Rt-1958-392
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1958-03-28 |
| Publisert: | Rt-1958-392 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 31/1958 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen). |
| Forfatter: | Bendiksby, Eckhoff, Thrap, Gaarder. Mindretall: Wold |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926), Motorvognloven (1926) §17, §29 |
Dommer Bendiksby: Ved tiltalebeslutning utferdiget av politimesteren i Fjordane den 28. november 1957 ble A satt under tiltale ved Sunnfjord herredsrett til fellelse etter motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd, «av di han den 7. oktober 1957 i tida mellom kl. 13.00 og 14.00 trass i at han var alkoholpåverka (ikkje edru), sette seg på sin motorsykkel S-1798 som sto ved saga til Moses B Svidal, Svidal i Jølster, og
Side:393
let motorsykkelen - utan at motoren var i gang - trilla av si eiga tyngd omlag 50-60 meter ned over gardsvegen mot riksveg nr. 580 på Svidalsøyra, der lensmannen og lensmannsbetjenten i Jølster stogga han».
Ved herredsrettens dom av 21. januar 1958 ble A frifunnet. Dommen er avsagt under dissens, idet den ene av domsmennene stemte for fellelse.
Herredsretten fant bevist at tiltalte satte seg på motorsykkelen og lot denne trille av sin egen tyngde ca. 50 meter nedover gårdsveien mot riksveien uten at motoren var startet, og slik at han støttet sykkelen opp ved å sette føttene i veien. Videre fant retten bevist at tiltalte ved anledningen var «heller tungt rusa». Tiltalte gjorde ikke noe forsøk på å starte motoren, og retten bygget på at det var tiltaltes mening å sette sykkelen fra seg ved veiskillet og ikke kjøre videre.
Rettens flertall har begrunnet frifinnelsen slik:
«Fleirtalet - rettsformannen og domsmannen Olav Kvamsås - meinar med tvil at køyringa ikkje fell inn under straffebodet i motorvognlova. I den samanhengen legg dei vekt på at vegstubben sakgjevne køyrde var stutt, at farten sykkelen hadde ikkje kom over vanleg gangefart, og at motorvogna ikkje kunne køyra etter riksvegen utan maskinkraft fordi denne vegen er helt flat her. Likeeins legg dei vekt på at motorsykkelen - ein 125 cm Tempo - ikkje vog over 75 kg og at sakgjevne på heile køyreturen støtta sykkelen opp med båe føtene. Fleirtalet meinar at køyringa under desse tilhøva ikkje førde med seg andre eller større fårer for ferdsla enn om sakgjevne i staden hadde leida sykkelen gardsvegen ned, eller brukt ein vanleg tråsykkel til ferda.»
Politimesteren i Fjordane har påanket dommen til Høyesterett, idet han har gjort gjeldende:
«Eg meiner at fleirtalet i heradsretten tek feil når det seier,,,at køyringa ikkje fell inn under straffebodet i motorvognlova - - -. Fåremomentet ved at ein sterkt rusa person sett seg på motorsykkel og let han trille av eiga tyngd ned ein bygdeveg mot ein etter måten sterkt, trafikera riksveg, er fullklårt og må vege tungt i denne saka, og etter mi meining er domen ikkje i samsvar med praksis i Høgsterett, jamfør t. d. Rt-1947-211 og Rt-1957-137.»
Jeg er enig med påtalemyndigheten i at herredsretten har bygget på en uriktig forståelse av loven når den har funnet at tiltaltes forhold, slik det er beskrevet i dommen, ikke kan karakteriseres som kjøring i motorvognlovens forstand. Når det gjelder biler, har rettspraksis ikke lagt avgjørende vekt på om motoren har vært startet, men har - bortsett fra ubetydelige flytninger av vognen - ansett det som kjøring at føreren har latt bilen trille nedover ved egen tyngde, jfr. førstvoterendes bemerkninger i kjennelse i Rt-1957-771. Jeg kan ikke finne at det er tilstrekkelig grunn til å se annerledes på spørsmålet når det gjelder motorsykler. Når føreren er beruset eller
Side:394
påvirket, representerer også en motorsykkel en betydelig faremulighet, selv om sykkelen bare trillet nedover ved egen tyngde uten at motoren er startet. Forholdet ligger etter min mening annerledes an her enn i det tilfelle som er omhandlet i Rt-1955-1243. De omstendigheter som herredsretten spesielt har fremhevet, således at den kjørte distanse var relativt kort, at veien var en lite beferdet gårdsvei, at farten var liten og at tiltalte støttet opp sykkelen ved å sette benene på veien, kan etter min oppfatning ikke bevirke at det av tiltalte utviste forhold ikke kan karakteriseres som kjøring. Jeg vil imidlertid tilføye at det i tilfelle synes naturlig å tillegge disse omstendigheter betydelig vekt ved straffutmålingen.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap og Gaarder: Likeså.
Dommer Wold: Jeg mener at herredsrettens lovanvendelse er riktig, og den stemmer etter min mening også best med Høyesteretts praksis. Jeg viser til den av førstvoterende nevnte kjennelse i Rt-1957-771. Det fremgår av denne kjennelse at Høyesterett i en rekke tilfelle ikke har bedømt forholdet som kjøring i motorvognlovens forstand når motorvognen har vært satt i bevegelse ved håndkraft under omstendigheter hvor vognens spesielle faremuligheter, først og fremst dens tyngde og fart, ikke har vært utløst. Kjennelsen viser til Høyesteretts praksis for motorvogner (biler). Når det gjelder motorsykler, scootere og mopeder, har Høyesterett også i en rekke tilfelle sett på begrepet kjøring på samme måte og ikke antatt at kjøring i lovens forstand har foreligget hvor motoren ikke var satt i gang og hvor bruken av sykkelen ikke er antatt å ha utløst særlige faremomenter. Jeg viser spesielt til Høyesteretts avgjørelser referert i Rt-1955-907 og side 1243. Ved disse avgjørelser har Høyesterett lagt til grunn at det å trille en motorsykkel ikke er kjøring, og videre lagt til grunn at kjøring av en moped, vekt 43 kg, med tråpedaler ikke er kjøring i lovens forstand. Jeg kan ikke se at bruken av motorsykkelen i denne sak står i noen annen stilling. Jeg viser til at herredsretten, som nevnt av førstvoterende, har funnet at bruken av motorsykkelen ikke førte med seg annen eller større fare for ferdselen enn om domfelte i stedet hadde leiet sykkelen ned gårdsveien eller brukt en alminnelig tråsykkel. Når da samtidig forholdet er at farten ikke var større enn vanlig gangfart og at sykkelen ikke veiet mer enn 75 kg, finner jeg at det ikke kan ansees for å være en uriktig lovanvendelse når herredsretten i dette tilfelle har funnet at det ikke foreligger kjøring i motorvognlovens forstand. Jeg stemmer for at anken forkastes.
Side:395