Rt-1978-1396

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-11-25
Publisert:	Rt-1978-1396
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 183B/1978
Parter:	Knut Dale, Magnus Dale og Magnhild Rossland (advokat Eng. Eikeland - til prøve) mot Alfred Heggeland m.fl. (høyesterettsadvokat Reidar Steigler).
Forfatter:	Michelsen, Egil Endresen, Blom. Mindretall: Holmøy, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §67, Arveloven (1854), §86, Arveloven (1972)

Dommer Michelsen: I boet etter Lars Heggland som i kraft av et gjensidig testament hadde overtatt sin tidligere avdøde hustru Malene Hegglands og sitt fellesbo, er det oppstått tvist mellom førstavdødes og lengstlevendes arvinger etter loven om fordelingen av formuen. Førstavdødes slektninger hevder at boet skal deles mellom slektene på hver side, mens lengstlevendes, med unntak for noen legater som er nevnt i testamentet, gjør krav på hele formuen.

I denne tvist avsa Midhordland skifterett den 10. januar 1977 kjennelse med slik slutning:

«Lars Hegglands arvinger kjennes arveberettiget til hele boet med unntak av testamentets pkt. 2.»

Førstavdødes arvinger påanket kjennelsen til Gulating lagmannsrett som avsa dom i saken den 29. oktober 1977. Dommen har slik domsslutning:

«1. Skifterettens kjennelse av 10. januar 1977 stadfestes.

Side:1397

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Over lagmannsrettens dom har Malene Hegglands slektninger, Knut Dale, Magnus Dale og Magnhild Rossland erklært anke. Motparter er Alfred Heggland, Ragnhild Heggland, Jenny Heggland, Johannes Heggland, Jetmund Heggland og Anny Søviknes som er Lars Hegglands arvinger etter loven.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner.

Til bruk for Høyesterett har det vært holdt bevisopptak ved Midhordland herredsrett. Her har de ankende parter og motpartene Alfred og Jenny Heggland avgitt forklaringer. Den ankende part Magnus Dale og de to innstevnte som jeg har nevnt, forklarte seg ikke for lagmannsretten.

For Høyesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter. Blant disse nevner jeg spesielt en utenrettslig erklæring fra en nabo av arvelateren om forståelsen av det gjensidige testament. De øvrige dokumenter som er nye, tar dels sikte på å belyse ektefellenes formuesstilling til forskjellige tider, dels på å vise hvorledes det er forholdt med de bankbøker som er nevnt under punkt 2 i testamentet.

De ankende parter og (blant) ankemotpartene Alfred, Ragnhild og Jenny Heggland har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett.

I likhet med hva lagmannsretten har gjort, betegner jeg heretter de ankende parter som Dale og de innstevnte som Heggland.

Dale har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Det hevdes således at en riktig forståelse av Lars og Malene Hegglands gjensidige testament må lede til at boet, med forbehold av det som følger av punkt 2 i dokumentet, deles likt mellom slektene på hver side.

Etter Dales mening må man med utgangspunkt i Høyesteretts plenumsdom i Rt-1968-540 tolke dokumentet ut fra dets ordlyd og deretter undersøke om det utenfor testamentet finnes holdepunkter for den ene eller den annen av de alternative løsninger.

Dale hevder at en tolking ut fra ordlyden i testamentet må lede til en fordeling av boet mellom de to slektene. Man kan ikke i rettspraksis finne eksempler på testamenter med en ordlyd som den man finner i denne saken. Mens testamentene i de tilfeller hvor boet udelt har tilfalt lengstlevendes slekt, taler om eiendom, rettmessig eiendom eller full eiendomsrett eller betegner lengstlevende som arving eller enndog universalarving, nyttes i ektefellene Hegglands testament ordene «rår over». Denne forskjell er etter Dales oppfatning helt vesentlig. Man har brukt denne betegnelsen for å markere at lengstlevende skulle ha en råderett som gikk lenger enn den som følger av lovgivningen om uskifte. Når imidlertid dette formål var oppnådd, må meningen har vært at formuen skulle deles mellom arvingene på hver side. Etter Dales mening er ordbruken i testamentet overveiet. Man kan ved tolkingen av ordene ikke legge vekt på passusen i punkt 2 i dokumentet.

