Rt-1987-183
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-02-20 |
| Publisert: | Rt-1987-183 (36-87) |
| Stikkord: | Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 17/1987, nr 95/1985. |
| Parter: | 1. Olaf Brenn 7. Øystein Hoftun 2. Erik Grangård 8. Bjørn Gabrielsen 3. Ivar Gladhus 9. Øyvind Brenno 4. Guttorm Brenno Rusten 10. Gunnar Engene 5. Anne Velten 11. Tormod Hoftun 6. Ole J. Trøstheim 12. Halvor Narum (Advokat Arne Juel Fosse - til prøve) mot 1. Olaf K. Hoftun 5. Harald Hoftun 2. Erik E. Frøysok 6. Per Arnulf Hagen 3. Kristi Hoftun 7. Torleif Brøto 4. Ivar Bjarne Brøto 8. Guttorm Spillum (Advokat Gunnar Rohr Torp). |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Philipson, Schei, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Jaktloven (1899) §3, Jaktloven (1951) §14, Viltloven (1981) §29, §3, Jaktloven (1951), Viltloven (1981) |
Dommer Christiansen: Saken gjelder retten til jakt på elg i Hoftun sameie i Gol kommune - også kalt Heradssameiet.
Sameiet, som ligger ca 900 til 1300 m o h, har en utstrekning på
ca 60 000 dekar, hvorav ca 40 000 dekar er skog og resten er snaufjell. Skogen ble i årene 1901-1911 utskiftet og utlagt til teiger til alle rettighetshaverne i skogen. Disse var for det første eierne av 8 gårder med løbbelskyld i sameiet, og videre i alt 26 brukere med skogsrettigheter som var blitt utskilt fra en eller flere av de førstnevnte gårder.
Sentralt i tvisten står de overdragelser som i 1898 og 1899 fant sted av jaktrettigheter i sameiet til advokat Alexander Nansen. Overdragelsene skjedde fra nevnte eiere av gårder med løbbelskyld og samtlige bruksberettigede, og Nansen ervervet alle jakt- og fangstrettigheter i sameiet med uttrykkelig unntak for jakt på elg.
Ved Eidsivating lagmannsretts dom 9 mars 1977 i søksmål mellom de 8 gårdeiere med løbbelskyld og 4 innehavere av skogteiger, ble det avgjort at grunnen i sameiet ikke ble delt ved skogutskiftningen. I forhold til de øvrige skogeiere foreligger ikke noen rettsavgjørelse om grunneiendomsretten.
De 8 eiere med løbbelskyld - senere for korthets skyld kalt grunneierne - reiste ved stevning av 26 februar 1982 søksmål ved Hallingdal herredsrett mot i alt 23 bruksberettigede i sameiet med påstand om at de som eiere av grunnen i dette også var eneberettiget til elgjakten der. De saksøkte hevdet at også de hadde rett til jakt på elg. Herredsretten avsa 25 januar 1984 dom med slik domsslutning:
"1. De saksøkte frifinnes.
2. Saksøkerne, Olaf K. Hoftun, Per K. Hoftun, Guttorm Spillum, Harald Hoftun, Kristi Hoftun, Erik Frøysok, Per Arnulf Hagen, Torleif Brøto og Ivar Bjarne Brøto dømmes in solidum til å betale til de saksøkte ved adv. Arne Juel Fosse, Fagernes, kr 39.500,- - kronertrettinitusenfemhundre 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."
Grunneierne påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett med unntak for tre av de opprinnelige saksøkte. Det ble erkjent at disse tre ut fra beliggenheten av deres gårder og den jakt og fangst som måtte ha vært utøvd derfra av selveiere i ca 150 år, hadde rett til elgjakt i sameiet. Lagmannsretten avsa 13 januar 1985 dom med denne domsslutning:
"1. Olaf Brenn, Erik Grangård, Ivar Gladhus, Guttorm Brenno Rusten, Anne Velten, Ole J. Trøstheim, Øystein Hoftun, Bjørn Gabrielsen, Ove Brenno, Øyvind Brenno, Nils Brenn, Gunnar Engene, Egil Hoftun Hovland, Odd A. Christophersen, Olaf Brenna, Tormod Hoftun, Odd Engene, Engebret Lien, Halvor Narum og Oddbjørn H. Bergene kjennes ikke berettiget til elgjakt innenfor Hoftun sameie.
