RG-1970-9

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1969-06-09
Publisert:	RG-1970-9
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 9. juni 1969 i ankesak nr. 241/1968
Parter:	Ruth Nygaard (advokat Harald Hesselroth) mot Edvin Nygaard (advokat Torleif Skavern v/advokat Arne Juel Fosse).
Forfatter:	Lagdommerne K. Strømsted, Karl Lous, tilkalt dommer, byskriver Audun Bruvoll
Lovhenvisninger:	Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, Grunnloven (1814) §107, Odelsloven (1821) §9, Odelsloven (1821), Odelsfrigjøringsloven (1907), Tvistemålsloven (1915) §180, Tinglysingsloven (1935)

Sigurd Nygaard fikk ved skjøte tinglyst 27/3 1939 overdratt eiendommen Nygaard, gnr. 39 bnr. 30 i Sør-Aurdal fra sin far Ole O. Nygaard, som hadde eiet eiendommen siden 1904.

I forbindelse med spørsmål om regulering av bidrag til Sigurd Nygaards tidligere hustru Sofie Nygaard ble 29. april 1949 inngått

Side:10

rettsforlik i Valdres herredsrett hvoretter Sofie Nygaard skulle overta til eiendom småbruket Nygaard, gnr. 39, bnr. 30, men slik at Sigurd Nygaard skulle beholde et skogstykke på ca. 30 mål som hadde tilligget eiendommen og var beliggende på Bagnsåsen, ca. 6-7 km fra Nygaard.

Skylddelingsforretning ble avholdt 25. juli 1949 og tinglyst 3/8 1949. Ved denne skylddelingsforretning ble fra gnr. 39 bnr. 30 fraskilt, etter nærmere grensebeskrivelse, en parsell Fjellbu av skyld 0.06 mark, mens hovedbølets gjenværende skyld ble 0.10 mark. Det heter i skylddelingsforretningen at den eiendom som deles omfatter jordbruk med skog og at herredsstyret har samtykket i skylddelingen.

Skjøte fra Sigurd Nygaard til Sofie Nygaard på den gjenværende del av gnr. 39 bnr. 30 ble tinglyst 26. januar 1951. Sofie Nygaard er fremdeles eier av denne eiendom. Sigurd Nygaard beholdt hjemmelen på den utskilte del gnr. 39 bnr. 73.

Sigurd Nygaard var i 1936 blitt gift på ny med Ruth Nygaard. Det var formuesfellesskap mellom ektefellene. Ved ektepakt av 29. desember 1959 ble imidlertid truffet bestemmelse om at Ruth Nygaard skulle ha som sitt særeie alt som hadde tilhørt felleseiet, idet Sigurd Nygaard overførte sin halvpart av felleseiet til Ruth Nygaard som gave. Det heter spesielt i ektepakten at Ruth Nygaard også skal ha som sitt særeie, «vår hittil værende fellesbos hytteeiendom, bestående av selveiertomt med påstående bebyggelse og inventar, på Tonsåsen, Sør-Aurdal, gnr. 39, bnr. 73. Hyttas skattetakst er kr. 7000,-.» Ektepakten inneholder videre bestemmelse om at hvis Ruth Nygaard skulle avgå ved døden før Sigurd Nygaard, skal med hensyn til arv og skifte forholdes som om særeie ikke var opprettet.

Denne ektepakt ble tinglyst i Oslo hvor ektefellene da hadde sin bopel. Den ble først tinglyst i Valdres 31. juli 1965 og anmerket på den faste eiendom i Sør-Aurdal.

Sigurd Nygaard avgikk ved døden 27. januar 1967. Til skifteretten ble oppgitt at det intet var til skifte.

Sigurd Nygaards eldste sønn av første ekteskap, Edvin Nygaard, reiste da odelssak og krevet eiendommen Fjellbu, gnr. 39, bnr. 73 løst på odel. Ved odelstakst avholdt av Valdres herredsrett 9. juni 1967 ble eiendommen satt til kr. 40.000,- og ved overtakst 25. september 1967 til kr. 37.000,-.

Under den etterfølgende løsningssak gjorde Ruth Nygaard gjeldende forskjellige innsigelser mot løsningskravet, bl.a. at den eiendom saken gjaldt var unntatt fra odelsløsning etter lov av 16. juli 1907 §1 nr. 2 a som hustomt.