Dale anfører videre at det utenfor testamentet er en rekke

Side:1398

holdepunkter som samlet eller hver for seg støtter opp under denne forståelsen.

Lars Heggland hadde på den tid da testamentet ble opprettet, en juridisk formularbok. Det må antas at han har undersøkt i denne hva et gjensidig testament måtte og burde inneholde. Det heter i det eksempel som gjengis i boken, at boet skal deles mellom ektefellenes arvinger dersom det ikke foreligger testament fra lengstlevende. Man kan si at det hadde vært naturlig om det var sørget for at en lignende klausul kom inn i det gjensidige testament. Når et slikt utsagn ikke står der, synes grunnen å ha vært at man ikke anså det nødvendig å si dette direkte.

Det var den alminnelige oppfatning i dette distrikt at boet ved lengstlevendes død skulle deles mellom slektene på hver side.

Samtlige arvinger på begge sider mente opprinnelig at formuen skulle deles mellom dem. Mannens slektninger inntok det standpunkt de senere har forfektet, først etter at dommerfullmektigen i en skiftesamling hadde satt dem på tanken. Når mannens arvinger opprinnelig gikk ut fra en slik forståelse av testamentet, er det grunn til å tro at lengstlevende var av den samme oppfatning.

Etter Dales mening har lengstlevende etter hustruens død i samtale med hennes bror gitt klart uttrykk for at Heggland ikke skulle ha alt etter ham, men dele med Dale. Denne uttalelsen kan ikke forstås dithen at Lars Heggland bare skulle sikte til at Dale skulle ha de bankbøkene som er nevnt under punkt 2 i testamentet. Disse var nemlig alt før hustruen døde overlatt til hennes søsken - tre til søsteren og én til broren.

En utenrettslig erklæring som er avgitt av en av Lars Hegglands naboer, viser også at det har vært ektefellenes mening at arven etter lengstlevendes død skulle deles mellom deres to slekter.

Man må etter Dales oppfatning også legge vekt på det som nå sies i §67 nr. 3 i den nye arveloven. Den ordning som der er knesatt, må ses som et uttrykk for den vanlige rettsoppfatning, og for at lovgiveren har villet slutte seg til det standpunkt mindretallet i Høyesterett inntok i plenumssaken fra 1968.

Dale har nedlagt slik påstand:

«1. Malene og Lars Hegglands fellesbo deles likt mellom Malene Hegglands slektsarvinger og Lars Hegglands slektsarvinger, dog unntatt de bankinnskudd som er nevnt i testamentets punkt 2.

2. Lars Hegglands slektsarvinger dømmes til in solidum å betale Malene Hegglands slektsarvinger sakomkostninger etter oppgave for lagmannsretten og for bevisopptak for Høyesterett og til det offentlige for Høyesterett.»

Ankemotpartene - Heggland - har henholdt seg til skifterettens og lagmannsrettens avgjørelser og har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for disse retter.

Ut fra ordlyden i testamentet må man søke å finne frem til det som har vært ektefellenes mening. Man må se hen til rettstilstanden i 1960 da testamentet ble skrevet. Det er forfattet av en jurist, og man

Side:1399

må tro at det hviler på den tanke som siden 1930-årene var kommet frem i rettspraksis, og som la til grunn av boet skulle tilfalle lengstlevendes arvinger, medmindre noe annet var sagt i eller fulgte av holdepunkter utenfor dokumentet.

Lars Heggland hadde erfaring når det gjaldt testament mellom ektefeller. Han hadde vært gift en gang tidligere og hadde i kraft av et gjensidig testament overtatt hele boet da hans første hustru døde. Da han nå på ny opprettet et slikt testament, ble arvingene etter den første hustruen ikke ofret en tanke.

Man må også legge vekt på at ektefellene nettopp ikke tok med i sitt testament passusen i formularboken om at arven skulle deles mellom slektene på hver side.

