Rt-1978-455

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-04-22
Publisert:	Rt-1978-455
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 63/1978
Parter:	Skrautvål sameie (advokat Ingulf Bekkestad - til prøve) mot I. Per Jørgen Stendebakken, II. Olav Thoen m.fl., III. Sturla Meisingset m.fl. (høyesterettsadvokat Torleif Skavern), IV. Annie Onstad Styker m.fl. (høyesterettsadvokat Alf Nordhus), V. Einar Rantrud (høyesterettsadvokat Oddvar S. Kvam).
Forfatter:	Tønseth, Elstad, Sinding-Larsen, Løchen, Heiberg. 3-51
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 5-, Tvistemålsloven (1915) §98, Jaktloven (1951) §3, Sameigelova (1965) §10, §3, Sameigelova (1965)

Dommer Tønseth: Under jordskifte for Vestoppland jordskifterett vedrørende Skrautvål sameie i Nord-Aurdal er det oppstått tvister om hvorvidt en del utskilte eiendommer har andel i sameiet. Den del av Skrautvål sameie som ikke er utskiftet og som det pågående jordskifte omfatter, består av ca. 148 000 dekar høyfjellsstrekninger delvis med bjerkeskog og med en rekke fiskevann. Ved kjennelse av 30. april 1973 avgjorde jordskifteretten den lange rekke tvister under ett. For så vidt angår de eiere av bruk som er parter for Høyesterett, har kjennelsen denne slutning:

«1. Gnr. 3, bnr. 29, Saltmyren i Nord-Aurdal, eier Ole P. Stendebakken, tilkjennes ikke sameierett i Skrautvål sameie.

2. Gnr. 3, bnr. 33, Foshagen i Nord-Aurdal, eiere Olav Thoen, Ragnvald Thoen og Målfrid Storm, tilkjennes ikke sameierett i Skrautvål sameie.

- - -

13. Gnr. 13, bnr. 10, Vintervegodden i Nord-Aurdal, eier Einar Rantrud, tilkjennes ikke sameierett i Skrautvål sameie. Einar Rantrud tilkjennes ikke fiskerett i Fullsenn. Han tilkjennes heller ikke jaktrett og vedrett i Skrautvål sameie.

Kravet fra Skrautvål sameiestyre om at Einar Rantrud pålegges å fjerne sin hytte og sitt naust ved Fullsenn, avvises fra jordskifteretten.

- - -

39. Gnr. 26, bnr. 6, Svalheim, og gnr. 26, bnr. 9, Svalheim nordre, i Nord-Aurdal, eiere Annie Onstad Styker, Kari Onstad, Erling Onstad og Jørgen Onstad, tilkjennes ikke sameierett eller jakt- og fiskerett i Skrautvål sameie.

- - -

44. Gnr. 31, bnr. 1, Skogen i Nord-Aurdal, eier Vegard Meisingset, tilkjennes havnerett og fiskerett i Skrautvål sameie. Fiskeretten er begrenset i forhold til eiendommens skyld.»

Eierne av de angitte bruk anket jordskifterettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som i henhold til tvistemålslovens §98 forente de fem ankesaker til felles forhandling og avgjørelse. Lagmannsretten

Side:456

kom til et annet resultat enn jordskifteretten og avsa den 11. oktober 1976 dom med sådan domsslutning:

«I ankesak nr. 315/73.

Ole P. Stendebakken, som eier av eiendommen Saltmyren, gnr. 3 bnr. 29 i Nord-Aurdal, kjennes sameieberettiget i Skrautvål sameie i forhold til eiendommens skyld.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Skrautvål sameie, ved sameiestyret til Ole P. Stendebakken kr. 7 626 - kronersjutusensekshundredeogtjueseks 00/100.

I ankesak nr. 316/73.

Olav Thoen, Ragnvald Thoen og Målfrid Storm, som eiere av eiendommen Foshagen, gnr. 3 br.nr. 33 i Nord-Aurdal, kjennes sameieberettiget i Skrautvål sameie i forhold til eiendommens skyld.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Skrautvål sameie, ved sameiestyret til de nevnte ankeparter kr. 7 626 - kronersjutusensekshundreogtjueseks 00/100.

I ankesak nr. 317/73.

Einar Rantrud, som eier av eiendommen Vintervegodden, gnr. 13 br.nr. 10 i Nord-Aurdal, kjennes sameieberettiget i Skrautvål sameie i forhold til eiendommens skyld. - I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Skrautvål sameie ved sameiestyret til Einar Rantrud kr. 20 000 - kronertjuetusen 00/100.

I ankesak nr. 318/73.

Annie Onstad Styker, Kari Onstad, Erling Onstad og Jørgen Onstad, som eiere av eiendommene Svalheim, gnr. 26 bnr. 6 og Svalheim Nordre, gnr. 26 bnr. 9, kjennes sameieberettiget i Skrautvål sameie i forhold til eiendommenes skyld.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Skrautvål sameie ved sameiestyret til de foran nevnte ankeparter kr. 18 000 - kronerattentusen 00/100.

I ankesak nr. 320/73.

Vegard Meisingset, som eier av eiendommen Skogen, gnr. 31 bnr. 1 i Nord-Aurdal, kjennes sameieberettiget i Skrautvål sameie i forhold til eiendommens skyld.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Skrautvål sameie ved sameiestyret til Vegard Meisingset kr. 7 626 - kronersjutusensekshundreogtjueseks 00/100.

Oppfyllelsesfristen for de foran nevnte omkostningsbeløp er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser henvises til jordskifterettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner.

Skrautvål sameie har ved fem forskjellige ankeerklæringer anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet og så vel lagmannsrettens bevisbedømmelse som rettsanvendelsen. Ankesakene er også i Høyesterett forent til felles forhandling og avgjørelse.

For Høyesterett er skjedd den forandring i partsforholdene at ankemotpart nr. 1, Ole P. Stendebakken, har overdratt eiendommen gnr. 3 bnr. 29 til sin sønn Per Jørgen Stendebakken. Videre har

Side:457

ankemotpart nr. 3 Vegard Meisingset overdratt Skogen, gnr. 31 bnr. 1 til sine barn, Sturla, Sidsel og Mads, de siste to ved deres verger. Erververne er trådt inn i saken istedenfor de tidligere parter.

Den ankende part, Skrautvål sameie, hevder at lagmannsretten har tatt feil når retten fant at ankemotpartene er med i sameiet, dog med et begrenset unntak for Meisingsets eiendom Skogen, gnr. 31 bnr. 1, som - innrømmes det - har havnerett og fiskerett. Dette siste kom også jordskifteretten til. Men det er uriktig når lagmannsretten fant at eiendommen Skogen har fulle sameierettigheter. Sameiet henholder seg også for øvrig til jordskifterettens resultat og begrunnelse når det gjelder de eiendommer som anken omfatter.

De anførsler som sameiet har gjort gjeldende for Høyesterett, er i det alt vesentlige de samme som for de tidligere instanser, dog med ett unntak.

Det erkjennes nemlig nå reservasjonsløst at de eiendommer som tvisten gjelder, har sameierett direkte på grunnlag av eiendommens utgangsdokumenter - med unntak for Meisingsets eiendom Skogen - dersom ikke alminnelige rettsregler eller rettsoppfatningen spesielt knyttet til dette sameie er til hinder for at eiendommene kunne gis andel i sameiet.

