Rt-1988-394
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-04-15 |
| Publisert: | Rt-1988-394 (124-88) |
| Stikkord: | Forsikringsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 39B/1988, nr 26/1987 |
| Parter: | Forsikrings-Aksjeselskapet Vega (Advokat Annæus Schjødt) mot B (Advokat Øyvind Miller). |
| Forfatter: | Backer, Philipson, Sinding-Larsen, Bugge, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1930), Lov om ulykkestrygd for sjømenn (1931) §11, Lov om ulykkestrygd for sjømenn (1931) |
Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om ForsikringsAksjeselskapet Vega, heretter kalt Vega, er pliktig til å utbetale erstatning etter en ulykkesforsikring i forbindelse med A s død.
A var maskinsjef på taubåten "X", som var stasjonert i Rødehavet. På sin fritid dykket han sammen med overstyrmannen 6. eller 7. august 1982 på et rev i nærheten av båten ned til maksimalt 3 meters dyp. Dykkingen ble utført med ansiktsmasker og vekter, men uten bruk av trykkluft - såkalt fridykking. Etter tilbakekomsten til taubåten følte han seg dårlig. Han ble ført til sykehus i Kairo og deretter til sykehus i Norge, der han døde 13. september 1982. Dødsårsaken var en blodpropp i hjernestammearterien, som førte til hjerneinfarkt. På bakgrunn av de innhentede ekspertuttalelser er partene enige om at dannelsen av blodproppen har sammenheng med de trykkforskjeller som A ble utsatt for under dykkingen. Trykkforskjellene kan ha medført blødning i mellomøret og inntrengning av infisert materiale fra bihulene i blodstrømmen, noe som igjen kan ha medført blodproppdannelser. Partene anser det også mulig at blodproppen kan ha sammenheng med lungesprengning. Partene er videre enige om at dykking på så små dybder normalt ikke medfører risiko av betydning.
As arbeidsgiver, Fekete & Co. A/S, hadde tegnet en kollektiv ulykkesforsikring for sine norske skipsoffiserer hos Vega. Forsikringssummen ved dødsfall var for hver enkelt 1 million kroner. Da forsikringsselskapet nektet å utbetale beløpet til As enke, B, reiste hun søksmål mot Vega ved Oslo byrett. Hun har senere forandret navn til B.
Oslo byrett avsa 21. august 1985 dom med slik domsslutning:
"1. Forsikrings-Aksjeselskapet Vega v/styrets formann frifinnes.
2. Evy B. tilpliktes å betale til Forsikrings-Aksjeselskapet Vega kr 21.000,- -tjueettusen - innen 14 - fjorten dager."
B påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 17. oktober 1986 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Forsikringsaksjeselskapet Vega dømmes til å betale til Evy Bringaker 1.000.000 - en million - kroner med tillegg av 15 - femten - % årlig rente fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
2. Forsikringsaksjeselskapet Vega dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for byrettssaken med 40.680 - førtitusensekshundreog - åtti - kroner og for lagmannsretten med 5.000 - femtusen - kroner med tillegg av det ytterligere beløp som det offentlige skal bære etter endelig fastsettelse av salær og omkostninger for de sakkyndige og for den ankende parts prosessfullmektig.
3. Forsikringsaksjeselskapet Vega dømmes til å betale saksomkostninger til B for byretten med 10.020 - titusenogtyvekroner og for lagmannsretten med det beløp som faller på den ankende part som egenandel etter endelig salærfastsettelse.
4. De ilagte saksomkostninger for lagmannsretten forfaller til betaling 2 - to - uker etter endelig salærfastsettelse. Forøvrig er forfallstid for de beløp Forsikringsaksjeselskapet Vega er tilpliktet å betale, 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen."
Saksforholdet og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten fremgår av disses domsgrunner.
Forsikrings-Aksjeselskapet Vega har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har vært avhørt dr. med. Egil Alnæs, som var oppnevnt som sakkyndig både for byretten og lagmannsretten. For disse retter ble det for øvrig også gjort bruk av uttalelser fra andre eksperter. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.
