Rt-1966-275

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-02-25
Publisert:	Rt-1966-275
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 21 B
Parter:	Jesper Sveinsson (høyesterettsadvokat Finn A. Doksæter) mot Bærum kommune (advokat Jan Dahl - til prøve).
Forfatter:	Stabel, Eckhoff, Heiberg, Roll-Matthiesen, Thrap
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Bygningsloven (1924) §46, Tvistemålsloven (1915) §85, §86, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §2, §47, Bygningsloven (1924)

Dommer Stabel: Kommunal- og arbeidsdepartementet stadfestet i august 1961 et vedtak av Bærum kommunestyre om regulering av Drammensveien fra Bjerkealléen til Blommenholm med sikte på å gjøre veien «fasadefri» gjennom opparbeidelse av - til dels nye - side- og parallellveier med adkomst for de hus som tidligere hadde hatt avkjørsel direkte til Drammensveien. Ved Bærum skjønnskommisjon ble så den 24. mai 1962 avhjemlet erstatningsskjønn og refusjonsskjønn i anledning av de nødvendige grunnervervelser. Skjønnet ble påanket til Eidsivating lagmannsrett av en rekke grunneiere, blant dem Jesper Sveinsson, som eier tre sammenhengende parseller på nordsiden av Drammensveien, gnr. 10, bnr. 81, 68 og 135. For Jesper Sveinssons vedkommende avsa lagmannsretten den 24. mai 1965 dom med slik domsslutning: «Bærum Skjønnskommisjons skjønn av 24. mai 1962 stadfestes forsåvidt det er påanket. - Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår av skjønnskommisjonens grunner og lagmannsrettens dom.

Jesper Sveinsson har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom.

Anken gjelder for det første grunnerstatningen for så vidt angår bnr. 68 og 135. Det antas å være en feil ved saksbehandlingen at skjønnskommisjonen ikke har redegjort nærmere for hvordan den er kommet frem til en erstatning på bare kr. 22 pr. m2, den samme pris som ble fastsatt ved skjønn til utvidelse av Drammensveien i 1958, enda kommisjonen tok utgangspunkt i 1958-skjønnet og gav uttrykk for at det var skjedd en alminnelig prisstigning i mellomtiden. Når kommisjonen i denne sammenheng uttaler om Sveinssons ubebygde tomter at de «er ikke helt byggeklare», er det misvisende og uforståelig, og det gir iallfall ingen forklaring på at tomtene kunne anses mindre byggeklare i 1962 enn de var i 1958.

Anken gjelder også grunnerstatningen vedkommende den

Side:276

tredje av tomtene, bnr. 81. Når kommisjonen ville gi et tillegg for muligheten av at eiendommen kunne bli tillatt brukt til forretningsformål og når den likevel satte erstatningen til bare kr. 25 pr. m2, viser dette at kommisjonen også her - uriktig - har tatt utgangspunkt i en kvadratmeterpris på 22 kroner. Skjønnet antas for så vidt å lide av feil både i saksbehandlingen og rettsanvendelsen.

Videre gjelder anken skjønnskommisjonens saksbehandling og rettsanvendelse for så vidt angår avgjørelsen om ikke å tilkjenne ulempeerstatning. For Høyesterett klages det i denne sammenheng bare over at det ikke er gitt erstatning for økte utgifter til reparasjon og vedlikehold av eksisterende vann- og kloakkledninger til Sveinssons hus og for at det vil bli dyrere og vanskeligere å skaffe tilknytning til offentlige vann- og kloakkledninger ved fremtidig utparsellering av arealet. I begge henseender støttes anken på at den gjenværende eiendom er blitt skilt fra de eksisterende offentlige ledninger ved den nyanlagte parallellvei (Henry Lehres vei) og ved en ny busslomme mellom denne og Drammensveien. I den utstrekning anken knytter seg til vedlikehold m.v. av eksisterende ledninger, erkjennes det at krav om ulempeerstatning ikke ble reist under skjønnet, men dette skyldtes at Sveinsson på grunn av mangelfulle opplysninger fra kommunens side uriktig gikk ut fra at de offentlige ledninger ville bli flyttet fra nordkanten av Drammensveien og lagt i hans nye eiendomsgrense på nordsiden av parallellveien. Det er en feil ved skjønnsgrunnene at det ikke er redegjort nærmere for kommisjonens forutsetninger hva dette spørsmål angår. Feilen får betydning også - og særlig - for kommisjonens behandling av spørsmålet om ulempeerstatning for fordyret tilknytning til det offentlige ledningsnett når det gjelder byggetomter som blir utskilt i fremtiden. Hva dette spørsmål angår er det også en feil i rettsanvendelsen når man - som lagmannsretten - vil forklare skjønnskommisjonens resultat med at eieren av ubebygd areal er avskåret fra å kreve erstatning selv når det eksproprieres fra hans eiendom til anlegg av den nye vei som volder ulempen. Av den rettspraksis som gjelder erstatning for «nivåforandringer» kan det ikke trekkes slutninger til et forhold som det denne sak gjelder.

Endelig ankes over at Sveinsson ved refusjonsskjønnet er pålagt full refusjon etter §46 i bygningsloven av 1924 for så vidt angår utgiftene til grunnavståelse og ulempeerstatning vedrørende parallellveien. Anken gjelder for det første lovanvendelsen. Å pålegge refusjonsplikt må - hevdes det - ligge langt utenfor bygningslovens forutsetninger i et tilfelle som dette, hvor det nye veianlegg er et ledd i en omregulering som skyldes at den eksisterende vei - Drammensveien - gjøres fasadefri på grunn av økt gjennomgangstrafikk. For øvrig kan parallellveien etter Sveinssons oppfatning ikke ses som et selvstendig veianlegg i relasjon til bygningslovens §46. Den er i realiteten en del av Drammensveiens trasé i og med at den har til formål å skaffe grunneierne ny

Side:277

adkomst til erstatning for den avkjørsel de tidligere hadde direkte til Drammensveien. Legger man til grunn at det i realiteten er Drammensveien som blir utvidet med parallellveiens bredde, kan refusjon ikke kreves, da Drammensveien allerede på forhånd hadde den maksimale bredde som er angitt i §46 nr. 1. - Videre angripes refusjonsskjønnets saksbehandling, vesentlig ut fra den oppfatning at begrunnelsen er for knapp og generell til å gi sikkerhet for at Sveinssons tilfelle har fått den individuelle behandling det har krav på. Det er således uklart om kommisjonen har regnet med en verdiøkning som er tilstrekkelig til å dekke et eventuelt senere krav om refusjon for opparbeidelsesutgifter i tillegg til den pålagte refusjon for utgifter til grunnervervelse m.v. At kommisjonens saksbehandling har vært ubetryggende viser seg også deri at når det gjelder Sveinssons naboeiendom, takstnr. 125, har kommuneadministrasjonen i sin refusjonsberegning uten støtte i skjønnet måttet foreta fordeling av en samlet ulempeerstatning som ikke bare vedkommer parallellveien, men også Solvikveien som denne munner ut i.