Det fastholdes da at det er en ulovfestet rettssetning at det ikke uten med alle sameieres godkjennelse er adgang til å gi en utskilt parsell andel i et sameie når parsellen ikke er et gårdsbruk, hvilket ankemotpartenes eiendommer ikke er, Skogen unntatt. Denne regel er etter sameiets mening fastslått i rettspraksis, og det er spesielt påberopt avgjørelser inntatt i Rt-1919-107 flg., Rt-1938-421 flg. og Rt-1940-585 flg. Det er også hva den juridiske teori angår vist til Nærstad: Sameieretten til jord (1942) side 139 flg. og Brækhus og Hærem: Norsk Tingsrett side 333-334. Sameiet påberoper seg også uttalelser i forarbeidene til sameieloven av 18. juni 1965.

Sameiet fastholder videre at også den lokale rettsoppfatning som er knyttet spesielt til Skrautvål sameie, går mot at det har vært adgang til å gi utskilte parseller sameierett når parsellene ikke var gårdsbruk. Denne rettsoppfatning hevdes å ha sitt grunnlag i dette sameies karakter og formål, og det er sterk støtte for den i de kontrakter fra 1750 og 1823 som er omtalt av jordskifteretten og lagmannsretten. Oppfatningen er også bekreftet ved uttalelser og vedtak som er gjengitt i sameiets protokoller. I motsetning til hva lagmannsretten fant, mener sameiet at protokollatene gir uttrykk for et bestemt rettslig syn og ikke bare for ønsker fra sameiestyret og generalforsamlingen.

Sameiet hevder også at lagmannsretten har tillagt det for stor betydning at en del sameiere, noen av dem medlemmer av styret, har overdradd parseller med sameierett uten at parsellene var gårdsbruk, og at en del sameiere - også medlemmer av styret - har vært skylddelingsmenn i slike tilfelle. Det må - hevdes det - betraktes bare som beklagelige utglidninger og ikke som uttrykk for et utbredt syn på spørsmålet om det var adgang til dette.

Sameiets konklusjon så langt er at det ikke var rettslig adgang til å gi ankemotpartenes eiendommer sameierett, Skogen unntatt, fordi

Side:458

de ikke var gårdsbruk, og at eiendommene derfor ikke fikk slik rett ved at det i skylddelingsforretninger og skjøter var angitt at de skulle ha det.

For Skogen, gnr. 31 bnr. 1 - Meisingsets eiendom - erkjennes det at det var et gårdsbruk da eiendommen ble utskilt fra sameiet, men det anføres, som for de tidligere retter, at den ifølge skylddelingsforretning og skjøte bare skulle ha havnerett og fiskerett og heller ikke er tillagt noe mer.

For samtlige eiendommer bestrides ankemotpartenes subsidiære anførsler om at sameierett i hvert fall er vunnet ved godtroerverv eller hevd eller passivitet eller konkludent atferd fra sameiets organer. Det samme gjelder for enkelte bruksretter som noen motparter subsidiært påstår å ha ervervet.

Utover dette anser jeg det - når det gjelder de nærmere enkeltheter i sameiets anførsler - tilstrekkelig å henvise til gjengivelsen i jordskifterettens og lagmannsrettens avgjørelser. Sameiet mener at lagmannsretten har gjort seg skyldig i noen misforståelser av faktisk art, men da dette gjelder detaljer som jeg anser for å være uten betydning for avgjørelsen, finner jeg det unødvendig å gå inn på hva dette gjelder.

Sameiet har nedlagt disse påstander:

«I. 1. Gnr. 3, bnr. 29, Saltmyren i Nord-Aurdal, eier Per Jørgen Stendebakken, tilkjennes ikke sameierett i Skrautvål sameie.

2. Ankemotparten, Per Jørgen Stendebakken, dømmes til å betale Skrautvål sameie dets omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

II. 1. Gnr. 3, bnr. 33, Foshagen i Nord-Aurdal, eiere Olav Thoen, Ragnvald Thoen og Målfrid Storm, tilkjennes hverken sameierett eller fiskerett i Skrautvål sameie.

2. Ankemotpartene, Olav Thoen, Ragnvald Thoen og Målfrid Storm, dømmes til å betale Skrautvål sameie dets omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

III. 1. Gnr. 31, bnr. 1, Skogen i Nord-Aurdal, eiere Sturla, Sidsel og Mads Meisingset, tilkjennes ikke sameierett i Skrautvål sameie, men erkjennes med havnerett og fiskerett i sameiet. Fiskeretten er begrenset i forhold til eiendommens skyld.

2. Ankemotpartene, Sturla, Sidsel og Mads Meisingset, dømmes til å betale Skrautvål sameie dets omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

IV. 1. Gnr. 26, bnr. 6, Svalheim og gnr. 26, bnr. 9, Svalheim Nordre i Nord-Aurdal, eiere Annie Onstad Styker, Kari Onstad, Erling Onstad og Jørgen Onstad, tilkjennes ikke sameierett eller jakt- og fiskerett i Skrautvål sameie.

2. Ankemotpartene, Annie Onstad Styker, Kari Onstad, Erling Onstad og Jørgen Onstad, dømmes til å betale Skrautvål sameie dets omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

V. 1. Gnr. 13, bnr. 10, Vintervegodden i Nord-Aurdal, eier Einar Rantrud, tilkjennes ikke sameierett i Skrautvål sameie. Einar Rantrud tilkjennes ikke fiskerett i Fullsend, og heller ikke jaktrett og vedrett i Skrautvål sameie.

Side:459

2. Ankemotparten, Einar Rantrud, dømmes til å betale Skrautvål sameie dets omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene henholder seg til lagmannsrettens dom, som hevdes å være riktig så vel i resultatet som i begrunnelsen. Deres anførsler for Høyesterett er - som for jordskifteretten og lagmannsretten - sammenfallende når det gjelder de generelle spørsmål som er reist i saken. Anførslene er også i alt vesentlig de samme som for de tidligere instanser.

Det bestrides således at en alminnelig rettsregel eller en rettsoppfatning knyttet spesielt til Skrautvål sameie, var til hinder for at ankemotpartenes eiendommer ble gitt andel i sameiet. Det må i hvert fall gjelde når det, som her, ikke vil være til noen som helst skade eller ulempe for de andre sameiere om også disse eiendommer har sameierett. Det er i denne forbindelse - anføres det - uten betydning at fire av eiendommene ved utskillelsen ikke hadde karakteren av gårdsbruk.

Når det legges til grunn, og når det nå fra sameiets side er erkjent at ankemotpartenes eiendommer under denne forutsetning har sameierett - nemlig direkte ut fra utgangsdokumentene, følger det uten videre - hevdes det - at lagmannsrettens dom må stadfestes, men altså med unntak for Skogen.

Når det gjelder Skogen, innrømmes at det etter ordlyden i skylddelingsforretningen og skjøtet muligens kan være noe uklart hvorvidt eiendommen skulle ha full sameierett. De beste grunner taler dog for at dette må ha vært meningen, slik lagmannsretten har antatt. Det understrekes at Skogen da eiendommen ble utskilt fra sameiet, var et gårdsbruk i drift.

Subsidiært hevdes det at hver enkelt av eiendommene som saken gjelder, har vunnet sameierett ved godtroerverv eller ved hevd eller ved passivitet eller konkludent atferd fra sameiets side. Det er vist til lagmannsrettens omtale av bruksutøvelsen for hver enkelt eiendom og de andre omstendigheter som kan ha betydning i disse forbindelser. Under enhver omstendighet er de enkelte spesielle rettigheter ervervet som er nevnt i ankemotpartenes subsidiære påstander.