Den ankende part, Forsikrings-Aksjeselskapet Vega, har i det vesentlige anført:
Det foreligger ikke her en ulykke, og Vega kan ikke være ansvarlig etter den ulykkesforsikring som er tegnet. En ulykkesforsikring er noe annet enn en sykeforsikring eller livsforsikring. Avgjørende for selskapets forpliktelse er "Forsikringsvilkår av 1981 for ulykkesforsikring", som her gjelder.
Etter vilkårenes §3 omfatter forsikringen "ulykkesskade" som rammer den forsikrede. Med ulykkesskade forstås etter §3 "skade på legeme forårsaket ved en plutselig ytre begivenhet - ulykkestilfelle - uavhengig av den forsikredes vilje." I vilkårenes §4 er oppregnet en del særlige begrensninger i selskapets ansvar for visse typer ulykkesskader. Det må sondres mellom ulykkestilfellet og skadefølgen, noe lagmannsretten her har oversett. I ulykkesbegrepet ligger at det må foreligge en markert eller iallfall klar begivenhet utenfor den sikredes legeme, at noe må ha gått galt. Et dagligdags hendelsesforløp som av en eller annen grunn får alvorlige følger for en person, kan ikke begrunne erstatning etter en ulykkesforsikring.
I det foreliggende tilfelle har man ingen opplysninger om uregelmessigheter eller uhell under selve dykkingen, som var frivillig og som generelt sett ikke medførte faremomenter av betydning. Lagmannsretten har sett bort fra det grunnleggende krav om en ytre begivenhet, og har bare sluttet bakover fra den skade som oppstod. Vega bestred også for lagmannsretten at det forelå en begivenhet i forsikringsvilkårenes forstand og dermed også at det forelå en plutselig begivenhet. Det er derfor en misforståelse når det i dommen står at selskapet aksepterte at kravene til "plutselighet" var oppfylt. Det kan ikke sluttes noe til vårt tilfelle fra særbestemmelsen om drukningsulykker i vilkårenes §4 nr 6 og selskapenes praktisering av denne bestemmelse.
Den ankende part har vist til norsk og utenlandsk teori og praksis, som hevdes å støtte selskapets standpunkt.
Vega har nedlagt slik påstand:
"Forsikrings-Aksjeselskapet Vega frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter hos B."
Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens dom er riktig, og ankemotparten henholder seg til lagmannsrettens begrunnelse.
I tillegg anføres at man ikke kan legge så stor vekt på definisjonen av begrepet "ulykkestilfelle" i forsikringsvilkårenes,
§3. Definisjonen er klart utilstrekkelig i en rekke tilfelle og må suppleres med det alminnelige ulykkesbegrep, slik dette oppfattes av folk flest. Dette er lagt til grunn i Forsikringsakademiets Studiehåndbok, der det gis uttrykk for at definisjonen er uten selvstendig betydning. Det er videre et prinsipp at uklare standardvilkår skal tolkes mot den sterkere part som har utarbeidet dem. Det følger også indirekte av flere av bestemmelsene i vilkårenes §4 at det på en rekke spesialområder ikke kan være meningen å bruke definisjonen i §3. Særlig gjelder dette ved drukningsulykker. Det er naturlig å se likedan på det ved fridykking, som ikke er uttrykkelig unntatt etter §4 nr 1 b.
I det foreliggende tilfelle er A omkommet som følge av de skader som han pådro seg under dykkingen. Det var trykket i vannet som var utslagsgivende. Det bør ikke gjøre noen forskjell at det ikke skjedde noe dramatisk mens han fremdeles var i vannet, men at virkningen først viste seg etter at han var kommet tilbake til taubåten, og at døden først inntrådte etter noen uker. Etter alminnelig oppfatning er dette en ulykke. I praksis har det i ulykkesskadesaker vært stilt små og tildels ingen krav til at det forut for skadens inntreden skal ha funnet sted en plutselig ytre begivenhet. Det behøver ikke å foreligge noen skadeårsak utenfor personen selv. Det kan bl a vises til Forsikringsskadenemndas uttalelse nr 510 av 22. desember 1982 som er nevnt i lagmannsrettens dom, og til Rt-1912-900, Rt-1914-561 og Rt-1939-898.
