Rt-1973-452

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-04-07
Publisert:	Rt-1973-452
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 55B/1973
Parter:	Staten v/Forsvarsdepartementet (advokat Ketil Lund - til prøve) mot Ivan Gulbrandsen m.fl. (64 parter) (høyesterettsadvokat Knut Lassen).
Forfatter:	Blom, Mellbye, Heiberg, Mindretall: Endresen, Lorentzen
Lovhenvisninger:

Dommer Blom: Forsvaret tok 1. januar 1959 i bruk et skyte- og øvelsesfelt - - Blåtindfeltet - - i Målselv, Balsfjord og daværende Malangen kommuner. Ekspropriasjonserstatning for 10-års perieden frem til 1. januar 1969 ble fastsatt ved underskjønn og overskjønn ved Malangen herredsrett i form av årlige erstatninger. For en ny 10-års periode fra 1969 til 1979 hvor det ble lagt vesentlig strengere bånd På den rådighetsutøvelse som var tillatt innen feltet, ble det holdt nytt skjønn til fastsettelse av erstatninger ved Malangen herredsrett 4. mai 1970, og overskjønn ble avhjemlet ved samme rett 4. januar 1972. Også ved det nye skjønn ble det fastsatt årlige erstatningsbeløp for de 146 takstnumre skjønnet omfattet.

Staten v/Forsvarsdepartementet har påanket overskjønnet til Høyesterett for så vidt angår en gruppe saksøkte som er tilkjent erstatninger for tap eller reduksjon av beite. Etter at anken var uttatt, er det inntruffet enkelte endringer i partsforholdet, dels ved overdragelser, dels ved dødsfall, slik at saken for Høyesterett gjelder 50 takstnumre. Det nåværende partsforhold fremgår av Høyesteretts rettsbok.

Jeg bemerker først at overskjønnet omfattet tre kategorier av beiteinteresserte. Først gjaldt det dem som eide grunn innenfor det området som er båndlagt som skytefelt. Disse ble tilkjent erstatning både for tap av rettigheter i det båndlagte området og for ulemper på resteiendommene. Dernest gjaldt det beiteinteresserte som ikke eide grunn innenfor feltgrensen, men hadde beiterettigheter der fordi det var etablert fellesbeite mellom brukene innenfor hvert enkelt gårdsnummer. Overskjønnsretten tilkjente her erstatning på det grunnlag at eierne av bruk som lå utenfor feltet, hadde beiterett innenfor feltet så langt vedkommende gårdsnummer strakte seg. Erstatning ble også her gitt både for tap av rettigheter i det båndlagte området og for ulemper på resteiendommene. For så vidt angår disse to grupper, er overskjønnet ikke påanket.

Statens anke refererer seg til en tredje gruppe grunneiere som

Side:453

har sin eiendom utenfor feltet, og som etter statens oppfatning heller ikke har beiterettigheter i feltet i kraft av fellesbeite innenfor hvert enkelt gårdsnummer. Staten erkjenner at også medlemmene av denne gruppe er utsatt for samme ulemper som medlemmene av de to første, men hevder at det beror på uriktig lovanvendelse når de er tilkjent erstatning, subsidiært at skjønnsgrunnene ikke er tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen.

Staten gjør for så vidt gjeldende at det ekspropriasjonsrettslige vern bare omfatter interesser som er knyttet til utøvelse av rettigheter, ikke til rent faktiske interesser som utøves «precario» - avhengig av grunneierens tillatelse til enhver tid. Subsidiært hevder staten at selv om slike interesser i noen grad er beskyttet overfor inngrep fra tredjemann, så kan dette ikke gjelde i forhold til staten som grunneier. Hvis det er så at staten når som helst kunne bringe beiteutøvelsen til opphør, er det ikke grunnlag for å tilkjenne de beiteinteresserte erstatning fordi om staten gjennom etablering av skytefeltet har umuliggjort eller vanskeliggjort utøvelsen av beitet. Det er da en saksbehandlingsfeil at overskjønnsretten ikke har tatt standpunkt til om beiteutøvelsen på statens område har skjedd i henhold til en rett, eller om det bare dreier seg om en faktisk tålt bruk. Videre hevder staten at det under enhver omstendighet er feil når overskjønnsretten har tilkjent erstatning til nedlagte bruk og til bruk hvor det ikke er husdyrhold. Staten har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet oppheves for så vidt angår ankemotpartene og hjemvises til ny behandling for Malangen herredsrett.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes Staten v/Forsvarsdepartementet.»

