Rt-1984-1378

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-12-07
Publisert:	Rt-1984-1378 (364-84)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 7. desember 1984 i l.nr. 169/1984
Parter:	Statsadvokat Tor-Aksel Busch, aktor mot 1. A, 2. B, 3. C, 4. D, 5. E, 6. F, 7. G, 8. H, 9. J, 10. K, 11. L, 12. M (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Michelsen, Sinding-Larsen, Backer, Langvand, Sandene
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §329, §47, Havneloven (1933) §22, Saltvannsfiskeriloven (1955) §4, §69, §6, §118, §339, §342, §418, §63, §7, Havneloven (1933), Saltvannsfiskeriloven (1955), Forvaltningsloven (1967) §37

Dommer Michelsen: Senja herredsrett avsa den 19. desember 1983 dom med slik domsslutning:

«1. B, født xx.xx.1934, K, født xx.xx.1928, H, født xx.xx.1927, A, født xx.xx.1940, C, født xx.xx.1930, E, født xx.xx.1934, G, født xx.xx.1933, M, født xx.xx.1925, L, født xx.xx.1957 og D, født xx.xx.1952 dømmes alle for forseelser mot straffeloven §329 og mot lov om saltvannsfiskeriene §69 jfr. §4 og §6, jfr. kgl. res. av 17. januar 1964, jfr. fiskeridepartementets forskrifter av 23. desember 1981 §1, alt jfr. straffeloven §63 hver til en bot stor kr. 1300,-, subsidiært fengsel i 13 dager.

2. F, født xx.xx.1941 og J, født xx.xx.1938 dømmes begge for forseelse mot straffeloven §329 hver til en bot stor kr. 1000,-, subsidiært fengsel i 10 dager.

3. B, K, H, A, C, E, G, M, L, D, F og J frifinnes alle for forseelse mot havneloven §22 første ledd, 1. og 2. pkt.

4. B, K, H, A, C, E, G, M, L, D, E og J dømmes alle til å betale saksomkostninger til det offentlige hver med kr. 250,- innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

10 av de domfelte, A, B, C, E, F, G, H, J, L og M begjærte fornyet behandling. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg er lagmannsrettsbehandling nektet.

De domfeltes rettsmiddelerklæring inneholder intet direkte utsagn om at dommen subsidiært ankes til Høyesterett. Kjæremålsutvalget har under sin behandling lagt til grunn at det har vært de domfeltes mening subsidiært å fremsette en anke som på noen punkter retter seg mot saksbehandlingen, på andre mot lovanvendelsen. Jeg er enig i denne forståelsen, som den oppnevnte forsvarer for Høyesterett også har gitt uttrykk for.

Herredsrettens dom er påanket også av politimesteren i Troms. Påtalemyndighetens anke, som er rettet mot samtlige de domfelte, gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen.

Det er etter de domfeltes oppfatning uriktig lovanvendelse når herredsretten ikke har lagt til grunn at forskriftene om fiskestopp var ugyldige på grunn av feilaktig saksbehandling fra departementets side. De domfelte skulle på dette grunnlag ha vært frifunnet for tiltalen om at de hadde overtrådt bestemmelsene gitt i medhold av saltvannsfiskeriloven.

De domfelte gjør gjeldende at det er en feil i saksbehandlingen når herredsretten ikke har uttalt seg om spørsmålet som ble reist under hovedforhandlingen, om deres fiske den 4. januar 1982 må anses rettmessig ut fra nødrettsbestemmelsen i straffeloven §47.

Det hevdes fra de domfelte at herredsretten bygger på en uriktig rettsoppfatning når den har funnet at det foreligger en overtredelse av straffeloven §329. De viser til avgjørelse i Rt-1981-21, og gjør gjeldende at det ikke forelå noen rimelig og fornuftig grunn for politiet til å gi dem pålegg om å fjerne seg med sine fartøyer.

De domfelte anfører videre med adresse til påtalemyndighetens anke at retten ikke har anledning til å bringe sjøveisreglenes §45 til anvendelse når tiltalen er reist etter havneloven §22. Det kan heller ikke sies at deres forhold rammes av bestemmelsen i sjøveisreglenes §45.

Påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen knytter seg til post II i tiltalen. Det ankes ikke over at de tiltalte er frifunnet for tiltalen etter havneloven §22, men påtalemyndigheten gjør gjeldende at forholdet som er beskrevet i denne tiltaleposten, rammes av bestemmelsen i sjøveisreglenes §45 som den mener her kan bringes til anvendelse.

Etter påtalemyndighetens oppfatning er de bøter herredsretten har utmålt, for lave hensett til de alvorlige demonstrasjoner man står overfor.

Jeg er kommet til at de domfeltes anke ikke kan føre frem. Påtalemyndighetens anke må derimot gis medhold på begge punkter.

Jeg behandler først de domfeltes anke over at de er dømt for å ha overtrådt de regler som er gitt med hjemmel i loven om saltvannsfiskeriene.

Herredsretten har i sine domsgrunner ikke direkte uttalt seg om spørsmålet om de domfeltes handlemåte da de fisket i strid med reglene om fiskestopp, skulle være rettmessig ut fra straffeloven bestemmelse om nødrett - dens §47. Det fremgår dog etter min mening klart av den inngående beskrivelse herredsretten på dette punkt har gitt av saksforholdet, at det i denne saken overhodet ikke er plass for noen nødrettsbetraktning.

Når det gjelder de domfeltes angrep på den saksbehandling i departementet som ledet frem til bestemmelsene om fiskestopp, nøyer jeg meg med å vise til Høyesteretts kjennelse i Rt-1983-1213, hvor dette spørsmål er behandlet og løst.

Det neste punkt i de domfeltes anke gjelder straffeloven §329. Etter min oppfatning er denne bestemmelsen med rette anvendt overfor de domfelte. I en sterkt trafikkert ferdselsåre har de domfelte med sine fartøyer blokkert passasjen. De har ikke hatt noen særrett til å oppholde seg i dette sundet, men bare en allemannsrett til å ferdes på sjøen. Jeg viser på dette punkt til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1981-21 flg. særlig side 26. Som det går frem av herredsrettens dom, hadde politiet, før de fremkom med sitt pålegg om at de domfelte skulle fjerne seg, to ganger forgjeves forsøkt å få de impliserte til å oppgi demonstrasjonen. Under disse omstendigheter er det klart at politiet hadde en rimelig og fornuftig grunn til å gripe inn med sitt pålegg.

Jeg går etter dette over til å behandle den anken som foreligger fra påtalemyndigheten.

Som jeg tidligere har berørt, retter anken på dette punkt seg mot at retten ikke har lagt til grunn at det forhold som er beskrevet under post II i tiltalen, rammes av bestemmelsen i sjøveisreglenes §45.

Det fremgår av den beskrivelse av situasjonen som er gitt i herredsrettens dom, og som så vel flertallet som mindretallet stod samlet om, at de domfelte ved sin handlemåte hindret passasjen gjennom sundet. Jeg peker på at hurtigruten utsatte sin avgang, mens andre fartøyer som var på vei mot Finnsnesrenna, satte ned farten slik at de skulle komme til å passere først etter at den bebudede aksjonen var avblåst. De domfelte har hindret passasjen ved å ha ankret og/eller fortøyet sine fartøyer. Deres handlemåte rammes da av beskrivelsen i sjøveisreglenes §45. Det er intet krav for at denne bestemmelsen skal kunne nyttes, at noe fartøy har forsøkt å forsere blokaden og således direkte er blitt stoppet.

Herredsrettens flertall har etter dette lagt en uriktig forståelse av sjøveisreglenes §45 til grunn for sin avgjørelse. En overtredelse av denne bestemmelsen er straffbar etter sjøveisreglenes §55, som hviler på straffeloven §418 nr. 1, jfr. nå sjøloven §370, og på straffeloven §339 nr. 2.

Spørsmålet blir imidlertid videre om det er adgang for domstolen til å dømme de tiltalte etter sjøveisreglenes §45, jfr. de lovbestemmelser jeg har nevnt, når påtalemyndigheten bare har reist tiltale etter havneloven §22. Annet ledd i denne bestemmelsen setter straff for den som handler mot pålegg eller reglementer gitt av havnemyndighetene. Etter min oppfatning må dette spørsmål besvares bekreftende.

