Rt-1980-44
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1980-01-12 |
| Publisert: | Rt-1980-44 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 6B/1980 |
| Parter: | Statsadvokat Anstein Gjengedal aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Olav Hestenes). |
| Forfatter: | Holmøy, Tønseth, Elstad, Aasland, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §3, Straffeloven (1902) §52, §63, Motorvognloven (1926) §17, §31, §63, Veitrafikkloven (1965) |
Dommer Holmøy: Oslo byrett avsa I8. oktober 1979 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §22 første ledd, §24 første ledd 1. punktum og §3, jfr. §63 annet ledd, til fengsel i 24 - tjuefire - dager.
2. I medhold av strl. §52 flg. utstår fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på 2 - to - år.
3. I tillegg til fengselsstraffen dømmes han til å betale en bot til statskassen på kr 500,- - femhundre - eller, hvis boten ikke betales til fengsel i 3 - tre - dager.
4. Han dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til å betale kr 300,- - trehundre - til det offentlige i saksomkostninger.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
Domfelte har anket over lovanvendelsen, idet han mener at de forhold han er dømt for, ikke er straffbare. Subsidiært har han anket over straffutmålingen. Under prosedyren for Høyesterett har forsvareren også gjort gjeldende at domsgrunnene er mangelfulle.
Når det gjelder anken over lovanvendelsen, finner jeg at denne må tas til følge for så vidt domfelte er kjent skyldig etter vegtrafikklovens §24 første ledds første punktum, men at den må forkastes for så vidt angår overtredelsene av samme lovs §22 første ledd og §3.
Før jeg går nærmere inn på anken over lovanvendelsen, vil jeg bemerke at jeg finner byrettens domsgrunner tilstrekkelige til å prøve om loven er riktig anvendt. Jeg finner således at det ikke er grunnlag for anførselen om at domsgrunnene er mangelfulle.
Når det gjelder lovanvendelsen, er det vesentligste spørsmål om domfelte har gjort seg skyldig i uaktsom kjøring av motorvogn som rammes av vegtrafikklovens §22 første ledd, jfr. §31. I likhet med byretten finner jeg at så er tilfellet. Jeg kan i det vesentlige også slutte meg til byrettens begrunnelse.
På samme måte som byretten finner jeg det avgjørende om den bevegelse av bilen som ble satt i gang ved at domfelte vred på tenningsnøkkelen, objektivt sett må anses som kjøring i forhold til
Side:45
vegtrafikklovens §22 første ledd, og videre om domfeltes forhold subjektivt sett er straffbart. De to vilkår må vurderes uavhengig av hverandre.
Objektivt sett mener jeg det må legges til grunn at det fant sted en kjøring i forhold til vegtrafikklovens §22 første ledd. At bilen bare beveget seg et par meter, og at dette skjedde ved at det ble ført strøm til startmotoren, kan etter rettspraksis ikke gi grunnlag for et annet resultat.
Ved vurderingen av om forholdet subjektivt sett er straffbart, finner jeg det av betydning at domfelte - som det fremgår av byrettens domsgrunner vred på tenningsnøkkelen i en halvt liggende stilling, idet han hadde slått ned ryggene på forsetene for å slappe av sammen med sin venninne. Det fremgår videre at han ikke hadde noe nærmere kjennskap til bilen og dens innretninger, heller ikke til hvordan tenningsnøkkelen fungerte, og han kontrollerte ikke om bilen stod i gear eller om håndbremsen var satt på. Når han under disse forhold vred noe for mye på tenningsnøkkelen slik at startmotoren ble satt i gang, må dette etter min mening anses som straffbar uaktsomhet i forhold til vegtrafikklovens §22 første ledd.
De vurderinger jeg her har bygd på, må anses å være i samsvar med Høyesteretts tidligere praksis. Foruten avgjørelser i Rt-1939-252 og 1947 466 som byretten viser til, finner jeg særlig grunn til å vise til kjennelse i Rt-1977-503.
På samme måte som byretten finner jeg at den vurdering av uaktsomhetsspørsmålet som er lagt til grunn i forhold til vegtrafikklovens §22 første ledd, også må legges til grunn i forhold til lovens §3.
Som nevnt finner jeg derimot at anken over lovanvendelsen må tas til følge for så vidt domfelte er kjent skyldig i overtredelse av vegtrafikklovens §24 første ledds første punktum. Selv om lovens §31 generelt rammer også uaktsomme overtredelser, finner jeg det lite naturlig å anse kjøring uten førerkort straffbart når kjøringen skyldes uaktsomhet. Også ordlyden i §24 første ledd gir etter min mening en viss støtte for dette resultat.
