LE-1993-2161

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-03-06
Publisert:	LE-1993-02161
Stikkord:	Ærekrenkelse, Oppreisning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 91-04280 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02161 K.
Parter:	Ankende parter: 1. Gudmund Skogvik 2. Karl Magnus Pettersen 3. Astrup Jensen 4. Harald Pedersen 5. Bjørne Kvernmo 6. Guttorm Bjørkan 7. Ronny Warberg 8. Nikolai Hemmingsen 9. Arne Hemmingsen 10. Bjarne Guttormsen 11. Erling Paulsen 12. Agnes Nikolaisen (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen, Oslo). Motpart: 1. Ansv. red. Egil Sundar, hans dødsbo 2. Journalist Cato Guhnfeldt 3. Aftenposten A/S (Prosessfullmektig: Advokat Cato Schiøtz, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Sissel Rydman Langseth, formann. Lagdommer Sveinung Koslung. Ekstraordinær lagdommer Otto Weng
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeprosessloven (1981) §435, Grunnloven (1814) §100, §431, Tvistemålsloven (1915) §101, §180, §349, §434, Saltvannsfiskeloven (1983) §53

Ankesaken gjelder krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 for påståtte ærekrenkende utsagn framsatt i Aftenposten.

De ankende parter deltok som mannskap på selfangstskuta M/S Harmoni, som var på fangsttokt i Vestisen i tida 12. mars til 11. april 1988. Odd F. Lindberg var engasjert av Fiskeridepartementet som selfangstinspektør på toktet. 12. april 1988 lot Lindberg seg intervjue av avisa Tromsø, hvor han ga uttrykk for at selfangerne hadde benyttet fangstmetoder i strid med gjeldende regler. Lindberg avga inspektørrapport 30. juni, mottatt av Fiskeridepartementet 11. juli 1988. I rapporten omtalte Lindberg en rekke alvorlige brudd på fangstforskriftene. Framstillingen inneholdt også alvorlige anklager mot fem navngitte fangstmenn. Departementet besluttet å unnta rapporten fra offentlighet.

Avisa Tromsø, som hadde fått kopi av rapporten fra Lindberg, offentliggjorde deler av denne 15. juli 1988 under overskriften: Sjokk-rapport - Sel levende flådd. Den 19. og 20. juli trykket avisa rapporten i sin helhet.

Saken ble umiddelbart fulgt opp av andre media i Norge. NTB hadde meldinger om saken i perioden 15. - 21. juli. NRK Dagsrevyen omtalte rapporten 16. og 19. juli og intervjuet Lindberg. Avisene Aftenposten og Verdens Gang hadde også artikler om rapporten, basert på meldingene fra NTB.

Mandag 18. juli refererte Aftenposten uttalelser fra Bjørne Kvernmo under overskriften: Selfangere: Aldri flådd levende sel. I artikkelen het det blant annet: - Vi er sjokkert over påstandene fra Odd F. Lindberg om at vi skal ha flådd sel levende, sier førsteskytter Bjørn Kvernmo fra fangstskuten "Harmoni" av Tromsø. Han mener at selfangstinspektør Lindberg må ha misoppfattet situasjonen under fangst, og beklager at båtens besetning er svertet i rapporten til Fiskeridepartementet.

Torsdag 21. juli hadde Aftenposten en artikkel med overskriften: Selfangstrapporten uten dokumenterte påstander.

Videre het det blant annet:

Rapporten fra Odd F. Lindberg mangler enhver dokumentasjon for at selfangere ombord på M/S "Harmoni" flådde levende sel under fangstsesongen 1987. Dette er konklusjonen som Fiskeridepartementet offentliggjorde igår formiddag efter et to timers møte med avdelingsveterinær Egil Ole Øen ved Norges Veterinærhøgskole.

Samme dag hadde avisa Verdens Gang et intervju med Lindberg, der det blant annet framkom:

Det eneste som kan redde selfangstkritikeren Odd Freddy Lindbergs troverdighet er at han legger fram bilder, som beviser inhumane fangstmetoder i selfangsten. - Jeg har film og fotos som viser at jeg har rett, hevder Odd Lindberg overfor VG.