Sjøveisreglenes §45 er den alminnelige bestemmelse om at et fartøy ved å ankre opp eller fortøye ikke skal hindre den fri passasje til sjøs eller opptre slik at det gjennom oppankring eller fortøyning kan voldes skade for andre fartøyer. Havneloven §22 er en spesialbestemmelse som for havneområdene tar sikte på det samme formål. Det må etter dette kunne sies at det straffbare forhold er det samme og identiske om det henføres under sjøveisreglenes §45 eller havneloven §22, og forholdet må kunne pådømmes etter den alminnelige bestemmelse om de nærmere vilkår for å bruke den snevrere bestemmelse ikke finnes å foreligge.

Herredsrettens dom må etter dette oppheves for så vidt de domfelte er frifunnet for det forhold som er omhandlet i post II i tiltalebeslutningene.

For meg gjenstår etter dette å behandle påtalemyndighetens anke over straffutmålingen når det gjelder de gjenstående poster.

De domfelte har sterkt fremholdt at det må tillegges stor vekt at det foreligger en forskjellsbehandling. Ikke alle de som deltok i aksjonen, er gjort til gjenstand for strafforfølgning. Etter min oppfatning kan dette synspunkt ikke få betydning ved straffutmålingen, og jeg viser til Rt-1976-652.

Man står i denne saken overfor markante og grove tilfeller av ulovlige demonstrasjoner mot offentlige vedtak som er truffet etter en demokratisk behandlingsprosess. De domfeltes handlemåte ved Finnsnesrenna rammet mennesker som ikke var berørt av bestemmelsene om fiskestopp, og deres fiske i strid med disse reglene innebar en sløsing med nettopp de ressurser som skulle beskyttes gjennom de tiltak myndighetene satte i verk.

Jeg er ut fra dette kommet til at de bøtene herredsretten har utmålt, er for lave. De kan passende settes til - som i foreleggene - kr. 5000 for dem som demonstrerte så vel ved å sperre passasjen ved Finnsnes som ved å fiske den 4. januar 1982, og til kr. 4000 for de to som bare deltok i aksjonen den 2. januar. Ved straffutmålingen kan jeg ikke tillegge det noen betydning at vurderingen ikke omfatter post II i foreleggene. De subsidiære fengselsstraffer bør settes til fengsel i henholdsvis 15 og 12 dager.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt de domfelte er frifunnet for det forhold som omhandles i tiltalebeslutningenes post II.

2. I herredsrettens dom gjøres for øvrig den endring at straffene for A, B, C, D, E, G, H, K, L og M settes til for hver en bot på 5000 - fem tusen - kroner, subsidiært fengsel i 15 - femten - dager, og at straffene for F og J settes til for hver en bot på 4000 - fire tusen - kroner, subsidiært fengsel i 12 - tolv - dager.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.

Kst. dommer Backer, dommer Langvand og justitiarius Sandene: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Torstein Møller med domsmenn):

Politimesteren i Troms utferdiget 13. mai 1983 likelydende forelegg mot 12 fiskere fra Y og Z, således:

«forelegges for overtredelse av

I. straffeloven §329 -

for etter at pålegg om å begi seg rolig bort av øvrigheten er forkynt, forblir tilstede eller medvirker hertil, at noen annen forblir tilstede i en samling av et større antall personer på offentlig vei eller plass eller på annet sted, hvor det ikke er berettiget til å oppholde seg,

ved at han 2. januar 1982 fra ca kl. 09.50 i Finnsnesrenna under broen til Senja på Finnsnes i Lenvik sammen med flere andre fartøyer blokkerte skipsleie under broen og forble på stedet også etter at pålegg om å begi seg bort var forkynt for ham av politiet.

II. Lov om Havnevesenet av 24. juni 1933 nr. 8 §22; første ledd, 1. og 2. pkt. -

På havnen og havnen tilhørende grunnarealer og anlegg blir særlig å iaktta at man så vidt mulig undgår å komme i veien for noget fartøy ved dets ankomst og avgang,

ved at han 2. januar 1982 fra ca kl. 09.50 til ca kl. 14.00 i Finnsnesrenna under brua til Senja på Finnsnes i Lenvik kommune sammen med flere andre fartøyer blokkerte skipsleie under brua slik at nordgående hurtigrute ble hindret i rettidig avgang fra kai i Finnsnes.