Når det gjelder straffutmålingen, er jeg enig med byretten i at overtredelsen av vegtrafikklovens §3 isolert sett bare bør medføre bot. I motsetning til byretten finner jeg at heller ikke overtredelsen av §22 første ledd bør føre til annet enn bot. Det gjelder her en kjøring som ligger i ytterkant av hva som kan anses som kjøring i lovens forstand. Forholdet har lite til felles med vanlig promillekjøring.
Etter straffelovens §63 første ledd skal det fastsettes en samlet bot. Denne finnes passende å kunne settes til 500 kroner, subsidiært fengsel i 3 dager.
Etter omstendighetene bør det utformes en ny domskonklusjon.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. A, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens
Side:46
§31, jfr. §22 første ledd og §3 til en bot til statskassen på 500 femhundre - kroner, subsidiært fengsel i 3 - tre - dager, jfr. straffe lovens §63 første ledd.
2. Han frifinnes for overtredelse av vegtrafikklovens §24, første ledd, første punktum.
3. I byrettens domsslutning punkt 4 gjøres ingen endring.
Dommer Tønseth: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Elstad, Aasland og Stabel: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Kåre Røkkum med domsmenn): - - -
Retten bemerker:
Det er erkjent av tiltalte at han torsdag 17. mai 1979 deltok på en fest i - - - på Lindeberg i Oslo. Han hadde fra ca. kl. 1600 denne dagen og til ca. kl. 1915 samme dag drukket ca. 7 halve pils. På sistnevnte tidspunkt forlot tiltalte sammen med en venninne selskapet de deltok i og gikk ut for å hente mer øl som var plassert i bagasjerommet på en bil som tilhørte en annen av festdeltakerne. Tiltalte fikk eller tok med seg nøkkelen til bilen og tok ølet ut av bilen og plasserte det i en plastpose bak bilen og foran en bakenforstående bil. Tiltalte og hans venninne bestemte seg deretter for å sette seg inn i bilen, etter hva tiltalte selv har forklart for å slappe av. Tiltalte har videre forklart at han og hans venninne slo ned ryggene på bilens forsete og at de således ble liggende i bilen med kroppen i bilens lengderetning og med hodet bakover i bilkupéen. Tiltalte har forklart at han ønsket å slå på en kassettspiller som var montert i bilen. For å gjøre dette måtte han slå på (vri rundt) bilens tenningsnøkkel for derved å få strøm til kassettspilleren. Tenningslåser på moderne biler er slik konstruert at de kan slås på så og si trinnvis. Ved å vri nøkkelen til første trinn vil man få strøm til bl.a. diverse måleutstyr i bilen og til radio og kassettspiller. Ved å vri nøkkelen ytterligere og til neste trinn vil man oppnå at det føres strøm til bilens startmotor slik at bilens motor da ordinært vil starte. Tiltalte har altså forklart at han skulle vri tenningsnøkkelen så meget at det ble ført strøm til kassettspilleren. For å gjøre dette måtte han strekke seg fra den liggende stilling han var i og frem til tenningsnøkkelen. Han har forklart at han derved kom i skade for å vri nøkkelen for meget rundt slik at det ble ført strøm til startmotoren. Bilens gear sto i revers, og da det ble ført strøm til startmotoren medførte dette at bilen «bykset» bakover ca. 2 meter og kjørte inn i den bakenforstående bil. Tiltalte har benektet at han ved anledningen hadde til hensikt å kjøre bilen.
Retten legger tiltaltes forklaring om hendelsesforløpet til grunn. Spørsmålet blir da for det første om den bevegelse av bilen som tiltalte forårsaket ved å føre strøm til startmotoren mens bilens gear sto i revers og som medførte at bilen beveget seg ca. 2 meter bakover, er kjøring eller forsøk på kjøring med motorvogn slik dette er beskrevet i vegtrafikklovens §22, l. ledd. Retten viser her til høyesterettsdom inntatt i Rt-1939-252 (som gjaldt forståelsen av motorvognlovens §17 annet ledd) hvor førstvoterende bl.a. uttalte:
«Jeg er enig med byretten i at det foreligger kjøring av bil i lovens forstand, når bilen er satt i bevegelse ved hjelp av selvstarteren, likegyldig om motoren er kommet i gang f.eks. fordi den mangler bensin. Det er også likegyldig for spørsmålet om det foreligger kjøring, om bilen etter å være satt
Side:47
i gang på denne måten ikke har beveget sig mere enn ca. en meter».