De beiteinteresserte har prinsipalt gjort gjeldende at staten alt ved underskjønnet i 1957 erkjente at de var berettiget til erstatning, og at den ikke nå kan gå tilbake på denne erkjennelse. Subsidiært henholder de seg til overskjønnets rettsanvendelse. De har nedlagt slik påstand:

«Malangen herredsretts overskjønn av 4. januar 1972 stadfestes for så vidt det er påanket.»

Fra begge sider er det henvist til en lang rekke rettsavgjørelser hvorav jeg nevner: Rt-1915-913 (Sandholt), Rt-1928-993 (Lillehammer kommune), Rt-1953-1166 (Vågå kommune m.fl.), Rt-1957-400 (Kristiansund Idrettsforening), Rt-1962-163 (Altevatn), Rt-1969-1220 (Malangen) og Rt-1970-174 (Larvik skytterlag).

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Malangen herredsrett med avhør av i alt 40 parter og vitner. Dette bevisopptak som jeg ikke går nærmere inn På, bringer ikke saken i noen annen stilling enn for overskjønnsretten.

Jeg nevner for ordens skyld at mens staten ved de tidligere skjønn har hevdet at inngjerding av skytefeltet var faktisk og/ eller økonomisk uoverkommelig, har den under ankeforberedelsen på nærmere vilkår tilbudt å gjerde inn en del av feltet.

Side:454

Tilbudet er imidlertid avslått og kan ikke ha betydning for Høyesteretts avgjørelse av anken over overskjønnet.

Jeg er kommet til at anken må føre frem for så vidt angår de bruk som er nedlagt eller ikke har husdyrhold, men at overskjønnet for øvrig må stadfestes.

Da saken er egenartet, og de rettsavgjørelser som partene har henvist til ikke uten videre gir veiledning for avgjørelsen, må jeg først fremheve de springende punkter.

De eiendommer saken gjelder, er alle utskilt fra fem opprinnelige gårdsnumre - - nr. 8,15,16,17 og 18. Disse gårder ble etablert omkring 1800-tallet ved at innflyttere sørfra fikk festeseddel på statens grunn, og senere har fått skjøte. Det dreier seg om familiebruk hvor beite for storfe, geit og sau har vært av avgjørende betydning for næringsgrunnlaget så lenge eiendommene har vært drevet som gårdsbruk. Dette beitet har dels vært drevet i egen utmark, dels på utmark tilhørende bruksnummer under samme gård, dels på utmark På bruksnummer fra andre av gårdene og dels på statens eiendom. Det har aldri vært satt opp gjerder i utmarken, og dyrene har den hele tid beitet fritt og uten stengsler også innen de områder som nå klausuleres. Det er de naturlige topografiske forhold som har vært avgjørende for hvor dyrene har gått, og det har i den forløpne tid verken fra eiere av privat grunn eller fra staten noen gang vært gitt uttrykk for at beitet kunne bringes til opphør ved ensidig beslutning av grunneieren.

Klausuleringen av skytefeltet har i første omgang den virkning at storfe og geit ikke kan beite der, og at sauebeitet blir vanskeliggjort. Men slik forholdene her ligger an, har klausuleringen også medført at den enkelte grunneier er blitt avskåret fra å bruke sin egen utmark utenfor feltet til beite for storfe og geiter. Inngjerding eller gjeting blir ifølge overskjønnet for dyrt, og resultatet av klausuleringen er at beitet i stor utstrekning må opphøre også utenfor feltet. Følgen av dette er at geitdriften må avvikles. Storfeholdet må innskrenkes til de dyr som kan føs på egen dyrket mark, og saueholdet blir forbundet med atskillige ulemper. Dette er, som jeg før har nevnt, ulemper av samme art og styrke som de som rammer beiteinteresserte med eiendom eller bruksrettigheter innen feltet, og som disse overensstemmende med statens standpunkt er tilkjent erstatning for.

I og med at virkningen av klausuleringen strekker seg utenfor skytefeltet, innebærer den derfor et vesentlig inngrep i en meget gammel, fast etablert ordning. Dette inngrep rammer en begrenset krets av gårdbrukere med slik styrke at næringsgrunnlaget forrykkes. Og inngrepet fremtrer som og har samme virkning som om det var foretatt overfor eiendom eller særrettigheter.

