Rt-1984-369
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-03-09 |
| Publisert: | Rt-1984-369 (59-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 9. mars 1984 i l.nr. 36/1984 |
| Parter: | Hurum kommune (høyesterettsadvokat Alf Skogly) mot 1. Ove T. Hansen m. fl. (57 parter) (advokat Trond Våpenstad - til prøve). |
| Forfatter: | Løchen, Tønseth, Røstad, Sinding-Larsen, Blom |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917), Skjønnsprosessloven (1917) §28, LOV-1982-12-17-88 |
Dommer Løchen: Saken gjelder fastsettelse av erstatninger for grunnavståelse for to parseller til kombinert gang- og sykkelvei ved Filtvet og Tofte sentrum i Hurum kommune. Det dreier seg om stripeavståelser vesentlig fra bebygde boligtomter med mer eller mindre opparbeidet hagegrunn og fra bebygde forretningstomter. Skjønn ble begjært av Hurum kommune 20. desember 1979 og omfattet 70 takstnummer.
Lier, Røyken og Hurum herredsrett avhjemlet skjønn 5. november 1980.
Etter anke fra Hurum kommune og 5 grunneiere avsa Eidsivating lagmannsrett 1. oktober 1982 dom med denne domsslutning:
«Anke I.
1. Lier, Røyken og Hurum herredsretts skjønn av 5. november 1980 oppheves for så vidt det ved erstatningsfastsettelse er gitt erstatning for privat veigrunn, særskilt eller som del av annen grunnerstatning. For øvrig stadfestes skjønnet så langt det er påanket for så vidt gjelder de fastsatte grunnerstatninger, med unntak for takst nr. 3 se anke III nedenfor.
2. Skjønnet oppheves for så vidt gjelder fastsettelsen av erstatning for ulempe ved tap av biloppstillingsplasser ved takst nr. 31 Per E. Sigurdssøn.
Anke II og motanken ved anke I.
3. Skjønnet oppheves for så vidt gjelder spørsmålet om ulempeserstatning ved takst nr. 54 Sylvia og Torbjørn Sikkeland. Skjønnet stadfestes for så vidt gjelder spørsmålet om ulempeserstatning, herunder eventuelt gjerde- og porterstatning, ved takst nr. 35 Halvor Hoel, nr. 49 Einar Johansen, nr. 50 Birger Hermansen, og nr. 42 b Tofte Cellulosefabrikk A/S & Co.
Anke III.
4. Skjønnet oppheves for så vidt gjelder fastsettelsen av grunnerstatning ved takst nr. 3 Tor Wittusen.
Alle anker:
5. I den utstrekning skjønnet oppheves, hjemvises det til herredsretten til ny behandling.
6. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hurum kommune til - 32 ankemotparter (36 takstnummer), representert ved advokat Trond Våpenstad 16275 - sekstentusentohundreogsyttifem - kroner, - 25 ankemotparter (29 takstnummer), representert ved høyesterettsadvokat Birger Svensson 15350 - femtentusentrehundreogfemti - kroner, - Sylvia og Torbjørn Sikkeland 3000 - tretusen - kroner, - Tor Wittusen 7955 - sjutusennihundreogfemtifem - kroner.
For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom».
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av skjønnet og lagmannsrettens dom.
Hurum kommune har anket til Høyesterett over spørsmålet om grunnerstatninger i domsslutningen under anke I punkt 1 annet avsnitt. For øvrig er lagmannsrettens dom ikke påanket.
Anken er 5. og 21. april 1983 trukket tilbake for takst nr. 18 Televerket og nr. 43 Haldis Engelberg og R. Klüver. Ankesakene ble for deres vedkommende hevet ved kjennelser av 6. og 26. april 1983.
Anken retter seg mot rettsanvendelsen og saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner. Hurum kommune har i det vesentlige gjort gjeldende:
Skjønnsretten har ikke lagt til grunn det etablerte grunnprisnivå i området for ekspropriasjonen. Den har ikke gjennomgått og tatt standpunkt til det priskart kommunen la fram, som gir uttrykk for prisnivået. Spesielt gjelder dette de priser kommunen betalte i 1978 for frivillig avståelse av stripegrunn fra 24 eiendommer ved en tilstøtende parsell, Kaltenbakk, av samme gang- og sykkelvei. Prisene den gang varierte fra kr. 5 til kr. 10 pr. m2 avhengig av grunnens opparbeidelse. De erstatninger skjønnsretten nå har fastsatt, ligger på vel det dobbelte nivå av 1978-prisene.