Ordlyden i disse ektefellenes testament ligger meget nær opp til den som finnes i det dokumentet som var gjenstand for behandling i plenumssaken fra 1968. Lengstlevende har i dette tilfellet en arvings fulle rådighet over formuen, og da går boet til hans arvinger etter loven.

Utenfor testamentet kan man i dette tilfellet ikke finne holdepunkter for en annen løsning. Således kan man ikke legge vekt på hva arvingene måtte ha ment om hvorledes boet skulle fordeles. Heller ikke kan det bygges på hva de ankende parter har forklart om hva lengstlevende skulle ha gitt uttrykk for. Man vet ikke om avdøde virkelig har uttalt dette som er tillagt ham, og uttalelsen kan, slik den er gjengitt av Dale, utelukkende ta sikte på Malenes bankbøker. I denne forbindelse bestrider Heggland at bankbøkene ble overlevert til Dale alt før hustruen døde. Etter Hegglands oppfatning fantes bankbøkene i Lars Hegglands besittelse da han døde. Den nye utenrettslige erklæring kan man ikke legge noen vekt på.

Etter den nye arvelovs §86 er det i dette tilfellet ordningen etter den gamle loven som er den avgjørende, og man kan ikke legge noen vekt på hva som fremgår av den nye loven.

Heggland henholder seg til Høyesteretts plenumsdom fra 1968. Når man i enkelte dommer - også etter plenumsavgjørelsen - har etablert likedeling mellom slektene, har det nettopp foreligget i eller utenfor testamentet holdepunkter for denne løsning. Her finnes ingen slike omstendigheter, og arven må da gå til lengstlevendes arvinger.

Heggland har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts dom av 29. oktober 1977 stadfestes.

2. De ankende parter betaler in solidum saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett til ankemotpartene Johannes Heggland, Jetmund Heggland og Anny Søviknes, for en fjerdedel, og til det offentlige for tre fjerdedeler.»

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsretten.

Da Malene Heggland døde før den nye arvelov tok til å gjelde, er det rettstilstanden under den tidligere lov som blir avgjørende for løsningen av tvisten.

Som det går frem av Høyesteretts plenumsdom i Rt-1968-540,

Side:1400

vil man måtte tolke testamentet ut fra alle momenter som kan kaste lys over hva som har vært ektefellenes mening med den disposisjonen de har truffet. Utgangspunktet for tolkingen må dog være de ord som er nyttet i dokumentet.

Lars og Malene Hegglands gjensidige testament har denne ordlyden:

«Underskrevne Malene Heggland, født xx.xx.1894 og Lars Heggland, født xx.xx.1892, som ikke har livsarvinger, bestemmer herved at det skal forholdes således med vår etterlatte formue:

1. Lengstlevende rår over hele formuen i levende livet.

2. Sparepenger stående i Fusa Sparebank, Os Privatbank, Bergens Privatbank, og Bergens Sparebank på kontrabøker utferdiget på Malene Dales navn skal ved lengstlevendes død tilfalle Malenes søster Anna Skogseid og hennes bror Jon K. Dale med en halvpart på hver. Er noen av dem døde, skal deres andel tilfalle deres barn. Dersom Anna Skogseid ingen barn har, og hun ikke skulle overleve arvefallet etter dette testament, går hele denne arv til Jon Dale eller hans barn.

3. Lengstlevende rår over fellesformuen ved testament, dog med unntak av det som er anført i punkt nr. 2.»

Denne ordlyden atskiller seg fra den som forelå i det testamentet som lå til grunn for plenumssaken i 1968. Etter min oppfatning har dog Lars og Malene Heggland nyttet ord som ligger nær opp til dem som man fant i det testamentet som den gangen ble behandlet, eller som man finner i en rekke andre testamenter som førstvoterende i plenumssaken har henvist til.

I punkt li det testamentet som foreligger i denne saken, heter det at lengstlevende rår over formuen i levende live. Lengstlevendes råderett er ikke underkastet de begrensninger som gjelder for en gjenlevende ektefelle som sitter i uskiftet bo, og for disposisjoner i levende live har lengstlevende i dette tilfellet helt og fullt en eiers rådighet over boet.

