Rt-1984-827

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1984-06-21
Publisert:	Rt-1984-827 (262-84)
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse, Konkurs
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 21. juni 1984 i l.nr. 215 K/1984
Parter:	1. Eiendomsaksjeselskapet Vikingen, 2. Eiendomsinstituttet A/S (h.r.advokat Georg Lous) mot 1. Sparebanken Oslo Akershus (h.r.advokat Jon Christophersen), 2. Norges Brannkasse (h.r.advokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Røstad, Aasland, Halvorsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §103, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §112, §151, §162, Konkursloven (1863) §54, §107, §404, §65, §114, §135, §147, §148, §150, §155, §2, Plenumsloven (1926) §6, Plenumsloven (1926)

Sparebanken Oslo Akershus begjærte 27. juli 1979 tvangsauksjon over eiendommen Biskop Gunnerus gate 3 i Oslo. Eiendomsinstituttet A/S var saksøkt, og grunnlaget for tvangsauksjonsbegjæringen var en misligholdt pantobligasjon i eiendommen på 4 millioner kroner, tinglyst 14. januar 1977.

Ved skjøte tinglyst 14. november 1979 ble hjemmelen til eiendommen overført til Eiendomsaksjeselskapet Vikingen. Den nye eier ble ikke trukket inn i tvangsforfølgningen.

Den 23. november 1979 ble det åpnet akkordforhandling i Eiendomsinstituttet A/S' bo, og boet ble senere tatt under konkursbehandling.

Første gangs tvangsauksjon over eiendommen ble holdt 12. juni 1980, og annen gangs tvangsauksjon 21. januar 1981. Ingen av disse tvangsauksjoner ledet til noe stadfestet bud.

Forut for annen gangs tvangsauksjon begjærte hjemmelsinnehaveren, Eiendomsaksjeselskapet Vikingen, tvangsauksjonen stanset. Namsretten besluttet ved kjennelse av 21. januar 1981 å fremme auksjonen. Eiendomsinstituttet A/S påkjærte denne kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Påstanden for lagmannsretten var at saken skulle stanses etter tvistemålsloven §107.

Eidsivating lagmannsrett avsa 8. april 1981 kjennelse med slik slutning:

«1. Kjæremålet fra Eiendomsinstituttet A/S under konkurs v/styrets formann advokat Torgny Hanisch avvises.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torgny Hanisch 4000,- - firetusen - kroner til Sparebanken Oslo Akershus innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»

Lagmannsretten fant at den kjærende part ikke hadde søksmålskompetanse i tvangsauksjonssaken, jfr. Rt-1980-1666.

Eiendomsinstituttet A/S påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse av 8. mai 1981 avviste kjæremålet fordi det ikke var angitt å gjelde noe utvalget kunne prøve, jfr. tvistemålsloven §404. I begrunnelsen uttalte utvalget for øvrig at lagmannsretten ikke hadde foretatt noen uriktig lovtolking når den under henvisning til Rt-1980-1666 hadde funnet at den kjærende part manglet søksmålskompetanse.

Tredje gangs tvangsauksjon ble holdt 20. mars 1981. Eiendomsinstituttet A/S ved Torgny Hanisch gjorde da gjeldende innsigelser mot auksjonens fremme med den begrunnelse at tvangsauksjonen var rettet mot feil saksøkt. Subsidiært begjærte han tvangsauksjonen utsatt. Namsretten besluttet at auksjonen skulle fremmes.

Under den påfølgende tvangsauksjon avgav Torgny Hanisch på vegne av Forhandlingsutvalget for uprioriterte fordringshavere i «Hanisch-systemet» A/S det høyeste bud på 98 millioner kroner. Det nest høyeste bud på 73 millioner kroner ble avgitt av Norges Brannkasse. Rekvirenten og de øvrige tilstedeværende panthavere krevet at Hanisch straks skulle stille sikkerhet, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §135. Namsretten tok kravet til følge og satte sikkerhetsbeløpet til 98 millioner kroner. Da Hanisch ikke kunne stille noen slik sikkerhet, ble budet avvist ved kjennelse.