Valdres herredsrett - med 3 domsmenn - avsa 14. mars 1968 enstemmig dom med slik domsslutning:

«Ruth Nygaard blir dømd til å utferda skjøte til Edvin Nygaard på eigedomen Fjellbu, gnr. 39, bnr. 73 i Sør-Aurdal og å flytte fra og ryddiggjera eigedomen innan 14. april 1968 mot betaling av takstsummen kr. 37.000,- - trettisjutusen - i samsvar med lova.

Side:11

I sakskostnader blir Ruth Nygaard dømt til å betala til Edvin Nygaard kr. 1.500,- eittusenfemhundre - innan 2 - to - veker frå forkynninga av domen.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av dommen.

Ruth Nygaard har påanket denne dom til lagmannsrett ved ankeerklæring av 16. mai 1968. Hun er 29. august 1968 meddelt bevilling til fri sakførsel, og advokat Harald Hesselroth er oppnevnt som hennes prosessfullmektig.

Den ankende part, ved sin prosessfullmektig, innrømmer at Sigurd Nygaard i 1949 hadde ervervet odelsrett til eiendommen Nygaard gnr. 39, bnr. 30, og det må antas at han beholdt sin odelsrett til begge deler av eiendommen etter at denne var delt. Det innrømmes videre at Edvin Nygaard er den best odelsberettigede og at hans odelsrett ikke kan ansees preskribert.

Den ankende part gjør derimot gjeldende at eiendommen Fjellbu må ansees fritatt for odelsløsning etter lov av 16. juli 1907 §1 nr. 2 a, som særskilt matrikulert hustomt hvor det er bygget beboelseshus. Videre gjøres gjeldende at det må ansees som et misbruk av odelsretten å kreve innløsning av denne eiendom.

Den eiendom det gjelder er beliggende på Tonsåsen i ca. 7-800 m.s høyde og er på ca. 30 mål, skog og myr. Den har i en rekke år utelukkende vært benyttet som feriested. Den har aldri tjent som næringsgrunnlag for en familie, og når herredsstyret i 1949 samtykket i at skogteigen ble skilt fra småbruket må en gå ut fra at den var av liten betydning for småbruket Nygaard i Bagn.

Eiendommen kan i dag ikke antas å ha noen betydning som jordbrukseiendom eller som skog. Skogen er i seg selv for liten å være drivverdig. Det er i tiden etter 1949 fraskilt 6 hyttetomter hvorav de fire nå er bebygget, slik at arealet etter utskillelsen er redusert.

I de takster som er holdt under odelssaken er også fremhevet at eiendommen er en typisk sportseiendom og har sin størst verdi som ferieeiendom. Skogen er ikke taksert særskilt.

Den ankende part har videre pekt på at odelsretten er en gammel rett og er nærmere regulert i loven av 1821. Odelsloven må imidlertid fortolkes på bakgrunn av det som er nevnt i Grunnlovens §107, nemlig at den skal være «til største nytte for Staten og gavn for landalmuen».

Herredsretten har tatt feil når den ikke har ansett eiendommen som hustomt.

Ved vurderingen av dette spørsmål kan en ikke bare legge vekt på arealets størrelse, men må også se hen til den bruk som har vært gjort av arealet og det område som naturlig bør følge med bebyggelsen. Eiendommen har i dette tilfelle ingen annen naturlig anvendelse enn som tomt for hyttebebyggelse.

Rettspraksis har godkjent at også en tomt for et feriested kan ansees som hustomt etter loven av 1907. I den senere rettspraksis har man anlagt en mer liberal målestokk ved vurdering av om arealet kan godkjennes som hustomt.

Side:12

Eiendommen er i dette tilfelle overdratt fra nærmeste odelsberettigede ved ektepakt, hvilket må likestilles med et salg.

Herredsretten har ikke vurdert om det må sies at odelsløsning av denne eiendom betegner et misbruk av odelsretten.

Eiendommen er av den art at den faller utenfor det som naturlig bør kunne løses på odel.

Odelsløseren har i dag ingen tilknytning til jordbruk. Han har sitt faste arbeide og bopel i Oslo og vil alene kunne bruke eiendommen på Tonsåsen som feriested. Det kan ikke være avgjørende at han i fremtiden muligens vil overta småbruket i Bagn, idet det må være situasjonen i dag som må legges til grunn. Det kan heller ikke antas at eiendommen på Tonsåsen etter forholdene i dag vil være av vesentlig betydning for småbruket. Jakt og fiske på eiendommen og eventuelt beite vil være av liten eller ingen betydning.