Det uttales så i punkt 3 i testamentet at lengstlevende også ved testament rår over fellesformuen. I dette ligger at lengstlevende også i denne henseende helt ut er likestillet med en eier.

På dette grunnlag må man etter min oppfatning komme til at lengstlevende etter testamentets ordlyd er innsatt som førstavdødes arving med full eiendomsrett. Når lengstlevende da ikke har benyttet seg av adgangen til å rå over formuen ved en siste viljeserklæring, må testamentet forstås dithen at eiendelene skal tilfalle lengstlevendes arvinger etter loven. Jeg viser til det som i plenumsdommen er uttalt av tredjevoterende som de senere voterende innen flertallet sluttet seg til.

Jeg legger ingen vekt på at man under punkt 1 i testamentet nytter ordet formuen, mens det i punkt 3 tales om fellesformuen. Det ligger etter min oppfatning ingen realitet i den forskjellige ordbruk.

For tolkingen av ordlyden i testamentet kan man etter min mening ikke slutte noe fra det som står under punkt 2, og som omhandler førstavdødes bankbøker. Man kan således ikke si at det fremgår

Side:1401

av viljeserklæringen at Dale skulle ha disse bankbøkene, mens hele resten av boet skulle tilfalle Heggland. Da testamentet ble skrevet, var det ingen givet å vite hvem av ektefellene som ville komme til å leve lengst.

Ut fra en tolking av de ord som er nyttet i testamentet, må man etter min oppfatning således komme til at boet - med de begrensninger som følge av punkt 2 - tilfaller lengstlevendes arvinger etter loven.

Spørsmålet blir da videre, som i plenumssaken, om man utenfor testamentet kan finne positive holdepunkter for at det til tross for ordlyden skal finne sted en likedeling av formuen mellom slektene ved lengstlevendes død.

Det avgjørende blir om det foreligger omstendigheter som viser at ektefellene har ønsket eller forutsatt at en slik deling skal foretas. Som det fremgår av det tredje-voterende uttaler i plenumssaken, er det ikke mulig å supplere testamentet med en bestemmelse om likedeling ut fra en formodning om at ektefellene ville ha inntatt en slik passus dersom spørsmålet hadde vært reist for dem.

Jeg finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om hvor sterke beviser man vanligvis må kreve for omstendigheter utenfor testamentet som skal kunne medføre at man setter seg ut over hva som måtte følge av de ord som er nyttet. Jeg er kommet til at det i dette tilfellet ikke er holdepunkter for å fravike den presumpsjon som følger av ordlyden.

Etter min oppfatning kan man ingen slutning trekke fra opplysningen om at Lars Heggland var i besittelse av en juridisk formularbok som inneholdt uttalelser om hva som kunne og burde stå i et gjensidig testament. Man kunne tenke seg å legge vekt på at ektefellene i testamentet har sløyfet setningen om likedeling som man finner i formularboken. Dette kunne tas som et moment for at boet skulle tilfalle lengstlevendes arvinger. Man vet dog overhodet intet om denne formularboken var fremme i forbindelse med at ektefellene ønsket å opprette et gjensidig testament, og det synes lite trolig at Lars og Malene Heggland har lagt vekt på hva som der måtte være sagt så lengde de søkte juridisk bistand for å få satt opp testamentet.

Jeg kan heller ikke tillegge Dales uttalelse om rettsoppfatningen i distriktet noen betydning. Det er ikke fremlagt noen opplysninger som skulle vise at en slik oppfatning foreligger.

Det er opplyst at arvingene på begge sider mente at en likedeling skulle finne sted inntil de av skiftedommeren ble gjort kjent med rettspraksis. Arvingenes oppfatning av hvordan testamentet måtte være å forstå, kan dog bare være av betydning dersom den kan tilbakeføres til en av ektefellene som opprettet det. Det avgjørende blir da om man har opplysninger om hva i dette tilfellet lengstlevende mente om innholdet i dokumentet.

Man står da først overfor den uttalelse som er tillagt Lars Heggland, og som er gjengitt i lagmannsrettens dom. Under bevisopptaket for Høyesterett har to av partene på Dalesiden ordrett gjentatt dette utsagnet. Det er gjengitt slik: «Dei skal ikkje få alt på Heggland, dei skal dela med dokke.» De ankende parter har tidfestet uttalelsen.