I ankeerklæringen var avgjørelsen om ulempeerstatning også angrepet med utgangspunkt i at det er kommet busslomme med holdeplass utenfor Sveinssons eiendom. Dette ankepunkt er frafalt under prosedyren for Høyesterett.

For øvrig faller Sveinssons prosedyre for Høyesterett i det vesentlige sammen med hans anførsler for lagmannsretten. Angående enkelthetene i disse anførsler henviser jeg til referatet i lagmannsrettens dom. Sveinsson har nedlagt denne påstand:

«Bærum Skjønnskommisjons skjønn av 24/5 1962 oppheves forsåvidt det er påanket og hjemvises til ny behandling i Skjønnskommisjonen med annen sammensetning.

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten og Høyesterett.»

Bærum kommune har imøtegått anken med i alt vesentlig de samme synspunkter og anførsler som ble gjort gjeldende for skjønnskommisjonen og lagmannsretten. Jeg henviser også for så vidt til referatet i lagmannsrettens dom. I forbindelse med spørsmålet om ulempeerstatning er for Høyesterett videre gjort gjeldende at all den stund krav om erstatning for økte utgifter til vedlikehold m.v. av eksisterende ledninger og for økte omkostninger ved tilknytning av ny bebyggelse til de offentlige ledningsanlegg ikke var reist for skjønnet, var det for skjønnskommisjonen ingen tvist eller tvil om disse spørsmål, og kommisjonen hadde ingen oppfordring til å uttale seg om dem; avgjørelsen kan da ikke angripes på grunn av mangelfull begrunnelse. I samme forbindelse er gjort gjeldende at det nå - i motsetning til for lagmannsretten - er klarlagt at Sveinsson har både rettslig og faktisk adgang til å la sine utparselleringstomter knytte til de allerede eksisterende private ledninger for vann og kloakk. Oppgraving av parallellveien og busslommen vil således ikke bli aktuelt i forbindelse med en eventuell utparsellering. Kommunen har nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog

Side:278

slik at Jesper Sveinsson tilpliktes å erstatte Bærum kommune sakens omkostninger for lagmannsretten. - 2. Jesper Sveinsson tilpliktes å erstatte Bærum kommune sakens omkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har Jesper Sveinsson og tre vitner gitt forklaring ved bevisopptak, blant dem Olav Hallset som er bygnings- og reguleringssjef i Bærum. De spørsmål anken gjelder, står i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i stor utstrekning slutte meg til dens begrunnelse.

For så vidt angår grunnerstatningen vedkommende bnr. 68 og 135 gjelder anken bare saksbehandlingen, nærmere bestemt at skjønnsgrunnene skal være uklare og utilstrekkelige. Jeg er ikke enig i dette, og finner på samme måte som lagmannsretten ikke holdepunkt for å anta at skjønnskommisjonen har hatt noen uriktig oppfatning eller vært i villrede med hensyn til faktiske forhold av betydning for vurderingen. Det er klart at kommisjonen hadde både rett og plikt til å foreta en selvstendig vurdering uavhengig av takseringen under skjønnet i 1958 da Drammensveien forrige gang ble utvidet på den strekning det her gjelder. Takseringen i 1958, hvorved prisen for Sveinssons eiendom ble satt til kr. 22 pr. m2, omfattet også den parsell som ble satt til kr. 25 pr. m2 ved skjønnet i 1962. Etter en samlet vurdering har derfor også Sveinsson oppnådd pris økning i forhold til 1958-skjønnet. At prisøkningen for hans vedkommende var noe mindre enn for mange andre eiendommer langs traséen, kunne i seg selv ikke gjøre det nødvendig for kommisjonen å begrunne avgjørelsen særskilt for Sveinssons tilfelle. Nå ble det faktisk gitt en begrunnelse i og med at Sveinssons ubebygde tomter ble karakterisert som «ikke helt byggeklare». I de opplysninger som foreligger finner jeg ikke grunnlag for å anse denne karakteristikk misvisende eller uriktig. Jeg må gå ut fra at den nevnte uttalelse i skjønnsgrunnene har sammenheng med at Sveinsson - i motsetning til de fleste andre grunneiere langs traséen - satt med et forholdsvis stort ubebygd tomteareal for hvilket det ennå ikke forelå noen reguleringsplan eller utparselleringsplan overhodet. Reguleringssjefen i Bærum har som vitne uttalt at han «for å si at en tomt er byggeklar må kreve at det foreligger en godkjent reguleringsplan for den eiendom tomten er en del av. Hver enkelt tomt må være skylddelt i samsvar med reguleringsplan - - -.» Det er riktignok så at Sveinssons tomter ut fra dette kriterium ikke var byggeklare under skjønnet i 1958 heller, men man kan ikke utelukke muligheten av at det etter forholdene den gang ville vært enklere å finne frem til en tilfredsstillende løsning av f. eks. spørsmålene om vei og avkjørsel og mer kurant å oppnå de nødvendige godkjennelser fra bygningsmyndighetene. Og selv om det her skulle være en reell divergens mellom vurderingen i de to skjønn, så må dette etter min mening iallfall være uten betydning for de krav som med rimelighet kan stilles til begrunnelse av det siste.

Av mitt syn på det spørsmål jeg nettopp har behandlet, følger

Side:279

at jeg heller ikke kan finne noe holdepunkt for Sveinssons anke når det gjelder grunnerstatningen vedrørende «forretningstomten» bnr. 81.

Jeg går så over til å behandle anken for så vidt den er rettet mot avgjørelsen om ikke å tilkjenne ulempeerstatning.

I den utstrekning kravet om ulempeerstatning refererer seg til vedlikeholdet av de eksisterende Private vann- og kloakkledninger som Sveinssons hus er knyttet til, finner jeg det tilstrekkelig å henvise til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg tiltrer.

For så vidt kravet bygger på at det som følge av veianlegget vil bli dyrere og vanskeligere å få nyutskilte tomter knyttet til de offentlige ledningsanlegg, sier lagmannsretten at det er uklart hvorvidt skjønnskommisjonen har overveiet og tatt standpunkt til spørsmålet om ulempeerstatning og om spørsmålet overhodet ble brakt på bane under skjønnet. Etter det som er opplyst for Høyesterett - bl.a. gjennom dokumenterte prosesskrifter for underskjønnet - må jeg gå ut fra at spørsmålet iallfall ikke var reist fra Sveinssons side på slik måte at kommisjonen av den grunn hadde oppfordring til å uttale seg om det i skjønnsgrunnene. På bakgrunn av de alminnelige forutsetninger for skjønnet fremstiller det seg imidlertid fremdeles som noe uklart hvilken oppfordring kommisjonen etter omstendighetene hadde til av eget initiativ å skaffe opplysninger om hvor de offentlige vann- og kloakkledninger for fremtiden skulle ligge og til å presisere klarere enn gjort sine forutsetninger om dette og hvordan den så på muligheten for at parallellveien og busslommen kunne vanskeliggjøre tilknytningen av nyutskilte tomter til de offentlige ledninger. På samme måte som lagmannsretten finner jeg det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til om det for så vidt foreligger en saksbehandlingsfeil fra kommisjonens side, idet jeg er enig med lagmannsretten i at ulempe av den art det her er tale om, ikke kan kreves erstattet i forbindelse med ekspropriasjonen. Like så litt som en grunneier av hensyn til mulig fremtidig bebyggelse kan motsette seg en saklig begrunnet endring i eksisterende offentlige ledningsnett for vann og kloakk, like så litt kan han etter min mening ut fra hensynet til fremtidig utparsellering kreve erstatning for at tilknytningen til eksisterende ledningsanlegg blir vanskeliggjort av nye offentlige veianlegg. Ulempe av den art det her gjelder, vil vanligvis ramme en større krets av eiendommer i nabolaget, og jeg antar at det følger av de synspunkter som har fått uttrykk i Høyesteretts avgjørelser i Rt-1958-646, Rt-1960-59 og Rt-1961-459 at en grunneier ikke kommer i noen annen og bedre erstatningsrettslig stilling fordi om det tilfeldigvis må eksproprieres fra hans eiendom til gjennomføring av veianlegget. I tråd med hva det ble gitt uttrykk for i de nettopp nevnte høyesterettsavgjørelser mener jeg at det i tilfelle som dette ikke er naturlig å se på ulempen som voldt ved ekspropriasjonen. For øvrig finner jeg - som lagmannsretten - at resultatet støttes også av den rettspraksis som gjelder nivåforandringer av tilstøtende gate.