På bakgrunn av den lovforståelse det her er gitt uttrykk for, anser retten det klart at tiltalte må ansees objektivt sett å ha kjørt motorvogn.
Retten legger altså til grunn at tiltalte ikke hadde til hensikt å kjøre bilen og at det derfor ikke foreligger forsettlig kjøring eller forsøk på forsettlig kjøring, noe også aktor under prosedyren har vært enig i. Spørsmålet blir imidlertid da om uaktsomhet er tilstrekkelig til fellelse etter vegtrafikklovens §22 første ledd. Spørsmålet synes løst ved Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1947-466 som aktor har vist til. Saken gjaldt overtredelse av motorvognlovens §17 annet ledd og førstvoterende uttalte bl.a. i kjennelsen:
«Etter domfeltes forklaring slik som den er lagt til grunn i forhørsrettens dom, har domfeltes hensikt ikke vært å kjøre, men alene å demonstrere gearingen på bilen for B. Herunder satte han den i bevegelse slik at den gled frem ca. 2 meter uten at det er bevist at motoren var i gang. Jeg tilføyer at domfelte ved sin forutgående opptreden også har bevist at han ikke ville kjøre bilen i den tilstand han var i.»
På dette faktiske og subjektive grunnlag ble tiltalte dømt for promillekjøring.
Retten forstår denne uttalelse slik at vegtrafikklovens §22 første ledd også rammer kjøring når kjøringen er kommet i stand ved uaktsomhet. Retten anser det bevist at tiltalte ved anledningen opptrådte uaktsomt. Bilen og dens innretninger var på forhånd helt ukjent for ham. Han hadde således intet nærmere kjennskap til hvordan tenningslåsen fungerte. Han kontrollerte heller ikke om bilen sto i gear eller om bilens håndbremse var satt på, hvilket den ikke var. Ved å ha slått seteryggene tilbake og oppholde seg i bilen i halvt liggende stilling mens han vred rundt tenningsnøkkelen, hadde tiltalte også i vesentlig grad berøvet seg muligheten for å manøvrere bilen og bruke dens bremseinnretninger dersom bilen skulle komme i bevegelse. Samlet sett må dette karakteriseres som en uaktsom opptreden fra tiltaltes side.
Det er erkjent av tiltalte at han ved anledningen var påvirket av alkohol. Det ble tatt blodprøver av ham kl. 2140 den 17. mai 1979, dvs. ca. 2 timer og 10 minutter etter avsluttet kjøring. Blodprøveanalysen viser at tiltalte da prøvene ble tatt hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på 1.07 promille.
Tiltalte er ved dette funnet skyldig i promillekjøring.
Det er erkjent av tiltalte og legges til grunn av retten at tiltalte under kjøringen ikke hadde gyldig førerkort for vedkommende motorvogn. Han overtrådte derved også vegtrafikklovens §24 første ledd, 1. punktum.
Endelig anser retten det bevist at tiltalte under den nevnte kjøring ikke var tilstrekkelig aktpågivende og varsom slik at han ved å sette den bilen han var i i bevegelse støtte mot en annen bil som ble påført materielle skader. Når det gjelder den aktsomhetsvurdering som retten forsåvidt legger til grunn, finner en det tilstrekkelig å vise til den vurdering som er gjort ovenfor i forbindelse med aktsomhetsvurderingen vedrørende promillekjøringen. Ved å opptre som der beskrevet overtrådte tiltalte vegtrafikklovens §3.
Retten setter straffen til fengsel i 24 dager.
Det vites intet spesielt å anføre hverken i straffskjerpende eller strafformildende retning. For overtredelsene av vegtrafikklovens §24 og §3 ville retten isolert sett reagert med en bot. I medhold av strl. §63 annet ledd er disse forhold ansett som en skjerpende omstendighet ved utmålingen av fengselsstraffen
Side:48
Da tiltalte på handlingstidspunktet så vidt var fylt 18 år og det ellers ikke foreligger spesielle omstendigheter som trekker i retning av det motsatte, finner retten at fullbyrdelsen av straffen kan utstå med en prøvetid på 2 år. I tillegg til den betingede fengselsstraff finner retten da at tiltalte bør idømmes en bot til statskassen. Under hensyntagen til den utviste skyld og tiltaltes inntektsforhold finnes boten passende å kunne settes til kr 500,-. - - -