HR-2001-68-K

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2001-06-12
Publisert:	HR-2001-00068-K
Stikkord:	Sivilprosess, Arbeidsrett, Gjenopptakelse
Sammendrag:	Saken gjaldt kjæremål om gjenopptakelse av dom om erstatning for usaklig oppsigelse i arbeidsforhold.
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 96-00788 - Gulating lagmannsrett LG-1999-2002 - Høyesterett HR-2001-00068, sivil sak, kjæremål
Parter:	Translatørservice AS Advokatfirma Mitsem (advokat Pål Mitsem) mot Kristian N. Økland (advokat Bjørn Kvernberg)
Forfatter:	Gjølstad, Gussgard, Bruzelius
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §407, §176, §180, §181, §373, §378, §384, §403a, §412, §414, §61, §93, Domstolloven (1915) §108, Kjøpsloven (1988) §80

Kjæremålssaken gjelder gjenopptakelse av dom om erstatning for usaklig oppsigelse i arbeidsforhold.

Kristian N. Økland ble 30. mai 1996 sagt opp fra stillingen som kontorsjef i Translatørservice AS, et selskap som i det vesentlige var eid og styrt av advokat Pål Mitsem. Økland tok ut stevning mot Translatørservice 3. juli 1996. Den 5. september 1996 gikk han også til søksmål mot Advokatfirma Mitsem, jf. tvistemålsloven §61, idet han anførte at de to saksøkte var solidarisk ansvarlige. Påstanden i begge sakene var at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig, og at Økland skulle tilkjennes erstatning. Påstanden om ugyldighet ble siden endret til at det skulle fastslås at oppsigelsen var usaklig. Kjæremålsutvalget viser til Rt-1997-1258, jf. også Rt-2000-1188, hvor en del av det øvrige faktum i saken er beskrevet.

Stavanger byrett avsa dom 27. februar 1997. Translatørservices oppsigelse av Økland ble ansett usaklig, og Økland ble tilkjent erstatning med 150.000 kroner og saksomkostninger. Advokatfirma Mitsem ble frifunnet.

Translatørservice påanket dommen til lagmannsretten. Økland anket over frifinnelsen av Advokatfirma Mitsem. Gulating lagmannsrett, som kom til at virksomheten i advokatfirmaet og i translatørbyrået måtte sees som samme virksomhet og som felles ansvarlige som arbeidsgiver for Økland, dømte 27. februar 1998 Translatørservice og Advokatfirma Mitsem til å betale Økland 300.000 kroner i erstatning og 552.870 kroner i saksomkostninger.

«Mitsem» benyttes i det følgende som felles betegnelse på Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem der ikke annet fremgår av sammenhengen.

Translatørservice og Advokatfirma Mitsem anket til Høyesterett, og Økland motanket aksessorisk. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 12. oktober 1998 ble ankene nektet fremmet til Høyesterett etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2 og 4.

Mitsem begjærte 3. juni 1998 gjenopptakelse av lagmannsrettens dom. I begjæringen ble det blant annet gjort gjeldende at det var funnet et håndskrevet notat, fremlagt i ankeerklæringen til Høyesterett, som godtgjorde at Økland ved regnskapsmessige manipulasjoner hadde tildekket Translatørservices økonomiske stilling.

Ved kjennelse 20. april 1999 forkastet Gulating lagmannsrett begjæringen om gjenopptakelse, jf. tvistemålsloven §412 første ledd annet punktum, og påla Mitsem å erstatte Øklands saksomkostninger med 50.000 kroner.

Etter kjæremål fra Mitsem opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 6. oktober 1999, lnr. 518 K/1999 (HR-1999-518-K), lagmannsrettens kjennelse og henviste begjæringen om gjenopptakelse til hovedforhandling.

Under den videre saksforberedelsen begjærte Mitsem oppnevnt sakkyndig med kompetanse innenfor regnskap og revisjon. Lagmannsretten avslo dette. Mitsem påkjærte beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse 21. juni 2000, jf. Rt-2000-1188, tok begjæringen til følge.

Lagmannsretten besluttet å dele forhandlingene slik at retten i første omgang bare skulle behandle spørsmålet om vilkårene for gjenopptakelse var til stede. Mitsem påkjærte beslutningen. Kjæremålet ble forkastet ved kjæremålsutvalgets kjennelse 6. oktober 2000 i sak nr. 2000/1180 (HR-2000-1180-K).

Lagmannsretten holdt hovedforhandling i sju dager. På den sjuende dagen avskar lagmannsretten videre forhandlinger, jf. tvistemålsloven §378 annet ledd jf. §414 annet ledd. Det gjenstod da avhør av noen vitner påberopt av Økland, og prosedyre.

Lagmannsretten avsa 27. november 2000 kjennelse med slik slutning:

«1. Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.

2. Øklands krav om erstatning avvises.

3. Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem v/Pål Mitsem betaler in solidum til Kristian Økland kr 433.307,- - firehundreogtrettitretusentrehundreeogsju - saksomkostninger i gjenopptakelsessaken. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.»

Punkt 2 om avvisning gjaldt et krav som Økland hadde fremmet under hovedforhandlingen.

Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem har inngitt «Anke og kjæremål» over lagmannsrettens kjennelse. Mitsem har innledningsvis anført at når gjenopptakelsesspørsmålet var henvist til hovedforhandling, antas det å følge av tvistemålsloven §414 at avgjørelsesformen er dom, slik at den må angripes ved anke, selv om lagmannsretten uriktig har betegnet avgjørelsen som kjennelse. Subsidiært skal rettsmiddelerklæringen behandles som kjæremål.

Mitsem har gjort gjeldende saksbehandlingsfeil og feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, samt at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet er i strid med loven.

Økland har påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse for så vidt gjelder den fastsatte erstatning for eget arbeid med saken.

Mitsem har i korte trekk begrunnet sine anførsler slik:

Det er feil ved saksbehandlingen at Nina Elisabeth Molven opptrådte som meddommer i saken. Hun er inhabil fordi hun er medlem av en losje med 30-40 medlemmer og ukentlig møteplikt, der også motpartens prosessfullmektig er medlem. Det ble gjort innsigelse for lagmannsretten, som ikke tok innsigelsen til følge.

Det er videre feil at saksbehandlingen utviklet seg med slikt avvik fra vanlig og forsvarlig saksbehandling, og med slikt manglende skjønn, at det rokker ved den avgjørelse som er truffet.

