Rt-1980-1456

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-11-14
Publisert:	Rt-1980-1456
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 165/1980
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat Helge Toft) mot A (advokat Einar Granli - til prøve).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Christiansen, Hellesylt, Løchen, Mellbye
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §50, Ekteskapsloven (1918) §41, §54, §125, §51, §52, §61, §63, Husleieloven (1939) §32, Borettslagsloven (1960) §39, Arveloven (1972)

Dommer Schweigaard Selmer: Saken gjelder tvist etter skiftelovens §50 tredje ledd om naturalutlegg i boligeiendom på felleseieskifte.

Fru A og A giftet seg i 1957. De ble separert i medhold av ekteskapslovens §41 annet punktum ved Nordfjord herredsretts dom av 29. juli 1977 og ble skilt ved bevilling i 1979. I separasjonsdommen ble fru A gitt foreldremyndigheten over to av fellesbarna, nå 16 år og 5 år, samt tilkjent bidrag til barna og seg selv og bruksrett til boligen. A fikk foreldremyndigheten over det eldste barn, som nå er 21 år og i militærtjeneste. Mannen anket over bidraget til hustruen og bruksretten. Ved Gulating lagmannsretts dom av 1. mars 1978 ble bidraget satt til kr. 700 pr. måned, og hustruen ble i samsvar med egen påstand gitt bruksrett til partenes felles bolig, «inntil annet blir bestemt på skiftet».

Side:1457

På skiftet krevde begge ektefellene naturalutlegg i boligeiendommen. A's krav var grunnet på skiftelovens §50 første ledd, mens fru A påberopte seg §50 tredje ledd.

Nordfjord skifterett, som fant at boligen var innbrakt av partene i fellesskap, avsa 1. november 1978 kjennelse med slik slutning:

«- - -bu 1 og 2, gnr. 116 bnr. 362 og 8 i X, vert på skifte av bu 8/1978 ikkje utlagt korkje fru A eller A.

Eigedomen vert å selje etter skiftelova §51.»

Jeg bemerker at det for Høyesterett er opplyst at eiendommens korrekte betegnelse er gnr. 116 bnr. 299 og 362 i X.

A godtok skifterettens avgjørelse, men fru A anket til Gulating lagmannsrett, som 28. september 1979 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet én dommer stemte for å gi hustruen medhold i hennes krav på boligen etter §50 tredje ledd.

Fru A har anket til Høyesterett og har i det vesentlige gjort gjeldende samme anførsler som for lagmannsretten. Hun har i tillegg anført at hun har nedlagt et betydelig arbeid i forbindelse med anskaffelsen av boligen - både arbeid med hjem og barn og dertil deltagelse i driften av forretningen. Hun har for øvrig fremholdt at skiftetakst skal svare til full omsetningsverdi og at mannen derfor ikke lider noe økonomisk tap om hun gis medhold i å ta ut boligen på sin lodd.

Fru A har lagt ned slik påstand:

«1. Ved skifte av fellesboet mellom fru A og A utlegges den faste eiendom gnr. 16 bnr. 299 og 362 i X til fru A for skiftetakst.

2. Fru A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

A er enig i lagmannsrettens - flertallets - begrunnelse for å nekte hustruen uttaksrett, og har for øvrig stort sett anført det samme som for lagmannsretten. For Høyesterett bestrider han ikke at det ved vurderingen av om vilkårene for naturalutlegg etter §50 tredje ledd er oppfylt, prinsipielt sett kan tas hensyn til at den annen ektefelle har opptrådt klanderverdig, men dette er på ingen måte tilfellet i foreliggende sak.

A har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes dog slik at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

2. A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Nordfjord herredsrett 5. mars 1980 hvor fru A og fire vitner forklarte seg.

Side:1458

Vitnene er nye for Høyesterett. A har med motpartens samtykke avgitt utenrettslig forklaring. Noen nye dokumenter er fremlagt for Høyesterett, men de er ikke av nevneverdig betydning for saken.

Det nærmere saksforhold og partenes tidligere anførsler fremgår av skifterettens og lagmannsrettens avgjørelser. Saken står i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten - dens flertall - og kan i det vesentlige slutte meg til dens begrunnelse, men med noen tilføyelser.

Partene, som hadde felleseie i ekteskapet, er nå enige om at boligeiendommen er innbrakt i fellesskap. I utgangspunktet har da ingen av partene noen fortrinnsrett til å overta eiendommen på sin lodd, men hver av dem kan kreve salg etter reglene i skiftelovens §51 §52. Hustruen har imidlertid krevet boligen utlagt til seg under henvisning til skiftelovens §50 tredje ledd, som lyder:

«Når det ikke følger av første og annet ledd foran har en ektefelle bare rett til å få utlagt eiendeler i felleseiet på sin lodd dersom sterke grunner taler for det, og det ikke er rimelig grunn for den annen ektefelle til å motsette seg det.»