For så vidt disse virkninger kan føres tilbake til klausulering av privat grunn innenfor skytefeltet, finner jeg at klausuleringen må utløse rett til erstatning. Det gjelder her en felles utnyttelse av brukernes private eiendommer. Uansett om man karakteriserer bruksmåten som en rettslig eller faktisk ordning, kan staten etter min mening ikke gripe inn i beitet til opphør uten å erstatte de skadevirkninger som rammer hele området.

Side:455

Mer tvilsomt ligger saken an når det gjelder den reduksjon av beitet som kan føres tilbake til at staten disponerer sin egen grunn for skytefeltet.

Men forholdet her er ikke parallelt med en grunneiers vanlige eller påregnelige utnyttelse av egen grunn. Tiltaket har vidtgående og ekstraordinære virkninger utenfor statens eiendom og rammer hele utnyttelsen til beite fra de omliggende gårdsbruk med virkninger som kan sidestilles med at også de var blitt klausulert. Når det ligger slik an, finner jeg at overskjønnsrettens rettsanvendelse er riktig når den har tilkjent erstatning, og jeg kan ikke se at det er begått noen feil som hindrer Høyesteretts prøvelse av anken ved at overskjønnsretten har unnlatt å ta standpunkt til den rettslige karakter av den beitebruk det her er tale om.

Hittil har jeg bare talt om de bruk som var i drift og hvor det var husdyrhold da overskjønnet ble holdt. For 23 bruks vedkommende gjelder imidlertid at de enten var nedlagt som gårdsbruk, eller at det ikke var husdyrhold der lenger. Overskjønnsretten har tilkjent disse bruk erstatning med varierende beløp med den begrunnelse at klausuleringen likevel medfører en viss verdiforringelse av eiendommene som salgs -eller utleieobjekter. Denne rettsanvendelse er jeg ikke enig i. Når jeg er kommet til at det under de foreliggende særlige omstendigheter må tilkjennes erstatning til bruk med husdyrhold, er det som før nevnt vesentlig av den grunn at et århundregammelt, fast etablert nødvendig næringsgrunnlag blir revet bort, men dette er ikke tilstrekkelig grunnlag for en Plikt til å yte erstatning for nedgang i omsetningsverdi eller mulig fremtidig beiteverdi i tilfelle hvor beitet allerede er avviklet av årsaker som ikke har noe med klausuleringen å gjøre.

For disse bruks vedkommende mener jeg da at overskjønnet må oppheves. Jeg tilføyer at jeg ikke finner å kunne ta standpunkt til ankemotpartenes prinsipale anførsel om at staten ved det første underskjønn i 1957 eller ved de senere skjønn har opptrådt slik at den har fraskrevet seg adgangen til å bestride at erstatning skal ytes til eierne av nedlagte bruk. Denne anførsel må i tilfelle prøves av overskjønnsretten i det nye skjønn På samme måte som andre mulige grunnlag for erstatningsplikt.

Ankemotpartene har ikke påstått saksomkostninger hos staten, idet de har hatt fri sakførsel. I den utstrekning Høyesteretts avgjørelse gir staten medhold, finner jeg ikke grunn til å tilkjenne staten saksomkostninger. Jeg stemmer etter dette for denne

dom:

1. Overskjønnet oppheves og saken hjemvises til overskjønnsretten for så vidt angår takstnr. 1,2,3,5,6,27,29,31,32,35,36, 37,38,41,43,48,49,51,52,53,55,62 og 65.

2. For øvrig stadfestes overskjønnet i den utstrekning det er påanket.

3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:456

Dommer Endresen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Jeg nevner først at jeg i likhet med førstvoterende finner at staten som ekspropriant må betale erstatning til ankemotpartene for tap de måtte lide ved at de berøves adgangen til å bruke beitet på privateid grunn innen Blåtindfeltet. Etter de foreliggende opplysninger finner jeg at det gårdene imellom har vært en gjensidig beitepraksis av slik fasthet og karakter at staten som ekspropriant ikke kan påhefte et forbud mot beiting på den privateide grunn uten å yte erstatning også til disse brukere. Jeg nevner videre at erstatning også må betales for tap som ankemotpartene måtte lide ved at de ikke får bruke sin egen utmark og andres utmark utenfor feltet til beite på grunn av at det ikke er oppsatt gjerde mellom skytefeltet og denne utmark.