Da Mitsem begjærte oppnevnt sakkyndig, forutsatte forberedende dommer at motparten ikke ønsket dette, og dommeren signaliserte selv uvilje mot forslaget, selv om motparten ikke hadde bemerket noe til dette.

Saken utviklet seg feil gjennom motpartens manglende forståelse av behandlingsreglene ved gjenopptakelse, særlig spørsmålet om hovedforhandlingen som fulgte etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 6. oktober 1999, skulle omfatte spørsmålet om vilkårene for gjenopptakelse var til stede, eller spørsmålet om innholdet i en ny dom.

I denne forbindelse og ved andre anledninger overså forberedende dommer anførsler i prosesskrifter fra Mitsem, og etterlyste en påstand som var nedlagt i begjæringen av 3. juni 1998 om gjenopptakelse.

Administrator under hovedforhandlingen opptrådte demonstrativt mot Mitsem ved sin væremåte, ved avbrytelser og ved ikke å følge med under Mitsems innlegg. Fremlagte dokumenter ble ikke ført inn i rettsboken. Spørsmålet om saksomkostninger ble mangelfult behandlet.

Det var feil å avskjære prosedyren etter tvistemålsloven §378 annet ledd. Avskjæring forutsetter at de spørsmål saken gjelder, har vært behandlet i en underinstans, hvilket ikke var tilfellet. Avskjæringen kan ikke begrunnes med at innledningsforedragene var «prosedyrepregede». Det er et misforhold mellom dette og den detaljerte gjennomgang av de forskjellige påstander som er foretatt i kjennelsen på 23 sider. Den avsluttende prosedyre er en svært sentral del av saksbehandlingen.

Lagmannsrettens begrunnelse er på vesentlige punkter uklar. Partenes anførsler er mangelfullt referert. I forbindelse med spørsmålet om nedskrivningsutbytte fra 1993 på aksjer Økland kjøpte i 1995, nevner lagmannsretten forhold som ikke ble fremholdt av Økland.

Dommen er basert på en svært fri bevisbedømmelse der udokumenterte påstander fra Økland er lagt til grunn uten kritisk etterprøvning. Det er feil både ved bevisbedømmelsen og saksbehandlingen at retten bygger på påstander fremkommet svært sent under saksbehandlingen, påstander uten dokumentasjon, og som virker usannsynlige ut fra situasjonen.

Dersom kjennelsen blir opphevet som følge av saksbehandlingsfeil, bør den videre behandlingen overføres til en annen domstol.

Økland ervervet 60 aksjer i Translatørservice i samsvar med brev og aksept av henholdsvis 12. juni og 7. juli 1996. (Utvalget oppfatter 1996 som feilskrift for 1995.) Det er påstått at ervervet ble ført i regnskapet i september 1995. Ervervet finnes postert i regnskapet på konto 1281 med dato 30. september 1995. Posteringsmåten er i samsvar med en forespørsel fra Økland til selskapets revisor, datert 13. mars 1996. Dette viser at den påførte datoen ikke kan være riktig. Bilaget er kommet bort. Regnskapet er på viktige punkter manipulert, slik også den sakkyndige har konkludert med. På bakgrunn av forespørselen 13. mars 1996 er det uforståelig at lagmannsretten kan legge til grunn at ervervet ble ført i regnskapet i september 1995, «først som forskudd lønn og så motregnet i skatterefusjon».

Økland var uberettiget til å heve utbytte av aksjene når beslutningene om utdeling av utbytte var fattet før ervervet. Den avtalte pris for aksjene (som ble overtatt fra Translatørservice) var 100,10 kroner pr. aksje. Økland utbetalte straks til seg selv 86 kroner pr. aksje som utbytte for 1994. Senere hevet han som utbytte for 1993 143 kroner pr. aksje. Samlet mottok han således 229 kroner pr. aksje i uberettiget utbytte. Det er langt over det dobbelte av hva han skulle betale for aksjen, som han ikke betalte.

Det fant ikke sted noen overdragelse i regulær forstand; ikke noen påtegning på aksjebrev eller korrigering av aksjebok. Alle posteringer er foretatt av Økland, både når det gjelder overføring av aksjer og utbetalinger til ham selv.

Lagmannsretten har lagt til grunn at det må ha vært en muntlig «avtale, eller forståelse, om disponeringen av 93-utbyttet». Dette er det ikke holdepunkt for. Lagmannsretten har også uttalt at det ikke er sannsynlig at Økland ville ha hevet disse pengene uten å ha oppfattet det slik at han hadde Mitsems samtykke. Det er usannsynlig at Mitsem skulle ha gitt et slikt samtykke da Økland hevet 143 kroner pr. aksje 22. mars 1996. To dager før hadde han fått tilbud om at Mitsem kunne kjøpe aksjene hans for 300 kroner pr. aksje. Det nære og tillitsfulle samarbeid som hadde vært mellom Mitsem og Økland, hadde på dette tidspunkt endret seg, slik også lagmannsretten har lagt til grunn.

Mitsem kan ikke bebreides at han ikke var oppmerksom på disse forhold og bevis ved første gangs behandling av saken. Regnskapsbøkene i selskapet har alltid vært ført i samsvar med reglene, så langt styret kjente til. Det var ingen indikasjoner i regnskapet eller i noter til det reviderte regnskapet på at beløpet eksisterte. Det var ingen anmerkninger i revisjonsberetningene for 1995 og 1996. Selskapets ledelse hadde grunn til å tro at regnskapene og revisjonen var tilfredsstillende. Lagmannsrettens kjennelse er et brudd med en grunnregel i regnskaps- og revisjonsretten: at næringsdrivende og andre har rett til å stole på et revidert regnskap.

Det var først under hovedforhandlingen for lagmannsretten ved første gangs behandling av saken at det ble oppdaget mer eller mindre tilfeldig at budsjettallene var endret i løpet av året av regnskapsfører for å tildekke den faktiske situasjon.

I en avgjørelse i en gjenopptakelsessak i Rt-2000-1566 har Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalt at selv om det kunne ha vært mulig for en part å finne frem til et materiale under hovedsaken, må parten innrømmes en skjønnsmessig begrensning med hensyn til hva som kan forutsettes fremskaffet under en alminnelig saksavvikling. Tilsvarende må gjelde en gjennomgang av regnskaper med bilagsmateriale i nærværende sak, når regnskapet i utgangspunktet er revidert og funnet i orden.