I ankesaken mot Per Jørgen Stendebakken (Saltmyren, gnr. 3 bnr. 29), Olav Thoen, Ragnvald Thoen og Målfrid Storm (Foshagen gnr. 3 bnr. 33) og Sturla, Sidsel og Mads Meisingset, de to siste ved vergene (Skogen, gnr. 31 bnr. 1), som har vært prosedert av høyesterettsadvokat Torleif Skavern, er nedlagt påstand:

«Prinsipalt:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Subsidiært i anken mot Olav Thoen, Ragnvald Thoen og Målfrid Storm:

1. Ankemotpartene har som eiere av Foshagen gnr. 3 bnr. 33 i Nord-Aurdal fiskerett i Etnesend med faststående redskap, med oter og med stang.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett.»

Side:460

For Annie Onstad Styker, Kari Onstad, Erling Onstad og Jørgen Onstad (Svalheim, gnr. 26 bnr. 6, og Svalheim Nordre, gnr. 26 bnr. 9) har høyesterettsadvokat Alf Nordhus nedlagt denne påstand:

«A. Prinsipalt

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett

B. Subsidiært

1. De samme eiendommer som er nevnt i den prinsipale påstand har jakt- og fiskerett i Skrautvål sameie på samme vilkår som sameierne.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Endelig har høyesterettsadvokat Oddvar S. Kvam for Einar Rantrud (Vintervegodden, gnr. 13 bnr. 10) nedlagt denne påstand:

«A. Prinsipalt

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

B. Subsidiært:

1. Einar Rantrud har rett til fiske i Fullsenn med oter, garn og line og stang, alt i forhold til den bruk som er utøvet, samt rett til jakt i Skrautvål sameie.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Asker og Bærum herredsrett, Hamar byrett, Valdres herredsrett og Oslo byrett. Ved disse bevisopptak er partsforklaring avgitt av Olav Magnus Stende Thoen, Målfrid Steinli Storm, Ragnvald Thoen, Erling Onstad og Einar Henry Haavi Rantrud. Av disse forklarte Olav Magnus Stende Thoen og Ragnvald Thoen seg ikke for de tidligere retter. Videre er avhørt 18 vitner, hvorav 8 er nye for Høyesterett. En del dokumenter som er nye for Høyesterett anser jeg det for unødvendig å spesifisere.

Saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som for de tidligere retter.

Jeg er for alle de eiendommer som ankene gjelder kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg kan også i det vesentlige tiltre den begrunnelse som lagmannsretten har gitt for sitt resultat.

Jeg kan således som lagmannsretten ikke se at det er en ulovfestet rettsregel hvoretter utskilte parseller som ikke er gårdsbruk, ikke kan gis andel i et sameie uten at de andre sameiere gir sitt samtykke. Jeg kan ikke i de avgjørelser av Høyesterett som er påberopt av sameiet finne noen støtte for at en slik alminnelig rettsregel eksisterer. Avgjørelsene angår for det første spesielle tilfelle som er forskjellige fra dem som nærværende sak gjelder. Og av de bemerkninger av mer generell art som finnes i avgjørelsene, må man så vidt jeg skjønner snarere kunne trekke den slutning at det i alminnelighet er adgang til å gi også parseller som ikke er gårdsbruk

Side:461

andel i et sameie, uten at det kreves samtykke fra de andre sameiere, dersom det ikke vil være i strid med sameiets karakter og formål eller være til skade eller ulempe for de andre sameiere. Den samme oppfatning er kommet til uttrykk i Nærstads «Sameieretten til jord» side 137 flg. Særlig klart er det uttalt i rådsegn 4 fra Sivillovbokutvalet side 11 annen spalte, hvor det om gjeldende rett blant annet sies:

«Ligg ein sameigepart til fast eigedom, er dermed sagt at han kan overførast saman med eigedomen. Dette er noko av det som sermerkjer slike rettshøve. Noko samtykke frå medeigarane trengst ikkje utan det skulle vera serskilt sagt. Likeins kan sameigepartane kløyvast opp når eigedomane vert utstykka, såleis at eit fråskilt stykke får ein høveleg part i sameiga eller serlege rettar der jamsides hovudbruket. Frå gamal tid til no har det gått føre seg ei stendig utstykking og det har støtt vore på den måten at nye bruk fekk part i sameiga. Men det kan vera serlaga tilfelle då ei slik oppkløyving kjem i strid med grunnlaget for sameiga, av di det aukar utnyttinga eller av andre grunnar.»

Jeg anser det i det hele tatt for utvilsomt at det ikke er grunnlag for sameiets syn på rettstilstanden når det gjelder dette spørsmål. Jeg føyer til at jeg er enig med lagmannsretten i at det er rettstilstanden da eiendommene ble utskilt og frasolgt som er avgjørende, det vil si tiden 1910-1920. Det er derfor ikke grunn til å ta opp spørsmålet om sameieloven av 18. juni 1965 har gjort noen endring for så vidt.

Jeg kan heller ikke se påvist at det på den aktuelle tid var en rettsoppfatning spesielt knyttet til Skrautvål sameie, gående ut på at bare utskilte gårdsbruk kunne gis sameierett. Det er vist til de kontrakter av 1730 og 1823 som er omtalt av jordskifteretten og lagmannsretten, men jeg har vanskelig for å se at sameiet der kan finne støtte for sitt syn. Kontraktene fremtrer som situasjonspregede, og de inneholder heller ikke noe som i spesiell grad kan tas til inntekt for den oppfatning som sameiet hevder. Jeg kan heller ikke se at de protokolltilførsler som det er vist til, gir uttrykk for det syn på adgangen til å gi utskilte bruk sameierett som sameiet nå gjør gjeldende. Og jeg legger som lagmannsretten betydelig vekt på opplysningene om at 20 sameiere - noen medlemmer av styret - har overdradd parseller med sameierett uten at de var gårdsbruk, en av dem ble senere formann i styret. Og 20 andre sameiere - også noen av dem medlemmer av styret - var med som skylddelingsmenn i slike tilfelle uten at det er opplyst at det fra noen ble reist innvendinger mot at de utskilte parseller ble tillagt andel i sameiet. Man må vel gå ut fra at de som fungerte som skylddelingsmenn var orientert om rettsforholdene, og at de må ha vært av den oppfatning at det var adgang til dette.

Det er heller ikke opplyst at det før ca. 1938 ble reist noen innvending mot den bruk av sameiet som ble gjort fra eiendommer som saken gjelder, og som ha vært synlig for de andre sameiere. Bruken er nærmere beskrevet i de tidligere avgjørelser.

Jeg finner derfor at det ikke er grunnlag for sameiets syn på den lokale rettsoppfatning på den aktuelle tid. Tvert imot kan man

Side:462

konstatere at det som foreligger av opplysninger, viser at det må ha vært en utbredt oppfatning at det var adgang til å overdra parseller med sameierett også når parsellene ikke hadde karakteren av å være gårdsbruk.

At det har medført eller vil kunne medføre skade eller ulempe av noen art for de øvrige sameiere om de eiendommer det her gjelder også er med, er ikke engang antydet fra sameiets side, og jeg kan ikke se at det er noe holdepunkt herfor. Heller ikke kan jeg se at det på noen avgjørende måte vil være i strid med karakteren av eller formålet med dette store sameie med et stort antall deltakere om disse eiendommer er med. Dersom det anses ønskelig eller nødvendig å hindre en videre utvikling på denne vei, må det imidlertid være mulig å gjøre det.

Jeg kan etter dette ikke se at det har vært noe til hinder for at de eiendommer det her gjelder, er blitt tillagt andel i sameiet. Som nevnt har sameiet nå godtatt at eiendommene under denne forutsetning har sameierett direkte på grunnlag av skylddelingsforretninger og skjøter.