I forarbeidene til denne bestemmelse, jfr. Ot.prp. nr. 66 for 1968- 69 side 30 spalte 1, er uttalt at «Regelen er ment som en snever unntaksregel, og er foreslått for å hindre åpenbart urimelige resultater som i enkelte tilfelle kan bli følgen av de mer faste regler om rett til naturalutlegg og salg.» Om den konkrete rekkevidde av bestemmelsen viser jeg til uttalelser i Rt-1975-220 og Rt-1976-694.

I Ot.prp.nr.66 for 1968- 69 side 30 er ellers nevnt at en tilsvarende regel var foreslått for dødsboskifte, jfr. skiftelovens §61 annet ledd annet punktum i Ot.prp. nr. 36 for 1968-69 om lov om arv m.m. Justiskomiteen fant imidlertid uttrykket «sterke grunner» «for sterkt» i §61, jfr. Innst. O XIX for 1970-71 side 18 spalte 1. Komiteen ønsket «eit litt svakare uttrykk» og endret kravet til «gode grunner». Om forståelsen av skiftelovens §61 annet ledd annet punktum viser jeg til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1978-1513, særlig side 1517. Den tolking av bestemmelsen som der er kommet til uttrykk er også av interesse for rekkevidden av den nesten tilsvarende regel i §50 tredje ledd.

Jeg nevner for øvrig at etter skiftelovens §50 annet ledd litra b kan en ektefelle «når særlige grunner taler for det» gis rett til å få utlagt på sin lodd andel eller aksje i boligselskap eller obligasjon som leierett til felles bolig er knyttet til. Bestemmelsen må ses i sammenheng med ekteskapslovens §54 annet, jfr. fjerde ledd, husleielovens §32 og lov om borettslag §39, jfr. §90 in fine. Så vel av lovens ordlyd som av forarbeidene, jfr. Ot.prp. nr. 66 for 1968-69 side 29 spalte 1, fremgår at eventuell rett til utlegg i boligeiendom er regulert av den strengere bestemmelse i §50 tredje ledd. På dødsboskifte har gjenlevende ektefelle en videre adgang til å overta boligeiendom på sin lodd, jfr. skiftelovens §63 annet ledd, men på det sted i

Side:1459

forarbeidene som jeg nettopp har vist til, er uttalt at departementet «ikke (har) villet foreslå en så omfattende regel til fordel for en ektefelle på skifte med den annen ektefelle». Også for boligeiendom åpner imidlertid ekteskapslovens §54 annet og fjerde ledd adgang til å tilkjenne en ektefelle bruksrett.

Hustruens hovedargument for at hun skal få boligeiendommen utlagt på sin lodd, er at hun har foreldremyndigheten over fellesbarna på 16 år og 5 år, at det vil være uheldig for dem å skifte miljø og at det er vanskelig å skaffe annen bolig i rimelig nærhet. Dersom §50 tredje ledd hadde gitt anvisning på en alminnelig rimelighetsvurdering av hvem som burde overta boligen, kunne i dette tilfelle meget tale for hustruens krav. En slik skjønnsmessig fordelingsregel var foreslått av Ekteskapslovutvalget i innstilling II, men forslaget møtte motstand under høringen, og departementet tok avstand fra det, jfr. Ot.prp. nr. 66 for 1968-69 side 28 spalte 1.

Bestemmelsen i §50 tredje ledd er etter ordlyden og forarbeidene en snever unntaksregel. Jeg kan ikke se at lovens vilkår for naturalutlegg her er oppfylt. I forbindelse med familieoppløsning vil det være vanlig at en av ektefellene har fått foreldremyndigheten over mindreårige fellesbarn, og et miljøskifte for dem vil regelmessig måtte anses uheldig. Vilkårene for uttaksrett etter §50 tredje ledd omfatter etter min mening ikke slike normaltilfelle. I så fall ville naturalutlegg i boligeiendom, som etter bestemmelsen er ment som unntak, måtte ventes å bli bortimot hovedregel i oppløste barnefamilier. Man ville da også komme betenkelig nær den skjønnsmessige fordelingsregel som Ekteskapslovutvalget foreslo, men som ble forkastet under den videre lovbehandling.