Revisor har, ifølge lagmannsrettens dom, oppfattet det slik at det var en «deal» mellom kjøper og selger at kjøperen skulle ha utbyttet for 1993. Det fremgikk imidlertid ikke av noe skriftlig dokument at det skulle være slik. Det må være i strid med god revisjonsskikk at revisor forutsetter at regnskapsfører skal tilgodeses på denne måten, uten å forelegge spørsmålet for selskapets ledelse. Det samme gjelder det forhold at revisor har godkjent at regnskapsføreren har latt arbeidsgiveren betale for forskjellige private utgifter.

Den oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten har uttalt at en sammenligning av forskjellige utskrifter av regnskapsrapporter for samme periode viser at regnskapet er manipulert, og at «[f]orholdet er etter vår mening svært alvorlig».

Den sakkyndige tok stilling til Øklands forklaringer under saken. Når det særlig gjaldt feriepengene, fastholdt han at det som var riktig, ble endret til noe som var feil, uten at det var begrunnet.

Forholdet kunne ikke ha vært avdekket ved en vanlig gjennomgang av regnskapet. Når noe er manipulert, er det vanskelig å oppdage. Det var først det håndskrevne notat, fremlagt med ankeerklæringen til Høyesterett 2. april 1998, som viste at endringer hadde skjedd i ettertid, og hvordan det hadde skjedd.

En arbeidsgiver kan ikke være forpliktet til å beholde en regnskapsfører eller betale erstatning ved oppsigelse, når det foreligger slike forhold som den sakkyndige karakteriserer som svært alvorlige.

Når de gjelder regnskapsbilag som er blitt borte, har ikke lagmannsretten forholdt seg til et nytt bevis som ble fremlagt under saken. Den sakkyndige sa i sin gjennomgang at det var funnet gule lapper på lønnsbilag som var borte i regnskapet for 1994 - lønnsbilag som kunne dokumentere utbetalinger til Økland. Dokumentasjonen var umulig uten bilagene. I retten ble det fremlagt eksempel på gule lapper og hvordan de forekom. Et slikt eksempel er at det på bilag 264/94 er en gul lapp med påtegning som markerer hvor bilag 265/94 skulle ha befunnet seg. Notatet ble identifisert til Monica Napsøy som vikarierte som regnskapssekretær fra august 1994 til 10. september 1995. Bilagene må ha blitt fjernet før den siste datoen. Det er utenkelig at dette kunne ha skjedd uten etter instruks av regnskapsføreren.

Mitsem ble først under hovedforhandlingen i gjenopptakelsessaken oppmerksom på de gule lappene, gjennom den sakkyndiges forklaring. Det kunne ikke forventes at Mitsem skulle ha sette dette før.

Når det gjelder overtid, var det selskapets policy at 200 prosent betaling for overtid i helgene ikke skulle beregnes for de første fire timene. Et eksempel på lønnsavregning med praktisering av dette overfor en ansatt translatør ble fremlagt under hovedforhandlingen. Videre er det fremlagt to eksempler på ansettelseskontrakter for translatører, datert 18. mars 1993 og 17. mars 1995, hvor bestemmelse om dette er tatt inn. Kontraktene var utformet av Økland. Økland selv derimot, oppgav regelmessig at arbeid var utført på søndager, og han beregnet overtid med 200 prosent for alle fraværstimer under reiser, også når de strakk seg ut over kvelden, og når han arbeidet mer enn delvis sykmelding tillot. Det er mislig at Økland har innvilget seg selv fordeler utover selskapets klare policy.

Øklands rapportering til styret eller daglig leder var mangelfull. I den dom som er begjært gjenopptatt, gav lagmannsretten ham stor ros for rapporteringen, men den sakkyndige kritiserer den. Lagmannsretten har i den nå påkjærte kjennelse uttalt at det var styret som ikke tok seg tid til å høre fullstendig på Økland ved fremleggelsen av kvartalregnskapet pr. 30. september 1995. Men ved den anledningen var rapporteringen tilfredsstillende - det kunne vanskelig sies noe mer enn at «[v]i styrer mot et årsunderskudd på kr 300.000.,». Det kritikkverdige var at Økland ikke i den etterfølgende tid gav supplerende informasjon til tross for at han må ha sett at tapet ble flere ganger det nevnte beløp. Den sakkyndige gav også uttrykk for at dette måtte forventes rapportert. Det er svært alvorlig at dette ikke skjer, når det ikke foreligger annen grunn enn Øklands motstand mot endringer i stabens størrelse.

Det er alvorlig at Økland har endret budsjettet på en slik måte at det tildekket de endringer som var gjort i avregningsforholdet mellom Translatørservice og Advokatfirma Mitsem. Økland gav i denne forbindelse en usann fremstilling på et punkt som kunne etterprøves, uten at det har fått betydning for lagmannsrettens bevisvurderinger.

Lagmannsretten har uriktig sett bort fra Mitsems anførsler om tidligere forhold som sammenholdt med de nye forhold begrunner at saken fremmes og ny dom avsies.

Endelig er det gjort gjeldende at det er feil ved behandlingen av saksomkostningskravet til Økland, og at avgjørelsen er i strid med loven.

Øklands omkostningsoppgave er av 27. oktober 2000. Det ble fulgt opp med et prosesskrift av 31. oktober 2000, som Mitsem ikke har fått kopi av. Det er en saksbehandlingsfeil, særlig hensett til de store beløp det er tale om. Omkostningsoppgaven fyller ikke lovens krav. Skjønnet er så urimelig at omkostningsavgjørelsen må settes til side.

Det er krevet 53.307 kroner i vitnegodtgjørelse uten nærmere opplysninger. Mitsem ba om dokumentasjon i prosesskrift 28. oktober 2000. Dette er ikke etterkommet.

Også når det gjelder salær til prosessfullmektigen, må det stilles større krav til omkostningsoppgaven, særlig når salæret er eksorbitant. Salæret ble fastsatt til 50.000 kroner da gjenopptakelsesbegjæringen ble avvist av lagmannsretten 20. april 1999. Det har siden den tid ikke vært noen ytterligere bevisføring av betydning, og sakens hovedtema har vært velkjent. Det har riktignok vært en travel utveksling av prosesskrifter, men det som har med saken å gjøre, er problemer forårsaket av motpartens manglende forståelse av grunnleggende regler for behandling av gjenopptakelsessaker, diskusjon om hvorvidt sakkyndig skulle oppnevnes, og diskusjon i anledning motpartens ønske om utsettelse av hovedforhandlingen.

Det må anses unødvendig at motpartens prosessfullmektig stilte med en advokatfullmektig under forhandlingene. Det kan spørres om ikke behovet for en ekstra prosessfullmektig må begrunnes, og at den annen part får anledning til å kommentere det.