Eiendommen Skogen, gnr. 31 bnr. 1, nå tilhørende Sturla, Sidsel og Mads Meisingset, står i en annen stilling enn de andre eiendommene som saken gjelder. Den ble som nevnt av de tidligere retter skilt ut fra selve sameiet og var ved utskillelsen et gårdsbruk og ble drevet som sådant. Som omtalt av de tidligere retter, er det i skylddelingsforretningen og skjøtet uttrykk som kan trekke i retning av at eiendommen etter utskillelsen bare skulle ha havne rett og fiskerett i sameiestrekningene. Men klart er det ikke. Og man må etter min mening kunne gå Lit fra at eiendommen, som eksisterte som et jordbruk også før den formelle utskilling i 1926, og som lå inne i selve sameiet, tidligere hadde gjort seg nytte av alle de ressurser som sameiet bød på. Jeg anser det da for lite sannsynlig at det var meningen å begrense denne fulle bruksutøvelse da eiendommen ble også formelt fradelt. Som lagmannsretten finner jeg at de beste grunner taler for at eiendommen skulle ha full sameierett.

Det er etter dette ikke nødvendig å gå inn på anførslene om godtroerverv, hevd, passivitet eller konkludent atferd.

Anken har ikke ført frem, og Skrautvål sameie må erstatte ankemotpartene saksomkostninger også for Høyesterett. Ankemotpartenes prosessfullmektiger har fremlagt de foreskrevne omkostningsoppgaver. Høyesterettsadvokat Skavern har oppgitt utgiftene til kr. 2 155, høyesterettsadvokat Nordhus til kr. 2 180 og høyesterettsadvokat Kvam til kr. 1672. Ved fastsettelsen av saksomkostningene er tatt hensyn til at høyesterettsadvokat Skavern har møtt for tre av eiendommene.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Skrautvål sameie 28 000 - tjueåtte tusen - kroner til Per Jørgen Stendebakken, Olav

Side:463

Thoen, Ragnvald Thoen og Målfrid Storm samt Sturla, Sidsel og Mads Meisingset, de siste to med verger, alle i fellesskap, 24 000 - tjuefire tusen - kroner til Annie Onstad Styker, Kari Onstad, Erling Onstad og Jørgen Onstad i fellesskap, og 24 000 - tjuefire tusen - kroner til Einar Rantrud.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Løchen og Heiberg: Likeså.

Av Jordskifterettens kjennelse (kst. jordskiftedommer Torkel Bjøre med jordskiftemenn):

Under behandlingen av jordskiftesaka Skrautvål sameie i Nord-Aurdal kommune er det oppstått en rekke tvister om sameierett. de sameieberettigede gardbrukere ved sameiestyret bestrider at utskilte parseller som på utskillelsestiden ikke hadde karakter av sjølstendige gardsbruk, lovlig kan utstyres med sameierett uten at de øvrige sameiere har samtykket.

Skrautvål sameie er en stor skog- og fjellstrekning på øståsen i Skrautvål i Nord-Aurdal.

I sameiet har det vært flere utskiftningsforretninger. I 1876-1891 ble således sameiets nåleskog utskiftet, og ved overutskiftningsforretning, avsluttet i 1906, ble en del av sameiestrekningene i syd utskilt som særskilt eiendom for Steinsetbygda i Nord-Etnedal. Sognegrensa ble samtidig fastsatt. Den del av Skrautvål sameie som ikke er utskiftet, er på ca. 148 000 dekar. Det er en høyfjellstrekning som ligger på en høyde av 900-1 100 m.o.h. Det foreligger ikke opplysninger om hvorledes Skrautvål sameie er oppstått, men i Eidsivating lagmannsretts dom av 24. juni 1959 uttaler retten at «så langt tilbake i tida som det kan skaffes opplysninger, har disse fjellstrekninger vært betraktet og benyttet som et privatrettslig sameie.» Et styre for sameiet ble først valgt i 1901, men før den tid var det opprettet mange kontrakter om bruken av sameiet.

Således opprettet gardbrukerne i Skrautvål den 24. februar 1750 en kontrakt om bruken av skogen i sameiet.

I 1777 fulgte en ny kontrakt som hadde bestemmelser om hvorledes det skulle forholdes med Skrautvål sameies Skov og Havnegange og Fiskeri. «Ved kontrakt av 6. desember 1805 ble kontrakten av 1750 bekreftet. Det samme gjaldt kontrakten av 1777, men i denne ble gjort den endring at ingen for ettertiden skulle kunne innta flere fremmede husdyr til havning enn de sjøl kunne vinterfø. Derimot skulle gardbrukerne kunne leie bort fjellhavn som de sjøl ikke kunne benytte. Det gjaldt havnen rundt de enkelte felegre. Kontrakten fastsatte hvilken betaling som skulle svares for de forskjellige leger og bestemte at den som tok inn fremmed fe i strid med kontrakten, skulle svare erstatning.

Kontrakten av 1805 er påført en protest fra en del gardbrukere i Skrautvål. Den 18. juli 1823 ble det opprettet en ny bygdekontrakt om bruken av Skrautvål sameie, tinglyst 3. desember s.å. Kontrakten var vedtatt av 66 gardbrukere i Skrautvål og Ton sogn. Kontrakten inneholder en regulering av beiteutøvelsen i sameiet. Ingen skulle ha adgang til å havne med fremmede husdyr (stellingsfe) på de alminnelige setrer. Derimot skulle eierne av

Side:464

felegrene kunne havne med bestemte antall utenbygds eller fremmede husdyr.

Videre er det i kontrakten inntatt et forbud mot å gi «løse og ledige Karle tillatelse at fiske i Bygdens fælles Fiskevande». Dessuten er det i kontrakten nevnt et forbud mot bark- og neverflåing for salg.

Dernest fulgte en kontrakt av 30.4.1827 og en av 5.12.1838. Disse kontraktene vedrører også bruken av sameiet.

Som nevnt ble det først opprettet et sameiestyre i 1901. Særskilt sameiekasse ble opprettet i 1902. Samtidig ble det opprettet eget styre for jakt og fangst i.h.t. jaktlovens §3. Jaktstyret fører eget regnskap og etter de vedtatte regler skal de innvunne midler brukes etter loddeiernes bestemmelse. Etter det opplyste har midlene hittil til dels vært brukt til elektrisk kraft til bygda, dels har det vært utdeling til loddeierne.

I 1931 ble det begjært utskiftning av Skrautvål sameie. Begjæringen ble delvis tatt til følge av Oppland utskiftningsrett i 1934, da man vedtok utskiftning av Sebuhaugens og Skogalegrets rettigheter i nevnte sameie. Forretningen ble deretter utsatt på ubestemt tid.

I 1943 forlangte så en rekke sameiere fullstendig utskiftning av hele sameiet, og en framsatt protest mot utskiftningen fordi sameiet i virkeligheten var en almenning, ble nektet tatt til følge ved utskiftningsrettens kjennelse av 7.4.1948 stadfestet ved Eidsivating lagmannsretts dom av 24. juni 1959. Den 24. august 1960 fattet Vestoppland jordskifterett vedtak om at saka skulle gjennomføres som en kombinasjon av et partielt jordskifte og bruksordning. - - -

I 1961 oppnevnte styret i Skrautvål sameie en komité bestående av gardbrukerne Hallvard Aasdokken og Ola Lyseng.