Side:280

Til slutt behandler jeg anken over refusjonsskjønnet. Både når det gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen kan jeg her i alt vesentlig tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Til tross for at skjønnsgrunnene er holdt i generelle vendinger, må det antas at kommisjonen traff sin avgjørelse for Sveinssons vedkommende ut fra en individuell vurdering av parallellveiens betydning for hans eiendom. Noen saksbehandlingsfeil av betydning for resultatet er ikke godtgjort. I denne forbindelse og under henvisning til Sveinssons prosedyre for Høyesterett nevner jeg at kommunen etter det opplyste har tilbudt ham - hvis han ønsker det - å tilstevne nytt skjønn til fordeling av ulempeerstatningen vedkommende takstnr. 125 mellom parallellveien og Solvikveien. I samme forbindelse kan nevnes at det aldri har vært reist krav om refusjon for utgifter til opparbeidelse av parallellveien og at kommunen ved sin prosessfullmektig for Høyesterett har gitt forpliktendende erklæring om at slikt krav ikke vil bli reist.

Hva angår lovanvendelsen under dette ankepunktunderstreker jeg lagmannsrettens uttalelse om at parallellveien «så nær den enn er knyttet til Drammensveien og dennes trafikkproblemer, likevel fremtrer som et særskilt veianlegg, som dels skal formidle trafikk innen det rent lokale område, dels åpne adgang til å føre lokaltrafikken inn på og ut fra Drammensveien på laglige steder under trygge forhold. Den lokale betydning av anlegget er således iøynefallende, selv om det vel først og fremst er hensynet til avviklingen av gjennomgangstrafikken som har ført til at anlegget kom i stand.» Det er ikke bestridt fra Sveinssons side at dette i og for seg er en riktig karakteristikk. Når han mener at parallellveien ikke kan ses som et selvstendig veianlegg i relasjon til bygningslovens §46 og at krav om refusjon i dette tilfelle under enhver omstendighet ligger utenfor lovens forutsetninger, er det - som jeg tidligere har nevnt - vesentlig ut fra det syn at parallellveien er et nødvendig ledd i den regulering som har stengt grunneierne ute fra deres tidligere lovlige adkomst til Drammensveien. Jeg er enig med skjønnskommisjonen og lagmannsretten i at denne argumentasjon ikke kan begrunne det synspunkt at parallellveien, skjønt den ytre sett fremtrer som et selvstendig veianlegg, likevel ikke er et selvstendig veianlegg i relasjon til bygningslovens §46. Heller ikke kan jeg se at det er grunnlag for å tolke refusjonsbestemmelsen innskrenkende på den måten som Sveinsson gjør når han hevder at det vil være i strid med dens forutsetninger å kreve refusjon i et tilfelle som dette. Garantien mot urimelige refusjonskrav ligger - her som ellers - i prinsippet om at refusjon ikke kan kreves ut over den verdiøkning eiendommen har hatt som følge av veianlegget. I dette tilfelle har skjønnskommisjonen funnet at eiendommen har hatt en verdiøkning som dekker refusjonskravet, og denne avgjørelse kan Høyesterett ikke prøve.

Etter dette blir det mitt resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om

Side:281

saksomkostninger. Da saken til dels har reist rettsspørsmål av prinsipiell art, finner jeg at det foreligger særlige omstendigheter som taler for at det heller ikke tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Når det gjelder påstanden om ulempeerstatning for økte vedlikeholdsutgifter av det interne ledningsnett for vann og kloakk eller for større utgifter ved tilknytning til offentlige ledninger i tilfelle av fremtidig utparsellering, vil jeg bemerke: Det må anses på det rene at hverken Sveinsson eller hans sakfører har fremsatt krav om erstatning på dette grunnlag for skjønnskommisjonen. Videre nevner jeg at det her gjelder et krav som det må påligge grunneieren å reise og å tilrettelegge, jfr. tvistemålslovens §85 og §86 første ledd og skjønnslovens §2, jfr. §47. Etter mitt syn hadde kommisjonen da som påpekt av kommunen ikke foranledning til av eget tiltak å klarlegge denne side av erstatningsspørsmålet, som forutsatte et initiativ fra grunneierens side. Det forelå således for kommisjonen ingen tvist, og man kan heller ikke si tvil, når kravet hverken ble fremsatt eller underbygget med opplysninger, som grunneieren måtte gi om eget anleggs alder, kapasitet m.v., jfr. skjønnslovens §28. Jeg peker i den forbindelse på en noenlunde analog avgjørelse i Rt-1953-537, spesielt 539.

Når det gjelder realiteten er jeg som allerede nevnt enig med førstvoterende.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Roll-Matthiesen: Som dommer Heiberg.

Dommer Thrap: Likeså.

Av skjønnskommisjonens skjønn 24. mai 1962 (høyesterettsadvokat J. Edwardsen, formann, gårdbruker Andreas Næss, gartner Ketil Vogt, ingeniør Eivind Hovstad, ordresjef Gotfred Sandnæs):

Saken gjelder ekspropriasjonsskjønn til fastsettelse av erstatninger for ervervelse av grunn, samt fastsettelse av ulempeerstatninger m.v., i anledning omlegging og utvidelse av Drammensveien fra Bjerkealléen til Blommenholmveien. - - -

Flere av de eiendommer som nærværende skjønn gjelder, var også omfattet av Bærum Skjønnskommisjons skjønn av 16. juni 1958, i sak nr. 3/1957, vedrørende en strekning av Drammensveien. Årsaken er at på en del av den strekning skjønnet av 1958 gjaldt, er vedtatt en ny regulering av Drammensveien. De saksøkte som berøres av den nye reguleringen, er stevnet i nærværende skjønn.

Side:282

Skjønnet av 1958 gjaldt bl.a. også strekningen Bjerkealléen-Blommenholmveien, men med unntagelse av Høvik sentrum og strekningen frem til Kirkeveien. I forhold til 1958 er Drammensveien ved den nå vedtatte regulering dels omlagt, slik at det berører de saksøkte fra 1958, og dels berøres de nå fordi reguleringen nå gjør Drammensveien «fasadefri».