Det er ikke dokumentert eller gjort sannsynlig at Økland har tapt arbeidsinntekt som følge av saken. Han er 50 prosent uføretrygdet.

Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt, begge saker

1. Gulating lagmannsretts dom av 27. november oppheves og henvises til en domstol av samme orden.

2. Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem tilkjennes saksomkostninger.

Subsidiært, i sak 99-02002 (1)

3. Translatørservice AS frifinnes.

4. Translatørservice As tilkjennes omkostninger for alle retter.

Subsidiært, sak 99-02002 (2)

5. Advokatfirma Mitsem frifinnes.

6. Advokatfirma Mitsem tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Atter subsidiært, begge saker

7. Gulating lagmannsretts dom, punkt 3, oppheves og hjemvises.

8. Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem tilkjennes saksomkostninger.»

Kristian N. Økland har tatt til motmæle, og har dessuten angrepet lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse for så vidt gjelder erstatning for eget arbeid med saken. Han har i korte trekk anført:

Lagmannsrettens avgjørelse er en kjennelse, og kan angripes ved kjæremål. Kjæremålet bør avvises etter tvistemålsloven §403a, da det ikke er fremkommet noe nytt i forhold til det som er grundig vurdert og avgjort av lagmannsretten.

Nina Elisabeth Molven og advokat Kvernberg er medlemmer av en rotaryklubb med ca 40 medlemmer. Det er ukentlige møter på en time. Advokat Kvernberg har i år 2000 hatt svært lav oppmøteprosent, og ingen spesiell kontakt med Molven. De har ikke noen personlig omgang eller noe forretningsmessig forhold.

Det er ikke grunnlag for kritikk av lagmannsrettens saksbehandling. De anførte feil ble dels gjort gjeldende før hovedforhandlingen, og lagmannsretten må antas å ha tatt dette i betraktning.

Det er ikke grunnlag for å hevde at Økland viste manglende forståelse av reglene for saksbehandlingen ved gjenopptakelse. Når det gjelder spørsmålet om hva som skulle behandles i hovedforhandlingen som fulgte etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 6. oktober 1999, var det Mitsem som tok feil. Det var grunn for dommeren til å etterlyse ny påstand fra Mitsems side etter kjæremålsutvalgets henvisning av gjenopptakelsesbegjæringen til hovedforhandling, da Mitsem hadde forsøkt å endre sakens tema.

Det var ingen urimelig behandling av Mitsem fra rettens side under hovedforhandlingen.

Rettsboken kan ikke sees å være ufullstendig ført. Mitsem forsøkte flere ganger å fremlegge nytt materiale under hovedforhandlingen. Retten aksepterte ikke dette, men tillot at Mitsem kunne bruke enkelte dokumenter til støtte for sin muntlige forklaring. Det kan være grunnen til at slike dokumenter ikke er protokollert. Dette kan ikke ha hatt betydning.

Det var riktig av retten å avgjøre saken ut fra fri bevisbedømmelse. Når Mitsem karakteriserer den som «svært fri», er å bemerke at Øklands forklaring på de fleste punkter er lagt til grunn som mest sannsynlig. Mitsem har ved flere anledninger skrevet anklager mot Økland som er grunnløse.

Det er ikke riktig at lagmannsretten i forbindelse med utbyttet fra 1993 har bygget på forhold som ikke er fremholdt av Økland. Det står som et punkt i disposisjonen til advokat Kvernbergs innledningsforedrag.

Når det gjelder påstanden om feil i bevisbedømmelsen, bemerkes generelt at Mitsem uttrykker seg svært selektivt skriftlig, slik at beskrivelsene kan være egnet til å fremkalle kritikk mot Økland. Det har imidlertid vist seg gang på gang at Mitsem ved full bevisføring aldri har klart å overbevise rettens dommere om det samme. Kjæremålsutvalget bør i denne saken være bevisst på slike svakheter ved skriftlig bevisførsel.

Både Økland og selskapets revisor mente at utbyttet fra 1993 - til sammen 8.600 kroner (kr 143 pr. aksje) - ble drøftet i februar/mars 1996.

Det er ikke riktig at det var avtalt at Øklands erverv av aksjer skulle skje i samsvar med brev og aksept av henholdsvis 12. juni og 7. juli 1995.

Påstandene om at bilag er blitt borte, antedateringer og at regnskapet er blitt manipulert, er uriktige. Den sakkyndige opplyste under hovedforhandlingen at han brukte ordet «manipulert» uten å vurdere de subjektive forhold, kun at det forelå en endring. Lagmannsretten har ut fra dette kommet til at det ikke foreligger manipulasjon i den forstand at det kan rokke ved vurderingen av om oppsigelsen var saklig.

Mitsems anførsel om at en næringsdrivende har rett til å stole på et revidert regnskap, må bygge på en forutsetning om at det reviderte regnskap er feil, og at slike feil ikke var kjent av eller foranlediget av Mitsem. Det er feil når det argumenteres med at ansvaret kan delegeres.

Det dokument som er fremlagt for å vise at det ikke ble praktisert overtid med 200 prosent betaling de første fire timene, viser ikke det som hevdes. Mitsem har oversett at det også er anført opparbeidet avspasering for de timene som det er gitt overtidsbetaling for.

Det var Mitsem selv som gjorde undersøkelser i regnskapsmaterialet. Han må være nærmest til å vite hvor det er blitt av forsvunne bilag. Det er unødvendig å spekulere mer over dette.

Det dokument Mitsem fremlegger i kjæremålet til støtte for påstanden om at Økland endret budsjettet, er et hjelpedokument han laget i oktober 2000 og inneholder påstander som ikke har vært gjenstand for kontradiksjon.

Forøvrig inneholder kjæremålet gjentagelser av beskyldninger som er vurdert av lagmannsretten ut fra en totalvurdering.

I saksomkostningsavgjørelsen var det feil av lagmannsretten ikke å tilkjenne Økland fulle omkostninger for eget arbeid. Det var krevet 160.545 kroner, mens lagmannsretten tilkjente 50.000 kroner. Den restriktive holdning til å erstatte en part omkostningene ved eget arbeid er kritisert av Jens Edvin A. Skoghøy, Tvistemål, 1998 side 1014-15. Øklands eget arbeid bør erstattes etter de kriterier som gjelder for fastsettelse av vederlag for en tilsvarende tjeneste. Økland har betydelig økonomisk forståelse og innsikt. Han er alene om å kunne gjengi forholdene på arbeidsplassen gjennom 14 år, uten at han nå har tilgang til arbeidsplassen. Mitsems anklager gjelder økonomiske forhold og krever grundige overveielser og granskning av dokumentasjon. Økland har beregnet sitt krav ut fra en moderat timesats. Det er rimelig å verdsette hans innsats til 160.545 kroner.