Denne komitéen skulle utarbeide en oversikt over de eiendommer de mente hadde sameierett. Som hjelpemiddel ved denne utarbeidelsen hadde de for hånden en utskrift av matrikkelen over gnr. 1-33 i Nord-Aurdal og gnr. 27 i Etnedal. De eiendommer som denne komité mente hadde sameierett, ble avmerket på matrikkelfortegnelsen med et kryss, bruksberettigede med to kryss og naboeiendommene med bruksrett med tre kryss. - - -

Jordskifteretten skal til det som foran generelt er anført be merke følgende:

I de fleste tvister jordskifteretten skal behandle framgår det av eiendommens utgangsdokumenter at sameierett skulle følge med ved handelen.

Jordskifteretten finner at kjøper og selger og deres rettsettergjengere naturligvis må være bundet av en slik handel. Spørsmålet blir da om den enkelte sameier i forhold til de øvrige sameiere overhodet hadde rettslig adgang til å utstyre rene tomter, skogteiger, slåtter og støler med sameierett etter eiendommens skyld.

Så vidt jordskifteretten kan se inneholder ikke lovgivningen noe direkte forbud mot en slik oppdeling. I sameielova av 1965 §10 heter det følgende: «Part som ligg til fast eigedom, må ikkje avhendast utan saman med eigedommen eller ein tilsvarande del av han.»

Styret i Skrautvål sameie har vist til §3 i sameielova som omhandler bruk og utnytting av sameietingen. Styret har gjort gjeldende at denne paragraf også regulerer den rettslige utnyttingen av sameiet.

Jordskifteretten har satt seg inn i lovas forarbeid, men har ikke funnet at lovgiverne har hatt den rettslige bruk i tankene da de formet §3.

Side:465

Den regulerer kun den enkelte sameiers faktiske bruk og utnytting. Sameielova er formet i 1965. Den er imidlertid stort sett en oppsummering av gammel gjeldende rett i et sameieforhold. De saksøkte har påberopt seg at rettsoppfatningen innen Skrautvål sameie må sies å ha vært den at enhver utskilt parsel kan utstyres med sameierett. De har vist til de mange sameiere som har utskilt «ikke gardsbruk» med sameierett.

Det er også vist til de skylddelingsmenn som har gått med på å utstyre parseller som består av skogteiger og tomter med sameierett. Når det gjelder det antall gardbrukere som har solgt tomter og skogteiger med sameierett, er ikke antallet så stort som antall tvister tyder på. Grunnen til dette er at det ofte er frasolgt flere slike parseller fra den enkelte gard.

Jordskifteretten er kommet fram til at ca. 20 gardbrukere gjennom tidene har latt sameierett overføres til parseller som består av tomter og skogteiger. Når en har i tankene at antall sameiere er ca. 190, så kan en ikke se at rettsoppfatningen eller sedvanen i Skrautvål sameie har vært den at sameierett kunne overføres til enhver parsell.

Nå er det så at en del skylddelingsmenn som også har vært sameiere, har tillatt å utstyre tomter og skogteiger med sameierett. Da det ofte er brukt de samme skylddelingsmenn, er det så vidt retten kan se ca. 20 sameiere som i egenskap av skylddelingsmenn ikke har protestert mot at tomter og skogteiger er blitt utstyrt med sameierett.

Jordskifteretten er allikevel kommet fram til at rettsoppfatningen ikke kan sies å ha vært den at dette er tillatt.

Det store flertall av sameiere har etter jordskifterettens oppfatning hele tiden ment at sameierett ikke kan knyttes til tomter og skogteiger. Dette er oppfatningen blant sameierne i dag og jordskifteretten kan ikke se at den har vært vesentlig annerledes tidligere.

Jordskifteretten vil også her peke på at svært mange sameiere har vært av den oppfatning at Skrautvål sameie var en almenning. Disse sameiere må ha vært av den oppfatning at kun gardsbruk var berettiget i sameiet.

Jordskifteretten er kommet fram til at det i Skrautvål sameie på ingen måte kan sies å ha vært tradisjon og lokal oppfatning at enhver parsell kan tillegges sameierett.

Noen helt klar og entydig rettsoppfatning er imidlertid jordskifteretten enig i ikke foreligger i Skrautvål sameie. Jordskifteretten finner at et forbud mot en oppstykking av sameieretten i tilfelle må utledes av sjølve sameieforholdets natur og være begrunnet i at en slik oppstykking av sameieretten strider mot sjølve grunnlaget for og øyemedet med sameieforholdet.

Det er uten videre klart at Skrautvål sameie er et jordfellesskap som fra gammelt av er knyttet til gardene i Skrautvål sokn. Bruken og utnyttelsen av sameiet er knyttet til jordbruksnæringen. De opprettede kjøpekontrakter av 24.2.1750 og 18.7.1823 viser dette helt klart.

Disse kontrakter regulerer bruksutøvelsen i sameiet. Noe forbud mot en oppdeling av de enkelte garders sameierett inneholder ikke kontraktene, men de viser at sameiet er knyttet til jordbruksnæringen.

I et slikt sameieforhold kan ikke den enkelte sameier etter jordskifterettens oppfatning ved salg av villatomter, hyttetomter eller skogteiger fritt utstyre disse med sameierett. Her må de øvrige sameiere kunne protestere. Det innbringes i sameieforholdet et nytt og fremmed moment som svært lett kan bli til ulempe og fortrengsel for de øvrige sameiere.

Side:466

En ser snart det urimelige i et slikt forhold dersom en tenker seg at enhver sameier begynte å utparsellere sin jordbrukseiendom i tomter utstyrt med sameierett. Sjølve grunnlaget for sameieforholdet ville da naturligvis falle bort.

Jordskifteretten er derfor enig med sameiestyret når det hevder at dersom det utskilles en parsell som kun er en tomt eller en skogteig med sameierett, må hver enkelt av de øvrige sameiere samtykke for at de skal være bundet. Styret i sameiet kan heller ikke på dette punkt binde de øvrige sameiere.

Denne oppfatning styrkes av det forhold at de øvrige sameiere på det tidspunkt de enkelte parseller ble frasolgt, antas ikke å ha hatt forkjøpsrett.

Jordskifteretten viser her til Rådsegn nr. 4 fra Sivillovbokutvalget side 13 og siterer herfra: «Med NL 5-3-51 er det truleg ikkje tenkt på jordsameige. Det går fram av at føresegnene står i tredje bolken (særleg i 3-12: Om Adskilligt, som Bøjgdefolk i Almindelighed angaar).»

Jordskifteretten mener videre å kunne finne støtte for sitt syn ut fra den foreliggende rettspraksis på området.

Retten viser her til Høyesterettsdommen i Rt. av 1940 85. I dette tilfelle var den utskilte parsell et sjølstendig gardsbruk som kunne fø 6 kuer, 67 sauer og hest. Høyesterett godtok i dette tilfellet at den utskilte eiendom fikk andel i hovedbrukets fiskerett i sameiestrekningen i forhold til skylda. Begrunnelsen var her at sameiet var knyttet til gardene og at fiskeretten fremdeles ble ved gardene. Sjøl her hvor den utskilte parsell var et gardsbruk, dissenterte den ene av høyesterettsdommerne. Han anførte: «En enkelt sameiers utstykning av sin sameierett i et sameievatn vil i det hele i de aller fleste tilfelle være til stor skade for de andre sameiere. Og dette må etter min mening være avgjørende for at en sameier ikke kan antas å ha rett til slik utstykning.» Jordskifteretten vil også nevne Høyesterettsdommen i Rt-1919-07.

Her gjaldt det utskillelsen av hele en sameiers rett til jakt og fiske i en sameiestrekning. Høyesterett kom her til at dette hadde den enkelte sameier ingen rett til uten at de øvrige sameiere samtykket.

I nærværende sak har den enkelte sameier utskilt en del av sin sameierett til en utenforstående.