Side:1402

Den skal være falt etter at Malene var død.

Man kan etter min oppfatning ikke se bort fra at det i disse ord kan ligge at Lars mente at testamentet bygde på tanken om en likedeling mellom slektene. Uttalelsen er imidlertid overlevert gjennom flere ledd. Ordene er etter de forklaringer som er avgitt, falt i en samtale Lars hadde med sin svoger Jon K. Dale som nå er død, og som var far av de ankende parter. Dale har referert den til i alle fall to av sine barn som så har gjengitt den - riktignok likelydende - under denne rettssaken. Det er etter min oppfatning ikke mulig å fastslå hvordan Lars egentlig har ordlagt seg. Således kan man ikke vite hvilke ord som virkelig er nyttet. Til dette kommer at uttalelsen, selv om den skulle være falt slik Lars er referert, ikke behøver forstås dithen at han hadde en likedeling i tankene. Han kan ha tatt sikte på de bankbøkene som stod på hustruens navn, og som det på det tidspunkt var på det rene skulle tilfalle Dalesiden.

I forbindelse med denne angivelige uttalelsen fra Lars Hegglands side har partene drøftet om bankbøkene som Malene brakte med inn i boet, alt før hennes død var overlevert til hennes søsken, eller om de fantes i Lars' besittelse da han døde. Det er mulig løsningen på denne uenighet kan ha en viss betydning for forståelsen av det utsagnet som er tillagt Lars. Det er dog etter min oppfatning ut fra den bevisførsel som har funnet sted, ikke mulig å komme frem til noen løsning av dette spørsmål.

Som jeg har nevnt, har man som nytt dokument for Høyesterett fått fremlagt en erklæring som er avgitt av en nabo av Lars Heggland. Det heter i denne erklæringen:

«Underskrevne Gustav Heggland født xx.xx.98, bekrefter at Lars Heggland uttalte til meg noen år etter at testamentet var skrevet:

«Det som hører Malene til skal gå til Dale. Det som hører meg til skal gå til Heggland.»

Dette var før Malene døde.»

Jeg føyer til at det etter partenes uttalelse ikke har vært hensiktsmessig eller mulig å få avhørt erklæringsutstederen ved bevisopptak.

Også den uttalelsen som her er tillagt Lars Heggland, kan tyde på at han mente at boet skulle deles mellom slektene. Erklæringen er dog på flere punkter uklar. Tidsangivelsen er svevende, og man må for øvrig sette et spørsmålstegn ved hvilken situasjon den tok sikte på. Hvis den henspilte på spørsmålet om hvordan det ville gå dersom Malene skulle dø først, vil uttalelsen tyde på at Lars mente at hans arvinger skulle ha alt bortsett fra bankbøker.

De opplysninger som skulle kunne peke hen på at Lars Heggland mente at formuen skulle deles likt mellom hans og hustruens slekt, er således etter min oppfatning belemret med en rekke uklarheter, og jeg har til tross for at uttalelsene må sies å være sammenfallende, ikke i disse kunnet finne tilstrekkelig grunnlag for å sette til side det som følger av testamentets ordlyd.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og dens

Side:1403

dom blir således å stadfeste.

Da saken også for Høyesterett har frembudt atskillig tvil, finner jeg at saksomkostninger heller ikke her bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Holmøy: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Jeg er enig i at man ved tolkingen av eldre gjensidige testamenter som ikke kommer inn under tolkingsreglene i arvelovens §67, jfr. overgangsregelen i §86, må ta utgangspunkt i Høyesteretts praksis, og da først og fremst plenumsdommen i Rt-1968-540. Også jeg oppfatter denne dom som et prejudikat for at det ved visse typer av gjensidige testamenter gjelder en presumsjon mot at førstavdøde ektefelles arvinger har noe arvekrav ved lengstlevendes død. På den annen side må det enkelte testament tolkes på grunnlag av de konkrete forhold, med det siktepunkt å komme fram til hva de avdøde ektefeller mente. De konkrete tolkingsmomenter kan dels gjelde testamentets ordlyd, dels forhold utenfor testamentet som kan kaste lys over hva de avdøde mente.