Kristian N. Økland har nedlagt slik påstand:

«1. Kjæremålet avvises/forkastes.

2. Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem dømmes in solidum å betale saksomkostninger til Kristian N. Økland for dette kjæremål, samt fulle saksomkostninger for lagmannsretten.»

Foranlediget av Mitsems uttalelser om manglende dokumentasjon av vitneutgiftene for lagmannsretten, anmodet Høyesteretts kjæremålsutvalg i brev 20. april 2001 advokat Kvernberg om å fremlegge dette. Dokumentasjon ble fremlagt ved prosesskrift 25. april 2001, og er kommentert av advokat Mitsem på vegne av de kjærende parter i prosesskrift 30. april 2001. I advokat Kvernbergs prosesskrift er opplyst at de til lagmannsretten oppgitte vitneutgifter må reduseres med 425 kroner.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsretten riktig har brukt formen kjennelse da den forkastet begjæringen om gjenopptakelse, og at korrekt rettsmiddel er kjæremål, se Schei Tvistemålsloven, 2. utgave side 1117.

De kjærende parter gjør gjeldende at det foreligger feil i lagmannsrettens saksbehandling, feil rettsanvendelse, feil i behandlingen av saksomkostningskravet og at avgjørelsen om saksomkostninger er i strid med loven. Kjæremålsmotparten har påkjært saksomkostningsavgjørelsen.

Anførsler vedrørende saksbehandlingen ved lagmannsretten

Det er for det første gjort gjeldende som en feil i saksbehandlingen som må føre til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse, at meddommer Molven var inhabil til å dømme i saken fordi hun er medlem av en rotaryklubb hvor også motpartens prosessfullmektig er medlem. Anførselen ble fremsatt under lagmannsrettens behandling av gjenopptakelsesbegjæringen, men ble forkastet ved kjennelse.

Kjæremålsutvalget forstår det slik at habilitetsinnsigelsen er grunnet på bestemmelsen i domstolsloven §108. Utvalget er enig med lagmannsretten i at den påberopte omstendigheten ikke er egnet til å svekke tilliten til meddommerens habilitet.

Det er videre anført som feil at lagmannsrettens saksbehandling samlet sett og på enkelte punkter skjedde «med slikt avvik fra vanlig og forsvarlig saksbehandling, og med slikt manglende skjønn, at det rokker ved den avgjørelse som er truffet». I referatet foran av de kjærende parters anførsler er gjengitt en rekke omstendigheter til støtte for denne anførsel. Blant annet gjøres det gjeldende som en feil at prosedyren i gjenopptakelsessaken ble avskåret etter tvistemålsloven §378 annet ledd, ettersom saken ikke har vært behandlet i en underinstans.

Kjæremålsutvalget bemerker at etter tvistemålsloven §414 annet ledd skal en begjæring om gjenopptakelse som er henvist til hovedforhandling, behandles og avgjøres overensstemmende med reglene for ankesaker, såfremt disse er anvendelige. Lagmannsretten hadde således hjemmel for sin bruk av §378 annet ledd. Utvalget bemerker videre at avskjæringen fant sted etter at saken var blitt behandlet ved muntlig forhandling over sju dager og etter at lagmannsretten hadde hørt begge parters innledningsforedrag, den rettsoppnevnte regnskapssakkyndige, alle Mitsems vitner og noen av Øklands vitner. Det må legges til grunn at de kjærende parter ved dette har fått redegjort for påstanden og gjenopptakelsesgrunnene. Forhandlingene i gjenopptakelsessaken var delt etter tvistemålsloven §93 slik at retten i første omgang bare skulle behandle spørsmålet om vilkårene for gjenopptakelse var til stede.

Høyesteretts kjæremålsutvalg finner det ikke sannsynliggjort at saken ikke har fått en forsvarlig behandling i lagmannsretten.

Kjæremålsutvalget finner det heller ikke sannsynliggjort at det som for øvrig anføres i kjæremålet som feil i lagmannsrettens saksbehandling, kan ha hatt betydning for avgjørelsen. Kjennelsen er tilstrekkelig begrunnet til at kjæremålsutvalget kan prøve lagmannsrettens rettsanvendelse. Utvalget har dessuten full kompetanse i saken. Saksbehandlingen i forbindelse med omkostningskravet kommer utvalget tilbake til.

Anførsler vedrørende feil i rettsanvendelsen

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens forkastelse av en begjæring om gjenopptakelse av en dom om erstatning i en sak om usaklig oppsigelse i arbeidsforhold.

Gjenopptakelse av en dom etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 forutsetter at det foreligger et nytt «bevis» eller en ny «kjensgjerning», og at dette - alene eller sammen med omstendighetene for øvrig i saken - åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse. Dette kravet er forstått slik at det må være «helt klart ikke bare at domsresultatet kunne ha blitt eller sannsynligvis ville ha blitt et annet, men at det nødvendigvis ville ha blitt et annet, om den nye opplysningen hadde foreligget før dommen, og det uten hensyn til om retten var satt med de samme eller andre dommere», jf. Rt-1939-801. I tillegg kreves etter §407 annet ledd annet punktum at parten ikke har, eller kunne ha, gjort gjenopptakelsesgrunnen gjeldende under saken eller ved ordinært rettsmiddel. Den omstendighet at en ny kjensgjerning eller et nytt bevis er gjort gjeldende i anke til Høyesterett, utelukker imidlertid ikke gjenopptakelse når anken er nektet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2 og 4, jf. kjæremålsutvalgets tidligere nevnte kjennelse 6. oktober 1999 i lnr. 518K/1999 (HR-1999-518-K).

Den sak som er begjært gjenopptatt, gjelder lovligheten av en oppsigelse. Gjenopptakelse av en dom i en slik sak forutsetter at det påvises omstendigheter som alene, eller sammen med det som ellers foreligger i saken, ville ha gjort oppsigelsen saklig. I denne vurdering vil også måtte hensyntas hvilken begrunnelse arbeidsgiver i sin tid anførte for oppsigelsen, og i hvilken grad arbeidsgiver senere kan anføre andre begrunnelser for at oppsigelsen var rettmessig, jf. Rt-1996-1401.