Når det imidlertid gjelder spørsmålet om ankemotpartene kan kreve erstatning for at de ikke får utnytte beitet på statens grunn, står saken etter min mening i en annen stilling. Som jeg ser det, blir spørsmålet om staten På grunn av den beiting som grunneierne på naboeiendommene i tidens løp har utøvd, må tåle innskrenkninger i sin disposisjonsrett som eier. Jeg ser det slik at ankemotpartene ikke vil kunne kreve erstatning for at det nå forbys dem å bruke beitet på statens grunn med mindre de etter forholdene rettslig stod i slik stilling at de kunne motsette seg å bli berøvet beitemulighetene. Dette må etter min mening gjelde uansett hva formålet med forbudet mot beiting har vært, når det bare ikke dreier seg om usaklig motiverte eller vilkårlige disposisjoner. Om ankemotpartene står i slik stilling at de kunne motsette seg å bli utestengt fra beitet på statens grunn, vil bero på en samlet vurdering av forholdet mellom staten på den ene side og de private grunneiere og deres rettsforgjengere på den annen - brukenes opprinnelse, grunneiernes behov for bruk av beitet på statens grunn, beitingens omfang i tidens løp og myndighetenes og grunneiernes innbyrdes opptreden.

Ifølge overskjønnsrettens premisser finner retten det unødvendig å ta standpunkt til om beitingen - - og så vidt skjønnes gjelder det alle husdyrslag det her er tale om - - «har vært utslag av særrettigheter, eventuelt allemannsrettigheter av kvalifisert art eller om det dreier seg om en bruk som har vært utøvd såkalt precario». Jeg forstår dette slik at ankemotpartene etter rettens mening må ha krav på erstatning, selv om det skulle dreie seg om en bruk som bare har kunnet utøves fordi den har vært tålt fra eierens side. Til dette er å si at eieren hvis det dreier seg om en tålt bruk, må ha adgang til å kreve beitingen brakt til opphør, og det følger da av det jeg før har sagt at husdyreierne ikke vil kunne kreve erstatning for dette. Etter min mening beror det derfor på en uriktig rettsoppfatning når overskjønnsretten har lagt til grunn at ankemotpartene må ha krav På erstatning selv om det bare foreligger en tålt bruk. Overskjønnet må da oppheves, og dette for alle ankemotparters vedkommende, idet det så vidt skjønnes har vært beitet på statens grunn fra samtliges eiendommer.

Side:457

Så lenge overskjønnsretten ikke har tatt standpunkt til om ankemotpartene etter omstendighetene ville ha kunnet motsette seg å bli utestengt fra beitet På statens grunn, kan Høyesterett ikke prøve dette spørsmål. Hvis overskjønnet ble opphevet - som jeg mener er det riktige - måtte imidlertid overskjønnsretten under det nye skjønn ta standpunkt til om ankemotpartene rettslig står i slik stilling at staten ikke hadde adgang til å forby dem å bruke beitet. Og kom overskjønnsretten til at så var tilfellet, ville det også kunne få betydning når det gjelder nedlagte bruk.

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende.

Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Endresen.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Dommer Heiberg: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av overskjønnet (lagdommer Jon Fjalstad med domsmenn): - - -

Rettens bemerkninger:

Eiendomsrettslig kan de saksøkte inndeles i forskjellige kategorier. En del av dem eier grunn i Blåtindfeltet. Både disse og de av de saksøkte som ikke eier grunn i feltet, men som har utøvd beite på grunn som tilhører andre bruk innen samme gårdsnummer, og som ligger innenfor feltet, anerkjennes av saksøkeren som erstatningsberettiget for så vidt angår beiteinteressene.

Når det gjelder de øvrige saksøkte, som krever erstatning for beite, får imidlertid klausuleringen tilsvarende faktiske virkninger hva beiteinteressene angår. Beiteområdene innen feltet - både statseide og private - går naturlig over i utmarken - beiteområdene - på disse saksøktes egen eiendom. Som påpekt av underskjønnet, har det ikke vært satt opp gjerder i utmarken i eiendomsgrensene eller andre steder. Dyrene fra de saksøktes eiendommer har beitet fritt og uten stengsler, også innen de områder som nå klausuleres, både på statens områder og på privateid grunn, herunder også utenfor det gårdsnummer vedkommende saksøkte sogner til. Det er de naturlige, topografiske forhold som har vært avgjørende for hvor de enkelte bruk har utøvd beite. Heller ikke i inneværende klausuleringsperiode er det forutsatt at saksøkeren kommer til å innhegne Blåtindfeltet på kortere eller lengere strekninger. Når nå en del av de naturlige og faktiske beiteområder for de saksøkte klausuleres, får det virkning for beitet i det hele, også på områder som ligger utenfor feltet, men som støter til og naturlig går i ett med dette. Det blir for dyrt for de enkelte saksøkte å foreta inngjerding mot feltet eller å gjete buskapen De må i stor utstrekning opphøre med beitingen også på de private områdene utenfor feltet, slik tilfellet for øvrig også er med de saksøkte som