Som følge av fasadefriheten er det regulert nye side- og parallellveier. Nærværende sak gjelder også ekspropriasjon for gjennomføring av disse side- og parallellveier. En del av de tidligere saksøkte berøres nå i denne forbindelse.

Den nevnte fasadefrihet medfører at de eiendommer som nå har grenset til den nye regulerte Drammensvei, ikke heretter vil få adkomst direkte til denne, med mindre det er gjort spesielt unntak for den enkelte eiendom. Man vil fra disse eiendommer ikke kunne kjøre ut på Drammensveien. Det vil heller ikke bli fotgjengeradkomst til eiendommene direkte fra Drammensveien. Eiendommer som støter mot Drammensveien er ikke pålagt gjerdeplikt mot veien. Statens Veivesen har imidlertid opplyst under saken at det offentlige forbeholder seg å sette sammenhengende gjerde på begge sider av Drammensveien, unntatt steder hvor denne krysses av andre veier. Det er meddelt at Skjønnskommisjonen må bygge på at slikt gjerde kan bli oppsatt.

Ved de nå regulerte side- og parallellveier vil de eiendommer som nå mister adkomst til Drammensveien, få en annen adkomstmulighet. Som det vil fremgå av kartene, ligger disse veier dels parallelt med Drammensveien og inntil denne, slik at de eiendommer det gjelder ikke lenger vil grense direkte til Drammensveien, men forøvrig få adkomst fra samme retning som tidligere. Andre side- og parallellveier er regulert slik at de resp. eiendommer får sin adkomst omlagt, og den kommer inn på eiendommene på en annen side enn tidligere.

På den strekning nåværende skjønn gjelder, vil det ikke bli planovergang over Drammensveien. Det blir ikke mulig å kjøre fra den ene side av denne over i motgående kjørebane direkte, - på grunn av det grøntbelte eller annen hindring som dels er anlagt og dels anlegges midt efter den nye Drammensveien.

Trafikk, så vel kjørende som gående, inn på Drammensveien eller ut fra denne blir henvist til et fåtall tilførselsveier, slik at det er anordnet overgang eller undergang for å komme over Drammensveien til en kjøreretning som forutsetter krysning av et kjørefelt.

På Høvik blir det bro. På strekningen Høvik til nær nåværende Blommenholmvei blir det ikke veier for direkte innkjørsel på eller utkjørsel fra Drammensveien. Solvikveien går i undergang under Drammensveien, med tilknytning til ny sidevei, som anlegges frem til Blommenholmveien.

Reguleringen forsåvidt sistnevnte sted angår er enda ikke vedtatt, og skjønnskommisjonen har derfor ved sitt skjønn ikke noe sikkert grunnlag å bygge på når det gjelder hvordan inn- og utkjørselsforholdene på dette sted vil bli, således ikke om det her blir anordnet undergang eller broovergang.

Skjønnskommisjonen bygger på at det vil bli anordnet mulighet for innkjørsel på og utkjørsel fra Drammensveien nær nåværende kryss mellom Drammensveien og Blommenholmveien, dog noe lengre vest.

Side:283

Forholdet blir altså for grunneiere og andre trafikanter nord for Drammensveien, at man for videre kjørende ferdsel vestover eller østover må kjøre til Høvik eller Blommenholmkrysset. For østgående kjørsel må Drammensveien her krysses i overganger resp. undergang for å komme inn på Drammensveien på den annen side, mens det for vestgående ferdsel her kan kjøres direkte ut i Drammensveien.

Som nevnt går imidlertid Solvikveien i undergang under Drammensveien, med mulighet for å kjøre ned her frem til forbindelsesvei på sydsiden.

For grunneiere på sydsiden av Drammensveien og andre trafikanter her blir forholdet tilsvarende, med inn- og utkjørsel på Drammensveien konsentrert på Høvik og ved Blommenholmveien med nevnte mulighet for benyttelse av Solvikveien.

Den her refererte ordning med fasadefri Drammensvei uten plankryss vil føre med seg at de eiendommer som nå ligger til Drammensveien og også bakenforliggende eiendommer, for sin trafikk til og på Drammensveien får en tildels lang omkjøring.

Også for ferdsel til fots blir trafikantene nå henvist til de ovenfor nevnte tilførselsveier til Drammensveien og til Solvikveien. Det er dog på strekningen regulert inn bussholdeplasser, hvortil hører fotgjengeradkomst. Fra disse bussholdeplasser antas det mulig å komme inn på Drammensveiens fortauanlegg. Fotgjengerundergang ved Kirkeveien anlegges.

Side- og parallellveier er regulert i forskjellig bredde, i betydelig utstrekning i 15 meters bredde mellom gjerdelinjene, men til dels noe smalere. Sideveiene som regulert, må imidlertid hva trasé og bredde angar betegnes som gode veier, fullt tilstrekkelig til tilfredsstillende avvikling av den trafikk det kan regnes med de første årene fremover.

Det er ikke nærmere redegjort for hvordan trafikkreguleringen blir der de nye tilførselsveier krysser Drammensveien. Skjønnskemmisjonen forutsetter at det her vil bli trafikkfyr eller annen regulering i nødvendig utstrekning for å muliggjøre at trafikken fra disse veier inn på Drammensveien kan avvikles på en tilfredsstillende måte. Det er allerede nå i rushtiden så kontinuerlig trafikk på Drammensveien, at det kan bli vanskelig, for ikke å si umulig å komme inn på Drammensveien fra nevnte tilførselsveier uten tilfredsstillende trafikkregulering.

Selve Drammensveien er nå regulert i 29 meters bredde. Det er 2 1/2 meter normal gjerdeavstand (grøft, skråning etc.) på begge sider, samt bankett, asfaltert, markert mot kjørebane, 3 m, 3,5 meter. Videre to kjørefelt à 7,5 meter samt midtstripe 2 meter v to banketter à 0,5 m.

Reguleringen omfatter også vedtak om byggelinje, og det skal i nærværende sak fastsettes mulig erstatning som følge av disse byggelinjer.

Byggelinjen (byggeforbuds-beltet) er på Drammensveien 30 meter på hver side, målt fra midt av vei.

For parallell- og sideveier er det likeledes fastsatt byggelinjer inntegnet på reguleringskartet. Byggeforbudsbeltet er her av noe forskjellig bredde, men stort sett 15 meter til hver side, målt fra midt av vei. - - -

Det henvises til de alminnelige skjønnsforutsetninger, fremlagt med stevningen. - - -

Side:284

Her nevnes at saksøkeren har gjort bl.a. følgende bemerkninger til forutsetningene: - - -

Ad 3. I skjønnet nå blir å medta erstatning for mulig økede omkostninger til reparasjoner av ledninger.