III. Lov av 17. juni 1955 om saltvannsfiskeriene §69 jfr. §4 og §6, jfr. kgl. res. av 17. januar 1964 jfr. Fiskeridepartementets forskrifter av 23. desember 1981 §1 - hvoretter det er forbundt å drive fiske etter torsk med andre redskap enn trål eller å ha fiskeredskap stående i sjøen for å fiske etter torsk i området nord for 62g n.br. fra 1. til 10. januar 1982

ved at han som ansvarshavende ombord i M/K «. . .» hadde satt torskegarn på Malangsgrunnen under fangstoppen den 4. januar 1982.

To av foreleggene hadde ikke med bestemmelsene i III. Disse lød på kr. 4000,-, de øvrige på kr. 5000,-. - - -

Det er ingen uenighet mellom påtalemyndigheten, de tiltalte og vitnene om faktum i saken og følgende faktum legges til grunn for dommen som bevist:

I tidsrommet fra 21. desember 1981 til 31. desember 1981 var det gjennomført fiskestopp. Utover høsten 1981 var det klart at det antagelig for perioder av 1982 ville bli innført fiskestopp av fiskerimyndighetene.

Gjennom forhandlinger mellom Norge og Sovjet høsten 1981 ble det 16.-20. november 1981 oppnådd enighet om det totale kvantum arktisk torsk som kunne fiskes i 1982 og om hvordan fordelingen mellom de to land skulle være. Bakgrunnen for forhandlingene var den betydelige nedgang i torskebestanden og den betydelige norske overskridelse av kvoten året forut.

Reguleringen av torskefisket ble deretter behandlet i det såkalte reguleringsutvalget den 2. desember 1981. Det var i Reguleringsutvalget enighet om at betydelige reguleringer var nødvendige, men det var ikke enighet om hvordan de skulle gjennomføres.

Neste møte i Reguleringsutvalget ble utsatt inntil landsstyret i Norges Fiskarlag hadde hatt møte den 12. desember 1981. I dette møte uttalte landsstyret: A. Organisasjonens prinsipielle syn på reguleringer av fisket med konvensjonelle redskaper står fremdeles fast, men Landsstyret finner i den aktuelle situasjon å måtte akseptere begrensinger også i disse redskapsgruppers torskefiske. B. Landsstyret finner at den reguleringsform som ble gjennomført i 1981 i hovedsak kan føres videre i 1982. Fiskestoppen om sommeren kan utvides til 4 uker i juni/juli. Likeledes kan Norges Fiskarlag vurdere en forlengelse med en uke i «begge ender» av stoppen i desember. Fiskestoppen i forbindelse med påsken må ikke vare lenger enn 2 uker og starter palmesøndag.»

Reguleringsutvalget behandlet igjen saken den 17. desember og avga sin innstilling.

Den 20. eller 21. desember 1981 ble fiskerne i Troms kjent med at det i 1982 ville komme utvidede reguleringsbestemmelser for 1982.

Fiskeridirektøren avga sin innstilling den 22. desember 1981. Fiskeridepartementet fastsatte den 23. desember 1981 de forskrifter som er nevnt i gjennomgivelsen av foreleggene pkt. III.

Forut for denne fastsettelsen hadde departementet møte med representanter for fiskeriorganisasjonene. Disse oppnådde visse lempinger i den av fiskeridirektøren foreslåtte fiskestopp, dog ikke for det tidspunkt denne saken gjelder.

Fiskerne i de tre nordligste fylker ble umiddelbart kjent med innholdet i forskriftene. Troms Fiskarfylking innkalte til møte på Finnsnes den 26. eller 27. desember 1981, idet fiskerne mente at departementet hadde vist liten forståelse for deres situasjon. På dette møtet ble det bestemt at 4 mann skulle reise til Oslo og snakke med Fiskeriministeren. Det ble også bestemt at man aksepterte en fiskestopp til 4. januar og hvis man ikke fikk medhold i dette ville garn allikevel bli satt denne dagen. Det ble også bestemt at man skulle aksjonere på annen måte hvis man ikke fikk forståelse for sine problemer i Oslo.