Det kan ikke være overensstemmende med odelslovens formål å tillate odelsløsning av denne eiendom. Odelsløseren kan ikke påvise noen beskyttelsesverdig interesse i å løse eiendommen på odel. Odelsløsning bør derfor nektes.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«Den ankende part frifinnes for Edvin Nygaards krav om å utstede skjøte på gnr. 39 bnr. 73 i Sør-Aurdal og å fraflytte eiendommen.

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsretten. Ankemotparten tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostninger for lagmannsretten.»

Ankemotparten har tatt til gjenmæle og henholder seg til herredsrettens dom.

Det bestrides at eiendommen Fjellbu kan karakteriseres som en hustomt, idet den er langt større enn det som med rimelighet kan gå inn under denne betegnelse.

Det legges vekt på at eiendommen Nygaard i 1949 ble delt i to omtrent likeverdige deler, av skyld 0,10 mark for småbruket, 0,06 for Fjellbu. Det vanlige, når hyttetomter utskilles er at disse settes i en skyld av 1 øre.

Eiendommen besto i 1949 av ca. 33 mål skog og myr og i dag ca. 27 mål hvorav 12 mål myr, 15 mål skog. En skogteig på ca. 15 mål skog har sin betydning ved at den kan skaffe gjerdemateriale og ved, og kan gi mulighet for en viss drift. Den har tidligere tilhørt småbruket Nygaard og vært av betydning for driften av dette. Det samme er tilfelle i dag, og skogteigen er ikke mindre enn det som vanlig tilligger mindre bruk i Valdres.

Jordstyret og herredsstyret hadde i 1949 betenkeligheter ved å godta deling av eiendommen, men samtykket i dette etter henvendelse fra Sofie Nygaard og fra sorenskriveren.

Rettspraksis har ikke godtatt at en eiendom av den størrelse og art som det her er tale om kan ansees som hustomt.

Edvin Nygaard er interessert i å overta eiendommen, idet han som eldste sønn akter å overta småbruket Nygaard når hans mor, som er 80 år gammel, faller fra. De to deler som eiendommen

Side:13

tidligere besto av, vil da igjen bli forenet. Selv om han har sitt arbeide i Oslo, regner han med å kunne drive småbruket, og skogteigen vil bety et nødvendig supplement til småbruket. Han er også interessert i mulighetene til jakt og fiske.

Det bestrides at en overdragelse ved ektepakt kan likestilles med salg fra den nærmeste odelsberettigede.

Det bestrides at det foreligger noe forsøk på misbruk av odelsretten. Eiendommen er ikke av den art at den ikke kan være gjenstand for odelsløsning, og Edvin Nygaard har, etter det som er sagt foran, en helt legitim og beskyttelsesverdig interesse i odelsløsning.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, med den endring at 14. april 1970 fastsettes som ny flytningsdato.

2. Edvin Nygaard tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen har begge parter avgitt partsforklaring. Det er avhørt 2 vitner som er nye for lagmannsrett. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Retten har sammen med partene og prosessfullmektigene foretatt befaring av eiendommen på Tonsåsen og av småbruket i Bagn.

Lagmannsretten bemerker at eiendommen Nygaard gnr. 39 bnr. 30 i Sør-Aurdal siden den ble utskilt fra gnr. 39 bnr. 22 i 1904 har bestått av to adskilte deler. Disse har hatt samme eier og har den hele tid vært brukt i fellesskap.

Ved delingen i 1949 besto småbruket Nygaard i Bagn, det som ble gnr. 37, bnr. 30, av et areal på ca. 11 mål dyrkbar jord bebygget med hus og uthus. Denne del av eiendommen omfattet ikke noe skog. Etter 1949 er utskilt og bebygget to tomter.

Eiendommen Fjellbu, gnr. 39, bnr. 73 er beliggende på Tonsåsen, i nærheten av Tonsåsen stasjon, i en høyde av ca. 700 m o.h. og ca. 6-7 km. fra Nygaard, ca. 30 km fra Fagernes. Ved delingen var eiendommen etter det opplyste på ca. 33 mål med en strandlinje på ca. 250 m til Damtjern hvor eiendommen hadde fiskerett. Eiendommen var tidligere bebygget med en mindre primitiv hytte, men i årene omkring 1949 ble oppført en tømmerhytte på ca. 48 m2, et uthus og et anneks med ett soverom i hvert samt et båthus. Den bebyggelse som nå er på eiendommen, var i det vesentlige fullført i 1949.