Skjønnskommisjonen forutsetter at eksproprianten også besørger nødvendig omlegging av private drensledninger, som avskjæres. - - -

Generelle bemerkninger vedrørende takstgrunnlag etc. - - -

Skjønnskommisjonen skal bemerke:

Ved skjønnet av 16/6-1958 ble det ikke tilkjent erstatning for ulemper ved den omkjøring som grøntstripen midt etter Drammensveien medførte. Av begrunnelse tilsettes:

«Skjønnskommisjonen finner at det ikke er grunnlag for krav om erstatning for den omkjøring som grøntstripen og enveiskjøring på begge sider av denne, medfører. Det ansees fastslått i praksis at myndighetene har en vid adgang til uten erstatning å nedlegge eller stenge gater. Av trafikkmessige hensyn innføres i stor utstrekning enveiskjøring, uten erstatningsplikt.

Den omstendighet at de saksøkte på grunn av grunnavståelse er direkte berørt at ekspropriasjonen, kan ikke lede til annet resultat. Forøvrig er ikke enveiskjøringen med derav følgende praktiske konsekvenser for de saksøkte en adekvat følge av ekspropriasjonen. Det er trafikkmessige hensyn som har diktert ordningen med grøntbelte og plankryssinger av dette.

For beboelseseiendommene vil forøvrig den beskjedne omkjøring det blir, efter kommisjonens oppfatning ikke medføre så store ulemper at eiendommens verdi av den grunn blir redusert. For forretningseiendommene kan det bli verdiforringelse.»

Avgjørelsen ble ikke påanket og legges til grunn for skjønnet nu. Den er i tråd med ovenfornevnte senere høyesterettsdommer.

Den nu regulerte fasadefrihet vil for eiendommer til Drammensveien og til stikkveier til denne medføre lengere omkjøringer for å komme ut på Drammensveien i den ene eller annen retning enn grøntstripen alene nødvendiggjorde. For enkelte eiendommer kan denne omkjøring bli så lang og kronglete at man ikke kan se bort fra at forholdet kan føre til verdiforringelse for eiendommene. For de fleste boligeiendommer vil dog slik følge etter kommisjonens oppfatning ikke inntre.

Trafikken på Drammensveien er nemlig allerede nå så stor at det medfører praktiske vansker å komme inn og ut på veien fra eiendommene. Det må ventes at disse vansker stadig vil øke. Stort sett vil de nå anordnede samleveier heller bety en fordel på lang sikt for kjørende trafikk. Det gjelder også vareleveranser til og fra forretninger.

For trafikk til fots kan imidlertid reguleringen for enkelte av eiendommene innebære ulemper, som fører til verdiforringelse. Avstand å gå til tog, buss, forretninger etc. blir dels betydelig lenger.

Da tap således antas å kunne oppstå, er det for kommisjonen nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om erstatningsplikt er tilstede.

Skjønnskommisjonen antar at slik erstatningsplikt for følger av fasadefriheten i alminnelighet ikke inntrer. Etter rettspraksis kan riksveier i betydelig utstrekning omlegges, uten at de som har brukt veien, får erstatningskrav. Dette må gjelde både boligeiendommer og

Side:285

forretninger, jfr. ovennevnte dommer og eksempelvis Schjødt: Norsk Ekspropriasjonsrett 191 flg.

Det kan innvendes at rettspraksis ikke gjelder avstengt adkomst til en vei som forøvrig beholdes. Skjønnskommisjonen antar imidlertid at det må være riktig å se reguleringen av Drammensveien og parallellveiene samlet, som en omlegging av Drammensveien og trafikken på den, en omlegging som ikke går lengere enn det som direkte tilstøtende og andre eiendommer må finne seg i. Det antas forsvarlig ved vurderingen også å legge vekt på at ulempene og tapene blir forholdsvis beskjedne, stort sett.

Kommisjonen kan ikke finne at de saksøkte har en rettsbeskyttet særrett til adkomst direkte til Drammensveien. Det offentlige og beboerne har gjennom tidene innrettet seg ved regulering og bruk etter forholdene som de har vært, uten at det heri kan legges et tilsagn fra myndighetene om ikke til skade for grunneierne eller virksomheter å gjennomføre en annen adkomstordning. Drammensveien har såvidt vites aldri vært privatvei for nu tilstøtende eiendommer.

De saksøkte hevder imidlertid at saksøkte, som kommisjonen måtte finne blir skadelidende ved fasadefriheten, har krav på erstatning som ekspropriater, ved at det erverves grunn fra dem.

Rekkevidden av en slik rettsregel hvoretter direkte berørte skadelidende kan få erstattet skade som ikke erstattes en ikke direkte berørt grunneier i forøvrig samme stilling, synes adskillig begrenset etter det syn Høyesterett har lagt til grunn, således i de nevnte dommer av 1958 og 1960.

I begge disse tilfelle skyldtes veiomleggingen riktignok andre ekspropriasjonsberettigede tiltak (jernbane og flyplass). Kommisjonen finner likevel at de rettslige betraktninger Høyesterett har bygget på, også i nærværende sak må føre til at erstatning ikke tilkjennes. Skjønnskommisjonen vil nevne at de ulemper som de saksøkte påberoper, også i adskillig grad vil ramme andre enn de som ligger direkte til Drammensveien. Ulempene er en følge av den trafikkøkning og -endring som den tekniske utvikling og den samfunnsutviklingen fører med seg. Det er den av samfunnsmessige årsaker vedtatte fasadefrihet som er en av årsakene til ekspropriasjonen, med de temmelig likeartede konsekvenser dette har for de saksøkte og for andre i strøket. Grunnavståelsen er for mange saksøkte en følge av fasadefriheten, ikke omvendt.

Det kan under disse omstendigheter ikke være grunnlag for å stille direkte berørte saksøkte i en begunstiget særstilling erstatningsmessig.

For de saksøkte som driver forretningsvirksomhet med adkomst direkte til Drammensveien, kan det oppstå spesielle tap ved at de mister tilfeldig kjørende kunder, likesom den nye ordning forøvrig kan få uheldige virkninger. Kunder kan søke til konkurrenter som ligger bedre til o.s.v.

Bortsett fra å bemerke ordningen med de nye parallellveier m.v. er såpass tilfredsstillende at de uheldige konsekvenser for forretningene neppe blir betydelige, finner Skjønnskommisjonen ikke grunn til å gå nærmere inn herpå. Kommisjonen kan nemlig ikke se at det for de saksøkte som har virksomhet og forretningstomt gjelder spesielle forhold eller er tilstede særrettigheter som medfører erstatningsplikt for mulige ulemper med fasadefriheten.

Videre bemerkes: Det er ikke usannsynlig at forretninger, som

Side:286

påstått, har hatt en faktisk særfordel og særstilling ved at publikum har overskredet grensen mellom vei og eiendom nettopp for å søke forretningen. Skjønnskommisjonen kan ikke se dette begrunner erstatningskrav spesielt for forretningene. - - -

2. Erstatning for grunnavståelse. - - -

Forøvrig bygger kommisjonens takster på den vurdering at en bebygget tomt ofte vil ha en lavere m2 pris enn en ubebygget tomt, også på grunn av bebyggelsens art, men at forholdet også kan være det motsatte. En stort tomt som ikke kan deles, vil som regel ha lavere gjennomsnittlig m2 pris enn en tomt av passende størrelse efter dagens forhold. Forøvrig er det ved taksten tatt hensyn til antatt utnyttelsesmulighet, anleggsomkostninger etc. - - -

Vann og kloakk i nye side- og parallellveier. Hvor ikke annet er spesielt anført er det fra kommunens side ikke opplyst om det blir lagt vann- og kloakkledninger i de nye veier.

