Rt-1980-836

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-06-06
Publisert:	Rt-1980-836
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 85B/1980.
Parter:	Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt).
Forfatter:	Bølviken, Sinding-Larsen, Aasland, Christiansen, Stabel
Lovhenvisninger:	Telegrafloven (1899) §1, §6, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, Tolloven (1966) §24, §60, §61, Straffeloven (1902) §35, §52, §53, §54, §62, §63, §64, §31

Dommer Bølviken: Moss herredsrett avsa den 6. februar 1980 dom med denne domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1924, dømmes for overtredelse av veitrafikklovens §31 jfr. §22 annet ledd og §24 første ledd, lov av 29. april 1899 §6 jfr. §1b og tollovens §61 jfr. §60 jfr. §24, jfr. straffelovens §63 annet ledd og §64 jfr. §62, til en straff av fengsel i 35 - femogtredve - dager.

2. Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene i straffelovens §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år og med tillegg av en ubetinget bot til statskassen stor 1000 - ettusen - kroner eller om boten ikke betales, fengsel i 10 - ti - dager.

3. I medhold av straffelovens §35 dømmes han til å tåle inndragning av et radioapparat for sending og mottagning, av type HY-GAIN.

4. I saksomkostninger betaler han til statskassen 500 - femhundre - kroner.»

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann ikke fant at betingelsene for å gjøre fengselsstraffen betinget, var til stede.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens dom.

Politimesteren har påanket dommen til Høyesterett for så vidt angår straffutmålingen. Det er etter påtalemyndighetenes oppfatning ikke grunnlag for å gjøre fengselsstraffen betinget.

Utenom anken har forsvareren for Høyesterett reist spørsmål om herredsrettens lovanvendelse er riktig for så vidt angår domfellelsen etter vegtrafikklovens §31 jfr. §22 annet ledd. Om denne side av saken skal jeg bemerke:

Ved Høyesteretts dom i Rt-1975-476, jfr. Rt-1965-14, er fastslått at forbudet i vegtrafikklovens §22 annet ledd ikke bare gjelder hvor kjøringen har gitt seg ytre utslag, men også hvor det er selve den omstendighet at vedkommende har kjørt, særlig mistanken om promillekjøring, som kan føre til politietterforskning. I den foreliggende sak var det i første rekke den omstendighet at A kjørte til tross for at hans førerkort var inndradd, som kunne føre til politietterforskning.

Forutsetningen for å anvende vegtrafikklovens §22 annet ledd i et tilfelle hvor kjøringen ikke har gitt seg ytre utslag, må være at

Side:837

kjøringen kan ha vært iakttatt av noen som kjenner til at føreren ikke har gyldig førerkort, og av den grunn kan tenkes å ville anmelde kjøringen til politiet. I det foreliggende tilfelle er det også spørsmål om A kunne ha vært gjenkjent av noen polititjenestemann på grunn av tidligere promillekjøring.

I dommen sies det at den siste del av kjøringen foregikk i typisk forstadsbebyggelse med en del veier med utpreget lokaltrafikk. Blant annet gjaldt dette - - -veien, hvor domfelte bodde. Det sies videre i dommen at domfelte kjørte en gul og sort bil som lett ble lagt merke til. Om forholdet til politiet sies det at A var kjent av politiets tjenestemenn på grunn av tidligere promillekjøring. Når det gjelder aktsomhetsvurderingen i relasjon til vegtrafikklovens §22 annet ledd, uttaler retten:

«Etter §22,2 stilles det krav om kvalifisert uaktsomhet. Retten finner at kravene i det foreliggende tilfelle er tilfredsstilt. Rettspraksis har ikke stilt så strenge krav jfr. Rt-1965-14 og 1975 476. Det kreves ikke at det er skjedd noe uhell underveis. Både det at han ikke hadde førerkort og hans forhold til alkohol og bilkjøring talte for at politiet kunne legge seg opp i kjøreturen hans, og det kan pekes på at uoverensstemmelsen med venninnen var av den art at det ikke kunne utelukkes at politiet ville bli koblet inn.»

Etter min mening er det som her er sagt, sammenholdt med den nevnte faktiske beskrivelse i dommen, ikke tilstrekkelig til å vise at herredsrettens lovanvendelse på dette punkt er riktig.