I 1949 ble fraskilt to tomter og skylddeling på disse er tinglyst 3. august 1949 samtidig med at skylddelingen på bruksnummer 73 er tinglyst. I 1959 er skilt ut ytterligere to tomter, i 1964 en og i 1965 en. Av disse tomter er fire bebygget og på en er oppført en grunnmur. Tomtene angis å være på omkring 1 mål. Fire av tomtene har strandlinje til Damtjern.

Etter det opplyste er det gjenværende areal nå vel 27 mål. Herav er oppgitt at 15-16 mål skal være skog, 11-12 mål myr. En del av arealet opptas av bebyggelsen med tilhørende tun. Husene ligger et stykke fra stranden, og en passende arondering rundt husene og ned til strandbredden kan anslåes til ca. 5 mål.

Side:14

Etter rettens inntrykk er skogen på området noe glissen og ikke av særlig god kvalitet.

Det må antas at skogteigen tidligere har vært av betydning for driften av småbruket i Bagn, ved at det har vært adgang til hugst av ved og annet trevirke, muligens også beite. I den høyde eiendommen ligger kan den neppe sies å være egnet til oppdyrking. Arealet er i og for seg for lite til at det kan være tale om egentlig skogsdrift, men det vil dog være noen muligheter for hugst.

I forbindelse med det rettsforlik som ble inngått mellom ektefellene 29. april 1949 om deling av eiendommen rettet sorenskriveren i Valdres 30. april 1949 en henvendelse til Sør-Aurdal formannskap og henstillet at formannskapet tok spørsmålet om å samtykke i deling opp til ny overveielse og samtykket i en deling som antydet i rettsforliket. Han anførte her bl.a.:

«Som det vil ses ønsket begge parter å komme til en minnelig ordning på grunnlag av at saksøkte fru Sofie Nygaard skulle få overta småbruket mens Sigurd Nygaard forbeholdt seg skogstykket i Bagnsåsen til fortsatt eiendom, idet han har en hytte der. Såvidt jeg forsto partene var skogen bl.a. på grunn av den store avstand av mindre betydning for småbruket. Forutsetningen var da at det måtte holdes skylddeling for å få skogen utskilt som særskilt eiendom.»

Tidligere ordfører i Sør-Aurdal, Harald Bakke, forklarte som vitne, at spørsmålet om deling av eiendommen tidligere hadde vært oppe, men herredsstyret hadde betenkeligheter ved å gå med på dette. Da spørsmålet igjen kom opp i 1949 frarådet jordstyret delingen og ordføreren hadde betenkeligheter, men etter henvendelse fra sorenskriveren og fra Sofie Nygaard, som var engstelig for å miste sin bolig, gikk herredsstyret med på at eiendommen ble delt.

Av odelstaksten av 9. juni 1967, som nærmere beskriver eiendommen, fremgår det at takstmennene har lagt til grunn at de tomter som er fraskilt, har gjort den gjenværende eiendom dårlig skikket for videre utparsellering til hyttetomter. Eiendommen må sies å være en typisk sportseiendom og har sin største verdi som sådan. Skogen er derfor ikke taksert særskilt.

Overtaksten av 25. september 1967 slutter seg til dette og vurderer eiendommen som et typisk ferietilholdssted eller sportseiendom. Det anføres at eiendommen er forholdsvis stor som hytteeiendom, 27 da, men partene er enige om at den allikevel har sin største verdi som ferieeiendom.

Ektefellene Nygaard har alene brukt eiendommen som feriested til bruk om sommeren og delvis i påskeferien, idet de stort sett har hatt sin faste bopel i Oslo.

Det er på det rene at Sigurd Nygaard da han ble eier av eiendommen i 1939 hadde odelsrett til denne. Retten legger til grunn at han da også etter delingen i 1949 fremdeles hadde odelsrett til de to særskilte bruksnumre, som eiendommen da ble delt i. Skal Edvin Nygaard, som nå har odelsrett til eiendommene,

Side:15

kunne hindres i å løse eiendommen Fjellbu på odel må det foreligge en særlig grunn til å nekte ham dette.

Ved vurderingen av om eiendommen Fjellbu kan ansees som en hustomt og derved være fritatt for odelsløsning etter lov av 16. juli 1907 §1 nr. 2 a, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse.