Kommunen har i rettsmøte opplyst at Kommisjonen må bygge på at de vanlige regler om tilknytningsavgift for nye ledninger som kommunen eventuelt legger og for tilskudd til ledninger som anlegges av private, kommer til anvendelse. - - -

Takst nr. 127, 128, 129, gnr. 10, bnr. 81, 68, 135 - Jesper Sveinsson.

Forutsetning: De arealer som ligger mellom den nye parallellvei og Drammensveien avståes i sin helhet.

Fotgjengeradkomst til bussholdeplass flyttes noe vestover, se bemerkninger under takst nr. 125.

Saksøkte kan fjerne komposthaug.

Omlegging av drenering utføres av eksproprianten.

Saksøkte har, delvis i motsetning til under skjønnet i 1958, nu hevdet at 10/81 er forretningstomt, slik at grunnerstatning her må settes til forretningstomtverdi, likesom det må svares ulempeerstatning «som følge av at muligheten for utnyttelse av tomten i forretningsøyemed blir stengt». Det anføres således at etterat hans eiendom er gjort fasadefri, har tomten i praksis mistet sin verdi som forretningstomt, likesom det som er igjen av tomten er for lite til separat utnyttelse.

Skjønnskommisjonen henviser til bemerkninger under takst nr. 113, Rosenblad. Det antas lite sannsynlig at eiendommen, som ligger i et temmelig typisk boligstrøk, ville ha blitt tillatt utnyttet til forretning eller industri. Det gis dog et mindre tillegg til grunnerstatningen på grunn av en mindre mulighet for bruk til forretningsvirksomhet.

Ulempeerstatning for bortfalt slik mulighet gis ikke, dels under henvisning til Skjønnskommisjonens generelle standpunkt vedrørende erstatning for fasadefrihet, og dels under hensyntagen til at saksøkte har betydelige tilgrensende arealer.

Disse arealer er kun delvis bebygget. På reguleringskartet er inntegnet en plasering av mulig nybygg, småhusbebyggelse. Saksøkte anfører med rette at en reguleringsplan forsåvidt er utarbeidet av myndighetene uten hans medvirkning.

Han hevder også at han selv har regnet med rekkehusbebyggelse med stor utnyttelsesgrad, - ved mulig bebyggelse av hans arealer.

Det er for de tilstøtende eiendommer vestover som nå er delt, bindende vedtatt at bebyggelsen mot Drammensveien skal være

Side:287

enetasjeshus, forholdsvis små. Skjønnskommisjonen bygger på at saksøkte ikke ville ha fått tillatelse til noen vesentlig avvikende utnyttelse.

Beplantning. Saksøktes eiendommer er idag utnyttet som frukthage, med et stort antall frukttrær. Han har forlangt erstatning for de 115-120 frukttrær som står på de områder som skal avståes.

Skjønnskommisjonen henviser til generelle bemerkninger, og tilføyer at det ved erstatningsfastsettelsen tas hensyn til at enhver utnyttelse av eiendommen til bebyggelse ville ha ført til at et betydelig antall frukttrær ville blitt fjernet. Det er gitt grunnerstatning som for byggetomter, hvilken verdi antas å ligge vesentlig høyere enn verdi og bruksverdi som frukthage. Skjønnskommisjonen finner det riktigst i dette tilfelle å vurdere tomten med den tilleggsverdi beplantningen antas å innebære.

Takst: For grunnavståelse for 10/81 kr. 25.- pr. m2, inkl. beplantning.

Grunnavståelse forøvrig kr. 22.- pr. m2, inkl. beplantning. Tomtene er ikke helt byggeklare.

Gjerdeerstatning i tillegg til tilkjent beløp under skjønnet i 1958, kr. 800.-. Det tilkjennes ikke ulempeerstatning. I tillegg til bemerkning ovenfor anføres at Skjønnskommisjonen ikke finner at den nye vei reduserer utnyttelsesmuligheter eller pris på gjenværende arealer. - - -

Saksøkeren har fremmet krav om refusjon for side- og parallellveier.

Under skjønnet i 1958 ble det ikke fremsatt krav om refusjon vedrørende selve Drammensveien. Dette standpunkt er også opprettholdt nærværende sak, for Drammensveiens vedkommende. Det er således for Skjønnskommisjonen ikke nødvendig å avgjøre om det kan pålegges refusjon vedrørende en vei hvortil tilstøtende eiendommer ikke har adkomst.

Samtlige saksøkte har protestert mot refusjon. Det er gitt forskjellig begrunnelse herfor, men først og fremst at de nye veier og ordninger ikke medfører noen fordeler og verdiøkning for de saksøktes eiendommer. De saksøkte hevder at de fra før hadde tilfredsstillende adkomst.

Det er videre gjort gjeldende av en rekke eiendommer at den omkjøring som etableres fordi eldre veier inn på Drammensveien stenges, medfører tidstap og vansker som snarere forringer enn forhøyer verdien av eiendommene.

Særlig de eiendommer som tidligere hadde direkte adkomst til Drammensveien eller stikkvei til denne gjør gjeldende at det under ingen omstendigheter kan bli spørsmål om refusjon. Begrunnelsen er at da det ikke er pålagt refusjonsplikt til Drammensveien, må konsekvensen være at det heller ikke kan bli refusjon til de nye erstatningsveier.

Skjønnskommisjonen bemerker:

I alle de tilfeller da refusjon pålegges har Kommisjonen funnet at eiendommene vil få en verdiøkning som følge av den nye vei minst mot svarende refusjonen.

Hvor eiendommer etter ny vei kan utparselleres uten de utgifter til vei som tidligere var påregnelige, finnes det utvilsomt at gjenværende eiendom ved veien er tilført en tildels betydelig verdiøkning. En rekke av de saksøktes eiendommer er så store at delingsmuligheter er tilstede, - eventuelt etter innløsning av private servitutter. Myndighetene krever ofte, som vilkår for fradeling, tilfredsstillende vei til og forbi tomten.

Side:288

De nye veier vil i betydelig utstrekning åpne delingsmulighet som tidligere ikke var tilstede eller som bare kunne realiseres ved betydelige utgifter til vei, eksempelvis ved Grønliveiens forlengelse.

Skjønnskommisjonen finner ikke at den omstendighet at det ikke er krevet refusjon for selve Drammensveien fører til at refusjon ikke kan pålegges for andre veier. Det kan ikke sees at myndighetene har gitt noen tilsagn forsåvidt eller at det i det kommunale vedtak er forutsetning om refusjonsfrihet for sideveier.

For Skjønnskommisjonen må det være avgjørende om eiendommer som tidligere hadde direkte adkomst til Drammensveien, nå ved den nye vei har fått en ordning som er mere eller mindre fordelaktig enn den tidligere. Dette vil igjen delvis være avhengig av traséen for den nye vei.