Om ettermiddagen 21. juli møtte Lindberg opp i Aftenpostens redaksjon. Han overleverte fotografier til avisa og ble intervjuet av journalist Cato Guhnfeldt. Aftenposten presenterte Lindbergs oppfatning og enkelte av hans fotografier i morgennummeret fredag 22. juli 1988. På førstesiden vises fargefoto av sel, og det heter i teksten:

"Selinspektørens bevis".

Under bildet står det blant annet:

"Her er ett av bildene selfangstinspektør Odd F Lindberg mener beviser brudd på fangstreglene. En selunge blir slått, rett nok med den butte enden av hakapiken, mens selen ligger i sjøen. Det er forbudt."

På side 4 er det tatt inn tre bilder; to av disse knytter seg til forholdet mellom fangstmann og sel. I ingressen på 4 heter det:

"For første gang viser Odd F Lindberg frem sine bilder av angivelige brudd mot selfangstforskriftene, slik han opplevde dette som selinspektør i Vestisen i mars-april i år."

Videre heter det:

"Lindberg mener bildene hans er bevis for at gjeldende forskrifter er blitt brutt."

Deler av teksten - som er skrevet av Cato Guhnfeldt - lyder: " - Men på dette bildet brukes den spisse enden idet fangstmannen slår dyret første gang, sier Lindberg og peker på en annen situasjon hans kamera fanget inn i Vestisen. Det er brudd på forskriftene.

Lindberg mener at han har mange eksempler på slike brudd. Et eksempel er slag på dyr mens de ligger i en råk i sjøen."

Lørdag 23. juli 1988 omtalte Aftenposten igjen saken under overskriften: Påstand mot påstand i selsaken: Godtar ikke fotobevis. I artikkelen het det blant annet:

Påstand står fortsatt mot påstand i seldramaet. Selfanger Bjørne Kvernmo godtar ikke inspektør Odd F. Lindbergs stillbilder som "bevis" på regelbrudd og dyremishandling under årets selfangst på M/S "Harmoni". Men han gir Lindberg rett i at endel sel ikke ble blodtappet på isen slik forskriftene krever, men ombord på skutedekket. - Det er vanlig praksis når vi driver "plukkfangst", når det er langt mellom dyrene, sier han. - Bildene kan være tatt fra en helt annen sammenheng enn Lindberg påstår, sier førsteskytter Bjørne Kvernmo. Efter det Aftenposten har grunn til å tro, er Kvernmo en av de fire navngitte fangstfolkene Lindberg kritiserer personlig.

I en lederartikkel i Aftenposten 26. juli skrev avisa blant annet:

Aftenposten offentliggjorde sist fredag bilder som den nevnte inspektøren har tatt i isen. Ingen av dem ga dekning for hans påstander i rapporten om at sel blir flått levende. Men de viste at sel blir avlivet på ukorrekt måte, i strid med regler som norske myndigheter selv har fastsatt.

Etter dette ble det en opphetet debatt om innholdet av Lindbergs rapport. Det sentrale i debatten var om fangstmennene fulgte fangstforskriftene. Fra norske myndigheter ble det hevdet at Lindbergs rapport var uriktig. Likevel fortsatte Lindberg med sine angrep på norsk selfangst. Han laget fjernsynsfilm - som i februar 1989 ble vist i britisk, svensk og dansk fjernsyn - og skrev bok. I februar 1989 ble rapporten på nytt tatt opp i NRK Dagsrevyen.

Norsk selfangst og Lindbergs rapport var også tema i februar 1989 i NRKs program Antenne 10.

Regjeringen nedsatte ved kgl. res. 24. februar 1989 en granskningskommisjon til å gjennomgå og vurdere den måten norsk selfangst har vært drevet på i årene 1982 - 1988. Rapporten ble avgitt 5. september 1990 og trykket som NOU 1990: 19 Norsk selfangst 1982 - 1988. Om foranledningen til oppnevningen av kommisjonen heter det på 7: .... var påstander om graverende brudd på forskriftene om fangstmetoder i selfangsten. Påstandene ble fremsatt av Odd F. Lindberg etter at han hadde vært med MS "Harmoni" på selfangst i Vestisen 1987- og 1988-sesongen.

Om bevisverdien av Lindbergs uttalelser heter det bl.a. 63:

Ut fra den gjennomgåelse kommisjonen har foretatt, finner vi å burde trekke den konklusjon at det er grunn til å vise atskillig forsiktighet med å bygge på opplysninger fra Lindberg som eneste kilde i bedømmelsen av omtvistede saksforhold.

