LA-2000-1654

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-11-27
Publisert:	LA-2000-01654
Stikkord:	Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett nr. 95-00699 A - Agder lagmannsrett LA-2000-01654 A, jf. LA-1999-00014 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd J. Klomsæt). Ankemotpart: Posten Norge BA (Prosessfullmektig: Advokat Richard Saue).
Forfatter:	Lagdommer Nils Simonsen, formann. Lagdommer Erik Holth. Ekstraord. lagdommer Oluf Skarpnes. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Tjenestemannsloven (1983) §14, Straffeloven (1902) §257, §325, §49, §63, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §367, §377, §407, §414, §98, Arbeidsmiljøloven (1977) §61C, §66, Straffeprosessloven (1981) §312, §444, §446, §15, §19

Saken gjelder krav om gjenopptakelse av rettskraftig dom i søksmål om gyldigheten av avskjed etter tjenestemannsloven §15.

A ble i 1978 ansatt som postbetjent ved X postkontor. Fra februar 1986 fungerte hun som første- postbetjent, en stilling hun ble fast tilsatt i fra september 1993. Hun ble suspendert fra stillingen 7. januar 1994. Grunnlaget for suspensjonsvedtaket var angivelig brudd på og tyveri av brevpostsendinger (konfektesker) 21. desember 1993 samt brudd på tjenestemessig taushetsplikt ved at hun den 22. desember 1993 meddelte andre ansatte på budavdelingen om at postsjefen dagen etter ville innkalle personalet til møte i anledning brevbruddene/tyveriene.

A ble avskjediget ved vedtak av 8. november 1994. Etter klage ble vedtaket stadfestet av Samferdselsdepartementet den 27. februar 1995.

I avskjedsvedtaket fremgår:

«Postverkets sentrale tilsettingsråd har i medhold av tjenestemannsloven §15 avskjediget førstepostbetjent A fordi hun ved utilbørlig adferd i tjenesten har brutt ned den tillit som er nødvendig for stillingen ved følgende forhold:

- at to tjenestemenn ved postkontoret har bekreftet at hun den 22.12.1993 har uttalt at det var en eske til hver av adresserte brevpostsendinger inneholdende konfekt som dagen før var mottatt ved X postkontor for omdeling.

- at hun har gitt videre fortrolige opplysninger i arbeidsforholdet ved at hun den 22.12.1993 ga en annen tjenestemann ved postkontoret informasjon om et møte som skulle være med postsjefen dagen etter for å finne ut hvorfor flere omslag til brevpostsendinger var blitt kastet i søppelsekken fra budavdelingen. Informasjonen hadde hun fått i egenskap av arbeidsleder på budavdelingen og hun var spesielt blitt bedt om å ikke informere andre arbeidstakere.

- at hun tidligere er sett av en posttjenestemann idet hun sammen med en annen tjenestemann ved postkontoret med damp åpnet en brevpostsending inneholdende opplysninger om adressatens skatteoppgjør (skatteseddel).»

A reiste søksmål ved Skien og Porsgrunn byrett mot Staten v/Samferdselsdepartementet for å få avskjedsvedtaket kjent ugyldig. Byretten avsa dom 11. september 1995 med slik slutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger med kr 37.580, trettisyvtusenfemhundreogåttikroner.»

A anket dommen til Agder lagmannsrett. Lagmannsretten avsa dom 12. september 1996, med slik slutning:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til staten v/Samferdselsdepartementet 32.000 -trettitotusen - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.»

Om saksforholdet, partenes anførsler for by- og lagmannsrett og rettenes avgjørelsesgrunner vises til dommene.

Parallelt med arbeidsrettssaken verserte det straffesak mot A, også den med grunnlag i de angivelige tyverier/brevbrudd 21. desember 1993. Tinn og Heddal herredsrett avsa dom i straffesaken den 15. februar 1996. Dommen har følgende slutning:

«1. A, født *.*. 1950 dømmes for overtredelse av straffeloven §257 og §325a sammenholdt med straffeloven §63, annet ledd til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager, som gjøres betinget med en prøvetid på to år. Hun frifinnes for postene I og II.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

A anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Lagmannsretten besluttet den 20. mars 1996, under henvisning til straffeprosessloven §312, annet ledd, 1. punktum å nekte anken fremmet.

Den 27. januar 1997 begjærte A gjenopptakelse av straffesaken. Herredsretten forkastet begjæringen ved kjennelse 14. mars 1997. A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 3. juli 1997 kjennelse hvorved kjæremålet ble forkastet. Lagmannsretten besluttet samtidig å omgjøre avgjørelsen av 20. mars 1996 om å ikke fremme anken over herredsrettens dom av 5. februar 1996. Anken ble etter dette henvist til ankeforhandling.

Lagmannsretten avsa dom i ankesaken 27. juli 1998, med slik slutning:

«A frifinnes.»

Dommen er avsagt under dissens, i det en dommer ville opprettholde dommen i herredsretten.

Det fremgår av domspremissene at lagmannsrettens flertall la betydelig vekt på at to av As kolleger, B og C, begge forklarte at de ikke husket særlig fra hendelsen 21. desember 1993, og at de heller ikke husket hva de tidligere hadde forklart til politiet under etterforskningen av straffesaken. Lagmannsrettens flertall bemerker om dette:

«B og C møtte som vitner under hovedforhandlingen. De forklarte begge at de ikke husker noe av det som skjedde. Da de ble konfrontert med sine politiforklaringer, uttalte de at de ikke husket det de hadde forklart til politiet, men at de stod ved sine forklaringer.»

og

«Det foreligger ikke noe annet enn uttalelsene fra B og C som setter tiltalte i forbindelse med de fire pakkene. Da disse uttalelsene etter hvert kom, var de først usikre for senere å bli styrket. I januar 1996 bekreftet de i sine vitneforklaringer for herredsretten at tiltalte hadde sagt at det hadde kommet konfektesker som de kunne ta. B og C møtte også som vitner for lagmannsretten i saken mot staten v/Samferdselsdepartementet, som A hadde anlagt for å få kjent avskjeden av henne ugyldig. Det fremgår av Agder lagmannsretts dom av 27. september 1996 at begge hadde forklart at tiltalte uttalte 21. desember 1993 at det var en pakke til hver, og at det på deres pulter ble plassert pakker inneholdende konfekt. På denne bakgrunn er det, slik flertallet ser det, egnet til å skape stor tvil om deres tidligere uttalelser, at de som vitner for lagmannsretten ikke husker noe som helst; selv ikke hva de har forklart til politiet når de får seg forelagt dette.»

og

«Flertallet vil ikke se bort i fra at det B og C har uttalt tidligere kan være riktig. Den tvilen som foreligger må imidlertid komme tiltalte til gode, i samsvar med alminnelige prinsipper for bevisbedømmelse i straffesaker. Når det heller ikke foreligger andre omstendigheter som peker i retning av tiltaltes skyld, må hun bli å frifinne. Flertallet tilføyer at selv om denne tvilen ikke skulle foreligge, er bevisene for tiltaltes skyld mht. pakke 3 og 4 så sparsomme at hun under enhver omstendighet må bli å frifinne for post I nr 3 og 4 i tiltalen».