Skjønnsretten må forstås slik at den har bygd på erstatninger fastsatt ved tilsvarende grunnavståelser i Røyken. Dette er uriktig rettsanvendelse. Retten angir ikke hvilke eiendommer dette gjelder og begrunner heller ikke hvorfor grunnprisnivået i Røyken skal legges til grunn for erstatningsnivået for de aktuelle eiendommer i Hurum. Det er sprik mellom rettens generelle premisser og de faktiske erstatningsutmålinger. Skjønnsgrunnene er dessuten selvmotsigende. Retten uttaler på den ene side at partenes prismateriale bare har en viss veiledende interesse for erstatningsutmålingen, men deretter uttales at prisene i Røyken legges til grunn. Skjønnsgrunnene er for snaue og ikke tilstrekkelige til at man kan kontrollere rettsanvendelsen.
Saksomkostningsspørsmålet må også for Høyesterett avgjøres etter reglene før endringsloven til skjønnsloven av 17. desember 1982 da anke til Høyesterett ble satt frem før ikrafttredelsen av endringsloven 1. januar 1983.
Hurum kommune har nedlagt denne påstand:
«1. Skjønnet oppheves så langt det er påanket for så vidt angår de tilkjente grunnerstatninger.
2. Saken hjemvises til ny behandling ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett.
3. Hurum kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Ove T. Hansen m.fl. har henholdt seg til lagmannsrettens dom, som det hevdes er riktig. Skjønnsretten har vurdert de enkelte eiendommers tap ut fra differanseprinsippet, jfr. Rt-1976-1507. Den har ikke fraveket det etablerte grunnprisnivå i Hurum og lagt prisnivået i Røyken til grunn. Det bestrides at det forelå noe etablert prisnivå i området. Prisnivået ved stripeavståelser kan ikke sammenlignes med prisene for større arealer i Hurum som de fleste salg i kommunens priskart gjelder. Kontraktene bak priskartet var ikke fremlagt. Det erkjennes at prisene ved stripeavståelse av Kaltenbakk-parsellen er fraveket, men disse bygde på frivillige avtaler med grunneierne og er ikke relevante for skjønnet. Det er ikke noe misforhold mellom prisene for råtomter i priskartet og de erstatninger skjønnet har fastsatt for opparbeidede tomter. Skjønnet har ikke lagt til grunn Røyken-priser. Det dreier seg her bare om en sidebemerkning fra skjønnsretten som må sammenholdes med uttalelsen foran om at prisnivået i området og ved tilsvarende skjønn i Røyken ikke hadde mer enn en viss veiledende interesse for erstatningsutmålingen. Skjønnsretten hadde derfor ikke grunn til nærmere å redegjøre for konkrete priser i Røyken. Uttalelsen gjaldt dessuten bare eiendommer i Røyken som det er naturlig å sammenligne med, ikke alle eiendommer i kommunen. Skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til at man kan kontrollere rettsanvendelsen.
Saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter endringsloven til skjønnsloven §54, da anken innkom til lagmannsretten etter ikrafttredelsen 1. januar 1983.
Ove T. Hansen m. fl. har nedlagt denne påstand:
«1. Lier, Røyken og Hurum herredsretts skjønn av 5. november 1980 stadfestes så langt det er påanket.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett, hvor ordføreren i Hurum er avhørt som partsrepresentant.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Skjønnsretten innleder sine bemerkninger slik:
«Anlegget av gangvei på parsell Filtvet skole-Filtvet senrum og parsell Tofte medfører stripeavståelser vesentlig fra mer og mindre opparbeidet hagegrunn og forretningstomter. Hvor intet annet er sagt er verdsettelsen foretatt etter grunnens aktuelle bruk i samsvar med ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 1. For boligtomtens vedkommende har retten i hvert enkelt tilfelle foretatt en vurdering av den virkning amputasjonen har for eiendommens verdi, avhengig bl.a. av tomtens størrelse, form og arrondering, boligens beliggenhet i forhold til avståelsesarealet, om det er fra en særlig verdifull og miljøskapende del av tomten det avstås grunn eller om det gjelder et område av mindre betydning for eiendommens utnyttelse og verdi. Den verdiforringelse den enkelte eiendom etter en slik vurdering finnes å bli påført ved ekspropriasjonen, vil bli erstattet etter en pris pr. kvadratmeter for det areal som avstås. Erstatningen gjelder bare selve grunnen slik at beplantninger kommer i tillegg i samsvar med den ajourførte beplantningsoppgave.»