Mitsem har vist til en uttalelse i Rt-2000-1566 på side 1572 i forbindelse med vurderingen av hva som kan anses som nytt bevismateriale i relasjon til tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6. Det fremgår av nevnte avgjørelse, som gjaldt et annet saksfelt, at en part må innrømmes en skjønnsmessig begrensning med hensyn til hva som kan forutsettes fremskaffet under en alminnelig saksavvikling. Det er dermed ikke absolutt avgjørende om det nye bevismaterialet også kunne vært fremskaffet til den ordinære behandlingen, men grensene for å godta slikt bevismateriale som nytt, må være temmelig trange. Gjenopptakelse er et ekstraordinært rettsmiddel. Ut fra situasjonen i nærværende sak finner utvalget ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

Utvalget går så over til vurderingen av de nye bevis/kjensgjerninger som er gjort gjeldende av Mitsem. Det anføres at Økland ikke har betalt for de 60 aksjer i Translatørservice AS som han ervervet sommeren 1995, og videre at han uberettiget har hevet utbytte av aksjene for 1993 og 1994, det vil si for regnskapsår hvor beslutningene om utdeling av utbytte var truffet før ervervet.

Lagmannsretten er etter umiddelbar bevisføring kommet til at det som er anført i denne forbindelse - verken alene eller sammen med det som ellers er anført - nødvendigvis måtte føre til en annen avgjørelse med hensyn til lovligheten av oppsigelsen av Økland. Lagmannsretten sier ikke uttrykkelig at det her dreier seg om nye omstendigheter, men kommer etter en samlet vurdering til at vilkårene etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 ikke er oppfylt. Lagmannsretten uttaler dessuten at gjenopptakelse eventuelt også ville ha vært utelukket etter bestemmelsens siste ledd. Mitsem har angrepet lagmannsrettens vurderinger på begge punkter.

Lagmannsretten uttaler om vurderingen av aksjesalget etter §407 første ledd nr. 6:

«Bakgrunnen var at ansatte i Translatørservice AS fra 1990 hadde rett til aksjer i selskapet på visse vilkår. Det forelå aksjonæravtale med den enkelte hvor vedkommende bl.a forpliktet seg til å tilby aksjene til andre ansatte dersom vedkommende sluttet, og hvor løsningssummen var fastsatt til aksjenes ligningsverdi ved siste forutgående ligning. I tilfelle salg var det forutsatt direkte overdragelse til den nye aksjonær, men det var etablert praksis med at selskapet kjøpte aksjene av den som sluttet og deretter tilbød aksjene til de ansatte som oppfylte vilkårene for å bli aksjonær.

Tema i denne saken er for det første Øklands eget kjøp av 60 aksjer fra selskapet i 1995. Aksjene hadde stått «parkert» i selskapet siden den tidligere eier, Steinar Lohne, sluttet. I gjenopptakelsessaken var det opprinnelig anført at Økland nærmest selv hadde bestemt alt vedrørende ervervet, idet han ikke hadde styrets samtykke til kjøpet. Anførselen ble frafalt etter at det ble dokumentert at samtykke forelå. Det som står igjen er da bebreidelser mot Økland i forhold til oppgjør av kjøpesummen og utbytte for 1993 og 1994.

Om oppgjør for aksjene nevnes at Øklands skriftlige bud på aksjene var datert 12.06.1995, og hvor han bød kr 6.006. Mitsems skriftlige aksept, i egenskap av styreformann, er datert 07.07.1995. Aksepten er formulert som «Beste bud. Aksepteres», dvs som en konstatering av at Økland hadde beste bud. Det ble ikke utstedt noen sluttseddel e.l. på aksjeervervet, og i regnskapene ble det ført i september 1995, først som forskudd lønn og så motregnet i skatterefusjon. At kjøpet ikke ble regnskapsført før, sier Økland skyldes at han først var på ferie og at det deretter var så mye å gjøre at han nærmest «glemte» saken. Selv om Økland kunne ha vært ryddigere, mener lagmannsretten at forholdet er uten betydning i sak om gjenopptakelse. Det var intet forsøk på å skjule, eller unndra, noe i forbindelse med oppgjøret. Det gikk frem av regnskapene, og han tok det opp med revisor. Forholdet gikk også frem av kvartalsregnskapet ved utgangen av september 1995, som var forelagt styret. Når og hvordan oppgjøret skulle skje, avhenger av hva som var avtalt mellom partene, og i mangel av klar avtale kan det iallfall ikke ses at Øklands håndtering er uforsvarlig. Dette må også ses i sammenheng med at Mitsem som daglig leder/styreformann verken gav instrukser om oppgjøret, eller i ettertid etterlyste noe om hvordan det var foreholdt med saken.

Økland har fått utbetalt utbytte i tilknytning til de 60 aksjene som sto uoppgjort for 1994 og 1993. Etter den deklaratoriske regel i kjøpslovens §80 hadde han ikke rett til disse utbyttene, men etter bevisføringen finner lagmannsretten å måtte legge til grunn hans forklaring om at det var avtale, eller andre grunnlag, som gjorde at han likevel skulle ha utbytte. Det var utbudt noen andre aksjer i selskapet samtidig med de 60 som Økland kjøpte, og i det dokumenterte grunnlaget for det tilbudet, sto det uttrykkelig at kjøper fikk utbyttet for 1994. Det er litt uklart om det også sto noe i tilbudsbrev for de 60 aksjene, men Økland oppfattet iallfall at situasjonen var den samme for begge gruppene. I den grad han måtte ha misforstått her, kan lagmannsretten vanskelig se grunn til å bebreide ham for det.

Utbyttet for 1993 har tilknytning til en emisjon hvor aksjekapitalen var oppskrevet ved overføring fra fond og deretter redusert igjen, og hvor nedskrivningsbeløpet skulle tilbakebetales aksjonærene. Økland sier at det var diskutert med Mitsem hvordan det skulle forholdes med nedskrivningsbeløpet som tilfalt de 60 aksjene, mens Mitsem ikke kan erindre noen slik samtale. Selskapets daværende revisor, vitnet Valle, forklarte at hans oppfatning var at 1993-utbyttet fulgte aksjene videre som ledd i en «deal» mellom kjøper og selger. Etter lagmannsrettens oppfatning er der også andre momenter som tilsier at der må ha vært avtale, eller forståelse, om disponeringen av 93-utbyttet for de 60 aksjene. I alle fall har Økland oppfattet det slik.»