A fremmet deretter krav om erstatning og oppreisning fra staten v/Justisdepartementet for uberettiget strafforfølgning, jf straffeprosessloven §444 - §446. Lagmannsretten avgjorde kravet ved kjennelse 27. oktober 1999. Kjennelsen har følgende slutning:

«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»

Kjennelsen er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for at A skulle innrømmes oppreisning, jf straffeprosessloven §446 og §444b.

Den 31. desember 1998 fremmet A begjæring om gjenopptakelse av Agder lagmannsretts dom av 12. september 1996 i avskjedssaken. Som følge av omorganisering i postvesenet er motpart Posten Norge DA, i det følgende også benevnt Posten. Lagmannsretten besluttet 26. mai 1999 å henvise begjæringen til hovedforhandling.

Posten fremmet den 3. september 1999 begjæring om deling av forhandlingene, slik at det i medhold av tvistemålsloven §98 jf §377 ble berammet eget rettsmøte for behandling av gjenopptakelsesbegjæringen. Lagmannsretten tok ikke begjæringen til følge.

Forhandlinger som nevnt i tvistemålsloven §414 fant sted i tidsrommet 16. til 19. oktober 2000, A møtte med prosessfullmektig advokat Sigurd J Klomsæt. For Posten møtte prosessfullmektigen, regjeringsadvokaten v/advokat Richard Saue. Advokat i Posten, Torill Løbekken, fulgte forhandlingene. A ga forklaring, det ble hørt syv vitner og lagt frem slik dokumentasjon som rettsboken viser. Lagmannsretten var sammensatt som bestemt i tjenestemannsloven §19 nr 4 jf arbeidsmiljøloven §61C.

A har ved sin prosessfullmektig advokat Klomsæt i det vesentlige anført:

Saken kom inn i et galt spor allerede ved suspensjonsvedtaket i januar 1994. Vedtaket ble truffet uten at A fikk uttale seg. Hun ble fratatt all lønn med unntak av grunnlønn. Postsjefen så intet poeng i å trekke inn tillitsvalgte.

A har hele tiden uttalt at hun ikke hadde noen befatning med konfektforsendelsene 21. desember 1993, som utløste hele saken. Referatet fra møtet postsjefen hadde med personalet på X postkontor 23. desember 1993 viser at han likevel allerede da tok stilling i As disfavør. A ble, i motsetning til B og C, ikke trodd. Hun ble også sviktet av tillitsmannsapparatet i Posten. I motsetning til kollegene fikk hun ingen støtte fra fagforeningshold, verken lokalt eller sentralt.

Gjenopptakelsesbegjæringen er i hovedsak begrunnet i B og Cs forklaring i straffesaken for Agder lagmannsrett i 1998 der A ble frifunnet. Begge husket påfallende lite av det som angivelig skulle ha skjedd den 21. desember 1993. Deres hukommelser i så måte er åpenbart mye bedre nå. Igjen husker de i detalj hva som angivelig foregikk. Årsaken er åpenbart at Postens prosessfullmektig på forhånd har hatt flere møter og telefonsamtaler med dem. Kontakten mellom advokat Saue og B/C forut for forhandlingene har vært så tett og omfattende at lagmannsretten må se bort i fra deres forklaringer.

B og Cs forklaringer for lagmannsretten i straffesaken mot A i 1998 viser at de må ha avgitt falske forklaringer for lagmannsretten i avskjedssaken. Dersom de to virkelig hadde opplevet situasjonen den 21. desember 1993 slik de har beskrevet den i sine politiforklaringer i straffesaken for herredsretten og i avskjedssaken for herreds- og lagmannsrett, er den tilnærmede «black out» begge hadde da de møtte for lagmannsretten i 1998 uforståelig. Forholdet kan bare forklares med at de har løyet tidligere.

Det finnes ikke tekniske bevis egnet til å bekrefte B og Cs forklaringer om As befatning med konfektforsendelsene den 21. desember 1993. Dette til tross for at A ba politiet om at det ble tatt fingeravtrykk. Den senere utvikling viser at B og C profitterte på at A ble avskjediget. B overtok As stilling som førstepostbetjent, og hennes søster fikk den faste postbetjentstillingen som ble ledig som følge av avskjeden.

De falske forklaringene fra B og C har åpenbart hatt innflytelse på lagmannsrettens avgjørelse i avskjedssaken. Uten disse forklaringene ville det ikke blitt noe avskjedsvedtak og følgelig heller ingen rettssak.

Vilkårene i tvistemålsloven §407 nr 3 for gjenopptagelse av avskjedssaken må etter dette antas å være oppfylt.

Alternativt anføres at vilkårene foreligger for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr 6. Når sentrale vitner, som tidligere har uttalt seg klart mht. As befatning med konfektforsendelsene, i en senere rettssak uttaler at de ikke lenger husker noe av det som foregikk, eller hva de tidligere har forklart, må det anses som «ny kjensgjerning» eller «nytt bevis» i relasjon til tvistemålsloven §407 nr 6. Det faktum at A til slutt ble frifunnet i straffesaken, åpenbart fordi vitnene B og C ikke lenger «husket noe», må også anses som en «ny kjensgjerning».

Når det gjelder det materielle spørsmålet, om avskjedigelsens saklighet, har arbeidsgiver bevisbyrden. Avskjedsvedtaket er begrunnet med brevbrudd og tyveri, forhold som for A er særdeles belastende. Dessuten vil en uriktig dom i As disfavør ha langt større konsekvenser enn en uriktig dom i den andre retningen. Det kreves da mer enn sannsynlighetsovervekt for at hun har opptrådt slik arbeidsgiver hevder, jf Skoghøy «Tvistemål» s 661 - 665.

Avskjedsvedtaket bygger i realiteten utelukkende på forholdene omkring konfektforsendelsene 21. desember 1993. De to øvrige grunnlagene nevnt i avskjedsvedtaket ville aldri, verken samlet eller isolert, medført avskjed. Postmesteren ga ikke A beskjed om at hun ikke måtte videreformidle beskjeden om at postsjefen ville holde møte med personalet den 22. desember 1993. I et hvert fall er det på det rene at A ikke forstod at informasjon om dette ikke skulle meddeles andre. Omstendighetene omkring brevet A skal ha «dampet opp» en eller annen gang på 1980-tallet er uklare. A og hennes søster benekter forholdet, og man har kun vitneforklaringen fra D å holde seg til. Vitneforklaringen er åpenbart ikke tilstrekkelig til at forholdet er sannsynliggjort. Langt mindre foreligger slik klar overvekt av sannsynlighet som kreves i denne saken.