Sammendragsvis konkluderer kommisjonen slik vedrørende Lindbergs påstander om regelbrudd 8:

Kommisjonen finner at de vesentligste av de påstander som knytter seg til bestemt utpekte enkeltpersoner, ikke kan anses bevist. Imidlertid må det legges til grunn at det på enkelte punkter har skjedd overtredelser under fangsten. Av disse kan nevnes at det ikke konsekvent ble brukt hakapik på dyr som var skutt, slik reglene foreskriver. Dette ble også erkjent av fangstfolkene. Likeledes ble det erkjent at det ikke alltid ble utført blodtapping så snart som reglene forutsetter. Av andre overtredelser nevnes at det i unntakstilfelle forekom at det ble vinsjet om bord dyr som viste seg å være i live. Det hendte under ungefangst at ungene ble slått direkte med hakapikens spisse ende, mens fangstforskriftene krever at hammersiden - den butte enden - skal brukes først. Det synes å ha forekommet uheldige episoder under fangst av blueback som ble forsvart av sine mødre, og kvitunger som ble forsvart av mødrene, kan ha blitt avlivet i strid med forbudet mot dette. De fleste og hyppigst forekommende av disse overtredelser har nok ikke medført lidelser for dyrene, men det er likevel viktig at reglene for avliving blir overholdt. Påstander om en rekke andre former for overtredelser finner kommisjonen ikke grunnlag for.

Ved stevning 14. mai 1991 reiste 18 selfangere fra Harmoni privat straffesak mot tidligere ansvarshavende redaktør Egil Sundar, journalist Cato Guhnfeldt og Aftenposten A/S. Det ble krevd mortifikasjon av uttalelser gjengitt i Aftenposten 22. juli 1988. Videre ble det krevd erstatning/oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven §3-6. Seks av saksøkerne trakk seg fra saken under saksforberedelsen for byretten. Agnes Nikolaisen trådte inn som ankende part etter sin avdøde ektefelle, Helge Nikolaisen, jf tvistemålsloven §101.

Oslo byrett avsa dom 1. februar 1993 med slik domsslutning:

1. Tidl ansv red Egil Sundar frifinnes.

2. Journalist Cato Guhnfeldt frifinnes.

3. Aftenposten AS frifinnes.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Selfangerne anket dommen til Høyesterett. Ved kjennelse av 22. april 1993 nektet Høyesteretts kjæremålsutvalg anken fremmet, jf straffeprosessloven §349 annet ledd siste alternativ.

Den 14. mai 1993 anket saksøkerne sitt krav på oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 inn for Eidsivating lagmannsrett som sivil sak, jf straffeprosessloven §435. De ankende parter hadde oversittet den sivilrettslige ankefristen. Oslo byrett ga ved kjennelse 7. juni 1993 oppreisning for fristoversittelsen. Eidsivating lagmannsrett avsa 18. oktober 1993 beslutning om å fremme saken. Ankemotparten påkjærte lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anførte at det ikke er adgang til å bringe kravet om oppreisning inn for lagmannsretten som sivil ankedomstol. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 13. januar 1994 kjennelse med slik slutning:

1. Lagmannsrettens beslutning stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Egil Sundar, Cato Guhnfeldt og Aftenposten A/S en for alle og alle for en til kjæremålsmotpartene v/advokat Per Danielsen 4 000 - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.

Ved lagmannsrettens beslutning av 29. april 1994 ble et nytt krav vedrørende et påstått ærekrenkende utsagn i Aftenpostens lederartikkel 26. juli 1988 tillatt behandlet i ankesaken.

Etter tidligere sjefredaktør Egil Sundars død har ankesaken fortsatt mot hans dødsbo.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus i tida 31. januar - 3. februar 1995. Av de ankende parter møtte Gudmund Skogvik, Bjørne Kvernmo og Nikolai Hemmingsen og ga forklaring. Cato Guhnfeldt møtte og ga forklaring. Aftenposten A/S var representert ved redaktør Ivar Granaasen. Det ble hørt to vitner. Det framgår av rettsboka hva som ble dokumentert. Om sakens bakgrunn vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

De ankende parter har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten må vurdere oppreisningssaken på fritt grunnlag og er ikke bundet av byrettens vurdering av mortifikasjonskravene selv om anken til Høyesterett ble nektet fremmet.