Formålet med loven av 1907 var å hindre at krav om odelsløsning skulle vanskeliggjøre utskillelse av tomter for boligbygging og bebyggelse av disse. Etter uttalelser som finnes i forarbeidene skulle en hustomt kunne omfatte det areal som trenges til oppføring av beboelseshus og eventuelt uthus samt nødvendig grunn til gårdsplass og liten have. Det vises til de gjengivelser fra forarbeidene som finnes i Rt-1956-879. Det er mulig at man i dag må legge en mere liberal fortolkning til grunn, idet det forsåvidt vises til avgjørelser i Rt-1961-541, hvor det etter de særlige forhold er godkjent at et areal på ca. 9 mål kan karakteriseres som hustomt.

Lagmannsretten antar at en tomt for sportseiendom i og for seg kan ansees som hustomt i lovens forstand og viser for så vidt til Rt-1962-1152. Derimot er det i seg selv ikke tilstrekkelig til at eiendommen kan fritas for odelsløsning at den bare brukes som feriested.

Lagmannsretten finner ved en samlet vurdering at eiendommen Fjellbu slik den i dag fremtrer har et areal og en karakter som ligger utenfor det som kan karakteriseres som en hustomt. Det kan ikke sees at det i rettspraksis er godkjent at eiendommer av denne størrelse kan være fritatt for odelsløsning. Det vises til den foran nevnte dom i Rt-1956-879 og til Rt-1951-1.

Når eiendommen ikke kan ansees som hustomt og således ikke etter uttrykkelig bestemmelse i loven er unntatt fra odelsløsning, skal det etter rettens mening meget til for å nekte odelsløsning på annet grunnlag. Retten finner støtte for dette i uttalelser i Rt-1949-967 hvor det bl.a. er påvist at hustomter i og for seg kan være gjenstand for odelsløsning hvis de ikke er fraskilt og solgt av den nærmest odelsberettigede.

Lagmannsretten kan etter det som er nevnt foran ikke finne at denne eiendom er av en slik karakter at den skulle falle utenfor det som kan være gjenstand for odelsløsning.

Odelsløseren Edvin Nygaard har uttalt at han vil overta småbruket Nygaard, som han har odelsrett og vel også åsetesrett til. Skulle han ha noen mulighet for å overta eiendommen Fjellbu og slå sammen de to deler av eiendommen, var han nødt til å gå til odelsløsning straks for ikke å miste sin løsningsrett.

Retten kan ikke se at det fra Edvin Nygaards side kan være noe misbruk av odelsretten å søke eiendommen Fjellbu løst på odel.

I denne forbindelse legger retten også noen vekt på at eiendommen ikke på noen måte har vært benyttet til noen næringsdrift av fru Ruth Nygaard eller hennes avdøde mann og de har heller ikke hatt sin faste bopel på eiendommen.

Side:16

Retten behøver da ikke å gå nærmere inn på Edvin Nygaards interesse i å løse eiendommen eller på hans motiver.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste for så vidt løsningsspørsmålet angår. Etter ankemotpartens påstand settes fravikelsesdagen til 14. april 1970.

Lagmannsretten finner at saken har voldt slik tvil at det er rimelig å frita Ruth Nygaard fra å betale saksomkostninger for herredsretten. Derimot finner man at hun må betale saksomkostninger til ankemotparten for lagmannsretten etter hovedregelen i Tl. §180, første ledd, idet det ikke finnes å være særlig grunn til å frita henne for dette.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Ruth Nygaard dømmes til å utstede skjøte til Edvin Nygaard på eiendommen Fjellbu, gnr. 39, bnr. 73 i Sør-Aurdal og å fraflytte og ryddiggjøre eiendommen innen 14. april 1970 mot betaling av takstsummen kr. 37.000,- - trettisyvtusen - kroner.

Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ruth Nygaard til Edvin Nygaard kr. 1.200,- - ettusentohundre - kroner, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsretens dom (sorenskriver Ola Hagen med domsmenn):

- - -

Retten legg til grunn at saksøktes påstand om frifinning for kravet til saksøkjaren kviler på to alternative grunnlag.

Det fyrste er at det her er tale om hustomt som er fri for odel etter lov nr. 1 av 16. juli 1907 §1, 2 a, subsidiært at det er frådelt som småbruk og dermed er vorte odelsfritt etter §1, 2 b i same lova.

