Rt-1984-515
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-04-06 |
| Publisert: | Rt-1984-515 (128-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 6. april 1984 i l.nr. 56/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Løchen, Philipson, Hellesylt, Tønseth, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §51, Skattebetalingsloven (1952) |
Dommer Løchen: Statsadvokaten i Eidsivating utferdiget 1. oktober 1981 tiltalebeslutning og 16. november 1982 tilleggstiltalebeslutning mot A for overtredelse av skattebetalingsloven §51, unnlatelse av skattetrekk.
I straffesak mot B, C og A avsa Nes herredsrett 17. oktober 1983 dom som for A har denne domsslutning:
«3. A, født xx.xx.1939, frifinnes.»
Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann fant at vilkårene for straff var til stede.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Politimesteren i Romerike har påanket dommen på grunn av feil ved lovanvendelsen, subsidiært mangelfulle domsgrunner. Herredsretten hevdes feilaktig å ha frifunnet tiltalte med den begrunnelse at han ikke kan betraktes som arbeidsgiver.
Det heter i ankeerklæringen:
«Det kan ikke være avgjørende for straffeansvaret etter skattebetalingsloven §51 hvorvidt vedkommende i definisjonen er å betrakte som arbeidsgiver eller ikke. Avgjørende må være hvilken reell funksjon vedkommende har hatt i firmaet, således ble både daglig leder/disponent og styreformann straffet for overtredelse av §51 i en dom inntatt i Rt-1972-1300.»
Politimesteren har i ankeerklæringen videre tiltrådt den begrunnelse som herredsrettens mindretall har gitt, og deretter anført:
«Det avgjørende for å kunne holde strafferettslig ansvarlig må være at han faktisk har hatt ansvaret for eller medvirket til at de offentlige skatter, avgifter ikke ble betalt rettidig. Det vises også til rettspraksis, bl.a. Rt-1972-605, Rt-1974-38 og Rt-1977-6 som omhandler dette spørsmålet.»
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Jeg finner domsgrunnene tilstrekkelige til å kunne prøve lovanvendelsen.
Den samlede rett har funnet det bevist at forskuddstrekk for perioden 1978 og 1979 ikke er gjennomført etter skattebetalingsloven i A/S - - - Industri. Av herredsrettens fellesbemerkninger fremgår at tiltalte i forbindelse med omleggingen av bedriftens organisasjon avskjediget den tidligere disponent og mer eller mindre satte styret ut av funksjon. Tiltalte fikk i november 1978 av styret svært vide fullmakter i forbindelse med omleggingen av bedriften både når det gjaldt oppsigelser og ansettelser. Noen ny daglig leder ble ikke ansatt. Herredsrettens flertall har funnet tiltaltes fremtreden kritikkverdig blant annet ved at han har kjent til at skattetrekk ikke har vært betalt, men flertallet kom likevel til at han måtte frifinnes fordi han ikke kunne betraktes som arbeidsgiver.
Etter det saksforhold som herredsretten - dens flertall - har lagt til grunn, finner jeg at dette er uriktig lovanvendelse. Med den sentrale og ledende stilling tiltalte fikk av styret, måtte det høre til hans ansvarsområde å sørge for at skattetrekk ble gjennomført. Om han skal betegnes som arbeidsgiver eller ikke må i den forbindelse anses som uten betydning. Avgjørende må være den reelle funksjon tiltalte utøvde i firmaet. Jeg viser for så vidt til det som jeg har gjengitt fra ankeerklæringen, og som jeg er enig i.
For øvrig finner jeg grunn til å tilføye at skattebetalingsloven §51 også rammer medvirkning.
Jeg finner at herredsrettens dom må oppheves.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet for overtredelse av skattebetalingsloven §51.
Dommer Philipson: Jeg er enig med førstvoterende.
Hellesylt, Tønseth og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Trond Mangseth med domsmenn): - - -
Utover høsten 1978 var den økonomiske situasjon blitt så vanskelig at Bergen Banks hovedkontor ønsket å komme sterkere inn i bildet. I et møte mellom Bergen Bank, styret, revisor Brænde og advokat Birch Aune forklarte disponent C at han hadde søkt Nes kommune og Akershus fylkes næringsfond om et likviditetslån på kr. 1,3 millioner. Fra bankens side ble det krevet ny ledelse av selskapet, idet banken mente at den daglige leder ikke hadde tilstrekkelige kvalifikasjoner for oppgaven. Samtidig ble behovet for konsulentbistand understreket for analyse av bedriftens situasjon.
Styret representert ved advokat Birch Aune tok kontakt med - - - A/S som tilsatte siviløkonom A til å ta seg av konsulent oppdraget. - - -
I forbindelse med omleggingen av bedriftens organisasjon ga A disponent C sparken, og han satte mer eller mindre styret ut av funksjon. B startet som selger på salgskontoret på X. - - -
Når det gjelder A fikk han i utgangspunktet et konsulentoppdrag som ansatt i firmaet - - - A/S med oppgave å analysere bedriftens situasjon. - - - A/S v/A fikk i november 1978 av styret svært vide fullmakter i forbindelse med omleggingen av bedriften, både når det gjaldt oppsigelser og ansettelser.
Rettens flertall - domsmennene - mener at A ikke kan betraktes som arbeidsgiver. Han var kun konsulent i firmaet - - - A/S, han fikk lønn fra nevnte firma og han hadde ingen egeninteresser i bedriften. Etter forutsetningene skulle han ikke ha noe med den daglige drift å gjøre. Det faktum at han etterhvert fikk dette mener flertallet var mot de forutsetninger som var satt og at - - - A/S derfor er den som burde ha stått til ansvar for de handlinger A gjorde. Flertallet mener at A's fremtreden har vært kritikkverdig bl.a. ved at han har kjent til at skattetrekk ikke har vært betalt, men mener han må frifinnes fordi han ikke kan ansees som arbeidsgiver.
Rettens mindretall - rettsformannen - mener at vilkårene for straff er til stede for A. Mindretallet er enig med flertallet i at A i utgangspunktet ikke er arbeidsgiver. A på vegne av - - - A/S fikk av styret svært vide fullmakter som nevnt. Disse benyttet A til fulle, han fikk sjekkfullmakt, fullmakt til å belaste bedriften på postkontoret, han sparket den daglige leder på dagen og skviset ut styret mer eller mindre. Han skrev under lønningslister, hadde sterk innflytelse på prioriteringen, betalte de regninger som etter sitt eget syn var nødvendige og følte seg ansvarlig overfor kreditorer og lønnstagere. Mindretallet finner A's situasjon som noe spesiell, men utfra det nevnte legger mindretallet ikke avgjørende vekt på at han opptrådde som konulent. Det er på det rene at han utførte funksjoner som ikke vanligvis påligger en konsulent. Etter at han sparket daglig leder ansatte han ingen ny daglig leder, i realiteten overtok han denne stillingen selv. I alle fall var han i høyeste grad medvirkende til unnlatelse til å foreta skattetrekk.
Han kjente til skatterestansene, men prioriterte bevisst på en slik måte at det ikke ble foretatt skattetrekk. A er utdannet siviløkonom og spesialist på dette området, og han kan ikke bli hørt med at «nettoprinsippet» som beskrevet ovenfor er ukjent for han, i allefall ikke i den situasjon denne bedriften befant seg i når han kom inn i bildet. Mindretallet mener at A har gått inn i styringen av bedriften på en helt annen måte enn forutsatt da han startet oppdraget. - - -