Rt-1989-712
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-21 |
| Publisert: | Rt-1989-712 (199-89) |
| Stikkord: | Sedelighetsforbrytelse, Incest |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 84/1989, snr 117/1989 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Bente B. Roshauw mot A (forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Halvorsen, Røstad, Bugge, Backer, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §207, Domstolloven (1915) §106, Straffeprosessloven (1981) §139, §142, §143, §62, §149 |
Dommer Halvorsen: Agder lagmannsrett avsa 3. mars 1989 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1953, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd første straffalternativ og §207 første ledd første straffalternativ - alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd - til fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 2 - to - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.
Domfelte har påanket dommen og gjort gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse. Subsidiært har hun anket over straffutmålingen som hun mener er for streng.
Angrepet på saksbehandlingen retter seg mot at lagmannsretten som sakkyndig oppnevnte overlegen for barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved X Sentralsjukehus, B. Det anføres her som den avgjørende feil at overlege B var inhabil etter straffeprosessloven §142 første ledd, jfr. domstolsloven §106, idet han - etter samtale med domfeltes sønn - avga den rapport som ledet til denne straffesak. Overlege B måtte da reelt sett betraktes som anmelder i saken. For øvrig er det gjort gjeldende at overlegen ikke skulle ha vært oppnevnt som sakkyndig fordi han mangler den spesielle og særegne sakkyndighet som det er behov for i incestsaker. Videre var det en feil at han i strid med hovedregelen i straffeprosessloven §139 ble oppnevnt som eneste sakkyndige. Selv om det ikke ble protestert mot dette under hovedforhandlingen for lagmannsretten, var det uheldig at ikke nok en sakkyndig ble oppnevnt. Det hevdes videre å ha vært en feil at den sakkyndige ikke på forhånd hadde gjennomgått dokumentene i saken. Endelig var det en saksbehandlingsfeil at den sakkyndige ikke avga skriftlig erklæring overensstemmende med straffeprosessloven §143 annet ledd. Selv om enkelte av disse forhold ikke direkte er feil etter straffeprosessloven regler, må de etter domfeltes mening iallfall samlet lede til at dommen oppheves.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Når det gjelder anken over saksbehandlingen, kan jeg være enig med forsvareren i at det bør vises stor varsomhet med å oppnevne som sakkyndig en lege som har avgitt rapport til politiet om et mulig straffbart forhold. Jeg kan imidlertid ikke se at overlege B her har satt seg selv i en posisjon som anmelder - en posisjon som i alminnelighet skulle reise tvil om hans egnethet som sakkyndig, jfr. Rt-1971-247. Jeg bemerker at overlege Bs rapport ble avgitt etter et møte på hans kontor, hvor det også deltok representanter for sosialkontoret og to representanter fra politiet - herunder en kvinnelig politiinspektør. Mistanken om morens seksualforgåelser mot to av sine barn, var således bragt til politiets kunnskap før overlege Bs rapport ble sendt. Det hører for øvrig med i bildet at moren tidligere hadde vært under strafforfølgning for seksualforgåelser mot barna. Hun ble således ett år og fire måneder forut for møtet på overlege Bs kontor underrettet om at saken var blitt henlagt på grunn av bevisets stilling. Etter møtet på overlege Bs kontor sendte Y sosialkontor politianmeldelse av moren og står således som anmelder i saken. Jeg kan etter dette ikke se at overlege Bs samtaler med gutten kan ha ført til at han skulle være utelukket fra å kunne oppnevnes som sakkyndig.
Jeg er enig med forsvareren i at man generelt sett bør tilstrebe å anvende sakkyndige som har særlig erfaring og kunnskap i det emne man ønsker belyst, men jeg kan ikke se at lagmannsretten her har begått feil ved å oppnevne overlegen ved Sentralsjukehusets barne- og ungdomspsykiatriske avdeling.
Jeg presiserer videre at det etter loven ikke gjelder noe ubetinget krav om at det skal oppnevnes flere sakkyndige og at de sakkyndige skal avgi en skriftlig erklæring. Jeg viser til reglene i straffeprosessloven §139 første ledd og §143 annet ledd. Jeg nevner at forsvareren under hovedforhandlingen ikke har hatt noe å bemerke til at overlege B ville være den eneste sakkyndige. Jeg vil ikke unnlate å nevne at overlege B som opprinnelig var oppført som vitne, her kunne ha forklart seg som sakkyndig vitne og i den egenskap kunne tillates å være til stede under hele hovedforhandlingen, jfr. straffeprosessloven §149. Jeg viser til Rt-1988-650.
Foranlediget av anførslene for Høyesterett vil jeg peke på at lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet ble truffet på grunnlag av en omfattende bevisførsel, herunder vitneforklaring av fostermor til domfeltes sønn, C. Det var dette vitnet som gjorde slike observasjoner at det ble gitt melding til Y sosialkontor og som førte til at overlege B ble anmodet om å ta samtale med gutten.
Domfelte er funnet skyldig i grove seksuelle overgrep mot to av sine mindreårige barn, en sønn og en datter, mens de var henholdsvis mellom 6 og 10 og 6 og 8 år gamle. Hovedtyngden av forgåelsene, uttaler lagmannsretten, fant sted under barnas overnattingsbesøk hos domfelte og hennes ektefelle i perioden fra april 1984 til etter sommeren 1985. Omsorgen for barna var i november 1982 overtatt av barnevernsnemnda, og de var plassert i fosterhjem. Domfelte hadde besøksordninger frem til høsten 1985 da det ble slutt på dette, fordi hennes ektefelle ble mistenkt for seksuelle overgrep mot hennes to døtre i 1984/85. Ektefellen ble i 1986 dømt til fengsel i ett år for disse forhold. Moren ble, som jeg tidligere har nevnt, anmeldt den gang for seksuelle overgrep mot barna, men saken ble henlagt i 1987.
Lagmannsretten har beskrevet de straffbare forhold slik: "... Retten legger til grunn at hun har hatt en omfattende utuktig omgang med C. Hun har således onanert ham, sugd hans penis, fått ham til å beføle seg i skrittet og stikke en eller flere fingre inn i hennes skjede, fått ham til å slikke seg i og utenfor skjedeåpningen. Tiltalte har også fått ham til å ligge oppå seg eller selv satt seg skrevs over ham mens de begge var nakne nedentil og slik at hun presset sitt kjønnsorgan mot hans penis. Overfor D har den utuktige omgang vært begrenset til å beføle henne i skrittet og å stikke en eller flere fingre inn i datterens skjede."
Overfor incestforbrytelser av denne alvorlige karakter er det nødvendig med en streng reaksjon i form av en langvarig frihetsstraff. At det har gått lang tid siden forgåelsene fant sted, kan bare tillegges begrenset vekt i denne saken. Dette synes å være typisk i incestsaker med mindreårige, noe som bekreftes av den måte forholdet ble avdekket på i denne sak. Jeg viser til Rt-1986-520. Etter at sosialkontoret fikk melding om forholdet i denne saken i juni 1988, ble tiltale uttatt et halvt år etter, 7. desember 1988, og hovedforhandling holdt 1. - 3. mars 1989.
Jeg nevner til slutt at domfeltes vanskelige livsforhold og psykiske vanskeligheter har lagmannsretten etter min mening tatt tilstrekkelig hensyn til ved straffastsettelsen. Jeg finner ikke grunnlag for å uttale meg om domfeltes psykiske tilstand kan skape særskilte problemer for soning av fengselsstraffen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.