Rt-1986-463
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1986-05-02 |
| Publisert: | Rt-1986-463 (157-86) |
| Stikkord: | Forsikringsrett, Erstatningsrett, Bilansvarsloven av 3 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 2. mai 1986 i l.nr. 69 B/1986 |
| Parter: | UNI Forsikring v/Norges Brannkasse (advokat Hans Olav Heli - til prøve) mot Terje Normann (advokat Andreas Arntzen). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §6, Tvistemålsloven (1915) §357, §359, Forsikringsavtaleloven (1930) §37 |
Dommer Backer: Den 3. november 1980 ble Terje Normanns bil, AD-40714, skadet i en kollisjon med en annen bil, AC-30891, som var forsikret i Norges Brannkasse - nå UNI Forsikring. Selskapet påtok seg ansvaret for skaden på Normanns bil. Skaden ble taksert til kr. 5615, som med tillegg av merverdiavgift på kr. 1123 utgjorde kr. 6738.
Da Normann selv reparerte sin bil, påløp det ikke merverdiavgift. Selskapet utbetalte beløpet på kr. 5615, men nektet å betale mer. Ved stevning av 30. mars 1981 reiste Normann søksmål mot Norges Brannkasse ved Oslo byrett med påstand om at selskapet måtte bli dømt til å betale kr. 1123 med tillegg av renter og saksomkostninger.
Oslo byrett avsa 28. oktober 1982 dom med slik domsslutning:
«1. Saksøkte, Norges Brannkasse, frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Terje Normann til Norges Brannkasse kr. 6050,- - kronersekstusenogfemti 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»
Terje Normann påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Førstelagmannen gav samtykke til at anken ble fremmet uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Eidsivating lagmannsrett avsa 3. februar 1984 dom med slik domsslutning:
«1. Norges Brannkasse betaler til Terje Normann 1123 - ettusenetthundreogtreogtyve - kroner med tillegg av renter med 15 - femten - prosent pro anno fra og med 18. januar 1981 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger betaler Norges Brannkasse til Terje Normann 14770 - fjortentusensyvhundreogsytti - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»
Saksforholdet og partenes anførsler for de to tidligere retter fremgår av disses domsgrunner.
Norges Brannkasse har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg samtykket 18. mai 1984 i at anken ble fremmet uten hensyn til ankegjenstandens verdi, jfr. tvistemålsloven §357 og §359.
Til bruk for Høyesterett er det avhørt ett vitne ved bevisopptak. Etter foranledning av prosessfullmektigene har fire forsikringsselskaper, deriblant den ankende part, avgitt skriftlige redegjørelser for sin praksis når det gjelder betaling av erstatning for merverdiavgift ved skadeoppgjør. Det er fremlagt teksten til diverse forsikringsvilkår for de samme fire selskaper. Ellers står saken stort sett i samme stilling for Høyesterett som for de to tidligere retter.
Den ankende part, UNI Forsikring v/Norges Brannkasse, har i det vesentlige anført:
Tvisten mellom partene gjelder bare det beregnede beløpet på kr. 1123 for merverdiavgift. Det er enighet om at det utbetalte beløp på kr. 5615 fullt ut dekker utført arbeid og utgiftene til deler. Beløpet ble utbetalt av Norges Brannkasse uten forbehold. Det er ikke påløpt merverdiavgift i forbindelse med kjøp av deler.
Erstatningen skal fastsettes etter vanlige erstatningsrettslige regler, jfr. bil-ansvarsloven av 3. februar 1961 §6 første ledd. Det følger av disse at skadelidte ikke skal ha erstattet mer enn sitt tap. Han har ikke krav på noen berikelse. Men han kan motsette seg oppfyllelse in natura, og har krav på oppgjør i penger. Det er hans egen sak hvordan han disponerer det mottatte beløp. Det er imidlertid feil å legge til grunn at det ikke spiller noen rolle hvordan skadelidte innretter seg når det gjelder reparasjon av skaden. Det er utgiftene i det konkrete tilfelle som er avgjørende. Når reparasjonen er utført, må erstatningen utmåles ut fra hva denne reparasjonen kostet. Dette synspunkt er lagt til grunn i høyesterettsdommen i Rt-1933-274. Det kan særlig vises til uttalelsen på side 279. I det tilfelle dommen gjelder, hadde reparasjonen etter ønske av skadelidte fått et mindre omfang enn opprinnelig forutsatt.