Ved brev av 25. mars 1981 antok Sparebanken Oslo Akershus budet fra Norges Brannkasse og namsretten avsa 9. april 1981 stadfestelseskjennelse med slik slutning:

«Antagelsen av det av direktør Helge Kvamme på vegne av Norges Brannkasse avgitte bud stort kr. 73000000,- - syttitremillionerkroner - på gnr. 208, bnr. 0272, Biskop Gunnerusgate 3 i Oslo stadfestes.

Omkostningene ved ausjonene settes til 45958,80.»

Eiendomsaksjeselskapet Vikingen og Eiendomsinstituttet A/S anket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 2. april 1984 avsa kjennelse med slik slutning:

«1. Anken avvises.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Eiendomsaksjeselskapet Vikingen og Eiendomsinstituttet A/S v/styrets formann en for begge og begge for en 33000 - trettitretusen - kroner til Sparebanken Oslo Akershus og 33300 - trettitretusentrehundre - kroner til Norges Brannkasse. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.»

Lagmannsretten la til grunn at det var riktig at boet stod som saksøkt. Eiendomsinstituttet A/S hadde da ikke kompetanse til å anke. Det ble vist til Rt-1980-1666.

For så vidt gjaldt anken fra Eiendomsaksjeselskapet Vikingen, fant lagmannsretten at selskapet hadde unnlatt å fremsette sine innvendinger i rett tid, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §162 første ledd. Annet ledd i sistnevnte bestemmelse jfr. §155 nr. 3 kunne ikke komme til anvendelse siden selskapet hadde møtt ved auksjonen uten å reise innvending.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler vises til ovennevnte avgjørelser.

Eiendomsaksjeselskapet Vikingen og Eiendomsinstituttet A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

De gjør gjeldende at lagmannsretten uriktig har basert sin avgjørelse på prejudikatvirkning av Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1980-1666. De foreliggende rettsavgjørelser hvor konkursdebitor er funnet ikke å ha rettslig adgang til å opptre som part eller interessert, der konkursbo er involvert som part, gjelder alle for den situasjon at auksjonsgjenstanden inngår i boets masse. Dette er ikke tilfellet her. Etter at eiendommen ble solgt til Eiendomsaksjeselskapet Vikingen, fortsatte Eiendomsinstituttet å stå som saksøkt i tvangsauksjonssaken, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §112. Sparebanken Oslo Akershus kunne dratt konkursboet inn i saken etter tvistemålsloven §103, men dette ble ikke gjort. Boet har heller ikke opptrådt som part, men forholdt seg helt passiv, jfr. namsrettens rettsbok av 20. mars 1981. Rett saksøkt er derfor fortsatt Eiendomsinstituttet A/S ved dets styre.

De kjærende parter gjør også gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at konkursdebitor er uten slik selvstendig interesse som gir grunnlag for å opptre med prosesshandlinger i tvangsauksjonssaken. Det vises i denne forbindelse til konkursloven §54. De kjærende parter bestrider riktigheten av den rettsoppfatning som er lagt til grunn i Rt-1980-1666, og viser derfor til lov av 25. juni 1926 nr. 2 om forandring i lovgivningen om Høyesterett §6 annet ledd om adgangen til å overlate avgjørelsen til Høyesterett.

Når det særskilt gjelder Eiendomsaksjeselskapet Vikingens anke til lagmannsretten, anføres i det vesentlige at lagmannsretten har tatt feil når den har avvist anken under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §162. Etter at bud var avgitt, med Forhandlingsutvalget for de uprioriterte fordringshavere i Hanisch-systemet A/S som høyeste byder med 98 millioner kroner, ble de tilstedeværende gitt anledning til å uttale seg om antagelsen og stadfestelsen av avgitte bud. Ingen innvendinger fremkom, noe som etter de ankende parters oppfatning må skyldes at alle var på det rene med at budet på 98 millioner kroner måtte bli å anta og stadfeste. Deretter fremkom krav om sikkerhetsstillelse, og retten avsa kjennelse for at budet skulle avvises fordi kravet ikke straks ble imøtekommet. Mot denne kjennelse kunne det ikke erklæres kjæremål, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §114. Noen ytterligere anledning for Eiendomsaksjeselskapet Vikingen til å komme med innsigelser mot det nest høyeste bud, avgitt av Norges Brannkasse, ble ikke gitt. Dermed kan selskapets innsigelser ikke avskjæres etter tvangsfullbyrdelsesloven §147 annet ledd. Det vises til loven §150 tredje ledd.