Jordskifteretten er av den oppfatning at ulempene for de øvrige sameiere av den grunn ikke er mindre enn ved at den enkelte solgte hele sin jakt- eller fiskerett til en utenforstående.

I begge tilfeller kommer det inn i sameieforholdet et nytt og fremmed moment som lett kan bli til skade for de øvrige sameiere. Sjølv om det heter at den fraskilte parsell bare skal ha sameierett etter skylda, vil det i praksis si at det er kommet inn en helt ny sameieberettiget. Dette vil etter rettens skjønn minst være til like stor ulempe for de øvrige sameiere som om en enkelt sameier overdrar enkelte rådigheter til en utenforstående.

I begrepet sameierett ligger at parselleieren skal bli medeier i sameiet i forhold til parsellens skyld. Av dette følger at han har både havne-, jakt- og fiskerett etter skylda. Jordskifteretten finner at en slik oppsplitting av en enkelt sameiers rett uvegerlig må være til ulempe for de øvrige sameiere. Jordskifteretten vil også nevne Høyesterettsdommen inntatt i Rt-1967-167. Her ble bare sjølstendige gardsbruk kjent fiskeberettigede i et sameievatn.

Side:467

Det er imidlertid her å bemerke at de enkelte eiendommers utgangsdokumenter ikke inneholdt noe om at fiskerett skulle følge med.

Jordskifteretten vil også vise til forarbeidene til sameielova, rådsegn 4 fra Sivillovbokutvalget. På side 11 heter det: «Frå gamal tid til no har det gått føre seg ei stendig utstykking og det har støtt vore på den måten at nye bruk fekk part i sameiga. Men det kan vera særlege tilfelle då ei slik oppkløyving kjem i strid med grunnlaget for sameiga, avdi det aukar utnyttinga eller av andre grunnar.»

Jordskifteretten vil også vise til to kjennelser avsagt av Vestoppland jordskifterett i ei bruksordningssak vedrørende fisket i Helin i Vang i Valdres. Her var to tomter utskilt fra hovedbruket og utstyrt med fiskerett i Helin ifølge dokumenter. Ingen av tomtene ble tilkjent fiskerett.

Jordskifteretten viser også til bruksordningssak nr. 2/1939 for Vestoppland jordskifterett. Ton sameie var tidligere utskiftet, men fiskevatna lå i sameie. Fraskilte tomter og skogteiger ble ikke ved denne sak kjent fiskeberettigede i sameievatna.

Jordskifteretten viser videre til Torbjørn Stavenjords vitneforklaring. Han forklarte at i Ulnes sameie var sameieretten knyttet til gardsbruk.

Under utskiftningen av sameiet i åra 1932-38 ble bare sjølstendige gardsbruk og støler anerkjent med sameierett. Fradelte skogteiger og hyttetomter fikk ikke sameierett. Han kjent til at ei tomt sammen med en skogteig ble fradelt hovedbruket og solgt med sameierett eller fiskerett før den nevnte utskiftning. Eiendommen ble ikke anerkjent som sameieberettiget ved utskiftningen.

Ut fra det foran anførte er jordskifteretten kommet til den konklusjon at utskilte villatomter, hyttetomter og skogteiger ikke kan utstyres med sameierett uten at alle de øvrige sameiere har samtykket i dette. Slikt samtykke er ikke i noe tilfelle innhentet. - - -

Tvist nr. 44. Styret i Skrautvål sameie mot Vegard Meisingset, eier av Skogen, gnr. 31, bnr. 1. - - -

Jordskifteretten skal bemerke:

Skogen, gnr. 31, bnr. 1, er et gammelt kirkebruk som fra gammelt av lå under Skrautvål kirke. Det var i alt 7 slike kirkebruk. Brukerne av disse har fra gammelt av betalt en årlig leie til Skrautvål kirke.

Etter at det i 1901 ble opprettet eget styre for sameiet ble leien betalt til sameiets kasse. I tidsrommet 1919-38 ble så de enkelte kirkebruk nyskylddelt og solgt av sameierne v/sameiestyret.

Under utskiftningen av nåleskogen i 1876-91 ble det fra eierne av kirkebrukene og felegrene lagt ned påstand om at de skulle få utlagt teiger etter deres bruksbehov siden de ikke hadde skyld.

Den 20.7.1888 avsa utskiftingsretten slik kjennelse: «Paastanden i 1.ste juni 1885 om Brugsberettighed i Kirkegods-Eiendommene, Felægrene er tagen tilfølge ved udførte Udlodninger.»

Under den ovenfor nevnte utskiftning var retten av den oppfatning at eierne av kirkebrukene ikke var medeiere i sameiet, kun bruksberettigede.

Skogen må etter jordskifterettens mening bli å betrakte som et sjølstendig gardsbruk. Det står i dag både våningshus og driftsbygning på bruket.

De tidligere eiere har drevet Skogen som et vanlig gardsbruk og de har hatt buskap på eiendommen. Dette ble bevitnet av Ingvar Thon, en tidligere eier av bruket, som var innkalt som vitne i saka.

Side:468

Eiendommen ble nyskylddelt den 7.7.1926. Skylddelingsforretningen inneholder ingen bestemmelse om at eiendommen skulle være sameieberettiget i Skrautvål sameie.

I skjøtet på eiendommen av 16.11.1926 fra Skrautvål sameiestyre v/formannen Th. Ranheim er det bl.a. inntatt følgende: «- - - med alle tilliggende herligheter og rettigheter, alt i den stand hvori det nu er.» Og lengre nede i skjøtet: «For øvrig overdrages eiendommen med fiskeret i sameigens fiskevand forsaavit loven hjemler adgang hertil.»

Jordskifteretten er av den oppfatning at eiendommen fra gammelt av var bruksberettiget i Skrautvål sameie. Spørsmålet blir da om eiendommen Skogen ved at den ble nyskylddelt og solgt av sameiestyret i 1926, ble tillagt sameierett i Skrautvål sameie. Jordskifteretten har ikke funnet at dette kan være tilfelle. Med uttrykket «alle tilligende herligheter og rettigheter» må det være siktet til de rettigheter eiendommen tidligere hadde som kirkebruk.

Eiendommen har etter jordskifterettens oppfatning klart havnerett i Skrautvål sameie.

Videre er det i skjøtet nevnt at eiendommen overdras med fiskerett i sameiets fiskevatn dersom loven hjemler adgang til det. Jordskifteretten kan ikke finne at lovgivningen på det tidspunkt inneholdt noe forbud mot at eiendommen som er et gardsbruk ble tillagt fiskerett.

Jordskifteretten er etter dette kommet fram til at Skogen, gnr. 31, bnr. 1, tilkjennes havnerett og fiskerett i Skrautvål sameie. Jordskifteretten antar at størrelsen på havneretten i dette tilfelle må være bestemt ut fra det antall dyr bruket kan vinterfø. Fiskeretten antar jordskifteretten kan utøves i forhold til eiendommens skyld. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Karl Lous, Jan Frøystein Halvorsen og Th. Sverdrup-Thygeson): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten.

Lagmannsretten viser til jordskifterettens beskrivelse av det omtvistede område og bemerkningene innledningsvis i dommen om Skrautvål sameie. I tidligere dom av lagmannsretten av 24.6.1959 er gitt uttrykk for at «så langt tilbake i tiden som det kan skaffes opplysninger, har disse fjellstrekninger vært betraktet og benyttet som et privatrettslig sameie».

Lagmannsretten er enig med jordskifteretten i at området etter sin karakter og formålet med sameiet har vært bestemt til bruk for gårdene i Skrautvål. Det er heller ikke bestridt at ved deling av gårdene på en slik måte at den utskilte del kan betegnes som gårdsbruk, er det full adgang til å tillegge den utskilte del andel i sameiet.