Når det gjelder hustruens anførsel om at det vil by på de største problemer å skaffe annen tilsvarende bolig i nærheten av der hun og barna bor i Y, er jeg for øvrig enig med skifteretten og lagmannsretten i at dette må være mulig. Også jeg har da sett hen til at hustruens boslodd er rommelig, etter det opplyste ca. 300.000. Hustruen har ellers forklart at hun er i lønnet arbeid, og mottar bidrag fra mannen til barna og seg selv.

Når det gjelder hustruens øvrige argumenter for at hun har sterke grunner for å kreve naturalutlegg i boligen, finner jeg det stort sett tilstrekkelig å vise til flertallets uttalelse i lagmannsrettens dom. For Høyesterett har imidlertid hustruen særskilt fremhevet betydningen av sin innsats i forbindelse med anskaffelsen av boligen. Som skifteretten legger jeg til grunn at hennes innsats har vært vesentlig med arbeid både i hjemmet og forretningen. Skifteretten har da også ansett eiendommen innbrakt av ektefellene i fellesskap, og dette har mannen nå godtatt. Jeg finner ikke grunnlag for at innsatsen også skulle gi henne fortrinnsrett til naturalutlegg. For så vidt må ektefellene stå likt. Mannens innsats har for øvrig i ethvert fall ikke vært dårligere enn hustruens. Og at en hustru arbeider både hjemme og i uteyrke, er ikke noe særsyn og vil rimeligvis bli stadig mer alminnelig. I så henseende foreligger heller ikke noen unntakssituasjon.

Jeg finner etter dette at hustruens argumenter for kravet om å overta boligeiendommen verken enkeltvis eller samlet er tilstrekkelige

Side:1460

etter skiftelovens §50 tredje ledd. Hun har ikke godtgjort slike sterke grunner som loven krever. Jeg behøver da ikke ta stilling til om mannen har rimelig grunn til å motsette seg naturalutlegg i boligen.

Når det gjelder saksomkostninger, finner jeg at lagmannsrettens avgjørelser bør opprettholdes. Anken har ikke ført frem, men gjelder spørsmål som tidligere ikke har vært prøvet av Høyesterett, og som er av interesse utenfor den foreliggende sak. Jeg finner at særlige grunner taler for at saksomkostninger heller ikke tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hellesylt, Løchen og Mellbye: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Kåre Lund): - - -

Skifteretten ser saka slik:

Det er opplyst at partane flytte inn i den felles bolig som saka gjeld i 1971. Dei budde der saman til dei vart separerte i 1977.

Saksøkjaren har etter dom av Gulating lagmannsrett 1. mars 1978 bruksrett til huset til anna måtte vera avgjort på skifte.

Retten har vorte ståande ved at eigedomen er «brakt» inn i fellesskap.

Det kan ikkje vera tvil om at A har gjort ein stor innsats ved oppføring av huset på eigedomen, særleg ved arbeid, men og ved økonomisk bidrag. Difor kan ikkje vera tvilsamt at han har gjort slik innsats at han for ein stor del har vore med på å «bringe» eigedomen inn i fellesbuet. Likevel kan ikkje retten sjå at han fullt ut eller for det vesentlege har fått opp huset åleine, «brakt» inn huset i fellesbuet.

Med sjølve husbyggjinga har ikkje saksøkjaren gjort nokon stor innsats, men ho har gjort sitt på annan måte. I vurderinga av kven som har «brakt» inn kan ein ikkje berre sjå på det arbeid som er nedlagt på huset av kvar part, men den samla innsats som har vore medverkande for at dei kunne skaffe seg hus.

Saksøkjaren sin innsats har m.a. vore å stelle heimen og passe barna. På den tid huset vart bygd hadde partane to barn som trong stell og omsorg. Saksøkjaren har teke seg av dette, og i tillegg har ho teke del i forretningsdrifta. Blant anna har ho seld symaskiner.

Retten ser det slik at saksøkjaren sin innsats både heime og i forretninga har gjort det mogleg for saksøkte å yte særleg stor eigeninnsats under byggjinga av huset. Dette ville ikkje vore mogleg om han skulle teke del i husarbeid, stell av barn og teke hennar innsats i forretninga. Saksøkjaren har såleis avlasta saksøkte på fleire måtar som har kome husbyggjinga til gode. Etter dette meiner retten saksøkjaren har gjort ein betydeleg innsats i samband med oppføringa/ «innbringelsen» av huset.

Side:1461

Truleg ville husmorarbeidet i eit tilfelle som dette vera god nok grunn til å fastslå at partane har skaffa eigedomen i fellesskap, jfr. Rt-1975-220 og Rt-1976-694. Når saksøkjaren i tillegg har vore vesentlig medverkande i forretningsdrifta og på den måte skaffa til veie eigenkapital, kan ikkje retten vera i tvil om at hennar innsats er av ein slik karakter at huset er «innbrakt» i fellesskap.