Møtet i Oslo førte ikke til noen endringer i fiskestoppen og fiskerne bestemte at de for å påkalle oppmerksomheten på den urettferdighet de mente de var utsatt for ville foreta en aksjon i Gisund ved Finnsnes.

Aksjonen skulle gjennomføres den 2. januar 1982 fra kl. 10.00 til 14.00. Aksjonen ble bekjentgjort gjennom lokalradio og lokalaviser. Den 2. januar 1982 kl. 10.00 var 22 båter samlet i Gisundet litt nord for Gisundbrua på Finnsnes.

2 av båtene gjorde tjeneste som vaktskip og lå henholdsvis et stykke nord og sør for de andre. Resten av båtene var fortøyd sammen på en slik måte og på et slikt sted at større båter ikke kunne passere uten at de flyttet seg. Mindre båter ville dog ikke ha problemer med å komme forbi.

Kl. 09.50 ble G, som representant for fiskerne, innkalt til lensmannskontoret på Finnsnes.

Lensmannen i Lenvik, Konrad Fagertun, hadde dagen før fått greie på at det skulle være en aksjon i Gisundet og hadde da kontaktet en av dem han visste skulle være med, nemlig G. Det ble da fra lensmannens side bedt om at aksjonen ble avblåst. Da dette ble nektet anmodet lensmannen Troms politikammer i Tromsø om bistand. Dette fikk han i form av en båt fra havnevesenet m/bemanning og 2 menn fra Troms politikammer, politiadjutant Rugtvedt og politiavdelingssjef Smith.

De to siste var tilstede på lensmannskontoret da G ble innkalt.

G møtte på lensmannskontoret kl. 10.20. Aksjonen var da igang og sperringen etablert på den måte som beskrevet foran. Politiadjutant Rugvedt bad G om at aksjonen ble avblåst. G kunne imidlertid ikke svare på vegne av samtlige, men lovet å underrette disse.

Politiadjutant Rugtvedt leste opp følgende melding for G:

«Dette er en melding fra politiet til samtlige som har til hensikt å delta i bebudet demonstrasjon med fiskefartøyer i Gisundet lørdag 2. januar 1982.

Den handlingen De har til hensikt å gjennomføre er straffbar etter Norsk Lov. Det vises bl.a. til Havneloven §22, Straffeloven §118 nr. 3 og Sjøfartsreglene.

Dessuten vil handlingene representere en fare for annen skipsfart. Hvis handlingen blir gjennomført risikerer De å bli anmeldt og senere straffet.

De oppfordres innstendig til å avstå fra å iverksette handlingen.»

Meldingen ble overlevert G skriftlig og denne lovet å underrette de andre om innholdet.

Det er i retten opplyst av G at han leste meldingen over skipsradioen. Samtlige av de tilstedeværende bekreftet å ha mottatt meldingen.

G avtalte med politiet at han skulle underrette dem hvis man ble enige om å avblåse aksjonen.

Kl. 11.20 hadde politiet intet hørt og reiste fra lensmannskontoret med havnevesenets båt.

Kl. 11.40 ble det møte mellom politiet og 2 representanter for fiskerne, G og N. Disse gjorde det klart for politiet at aksjonen ikke ville bli avblåst.

Kl. 11.45 dro derfor politiet ut til de sammenføyde båtene. Her ble O på M/K «- - -» kontaktet. Han fikk overlevert en melding til samtlige fartøyer. O kalte opp samtlige fartøyer på radioen og politiadjutant Rugtvedt leste opp følgende melding:

«Dette er en melding fra politiet til samtlige ombord på fiskefartøyer i området.

Dere er nå iferd med å gjennomføre en straffbar handling.

I tillegg til det strafferettslige, representerer handlingen en fare for annen skipsfart. Dere oppfordres derfor innstendig til å begi dere bort fra området.

Dette er ikke bare en oppfordring. Det er også et pålegg fra politiet om å begi dere bort fra området slik at lovlig trafikk kan gjennomføres.

Dere får 5 minutter til å fjerne dere på.

De som ikke har begynt å begi seg bort innen fristens utløp, risikerer å bli anmeldt og senere straffet.»

Samtlige av de fremmøtte i retten har opplyst at de hørte meldingen ble lest.

Fra kl. 12.00 og utover ble meldingen flere ganger gjentatt pr. megafon.