2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
I alt 12 parter med stølsretter i sameiet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Bortsett fra den ankende part nr 7, Øystein Hoftun, har de alle eiendommer fra hvilke jakt- og fangstrett i sin tid ble overdratt til advokat Nansen. Øystein Hoftun fikk utskilt sin eiendom i 1951 fra en eiendom som var med i Nansenkontraktene - eiendommen til den ankende part nr 8, Bjørn Gabrielsen - og utleder sin rett fra denne eiendom.
Anken gjelder både lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
De ankende parter, Olaf Brenn m fl, gjør prinsipalt gjeldende at selv om jakt og fangst av vilt i utgangspunktet har vært og er en rett som alene tilligger grunneieren, har dette utgangspunkt ingen tradisjon i Hoftun sameie. Fra gammelt av har all jakt her vært utøvd så vel av eierne av gårdene med løbbelskyld i sameiet som av de bruksberettigede i dette. Dette har riktignok ikke kommet direkte til uttrykk i de bruksberettigedes utgangsdokumenter, som stammer fra tidsrommet mellom 1824 og 1892. Disse dokumentene gir rett til støl og omtaler dessuten retten til beite og brennved m m for stølsdriften. Men jakt og fangst må for alle ha vært en viktig attåtnæring. Og de dokumenter som ble utferdiget ved overdragelsene til advokat Nansen, viser at retten til jakt og fangst i sameiet ble ansett som knyttet til stølene og den felles havnerett. At det her var tale om viktige rettigheter, fremgår av den til dels betydelige reduksjon som ved skylddelingen av jaktretten fant sted i skylden for flere av de bruksberettigedes eiendommer. Etter de ankende parters mening må de såkalte Nansenkontrakter tillegges vesentlig vekt for løsningen av tvisten. Utover sin bevisverdi for de rettigheter de bruksberettigede den gang hadde, kan disse kontraktene også ses som en godkjennelse fra ankemotpartenes rettsforgjengere av de bruksberettigedes rett til jakt og fangst.
Den jakt- og fangstrett de bruksberettigede hadde, gjaldt ikke bare småvilt, men all jakt og fangst. Noen holdepunkter for at retten var oppsplittet - slik at alene grunneiernes rettsforgjengere hadde retten til jakt på elg - er det ikke. De ankende parter har her vist til lovbestemmelsene om jaktretten i sameiestrekninger, som i motsetning til allmenningsreglene ikke forutsetter noen oppsplitting av retten. Det er også vist til annenvoterendes bemerkninger på side 556 i dommen i Rt-1965-544. Da elgstammen i sameiet har vært liten, erkjenner de ankende parter at opplysningene om elgjakten er sparsomme. Men den alminnelige jakt og fangst som har vært utøvd så langt tilbake som man har kjennskap til, må medføre en generell jaktrett. Etter at man fikk jaktloven av 20 mai 1899, ble dens §3 naturlig forstått som en kodifikasjon av det som hadde vært praksis i Hoftun sameie.