Lagmannsretten kan derimot ikke ut fra dette utgangspunkt finne at det er holdepunkt for å oppstille et generelt forbud mot å utstyre parseller, som ikke er gårdsbruk, med sameierett.

Sameielovens §10 annet ledd gir ikke hjemmel for noe slikt forbud, idet loven bestemmer at part i sameie som ligger til fast eiendom, ikke må overdras uten i forbindelse med salg av eiendommen eller en del av denne, men avgjør ikke i hvilke tilfelle slik overdragelse kan skje.

Heller ikke tidligere forelå noe slikt forbud, jfr. bemerkninger i rådsegn 4 om sameieloven 11.

Ut fra den rettspraksis som foreligger, kan ikke oppstilles en generell regel. Ankemotparten har vist til Rt-1919-107 som gjaldt et spesielt tilfelle

Side:469

hvor andel i sameiet var solgt fra gården. Fra Rt-1940-585 hvor salg av andel i forbindelse med utskilt gårdsbruk ble godkjent, kan ikke sluttes noe motsetningsvis.

Fra de regler som gjelder for dette sameie kan ikke noe bestemt sluttes.

Som nevnt er bruken av sameiet regulert ved kontrakter av 24.2.1750 og 18.7.1823. Av kontrakten av 1750 følger at ingen av medeierne må avvirke mere enn til gårdens behov og at de ikke måtte la sine husmenn avvirke i sameiets skog. I kontrakten av 1823 er nevnt at ingen skal ha tillatelse til å ha med fremmede kreaturer på sine setre, hvoretter følger nærmere bestemmelser om havneretten, og videre at ingen «maa flække Park eller Næver i Sameien til Udsalg» og heller ikke gi «løse og ledige Karle» tillatelse til å flekke never eller bark, likesom det også er forbudt å gi «løse eller andre ledige Karle» tillatelse til å fiske i bygdens felles fiskevann. Det ble videre avtalt at det kunne velges 4 menn som skulle ha innseende med at kontrakten ble etterlevet.

I 1901 ble som nevnt opprettet et styre for sameiet, idet det ble innkalt til et møte i henhold til kontrakten av 1823 for å velge 4 menn som skulle vareta bygdens interesser etter kontrakten og andre for sameiet gjeldende bestemmelser, og disse skulle føre protokoll over hva der ble funnet mislig og hva de i den anledning hadde foretatt.

Noen vedtekter for sameiet eller andre generelle bestemmelser for bruken av sameiet ble hverken da eller på noe senere tidspunkt fastsatt.

Det er fremlagt utskrifter av styreprotokoll og av års møter, og det fremgår herav at styret fra tid til annen har påtalt uberettiget fiske og andre angivelig ulovlige forhold.

Således nevnes at i 1903 ble påtalt bruk av havnegang og uberettiget salg av andel av sameiets fiskevann, og i 1914 og 1915 påtalt at salg av seter i sameiet til utenbygds var uberettiget. I 1921 ble krevet avgift av dem som hadde hytte ved fiskevannet Fullsenn, og i 1922 ble uttalt at hyttene ved Fullsenn sto der uten lov og rett, og det ble protestert mot videre bebyggelse.

I 1926 var det spørsmål om utenbygds folk som ikke hadde «matrikulert jord» hadde noen fiskerett. I 1935 ble vedtatt at bortleie av båt til annet enn sportsfiske er forbudt, og i 1937 ble utpekt et fiskeoppsyn, hvilket ble gjentatt i 1941. I 1942 var det spørsmål om politianmeldelse for ulovlig fiske.

Lagmannsretten antar at disse protokollerte beslutninger og, andre gir uttrykk for et visst ønske om å begrense bruken i sameiet, i den senere tid spesielt fisket, tidligere også andre rettigheter.

I styremøte 6. januar 1948 er etter henvendelse fra jaktstyret uttalt:

«Sameigestyret er av den opfatning at det er de som driver jordbruk i bygda som er jaktberettiget i sameigen. Sameigestyret mener at de som er utenbygdsboende og har kjøpt en skogteig eller setervoll har en tvilsom rett. Den nevnte havne rett har etter sameigestyrets oppfatning ingen ting med utdelingen av jagtpenger å gjøre. Sameigestyret vil oplyse at sameigen er under utskiftning og efter utskiftningsform. uttalelse vil arbeidet bli optat sommaren 1948. Utskiftningsretten får da sikkert alle opplysninger om alle handler og vil ta avgjør i hvert enkelt tilfelle. Sameigestyret vil tilrå at saken blir utsatt og prøvet sammen med de andre tvilsomme rettigheter.»

Det er også opprettet et særskilt jaktstyre med egen protokoll fra 1931. Til generalforsamling i jaktkassen var de utenbygdsboende varslet ved rekommandert brev. Det er ikke grunn til å referere noe spesielt fra disse protokoller.

Side:470

Fra ankemotpartens side er sterkt fremhevet at det blant de gårdbrukere som er medeiere i sameiet, har vært en bestemt rettsoppfatning i den retning at overdragelse av andeler av sameiet i forbindelse med utskillelse av parseller ikke er tillatt uten de øvrige sameieres samtykke med mindre det dreier seg om utskillelse av selvstendige gårdsbruk.

I en utredning fra sameiestyret av 8. januar 1973 til bruk i jordskiftesaken uttaler sameiestyret bl.a.:

«Styret vil utale at kontrakten av 1823 har vært hoveddokumentet når man skulle styre i sameigen, og den rettsoppfatning som har gjort seg gjeldende fram til idag samsvarer med ånden i kontrakten. De forskjellige styrer ned gjenom tidene har alltid forsøkt å hevde sameiernes interesser i samsvar med dette syn. At vi har fått enkelte utslag av illoyalitet og fravikelser fra dette syn har ikke vært til å undgå men det har aldri vært godkjent eller anerkjent av sameierne.»

Videre heter det:

«Styret godkjenner at sameierett fulgte med når bruket gikk over til sjølveierbruk forutsatt at bruket også etter fraskillelsen var å betrakte som gårdsbruk og det gjekk tydelig fram av utgangsdokumentene at det fulgte sameierett med.

Styret vil også peke på at selv om de nye parseller som blev utskilt skulle ha rettigheter etter sin skyld så var ikke dette noe som bare gikk utover den eiendom hvor skylden ble tatt fra. Det blev stadig flere sameiere og en kan bare tenke seg hvordan forholdet ville blitt dersom alle gårdbrukere hadde vært like uloyale.»

Lagmannsretten er enig med de ankende parter i at det som har interesse i saken, må være rettsoppfatningen i den tid de aktuelle salg foregikk, stort sett i tiden mellom 1910 og 1930.

Lagmannsretten kan ikke se at den rettsoppfatning det nå gis uttrykk for, er kommet til uttrykk i det som er protokollert fra årsmøter og styremøter, i hvert fall ikke for den gjengitte uttalelse fra 1948. Det er heller ikke på annen måte ført bevis for noen slik sikker rettsoppfatning.

Lagmannsretten legger sterk vekt på det forhold at en rekke sameiere, tildels medlemmer av styret gjennom årene har overdratt parseller med sameierett selv om det ikke dreiet seg om gårdsbruk. Videre har en rekke sameiere deltatt som skylddelingsmenn, hvor det i skylddelingsforretningene er nevnt at andeler av sameiet følger parsellen, uten at det noen gang er reist innvendinger.