Aftenpostens oppslag 22. juli 1988 inneholder både generelle og konkrete beskyldninger om ulovlig avlivning av sel og er injurierende, jf straffeloven §247. Det er det inntrykk den jevne avisleser får ved å lese reportasjen som er avgjørende.

Lest i sammenheng og sammenholdt med bildene, herunder billedtekstene, er hovedinnholdet i reportasjen at selfangerne beskyldes for å bryte fangstforskriftene. Overtredelse av fangstreglene er straffbart. Aftenposten formidlet dermed beskyldninger om straffbare handlinger mot en gruppe lett identifiserbare personer. Beskyldninger om straffbare forhold ligger i kjerneområdet for ærekrenkelser, jf Andenæs/Bratholm: Spesiell strafferett side 157. Reportasjen er åpenbart egnet til å skade selfangernes gode navn og rykte. I tillegg utsettes de for tap av den tillit de trenger i sin næring, som er særlig utsatt. Det er uten betydning at Aftenposten gjengir beskyldninger framsatt av andre, nemlig av Lindberg. De ankende parter er i det vessentlige enig i byrettens tolkning og vurdering av de påklagede utsagn, jf byrettens dom side 15-17.

I lederen 26. juli 1988 stiller Aftenposten seg bak påstanden om at bildene viser at selfangerne har begått regelbrudd. Også dette utsagnet representerer en ærekrenkende beskyldning, jf straffeloven §247.

Byretten tok feil når den kom til at utsagnene i Aftenposten ikke var rettsstridige. Debatten i juli 1988 dreide seg ikke om fangst av sel i sin alminnelighet, men var en offentlig diskusjon om skyldspørsmålet i en mulig straffesak. Byretten synes ikke å ha forstått forskjellen på en debatt om faglige og vitenskapelige spørsmål og en debatt om en identifiserbar gruppe mennesker er skyldig i å ha begått straffbare handlinger eller ikke. Aftenpostens oppslag kan overhodet ikke karakteriseres som innslag i en aktuell samfunnsdebatt.

Det var heller ingen spesiell internasjonal oppmerksomhet om norsk selfangst på dette tidspunkt. Oppmerksomheten kom først i 1989, etter at Lindbergs filmmateriale var vist utenlands.

Det er antatt å gjelde en utvidet ytringsfrihet om kulturelle, sosiale, faglige og vitenskaplige spørsmål, jf Andenæs/Bratholm: side 168. I nærværende sak dreier det seg imidlertid ikke om dette. Her gjaldt det konkrete og stort oppslåtte beskyldninger om at mannskapet på Harmoni hadde begått straffbare handlinger. Vi er derfor utenfor det området der retten må foreta en interesseavveining mellom hensynet til ytringsfriheten og den enkeltes personvern.

Uansett må interesseavveiningen falle ut til fordel for selfangerne. Høyesterett har i en rekke dommer understreket at ugrunnede angrep på en persons lovlydighet og hederlighet ikke kan aksepteres. Aftenpostens oppslag representerte en opptrapping av medieangrepet mot selfangerne og bidro til forhåndsdømming av dem. Dette var en hard belastning for mannskapet, idet slike beskyldninger virker særlig sterkt i lokalmiljøer som lever av fangst og fiske. Aftenposten kan ikke gjemme seg bak at andre medier hadde gjengitt Lindbergs påstander tidligere. Også den formen oppslaget 22. juli fikk, er utilbørlig. Aftenposten presenterte saken som eksklusivt stoff, med stort oppslåtte fargebilder på førstesiden, noe som forsterket virkningen. Reportasjen virket ekstra sterkt fordi den framkom i en seriøs avis som Aftenposten. Det er i denne forbindelse vist til Rt-1987-1058 (Kemnerdommen).

I reportasjen er det utelukkende Lindbergs påstander som presenteres, mens selfangerne overhodet ikke kommer til orde.