Ved skogutskiftningene i 1901-1911 ble det ikke sagt noe om jaktretten. Etter utskiftningen har jakt på elg hovedsakelig vært drevet ut fra den enkeltes skogstrekninger. At man senere har fastslått at løbbelgårdene har eiendomsretten til grunnen, kan ikke medføre at jaktretten er gått tapt. Det er vist til parts- og vitneforklaringer om den elgjakt som har vært utøvd, og anført at lagmannsretten tar feil når den ser dette som en tålt bruk fra grunneiernes side. Etter at jaktloven av 1951 trådte i kraft, ble det fra 1952 nødvendig å organisere elgjakten i større sammenhengende områder gjennom Gol grunneierlag. Når de beløp jaktretten på elg innbrakte sameiet ble satt på egen konto, skyldes dette etter de ankende parters mening ikke at deres jaktrett var bestridt, men at man var i tvil om fordelingsnøkkelen. Først da viltnemnda i 1975 skulle utarbeide nye regler for sameiet, opstod etter deres mening tvisten om de bruksberettigedes jaktrett.
Subsidiært gjør de ankende parter gjeldende at deres jaktrett har hjemmel i viltloven av 29 mai 1981 §29 første ledd om jakt i sameie. Denne bestemmelse svarer innholdsmessig helt til de tidligere bestemmelser i lov om viltstellet av 14 desember 1951 §14 og lov om jakt og fangst av 20 mai 1899 §3. Når det gjelder forståelsen av sistnevnte bestemmelse, har de ankende parter vist til dommen i Rt-1916-689, særlig side 690. Den senere dom om nevnte §3 og §14 Rt-1959-1161 mener de ankende parter ikke kan tillegges avgjørende vekt.
De ankende parter - Olaf Brenn m fl - har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes for Olaf Brenn, Erik Grangård, Ivar Gladhus, Guttorm Brenno Rusten, Anne Velten, Ole J. Trøstheim, Øystein Hoftun, Bjørn Gabrielsen, Øyvind Brenno, Gunnar Engene, Tormod Hoftun og Halvor Narum.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotpartene, Olaf K. Hoftun m fl, har tatt til gjenmæle og i det alt vesentlige henholdt seg til lagmannsrettens dom.
De har tatt utgangspunkt i rettsreglene om grunneierens enerett til jakt, som spesielt når det gjelder jakt på storvilt har solid grunnlag. Elg har helt siden loven av 22 juni 1818 stått i en særstilling. Ved jaktloven av 20 mai 1899 var formålet å utvide og stadfeste grunneierens rett.
Paragraf 3 i sistnevnte lov, som de ankende parter har anført som sitt subsidiære grunnlag, setter ikke bruksretter i noen særstilling i et slikt sameie som Hoftun. Det er sameiestrekninger av en spesiell art som bestemmelsen regulerer, jf dommen i Rt-1959-1161 med gjennomgåelse av lovens forarbeider. Innenfor Hoftun sameie er det på det rene hvem som eier grunnen og hvem som bare er bruksberettiget. De ankende parter utleder sine rettigheter fra bruk som fra 1824 og fremover ble utskilt fra ankemotpartenes gårder med bruksrett - og ikke medeiendomsrett - i sameiet. Da skogutskiftningen fant sted i 1901-1911, fastslo utskiftningsretten innledningsvis at ankemotpartenes rettsforgjengere var loddeiere i sameiet, mens alle andre rettighetshavere alene var bruksberettigede. Noen tvist om dette spørsmål var det ikke. Ved utlodningen ble det uttrykkelig uttalt at grunneierne i sameiet var innehaverne av eiendommene med løbbelskyld. Det fulgte da uten videre at jaktretten tilhørte disse.