Side:458

selv eier utmark både innenfor og utenfor feltgrensen. For så vidt kan en si at beiteverdien av tilstøtende privat grunn reduseres som en direkte følge av klausuleringen av Blåtindfeltet. Retten er enig med underskjønnet i at også de saksøkte som ikke eier grunn i selve feltet, men hvis beiteinteresser berøres på forannevnte måte, må ha krav på erstatning for inngrepet i beiteinteressene, utmålt etter samme prinsipper som for dem som eier grunn innenfor feltet. Også beiteinteresser knyttet til privateide områder under andre gårdsnummer enn den enkelte saksøktes «eget» gårdsnummer, må ansees erstatningsrettslig vernet. Såvidt forstås, ble disse prinsipper også lagt til grunn ved under- og overskjønnet i 1957/58, altså med virkning for den 10-årsperiode som nå er løpt ut, jfr. side 21 flg. i underskjønnet av 30/7 1957.

Disse betraktninger må føre til at også de bruk som støter til Nilasheimen, nemlig brukene under gnr. 8, 13 og 15 i Målselv, og som har utøvd beite med storfe både der og på sine tilstøtende egne utmarksområder, samt i noen utstrekning vel også på annen statsgrunn, erstatningsrettslig må behandles på linje med de saksøkte som eier grunn i feltet eller omfattes av de spesielle skjønnsforutsetninger §2. Retten finner med hensyn til Nilasheimen grunn til å tilføye følgende: Hele denne eiendom - gnr. 14, bnr. 1 i Målselv, - ligger i det klausulerte område. Brukene under gnr. 8, 13 og 15 har beitet der med sine storfe så lenge brukene har eksistert, først som leilendingsbruk under staten, og siden - visstnok fra midten av forrige århundre - som privateide gårdsbruk. Brukene har i generasjoner vært drevet som gårdsbruk. Det gjelder også de av brukene som i årene etter krigen etter hvert er blitt nedlagt som gårdsbruk. Gårdsbrukene har først og fremst vært basert på husdyrhold, særlig da som ledd i melkeproduksjon. Nilasheimen er i sin helhet utmarksområde med godt beite. De tilstøtende bruk under gnr. 8 med flere har vært avhengige av dette beite samt av beite på de tilstøtende private utmarksområder under de samme gårdsnummer, for å kunne opprettholde en buskap som har gitt tilfredsstillende levevei for dem som gårdbrukere. Heller ikke Nilasheimen har vært - eller vil nå bli - inngjerdet. Slik de topografiske og naturlige forhold i det hele er, er det i helt overveiende grad nettopp brukene under gnr. 8, 13 og 15 som har beitet med storfe i Nilasheimen. Klausuleringen medfører at storfe ikke lenger kan beite der. Og også de tilstøtende private utmarksområder utenfor feltet får redusert beiteverdi, på samme måte som de private tilstøtende utmarksområder på andre strekninger langs feltet. Retten ser det slik at det er det samlede økonomiske tap på grunn av inngrepet i beiteinteressene som må erstattes også når det gjelder de saksøkte som har utøvd beite i Nilasheimen, uten hensyn til om det kan sies å foreligge særrettigheter til beite der. Retten finner det etter dette unødvendig å ta standpunkt til om saksøkeren etter det som passerte ved skjønnene i 1957/58 og ved underskjønnet i 1970, nå kan ansees avskåret fra å bestride at beiteinteressene i Nilasheimen er erstatningsrettslig vernet.

Også om en konkret tar for seg de saksøkte som eier bruk under andre gårdsnummer, således under gnr. 16, 17 og 18, som overhodet ikke eier grunn innenfor feltgrensen, er forøvrig situasjonen den at husdyrhold med melkeproduksjon har utgjort en vesentlig del av næringsgrunnlaget så lenge eiendommene har vært drevet som gårdsbruk.