Slik kjæremålsutvalget ser det, dreier det seg her om nye kjensgjerninger/bevis. Som tidligere nevnt, er det imidlertid en forutsetning for gjenopptakelse at de nye omstendighetene - alene eller sammen med det som tidligere er fremført - nødvendigvis ville ha ført til et annet resultat. I likhet med lagmannsretten, finner kjæremålsutvalget ikke at de omstendighetene som her drøftes, åpenbart måtte ha medført et annet resultat med hensyn til lovligheten av oppsigelsen. Etter den umiddelbare bevisføringen for lagmannsretten konkluderte retten med at det fremsto som temmelig uklart hva som hadde vært avtalt eller forutsatt mellom partene, så vel med hensyn til oppgjør for aksjeposten som med hensyn til utbyttet for 1994 og 1993. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det i kjæremålet eller i senere prosesskrifter er fremkommet opplysninger som er egnet til å endre denne vurdering.

Utvalget finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmål om forholdet til tvistemålsloven §407 annet ledd i relasjon til de her behandlede omstendigheter.

Mitsem har videre anført som nye omstendigheter at regnskapsbilag og dokumentasjon med videre for 1994 ikke kan gjenfinnes. Det er videre vist til et håndskrevet notat, til at regnskapet er endret på en måte som den rettsoppnevnte sakkyndige i gjenopptakelsessaken har karakterisert som «manipulering», at Økland har beregnet seg overtidsgodtgjørelse med videre i strid med selskapets policy, at rapporteringen om den dårlige økonomiske utviklingen i selskapet var mangelfull og at Økland har endret budsjettene.

Disse anførte nye omstendigheter er vurdert av lagmannsretten som har konkludert med at de verken alene eller sammen med det som ellers er anført i saken, kan danne grunnlag for gjenopptakelse. Kjæremålsutvalget finner ikke at det som er anført i kjæremålet eller senere prosesskrifter, gir grunnlag for en annen vurdering. Kjæremålsutvalget er videre enig i lagmannsrettens uttalelse om at det kan «være skranke for gjenopptakelse at det ikke er gitt hvor langt arbeidsgiver i ettertid kan grunngi oppsigelse i andre forhold enn de som opprinnelig var motiverende».

Kjæremålsutvalgets konklusjon blir således at lagmannsrettens kjennelse vedrørende gjenopptakelsesspørsmålet blir å stadfeste.

Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse

Både Mitsem og Økland har påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Mitsem har anført feil i lagmannsrettens behandling av Øklands saksomkostningskrav, og at det tilkjente beløp er for høyt. Økland har gjort gjeldende at det var feil av lagmannsretten ikke å erstatte hans eget arbeid i saken fullt ut.

Utvalget har full kompetanse ved prøvingen av lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse da hele saken er brakt inn til overprøving, jf. tvistemålsloven §181 første ledd.

Mitsem har anført som saksbehandlingsfeil at han ikke har fått kopi fra lagmannsretten av Øklands prosesskrift av 31. oktober 2000 med kommentarer til Mitsems kommentarer av 28. oktober 2000 til Øklands omkostningsoppgave. Kjæremålsutvalget finner det tvilsomt om det her foreligger en saksbehandlingsfeil, men kan ikke i noe tilfelle se at feilen kan ha hatt betydning for lagmannsrettens avgjørelse, jf. tvistemålsloven §384 første ledd.

I advokat Kvernbergs saksomkostningoppgave til lagmannsretten var vitneutgifter oppgitt til 53.307 kroner. Som nevnt foran må beløpet justeres til 52.882 kroner.

I saksomkostningsoppgaven og etterfølgende prosesskrifter ble opplyst at utgiftene til vitnene relaterte seg til nødvendige forberedelser, reise og opphold. Det ble samtidig tilbudt ettersendt underbilag eller nærmere dokumentasjon. I prosesskrift av 28. oktober 2000 uttalte advokat Mitsem at han ikke hadde mottatt dokumentasjon som gjorde det mulig å uttale seg om utgiftene, og ba om at det ble satt en frist for å inngi slik dokumentasjon. Dette ble ikke kommentert i advokat Kvernbergs prosesskrift 31. oktober 2000, men lagmannsretten ble påny tilbudt dokumentasjon. I kjennelsen av 27. november 2000 er Øklands krav godtatt:

«Lagmannsretten ser ikke grunn til å reise spørsmål ved vitneutgifter. Vitnene skulle i hovedsak belyse sider som Translatørservice/Mitsem hadde trukket inn i saken, og lagmannsretten kan ikke se at det er tale om unødvendige utgifter å føre disse vitnene. At hovedforhandlingen utviklet seg slik at noen av dem ble overflødige, kan ikke ha betydning etter tvistemålsloven §176.»

På grunnlag av Mitsems anførsler i kjæremålet innhentet utvalget den dokumentasjonen som lagmannsretten var blitt tilbudt, og kommentarer fra Mitsem til denne.

Økland hadde planlagt å føre 6 vitner. Det fremgår av den dokumentasjon som utvalget har innhentet, at fem av vitnene var møtt frem i tinghuset til avtalt tid. Vitnene hadde måttet vente i tinghuset i flere timer på grunn av sakens fremdrift. Det største beløpet gjelder et sakkyndig vitne, en statsautorisert revisor, som møtte både den 24. og 25. oktober 2000. Det ble her krevet 35.000 kroner. Det sjette vitnet ble telefonavhørt. Etter det som er opplyst i advokat Kvernbergs prosesskrift 26. april 2001, gjelder kravet her vitnets forberedelser, den tid hun var i beredskap og gjennomføringen av selve avhøret.

I prosesskrift 30. april 2001 har Mitsem anført at det er et spørsmål hvor langt utvalget skal vurdere i detalj krav som ikke tidligere har vært begrunnet på den måten loven krever, og antydet som et alternativ at kravet da ikke tas til følge. Mitsem har også hatt merknader til de enkelte utgiftspostene. Det er for flere av vitnenes vedkommende pekt på at de er lønnstakere uten eget firma, og at de ikke kan kreve godtgjørelse uten at det påvises at de er trukket i lønn. For så vidt gjelder godtgjørelsen til den statsautorisert revisoren, har Mitsem uttalt at den fremlagte regningen ikke gir grunnlag for å vurdere omfanget av det arbeid som har vært nedlagt av vitnet.