Når det gjelder naboer som kan ha sett A kjøre, sies det intet om at naboene kjente til at han ikke hadde gyldig førerkort. Hvis de ikke kjente til dette forhold, hadde de ikke noen foranledning til å inngi anmeldelse for kjøring uten førerkort, og A heller ingen grunn til å regne med slik anmeldelse fra naboers side.

Når det gjelder muligheten for gjenkjennelse av politiets tjenestemenn, sies det i dommen intet konkret om dette. En rent teoretisk mulighet for under kjøringen å bli sett og gjenkjent av noen polititjenestemann som kunne iverksette etterforskning fordi A ikke hadde førerkort, eller som «kunne legge seg opp i kjøreturen hans» på grunn av hans forhold til alkohol og bilkjøring, kan ikke være tilstrekkelig til å bringe vegtrafikklovens §22 annet ledd til anvendelse.

Nå har herredsretten også nevnt den episode med A's venninne som resulterte i at hun flyktet fra den hytte de hadde vært i, og tok inn på en gård hvor man ringte til politiet. Men det som sies i dommen om dette, er under ingen omstendighet tilstrekkelig til at vegtrafikklovens §22 annet ledd kan anvendes. Blant annet synes det å fremgå at de subjektive straffbarhetsbetingelser for straffellelse på dette grunnlag ikke er funnet å være til stede.

Etter dette blir det mitt resultat at herredsrettens premisser for domfellelse etter vegtrafikklovens §22 annet ledd ikke er tilstrekkelige, og at dommen for så vidt må bli å oppheve.

For de straffbare handlinger som A er endelig dømt for ved dommen, må det da utmåles en ny straff. Om denne straffutmåling skal jeg bemerke:

Side:838

Det dreier seg om tre straffbare handlinger - overtredelse av vegtrafikklovens §24, overtredelse av loven av 1899 om enerett for staten til befordring av meddelelse ved hjelp av telegraflinjer m.v. og overtredelse av tolloven. Herredsretten har ved sin straffutmåling for disse tre overtredelser anvendt straffelovens §63 annet ledd. Dette kan jeg ikke være enig i for så vidt angår overtredelsen av vegtrafikklovens §24.

Etter promilledom i november 1974 ble A fratatt sitt førerkort. I april 1977 ble han på ny dømt for promillekjøring, og denne gang også for kjøring uten gyldig førerkort. Den 15. mai 1979 ble han igjen dømt for promillekjøring og kjøring uten førerkort. Det er således tredje gang A dømmes for kjøring uten førerkort, og da for en kjøring som fant sted den 9. mai 1979, 4 dager før den siste dommen. Ved den fortsatte kjøring uten førerkort under omstendigheter som her nevnt over et forholdsvis kort tidsrom, har A vist en utpreget ansvarsløshet og mangel på respekt for gjeldende lovregler på dette område.

Etter min mening bør det i et tilfelle som dette anvendes fengselsstraff for overtredelsen av vegtrafikklovens §24. Overtredelsene av loven av 1899 om enerett for staten til befordring av meddelelse ved hjelp av telegraflinjer m.v. og av tolloven er jeg enig i bør anses som skjerpende omstendigheter ved utmålingen av straffen for kjøringen, jfr. straffelovens §63 annet ledd. På dette grunnlag antar jeg at straffen bør settes til fengsel i 24 dager, som bør kunne gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. I tillegg til den betingede fengselsstraff mener jeg domfelte bør ilegges en ubetinget bot som, hensett til at domfelte er uføretrygdet og dessuten må tåle inndragning av et radioapparat, passende bør kunne settes til kr. 600, subsidiært 10 dagers fengsel.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt for overtredelse av vegtrafikklovens §31 jfr. §22 annet ledd.

For de øvrige forhold A er dømt for settes straffen til fengsel i 24 - tjuefire - dager. Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter straffelovens §52 og §53 med en prøvetid på 2 - to - år.

I tillegg til den betingede fengselsstraff idømmes A en ubetinget bot til statskassen på 600 - seks hundre - kroner, subsidiært 10 - ti - dagers fengsel.

