Rt-1990-531
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-05-21 |
| Publisert: | Rt-1990-531 (167-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 73B/1990, snr 256/1989 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Edward Dahl mot 1. A (Forsvarer: advokat Erik Gjems-Onstad) 2. B (Forsvarer: advokat Johan Hjort) |
| Forfatter: | Langvand, Stuevold Lassen, Backer, Skåre, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §161, §166, §227, §49, Straffeprosessloven (1981) §330, §41, Straffeprosessloven (1981), §62 |
Dommer Langvand: Agder lagmannsrett avsa 22. september 1989 dom med slik domsslutning:
"I. 1. A, født xx.xx.1935, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §161 første ledd til en straff av fengsel i 1 - ett - år med fradrag av 25 - tjuefem - dager for utholdt varetekt.
2. Han dømmes til å erstatte staten saksomkostninger med kr. 5.000,- - femtusenkroner.
II. 1. B, født xx.xx.1955, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §161 annet ledd, mot samme lov §166 annet jfr. første ledd jfr. §49, og mot samme lov §227 - alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd -til en straff av fengsel i 8 - åtte - måneder, med fradrag av 3 - tre - dager for utholdt varetekt.
2. Han idømmes ikke saksomkostninger."
Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens dom.
Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for strengere straff for begge domfelte - at fengselsstraffen for A skulle settes til 1 år og 6 måneder og for B til 1 år.
Begge domfelte har påanket dommen. Anken er for A begrunnet med feil i saksbehandling, lovanvendelse og straffutmåling. B har i sin ankeerklæring gjort gjeldende de samme feil ved saksbehandling og lovanvendelse som A. Utenfor anken har Bs forsvarer for Høyesterett anført at straffen under enhver omstendighet er for streng.
Påtalemyndigheten har for begge domfelte anket til skjerpelse av straffen.
Som saksbehandlingsfeil er gjort gjeldende at det ikke fremgår av dommen - men bare av rettsboken - at en av de juridiske dommere i samsvar med straffeprosessloven §330 stemte for ny behandling av saken, idet han ikke fant ført tilstrekkelig bevis for at de tiltalte er skyldige etter tiltalen. De domfelte har vist til at det i domsgrunnene er uttalt at lagretten hadde svart ja på alle spørsmål og til at det i tilknytning til dette er bemerket: "Retten har lagt lagrettens kjennelse til grunn". Denne bemerkning hevdes å være feilaktig og misvisende når det ikke opplyses om at en dommer stemte for ny behandling.
Som den vesentlige anke mot dommen gjøres gjeldende at det av domsgrunnene for straffutmålingen klart fremgår at domfellelsen bygger på en etterforskning og bevisførsel som står i strid med hevdvunne prinsipper for bevisinnsamling og bevisførsel.
De domfelte viser til at det i domsgrunnene opplyses at vitnet C - som opprinnelig hadde støttet D - etter hvert var blitt skeptisk til, og senere skremt av, trekk ved bevegelsens virksomhet som han oppfattet som uttrykk for menneskeforakt, og bestemte seg for å avsløre det han vurderte som ekstreme utslag av D's og As virksomhet. Det heter at C i samme hensikt opprettet kontakt med F samtidig som han fortsatte som tilsynelatende interessert og ivrig tilhenger av D, og at han som ledd i avsløringen av bevegelsen sa seg villig til å være med på sprengning av X på E. Dette skjedde med Fs vitende og garanti for at G ville stoppe sprengningsaksjonen før den kom til utførelse.
Det må etter dette - hevder de domfelte - legges til grunn at vitnet C iallfall i en måneds tid før sprengningen av X skulle finne sted, virket som agent for G. C opptrådte i denne tid - som lagmannsretten har uttrykt det - i en dobbeltrolle: Tilsynelatende skulle han delta i aksjonen mot X, mens han samtidig samarbeidet med F. I denne dobbeltrolle - heter det i lagmannsrettens dom - "øvet C som ivrig medspiller påvirkning på sprengningsplanen og dens påtenkte gjennomføring, og F var kjent med og interessert i at han spilte en slik rolle som ledd i avsløring av planen".