Skjønnsretten har her som utgangspunkt for erstatningsfastsettelsen lagt til grunn det differanseprinsipp som blant annet er fastslått ved den såkalte Sandefjord-kjennelse inntatt i Rt-1976-1507 flg. Deretter fortsetter skjønnsretten:
«For noen av boligeiendommene anses avståelse å medføre en så betydelig verdireduksjon av den gjenværende eiendom, at man ved en grunnerstatning pr. kvadratmeter ikke kan nå frem til å gi full erstatning for inngrepet. I disse tilfellene vil det derfor i tillegg bli fastsatt en ulempeerstatning.»
I skjønnsforutsetningene var det i III uttalt: «For det areal som avstås fastsettes erstatningen til en pris pr. m2. For mulige ulemper fastsetter skjønnsretten særskilt erstatning.» Jeg finner skjønnsrettens uttalelse uklar, men antar at den må forstås slik at retten i noen tilfelle har inkludert enkelte ulemper i grunnerstatningen og at den bare har gitt særskilt ulempeerstatning i de særlige tilfelle som nevnt av retten. Slik det er gjort her, er det en uheldig fremgangsmåte, men jeg kan ikke finne det sannsynlig at den kan ha virket bestemmende på skjønnsresultatet. Endelig uttaler skjønnsretten:
«På denne bakgrunn finner retten at de dokumenter partene har fremlagt og de anførsler de har kommet med vedrørende tomteprisnivået ved frivillige salg i området og erstatningsfastsettelser ved tilsvarende skjønn i Røyken, ikke har mer enn en viss veiledende interesse for erstatningsutmålingen for de aktuelle boligeiendommer. Retten bemerker likevel at den ikke finner at disse gjennomgående bør vurderes til å ha en lavere verdi enn eiendommer i Røyken som det er naturlig å sammenligne med.»
Selv om det tidligere i skjønnet er uttalt at erstatningene er fastsatt etter en konkret vurdering av verdiforringelsen for den enkelte eiendom, må denne vurdering ha sitt grunnlag i et visst - mer eller mindre påviselig - prisnivå. Det er skjønnsrettens behandling av dette underliggende prisnivå som angripes i anken. Det var under skjønnet fremlagt priskart over priser betalt for grunn i Hurum av kommunen fra 1970 til 1978. Spesielt var dokumentert grunnpriser ved frivillig stripeavståelse to år før skjønnet langs den samme vei i umiddelbar fortsettelse av den ene parsell skjønnet gjaldt. Når skjønnsretten fant å ville fravike dette prisnivå, krever dette en nærmere begrunnelse av hvorfor det ikke ble ansett som relevant.
Slik skjønnsretten har uttrykt seg, kan den siste setning i det siterte forstås slik at det er grunnprisene i Røyken som er lagt til grunn for verdsettelser og dermed for erstatningsfastsettelsen. Grunnprisene i det aktuelle området synes skjønnsretten å ha sett bort fra.
Skjønnsretten har imidlertid ikke gitt noen begrunnelse for at den har sett bort fra grunnprisnivået i vedkommende område. Hvis det i området var dannet et grunnprisnivå, skulle skjønnsretten ha tatt utgangspunkt i dette og ikke i en sammenligning med mer fjerntliggende eiendommer i Røyken, jfr. Rt-1976-57 på side 60.
Jeg finner etter dette at det foreligger feil ved skjønnsgrunnene som hindrer prøvelsen av rettsanvendelsen. Skjønnet må derfor oppheves så langt det er påanket. Skjønnsrettens fastsettelse av særskilte ulempeerstatninger er ikke påanket. Jeg nevner for ordens skyld at ved den nye behandling må skjønnsretten vurdere hvilken betydning de særskilt fastsatte ulempeerstatninger vil ha.
Jeg finner at saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter skjønnsloven regler før endringene i lov av 17. desember 1982. Disse trådte i kraft 1. januar 1983.
I ikrafttredelsesreglene III fjerde ledd annen setning heter det: «Regler om saksomkostninger ved anke og kjæremål får likevel anvendelse hvor anken eller kjæremålet settes frem etter ikrafttredelsen.» Anken er her erklært og avgitt til posten 29. desember 1982, altså før ikrafttredelsen.
