Rt-1983-225
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1983-02-18 |
| Publisert: | Rt-1983-225 (31-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 18. februar 1983 i l.nr. 20 B/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Skåre, Michelsen, Sinding-Larsen, Røstad, Blom |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, §31 |
Dommer Michelsen: Politimesteren i Asker og Bærum satte den 16. juli 1982 A under tiltale etter vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §17 annet ledd. Grunnlaget for tiltalen var at hun den 16. mai 1982 hadde latt B føre sin personbil uten på forhånd å forvisse seg om at han fylte vilkårene for å kjøre den.
Ved dom av Asker og Bærum herredsrett av 26. november 1982 ble tiltalte frifunnet. Dommen er avsagt under dissens. Rettens formann stemte for at tiltalte skulle dømmes etter tiltalen.
Om tiltaltes personlige forhold og saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Asker og Bærum har påanket dommen. Anken retter seg prinsipalt mot lovanvendelsen, og påtalemyndigheten gjør gjeldende at domsmennene har anvendt vegtrafikkloven §17 annet ledd galt når de har lagt til grunn at tiltalte hadde forvisset seg om at føreren fylte vilkårene for å kjøre vognen.
Subsidiært hevdes det at domsgrunnene er mangelfulle.
Forsvareren har anført at domsmennene har anvendt loven riktig. Når man i denne sak skal avgjøre om loven krav til subjektiv skyld hos tiltalte er oppfylt, må man se hen til at tiltalte og føreren bodde sammen og eide bilen sammen. Vegtrafikkloven §17 annet ledd pålegger en aktivitetsplikt, og det avgjørende må her bli om tiltalte hadde mulighet for å hindre at den annen sameier førte bilen.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Innledningsvis peker jeg på at påtalemyndigheten har presisert at tiltalen gjelder det forhold at tiltalte lot B kjøre bilen da de sammen forlot det selskapet de hadde deltatt i. Det bebreides henne ikke at hun intet ytterligere foretok seg for å hindre at samboeren fortsatte kjøringen, da hun etter å ha gått ut av bilen, atter satte seg inn.
Vegtrafikkloven §17 annet ledd krever at eieren av en motorvogn som lar en annen bruke den, må forvisse seg om at føreren fyller vilkårene for å kjøre. I dette ligger at tiltalte i dette tilfelle måtte forvisse seg om at B ikke var påvirket av alkohol i loven forstand. Det er etter loven og rettspraksis på det rene at det stilles strenge krav til den bileier som overlater sin vogn til en annen. Jeg viser til avgjørelse i Rt-1974-1125.
Det går av herredsrettens dom frem at tiltalte og hennes samboer hadde deltatt i et selskap hvor det ble nytt alkohol. Flere av gjestene ble påvirket. Slike omstendigheter skjerper den undersøkelsesplikt loven pålegger eieren av motorvognen når det er tale om å la en annen av festdeltakerne kjøre den. Ifølge herredsrettens dom har tiltalte selv sett at B nøt alkohol, men tidlig på kvelden og i beskjedent omfang.
Hensett til disse forhold kan tiltalte ikke nøye seg med å spørre «skal ikke jeg kjøre», eller «kan ikke jeg få kjøre». Selv i betraktning av det nære forhold mellom tiltalte og føreren var dette ikke tilstrekkelig.
Flertallet i herredsretten har etter dette anvendt loven uriktig når det er lagt til grunn at tiltalte her har forvisset seg. Dommen blir da å oppheve.