Når det gjelder ordlyden, vil jeg først peke på at ordlyden i det testament som denne sak gjelder, avviker noe fra ordlyden i det testament som plenumsdommen gjaldt. Det sistnevnte testament innebar etter sin ordlyd at lengstlevende ble innsatt som eneeier til hele boet, uten at det var tatt noen reservasjon om arverett for førstavdødes arvinger ved lengstlevendes død. Også de dommer som førstvoterende i plenumsdommen viste til, innebar etter ordlyden at lengstlevende fikk full eiendomsrett, eller en vanlig arverett, noe som reelt sett innebærer det samme.

Etter min mening er det for de eldre gjensidige testamenter som har en slik ubetinget ordlyd, at det på grunnlag av Høyesteretts praksis må oppstilles en presumsjon mot at førstavdødes arvinger har noe arvekrav ved lengstlevendes død. En slik presumsjon kan derimot ikke antas å gjelde når testamentet etter sin ordlyd bare gir lengstlevende en råderett i levende live. Dette er forutsatt av Høyesterett også etter plenumsdommen, se Rt-1971-1245.

Det testament som denne sak gjelder, faller ikke klart inn under noen av de her nevnte kategorier. I testamentets punkt 1 er fastsatt at «Lengstlevende rår over hele formuen i levende live», og i punkt 3 at «Lengstlevende rår over fellesformuen ved testament, dog med unntak av det som er anført i punkt 2». Det er altså ikke direkte uttalt i testamentet at lengstlevende skal ha full eiendomsrett eller en vanlig arverett. Ser man på de konkrete rettigheter som lengstlevende er tillagt - rett til å råde så vel i levende live som ved testament, er situasjonen for lengstlevende selv likevel den at han har samme stilling som en eier. I den foreliggende sak er det imidlertid ikke

Side:1404

spørsmål om rettsstillingen for lengstlevende selv, men rettsstillingen for arvingene etter at lengstlevende er død uten å ha benyttet sin testasjonsrett etter testamentet. For ektefeller som oppretter gjensidig testament, kan det være et rasjonelt alternativ at lengstlevende gis rett til å råde over boet også ved testament, men at førstavdødes arvinger gis arverett ved lengstlevendes død når - eller i den utstrekning - de ikke er utelukket ved lengstlevendes testament. Det er nettopp en slik arveordning som gjelder for de nyere gjensidige testamenter etter tolkingsregelen i arvelovens §67 nr. 3.

For de eldre gjensidige testamenter som ikke omfattes av arvelovens tolkingsregler, finner jeg det noe tvilsomt om det kan oppstilles noen presumsjon mot arverett for førstavdødes slekt når ordlyden er som i dette tilfelle. I alle fall mener jeg at presumsjon i slike tilfelle er svakere, idet ordlyden er et moment ved tolkingen som må vurderes i sammenheng med de andre tolkingsmomenter som kan tale for en arverett for førstavdødes arvinger.

De andre tolkingsmomenter som kan komme i betraktning i denne sak, er etter min mening først og fremst forklaringene fra førstavdøde Malene Hegglands brorbarn og den utenrettslige forklaring fra de avdøde ektefellers nabo. Jeg tillegger disse forklaringer en annen bevisverdi enn førstvoterende.

Selv om det knytter seg usikkerhet til vurderingen av slike forklaringer, finner jeg dog ikke grunn til å dra i tvil at Lars har gitt uttrykk for at det skulle skje en deling. Etter de opplysninger som ellers foreligger i saken, finner jeg for min del at det må anses lite sannsynlig at Lars med dette mente at Daleslekten bare skulle ha Malenes bankinnskudd. Når det spesielt gjelder forklaringen fra naboen, peker jeg på at denne selv har opplyst at Lars' uttalelse ble gitt noen år etter at testamentet var skrevet, og før Malene døde. Dette har ikke vært bestridt for Høyesterett, og jeg finner for min del ikke holdepunkter for å legge til grunn at Lars spesielt tok sikte på den situasjon at Malene skulle dø først. Det ligger vel så nær å legge til grunn at han også måtte regne med den situasjon at han selv skulle dø først. Da Heggland-slekten ikke var særskilt tilgodesett i testamentet, ville Lars' uttalelse - for den situasjon at han selv skulle dø først - bli temmelig meningsløs om den ikke skulle innebære en deling av boet i sin alminnelighet.