Dersom avskjeden kjennes ugyldig har A krav på å få gjeninntre i stillingen, et krav det ikke er grunnlag for ikke å etterkomme. Begjæringen om fratreden er uansett fremkommet for sent til at lagmannsretten kan prøve den.

A har hatt et betydelig inntektstap som følge av avskjeden, og har i tillegg krav på oppreisning. Det har gjennom flere år vært betydelig medieomtale, som til dels har vært sterkt belastende for A.

Advokat Klomsæt la ned slik påstand:

«I anledning begjæringen om gjenopptakelse:

1. Agder lagmannsretts dom i sin sak nr 95-00910 A ( LA-1995-00910) gjenopptas.

2. A, ev det offentlige tilkjennes saksomkostninger.»

I hovedsaken:

1. Vedtak om avskjed av A kjennes ugyldig.

2. Posten Norge BA dømmes til å betale lønn og feriepenger til A for periode fastsatt etter rettens skjønn.

3. Posten Norge BA dømmes til å betale oppreisning til A etter rettens skjønn - begrenset oppad til kr 1.000.000.

4. Posten Norge BA dømmes til å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett til A ev til det offentlige iht oppgave.»

Posten Norge BA har ved sin prosessfullmektig advokat Saue i det vesentlige anført:

Sakens hovedtema er om det er grunnlag for gjenopptakelse av lagmannsrettens rettskraftige dom fra 1996 i avskjedssaken. I den sammenheng er det uten interesse hva denne rett, på selvstendig grunnlag, måtte mene om gyldigheten av avskjedsvedtaket eller godheten av vurderingene lagmannsrettens dom bygger på.

Avskjedsvedtaket er hjemlet i tjenestemannsloven §15 bokstav a, 1. alternativ og bokstav b, siste alternativ. Domstolens kompetanse er begrenset til å prøve de tre faktiske forhold vedtaket bygger på, den generelle regelforståelsen, dvs hva som ligger i uttrykkene «grov uforstand i tjenesten» og «utilbørlig forhold» og den konkrete regelanvendelsen. Retten kan ikke prøve vedtaksorganets hensiktsmessighetsskjønn.

Uttrykket «grov uforstand i tjenesten» har straffeloven §325 som forbilde, men forutsetter en objektiv målestokk. Subjektive unskyldelsesgrunner har mindre betydning, jf Ot.prp.nr.72 (1981-1982), s 30 og Ot.prp.nr.44 (1976-1977) s 27.

Ved vurderingen av alternativet «utilbørlig forhold i tjenesten», er det forholdene på vedtakstidspunktet, ikke domstidspunktet, som er avgjørende. Om forståelsen at uttrykket «utilbørlig adferd» er vist til Ot.prp.nr.72 (1981-1982) s 30, Ot.prp.nr.44 (1976-1977) s 27, Rt-1931-809 og Rt-1988-664.

Kravet om «tillit» er rettet både i forhold til arbeidsgiver og i forhold til utenverdenen. Det kreves at tilliten må være brutt ned, men trenger ikke være tapt for alltid.

Det gir seg selv at brevbrudd, tyveri av post og medvirkning til slike forhold er så alvorlige brudd på arbeidsavtalen at lovens vilkår for avskjed foreligger. Postforsendelser er kjerneområdet for postens virksomhet, og enhver posttjenestemann vet at brevbrudd og tyveri av post, uavhengig av hva slags post det er tale om, er galt. Lagmannsrettens vurdering i dommen av 12. september 1996 samstemmer med rettspraksis, jf Rt-1958-32 og Rt-1962-593. Også forvaltningspraksis viser at avskjed er eneste utgang i slike forhold.

Det har ingen betydning at et av grunnlagene avskjeden bygger på, oppdamping av brevpost, ligger noen år tilbake i tid. Forholdet er grovt, og arbeidsgiver fikk først kjennskap til det i forbindelse med hendelsene 21 desember 1993.

Også As brudd på postmesterens tillit ved at hun videreformidlet opplysningene hun fikk under taushetspålegg, om at postmesteren ville møte på X 23 desember 1993, er i seg selv avskjedsgrunn.

A har ikke vært utsatt for noe usaklig forskjellsbehandling. Det er uansett ingen ugyldighetsgrunn om andre skulle ha sluppet billigere.

Gjennomgangen viser at det, uavhengig av hvorledes man vurderer omstendighetene gjenopptakelsesbegjæringen bygger på, ikke vil være åpenbart at lagmannsretten ville kommet til et annet resultat, slik tvistemålsloven §407 nr 6 krever.

Gjenopptakelsesbegjæringen innebærer ikke at det skal foretas ny prøvelse av bevisvurderingen eller rettsanvendelse lagmannsrettsdommen fra 1996 bygger på.

Lagmannsrettens frifinnende dom i straffesaken er i seg selv ikke gjenopptakelsesgrunn.

Vilkårene for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr 3, falsk forklaring, foreligger åpenbart ikke. Bestemmelsen krever at vitnet har gitt en forsettlig usann forklaring samt at retten finner at det foreligger rimelig sannsynlighetsovervekt for at så er skjedd, jf Rt-1997-447. Lagmannsrettens gjengivelse av B og Cs forklaringer i straffedommen av 27. juli 1998 er åpenbart ikke tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at de forklarte seg falsk for lagmannsretten i 1996.

Anførselen om at B og C forklarte seg falsk i 1996 bygger i realiteten på en «komplott-teori», som det ikke er bevismessig grunnlag for.

Det er heller ikke grunnlag for å gjenoppta saken etter tvistemålsloven §407 nr 6. Noe «nytt bevis» som kan gi grunnlag for gjenopptakelse foreligger ikke. «Bevis» er bedømmelsesresultatet for de forhold begjæringen bygger på, jf Rt-1998-219. Lagmannsrettens rettsanvendelse er ikke «bevis», jf Rt-1987-412. Bevisresultatet må angå forhold som var til stede ved lagmannsrettens behandling av avskjedssaken i 1996, men som retten den gang ikke var kjent med.

Selv om forholdene omhandlet i gjenopptakelsesbegjæringen anses som nye «bevis» er det ikke åpenbart at lagmannsretten ville kommet til et annet resultat i 1996, slik tvistemålsloven §407 nr 6 krever. Avskjeden bygger ikke bare på As befatning med konfektforsendelsene. To andre, selvstendige avskjedsgrunnlag som ikke berøres av gjenopptakelsesbegjæringen kommer i tillegg, nemlig brevbruddet på 1980-tallet og tillitsbruddet. For disse forhold skal lagmannsretten nå legge til grunn samme bevisresultat som lagmannsretten gjorde i 1996.