Jeg finner imidlertid grunn for å tilføye:
Det fremgår ikke klart av dommen om tiltalte i loven forstand kan sies å ha latt B bruke vognen. Det er her tale om et samtykke eller en innvilgelse. Det er på dette punkt ikke tilstrekkelig å vise til at det i og for seg ikke er straffbefriende at tiltalte og B sammen eide bilen. I den saken som er gjengitt i Rt-1980-299, som herredsretten har vist til, ble den ene sameier dømt etter vegtrafikkloven §17 annet ledd for å ha latt den annen sameier kjøre bilen. Domfelte visste imidlertid her positivt at den annen sameier var påvirket av alkohol, og han pliktet da å gripe inn og hindre fortsatt kjøring. I det tilfellet man finner gjengitt i Rt-1980-302, ble en fellende dom etter vegtrafikkloven §17 annet ledd opphevet på grunn av mangelfulle domsgrunner. Saken gjaldt samboere, og det ble lagt til grunn at den som kjørte bilen, etter forholdet mellom ham og samboeren som eide vognen, hadde rett til å bruke den uten å måtte innhente den annens samtykke. Dommen ble opphevet fordi det av domsgrunnene ikke gikk frem om domfelte hadde foranledning og mulighet for å gripe inn mot den annens kjøring. Det vil således bero på omstendighetene om den ene sameier kan sies på rettsstridig måte å ha latt den annen føre bilen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Skåre: Jeg mener at flertallets lovanvendelse er riktig. Det uttaler blant annet at samboforholdet og sameiet i bilen tilsier at det ikke stilles strenge krav til aktsomheten. Når det gjelder sameieforholdet, finner jeg grunn til å peke på at domfeltes samboer synes å ha hatt en betydelig selvstendig rådighet over bilen. Det var dessuten han som kjørte til selskapet og hadde nøklene under oppholdet der, og han hadde kjørt bilen fram da hun skulle sette seg inn. Jeg legger til grunn at disse forhold, sammen med det tillitsforhold som oppstår mellom samboere, inngår i flertallets vurdering. Den forståelse av aktsomhetskravet som flertallet her bygger på, er jeg enig i, og jeg stemmer for at anken forkastes.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Michelsen.
Røstad og Blom: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (herredsrettsjustitiarius Jacob Walnum med domsmenn): - - -
Tiltalte og B er samboere siden august 1981. De kjøpte sammen omhandlede personbil med kjennemerke NV 17064 i september 1981. Han hadde da en annen bil registrert i sitt navn og den nyinnkjøpte bil ble registrert i hennes navn. Begge brukte den, men da B avtjente verneplikten fram til mars 1982, hadde han bilen med til forlegningen. Hans egen bil sto i vinteropplag, men ble tatt ut og kjørt av ham fram til ca 14 dager før 16. mai. Da ble den satt inn i en garasje for oppussing.
Den 16. mai 1982 skulle de i et selskap og B kjørte bilen frem til stedet hvor selskapet ble holdt. Tiltalte har forklart at det var en avtale mellom dem denne kveld om tilbakekjøringen. Hennes forklaring på dette punkt har vært noe svevende. B har som vitne forklart at han ikke husker noen avtale, men intensjonene var at ingen av dem skulle drikke. Han er aktiv idrettsmann og under trening.
Retten legger til grunn tiltaltes forklaring at de var enige om at hun skulle kjøre tilbake, hvis han drakk alkohol.
De ankom til stedet kl. 20.00 og gikk til bords kl. 21.00. Det ble servert ett glass punsj før de gikk til bords og retten anser det bevist at tiltalte så at B drakk et glass.
Det ble servert reker og hvitvin. Tiltalte har erkjent at hun så B drakk et glass hvitvin. De satt tilbords ca 1 time og de to forlot selskapet ca kl. 02.00. I denne tid ble det danset og endel av deltakerne, herunder B, badet i et innendørs svømmebasseng. Etter bevisførselen legges til grunn at en rekke av festdeltakerne hadde med seg alkohol som ble drukket. Tiltalte drakk intet, men flere var mer påvirket enn det senere viste seg at B var. De to så lite til hverandre fra de forlot bordet. B har forklart at han drakk ca en halv flaske whisky, men retten legger til grunn at tiltalte ikke så dette.