I tillegg til de konkrete uttalelser som jeg har vist til, finner jeg grunn til å nevne at også Lars Hegglands arvinger etter dødsfallet først forutsatte at boet skulle deles mellom førstavdødes og lengstlevendes arvinger. Dette kan tale for at også de avdøde ektefeller hadde en slik innstilling. Jeg tillegger ikke dette forhold noen vesentlig betydning, men mener dog at det - sett i sammenheng med de nevnte uttalelser - støtter det resultat jeg er kommet til.

Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Holmøy.

Dommer Egil Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Michelsen.

Side:1405

Dommer Blom: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende medførstvoterendes konklusjon.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Bernt Solberg): - - -

Retten vil bemerke:

Retten er kommet til at testamentet må fortolkes på grunnlag av den gamle arvelov av 31. juli 1854 og rettspraksis utviklet av denne.

Den gamle arvelov hadde ingen bestemmelser om førstavdødes slektningers arverett ved lengstlevendes død i de tilfeller hvor testamentet ikke regulerte dette. (Den nye arvelov §67 nr. 3.)

Retten må således se hen til den rettspraksis som utviklet seg på dette område frem til den nye arvelov trådte i kraft.

Av avgjørende betydning er her Høyesteretts avgjørelse Rt-1968-540. Høyesterett i plenum slo her fast at «man måtte kreve positive holdepunkter utenfor dokumentet for at man skulle kunne legge til grunn at likedeling var ønsket eller forutsatt av ektefellene ved testamentopprettelsen».

Retten kan ut fra testamentets ordlyd ikke finne at slike positive holdepunkter foreligger, og kan derfor ikke tilkjenne Malene Hegglands arvinger arverett ut over testamentets pkt. 2. Retten finner heller ikke slike holdepunkter utenfor dokumentet.

I testamentets pkt. I er bestemt at «Lengstlevende rår over hele formuen i levende livet». I pkt. 3 er det videre bestemt at «Lengstlevende rår over fellesformuen ved testament, dog med unntak av det som er anført i pkt. 2».

Retten er av den oppfatning at disse bestemmelser tyder på at ektefellene ved opprettelsen av testamentet ikke hadde noe ønske om å tilgodese førstavdødes familie ved lengstlevendes død. Retten vil imidlertid understreke at den ved fortolkningen kun har hatt testamentets ordlyd å støtte seg til.

Retten antar således at Lars og Malene Heggland har hatt til hensikt å opprette et arveforhold i overensstemmelse med den praksis som Høyesterett i dommen av 1968 senere etablerte som hovedregel i slike tilfeller. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnt Haarberg, E. Melander og sorenskriver Rich. Tønnessen): - - -

Lagmannsretten er under betydelig tvil kommet til samme resultat som skifteretten og bemerker:

Som utgangspunkt legger lagmannsretten til grunn at retten ved tolkning av testamentet prinsipalt bør søke frem til ektefellenes mening med testamentet den gang det ble opprettet.

Lagmannsretten har ikke hørt forklaringer hverken fra advokat Fritjof Monsen, som satte testamentet i pennen, eller fra det annet testamentsvitnet. Retten er således uten noen opplysninger om Malene og Lars Heggland, da de i november 1960 underskrev testamentet, hadde fått noen veiledning om de rettsregler som den gang ville være avgjørende for spørsmålet om boet etter lengstlevende - i mangel av annen testamentarisk bestemmelse - skulle tilfalle arvingene etter lengstlevende alene eller deles også på arvingene etter først-avdøde.

Av samme grunn er det også vanskelig for lagmannsretten å vite hvilken

Side:1406

betydning ektefellene la i den formulering som de ankende parter har fremhevet, nemlig at der i pkt. li testamentet er bestemt «lengstlevende rår over hele formuen i levende livet» mens det i pkt. 3 heter «lengstlevende rår over fellesformuen ved testament, dog med unntak av det som er anført i pkt. nr. 2».