Skjønnskommisjonen legger til grunn at direkte inn- og utkjørsel på Drammensveien allerede nå medførte ulemper p.g.a. trafikken, og at disse ulemper ville vært sterkt økende. De nye veier vil tillate forholdsvis lett utkjørsel til veiene, og gi mulighet for å kjøre ut på Drammensveien i riktig retning uten særlig lang omkjøring. Dette vil stort sett bety en fordel og verdiøkning for eiendommene langs Drammensveien, for kjørende trafikk. For ferdsel til fots vil nyordningen for en del saksøkte medføre verdireduserende tidstap m.v. I denne forbindelse bemerkes dog at en vesentlig årsak til at enkelte vil få lengere vei, er avstengningen midt etter Drammensveien.

Det er i dette skjønn ikke gitt erstatning for fasadefriheten, bl.a. under henvisning til at det er etablert nye adkomstmuligheter.

Den omstendighet at myndighetene har funnet det nødvendig eller riktig å omregulere adkomstforholdene, må her som ellers føre til en avveining av de nye mot de gamle forhold, og da under hensyntagen til at myndighetenes hensikt har vært å bedre trafikkforholdene på Drammensveien, men også for den nærliggende lokale trafikk. Skjønnskommisjonen finner at dette vil oppnåes ved nyordningen med derav følgende fordel for de fleste saksøkte. Det legges også vekt på at disse ved de nye veier vil få god forbindelse med det øvrige veinett i Bærum og uten å være avhengig av plankryssing av Drammensveien.

Etter individuell vurdering av de enkelte veier og eiendommer, og av størrelsen av refusjonen, pålegges de saksøkte som nedenfor ikke er unntatt å svare full refusjon etter reglene i bygningsloven, §46, forutsatt at de saksøktes gjenværende eiendom har linje mot veien.

Følgende fritas for refusjon: - - -

Viderebestemmes: - - -

Takst nr. 127 m. fl. Sveinsson. 100 m. Ansees ubebygget. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen, Arne Jahren og Hans Østgaard):

- - -

I nærværende sak behandles anke fra Jesper Sveinsson, som eier takst nr. 127 (gnr. 10, bnr. 81), nr. 128 (gnr. 10, bnr. 68) og nr. 129 (gnr. 10, bnr. 135).

For Sveinssons vedkommende ble gitt følgende erstatningsskjønn:

«Takst: For grunnavståelse for 10/81 kr. 25.- pr. m2, inkl. beplantning.

Side:289

Grunnavståelse forøvrig kr. 22.- pr. m2, inkl. beplantning. Tomtene er ikke helt byggeklare. Gjerdeerstatning i tillegg til tilkjent beløp under skjønnet i 1958, kr. 800.-. Det tilkjennes ikke ulempeerstatning. I tillegg til bemerkning ovenfor anføres at Skjønnskommisjonen ikke finner at den nye vei reduserer utnyttelsesmuligheter eller pris på gjenværende arealer.»

Det ble samtidig avsagt refusjonsskjønn, ved hvilket de nevnte takstnumre ble pålagt full refusjon, idet det videre ble bestemt at av den samlede fasadelengde på 140,15 m skulle 100 m ansees ubebygget.

Kommunen har senere foretatt erstatnings- og refusjonsberegning i henhold til skjønnet, - - -

Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem og skal bemerke:

I. Vedkommende erstatningsskjønnet.

A) Grunnerstatningen.

For så vidt angår takst nr. 127, er lagmannsretten etter den foretatte åstedsbefaring enig med skjønnskommisjonen i at eiendommen ligger i «et temmelig typisk boligstrøk». Lagmannsretten kan ikke se annet enn at grunneieren i dette tilfelle er tilgodesett på rimelig måte ved å være tilstått et mindre tillegg for forretningsmuligheten, som for lagmannsretten fortoner seg som beskjeden. Om den fastsatte erstatning kr. 25 pr. m2 finnes det tilstrekkelig å si at den ikke finnes å kunne settes til side som vilkårlig, likesom det ikke sees å foreligge mangler ved saksbehandlingen. Det kan, som også nevnt fra kommunens side, ikke sees at skjønnskommisjonen bruker takst nr. 113, Leif Rosenblad, som sammenligningsgrunnlag. En slik sammenligning ville, så ulike som eiendommene er, etter lagmannsrettens mening være uten verdi.

Vedkommende takst nr. 128 og takst nr. 129 finnes det ikke å kunne trekkes bestemte slutninger av at takstene i 1962 ble de samme som i 1958. Når tomtene av skjønnskommisjonen er betegnet som «ikke helt byggeklare», stemmer dette etter lagmannsrettens mening neppe med vanlig språkbruk, selv om man, som pekt på fra kommunens side, kan trekke slutninger om hva som er ment. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å anta at skjønnskommisjonen har hatt noen uriktig oppfatning av eller vært uklar med hensyn til de faktiske forhold vedkommende tomtene. Den noe uheldige formulering av skjønnsgrunnene finnes under disse omstendigheter ikke å burde tillegges vekt. Å sette takstbeløpet, kr. 22 pr. m2, til side som vilkårlig finnes det ikke grunnlag for.

B) Ulempeerstatningen.

Hvorvidt muligheten av å utnytte de gjenværende arealer som byggetomter er redusert, er et rent skjønnsspørsmål, hvor lagmannsretten ikke har grunning for å sette skjønnskommisjonens vurdering til side. Lagmannsretten er enig med kommisjonen i at Sveinssons eiendommer i denne forbindelse måtte sees i sammenheng, slik at «tilgrensende arealer» kunne tas i betraktning. Det bemerkes at takst nr. 129 etter rettens mening fremdeles er bebyggelig, også isolert sett. Skjønnskommisjonens begrunnelse i dette punkt finnes klar og fyldestgjørende.

Skjønnskommisjonens unnlatelse av å tilstå erstatning for ulemper ved tap av «frukttreskjerm» og for ulemper ved bussholdeplass finnes

Side:290

åpenbart å ligge innenfor rammen av en forsvarlig vurdering. Det kan heller ikke sees at det for så vidt var behov for nærmere begrunnelse.

Hva angår spørsmålet om erstatning for økete utgifter til vann- og kloakkledning bemerkes at etter de opplysninger som foreligger antas det nye veianlegg ikke å ville medføre nevneverdige økete utgifter til vedlikehold av de ledninger Sveinsson er tilknyttet for sin eldre bebyggelse. Derimot kan slike økete utgifter komme på tale for nye hus som måtte bli oppført etter utparsellering av eiendommene. I hvilken utstrekning slike nye hus kan bli tilknyttet de eldre ledninger på Sveinssons grunn er uklart og beror til dels på om andre interessenter samtykker. I den utstrekning slike nye hus vil måtte søke tilknytning til ledninger på Drammensveien under den nye parallellvei, antas dette, etter de foreliggende opplysninger, å måtte medføre betydelig større utgifter enn om parallellveien ikke var lagt.

Da skjønnet ble holdt, var det ikke opplyst om det ville bli lagt vann- og kloakkledninger i den parallellvei det her gjelder. Dette var den gang et åpent spørsmål, og det ble først senere bestemt at slike ledninger ikke ville bli lagt.