Som et særlig klart eksempel nevnes overdragelse fra Martin Haavelsrud til K.E.Onstad i 1920 av byggetomt. I den forbindelse nevnes at Haavelsrud på et tidspunkt da han var medlem av sameiestyret i 1933 overdro en byggetomt med rett etter skyldforholdet i Skrautvål sameie.

Det må være uberettiget å slutte at de sameiere som ikke har foretatt slike overdragelser, var av den oppfatning at dette ikke var tillatt. De har ikke gitt uttrykk for noen oppfatning i dette spørsmål og har heller ikke hatt foranledning til dette.

Til støtte for at det ikke har foreligget noen fast rettsoppfatning, nevner også lagmannsretten at noen fortegnelse over de berettigede aldri har vært ført og heller ikke noen kontroll med at de som møtte på års møtene virkelig var medeiere.

Side:471

Lagmannsretten må gå ut fra at selger og kjøper i de tilfeller som foreligger i saken, har vært i god tro og for så vidt er bundet av sin avtale. Retten kan derimot ikke se at det er holdepunkt for at avtalen om overdragelse av sameierett skulle være ugyldig fordi de øvrige sameieres samtykke ikke foreligger. Det tilføyes at i praksis ville det være nærmest ugjennomførlig å kreve alle sameieres samtykke ved overdragelser.

Retten nevner videre at antallet av berettigede stadig er øket fra kontrakten av 1823 og frem til utskiftningen omkring 1970.

Retten bemerker at det vel kan være så at det kan være til skade for alle sameiere at antallet berettigede utvides, og det synes som det i dag er stemning for innstramning. Dette kan ikke gi grunnlag for å gripe inn overfor dem som tidligere har ervervet slik rett.

De nye parseller får andel etter sin skyld, fisket kan reguleres ved passende bestemmelser, og jakten har stort sett vært leiet ut i fellesskap. Retten kan derfor ikke se at det kan føre til noen vesentlig skade eller ulempe om det kommer inn enkelte berettigede som ikke er knyttet til gårdsbruk.

Det vil således komme an på en fortolkning av kontraktene i det enkelte tilfelle om sameierett har fulgt med.

Antar man først at andel i sameierett er overdratt og at dette ikke kan angripes av de øvrige sameiere, vil det som er skjedd senere ikke være av avgjørende betydning. Det må være et sikkert utgangspunkt at de rettigheter som er tilsagt i et skjøte ikke tapes om de senere ikke utøves, og retten behøver ikke ta standpunkt til om den senere bruk i seg selv gir grunnlag for noe rettserverv.

Retten vil da kort nevne de opplysninger som foreligger om de enkelte eiendommer. - - -

Lagmannsretten finner det for alle de nevnte eiendommer i utgangsdokumentene klart uttrykt at de utskilte parseller skal ha andel i sameiet etter skylden. Det tilføyes at når Rantrud i skjøtet er pålagt andel i veivedlikehold, synes dette å vise at han er likestillet med øvrige sameiere. Det er ikke holdepunkt for at noen av disse senere skulle ha skilt seg med sin andel. Retten finner som nevnt ikke hjemmel for å erklære disse overdragelser ugyldige.

Den etterfølgende bruk viser at kjøperne og de senere eiere av de solgte eiendommer har ansett seg berettiget til å utøve rettigheter som sameiere. - - -

Det er vel så at innkallelse til møter av de jaktberettigede og forespørsel om andel i jaktpenger også kan ha vært sendt til andre enn de berettigede, og sameiestyret har tatt forbehold for så vidt.

Likeledes kan det vel være så at det ikke helt ut er samsvar mellom medeiendomsrett i sameiet og plikt til veivedlikehold.

Etter rettens mening viser dog de forhold som er nevnt i det foregående at de øvrige sameiere har vært fullt klar over at hytteeierne hadde hytter og drev fiske i sameiet.

Alle momenter sett i sammenheng må etter rettens mening føre til at kjøperne har vært akseptert som medeiere i sameiet, og dette forhold støtter det som foran er nevnt at noen fast rettsoppfatning i den retning at sameierett bare kan overdras til gårdsbruk, ikke har foreligget i det aktuelle tidsrom.

Side:472

Retten vil også i sin alminnelighet bemerke at det må synes betenkelig å gjøre om disse overdragelser etter så mange års forløp.

Vegard Meisingsets eiendom Skogen gnr. 31 bnr. 1 står i en særstilling.

Som nevnt i jordskifterettens kjennelse og i anførslene foran, er denne eiendom et gammel «kirkebruk», hvorav det var flere mindre bruk i Skrautvål. Bruket betalte jordleie til Skrautvål kirke, senere til sameiet. Ved utskiftningen i 1888 ble bruket tillagt visse bruksrettigheter.

I 1926, ved skylddelingsforretning av 7.7.1926, ble bruket skylddelt og satt i ny skyld, og i skylddelingsforretningen er nevnt at bruket Skogen med Skogastølen er innhegnet og med innmark og skogteig og ca. 1,5 mål slått adskilt fra den øvrige eiendom. Skogen betraktes som hovedbruk.

I skjøtet fra sameiestyret ved Th. Ranheim av 16.11.1926 er parsellen solgt til den siste bruker med «tilliggende herligheter og rettigheter» og med fiskerett i sameiets fiskevann. I årsmøtet 29. mars 1926 er overdragelsen godkjent, og det fremgår at overdragelsen har vært behandlet i flere møter.

Det er opplyst at eiendommen består av ca. 30 mål innmark, 15-20 mål myr, og 50-60 mål skog. Den ble i 1926 drevet som gårdsbruk, var den gang og også i dag bebygget med våningshus og uthus. Nåværende eier driver ikke gårdsbruk, men bruker den som feriested.

Da denne eiendom ikke er utskilt fra noen enkelt eiendom, men fra selve sameiet, vil omfanget av parsellens rettigheter fremgå av skylddelingsforretningen og skjøtet av 1926. Før 1926, da det ikke var noen selvstendig eiendom, var det ikke grunn til å utstyre parsellen med andel i sameiet, idet det var tilstrekkelig at parsellen hadde de nødvendige bruksrettigheter.

Da det her dreiet seg om et gårdsbruk og et lite bruk, hvor rettighetene i sameiet måtte være av særlig betydning, måtte det etter det prinsipielle syn som sameiestyret hevder, være naturlig å utstyre parsellen med andel i sameiet ved salget i 1926.

Skjøtet er ganske visst ikke klart, men det måtte etter rettens mening være naturlig uttrykkelig å unnta sameierett, hvis det var meningen at sameierett ikke skulle følge med.

Denne fortolkning av skjøtet støttes etter rettens mening av det som senere er skjedd.

Den senere eier Ingvar Thon søkte i 1952 om å få utvist støl i sameiet, hvilket ble innvilget.

Ved skjøte av 9. november 1957 overdro Ingvar Thon eiendommen til sin svoger Olav Meisdalshagen.

Etter Olav Meisdalshagens død ble eiendommen ved skjøte av 5.2. 1962 solgt til Vegard Meisingset.

I salgsoppgaven utarbeidet av eiendomsmegleren og i kjøpekontrakten er uttrykkelig uttalt at eiendommen har rett i Skrautvål sameie. Det er på det rene at flere av arvingene var medberettiget i sameiet, således Kristian Hagen som det var henvist til for nærmere opplysninger, og Halvor Meisdalshagen som har medunderskrevet skjøtet, hadde vært medlem av sameiestyret.

Vegard Meisingset har naust ved Fullsenn og har drevet fiske der, men da Skogen er tilkjent fiskerett, har dette liten betydning.

Lagmannsretten finner at også eiendommen Skogen bør tilkjennes medeiendomsrett i sameiet. - - -

Side:473