B, som har hatt fri sakførsel for Høyesterett på samme måte som for de tidligere retter, har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Forsikrings-Aksjeselskapet Vega dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige, og til B for så vidt angår egenandelen."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge og forsikringsselskapet frifinnes.
Innledningsvis peker jeg på at mens saken for byretten også gjaldt spørsmålet om årsakssammenhengen mellom trykkøkningen ved dykkingen og As død, har partene for lagmannsretten og Høyesterett vært enige om alle faktiske forhold av betydning for saken. Denne gjelder således nå bare den konkrete rettsanvendelse. Her kan jeg i det vesentlige tiltre byrettens syn.
Det sier seg selv at ved ulykkesforsikring kan skaden bare kreves erstattet hvis den er voldt ved en ulykke. Det er dette som adskiller ulykkesforsikring fra sykeforsikring og livsforsikring. Ulykkesbegrepet har ikke bare betydning i relasjon til frivillige forsikringsavtaler inngått etter forsikringsavtaleloven av 6. juni 1930 nr 20 og med avtalte forsikringsvilkår, men også i relasjon til forskjellige be stemmelser innen trygdelovgivningen. I saken i Rt-1985-156 om forståelsen av uttrykket "voldt ved krigsulykke" uttalte førstvoterende således på side 162:
"Jeg finner etter dette å måtte legge til grunn at for at det skal foreligge krigsulykke i henhold til §11 i ulykkestrygdloven for sjømenn, må skaden ha oppstått etter en plutselig og uventet hendelse som senere lar seg sted- og tidfeste. Dette følger av det som må være det sentrale innhold i ulykkesbegrepet hensett til alminnelig språkforståelse og tolkingen av tilsvarende uttrykk i andre lover."
Forsikringsvilkårenes bestemmelser om hvilke skader som dekkes, er bygget opp slik at det i §3 fastslås at forsikringen omfatter "ulykkesskade" samtidig som det gis en definisjon av dette begrep. I §4 er det så gitt bestemmelser om begrensninger i dekningsomfanget, stort sett formulert slik at nærmere angitte "ulykkesskader" ikke dekkes. I §4 nr 1 b er det således gjort unntak for ulykkesskade inntruffet under deltagelse i "svømmedykking med tilførsel av luft eller pustegass". Dette innebærer at skader under annen dykking må bedømmes etter hovedregelen i §3. Det er åpenbart uholdbart når ankemotparten anfører at §3 ikke skal gjelde. Det er således en forutsetning for erstatning at skaden er forårsaket av "en plutselig ytre begivenhet - ulykkestilfelle".
Det må legges til grunn at dykkingen i det foreliggende tilfelle foregikk helt normalt uten ytre uhell av noe slag, og at A ikke var utsatt for andre ytre påkjenninger enn de som regulært følger av den i seg selv forholdsvis ufarlige dykking han deltok i, og som han uten videre måtte regne med. Ankemotparten har vist til en rekke avgjørelser der det er stilt små krav til "den ytre begivenhet". Det har imidlertid i alle tilfelle vært fastholdt at noe i den ytre situasjon må ha utviklet seg på en uventet måte, og at det er dette som har ført til skaden.
Jeg er etter dette enig med forsikringsselskapet i at det ikke foreligger noen ulykke i den foreliggende sak, og at det ikke er forpliktet til å betale erstatning. Jeg finner det mer naturlig å utforme en ny domskonklusjon enn å stadfeste byrettens domsslutning punkt 1.
Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen rett.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Forsikrings-Aksjeselskapet Vega frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen rett.