved fastsettelsen av erstatningene under ekspropriasjonsskjønnene, selv om man som foran nevnt tar fall- og friksjonstapet i betraktning.

Retten er enig i at det ikke kan legges bånd på eiendommene langs elva i større utstrekning enn det er ekspropriert rettigheter.

Etter dette vil Ole Røssvoll og J. & H. Strandjord bli å tilkjenne erstatning med hjemmel i Vassdragslovens §136 nr. 1 jfr. vassdragsreguleringslovens §16. - - -