Verken journalisten eller avisa foretok noen form for undersøkelser med hensyn til påstandenes holdbarhet før de ble trykket. Avisa burde også stilt seg langt mer kritisk til Lindberg som kilde, særlig på bakgrunn av det som allerede var framkommet om hans manglende faglige kvalifikasjoner m.v. Det forhold at Fiskeridepartementet hadde unntatt Lindbergs rapport fra offentlighet, nettopp av hensyn til selfangernes personvern, burde manet til forsiktighet. Tidspress kan ikke unnskylde Aftenpostens handlemåte.

Selfangerne hadde ikke selv på noen måte søkt offentlighetens lys. De hadde krav på å få være i fred, og de har rett til æresvern. Det er ikke riktig at selfangerne hadde krevd Lindbergs rapport offentliggjort. Det de ønsket, var selv å bli kjent med innholdet i rapporten.

Det er ikke dekning i rettspraksis for at det gjelder utvidet ytringsfrihet for lederartikler. Det er heller ikke riktig at rettsutviklingen har gått i retning av å tillate mer av hensyn til ytringsfriheten. Høyesteretts praksis viser at nettet har blitt mer finmasket og nyansert, men at en hovedpilar står fast: angrep på den enkeltes hederlighet og lovlydighet tåles ikke.

Både Lindberg, avisa Tromsø og NRK er i andre saker dømt til å betale oppreisning for ærekrenkende beskyldninger mot selfangerne. Særlig byrettsdommen vedrørende "Antenne ti"-programmet er parallell, idet det også her gjelder ærekrenkende beskyldninger som er illustrert med bilder.

Partene er enige om at det ikke er ført sannhetsbevis for avliving av sel i sjøen, jf det største bildet på Aftenpostens forside 22. juli 1988. Det framgår av NOU 1990:19 at granskingskommisjonen ikke har funnet noen eksempler på dette.

Det største bildet på side 4 viser Nikolai Hemmingsen under fangst i isen. Bildet er ikke noe bevis for feil bruk av hakapik. Hemmingsen har selv forklart at han ikke har brutt forskriftene. I NOU-rapporten konkluderes det med at regelen om å bruke hammersiden først, ikke har vært konsekvent etterlevet. Kommisjonen tilføyer at det neppe bare har dreid seg om sjeldne unntakstilfeller, men den finner ikke grunnlag for å knytte overtredelsene til bestemte fangstfolk. Beskyldningene i Aftenposten må anses rettet mot hele mannskapet om bord i Harmoni. Det må da bevises at hver enkelt av de ankende parter har overtrådt bestemmelsen. Granskingskommisjonens konklusjon er ikke tilstrekkelig sannhetsbevis i forhold til de identifiserbare selfangerne. Det er Aftenposten som har bevisbyrden for påstandens sannhet, og det legges til grunn samme bevisbyrderegler som i straffesaker, jf Rt-1988-1398 (NRK-dommen). Heller ikke de generelle påstander om regelbrudd kan anses bevist.

Avdøde redaktør Sundar må anses personlig ansvarlig for lederartikkelen 26. juli 1988. Han er dessuten ansvarlig for utsagnene i kraft av redaktøransvaret, jf straffeloven §431. Da Sundar helt ut gikk god for oppslaget, er det ikke nødvendig å vurdere om han kan lastes for manglende kontroll, jf §431 første ledd annet punktum. Uansett er det ikke godtgjort at avisa hadde tilstrekkelig gode rutiner for å unngå feil.

Journalist Guhnfeldt må være personlig ansvarlig for utsagnene i artikkelen han skrev. Han kunne og burde ha sjekket kildene bedre før reportasjen ble skrevet.

Når det foreligger en rettsstridig ærekrenkelse, vil den krenkede i utgangspunktet ha krav på oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6, jf Nygaard: Skade og ansvar side 137. Det må av generalpreventive grunner reageres med erstatningsbeløp som merkes. Aftenposten har meget solid økonomi. Det må utmåles full oppreisning til den enkelte selfanger som er krenket. Ved utmålingen må det også tas hensyn til faktisk tap. Aftenpostens omtale medvirket til at myndighetene fattet vedtak om forbud mot selungefangst. Som følge av dette har selfangerne lidt et inntektstap på omlag kr 30000,- hver pr år. Motpartens henvisning til kollektivt søksmål har ikke støtte i norsk rett.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

1. Egil Sundar, hans dødsbo, dømmes i medhold av Skadeserstatningsloven §3-6 til å betale oppreisning til hver av de ankende parter med et beløp fastsatt etter Eidsivating lagmannsretts skjønn, begrenset oppad til kr 50000,-.