Da B skulle kle på seg etter badet, sto de to i et mindre badeværelse og de ble da enige om å reise hjem. B gikk ut litt før tiltalte. Han hadde bilnøkkelen og da hun kom ut hadde han snudd bilen til kjøreretningen og motoren var igang.
Det er noe uklart hva som ble sagt, men retten legger til grunn tiltaltes forklaring om at hun sa noe slikt som «skal ikke jeg kjøre» eller «kan ikke jeg få kjøre». B avviste dette og tiltalte satte seg inn i bilen.
Etter ca 500 meter forsto tiltalte etter sin forklaring - at B var påvirket og det oppsto en heftig diskusjon. Hun ønsket å forlate bilen og det endte med at han stoppet og hun gikk ut. Etter en kort kjøring snudde B og kom tilbake. Diskusjonen - som etter hvert utviklet seg til å bli krangel - fortsatte. Tiltalte følte seg mer eller mindre truet til å gå inn igjen i bilen. Straks etter ble de stoppet av politiet på grunn av påfallende kjøring.
Blodprøver tatt av B kl. 04.20, det vil si 2 timer etter kjøringen, viste 1,41 promille alkohol. Om den kliniske undersøkelse har vedkommende lege på spørsmålet om påvirkning svart «vet ikke». Ingen av de øvrige spørsmål er besvart på en slik måte at det skulle være grunn til å tro at B var påvirket.
I samsvar med Høyesteretts dom i Rt-1980-299 finner retten at det ikke er straffbefriende at de to eiet bilen sammen. Det tilføyes i den forbindelse at tiltalte sannsynligvis fordi den var registrert i hennes navn, besvarte politiets spørsmål om eierforholdet at det var hennes bil. Hun har under hovedforhandlingen gitt uttrykk for det samme syn.
Den straffebestemmelse hun er tiltalt etter krever at en skal «forvisse» seg om at den som en «lar bruke motorvognen fyller vilkårene for å føre den». Det kritiske tidspunkt er i dette tilfelle da tiltalte kommer ut av huset og B sitter i bilen med motoren igang. Det senere hendelsesforløp viser at tiltalte ikke visste eller forsto på dette tidspunkt at B var påvirket. Dette er heller ikke noe vilkår etter bestemmelsen. Loven krever en viss aktiv undersøkelsesplikt for å bringe klarhet i om vedkommende fyller vilkårene for å kjøre. Hva som må kreves vil bero på de konkrete omstendigheter.
Rettens flertall - de to legdommere - finner at tiltalte må frifinnes. De ser det slik at tiltalte måtte kunne stole på at B holdt avtalen. Det lille hun så han drakk, kunne ikke ha noen betydning så mange timer senere og hennes forhold og opptreden straks etter viser klart hennes klare avstandstagen til kjøring i påvirket tilstand. Flertallet mener også at samboerforholdet mellom dem og sameiet i bilen, tilsier at en ikke stiller for strenge krav til aktsomheten. Hennes spørsmål må være tilstrekkelig for å fylle loven krav.
Rettens formann er kommet til et annet resultat. Den omstendighet at hun så at tiltalte drakk alkohol tilsier skjerpet aktsomhet. Selv om dette var beskjedent, hadde de liten kontakt senere på kvelden. En rekke av deltakerne ble synlig påvirket og dette tilsier en mer aktiv undersøkelse enn beskrevet da hun satte seg inn i bilen. Det var jo også et brudd på avtalen om at hun skulle kjøre. Hennes senere forhold kan ikke være straffbefriende, selv om det illustrerer at hun ville ha grepet mer aktivt inn om hun hadde vært klar over B s beruselse. Såvel dette som samboerforholdet og sameiet i bilen er straffutmålingsmomenter, men av underordnet art for så vidt angår spørsmålet om bestemmelsen er overtrådt på straffbar måte.
I samsvar med flertallets syn blir det å avsi dom for frifinnelse. - - -