Etter dette kan ingen av partane få utlagt eigedomen med utgangspunkt i skiftelova §50 første ledd. Når dette er situasjonen, vil ikkje eigedomen kunne utleggjast nokon enkelt med mindre vilkåra etter §50 tredje ledd er til stades.

Sterke grunnar må tale for det, og det må ikkje vera rimeleg grunn for den andre til å setje seg mot. Om denne regel er i lovforarbeida sagt at det er ein unntaksregel med sikte på å hindre klart urimelege resultat. I denne saka kan ein ikkje sjå grunnlag for å bruke regelen. Saksøkjaren meiner å ha sterke grunnar fordi ho har foreldremakta over dei to yngste barna, fordi ho har arbeidd i forretninga og på lik line med saksøkte vore med på å skaffe dei hus og fordi saksøkte får overta dei andre aktiva i buet. Retten kan ikkje sjå at noko av dette, enkeltvis eller samla, er sterke grunnar, jfr. §50 tredje ledd.

Som nemnt er §50 tredje ledd meint å vera ein snever unntaksregel. At saksøkjaren har barna kan ikkje vera sterk grunn for å overta bustaden. Saksøkjaren må eventuelt kunne skaffe anna tilfredsstillande husvære for seg og barna. Den økonomiske situasjonen i buet gjev godt grunnlag for det.

Retten legg til grunn at slikt husvære må kunne skaffast i Y eller nærleiken. Dermed treng ikkje saksøkjaren eller barna skifte skule og miljø.

Når begge partar har vore med på å skaffe huset, kan ikkje nokon enkelt berre for det ha grunnlag for utlegg etter §50 tredje ledd.

At saksøkte får overta dei andre aktiva i buet kan ikkje vera sterk grunn i dette tilfelle. Dette vert kompensert ved det økonomiske oppgjeret. Dessutan er bustaden og hytta dei einaste aktiva i fast eigedom. A overta desse, men i særleg grad bustaden, synast vera ein openberr fordel da verdien er stabil og kanskje helst aukande for kvart år.

Når det gjeld forretninga er semje om at A skal overta denne. Dette synest og mest naturleg. Difor kan ikkje det vera grunn for at saksøkjaren overtek huset.

Hytta har saksøkjaren tilbud om å overta, og retten kan ikkje sjå at ho skal ha førerett til bustaden sjølv om han overtek hytta heller. Blant anna er den av langt mindre verdi.

I vurderinga har ikkje retten grunnlag for å gå inn på omstenda kring samlivsbrottet. Dette er ikkje tilstrekkjeleg opplyst, men kan heller ikkje vera avgjerande.

Med omsyn til resultatet her vert vist til Rt-1975-220 og Rt-1976-694.

Etter dette vert ikkje nødvendig for retten å ta standpunkt til om saksøkte har rimeleg grunn til å motsetje seg at saksøkjaren får overta eigedomen. Ein viser likevel til Rt-1975-220 på side 227 der det er nemnt at rett til utlegg kan vera ein betydeleg økonomisk verdi i seg sjølv. Dette synest vera tilfelle også i denne saka enda saksøkjaren er viljug til å betale mykje. Følgjeleg tyder dette på at saksøkte har rimeleg grunn til å motsetje seg.

Ingen av partane får eigedomen utlagt etter §50 tredje ledd. Spørsmålet om bruksretten kjem ikkje denne tvisten ved. - - -

Side:1462

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnt Haarberg, Alf Bruland og sorenskriver Råmund Stuhaug): - - -

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - lagdommer Bruland og sorenskriver Stuhaug - er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Det er enighet mellom partene om at eiendommen er innbrakt av ektefellene i fellesskap. Hovedregelen er da at hver av ektefellene kan kreve eiendommen solgt. jfr. skifteloven §51, og flertallet finner at det i dette tilfellet ikke foreligger tilstrekkelig sterke grunner til at unntaksregelen i §50 tredje ledd kan komme til anvendelse. Flertallet viser i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 66 (1968-69) 30, der det er uttalt:

«Regelen er ikke begrenset til bestemte eiendeler eller rettigheter. Naturalutlegg etter den her foreslåtte regel kan imidlertid bare gis når sterke grunner taler for det, og det ikke er grunn for den annen ektefelle til å motsette seg det. Regelen er ment som en snever unntaksregel, og er foreslått for å hindre åpenbart urimelige resultater som i enkelte tilfelle kan bli følgen av de mer faste regler om rett til naturalutlegg og salg.»