2. Cato Guhnfeldt dømmes i medhold av Skadeserstatningsloven §3-6 til å betale oppreisning til hver av de ankende parter med et beløp fastsatt etter Eidsivating lagmannsretts skjønn, begrenset oppad til kr 50000,-.

3. Aftenposten A/S dømmes i medhold av Skadeserstatningsloven §3-6 til å betale oppreisning til hver av de ankende parter med et beløp fastsatt etter Eidsivating lagmannsretts skjønn, begrenset oppad til kr 100000,-.

4. Aftenposten A/S idømmes solidaransvar for de beløp Egil Sundar og Cato Guhnfeldt dømmes til å betale.

5. Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale de ankende parters saksomkostninger for byretten og Eidsivating lagmannsrett.

Ankemotpartene har i hovedsak gjort gjeldende:

Byretten har riktig lagt til grunn at utsagnene i Aftenposten 22. juli 1998 ikke er rettsstridige, og har frifunnet Aftenposten m.fl. både for mortifikasjonskravene og for oppreisningskravene. Mortifikasjonssaken er rettskraftig avgjort i og med at Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet anken fremmet. Det må anses uavklart hvorvidt lagmannsretten i en anke over de borgerlige rettskrav er bundet av byrettens avgjørelse av mortifikasjonskravene.

Aftenpostens reportasje 22. juli og lederartikkelen 26. juli er ikke injurierende og rammes ikke av straffeloven §247. De påstander som gjengis i Aftenposten, var allerede offentlig kjent gjennom andre media. Disse hadde også viderebragt langt mer graverende beskyldninger mot selfangerne enn det Aftenposten gjorde, f.eks. påstander om flåing av levende sel og påstander om at selunger ble trampet i hjel. Reportasjen i Aftenposten gjalt regelbrudd av mindre alvorlig karakter, så som feilaktig bruk av hakapik og avliving av dyr som ligger i sjøen. Påstander om regelbrudd er ikke nødvendigvis ærekrenkende. Med det store antall dyr som ble fanget, var det ikke til å unngå at enkelte regelbrudd forekom. Innholdet i de utsagn Aftenposten gjenga, representerer ingen moralsk fordømmelse av selfangerne, og er ikke noe angrep på deres hederlighet. Det er ikke grunnlag for å oppfatte utsagnene som påstander om at selfangerne hadde gjort seg skyldige i dyremishandling. Det er vesensforskjell på bruudd på forskrifter som i sin helhet er straffesanksjonert og straffbare forhold som rammes av straffeloven. Utsagnene i Aftenposten kan heller ikke oppfattes som beskyldninger mot hver enkelt av selfangerne på Harmoni. Påstandene gjelder noen av mannskapet, men ikke alle. Ingen av mannskapet er navngitt, og ingen kan gjenkjennes på bildene. Dersom retten likevel skulle mene at enkelte av utsagnene er ærekrenkende, dreier det seg i alle fall om lite infamerende påstander.

Ved vurderingen av om det er ført sannhetsbevis, må NOU-rapportens konklusjoner legges til grunn, noe partene er enige om. Granskningskommisjonen konkluderer med at det har funnet sted en del regelbrudd, de fleste sjeldne og sporadiske, men noen også i ganske betydelig utstrekning. De generelle påstander om brudd på forskriftene må anses bevist.

Feilaktig bruk av hakapik, noe mannskapet innrømmet overfor kommisjonen, må også anses bevist. Når det gjelder den tredje typen påstander som er omtalt i Aftenposten, nemlig avliving av sel i sjøen, kan det ikke føres sannhetsbevis.