Ankemotpartene bestrider at de gjennom avtale - uttrykkelig eller stilltiende - eller bruksutøvelse har tapt sin enerett til jakt på elg. Etter at man for herredsretten hadde hatt en omfattende bevisførsel om den jakt som hadde vært utøvd i sameiet, godtok ankemotpartene jaktretten på elg for eierne av 3 fjellgårder som ligger helt opp mot sameiet. Også for lagmannsretten hadde man en meget omfattende bevisførsel. Konklusjonen ble fortsatt at de ankende parters og deres rettsforgjengeres elgjakt i sameiet hadde hatt et meget beskjedent omfang, slik at jakten verken kunne ha betydning som bevis for en rett eller som grunnlag for stiftelse av en sådan. Det var usikkkert hva som hadde funnet sted med hensyn til småviltjakten, men ankemotpartene har akseptert at de bruksberettigede ved inngåelsen av Nansenkontraktene hadde en slik jaktrett. En rett til jakt på småvilt gir imidlertid ikke automatisk også rett til jakt på storvilt. Under enhver omstendighet står man i saken overfor 12 forskjellige bruk, og hver av de ankende parter må godtgjøre at hans rettsforgjengere har ervervet rett til jakt på elg i sameiet. I bevisopptakene til bruk for Høyesterett er det et gjennomgående trekk at jakten har funnet sted i skogteigene vedkommende eier. Det har sin forklaring i at etter utskiftningen trodde mange at de også var blitt grunneiere, noe lagmannsrettsdommen av 9 mars 1977 fastslo at de ikke var.
Hva endelig angår Nansenkontraktene, er det viktig for forståelsen å ha for øye at det var advokat Nansen som var den aktive part mens selgerne forholdt seg passive. For Nansen var det om å gjøre å medta alle som kunne tenkes å pretendere eiendomsrett til grunnen og dermed jaktrett. Det forbehold for elgjakt som kom inn i skjøtene, var ikke en anerkjennelse av de bruksberettigedes jaktrett, men alene en presisering av omfanget av de rettigheter som ble overdratt. Dette bekreftes klart av den bruksberettigede Tollef H. Brænds salg av Gamlestølen i 1907, hvor han i kjøpekontrakten uttrykkelig presiserer at stølens jaktrettigheter er solgt. Når man ikke har utdelt utbytte av jakten etter 1952, skyldes det ene og alene at man ikke var enig i kravet fra de bruksberettigede.
Ankemotpartene, Olaf K. Hoftun m fl, har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts dom av 13.1.85 stadfestes.
2. De ankende parter dømmes en for alle og alle for en til å betale saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett til ankemotpartene."
Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter, og det er ved bevisopptak innhentet forklaringer fra enkelte parter og vitner. I det alt vesentlige foreligger saken i samme skikkelse som for de tidligere retter når det gjelder de ankende parter.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Innledningsvis finner jeg det hensiktsmessig å se på de rettsregler om jakt som gjaldt før vi fikk jaktloven av 20 mai 1899, det vil si i det tidsrom fra 1824 og fremover som de ankende parters støler ble fradelt løbbeleiendommene.
Før jaktloven av 1899 var flere former for jaktutøvelse fri for enhver. Således hadde alle blant annet rett til i utmark å jakte uten hund etter alle slags vilt bortsett fra elg, hjort og bever. Men også da var en rekke beføyelser alene tillagt grunneieren. Jeg nevner blant annet at denne foruten all jakt med hund - bortsett fra jakt på bjørn og ulv - hadde enerett til all fangst, herunder snarefangst, på sin eiendom. Av særlig interesse er at grunneieren hadde eneretten til jakt etter elg, hjort og bever. Jeg viser for øvrig til artikkel i Norsk Tidsskrift for Jordskifte og Landmåling nr 4 for 1965 309 flg av nåværende professor, dr.jur. Torgeir Austenå.
Jakten på elg stod i lovgivningen i en særstilling. Etter at man ved en rekke forordninger på 1700-tallet hadde innført periodiske fredninger for å hindre at den frie jakt medførte utryddelse av elgen, fikk man 22 juni 1818 en egen lov om elgjakten. For det første innførte denne lov totalfredning inntil juli 1824. Videre fikk nå bare "enhver Gaardbruger" rett til slik jakt, og loven var meget restriktiv. Man hadde bare adgang til å felle ett dyr i året på "sin i Brug havende Grund", jf §2 og §3. Jeg viser særlig til Storthings Forhandlinger for mai 1818 282 flg. Den 4 august 1845 og 22 juni 1863 fikk vi lover om utryddelse av rovdyr og fredning av annet vilt, herunder også elg. Sistnevnte lov bestemte i §3 at grunneieren hadde enerett til å felle en elg årlig på sin eiendom. Se for øvrig om lovhistorikken kommisjonsutkastet til jaktloven av 1899 10. Jeg tilføyer at det etter de nevnte lover var strenge reaksjoner mot ulovlig elgjakt, og det ble i forarbeidene understreket at dette var nødvendig for å hindre at elgstammen i løpet av få år ble utryddet.