Uansett kunne anførselen om at B og C avga falsk forklaring vært benyttet som grunnlag for ordinær anke til Høyesterett, noe som ikke ble gjort. Adgangen til gjenopptakelse på dette grunnlag er da avskåret, jf tvistemålsloven §407, annet ledd, 2. punktum.

Vilkårene etter tvistemålsloven §407 nr 3 eller 6 foreligger ikke. Begjæringen om gjenopptakelse må da forkastes.

For det tilfellet lagmannsretten kommer til at vilkårene foreligger for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr 6, har lagmannsretten allerede tatt stilling til at dommen i avskjedssaken åpenbart måtte blitt en annen. Den subsidiære frifinnelsespåstand Posten har nedlagt dekker derfor i realiteten kun erstatnings-/oppreisningskravet.

Posten har nedlagt subsidiær påstand om fratreden. Hjemmel er arbeidsmiljøloven §66 nr 4 jf tjenestemannsloven §19 nr 7. Forholdene på domstidspunktet er avgjørende for om kravet kan tas til følge, og retten er ikke bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse i avskjedssaken fra 1996. Bevisresultatet mht brevbruddet fra 1980-tallet og fortrolighetsbruddet står seg også ved en fri bevisbedømmelse i dag. De to forholdene gir grunnlag for en massiv mistillit overfor A. En gjeninntreden vil også i seg selv skape betydelige arbeidsmiljøproblemer. Posten har hatt en gjennomgripende omorganisering siden 1994, og ellers innrettet seg etter den rettskraftige dom.

Saken er så spesiell at fratredelsesdato bør settes til domstidspunktet for lagmannsrettens dom fra 1996.

Fratredelseskravet bør ikke avskjæres av prosessuelle grunner. Spørsmålet må antakelig bedømmes etter tvistemålsloven §367. Begjæring om fratreden var påberopt allerede da avskjedssaken sto for byretten, og A har ingen grunn til å motsette seg at kravet medtas nå.

Erstatnings- og oppreisningskravet er fullstendig udokumentert.

Posten har lagt ned slik påstand:

«1. Prinsipalt: Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.

2. Subsidiært: Byrettens dom stadfestes.

3. Atter subsidiært: Arbeidsforholdet opphører fra det tidspunkt retten fastsetter.

4. I alle høve; Posten Norge BA tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.

Mindretallet, bestående av Simonsen, Holth og 1 meddommer ser saken slik:

Vilkårene for gjenopptakelse er slik utformet at rettskraftige dommer i sivile saker bare unntaksvis kan gjenopptas og kun når det foreligger særlig sterke grunner for det. Det er ikke selvstendig grunnlag for gjenopptakelse om en rettskraftig dom etter hvert fremstår endog som sterkt urimelig, f.eks som følge av skiftende samfunnsforhold, ny lovgivning, nye rettsavgjørelser (forholdene i tvistemålsloven §407 nr 4 og 7 unntatt), endret praksis eller oppfatninger innenfor vedkommende livsområde.

Feil i rettsanvendelsen gir ikke grunnlag for gjenopptakelse, jf Rt-1987-412.

A har gjort gjeldende at hun er blitt usaklig forskjellsbehandlet ved at postmester E og B fikk andre- og mildere tjenestemessige reaksjoner enn avskjed for forhold som er sammenlignbare med det hun beskyldes for. Mindretallet bemerker for ordens skyld at anførselen ikke er relevant for vurderingen av gjenopptakelsesbegjæringen. Opplysningene om E og Bs tjenesteforsømmelser og reaksjonene disse medførte var kjent for lagmannsretten i 1996. Deres forhold representerer således ikke noe nytt bevis eller ny kjensgjerning som kan gi grunnlag for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr 6. Spørsmålet om forskjellsbehandlingen skulle fått konsekvenser for lagmannsrettens vurdering i 1996 av gyldigheten av avskjedigelsen av A, er rettsanvendelse som ikke er gjenstand for prøving nå.

Heller ikke en frifinnende dom i en straffesak gir i seg selv grunnlag for gjenopptakelse. Dette selv om de to saker bygger på samme eller likeartet faktisk og/eller rettslig grunnlag.

Gjenopptakelsesbegjæringen er grunnet i bestemmelsene i tvistemålsloven §407 nr 3 og nr 6.

Mindretallet tar først stilling til om vilkårene i tvistemålsloven §407 nr 3 foreligger. Bestemmelsen gir grunnlag for gjenopptakelse i tilfelle der et «vidne har avgitt falsk forklaring». Uttrykket må forstås som en forsettlig usann forklaring, og det må være en rimelig sannsynlighetsovervekt for at falsk forklaring foreligger.

A har anført at vitnene B og C forklarte seg falsk for lagmannsretten under avskjedssaken i 1996. Grunnlaget for anførselen er at de to, i følge premissene i straffesaken for lagmannsretten i 1998, begge forklarte at de «ikke husket noe av det som skjedde» og at de «ikke husket det de hadde forklart til politiet».

Mindretallet kan ikke se at dette er tilstrekkelig til at det foreligger rimelig sannsynlighetsovervekt for at noen av de to forklarte seg falsk i 1996. Det fremgår av lagmannsrettsdommen fra 1998 at de begge uttalte at de «sto ved sine politiforklaringer». C fremholdt, allerede første gangen hun uttalte seg om spørsmålet at det var A som hadde befatningen med konfektforsendelsene. I referatet fra møtet med postsjefen 23. desember 1993 fremkommer dette slik:

«Hun mente at det muligens var A som hadde levert henne den, men det våget hun ikke å si sikkert».

B uttalte ved samme anledning at hun:

«ikke hadde lyst til å si noe, de som hadde tatt eskene burde forklare seg».

I en politiforklaring av 3. januar 1994 uttalte B at:

«Etter at vitnet var ferdig med bokssorteringen var det en del snakk om disse brevsendingene med konfekt, og hva som skulle gjøres med disse. Vitnet mener A sa at ... ikke lenger eksisterer slik at konfektene kan vi ta.

Etter dette ble trallen sortert ut av andre uten at vitnet vet hvem dette var. Ca kl 09.00 satt vitnet på spiserommet sammen med flere andre da A kom inn og sa «vi har funnet en konfekteske til slik at det blir en på hver».

Cs uttalelser til politiet gikk først på at hun ikke hadde noe kjennskap til konfektforsendelsene, ut over en eske hun selv hadde åpnet og det hun hadde forklart til postsjefen.

I en politiforklaring 14. april 1994 uttaler hun imidlertid:

«Mistenkte forklarer at hun hørte A, si at det var en sending til hver».

Disse forklaringene har B og C åpenbart holdt fast ved i straffesaken mot A for Tinn og Heddal herredsrett, i avskjedssaken for Skien og Porsgrunn byrett og Agder lagmannsrett.