Politiet ble underrettet om at aksjonen ville vare til kl. 14.00. Kl. 14.00 ble da også aksjonen avblåst.

Det var ingen båter som forsøkte å passere de sammenføyde båtene. Lasteskip som var i nærheten satte ned farten, slik at de slapp å passere i det aktuelle tidspunkt. Hurtigruta kom til Finnsnes etter ruta, nemlig kl. 12.00, og ble liggende ved kai til aksjonen var avblåst.

Hurtigruta forsøkte ikke å få tillatelse til å passere og det ble heller ikke fra fiskerne opplyst at hurtigruta ville få passere. Samtlige fartøyer som deltok i aksjonen ble notert av politiet, men det ble bare utferdiget forelegg mot 12.

Den 4. januar 1982 gikk endel fartøyer ut til sine vanlige fiskeplasser som avtalt tidligere. De aller fleste satte det vanlige antall garnlenker. Fiskeplassene i denne saken var Stordjupta og Malangsgrunnen, det siste vesentlig på Mulegga. En enkelt fisker har i retten opplyst at garna sto lenger inn på grunna enn vanlig, dette for å få mindre fisk. De andre satte på de vanlige plassene. Fiskebåtene ble observert av tre kystvaktfartøyer som noterte seg fartøyene og tok kontakt med hver enkelt skipper om hvor mange garnlenker som ble satt. Disse ble deretter anmeldt til de politidistrikt hvor skipperne/eierne var hjemmehørende.

Etter at garna var satt, men før de ble dradd fikk fiskerne beskjed gjennom Råfisklaget at det ikke var anledning til å levere fisken på land idet mottagerne da fikk problemer med myndighetene. Da fiskerne da skulle dra garn, forsynte de seg selv med fisk og dumpet fisken på havet. De denne saken gjelder fikk fangster fra ca 1000 kg opp til 10-12000 kilo. Mesteparten av fisken ble dumpet. Sammenlagt kan det dreie seg om ca 50000 kg.

En båt (ikke med i denne saken) leverte fisken på sitt vanlige leveringssted. Fangsten ble tatt imot, men senere inndratt av politiet.

Alle som møtte i retten har opplyst at de var klar over at de satte garna i et tidsrom hvor fiskeridepartementet hadde bestemt at det var fiskestopp.

Fiskerne har videre i retten forklart at garnsettinga var ment som en demonstrasjon mot myndighetene som ikke hadde forståelse for de problemer fiskestoppen reiste for dem.

På grunn av det korte varslet man fikk, ble det ikke tid til å innrette seg etter forholdene. De hadde hyrt mannskap og kjøpt inn bruk. Januar måned er vanligvis den tiden hvor man får mest fisk og hvor man mister mest bruk.

Fiskestoppen forrykket alle de forhold man hadde innrettet seg etter. - - -

Retten vil først se på overtredelsen av saltvannsfiskeriloven. I en tilsvarende sak ble tre fiskere frifunnet ved Vesterålen herredsrett 5. april 1983. Denne dommen ble av påtalemyndigheten påanket til Høyesterett. Den 3. november 1983 avsa Høyesterett kjennelse hvorved herredsrettens dom med hovedforhandling ble opphevet. I kjennelsen har Høyesterett behandlet en del spørsmål som også er aktuelle i denne sak. Det gjelder spørsmålet om det forelå saksbehandlingsfeil ved utferdigelsen av forskrifter og om det var gått ut over den fullmakt det er hjemmel for i loven §4. Høyesteretts avgjørelse av disse spørsmål er bindende for underordnede retter, således denne rett, hvis det da ikke er kommet frem nye opplysninger, som ikke forelå ved Høyesteretts behandling av spørsmålet.

Retten er enstemmig kommet til at dette ikke er tilfellet.

Forsvarerens argumentasjon om at Høyesterett har misforstått uttalelsen fra landsstyret i Norges Fiskarlag medfører etter rettens mening ikke riktighet. Høyesterett har korrekt lagt til grunn at uttalelsen bare gjelder 1982. Det er ingen holdepunkter i Høyesteretts kjennelse som skulle tilsi at Høyesterett også trodde at uttalelsen gjaldt desember 1981.