Videre fremheves at høyesterettsadvokat Alf Nordhus i prosesskrift av 27. mars 1981 til namsretten på vegne av bl.a. Eiendomsaksjeselskapet Vikingen gjorde oppmerksom på at det ville bli reist innsigelser mot stadfestelse dersom saksøkeren antok budet fra Norges Brannkasse på 73 millioner kroner. Det ble i prosesskriftet bedt om frist for å fremsette innsigelser mot stadfestelse, og bedt om muntlig forhandling. Noe frist ble ikke satt, og namsretten avslo i strid med tvangsfullbyrdelsesloven §150 tredje ledd å beramme rettsmøte til muntlig forhandling.

Det eneste rettsmiddel som stod til Eiendomsaksjeselskapet Vikingens rådighet, var da å anke den kjennelse der Norges Brannkasses bud ble stadfestet. For øvrig kunne stadfestelseskjennelsen i et hvert tilfelle vært anket under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §155 nr. 3, idet namsrettens behandling av spørsmålet om sikkerhetsstillelse uten å gi noen frist, har vært i strid med gjeldende rettspraksis på området. Namsretten skulle derfor selv ha nektet stadfestelse.

De kjærende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens kjennelse av 2. april 1984 oppheves.

2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken.»

Sparebanken Oslo Akershus gjør gjeldende at budet på 98 millioner kroner bærer preg av å være en ren utsettelsesmanøver uten noen reell økonomisk bakgrunn og at avvisningen av budet skjedde i full overensstemmelse med loven bestemmelser og auksjonsvilkårene.

Lagmannsretten tok i sin kjennelse av 8. april 1981 stilling til nøyaktig de samme spørsmål som nå er til behandling, for så vidt gjelder adgangen for Eiendomsinstituttet A/S til å opptre som part. Kjæremålsutvalget bemerket i sin kjennelse av 8. mai 1981 at lagmannsretten ikke hadde foretatt noen uriktig lovtolking. Det ble da vist til Rt-1980-1666. Disse avgjørelser må bli å anse som prejudikat med full virkning for denne saken.

Tvistemålsloven §103 annet ledd regulerer ikke forholdet mellom konkursboet og konkursdebitor hva angår disses prosessuelle rettigheter. Det vises til Altens kommentar til tvistemålsloven (1954) side 130. Både ved første gangs tvangsauksjon og ved alle senere prosesshandlinger og rettsmøter har konkursboet opptrådt som saksøkt, og det bestrides at saksøkt skulle ha vært Eiendomsinstituttet A/S.

Kjæremålsmotparten fastholder videre at eiendommen tilhører boets masse, og at boet har interesser i den tvangsauksjon denne saken gjelder. Konkursloven §54 hevdes ikke å være relevant i saken.

Når det gjelder lagmannsrettens avvisning av saken fra Eiendomsaksjeselskapet Vikingen, vises i det vesentlige til lagmannsrettens begrunnelse og til Rt-1932-689. Selv om namsrettens kjennelse om avvisning ikke kunne påkjæres, kunne selskapet ved den fremmøtte representant fremmet innsigelse mot avvisningen som en protest mot stadfestelsen av det budet Norges Brannkasse avgav. Slik innsigelse fremkom ikke, og lagmannsretten har da korrekt avvist anken etter tvangsfullbyrdelsesloven §162 første ledd.

Det bestrides videre at namsretten av eget tiltak skulle nektet stadfestelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §155 punkt 3, og at namsretten har behandlet spørsmålet om sikkerhetsstillelse i strid med gjeldende rettspraksis.

Sparebanken Oslo Akershus har nedlagt slik påstand:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. De kjærende parter dømmes til å betale saksomkostninger til Sparebanken Oslo Akershus med et beløp stort kr. 5000,-.»

Norges Brannkasse slutter seg til Sparebankens anførsler, og har dessuten kommet med supplerende merknader. Brannkassen har nedlagt slik påstand:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. De kjærende parter samt Torgny Hanisch personlig dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til Norges Brannkasse med et beløp stort kr. 2000,-.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Tvangsauksjon ble begjært med Eiendomsinstituttet A/S som saksøkt. Etter at tvangsauksjon var begjært, overførte Eiendomsinstituttet A/S eiendommen til Eiendomsaksjeselskapet Vikingen. Men dette selskap fikk ikke dermed stilling som saksøkt, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §112, og ble heller ikke trukket inn i tvangsforfølgningen overensstemmende med tvistemålsloven §65 jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2. Tvangsauksjonssaken fortsatte altså mellom de opprinnelige parter. Derpå ble det åpnet konkurs hos saksøkte, Eiendomsinstituttet A/S.