I lagmannsrettssaken fra 1998 uttaler de, slik det fremgår av referatet ovenfor, at de ikke lenger husket noe, men vedsto seg sine politiforklaringer. Bortsett fra dette og at A og hennes søster G, som også arbeidet ved X postkontor, hele tiden har forklart at A ikke hadde befatning med konfektsforsendelsene, foreligger intet som er egnet til å svekke tilliten til B og Cs forklaringer. En annen søster av A, F, har etter det mindretallet kan se ikke uttalt seg om konfekteskene. Hun har i en politiforklaring av 14. januar 1994 kun forklart seg om postsendinger som ikke er omfattet av avskjedsvedtaket.

Mindretallet kan etter dette ikke se at det foreligger rimelig sannsynlighetsovervekt for at B og/eller C forklarte seg falsk for lagmannsretten i avskjedssaken fra 1996.

Mindretallet går så over til å vurdere om vilkårene foreligger for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr 6.

Bestemmelsen gir adgang til gjenopptakelse når det fremskaffes en ny kjensgjerning eller nytt bevis som alene eller sammen med det tidligere bevismaterialet åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse.

Kjensgjerninger og bevis går på faktiske forhold. Det er ikke nødvendig å trekke et skille mellom de to begrepene.

Kjensgjerningene/bevisene må som en klar hovedregel gjelde faktiske forhold oppstått før saken ble tatt opp til doms. Som en alt overveiende hovedregel kreves at kjensgjerningene og bevisene forelå så tidlig at det kunne vært tatt hensyn til dem ved domsavsigelsen, forutsatt at partene hadde vært klar over forholdet, jf Schei «Tvistemålsloven m/kommentarer» s 1097.

I nærværende sak er spørsmålet om forklaringene B og C avga i straffesaken for lagmannsretten i 1998, eller rettere det at de da tilsynelatende ikke husket noe fra episoden med konfektforsendelsene 21. desember 1993 eller fra sine tidligere forklaringer om denne, er ny kjensgjerning eller nytt bevis. Endret vitneforklaring kan i særlige tilfelle være ny kjensgjerning eller nytt bevis. Helt klart er dette dersom vitnet erkjenner at han tidligere har forklart seg falskt, eller endrer forklaring fordi han er kommet på et vesentlig faktisk forhold som han ikke husket da han avga sin tidligere forklaring. Vitnets vurderinger og formeninger basert på det faktum han husker, vil derimot vanskelig være ny kjensgjerning eller nytt bevis, jf Schei «Tvistemålsloven m/kommentarer» s 1098. I nærværende sak er det som nevnt ikke snakk om tidligere falske forklaringer fra B eller C. Ei heller er det tale om nye vesentlige faktiske forhold de ikke husket tidligere. Forholdet er tvert om at de, på et gitt tidspunkt etter lagmannsrettssaken i 1996, hevdet de ikke husket noe fra en episode de tidligere har forklart seg om, men at de uttrykkelig vedsto seg sine tidligere forklaringer. I forhandlingene vedrørende gjenopptakelsesbegjæringen har begge igjen forklart seg overensstemmende med sine tidligere forklaringer, bl.a. til politiet. Mindretallet kan da ikke se at B og/eller Cs forklaringer for lagmannsretten i 1998 er nye bevis eller kjensgjerninger som kan gi grunnlag for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr 6.

Drøftelsen ovenfor er etter mindretallets syn tilstrekkelig til at gjenopptakelsesbegjæringen må forkastes.

Mindretallet finner likevel grunn til også å vurdere om et av de øvrige kumulative vilkår for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr 6 foreligger, nemlig at de nye bevis og/eller kjensgjerninger åpenbart måtte ført til et annet resultat. I nærværende sak innebærer dette at det nye bevis og/eller kjensgjerning nødvendigvis ville gjort at lagmannsretten i 1996 ville kommet til at avskjedsvedtaket var ugyldig.

Forutsetningen for den videre drøftelse er altså at B og/eller C i avskjedssaken i 1996 hadde forklart at de ikke husket noe mht. As befatning med konfektforsendelsene 21. desember 1993. En sannsynlig konsekvens ville vært at lagmannsretten i 1996 ville sett bort fra dette forholdet ved vurderingen av avskjedens gyldighet. Spørsmålet blir om lagmannsretten i 1996, i så fall, nødvendigvis ville kommet til at avskjedsvedtaket var ugyldig.

Avskjedsvedtaket bygger på to andre forhold i tillegg til episoden med konfekteskene, nemlig tillitsbruddet ved at A viderebrakte fortrolige opplysninger om møtet med postsjefen 23. desember 1993, samt at hun, sammen med en annen tjenestemann, dampet opp en brevpostsending inneholdende opplysninger om adressatens skatteoppgjør.

Lagmannsretten la i dommen av 12. september 1996 til grunn at oppdampingen av brevet med skatteoppgjøret hadde funnet sted som beskrevet i avskjedsvedtaket. Om dette heter det i dommen:

«Det tredje avskjedsgrunnlaget, åpning av postsendinger med damp antakelig høsten 1985, finner lagmannsretten tilstrekkelig godtgjort ved vitneforklaringen fra D, som den gang var landpostbud på Y og som for anledningen var innom budavdelingen på X. Det var A og hennes søster G som fortalte vitnet om ligningen for vitnets lege, og som på spørsmål fra vitnet om hvor de hadde disse opplysningene fra, demonstrerte hvordan de åpnet brev fra ligningskontoret ved damp fra en kjele.»

Denne bevisvurderingen er lagmannsretten nå bundet av, jf Schei «Tvistemålsloven m/kommentarer» s 1099.

Kravet til at den nye kjensgjerning eller nye bevis åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse innebærer trolig at avgjørelsen, om den var blitt avsagt på fullstendig grunnlag, ville avveket vesentlig fra den gamle, jf Schei «Tvistemålsloven m/kommentarer» s 1099.

Mindretallets oppfatning er at det foreligger klar både doms- og forvaltningspraksis for at bruddet på forsendelsen fra ligningskontoret isolert sett ville vært tilstrekkelig til rettmessig avskjed. I lagmannsrettsdommen fra 1996 heter det om dette:

«Lagmannsretten finner at det faktiske forhold som her er beskrevet danner grunnlag for en rettmessig avskjed etter tjenestemannsloven §15 bokstavene a og b. Forholdet vedrørende konfektesken og brevåpningen innebærer et tillitsbrudd som rammer det sentrale ved Postverkets forpliktelse overfor publikum, nemlig å bringe frem postforsendelser til adressaten og å sørge for at forsendelsen kommer frem uten at innholdet blir kjent av uvedkommende».

Mindretallet kan etter dette ikke se at det åpenbart ville ført til et annet resultat i lagmannsretten i 1996 om man ser bort i fra forklaringene fra C og B angående As befatning med konfektforsendelsene 21. desember 1993.