Hustruens interesse i fortsatt å kunne benytte eiendommen som bolig for seg og barna, er etter flertallets mening ikke tilstrekkelig til at hun kan kreve boligen. Selv om eiendommen blir solgt til utenforstående - eller eventuelt til ankemotparten -. må det antas at hustruen, for den del av midlene som faller på hennes lodd, vil kunne skaffe seg og barna tjenlig bolig. - At mannen har overtatt andre aktiva i boet, kan etter flertallets mening ikke tillegges vesentlig betydning, og heller ikke kan det legges vekt på forholdene omkring samlivsbruddet. Det vises til skifterettens premisser.

Etter ovenstående finner lagmannsrettens flertall ikke grunn til å gå nærmere inn på om ankemotparten har rimelig grunn til å motsette seg at hustruen får eiendommen utlagt, men slutter seg for øvrig også på dette punkt til det som er uttalt av skifteretten.

Lagmannsrettens mindretall. lagdommer Haarberg, finner at anken bør tas til følge og bemerker:

Skiftelovens §50 tredje ledd setter som betingelse for at en ektefelle skal ha rett til å få utlagt et av boets eiendeler at «sterke grunner taler for det».

Bestemmelsen fremtrer etter ordlyden i §51 som en unntagelse fra hovedregelen, men bestemmelsen i §50 tredje ledd er generell og gjelder enhver form for aktiva. Det er da nærliggende å se betegnelsen «sterke grunner» i relasjon til det aktivum eller den eiendel som det in casu er tale om. Det er ikke gitt at kravet bør være like strengt om det gjelder f.eks. en forretningseiendom - en leilighet - eller ektefellenes enebolig. I nærværende sak dreier det seg om partenes tidligere enebolig som hustruen med to av barna har en midlertidig bruksrett til.

Partene har bygget denne bolig under ekteskapet og har hatt sitt felles hjem der sammen med barna, hvor de flyttet inn ca. desember 1971 og bodde til de ble separert i 1977. Siden da har hustruen fortsatt å bo der med de to barna som hun har omsorgen for, mens mannen en tid fortsatte å bo i underetasjen, tildels sammen med den eldste sønnen.

Eneboligen er opplyst å være et husbankhus, men av vesentlig høyere standard enn den som er alminnelig for boliger av vanlig husbankstandard.

Mindretallet finner at lovbestemmelsen bør tolkes i relasjon til denne situasjon, og at kravet til «sterke grunner» bør vurderes mot det alternativ at

Side:1463

eneboligen, som bestemt av skifteretten, selges etter skiftelovens §51.

Rent generelt må det sies å være sterke grunner for at en enebolig hvor familien har bodd i 6-7 år ikke selges slik at det hjem som barna er vokset opp i, blir eliminert.

Etter skifterettens kjennelse vil det in casu være umiddelbar fare for at dette blir resultatet, da hustruen må antas å ha meget små muligheter for å klare å kjøpe eiendommen om det gåes frem etter reglene i §51. Ankemotparten - mannen - har for lagmannsretten i sin forklaring gitt uttrykk for at han ønsket eiendommen solgt ved at den ble utbudt på det frie marked. hvoretter han og hustruen så - med utgangspunkt i det høyeste bud - skulle by videre og eiendommen tilfalle den som bød høyest.

Det bemerkes at det ikke foreligger noen beslutning av skifteretten om å anvende bestemmelsen i §52 annet ledd s.p. - således at salget bare skulle skje mellom ektefellene. Men om en slik beslutning skulle bli fattet - hva mindretallet ikke finner å kunne legge til grunn - så må det antas at resultatet i praksis ville bli det samme.

Etter dette finner mindretallet at det foreligger sterke grunner for at eneboligen utlegges hustruen.

Mindretallet finner videre at mannen ikke har rimelig grunn til å motsette seg utleggelsen. Eiendommen skal i tilfelle utlegges hustruen etter takst i henhold til skiftelovens §125, som prinsipalt skal tilsvare eiendommens omsetningsverdi. Selv om det er vanlig antatt at skiftetakstene ligger relativt lavt i forhold til full omsetningsverdi, kan det ved anvendelsen av bestemmelsen i §50 tredje ledd ikke derav sluttes at dette forhold gir den annen part rimelig grunn til å motsette seg utleggelsen. Hensyn bør da også tas til at det dreier seg om et husbankfinansiert hus hvor salgssummens størrelse vil være underlagt bankens kontroll.

I samsvar med flertallet standpunkt blir etter dette skifterettens kjennelse å stadfeste. - - -