Økland har i prosesskrift 9. mai 2001 bekreftet at det her dreier seg om omkostninger som han har hatt i anledning saken.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at etter tvistemålsloven §176 annet ledd kreves ikke dokumentasjon av sakskostnader, men de må angis slik at de kan kontrolleres. Selv om kravene til opplysninger i omkostningsoppgaven er små, er det en fordel at omkostningene spesifiseres slik at retten kan se at utgiftene har vært rimelige og nødvendige, jf. §176 første ledd. I den foreliggende sak var dokumentasjon blitt tilbudt lagmannsretten, og lagmannsretten kunne ha bedt om nærmere dokumentasjon dersom den fant det nødvendig. Retten, som hadde hørt saken, fant imidlertid at så ikke var tilfelle, og kjæremålsutvalget kan etter omstendighetene ikke se at det er en feil i saksbehandlingen som kan føre til opphevelse av lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Utvalget kan heller ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig lovforståelse. Kjæremålsutvalget tilføyer at når utvalget likevel fant det ønskelig å innhente den tilbudte dokumentasjon, skyldes det anførslene i kjæremålet og at det samlet sett dreiet seg om et ikke ubetydelig beløp.

Det er videre anført av de kjærende parter at lagmannsretten har fastsatt for høyt salær til advokat Kvernberg. I omkostningsoppgaven ble det krevet 355.750 kroner. Lagmannsretten reduserte salæret til 330.000 kroner:

«Lagmannsretten legger også oppgaven over advokat Kvernbergs eget arbeid til grunn, dog slik at det trekkes kr 1.000,- for arbeidet med Øklands erstatningskrav som blir avvist. Saken har blitt omfangsrik med stadig nye anførte grunnlag for gjenopptakelse. Som nevnt foran var faktum for mange av anførslene lite eller ikke underbygget, slik at prosessfullmektigen da nødvendigvis må ha hatt klart mer «etterforskning» enn det som er vanlig for å klarlegge det rettslig relevante. Dog mener lagmannsretten at det ikke var nødvendig med bidrag fra advokatfullmektigen under hele de rettslige forhandlingene og det gjøres et skjønnsmessig fradrag,»

I kjæremålet er anført at det må stilles større krav til omkostningoppgaven når salæret, sammenholdt med det som faktisk er skjedd i saken, fremstår som «eksorbitant».

Kjæremålsutvalget bemerker at det fastsatte salæret på 330.000 kroner omfatter 50.000 kroner som Økland ble tilkjent av lagmannsretten i kjennelse 20. april 1999 da lagmannsretten første gang forkastet Mitsems begjæring om gjenopptakelse. Da Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelsen av 6. oktober 1999 henviste begjæringen til hovedforhandling, ble saksomkostningsavgjørelsen utsatt. Advokat Kvernberg hadde da krevet salær med 5.000 kroner. Salæret i tilknytning til behandlingen av saken i lagmannsretten er etter dette ca 275.000 kroner. Hovedforhandlingen pågikk i sju dager, og det var avsatt flere dager. Utvalget finner etter dette ikke noe å bemerke til lagmannsrettens salærfastsettelse, som også omfatter salær som referer seg til grunnlag og prosessledende avgjørelser som Økland ikke har fått medhold i, jf. Schei, Tvistemålsloven, 2. utgave, side 586.

Advokat Kvernbergs omkostningsoppgave inneholdt videre tapt arbeidsinntekt samt arbeid med saken for Kristian Økland med 160.545 kroner. Lagmannsretten fastsatte skjønnsmessig 50.000 kroner i godtgjørelse til Økland for eget arbeid i forbindelse med saken. Lagmannsretten viste til at selv om slike partsutgifter kan kreves dekket, har rettspraksis vært restriktiv med å tilkjenne en part slik erstatning. Lagmannsretten viste til Schei, Tvistemålsloven, 2.utgave, side 581 der det uttales at enhver må «finne seg i å bruke tid på sine forretningsmessige og private affærer, også om de leder til rettstvist, uten at utgiftene kan belastes andre». Som begrunnelse for å godta en del av kravet uttalte lagmannsretten:

«På den andre side er saken så omfattende, og spesiell, at lagmannsretten mener Økland må ha krav på noe slik godtgjøring utfra den rettsforståelse som følger av Schei L.C. side 581 nederst. Som nevnt var det et betydelig antall enkeltforhold som ble trukket fram i gjenopptakelsessaken. Mange av disse var dårlig underbygget bevismessig, eller rene postulat, og det falt da på Økland å få fram den fulle sammenheng. Hadde Translatørservice gjort de undersøkelser man burde før anførslene ble satt fram, ville det ha medført betydelig mindre arbeid for Økland.»

Mitsem har i kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg anført at det verken er dokumentert eller sannsynliggjort at det foreligger tapt arbeidsinntekt for Økland, og har dessuten pekt på at han er 50 prosent uføretrygdet.

Økland har på sin side påkjært lagmannsrettens nedsettelse av beløpet, og har anført at hans innsats burde ha vært betalt som om tjenesten hadde vært kjøpt fra tredjemann.

Kjæremålsutvalget bemerker at når det gjelder partens eget arbeid med saken, er utgangspunktet at parten bare under særlige omstendigheter kan få godtgjørelse for dette, jf. Rt-1999-1422 på side 1435 med videre henvisninger.

De forhold lagmannsretten har vektlagt - at parten har bistått prosessfullmektigen med klarlegging av de mange enkeltforhold som er trukket frem i gjenopptakelsessaken - omfattes, slik kjæremålsutvalget ser det, av slike særlige omstendigheter som kan være relevante. Utvalget finner ikke feil i lagmannsrettens rettsanvendelse, og mener at lagmannsretten har utøvet et forsvarlig skjønn når den har fastsatt 50.000 kroner i saksomkostninger for partens eget arbeid. Utvalget slutter seg til lagmannsrettens vurdering.

Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, dog slik at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse må justeres i samsvar med det som er omtalt foran.

Kjæremålet fra Mitsem har ikke ført frem, og utvalget finner at kjæremålsmotparten må tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjelder Mitsems kjæremål, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Det av Økland fremsatte kjæremål har på den annen side ikke ført frem, men dette antas ikke å ha påført motpartene nevneverdige omkostninger.

Økland har krevd 12.500 kroner. Slik utvalget ser det, må det gjøres et visst fradrag i det fremsatte kravet for Øklands eget kjæremål. Saksomkostningene for Høyesteretts kjæremålsutvalg settes til 10.000 kroner.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes, likevel slik at beløpet i slutningens punkt 3 endres til 432.882 - firhundretrettitotusenåttehundreogåttito - kroner.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem, én for begge og begge for én, til Kristian Økland 10.000 - titusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.