Ved rettsstridsvurderingen må Aftenpostens dekning 22. og 26. juli ses i sammenheng med avisas dekning av saken for øvrig og i lys av den mediedebatt som allerede verserte. Saken sto utvilsomt på den offentlige dagsorden, særlig etter at NRK Dagsrevyen hadde brakt flere innslag, og saken hadde også klare internasjonale implikasjoner på grunn av den oppmerksomhet og kritikk som tidligere var rettet mot norsk selfangst. Det kan ikke være tvilsomt at Aftenpostens reportasje inngikk som en del av en pågående samfunnsdebatt som var startet opp med avisa Tromsøs gjengivelse av Lindbergs grove beskyldninger mot selfangerne. Det lå en klar "public interest" i å få brakt på det rene om Lindberg hadde dekning for sine påstander eller ikke. Før reportasjen den 22. juli hadde selfangerne kommet til orde i Aftenposten, og de kom også til orde med sin tilbakevisning av Lindbergs angivelige fotobevis dagen etter. Det er stor forskjell mellom en selvstendig reportasje og et oppslag som inngår i e nn løpende mediedebatt. Kravet til balanse i framstillingen kan ikke i en slik situasjon gjelde det enkelte oppslag. Det var ikke Aftenpostens oppgave å sensurere Lindberg. Samlet sett var Aftenpostens dekning av saken både allsidig og nøktern.

Da Aftenposten brakte sin reportasje 22. juli, var Lindbergs rapport allerede offentlig kjent. Det var derfor uten betydning at Fiskeridepartementet hadde unntatt rapporten fra offentlighet. På grunnlag av en foreløpig vurdering hadde departementet tilbakevist Lindbergs påstand om flåing av levende sel, men departementet hadde ikke tatt stilling til om det hadde forekommet andre regelbrudd. Det dreide seg videre om en offentlig rapport avgitt av en offentlig oppnevnt inspektør som på det tidspunkt ennå ikke var avslørt, noe som først skjedde to år senere gjennom granskingskommisjonens rapport. Aftenpostens publisering av Lindbergs bilder var et bidrag til å føre debatten videre, og medvirket også til at Lindberg til sist ble avslørt som useriøs. På den andre siden ledet mediedebatten også til at det ble fastslått kritikkverdige forhold i selfangsten som i sin tur medførte at fangstforskriftene ble innskjerpet.

Når det som her var viktige samfunnsmessige forhold som ble fokusert, må det gjelde en ganske utstrakt ytringsfrihet. Norsk selfangst sto i internasjonalt søkelys. Dersom det var riktig at selfangerne ikke fulgte fangstforskriftene, kunne det innebære slutten for selfangsten.

Aftenpostens offentliggjøring av Lindbergs bilder kan ikke kritiseres. På dette tidspunkt var billedmaterialet selve sakens kjerne. Spørsmålet var om Lindberg kunne belegge sine påstander eller ikke. Bildene var av stor offentlig interesse i den situasjonen som forelå. Dersom Aftenposten hadde unnlatt å publisere bildene, hadde man stengt for denne viktige debatten.

Utsagnene i reportasjen 22. juli er refererende i formen, og ikke konstaterende. Det framgår klart at det er Lindbergs påstander og hans angivelige bevis som presenteres. Aftenposten tar ikke redaksjonelt noen stilling til om påstandene er holdbare. Det er etterlevelsen av fangstforskriftene som blir fokusert, og det foretas ingen uthengning av selfangerne på Harmoni.

Høyesterett har i en rekke dommer fastslått at det må gjelde en utvidet beskyttelse for ytringer i den generelle samfunnsog fagdebatt, jf bl.a. Rt-1979-727 (Gro-saken) og Rt-1985-1421 (Greenpeace-saken). Prinsippet i grunnloven §100 og EMK artikkel 10 er retningsgivende. Høyesteretts praksis fra de siste årene viser at hensynet til ytringsfriheten har fått økende gjennomslag, jf bl.a. Rt-1994-506 (Korir - VG). Av denne dommen framgår videre at rettsstridsreservasjonen også kan omfatte uriktige faktiske opplysninger. Adgangen til å informere er en vesentlig side av trykkefriheten og ytringsfriheten. Det er også fastslått i rettspraksis at hensynet til ytringsfriheten står særlig sterkt når det gjelder meningsytringer. Dette må få betydning i forhold til lederartikkelen 26. juli.

Det framgår av skadeserstatningsloven §3-6 at retten - hvis den finner at vilkårene foreligger - må vurdere både om det skal utmåles oppreisning og hvor stor denne i tilfelle skal være. Saken mot Aftenposten gjelder beskyldninger av mindre alvorlig karakter, de representerer liten eller ingen merbelastning for selfangerne. Eventuell psykisk overlast på grunn av reportasjen i Aftenposten er ikke målbar, og er under enhver omstendighet marginal i forhold til den skade de er påført av Lindberg selv og andre medier. Det gjelder her beskyldninger mot en gruppe som i tilfelle er injuriert samlet, og hvor de kollektivt har gått til søksmål. Det riktige må da være at det utmåles en normaloppreisning som fordeles på samtlige. Ved utmålingen må det også tas hensyn til de oppreisningsbeløp de ankende parter er tilkjent fra andre eller kan påregnes å få.