Kommunens anke har vunnet frem. Slik saken ligger an, finner jeg ikke at kommunen bør tilkjennes saksomkostninger av grunneierne, som har tatt til gjenmæle som ankemotparter for lagmannsrett og Høyesterett. Saksomkostninger for lagmannsretten finner jeg må oppheves.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Skjønnet oppheves så langt det er påanket.
2. Saken hjemvises til ny behandling ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett.
3. Saksomkostninger for lagmannsrett i anke I og for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg finner imidlertid å ville føye til, at det etter min mening er en lite heldig metode å inkorporere i grunnerstatningen verdiforringelse som følge av ulemper som påføres en eiendom ved avståelse av grunn. Og særlig uheldig er det når man som for en del takstnummer i dette skjønn inkorporerer bare en del av ulempene og dertil gir en tilleggserstatning for andre ulemper. Og denne tilleggserstatning er endog gitt ikke på grunn av ulempens særegne karakter, men på grunn av den økonomiske betydning, jfr. hva skjønnsretten i sine generelle bemerkninger om fastsettelsen av grunnerstatninger uttaler herom. Til overmål kan skjønnsrettens metode forstås slik at vederlag for samme ulempe for en del er medtatt i grunnerstatningen, for en del i den særskilte tilleggserstatning. Uten hensyn til hva man vil legge i «Sandefjord-kjennelsen» når det gjelder dens forhold til disse spørsmål, vil det etter min mening gi et betydelig klarere bilde av erstatningsfastsettelsen om man holder grunnerstatning og ulempeerstatning atskilt fra hinannen. Det vil gjøre arbeidet for skjønnsrettene vesentlig lettere, og det vil gjøre erstatningsfastsettelsen mer oversiktlig og forståelig for ekspropriatene. Og ikke minst vil det på en ganske annen måte gjøre det mulig for ankedomstolene å kontrollere hvorvidt skjønnsrettens rettsanvendelse på dette punkt er riktig. Det er også mitt bestemte inntrykk at dette var fast praksis i skjønnsrettene før man fikk «Sandefjord-kjennelsen».
Så vel kommunens som ekspropriatenes prosessfullmektig har under prosedyren for Høyesterett gitt uttrykk for at skjønnsrettens metode ved erstatningsfastsettelsen for grunn og ulemper må føres tilbake til de prinsipper som må anses for fastslått i «Sandefjord-kjennelsen». Jeg understreker at det - hvilket jeg for øvrig mener allerede å ha gjort klart - alene er denne side av kjennelsen jeg har uttalt meg om.
Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og finner det i denne sak ikke nødvendig å uttale meg om de spørsmål dommer Tønseth har reist.
Sinding-Larsen og Blom: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Trond Dolva, H. Byrkjeland og ekstraordinær lagdommer Christian Bull): - - -
Lagmannsretten finner at anken fra kommunen vedrørende fastsettelsen av grunnerstatningene ikke kan føre fram. Selv om skjønnsgrunnene er korte må de likevel antas å fylle kravene etter skjønnsloven §28. Det ville vært naturlig at kommunens priskart som en sentral del av det fremlagte materiale, var blitt utrykkelig omtalt, bl.a. fordi det omhandlet priser for tidligere grunnavståelser til den samme gang/sykkelvei i strøket - priser som lå betydelig lavere enn de skjønnet nå kom fram til. Det fremgår imidlertid at priskartet er blitt vurdert sammen med det øvrige materiale retten fikk seg forelagt. Det kan derfor ikke sees å foreligge tilsvarende tilsidesettelse av materiale som det var tale om i dommen i Rt-1977-860 som kommunen har vist til, og som der ledet til opphevelse av skjønnet. Skjønnsgrunnene kan ikke ses å lide av selvmotsigelse eller uklarheter som kan skape tvil m.h.t. om rettsanvendelsen er riktig. Lagmannsretten kan ikke finne tilstrekkelig holdepunkt for at ikke skjønnsretten har vurdert seg fram til grunnpriser som den mente var i samsvar med prisnivået i Hurum. At det ble funnet naturlig å trekke sammenligning med prisnivået i nabokommunen Røyken kan ikke forstås slik at det er dette prisnivå skjønnet har basert seg på, uten at prisene i Hurum er blitt selvstendig vurdert. Det foreligger etter dette heller ikke noen feil ved rettsanvendelsen som kan lede til at kommunens påstand om opphevelse for så vidt angår grunnerstatningene kan tas til følge. - - -