Mindretallet konklusjon blir da at gjenopptakelsesesbegjæringen forkastes.

Mindretallet er videre av den oppfatning at A bør dekke Postens saksomkostninger i forbindelse med gjenopptakelsebegjæringen, jf tvistemålsloven §414, annet ledd jf §180, første ledd.

Lagmannsrettens flertall, bestående av Skarpnes og 3 meddommere, er kommet til at avskjedssaken bør gjenopptas og videre at vedtaket om å avskjedige A kjennes ugyldig, og vil bemerke:

Også flertallet legger til grunn at vilkårene i tvistemålsloven kap. 27 må være oppfylt for at gjenopptakelse av avskjedssaken skal kunne skje. I denne sak er det §407 nr 3 og nr 6 som har vært påberopt som gjenopptakelsesgrunner fra saksøkerens side. Flertallet er enig med mindretallet i at vilkårene for gjenopptakelse etter §407 nr 3 ikke er til stede, og viser her til mindretallets begrunnelse foran som flertallet slutter seg til.

Før flertallet går inn på en nærmere drøftelse av om betingelsene for gjenopptakelse etter §407 nr 6 er til stede i denne sak, finner vi det riktig og nødvendig å beskrive saken kortfattet slik flertallet ser den:

Bakgrunnen eller årsaken til at spørsmålet om avskjed for A kom opp var at fire gavepakker (julegaver) med konfekt forsvant på postkontoret i X den 21. desember 1993. Pakkene som forsvant var til firmaer som var opphørt og ble derfor lagt til side. Det var flere av de tilsatte til stede nevnte dag. Postkontoret hadde da en skrankeavdeling og en budavdeling som var samlokalisert. I alt arbeidet den gang ca 20 personer på postkontoret (færre årsverk), derav 5 i budavdelingen.

Nevnte dag da pakkene forsvant var førstepostbetjent A (saksøkeren), postbetjentene F, G (begge søstre av saksøkeren), B (som også hadde en søster som arbeidet ved samme kontor) og landpostbud C i arbeid på budavdelingen.

I skranken arbeidet nevnte dag 6, muligens 7 personer, deriblant H, I og J. M.a.o. arbeidet 11 eller 12 personer ved postkontoret nevnte dag.

Saken om de bortkomne pakker (konfektesker) kom opp ved at postmester E fikk seg forelagt omslag (innpakningspapir) som var funnet i søplet. Det ble forelagt postmesteren av H, I og J i fellesskap. Det er ikke opplyst hvem av disse som fant papiret, og det er noe uklart hvorfor en eller flere av de nevnte på eget initiativ foretok undersøkelsen. Men skrankepersonalet hadde visstnok merket seg at det var innkomne pakker adressert til firmaer som var opphørt, og de ventet at disse pakker skulle komme tilbake for retur til avsender.

Postmester E tok kontakt med postsjefen på Z om saken, og undersøkelser om hva som hadde skjedd ble startet 23. desember. Undersøkelsene endte med at det litt etter hvert kom fram fra B at A skulle ha sagt at det var «en eske til hver», og at C hadde hørt at saksøkeren hadde sagt det samme. C hadde ikke sett henne da hun sa det, men hun kjent stemmen.

A ble suspendert fra sin stilling 7. januar 1994. Suspensjonsvedtaket er begrunnet med at hun var mistenkt for tyveri av brevpostsendinger og også for at hun hadde gitt disse sendinger til andre tilsatte ved budavdelingen. Videre er suspensjonsvedtaket begrunnet med at hun gikk videre med kunnskap hun hadde fått av postmesteren om et møte som skulle holdes 23.12.1993 til tross for at hun ble spesielt bedt om å holde det for seg selv.

A ble avskjediget 8.11.1994. Da var det kommet til et nytt forhold (avskjedsgrunnlag), nemlig et brevbrudd som skulle ha skjedd for lenge siden (ca 1982). Det var D som foranlediget at dette forhold kom opp. Som vitne i lagmannsretten i denne (vår) sak forklarte D seg om dette eldre forhold som kom opp fordi hun meldte seg som vitne til fordel for sin venninne C som også var noe innblandet (hun hadde vært suspendert). Vitnet D ble i følge egne ord i lagmannsretten «sint og lei seg» da hun ble orientert om/kjent med konfektsaken og at hennes venninne var innblandet. Derfor meldte hun seg for politiet og fortalte (i avhør 02.06.94) om at søstrene A og G for mange år siden hadde demonstrert for henne hvordan de kunne dampe opp brev (brevet inneholdt skatteseddel for en skatteyter).

Det var episoden med konfekteskene som førte til at de andre forhold som er angitt som grunnlag for avskjedsvedtaket ble trukket frem.

Avskjedigelsen ble klaget inn for overordnet administrativ myndighet og opprettholdt. Deretter ble avskjedssaken brakt inn for domstolene. Ved Skien og Porsgrunn byretts dom av 11. september 1995 ble staten v/Samferdselsdepartementet frifunnet for påstanden om at avskjedsvedtaket var ugyldig. A anket denne dommen til Agder lagmannsrett som ved dom 27. september 1996 stadfestet byrettens dom.

Saksøkeren ble videre den 9. januar 1995 tiltalt for overtredelse av 1) straffeloven §257 for å ha stjålet eller medvirket til å stjele pakkeforsendelser, 2) straffeloven §257 jf. §49 for forsøk på tyveri av en reklamekalender adressert til X postkontor og 3) straffeloven §325 nr 1 for å ha vist grov uforstand i tjenesten (på grunn av tyveriene og forsøk på tyveri). Straffepåstanden for forsøk på å stjele en reklamekalender som var adressert/sendt til X postkontor ble hun frifunnet for i herredsretten, jf. nedenfor. Denne reklamekalenderen ble funnet i saksøkerens pakkereol med påskrift «Bud.AVD.» A benektet at hun har påført «Bud.AVD.» Skriftprøve ble ikke foretatt, noe A hevder å ha bedt om.

Den 5. februar 1996 ble hun i Tinn og Heddal herredsrett dømt til betinget fengsel i 21 dager. Hun ble som allerede nevnt frifunnet for påstanden om forsøk på tyveri av en reklamekalender fordi aktor frafalt tiltaleposten, men ellers domfelt i samsvar med tiltalen. Retten fant bevist at hun i det minste hadde medvirket til tyveri av de fire konfektesker. Det var særlig vitneforklaringer til politiet fra B og C som det ble lagt vekt på, jf. dommen s. 3.

Saksøkeren anket dommen i straffesaken til Agder lagmannsrett, men anken ble nektet fremmet ved beslutning av 20. mars 1996.

Saksøkeren begjærte gjenopptagelse av straffesaken den 22. januar 1997. Beslutningen fra 20. mars 1996 om å nekte anken fremmet, ble omgjort ved kjennelse 3. juli 1997, og anken ble henvist til ankeforhandling.