Det må anses på det rene at boet ikke har abandonert eiendommen, noe som blant annet er tilkjennegitt ved at boet fører omstøtelsessak mot Eiendomsaksjeselskapet Vikingen. Når det gjelder tvangsauksjonssaken, fremgår det at boet har møtt og opptrådt som saksøkt under denne. Eiendomsinstituttet A/S hevdet at boet ikke har grunnlag for å opptre som part, da det ikke er trukket inn i saken overensstemmende med tvistemålsloven §103 jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2. Til dette er å bemerke at tvistemålsloven §103 ikke er til hinder for at boet selv overtar saken, slik det er skjedd i dette tilfellet.

Spørsmålet er dernest om konkursdebitor, Eiendomsinstituttet A/S, kan opptre som part eller interessert ved siden av boet. Utvalget legger til grunn den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i flere tidligere avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg, Rt-1980-1666, Rt-1981-905 og Rt-1983-1548, jfr. også kjennelse av 8. mai 1981, l.nr. 162 K/1981, vedrørende et tidligere kjæremål i den foreliggende tvangsauksjonssak. Det følger av disse avgjørelser at ved tvangsauksjon over eiendom som hører til bomassen, kan konkursdebitor ikke i strid med boet reise innsigelse mot at tvangsauksjon fremmes eller erklære anke over en stadfestelseskjennelse. Utvalget er enig med lagmannsretten i at løsningen ikke kan bli en annen i den foreliggende sak som følge av overdragelsen til Eiendomsaksjeselskapet Vikingen.

Kjæremålet fra Eiendomsinstituttet A/S må således forkastes.

Til kjæremålet fra Eiendomsaksjeselskapet Vikingen vil utvalget bemerke:

Lagmannsretten har funnet at selskapets anke over stadfestelseskjennelsen må avvises på grunnlag av tvangsfullbyrdelsesloven §162 første ledd, idet selskapet har unnlatt i rett tid å fremsette innvending mot stadfestelse. Retten har derfor ikke funnet det nødvendig å gå inn på om selskapet for øvrig har kompetanse til å anke.

Også når det gjelder dette kjæremål, er utvalget enig med lagmannsretten.

I auksjonsmøtet 20. mars 1981 møtte Eiendomsaksjeselskapet Vikingen ved Brynjulf Carlsen. Høyeste bud - på 98 millioner kroner - ble avgitt av Forhandlingsutvalget for uprioriterte fordringshavere i Hanischsystemet A/S, mens Norges Brannkasse avgav det nest høyeste bud på 73 millioner kroner. Etter at budene var avgitt, ble følgende protokollert:

«De tilstedeværende fikk anledning til å uttale seg om antagelsen og stadfestelsen av avgitte bud, og namsdommeren gjorde herunder oppmerksom på at innvendinger kan anses for for sent innkommet hvis de ikke blir fremsatt i auksjonsmøtet, likesom grunnen for enhver innvending må oppgis.»

Derpå begjærte saksøkeren, med tilslutning fra de tilstedeværende panthavere, sikkerhetsstillelse for det høyeste bud. Da namsretten fant at fyllestgjørende sikkerhet ikke forelå avsa den kjennelse for at budet ble å avvise. Saksøkeren forbeholdt seg derpå den i auksjonsvilkårene fastsatte frist på 6 uker for antagelse eller forkastelse av de avgitte bud.

I auksjonsmøtet fremkom ingen innsigelse mot stadfestelse av budet fra Norges Brannkasse, som var høyeste bud etter at budet fra Forhandlingsutvalget for uprioriterte fordringshavere i Hanischsystemet A/S var avvist. I prosesskrift av 27. mars 1981 til namsretten, avgitt på vegne av Eiendomsinstituttet A/S og Eiendomsaksjeselskapet Vikingen samt uprioriterte fordringshavere i Hanischsystemet, gjorde imidlertid høyesterettsadvokat Alf Nordhus oppmerksom på at det ville ble fremsatt innsigelse mot stadfestelse dersom saksøkeren, Sparebanken Oslo Akershus, skulle anta Norges Brannkasses bud på 73 millioner kroner. Det ble i prosesskriftet anmodet om at det i tilfellet ble fastsatt frist for innsigelser mot stadfestelse, og det ble videre bedt om at det i tilfelle ble innkalt til muntlig forhandling.