Ved dommen i Rt-1976-702 nektet Høyesterett en bileier erstatning for merverdiavgift som ikke påløp i forbindelse med reparasjon av den skadede bil. Det gjaldt her riktignok kaskoforsikring og en tolking av forsikringsvilkårene, men når det gjelder merverdiavgiften, gjør de samme reelle hensyn seg gjeldende for kaskoforsikring og ansvarsforsikring. I Nils Nygaard: Skade og ansvar 3. utg. side 89 brukes dommen som et støtteargument for den lære at det utenfor kontraktsforhold ikke skal betales erstatning for merverdiavgift som ikke påløper.
På grunnlag av de skriftlige redegjørelser som er innhentet fra fire forsikringsselskaper, har den ankende part utarbeidet en tabellarisk oversikt over deres standpunkt med hensyn til utbetaling av erstatning for merverdiavgift uten hensyn til om den er påløpt. Det fremgår av denne at bare ett selskap uten videre erstatter merverdiavgift ved partiell skade på bil når det dreier seg om ansvarsforsikring. Ett av de andre selskapene gjorde dette før byrettsdommen i nærværende sak. Det første selskap begrunner sitt standpunkt med konkurransehensyn. Skadesjefen i det andre selskapet begrunner i et bevisopptak forandringen med at man mente dommen var riktig. Samtlige selskaper følger høyesterettsdommen av 1976 når det gjelder partiell skade på bil ved kaskoforsikring. På andre felter betaler selskapene stort sett erstatning for merverdiavgift. Dette skyldes praktiske hensyn og at merverdiavgift inngår i en vares markedspris.
Hvis eieren av en skadet bil ved ansvarsforsikring sier at han ikke vil la bilen reparere, eller at han for tiden ikke vil gjøre det, kan forsikringsselskapet ikke holde erstatningen tilbake. Dersom det er muligheter for at bilen senere vil bli reparert, må man ved erstatningsoppgjøret bygge på det sannsynligste alternativ. I alminnelighet vil dette si at skadelidte får erstatning basert på reparasjon på et verksted, der det påløper merverdiavgift. Dette er imidlertid ikke til hinder for at man unnlater å betale erstatning for merverdiavgiften i de tilfelle der skadelidte enten allerede har reparert skaden selv eller sier at han vil gjøre det.
Lagmannsretten argumenterer med at skadeoppgjør basert på om skadelidte selv reparerer skaden eller har til hensikt å gjøre det, vil føre til tilfeldige og uheldige resultater. Den ankende part er uenig i lagmannsrettens vurderinger og mener under enhver omstendighet at merverdiavgift ikke kan kreves erstattet når slik avgift ikke er påløpt.
UNI Forsikring v/Norges Brannkasse har nedlagt slik påstand:
«1. Byrettens dom, punkt 1, stadfestes.
2. Terje Normann dømmes til å betale sakens omkostninger til UNI Forsikring v/Norges Brannkasse for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Ankemotparten, Terje Normann, har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens dom hevdes å være riktig.
Den utarbeidede oversikt over de fire forsikringsselskapers praksis viser at denne er inkonsekvent og vaklende. Særlig gjelder dette hvis man sammenholder de forskjellige former for forsikring med hverandre. Når det gjelder ansvarsforsikring for bil, betaler alle selskapene markedsverdi ved totalskade. Selv om det ikke er merverdiavgift på brukte biler, avspeiler deres verdi den merverdiavgift som oppkreves ved salg av nye biler. Ett av forsikringsselskapene betaler ved alminnelig ansvarsforsikring erstatning for merverdiavgiften når en eier selv reparerer en skadet gjenstand, mens selskapet følger en annen linje i bil-ansvarsforsikring.
Dommen i Rt-1976-702 gjelder bil-kasko og en konkret tolking av vedkommende selskaps «Alminnelige forsikringsvilkår av 1970» §9. Etter utformingen av den nevnte bestemmelse var resultatet nokså opplagt. Ved tingskadeforsikring står selskapene fritt til å avtale hva de vil.