Hvordan det faktisk har vært forholdt med jakt og fangst av vilt i Hoftun sameie frem til Nansenkontraktene, kan jeg ikke se at vi har noen sikre opplysninger om. Jeg ser da bort fra de 3 fjellgårdene som falt ut av saken etter herredsrettens dom, og hvor partene har vært enige om at jakt og fangst i sameiet av rettsforgjengerne hadde foregått i meget lang tid. Av rettslig interesse i denne sammenheng er for øvrig snikhevdloven av 23 mai 1874 med forbud mot hevd av usynbare servitutter.
Utgangsdokumentene for de ankende parters rettsforgjengere til deres støler og havnerettigheter m v sier intet om jaktretten. Det er anført av de ankende parter at det forelå et klart behov for attåtnæring ved jakt fra setrene. Noen innfortolkning av en jaktrett i utgangsdokumentene på dette grunnlag blir imidlertid rent spekulativ.
De sentrale bevismidler i tvisten er som nevnt dokumentene som ble opprettet i 1888 og 1899 ved overdragelsene av jaktrettene i sameiet til advokat Alexander Nansen.
Det første dokument som er fremlagt, er en skylddelingsforretning av 10 juni 1898, hvor det av 19 eiere for i alt 25 eiendommer ble fraskilt jaktretter som var solgt til Nansen. Rettighetene ble beskrevet slik: "... en fangst og jagtret af udstrekning saaledes som hovedeiendommene ere i besiddelse af til sine sætre i fjeldmarken eller som tilkommer dem ifølge deres fælles havneret i sameien dersteds samt ret til opførrelse af huser". Ved skjøte tinglyst 17 desember 1898 ble det overdratte beskrevet med henvisning til skylddelingsforretningen og tilføyelsen "... skyldsatte fangst og Jaktrett efter alleslags vildt undtagen jakt på elg ...". Det ble foretatt to ytterligere skyldsettinger og overdragelser til Nansen. Den ene var fra eiendommen Braatene, gnr 4 bnr 1, som tilhørte en av grunneierne, men som selv ikke hadde seter i sameiet. Den annen var fra Narum, gnr 9 bnr 1, som bare var bruksrettshaver. I de 4 dokumenter som her ble opprettet, fant man i alle passusen "jagt- og fangstret efter al slags vildt, undtagen efter elg".
Av de dokumenter som er nevnt, må man kunne slutte at retten til all jakt og fangst av småvilt i sameiet på dette tidspunkt ble ansett å tilligge ikke bare grunneierne, men også bruksrettshaverne. Det har både herredsretten og lagmannsretten lagt til grunn. Noen annen rimelig forklaring på at man ved overdragelsene opptrådte i fellesskap, synes det heller ikke å være. Dette er også akseptert av ankemotpartene.
Det springende punkt i saken blir hvordan man skal forstå den tilføyelse som ble gjort i dokumentene om jakten på elg. Jeg innskyter at elgjakt etter det opplyste var den eneste tenkelige form for storviltjakt i sameiet. Det foreligger ingen opplysninger om hvorfor dette unntak ble tatt med, slik at man ved tolkingen er henvist til antakelser om hva som kan ha vært den rimeligste forklaring.