Uttalelsen «forlengelse med en uke i «begge ender» av stoppen i desember» er også tolket riktig av Høyesterett, da det legges til grunn at det menes bl.a. den første uke av januar.

Administrasjonen i Norges Fiskarlag har senere uttalt at uttalelsen må forstås slik at det gjaldt forlengelse frem til 4. januar 1982. Men dette harmonerer dårlig med ovennevnte sitat. Hvordan en uke fra 31. desember 1981 bare kan gå til 4. januar 1982 er uklart for retten. Hvis fiskarlaget har en annen forståelse med uttrykket «en uke» enn vanlig oppfatning blant folk, er det fiskarlaget som må presisere sin språkbruk nærmere. En uklarhet på dette punkt må alene gå ut over Norges Fiskarlag, ikke de som har vært mottagere for uklarheten.

Høyesterett har i nevnte kjennelse uttalt «. . . forberedelsen fyller . . . det krav som forvaltningsloven §37 stiller hva angår den utredningsplikt, den forhåndsvarsling og den uttalelsesadgang som skal gå forut for forskrifters vedtagelse.»

På denne bakgrunn konkluderes med at det ikke er begått noen saksbehandlingsfeil.

Det heter videre i nevnte kjennelse:

«Departementets vurdering av at perioden 1.-10. januar var nødvendig å ta med for å oppnå det resultat som den kritiske ressurssituasjon tilsa, er et skjønn som ligger utenfor hva domstolen kan prøve.»

I denne uttalelse ligger implisitt at Høyesterett har vurdert om skjønnet er vilkårlig.

Høyesterett har også kommet til at departementet ikke har gått ut over den fullmakt saltvannsfiskeriloven §4 oppstiller. Med andre ord har departementet opptrådt tilstrekkelig varsomt. I forbindelse med drøftingen av dette spørsmål har Høyesterett også vurdert loven forarbeider.

Høyesteretts forståelse av forarbeidene er selvfølgelig bindende for denne rett. Det kan nok tenkes at det finnes tilfeller hvor det er strid mellom lovforarbeider og rettspraksis, men i dette tilfellet foreligger det en direkte anvendelse av forarbeidene på en kjennelse Høyesterett har avsagt, og da er forholdet noe annet.

Høyesterett har altså med bindende virkning avgjort

a) at saksbehandlingen er forsvarlig

b) at departementet ikke har gått ut over sin fullmakt.

Dette må legges til grunn av retten også i denne sak.

Samtlige av de tiltalte har erkjent at de visste om bestemmelsene og at de visste at de handlet i strid med disse da de satte garn den 4. januar 1982.

Både de objektive og subjektive vilkår for straff foreligger når det gjelder tiltalens post III.

Retten er derfor enstemmig kommet til at samtlige tiltalte må dømmes for overtredelse av lov om saltvannsfiskeriene §69 jfr. §4 og §6, jfr. kgl. res. av 17. januar 1964 jfr. Fiskeridepartementets forskrifter av 23. desember 1981 §1.

Når det gjelder forholdet under tiltalens post I er også retten enstemmig kommet til at de tiltalte må dømmes.

Straffeloven §329 retter seg mot den eller de som unnlater å etterkomme et pålegg fra politiet om å fjerne seg.

Begrensingen ligger i at politiet ikke hadde adgang under de foreliggende omstendigheter til å gi de tiltalte pålegg om å fjerne seg.

I dette igjen ligger 2 forhold. Det første er om de tiltalte befant seg på et slikt sted som omhandlet i §329 og det andre er at politiet må ha hatt en rimelig og fornuftig grunn til å gi pålegget, jfr. Rt-1981-21.

Etter rettens mening befant fiskerne seg på offentlig plass under aksjonen i Finnsnesrenna i Gisundet 2. januar 1982. Stedet er midt i skipsleia og er åpent for alminnelig ferdsel til sjøs. Det er ikke bare på land at det kan være offentlig plass. Nå er det selvfølgelig ikke et hvert sted til sjøs som er offentlig plass. Man må kreve at stedet i en viss grad er bestemt for alminnelig ferdsel jfr. straffeloven §7 nr. 1. Skipsleia i Finnsnesrenna må nettopp være et slikt sted.