Namsretten opplyste i brev av 3. april 1981 til høyesterettsadvokat Nordhus at Sparebanken Oslo Akershus i brev av 25. mars 1981 hadde antatt budet fra Norges Brannkasse. Retten gav uttrykk for at den fant at forutsetningene for å holde nytt rettsmøte etter tvangsfullbyrdelsesloven §151 annet ledd til forhandling om stadfestelse ikke forelå. Den pekte på at samtlige som prosesskriftet var avgitt på vegne av, var til stede under auksjonsmøtet og der ble gjort kjent med bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §147 annet ledd. Etter denne bestemmelsen skal dommeren gjøre oppmerksom på at innvendinger kan komme for sent hvis de ikke blir fremsatt i selve auksjonsmøtet, og at grunnen for enhver innvending må oppgis.

Det fremkom ingen ytterligere reaksjon fra Eiendomsaksjeselskapet Vikingens side før namsretten avsa sin stadfestelseskjennelse 8. april 1984, like før utløpet av den frist tvangsfullbyrdelsesloven §148 tredje ledd oppstiller for avgjørelsen om stadfestelse.

Etter dette må det legges til grunn at selskapet verken i auksjonsmøtet eller i tiden frem til stadfestelseskjennelsen fremsatte noen konkret innvending mot stadfestelse av det bud som var avgitt av Norges Brannkasse. Dette var det høyeste bud etter at budet fra Forhandlingsutvalget for uprioriterte fordringshavere i Hanischsystemet A/S var avvist. Det eneste som fremkom fra selskapets side, var den helt uspesifiserte innsigelse mot stadfestelse i høyesterettsadvokat Nordhus' prosesskrift av 27. mars 1981. Utvalget finner, som lagmannsretten, at dette ikke var tilstrekkelig til å hindre at mulige innvendinger gikk tapt etter regelen i tvangsfullbyrdelsesloven §162 første ledd. Heller ikke kan utvalget se at Eiendomsaksjeselskapet Vikingen er blitt avskåret fra å fremsette innvendinger i tide ved uriktig saksbehandling fra namrettens side. Slik saken utviklet seg, kan det ikke anses som noen saksbehandlingsfeil at namsretten i sitt brev av 3. april 1981 til høyesterettsadvokat Nordhus tilkjennegav at den ville treffe avgjørelse av stadfestelsesspørsmålet uten å sette frist for innsigelser og uten å innkalle til nytt rettsmøte. Utvalget bemerker at spørsmålet om å innkalle til slikt møte ble å avgjøre etter tvangsfullbyrdelsesloven §151 annet ledd, som også namsretten viser til i sitt brev, ikke etter loven §150 tredje ledd som antatt av den kjærende part. Avgjørelsen av om nytt rettsmøte må anses nødvendig etter §151 annet ledd, må i atskillig grad bero på namsrettens skjønn, og utvalget kan i det foreliggende tilfelle ikke anse det som en saksbehandlingsfeil at retten på grunnlag av de helt generelle anførsler i prosesskriftet fra høyesterettsadvokat Nordhus fant nytt rettsmøte unødvendig.

Utvalget finner det klart at anken ikke kan fremmes i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §162 annet ledd jfr. §155 nr. 3, og tiltrer lagmannsrettens begrunnelse for dette.

Etter resultatet må de kjærende parter betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saksomkostningsbeløpene fastsettes i samsvar med inngitte oppgaver til 5000 kroner til Sparebanken Oslo Akershus og 2000 kroner til Norges Brannkasse.

Kjennelsen er enstemmig. Slutning:

Kjæremålene forkastes.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Eiendomsaksjeselskapet Vikingen og Eiendomsinstituttet A/S - en for begge og begge for en - 5000 - femtusen - kroner til Sparebanken Oslo Akershus og 2000 - totusen - kroner til Norges Brannkasse.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.