Situasjonen er imidlertid en annen ved den tvungne bil-ansvarsforsikringen. Her er det vanlige erstatningsrettslige regler som kommer til anvendelse, jfr. bil-ansvarsloven §6 første ledd. Selv om forsikringsavtaleloven av 6. juni 1930 nr. 20 §37 ikke gjelder ansvarsforsikring og partiell skade, gir prinsippet i bestemmelsen en viss veiledning. Det står der at man skal sammenlikne verdien av tingen umiddelbart før og etter forsikringstilfellet. Det spiller ingen rolle hvordan skadelidte innretter seg, og prisen på en ting omfatter også de offentlige avgifter som inngår i denne. Prinsippet om at skadelidte har krav på å få skaden erstattet uavhengig av hvilken bruk han vil gjøre av erstatningsbeløpet, er uttalt allerede i høyesterettsdommen i Rt-1873-285 på side 292.
Merverdiavgiften er en av flere komponenter som utgjør en vares eller tjenestes pris. Det er her ikke grunn til å foreta en oppspaltning. Man kan ikke si at en skadelidt har hatt et mindre tap bare fordi han velger selv å reparere den skadede gjenstand.
Terje Normann har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at rente av kr. 1123 betales med 15 - femten - prosent pro anno fra 18. januar 1981 til 31. januar 1986, og med 18 - atten - prosent pro anno fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
2. Terje Normann tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Det som karakteriserer dette tilfelle, er at erstatning for den merverdiavgift som ville påløpe ved en reparasjon av skadelidtes bil på et verksted, ikke er påløpt eller utbetalt. Det er fra skadelidtes side ikke bestridt at han har fått fullt vederlag for sitt arbeid og de anvendte deler, og at hans bil er like god som før. Jeg kan da ikke se at han har mer å kreve. Etter mitt skjønn følger dette av alminnelige erstatningsrettslige regler, jfr. bil-ansvarsloven §6 første ledd og den dom i Rt-1933-274 som den ankende part har vist til. Det er for meg ikke nødvendig å bygge på analogier fra dommen i Rt-1976-702. Jeg er enig med ankemotparten i at denne avgjørelse gjelder et annet spørsmål og bygger på et annet rettsgrunnlag, selv om det er en viss parallellitet i enkelte problemstillinger.
Etter mitt skjønn kaster prinsippene i forsikringsavtaleloven §37 ikke noe lys over løsningen av den foreliggende sak. Bestemmelsen - som visstnok i atskillig utstrekning er fraveket ved avtale - gjelder ved skadeforsikring av ting som blir totalskadet. Jeg er ellers enig med ankemotparten i at skadelidte erverver sitt erstatningskrav i og med skadetilfellet, at forsikringsselskapet ikke kan nekte å utbetale erstatningen bare fordi skadelidte vil vente med å få bilen reparert, og at skadelidte selv i prinsippet velger hvordan han vil bruke pengene. Når erstatningen etter dette må fastsettes ved en skjønnsmessig vurdering, vil forsikringsselskapet i normaltilfellene måtte betale erstatning ut fra hva det koster å reparere bilen på verksted.
Etter mitt skjønn ligger det utenfor den foreliggende sak å drøfte spørsmålet om det rettsteknisk sett ville være den enkleste løsning å utbetale erstatning basert på verkstedsreparasjon av den skadede bil i alle tilfelle der det dreier seg om ansvarsforsikring.
På grunn av sakens prinsipielle betydning finner jeg at ankemotparten ikke bør ilegges saksomkostninger for noen instans.
Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg finner at anken ikke kan føre frem, og at lagmannsrettens dom må stadfestes.
Jeg finner først grunn til å presisere at det spørsmål saken gjelder, er et rent erstatningsrettslig spørsmål. Saken står derfor i en annen stilling enn den som er referert i Rt-1976-702. UNIs ansvar bygger ikke på bestemmelser i en forsikringsavtale, men på bestemmelsene i bilansvarsloven. Etter denne lovs §6 første ledd skal erstatningen fastsettes etter «vanlege skadebotreglar». Spørsmålet er således hva som følger av vanlige erstatningsregler når det skal fastsettes erstatning for en tingskade som ikke er total.