Hvorvidt skjønnskommisjonen har overveiet og tatt standpunkt til spørsmålet om erstatning for ulemper av den omhandlede art er uklart. Det kan ikke sees at de knappe bemerkninger om «vann og kloakk» i de generelle skjønnsgrunner tillater bestemte slutninger herom, likesom det er uklart om spørsmålet overhodet ble brakt på bane under skjønnet. Etter sitt syn finner lagmannsretten ikke grunn til å komme nærmere inn på dette. Retten finner nemlig, som fremholdt fra kommunens side, at eier av ubebygget tomt, selv i forbindelse med ekspropriasjon, ikke har krav på erstatning for ulemper ved vanskeliggjort tilknytning til vann- og kloakkledning som følge av ny veiregulering. Iallfall antas dette å måtte gjelde her hvor det ennå ikke var foretatt noe med henblikk på ytterligere bebyggelse. Spørsmålet sees ikke direkte å ha vært forelagt domstolene, men resultatet antas å ha støtte i den alminnelige lære om at eier av ubebygd grunn ikke har krav på erstatning for nivåforandringer av tilstøtende gate, jfr. Stangs Bygningsrett, side 168, Carl Kaas Bygningsloven, 3dje utg., side 49 og Schjødts Ekspropriasjonsrett side 194, jfr. også HRd. i Rt-1958-646, hvor tilsvarende synsmåter synes å komme inn.

II. Vedkommende refusjonsskjønnet.

Hva dette angår har Sveinssons situasjon en nærliggende analogi i takst nr. 82, Kjell Hjall, jfr. herom lagmannsrettens dom av 17. juni 1963 i ankesak nr. 360/1962 L. Dommen er ikke påanket videre. Da Sveinsson etter det opplyste i tilfelle tenker å bringe saken videre på prinsipielt grunnlag, finnes det riktig på ny å ta refusjonsspørsmålet opp til forholdsvis utførlig behandling.

De ekspropriasjons- og refusjonsskjønn det gjelder er alle mer eller mindre umiddelbare konsekvenser av den økende trafikk på Drammensveien og de tiltak denne gjør nødvendige. De veier som går inn i reguleringsplanen, må, såvel etter sin funksjon som etter de traséer som er valgt, antas å ligge til siden for hva lovgiverne kan tenkes å ha hatt for øye som det typiske da bygningsloven ble gitt. Under disse omstendigheter er det naturlig at det i atskillig utstrekning er blitt reist spørsmål

Side:291

dels om hvorvidt bygningslovens bestemmelser om utgiftsrefusjon overhodet kommer til anvendelse i disse tilfelle, dels om hvordan den verdiøkning som er forutsetning for refusjonsplikten, i tilfelle skal beregnes.

På denne bakgrunn kunne det ha vært ønskelig om skjønnskommisjonen hadde funnet anledning til å redegjøre mere individuelt for det grunnlag som den har funnet avgjørende for å pålegge forskjellige takstnumre større eller mindre refusjon. Det ville også ha vært å foretrekke om selve refusjonsberegningen hadde foreligget ferdig ved skjønnet og var tatt inn i dette, eventuelt om det i de enkelte tilfelle hadde vært nevnt hvilken verdiøkning man regnet med.

Lagmannsretten finner imidlertid at det forhold at skjønnskommisjonen har innskrenket seg til knappe, generelle uttalelser ikke kan gi grunn til å sette skjønnet til side, med mindre det i det enkelte tilfelle er særlige holdepunkter for at det ikke hviler på forsvarlig grunnlag. Hva refusjonsbeløpene angår, finnes det ikke tilstrekkelig grunn til generelt å dra i tvil at kommisjonen på grunnlag av det materiale den har hatt, har hatt oversikt over hvor stor refusjon det i de enkelte tilfelle ville bli tale om, og at den på denne bakgrunn har foretatt en saklig vurdering av forholdet mellom refusjon og verdiøkning.

Jesper Sveinssons tre takstnumre støtte mot syd til Drammensveien, hvorfra han hadde adkomst til sin bolig. Etter ekspropriasjonen får den gjenværende del av hans eiendom isteden sydgrense mot den nye parallellvei som følger Drammensveiens nordside mellom Høvik og Blommenholm, dels kloss inntil, dels i en viss avstand. Ved vesthjørnet av Sveinssons eiendom ligger parallellveien helt inntil Drammensveien. Østover fjerner den seg etterhvert, slik at avstanden ved østhjørnet er vel 30 meter.

Sveinssons eiendom, som grenset til Drammensveien, hadde dermed adkomst til vei av slik bredde at ytterligere utvidelse av den ikke kunne ha betinget lovlig adgang til å kreve refusjon. Spørsmålet blir da om han ikke, når adkomsten til Drammensveien stenges, har krav på ny adkomst, uten at refusjonsspørsmålet, som han på sett og vis var «ferdig» med, skal dukke opp på ny. Et annet spørsmål er om ikke den nye vei, iallfall slik som den fortoner seg utenfor Sveinssons eiendom og annetsteds hvor avstanden mellom den nye vei og Drammensveien er ubetydelig, likefrem må sidestilles med et nytt kjørefelt for Drammensveien. Ved eiendommer som Sveinssons, som tidligere hadde direkte adkomst til Drammensveien, kommer de prinsipielle spørsmål vedkommende forholdet til bygningslovens refusjonsbestemmelser særlig klart i forgrunnen. I den før nevnte dom av 17. juni 1963 uttalte lagmannsretten at spørsmålet om bestemmelsenes anvendelighet i et slikt tilfelle må erkjennes å gi anledning til tvil.

Lagmannsretten legger avgjørende vekt på at den vei det gjelder, så nær den enn er knyttet til Drammensveien og dennes trafikkproblemer, likevel fremtrer som et særskilt veianlegg, som dels skal formidle trafikk innen det rent lokale område, dels åpne adgang til å føre lokaltrafikken inn på og ut fra Drammensveien på laglige steder og under trygge forhold. Den lokale betydning av anlegget er således iøynefallende, selv om det vel først og fremst er hensynet til avviklingen av gjennomgangstrafikken som har ført til at anlegget kom i stand. Under disse forhold

Side:292

kan det ikke sees annet enn at refusjonsbestemmelsene i bygningslovens §46 i prinsippet må være anvendelige.

Hva spesielt angår Sveinssons eiendom bemerkes at det vel ikke ville ha vært adgang til erstatningsfritt å stenge ham adgangen til Drammensveien, uten å by ham annen egnet atkomst. Men hvis han, samtidig som den tidligere atkomst stenges, får ny atkomst og dette gir slike fordeler sammenholdt med den tidligere atkomst at eiendomsverdien blir øket, sees det ikke tilstrekkelig grunn til at ikke også han skulle kunne pålegges refusjon innenfor rammen av verdiøkningen.

Alt tatt i betraktning er en blitt stående ved at det ikke finnes grunn til å anta at skjønnskommisjonens avgjørelse ikke er truffet etter forsvarlig vurdering av verdiøkningen på grunnlag av en avveining av de nye mot de gamle forhold, jfr. herom nærmere i skjønnsgrunnene.

Etter dette blir skjønnet stadfestet forsåvidt det er påanket. - - -