Herredsrettens avgjørelse av inndragningsspørsmålet og ileggelse av saksomkostninger for herredsretten står uforandret.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Aasland, Christiansen og Stabel: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Magnus Landmark med domsmenn):

Side:839

A, født xx.xx.1924, er bosatt - - - og uføretrygdet etter å ha vært sjømann. Han er uformuende, separert og uten forsørgelsesbyrde. Han har seks dommer; de siste tre er fra perioden 1974-1979 og gjelder promillekjøring (3 g) etterfølgende drikking (som i nærværende sak) (l g) og kjøring uten førerkort (2 g).

Han er av politimesteren i Moss ved tiltale-beslutning av 26. oktober 1979 satt under tiltale for overtredelse av

I. vegtrafikklovens §31, jfr. §22 første ledd - - - ved onsdag 9. mai 1979 ca. kl. 21.45 i Råde og Rygge å ha kjørt sin personbil AX 17205 fra Oven til - - -, enda han var påvirket av alkohol,

subsidiært: vegtrafikklovens §31, jfr. §22 annet ledd - - - ved onsdag 9. mai 1979 ca. kl. 22.00 på - - - i Rygge å ha drukket brennevin, enda han ca. kl. 21.45 samme dag var fører av sin personbil AX 17205 fra X til Y uten å ha gyldig førerkort, og han således forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen,

II. samme lovs §31, jfr. §24 første ledd 1. straffalternativ - - - ved onsdag 9. mai 1979 i Rygge og Råde å ha kjørt sin personbil AX 17205 fra Y til Z og videre til - - -og videre til X og retur til Y, enda han ikke hadde gyldig førerkort,

III. lov om enerett for staten til befordring av meddelelser ved hjelp av telegraflinjer og lignende anlegg av 29. april 1899 §6, jfr. §1b ved i tiden april-9. mai 1979 i Råde uten offentlig tillatelse å ha vært eier og besitter av 1. stk. radioapparat for sending og mottaking av type HYGAIN som ulovlig var tatt inn i Norge over Svinesund,

IV. tollovenav 10. juni 1966 § nr.5 §2 4, jfr. §60, jfr. §61 første ledd - - - - - ved en gang i april 1979 fra Sverige til Norge over Svinesund i strid med tolloven utenom tollvesenets kontroll å ha innført den i post III nevnte radiomottaker/-sender som var betalt med kr. 1.200,-, eller å ha medvirket hertil. - - -

Retten finner følgende saksforhold bevist:

8. mai hadde tiltalte drukket atskillig, og den følgende dag var han i bakrus. Om morgenen kjørte han en tur til Z uten noe bestemt ærende, og deretter til en venninne - - - - . Der fikk han litt mat. Ut på formiddagen bestemte de seg til å reise ut til X i Rygge der tiltalte har en hytte. Der ute drakk de noe øl, men retten har ikke tilstrekkelig sikre holdepunkter til å kunne fastslå at tiltalte fremdeles hadde over 0,5%. da han kjørte ved 22.00-tiden eller at han var beruset. Det kom til en uoverensstemmelse mellom dem da han gjorde tilnærmelser, og venninnen følte seg truet på livet. Han truet bl.a. med et gevær. Han ble imidlertid beroliget og la seg til å sove. Da forsvant hun i panikk. Hun gikk og løp, og da hun var kommet et stykke på vei, oppdaget hun at han kom kjørende. Han så neppe at hun flyktet. Det er ikke klart om det var for å forfølge henne. Dette var litt før kl. 22.00. Hun tok inn på en gård og bad folkene der ringe etter en drosje. De ble imidlertid enige om å ringe til politiet som rykket ut. De fant ikke tiltalte på hytta, men oppsporet ham i sitt hjem på Y i Rygge omkring midnatt. Tiltalte hadde i mellomtiden kjørt fra X på mer og mindre beferdede veier til - - - i tettbebyggelsen i Rygge. Strekningen er på flere kilometer. Den siste delen av turen går i en utpreget forstadsbebyggelse med villaer, rekkehus og blokkbebyggelse. På noen av veiene er det såvidt stor trafikk at man ikke så

Side:840

lett legger merke til de enkelte biler, mens andre av de veiene tiltalte kjørte, har utpreget lokaltrafikk. Det siste gjelder bl.a. - - -veien der det er firemannsboliger. Det må her innskytes at tiltalte har en bil som man lett legger merke til, idet den er gul og sort. Det er derfor klart at det ikke skulle mye til før han ble sett av noen og gjenkjent. Dette måtte tiltalte være klar over.