Forholdet rammes også av det andre alternativet med hensyn til sted, idet «andet sted hvor de ikke er berettiget til å oppholde seg tar sikte på de som ikke har en særrett til å oppholde seg på stedet. Og ingen av de tiltalte hadde en slik rett, men mente kun å benytte seg av almenhetens rett «sjøen er fri for alle».

Politiet hadde også en god og rimelig grunn til å gi det pålegg de ga. Slik situasjonen fremstilte seg for politiet da de ga pålegget om å fjerne seg var dette utvilsomt berettiget. Skipsleia var sperret for større båter og faren for at noe kunne skje var tilstede. Man kunne ikke med sikkerhet vite om det ville komme båter eller om fiskefartøyene ville fjerne seg om det kom noen. Politiets hovedoppgave er av forebyggende art og det var deres plikt å forsøke å få bort sperringen før noe skjedde.

Det vises for øvrig til ovennevnte dom i Rt-1982-21 særlig side 26. Retten finner derfor enstemmig at de tiltalte må dømmes etter straffeloven §329.

Når det gjelder tiltalens post II, overtredelsen av havneloven §22 har retten enstemmig kommet til at de tiltalte må frifinnes. Det foreligger ingen opplysninger om hvor grensen for havneområdet på Finnsnes går eller hvor grensen for havnedistriktet går.

Det er i retten lagt frem et skriv fra Havnedirektoratet av 15. januar 1973 hvor det er forslag til havnedistrikt for Finnsnes. Fiskefartøyene lå klart utenfor det distrikt som er foreslått her. Det har imidlertid vært umulig å få tak i noen nærmere beskrivelse av havneområdet eller havnedistriktet. Hvis man skal anvende skjønn, som antydet av aktor, må båtene befinne seg slik at man hindrer fri adgang til en aller annen kai. Dette må igjen bety at båtene må ligge i nærheten av en kai. Det er ikke tilfellet her. Hurtigruta sørfra kom trygt inn til kaia på Finnsnes og andre båter som kom sørfra kunne også komme inn til aktuelle kaier. All trafikk nordfra var imidlertid umuliggjort. Men det var fordi skipsleia var sperret, ikke fordi noen havn var blokkert.

Den usikkerhet som er tilstede om hvor grensene for havneområdet og havnedistriktet går må komme de tiltalte til gode.

Retten er derfor enstemmig kommet til at de tiltalte må frifinnes for overtredelse av havneloven §22.

Under hovedforhandlingen anførte aktor subsidiært at sjøveisreglene §45 rammet forholdet og henviste til at retten var suveren når det gjaldt subsumsjonen av det beskrevne straffbare forhold.

Etter straffeloven §342 annet ledd fikk forsvarer en pause til å se på dette og retten ble først satt igjen når forsvareren meddelte rettens formann at han hadde fått tilstrekkelig tid til å se på spørsmålet.

Retten har på spørsmålet om forholdet rammes av sjøveisreglene, delt seg i et flertall og et mindretall.

Rettens flertall, de to domsmennene, mener at de tiltalte må frifinnes på dette punkt.

Etter flertallets mening må regel 45 i sjøveisreglene forstås slik at ankringen eller fortøyningen må ha ført til at et annet fartøy direkte er blitt hindret eller at faren for skade på andre fartøy er overhengende stor.

I dette tilfellet var det intet fartøy som forsøkte å passere de sammenbundne fiskefartøyene og ingen ble derfor hindret. Det var da heller ingen som kunne bli skadet.

Rettens mindretall, rettens formann, mener at det er nok at ankringen eller fortøyningen hindrer passasjen for andre fartøyer hvis de skulle komme. Slik som blokaden var gjennomført kunne ikke større båter komme forbi. Passasjen for andre fartøy var derfor hindret og det kunne oppstå skade. Det kreves ikke at noen forsøkte å komme forbi. Hurtigruta unngikk konfrontasjon ved å bli liggende ved kai på Finnsnes til aksjonen var avblåst. Deretter seilte den umiddelbart. Etter mindretallets mening ble den da hindret, selv om den verken gjorde noe forsøk eller forespørsel om å komme gjennom sperringen.

Etter dette kan de tiltalte ikke dømmes for overtredelse av sjøveisreglenes regel 45. - - -