Ved Agder lagmannsretts dom av 31. juli 1998 i straffesaksankesaken ble A frifunnet, bl.a for grovt tyveri av de fire konfektesker som startet hele saken. De øvrige avskjedsgrunnlag som ble påberopt kom opp i kjølvannet av konfektsaken, og de hadde konfektsaken som avgjørende forutsetning.

A har hele tiden nektet for at hun har gjort det hun ble avskjediget for/straffedømt for, bl.a å ha tatt eller oppfordret andre til å ta pakkene med konfekt som startet avskjedssaken.

I frifinnelsesdommen av juli 1998 er bl.a uttalt at etterforskningen «ikke har avdekket noe som setter henne i forbindelse med de fire pakker tiltalen omfattet utover det som B og C har forklart.» Videre heter det i frifinnelsesdommen:

«B og C møtte som vitne under hovedforhandlingen. De forklarte begge at de ikke husker noe av det som skjedde. Da de ble konfrontert med sine politiforklaringer, uttalte de at de ikke husket det de hadde forklart til politiet, men at de stod ved sine forklaringer». Videre heter det i dommen, slik flertallet (6-1) i straffesaken så det, at dette var egnet til å skape «stor tvil om deres tidligere uttalelser, at de som vitne i lagmannsretten ikke husker noe som helst, selv ikke hva de har forklart til politiet når de får seg forelagt dette. Det ville være å forvente at de hadde helt klart for seg denne begivenheten, og som de for mindre enn to år siden har forklart seg om for lagmannsretten». Videre heter det i dommen at flertallet la til grunn at det ved budavdelingen var et motsetningsforhold mellom B/C og tiltalte.

Etter utfallet av den gjenopptatte straffesak, hvor hun altså ble frifunnet, har A begjært avskjedssaken gjenopptatt, dvs. Agder lagmannsretts dom av 27. september 1996 som stadfestet dommen i Skien og Porsgrunn herredsrett av 11. september 1995 hvor staten v/Samferdselsdepartementet ble frifunnet i søksmålet fra A som bl.a krevde avskjedsvedtaket kjent ugyldig.

Ved enstemmig kjennelse og beslutning av 26. mai 1999 ble begjæringen om gjenopptakelse av avskjedssaken henvist til hovedforhandling. I premissene er bl.a uttalt:

«Lagmannsretten legger til grunn at det ved behandlingen av avskjedssaken - så vel av lagmannsretten som av forvaltningen - enten ble foretatt en samlet vurdering, eller at episoden med konfektsaken ble tillagt særlig stor vekt. Når det kan reises tvil om grunnlaget svikter for dette forholdets del, kan lagmannsretten ikke se bort fra at forvaltningsvedtaket eller dommen ville ha blitt annerledes dersom man hadde lagt til grunn den samme tvilen som den frifinnende dommen bygger på.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten det ikke åpenbart at en behandling av begjæringen i hovedforhandlingen nødvendigvis vil føre til at begjæringen forkastes. Lagmannsretten beslutter derfor å henvise begjæringen til hovedforhandlingen...»

Da avskjedssaken ble behandlet administrativt ble det etter flertallets syn begått saksbehandlingsfeil. Disse er det unødvendig nå å gå nærmere inn på.

Etter denne kortfattede oversikt over saken, går flertallet over til å drøfte om vilkårene for gjenopptakelse foreligger.

Gjenopptakelse av denne sak må som nevnt søke hjemmel i tvistemålsloven §407 nr 6. I følge denne bestemmelsen må det foreligge en «ny kjensgjerning» eller et «nytt bevis» for at gjenopptakelse skal kunne skje. Og dette nye må være kommet opp etter at saken (her avskjedssaken) er rettskraftig avgjort.

Avskjedsvedtaket hvilte etter flertallets oppfatning på et uriktig faktum eller iallfall på et faktum som ikke var tilstrekkelig bevist, nemlig at saksøkeren hadde stjålet eller medvirket til å stjele noen konfektesker. At dette har hatt innflytelse på avgjørelsen kan det ikke være tvil om. Flertallet minner her om at hun senere ble frifunnet for tyveriet eller medvirkning til det. Det skjedde på bakgrunn av endrede vitneutsagn da fra to vitner, sammenlignet med vitneutsagn fra de samme to vitner som det ble lagt avgjørende vekt på da hun ble dømt i herredsretten. At endrede vitneforklaringer i særlig tilfelle kan være en ny kjennsgjerning, har støtte i Tore Schei: Tvistemålsloven, Bind II (Utg. 1998) s 1098. Etter flertallets oppfatning står det ikke til troende at de to vitnene så kort tid etter en så viktig hendelse i deres liv, ikke husket noe da straffesaken ble gjenopptatt. Som vitner i gjenopptakelsessaken husket de, og kom i det vesentlige med samme forklaring som ble lagt til grunn da A ble avskjediget. Flertallet finner imidlertid ikke å kunne legge vekt på at de nå igjen husket. De oppga nå begge at de hadde hatt to møter med Postens prosessfullmektig og Postens representanter for å forberede forklaringene sine. Når en vurderer hva som er sannheten i denne sak, kan en etter flertallets syn heller ikke tape av syne de motsetninger mellom noen av de ansatte som er nevnt i den frifinnende straffedom.

Flertallet er klar over at det kreves strengere bevis for domfellelse i en straffesak enn i en sivil sak. Men avskjed i et tilfelle som dette oppleves antakelig som mer alvorlig for A enn 21 dager betinget fengsel. Hun mistet sitt levebrød, og i et lite samfunn som X var avskjed også mer stigmatiserende enn 21 dager betinget fengsel. Også en annen ansatt mistet jobben i forbindelse med konfektsaken, og to andre fikk strafferettslige/tjenestemessige reaksjoner, men beholdt sine jobber.

Det faktum som ble lagt til grunn for avskjedsvedtaket og dommen som ga avskjed, er underkjent i straffesaken. Det må etter flertallets syn få konsekvenser for avskjedsvedtaket. Det er etter flertallets oppfatning åpenbart at de endrede forklaringer og den frifinnende dom nødvendigvis ville ha medført et annet domsresultat i avskjedssaken dersom de hadde foreligget da avskjedssaken ble avgjort.

Flertallet finner det åpenbart at det var episoden med konfekteskene som var årsaken til avskjeden. Det var denne episoden som startet hele saken.

Etter dette finner flertallet at de endrede forklaringer i ankeforhandlingene i straffesaken og frifinnelsen i straffesaken, er nye kjennsgjerninger som alene eller i forbindelse med det som ellers foreligger, åpenbart ville ha medført en annen avgjørelse.

Flertallet vil etter dette avsi beslutning om gjenopptakelse.