Tiltalte får perioder da han drikker mye. Slik hadde han det på denne tiden. Førerkortet hans er inndratt i forbindelse med en av de andre promillesakene, men ikke desto mindre har han bil som han selv kjører. Han ble dømt etter §22, første og annet ledd i 1977, og for en promillekjøring 10. mars 1979 ble han dømt 15. mai 1979. Han skulle derfor ha rettsvesenets forhold til slik adferd friskt i minne. Det var påregnelig for ham at noen kunne kjenne ham igjen. Og han var kjent av politiet etter tidligere promillekjøring.

Da han var kommet hjem, drakk han en god del øl og brennevin. Blodprøven kl. 01.10 viste 1.55%..

Etter §22, 2 stilles det krav om kvalifisert uaktsomhet. (Se sitat i Høyesteretts dom). - - -

For tiltalens post III og IV finner retten det bevist at tiltalte kjøpte radioen i Sverige. Det er en kommunikasjonsradio av styrke 3-5 W, og den er for sterk til å være lovlig i Norge. Tiltalte hadde ikke tillatelse. Han hevder at han ikke var kjent med at radioen var ulovlig, men det er klart at en rettsvillfarelse på dette punkt ikke kan føre til frifinnelse. Radioen kostet kr. 1200, og tiltalte innførte den i sin bil over Svinesund uten å stoppe til tross for de meget tydelige skiltene ved tollstasjonen der. Retten fester ikke lit til at han trodde den kunne innføres uten å fortolles.

Etter dette finner retten det bevist at tiltalte har forholdt seg slik som det er beskrevet i tiltalen, og at de subjektive og objektive vilkår for straff er tilstede. Påtalemyndigheten har forlangt at radioen skal indras i medhold av straffelovens §35 første ledd. Forsvareren har bedt om at dette ikke skjer, evt. at tiltalte får anledning til å selge den, jfr. §35, 3. og fjerde ledd. Han hevder også at ved uaktsom overtredelse kan §35 ikke brukes. Det siste er i strid med ordlyden i bestemmelsen, og det er heller ikke i samsvar med rettspraksis, jfr. Rt-1974-62 som også viser at rettshåndhevelsen på dette område er meget streng. At inndragning må skje, er så meget klarere når det dreier seg om en ulovlig radio, men også overtredelsen av tolloven måtte i dette tilfelle føre til inndragning. Dette er ingen ubetydelig reaksjon sett i forhold til tiltaltes økonomi, og det må også legges til grunn at han har behov for en kommunikasjonsradio pga. sin sykdom. Han er meget plaget av astma.

Det er fremlagt en legeerklæring som konkluderer med at siktede (i juni 1979) ikke var soningsdyktig pga. sin astma.

Retten har derfor vært inne på å la tiltalte få selge radioen, evt. at politiet kunne ha hånd om den til den var solgt.

Retten er imidlertid kommet til at det første ikke ville være tilstrekkelig betryggende, og det andre vil være å legge en uforholdsmessig byrde på politiet. Det må videre antas å være i best samsvar med den strenge linje i rettspraksis å inndra radioen.

Det er klart at almenpreventive hensyn taler for slik håndhevelse av reglene.

Ved straffutmålingen må det bemerkes at ingen av overtredelsene er særskilt graverende. Tiltalte er dog som nevnt flere ganger tidligere straffet

Side:841

etter veitrafikklovens §22.1 formildende retning legges det vekt på at tiltalte hadde behov for radioen og nå lider et ikke ubetydelig økonomisk tap.

Det tillegges videre en viss vekt at tiltalte ikke har sonet sin siste dom på seksti dagers fengsel, jfr. strl. §64 jfr. §62.

Domsmennene stemmer for betinget fengsel i 35 dager med tillegg av en bot på kr. 1000. Begrunnelsen for å gjøre fengselsstraffen betinget er at forholdet må betraktes som lite graverende, særlig drikkingen, at tiltalte får svi ganske kraftig økonomisk, og at en betinget dom vil gi tiltalte en spore til å avholde seg fra flere straffbare handlinger.

Rettens formann mener at vilkårene for å gi betinget straff ikke er til stede og stemmer derfor for 35 dagers fengsel.

For tiltalens poster II, III og lV kommer straffelovens §63 annet ledd til anvendelse. - - -