Den andre motsegna er at kravet om odelsløysing er preskribert etter odelslova §9 fordi fru Ruth Nygård fekk eigedomsretten til eigedomen ved ektepakt 29/12-1959, tingl. i personregisteret ved Oslo byskrivarembete 28/1-1960 og ved Valdres sorenskrivarembete 31/7-1965 og der innført i grunnboka.

Då Fjellbu vart frådelt Nygaard ved skyldskifte 3/8 1949, var Sig. Nygård eigar av Nygård. Retten har forstått det slik at denne frådelinga har samanheng med eit oppgjerd mellom Sig. Nygaard og den fyrste kona hans Sofie Nygaard.

Sofie Nygaard fekk eigedomen Nygaard i Bagn overført til seg, medan Sig. Nygaard heldt tilbake for seg den delen av eigedomen som låg for seg på Tonsåsen. Den hadde den gongen eit areal på ca. 30 dekar og det var litt skog der, men ein part av arealet var myr eller myrlendt. «Fjellbu» fekk ei skuld på 6 øre medan, gnr. 39. bnr. 30 etter frådelinga hadde att 10 øre. På den tid sto ei lita hytte deroppe som var ført opp av gamle jernbanesvillar. Høgda over havet er 650-700 meter.

I skyldskiftedokumentet har mennene på spørsmål 1, side 2: «Omfatter den eiendom som deles jordbruk med skog» svara ja. På spørsmål 2 er svara nei, på spørsmål 3 ja, på spørsmål 4 nei, på spm. 5, ja, på spm. 6 ja, men utan spesifikasjon av føremålet.

Side:17

Ved frådelinga av Fjellbu hadde Sig. Nygaard og kona hans teke til med å bygge den hytta som står der no og som kom i brukbar stand i 1949. Den er på 48 m2 og det er dessutan no 3 mindre hus, eit uthus, ei lita anekshytte og eit båtnaust.

Det er ikkje opplyst kor stor del av arealet som er skogvakse, men det har ikkje vore drive i skogen til sal. Mykje av arealet er myr eller myrlendt mark.

Retten er blitt ståande ved at Fjellbu ved frådelinga ikkje er frådelt til hustomt. Ein må sjå delinga som ein lekk i det økonomiske oppgieret mellom Sofie Nygaard og Sigurd Nygaard. Den skulda som er sett på Fjellbu viser og at arealet av skyldskiftemennene er sett forholdsvis høgt i verde samanlikna med hovudeigedomen og at det ikkje berre kan gjelda frådelinga av ei hustomt. Retten legg difor til grunn at det kvilde odelsrett på eigedomen etter frådelinga og heller ikkje kan retten sjå at det i tida etter frådelinga og fram til ektepakta med Ruth Nygaard er kome inn noko som skulle endra dette. Det er frådelt 6 tomter utan at arealet for desse er oppgieve, og det er ikkje opplyst når dette vart gjort. Dette kan likevel ikkje gjera nokon skilnad med omsyn til odelsretten.

Retten finn heller ikkje feste i nokon av dei domane som har vore nemnd under saksførehavinga for at det arealet det her gjeld skulle koma inn under nemninga hustomt i 1. av 16. juli 1907, §1, 2 a.

Alternativet småbruk kan det ikkje vera tale om. Det er ikkje bygt opp hus med sikte på jordbruksdrift.

Retten finn heller ikkje at løysingskravet er preskribert. Ein viser her til den rettspraksis som tidlegare er referert og legg til grunn at det vanleg er tinglysinga av skøyta eller eigedomsoverføringa i anna form som er utgangspunktet for preskribsjonsfristen. Som nemnt tidlegare er det ikkje godteke som utgangspunkt at overføringa er tinglyst i personregisteret. Edvin Nygaard har i retten forklart at han ikkje visste noko om overføringa før etter at far hans, Sig. Nygaard var død 27/1 1967 og spørsmålet om skifte kom opp.

Då det ikkje er ført prov for at han likevel hadde kunnskap om ektepakta tidlegare, finn ikkje retten det naudsynt å ta opp spørsmålet om kunnskap om ektepakta tidlegare kunne ha ført til preskribsjon.

Etter det som er sagt finn retten at påstanden frå Edvin Nygaard om å få løysa Fjellbu, gnr. 39, bnr. 73 i Sør-Aurdal må støttast. - - -