En slik partiell skade vil vanligvis medføre en reduksjon i tingens omsetningsverdi eller i dens bruksverdi eller i begge deler. Dersom skaden kan utbedres, vil skadelidte bare ha krav på erstatning for reparasjonsomkostningene - eventuelt med tillegg av gjenværende verdireduksjon - hvis dette utgjør et mindre beløp enn den totale verdireduksjon.
Det kan vanligvis ikke forutsettes at skadelidte foretar reparasjon selv f.eks. av en bil. Man må således regulært se hen til hva skadelidte må antas å få av reparasjonsutgifter når andre skal utføre reparasjonen for ham. Det kan unntaksvis tenkes tilfelle hvor det etter tingens og skadens art og skadelidtes stilling er rimelig og nærliggende at han utfører reparasjonen selv. Hvis dette alternativet også er det billigste, vil det ut fra prinsippet om skadelidtes plikt til å begrense tapet, måtte legges til grunn.
I det foreliggende tilfelle må det antas på det rene at skadelidte selv ikke plikter å utføre reparasjonen. Det er da heller ikke hevdet. I og med skaden, oppstod det således her en forpliktelse for den erstatningsansvarlige til å yte erstatning på grunnlag av utgiftene ved verkstedsreparasjon. Spørsmålstillingen blir dermed om dette ansvar skal reduseres fordi skadelidte senere har kunnet sørge for en billigere reparasjon ved at han, uten å ha plikt til det, reparerer selv.
Jeg nevner først at UNI ikke bestrider at selskapet, dersom en skadelidt velger ikke å reparere, vil måtte betale erstatning på grunnlag av utgiftene ved en verkstedsreparasjon, men begrenset til verdireduksjonen.
Jeg forstår også selskapet slik at dersom oppgjør skjer før det er på det rene om bilen vil bli reparert og i tilfelle på hvilken måte, må det mest sannsynlige alternativ legges til grunn. Dette vil vanligvis måtte medføre at erstatning utbetales etter utgiftene til verkstedsreparasjon - inklusiv merverdiavgift.
Spørsmålet om nedsettelse av erstatningen oppstår således bare hvis skadelidte allerede har reparert selv eller det kan fastslås at han kommer til å gjøre det.
Besparelser kan skadelidte oppnå ved å skaffe billige deler, f.eks. brukte, han kan oppnå rabatter, og han kan utføre arbeidet selv og spare arbeidslønn. Når han utfører arbeidet, vil han få arbeidsvederlaget uten å betale inntektsskatt av det, og det vil heller ikke påløpe f.eks. arbeidsgiveravgift og merverdiavgift. At det spares skatt og avgifter, er imidlertid en konsekvens av avgifts- og skattelovgivningen. At det oppnås fordeler i relasjon til denne lovgivning ved å utføre reparasjoner selv, er ikke noe særegent for erstatningstilfellene.
Det virker etter mitt syn ikke uten videre rimelig eller naturlig om samme fysiske skade skal erstattes med forskjellig erstatningsbeløp alt etter hvilken innsats skadelidte, uten å være forpliktet til det, gjør for å oppnå en billig reparasjon. En slik regel vil også kunne være vanskelig å håndheve og virke uheldig. Den erstatningsansvarlige vil få en oppfordring til å trekke oppgjøret ut for å se hvorledes skadelidte vil forholde seg. Skadelidte vil kunne se seg tjent med å vente med å utføre en reparasjon inntil han har fått oppgjør. Etter mitt syn taler således også reelle hensyn for en objektivisering, slik at skader erstattes etter noenlunde faste kriterier uten at det er nødvendig å undersøke den enkelte skadelidtes reparasjonsmuligheter og hensikter.
Etter utfallet av ankesaken finner jeg at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse må stadfestes og at UNI må ilegges omkostninger for Høyesterett. I samsvar med fremlagt omkostningsoppgave settes omkostningene for Høyesterett til kr. 10000.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes, likevel slik at rente betales med 15 - femten - prosent pro anno fra 18. januar 1981 til 31. januar 1986 og med 18 - atten - prosent pro anno fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler UNI Forsikring v/Norges Brannkasse til Terje Normann 10000 - ti tusen - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Backer.
Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Sinding-Larsen.
Dommer Schweigaard Selmer: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.