Domsgrunnene viser at det har vært et samarbeid mellom F og C og at denne har påvirket de domfelte. De bevis som derved er søkt tilveiebrakt, er innhentet under slike omstendigheter at det vil være i strid med hevdvunne prinsipper i norsk straffeprosess å legge bevisene til grunn. Det er vist til avgjørelsene i Rt-1948-46 og Rt-1984-1076. Den sistnevnte avgjørelse trekker opp nærmere rammer for innhenting av bevis gjennom utradisjonelle etterforskningsmetoder. Den fremgangsmåte som er fulgt i den foreliggende sak, faller klart utenfor de lovlige rammer.
De domfelte anfører at lagmannsretten har tillatt en bevisførsel som det ikke var lovlig adgang til. Under enhver omstendighet har lagmannsretten begått slike feil ved behandlingen av saken at det har skapt grunnlag for en uriktig kjennelse om straffeskyld. Dommen påstås derfor opphevet.
Dersom Høyesterett skulle komme til at det ved bevisførselen ikke er gått frem i strid med straffeprosessuelle prinsipper, må det være grunnlag for å nedsette straffen for begge domfelte. Den aksjon de etter dommen skulle delta i, hadde ikke så graverende trekk som lagmannsretten synes å ha tillagt den.
Aktor har fremholdt at spørsmålet om Gs etterforskning var lovlig egentlig ikke ble behandlet for lagmannsretten. Forsvarerne uttalte i sine innledningsforedrag at de senere, etter bevisførselen, ville vurdere de etterforskningsmetoder G hadde benyttet. Etter bevisførselen gav forsvarerne uttrykk for at de ikke ville påberope seg Gs etterforskningsmetoder som selvstendig grunnlag for at de tiltalte ikke kunne dømmes til straff. Lagmannsretten fant det åpenbart at det ikke kunne reises innvendinger mot påtalemyndighetens etterforskning og bevisførsel. Lagretten kan for øvrig ikke ha vært ukjent med at det går en grense for hva som etter norsk straffeprosess er lovlig etterforskning.
Aktor har anført at den etterforskningsmetode G har benyttet ikke kan karakteriseres som provokasjon eller som en provokasjonslignende metode. Det kan ved bedømmelsen av dette forhold ikke legges avgjørende vekt på opplysningene i lagmannsrettens domsgrunner for straffutmålingen. Disse har etter påtalemyndighetens oppfatning fått en uheldig form.
Gs metode - spaning og etterforskning på grunnlag av tysting - atskiller seg i realiteten lite fra tradisjonell etterforskning, og den må klart anses for å ligge innenfor de grenser som er trukket opp i rettspraksis, jf her særlig avgjørelsene i Rt-1986-779 og Rt-1984-1076. Det foreligger derfor ingen feil ved lagmannsrettens saksbehandling som kan lede til opphevelse av lagmannsrettens dom.
Påtalemyndigheten har anført at straffene bør skjerpes. Det dreier seg om forbrytelser som det må reageres strengt mot av allmennpreventive grunner. For As vedkommende tilsier også spesialpreventive hensyn en strengere reaksjon. Han er fortsatt en sentral person i det aktuelle miljø og har stor påvirkningskraft. Derfor er det overfor A behov for å understreke alvoret i saken ved å skjerpe straffen.
Jeg finner at de domfeltes anke over saksbehandlingen og lovanvendelsen ikke kan tas til følge.
Jeg behandler først de domfeltes anførsel om at det innebærer en saksbehandlingsfeil at det ikke er opplyst i domsgrunnene at en av de juridiske dommere stemte for ny behandling av saken for andre dommere. Jeg finner det klart at straffeprosessloven ikke påbyr at domsgrunnene skal inneholde en slik opplysning. Straffeprosessloven §41 bestemmer at domsgrunnene skal opplyse om dommen er enstemmig, og at det i motsatt fall skal fremgå "hvilke av rettens medlemmer som er uenige i domsslutningen, og hvilke punkter uenigheten gjelder".
Den dissens det her dreier seg om, gjelder ikke forhold som etter loven skal fremgå av domsgrunnene. Dissensen gjelder heller ikke uenighet om disse eller om domsslutningen. Jeg finner ikke holdepunkt for å gi denne bestemmelsen tilsvarende anvendelse på en dissens om hvorvidt lagrettens kjennelse skal legges til grunn for dommen. Jeg kan heller ikke se at det er behov for en utvidet anvendelse av straffeprosessloven §41.
Etter min mening kan heller ikke den del av anken som er grunnet på innvendinger mot Gs etterforskning føre frem.