Det er opplyst at Nansen personlig skal ha vært interessert i småviltjakten. Det må antas at han som jurist hadde en vesentlig innflytelse på utformingen av dokumentene. Men dette løser neppe spørsmålet om hvem av de mange overdragere som faktisk hadde rett til jakt på elg. Nansen har ikke hatt noen oppfordring til å vurdere dette spørsmål. Den omstendighet at unntaket for elgen ikke stod i den første skylddelingsforretning - som igjen viste til et forutgående salg - tyder på at man først på et senere stadium ble klar over spørsmålet. At skylddelingen og skjøtet fra Narum - som bare var bruksrettshaver - også uttrykkelig unntok elgjakten, kan forklares med at dokumentene ble opprettet samtidig med dokumentene fra grunneieren Braaten og hadde samme innhold.
Går jeg imidlertid tilbake til den lovgivning som gjaldt for elgjakten på denne tid, har det etter min mening formodningen mot seg at det i sameiet hadde utviklet seg en tradisjon for at bruksrettshaverne hadde rett også til slik jakt. Lovgiveren hadde i meget lang tid fokusert sin oppmerksomhet på jakt på elg og bestemt at den sparsomme jakt som kunne finne sted, alene tillå grunneierne. Hvem som var grunneiere i sameiet, var etter det jeg kan se ikke tvilsomt, jf opplysningene om skogutskiftningen kort tid etter i årene 1901-1911.
At grunneierne den gang måtte være fullt klar over sine rettigheter, er neppe tvilsomt. Uten sikre holdepunkter for det motsatte, kan jeg derfor ikke se at det er grunnlag for å forstå de refererte unntak for elgjakten derhen at alle de som overdrog rettigheter til Nansen, også hadde rett til jakt på elg. Hvorvidt grunneierne overhodet hadde adgang til å overdra jaktrett på elg etter den tids lovgivning, finner jeg da ikke grunn til å gå nærmere inn på. Men dersom det her var juridiske problemer, kan også dette ha vært en mulig forklaring på at elgjakten ble unntatt.
Det følger av det jeg har sagt, at de ankende parters påstand om at rett til småviltjakt også måtte innebære en rett til jakt på elg, ikke er holdbar.
Når det gjelder jakt på elg i sameiet i tiden etter overdragelsene til Nansen og inntil jaktloven av 1951, er opplysningene også sparsomme. Skogen ble som nevnt utskiftet i tidsrommet 1901-1911 - uten at jaktretten ble omtalt - og de opplysninger som foreligger om jaktutøvelsen, synes hovedsakelig begrenset til skogteigene. Inntil lagmannsrettsdommen av 9 mars 1977 var det uklart om skogutskiftningen også hadde medført grunneiendomsrett. Den jakt som har funnet sted, kan således være basert på tro om eierrett. Under enhver omstendighet har det ikke etter Nansenkontraktene vært utøvd jakt i slikt omfang og under slike omstendigheter fra noen av de ankende parters eller deres rettsforgjengeres side at det har gitt selvstendig grunnlag for en jaktrett. Fra 1952 av ble jakten på elg organisert på annen måte og inntektene satt inn på sperret konto. Selv om både grunneiere og bruksberettigede dels har deltatt sammen i disse ordningene, kan jeg i likhet med lagmannsretten ikke se at dette innebar noen anerkjennelse fra grunneiernes side av at bruksrettshaverne/skogeierne hadde jaktrett. Grunneierne har reagert ved å ta forbehold om fordelingen av utbyttet, og har ikke vist en passivitet som har påført dem rettstap.
Hva endelig angår de ankende parters subsidiære anførsel om jaktrett i medhold av bestemmelsen i viltloven av 29 mai 1981 §29 første ledd, jf de tidligere lovbestemmelser av 14 desember 1951 §14 og av 20 mai 1899 §3 som den avløste, finner jeg det tilstrekkelig å vise til dommen i Rt-1959-1161. Hoftunsameiet er etter denne dom ikke et sameie av den art som omfattes av nevnte lovbestemmelser.
Anken har ikke ført frem. På grunn av den tvil som knytter seg til forståelsen av Nansenkontraktene, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør ilegges for Høyesterett, jf tvistemålslovens §180 første ledd.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.