Side:459

Utmarksbeitet på begge sider av feltgrensen har igjen hatt betydning for at brukerne har kunnet opprettholde en buskap som har gitt noenlunde tilfredsstillende levevei for innehaverne og deres husstander.

Også når det gjelder sauebeite på statens umatrikulerte grunn, finner retten det unødvendig å ta standpunkt til om dette har vært utslag av særrettigheter, eventuelt allemannsretter av kvalifisert grad, eller om det dreier seg om en bruk som har vært utøvd såkalt precario. I den utstrekning sauebeitet berøres ved klausuleringen - noe retten skal komme tilbake til - må man basere erstatningsvurderingen på det faktum at sauene beiter på tvers av eiendomsgrensene.

2. Retten skal dernest først behandle erstatningsspørsmålene for tapt beite når det gjelder eiendommer som fremdeles drives som gårdsbruk.

Saksøkeren er enig i at erstatningsfastsettelsen må baseres på at beite med storfe og geit er i strid med skjønnsforutsetningene. At enkelte av de saksøkte i noen utstrekning hittil i inneværende 10-årsperiode synes å ha overtrådt beiteforbudet, er saksøkeren således enig i at en må se bort fra ved erstatningsutmålingen. Som underskjønnet legger retten til grunn at utmarksbeitene er rikelige og av meget god kvalitet.

Som påpekt foran, og som fremhevet av beitekonsulent Lyftingsmo både i hans skriftlige uttalelse og under hans muntlige forKlaring ved overskjønnet, får klausuleringen konsekvenser også for beitet på de tilgrensende utmarksområder utenfor feltet. Lyftingsmo fremholder at de saksøkte ikke kan slippe melkedyrene ut i utmarken. Underskjønnet har lagt dette til grunn. Også overskjønnet finner å måtte gjøre det, og i likhet med underskjønnet bygger man på at de fleste saksøkte er henvist til å fortsette sin melkeproduksjon med de dyr som de kan sommer- og vinterfø på sin dyrkede mark, og de saksøkte er i stor utstrekning henvist til å redusere besetningen. De påføres derved et inntektstap som må erstattes. - - -

Også beite med geit er forbudt i feltet. Forbudet medfører at de fleste av de saksøkte som driver med geitehold, må opphøre med dette, fordi de heller ikke kan nytte de utmarksområder som støter til feltet. Enkelte av de saksøkte i Balsfjord kommune har imidlertid i behold muligheter for å la geit beite i utmarksområder som ikke støter til eller går inn i feltet. Erstatningsvurderingen vil bli basert på hvordan situasjonen for så vidt ligger an for de enkelte saksøkte. - - -

3. En del av de saksøktes eiendommer er etter hvert blitt nedlagt som gårdsbruk, uten at dette kan tilskrives den militære virksomhet i Blåtindfeltet. Retten er enig med underskjønnet, jfr. side 12-13, i at en ikke kan bygge erstatningsfastsettelsen for disse saksøkte på at de er i drift som gårdsbruk. Det skjer for deres vedkommende ikke noe inngrep i aktuelle beiteinteresser. Men klausuleringen av Blåtindfeltet medfører likevel en viss verdiforringelse av deres eiendommer som salgs- eller utleieobjekter, også fordi beitemulighetene reduseres, og denne verdiforringelse må i prinsippet være gjenstand for erstatning. Også reduksjon av beitemuligheter utenfor vedkommende bruks egne grenser og på utmarksområder tilhørende andre gårdsnummer, og staten, tas i så måte i betraktning. Underskjønnet har benevnt denne tapspost - inngrepet i beitemuligheter - for leieverdi. Nærværende rett bruker betegnelsen beitemuligheter.

Side:460

Vurderingen av denne tapspost må i høy grad bli skjønnsmessig. Selv om jordbruket i distriktet i de senere år må sies å ha vært noe på retur, kan bildet endre seg. Under det følgende avsnitt i premissene om skogsdriften kommer retten inn på den nye sponplatefabrikken i Sørreisa. Samtlige av de saksøktes eiendommer ligger i leveringsdistriktet for denne fabrikk. Retten mener det er realistisk å regne med at igangsettingen av fabrikken vil gjøre det mer attraktivt å satse på jordbruk i dette distriktet. Dette antas å slå ut i større etterspørsel og høyere eiendomsverdier i distriktet i de nærmeste år fremover, og da også for skogløse eiendommer. Også i de årene som har gått, har det for øvrig funnet sted en viss omsetning av eiendommer med sikte på jordbruksdrift. -