De ankende parter har hevdet - og ikke uten styrke - at de foran siterte bestemmelser sterkt peker på at det var ektefellenes hensikt å gi lengstlevende en stilling tilsvarende den lengstlevende har i uskiftet bo. Dette argument svekkes dog i betraktning av at lengstlevende ville ha adgang til å sitte i uskiftet bo også med ut-arvinger slik lov om uskiftet bo av 4. juli 1927 nr. 4 lød på den tid da testamentet ble opprettet.

Lagmannsretten er videre enig med de ankende parter i at det var liten grunn til i testamentets pkt. 3 å benytte ordet «fellesformuen» hvis testamentet som helhet tok sikte på å gjøre lengstlevende til arving med en eiers fullstendige fri rådighet over det hele bo. Når lagmannsretten imidlertid heller ikke finner å kunne legge avgjørende vekt på utformingen av pkt. 3 og ordet «fellesformuen», bygger lagmannsretten på at det vanligvis er liten grunn til å legge særlig vekt på selve ordlyden i gjensidige testamenter, sammenholdt med som foran nevnt, det forhold at lagmannsretten er helt uten opplysninger om hvilken vekt daværende overrettssakfører Monsen hadde tillagt utformingen av testamentet, og i hvilken utstrekning han måtte ha informert sine klienter herom.

Ved tolkningen av testamentet finner lagmannsretten videre å burde legge til grunn gjeldende rett slik den var utformet på grunnlag av rettspraksis frem til november 1960 da testamentet ble opprettet. Slik rettspraksis hadde utformet reglene omkring tolkning av gjensidige testamenter frem til og med Høyesteretts dom inntatt i Rt-1956-584, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at boet skulle gå til arvingene etter lengstavdøde medmindre det - som fremholdt av førstvoterende i den senere plenumsdom fra 1968 - forelå positive holdepunkter utenfor dokumentet for at man skulle legge til grunn en likedeling. Den tendens i annen retning - eller omslag - som kom til uttrykk i Høyesteretts dom i Rt-1963-1219 og Rt-1965-17, kan derfor ikke tillegges noen betydning ved avgjørelsen av nærværende sak.

Etter foranstående blir det da spørsmål om man har for seg holdepunkter utenfor testamentet som kan peke i retning av at det var ektefellenes hensikt at boet etter lengstlevende skulle deles likt på begge slekter. Den ankende part, Magnhild Rossland, har i sin partsforklaring for lagmannsretten gjengitt hennes fars uttalelse hva Lars Heggland hadde sagt til ham da han viste ham testamentet kort etter Malene Hegglands død således:

«de skal ikke få alt på Heggland, de skal dele med dokke.» Selv om uttalelsen tyder på at det kan ha vært Lars Hegglands mening at den såkalte fellesformue skulle deles likt på begge slekter, finner lagmannsretten allikevel ikke å kunne legge avgjørende vekt på forklaringen. Slik forklaringen er kommet frem for retten hefter det klarligvis stor usikkerhet ved spørsmålet om den er et adekvat uttrykk for hva Lars Heggland den gang mente å si. Men selv om uttrykket er en riktig gjengivelse av uttalelsen fra Lars, må man gi ankemotpartene medhold i at den ikke nødvendigvis behøver å bety annet enn en henvisning til bestemmelsen i pkt. 2 i testamentet hvor det var bestemt at en del bankinnskudd skulle tilfalle Malene Hegglands søster Anna

Side:1407

Skogseide og hennes bror John K. Dale, med en halvpart på hver. Det bemerkes at Anna Skogseide og John K. Dale på det tidspunkt da testamentet ble opprettet var de eneste slektsarvinger etter Malene.

Lagmannsretten finner heller ikke å kunne legge vekt på den opplysning at det var et godt forhold mellom de to respektive slekter.

Etter foranstående finner lagmannsretten overensstemmende med rettspraksis på den tid testamentet ble opprettet å burde stadfeste skifterettens kjennelse. - - -