Jeg nevner at saken ble behandlet over 9 dager i lagmannsretten der 34 vitner - herav 10 tilknyttet G - gav forklaring. G forklarte seg for den dømmende rett om sin befatning med saken i dens enkelte stadier - om kontakter med C, om møter som var holdt internt innenfor G og om den plan som var lagt for i sluttfasen å avverge attentatet mot X. Opplysningene om disse forhold ble - som bevisførselen for øvrig - gitt for åpne dører. Bare 4 vitner ble avhørt for lukkede dører etter begjæring fra forsvareren for domfelte nr. 1, A. Begjæringen var grunnet i hensynet til privatlivets fred. Den omstendighet at det under saksbehandlingen for lagmannsretten ikke var reist spørsmål om etterforskningens særegne karakter, innebærer at det i rettsboken ikke er protokollert noe om forholdet. Spørsmålet om bevisførselen må derfor løses på grunnlag av de opplysninger som er gitt for Høyesterett under referanse til rettspraksis og juridisk teori.
I dommen i Rt-1984-1076 som gjaldt spørsmålet om bruk av utradisjonelle etterforskningsmetoder i narkotikasaker, pekes det på at lovgiver har avstått fra å regulere bruken av utradisjonelle etterforskningsmetoder og overlatt til domstolene å trekke grensene. Avgjørelsen trekker opp slike grenser i flere henseender.
Lagmannsrettens domsgrunner som er gitt til begrunnelse for straffutmålingen, har i beskrivelsen av Cs kontakt og samarbeid med G på enkelte punkter fått en mindre heldig utforming.
Det er klart dokumentert at det var C som tok kontakt med G. C gav G opplysninger om de planer kretsen omkring A hadde lagt, med sikte på anslag mot person og mot bygninger. F ble således av C "tipset" om en plan A hadde utarbeidet og som gikk ut på anslag mot X på H på E. Politimyndighetenes innkobling til det videre spaningsarbeid hadde således sitt utgangspunkt i tradisjonell tysting. De opplysninger G herunder fikk av C, bar bud om farlig virksomhet som det var fullgode grunner for G til å rette oppmerksomhet mot og å søke avdekket og avverget.
Jeg anser det fullt klarlagt at det her ikke har foreligget noen provokasjon fra G. G har ikke fremkalt den plan og den virksomhet som gjennom kretsen om A ble utøvd med sikte på å slå til mot X. Jeg finner det like klart at det fra Gs side heller ikke har foreligget noen provokasjonslignende etterforskning. Den foreliggende sak atskiller seg sterkt fra den som er omtalt i Rt-1984-1076. I den saken trådte en G direkte inn i saken og utgav seg som medspiller i den videre kriminelle virksomhet. Noe tilsvarende har ikke forekommet i den foreliggende sak. Denne har heller ikke de trekk som karakteriserer infiltrasjon. I overgangen fra tradisjonell tysting til viten om og aksept av Cs medspill med A og B, har etterforskningen riktignok fått noen likhetstrekk med infiltrasjon - uten at dennes særtrekk her har vært oppfylt. G har ikke på noe trinn av etterforskningen latt noen av sine tjenestemenn gå inn i slik aktiv medvirkning som infiltrasjon omfatter. Den etterforskning som her har vært drevet, har - etter mitt syn - flere likhetstrekk med saken i Rt-1986-779, hvor det ble ansett å foreligge kontrollert overlevering ("controlled delivery"). Gs overvåking i dette tilfelle av planen om å ødelegge X, hadde karakteren av en kontrollert aksjon, med sikte på å avdekke anslaget, og i siste hånd å avverge dette. Som tilfellet var i saken fra 1986 lot G i den foreliggende sak - i full forståelse og fullt samvirke med C - denne uten noe avvik følge det opplegg som hans medspillere, herunder A, hadde gitt anvisning på.
Den etterforskningsmetode som her har vært anvendt, kommer - slik jeg bedømmer forholdet - ikke i konflikt med de alminnelige prinsipper som vår straffeprosessordning hviler på og som rettsmyndighetene må påse overholdt, ved å respektere synspunkter om en fair prosess basert på rettssikkerhet.
De domfeltes angrep på saksbehandling og lovanvendelse kan således ikke gis medhold.
Det er fra begge sider rettet angrep på straffastsettelsen. Saken har mange særtrekk som gjør det vanskelig å fastlegge den rette straff for forholdet som i flere henseender er graverende. Etter mitt syn gir flertallets straffastsettelse uttrykk for et rimelig straffenivå. Ankene over straffutmålingen tas således ikke til følge.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Ankene forkastes.