Når gjenopptakelse er bestemt, skal det foretas en fullstendig ny behandling av avskjedssaken. Spørsmålet blir så om det kan anses å foreligge grunnlag for å avskjedige A. Bevisbyrden for at hun har gjort det hun ble avskjediget for (og også tiltalt, men nå frifunnet for) må påhvile Posten. I en så alvorlig anklage må det kreves sterke bevis for at anklagen kan anses bevist eller tilstrekkelig sannsynliggjort. Beviskravet må ligge nær opp til beviskravet for å straffe for det samme forhold. Flertallet finner på bakgrunn av de bevis og opplysninger som nå foreligger at det ikke er tilstrekkelig bevist eller sannsynliggjort at A har stjålet eller medvirket til å stjele de konfektesker som startet saken, jf. den angitte avskjedsgrunn nr 1. Flertallet viser her også til det som er drøftet foran i forbindelse med behandlingen av begjæringen om gjenopptakelse av saken. Når flertallet ikke anser det tilstrekkelig bevist eller sannsynliggjort at hun har utført eller medvirket til å utføre det hun her er anklaget for (tyveri eller medvirkning til tyveri av konfekteskene), er dette forhold klart ikke noe grunnlag for å avskjedige henne. Det påberopte avskjedsgrunnlag nr 1 ble radikalt endret/svekket da endrede forklaringer førte til at hun ble frifunnet for straffekravet som gjaldt samme faktum. Dette må få konsekvenser for avskjedsvedtaket. Avskjedsgrunnlag nr 1 kan da etter flertallets syn verken aksepteres som grunnlag for å si at hun har utvist utilbørlig atferd eller grov uforstand i tjenesten, jf. vilkårene i tjenestemannsloven §15.

Flertallet anser det klart at det ble lagt særlig stor vekt på konfektsaken da suspensjonen og det senere avskjedsvedtak ble fattet.

I avskjedsvedtaket er i tillegg nevnt to andre avskjedsgrunner, og Posten har anført at selv om konfektsaken ikke gir grunnlag for avskjed, så holder de andre to. Flertallet er helt uenig i det. For det første ville de andre grunnlag ikke ha vært til stede uten konfektsaken. Saken startet med suspensjonen på grunn av mistanke om at saksøkeren hadde begått tyveri av noen konfektesker (julegaver til firmaer som hadde opphørt) eller medvirket til det. Dette påståtte tyveri var helt klart årsaken til at saksøkeren ble suspendert og senere avskjediget. De andre påberopte avskjedsgrunner kom opp i kjølvannet av konfektsaken. Etter vitneavhøret av postmester E er det forøvrig etter flertallets syn uklart hva som ble sagt om fortrolighet, men uansett kan det ikke være noe avskjedsgrunnlag verken isolert sett eller sett i sammenheng med de andre påberopte grunnlag.

Brevbrudd var det tredje påberopte avskjedsgrunnlag. Dette grunnlaget forelå ikke da A ble suspendert. D som første gang fortalte om dette, var som nevnt foran venninne med en annen som opprinnelig var involvert. Slik flertallet ser det, var det, hvis det skjedde, i tilfelle nærmest en demonstrasjon av hvordan brev kan åpnes. Det skjedde dessuten som nevnt for lenge siden, og bør også av den grunn nå ikke gi grunnlag for avskjed.

Flertallet er etter dette kommet til at avskjedsvedtaket må kjennes ugyldig.

Når avskjedsvedtaket kjennes ugyldig er utgangspunktet at arbeidsforholdet består, og at A har rett til å gjeninntre sin stilling. Flertallet kan ikke se at det er grunn til å gjøre unntak fra denne regelen i dette tilfellet. Det er riktignok gått lang tid siden hun urettmessig ble avskjediget, men dette forhold kan ikke belastes A. X postkontor er et mindre postkontor, men flertallet kan ikke se at det skulle skape særlige problemer for Posten å gjeninnta A i sin stilling. Flertallet mener dessuten at bare ved å gi henne rett til gjeninntreden, vil hun få full oppreisning for den urett som flertallet mener hun har vært utsatt for. Da det ikke er nedlagt påstand om å få det fastslått i domsslutningen at hun har rett til å gjeninntre sin stilling, tas det ikke med der. Men vi presiserer her for ordens skyld at dommen innebærer at hun har rett til å gjeninntre i stillingen.

A har som det fremgår av påstanden krevet dom for erstatning for påført tap og oppreisning, begge poster utmålt etter rettens skjønn, dog slik at oppreisningskravet er begrenset oppad til kr 1.000.000.

A har fremlagt en del opplysninger om det tap hun hittil har hatt. Det materialet som er fremlagt gjelder inntektstap til og med 1999. Etter en skjønnsmessig vurdering er flertallet kommet til at inntektstapet samlet bør fastsettes til kr 500.000. I inntektstap er renter medreknet.

En arbeidstakers rett til erstatning for en ugyldig avskjedigelse omfatter også rett til erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning). Når avskjeden er urettmessig kan oppreisning tilkjennes under hensyn til arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig.

Avskjedigelsen er funnet urettmessig. Vilkårene for avskjed er ikke til stede. Saken har vært en stor belastning for A. Tyveriet av postpakker som hun ble beskyldt for å ha utført, er klandreverdige forhold, og saken vakte stor oppsikt og mediaomtale, særlig i lokalpressen. Etter en samlet vurdering finner flertallet at oppreisningsbeløpet skjønnsmessig bør fastsettes til kr 200.000.

Posten har tapt saken og bør pålegges å betale As saksomkostninger til byrett og lagmannsrett i avskjedssaken, jf. tvistemålsloven §172 første ledd. Det er oppgitt at saksomkostningene samlet utgjør kr 85.000. A har fri sakførsel i gjenopptakelsessaken, og saksomkostningene i denne sak, kr 108.731, betales til det offentlige.

Beslutning og dom blir å avsi i samsvar med flertallets standpunkt, og med slik dissens som er nevnt foran.

Dommen er forsinket som følge av problemer med å finne tidspunkt for avsluttende domskonferanse som passet alle syv dommere.

Beslutning:

Begjæringen om gjenopptakelse i sak 910/95 tas til følge.

Domsslutning:

1. Vedtaket om å avskjedige A kjennes ugyldig.

2. Posten Norge BA dømmes til å betale erstatning til A med kr 500.000 -femhundretusenkroner-.

3. Posten Norge BA dømmes til å betale A oppreisning med kr 200.000 -tohundretusenkroner-.

4. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett i avskjedssaken dømmes Posten Norge BA å betale til A kr 85.000 -åttifemtusenkroner- og til det offentlige i gjenopptakelsessaken med kr 108.731 -etthundreogåttetusensyvhunreogtrettienkroner-.

5. Oppfyllelsesfristen for domsslutningens pkt 2-4 er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.