De saksøkte har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom pkt. 1-3 stadfestes så langt dommen er påanket.

2. Ankemotpartene tilkjennes sakens omkostninger for Oslo byrett og Eidsivating lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Ankesaken for lagmannsretten gjelder selfangernes krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 for påståtte ærekrenkende utsagn gjengitt i Aftenposten 22. og 26. juli 1988.

Ved byrettens dom 1. februar 1993 ble Aftenposten m.fl. frifunnet for selfangernes krav om mortifikasjon av utsagn i avisa 22. juli, og krav om oppreisning/erstatning i den forbindelse. Deres anke over dommen til Høyesterett ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg etter straffeprosessloven §349 annet ledd, siste alternativ. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 13. januar 1994 er det imidlertid endelig avgjort at særskilt anke over oppreisningskravet til lagmannsretten tillates fremmet. I kjæremålsutvalgets begrunnelse heter det bl.a.:

De ankende parter kunne valgt å akseptere avgjørelsen vedrørende mortifikasjonskravene og utelukkende angrepet avgjørelsen av oppreisningskravene ved anke til lagmannsretten etter straffeprosessloven §435. Mortifikasjonsavgjørelsen ville da blitt rettskraftig. Men det må gjelde som et generelt utgangspunkt at når en part nøyer seg med gjennom anke å angripe avgjørelsen av ett av flere krav, må ankeinstansen prøve det angrepne krav fullt ut. Den lavere instans faktiske og rettslige begrunnelse for de krav som ikke angripes, vil iallfall normalt ikke ha noen form for "rettskraftvirkning" for det krav som er påanket. Dette måtte også gjelde for det tilfelle som her diskuteres. Lagmannsretten måtte fullt ut ha prøvd det faktiske og rettslige avgjørelsesgrunnlaget for oppreisningskravene.

Spørsmålet blir om den rettslige situasjon blir en annen hvor det først ankes til Høyesterett over mortifikasjonskravene, og hvor oppreisningskravene i tilfelle henvisning vil kunne prøves innen rammen av straffeprosessloven §434 annet ledd, men hvor anken nektes fremmet. Utvalget kan ikke se at det er tilfelle. Også her blir byrettens avgjørelse av mortifikasjonskravene stående. De prøves ikke ut over rammen av straffeprosessloven §349. Avgjørende reelle hensyn synes ikke å tale mot at lagmannsretten på vanlig måte skal kunne prøve oppreisningskravene. En annen sak er at hvor det først forsøkes en anke til Høyesterett, kan fristen for særskilt anke til lagmannsretten være utløpt før utvalget treffer sin avgjørelse. Her er det imidlertid gitt oppreisning for oversittelsen av ankefristen.

Etter dette må lagmannsretten fullt ut og på fritt grunnlag prøve det faktiske og rettslige avgjørelsesgrunnlaget for oppreisningskravene. Oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 har som forutsetning at det foreligger ærekrenkende utsagn som fyller gjerningsinnholdet i straffeloven §247. Dersom lagmannsretten var bundet av byrettens frifinnelse vedrørende mortifikasjonskravene, ville det ikke være rom for en selvstendig prøving av oppreisningskravet når det gjelder de utsagn byretten har vurdert.

Lagmannsretten må først ta stilling til om utsagnene i oppslaget 22. juli og utsagnet i lederartikkelen 26. juli i det hele tatt representerer ærekrenkelser overfor selfangerne. Spørsmålet blir om utsagnene - hver for seg eller samlet - "er egnet til å skade en annens gode navn og rykte, eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit", jf straffeloven §247.

Det dreier seg ialt om åtte utsagn som alle berører samme tema, og som står i nær sammenheng med hverandre. Etter rettens oppfatning må utsagnene vurderes som en helhet og også sees i sammenheng med typografi og billedbruk samt reportasjens og lederartikkelens innhold for øvrig. Ved vurderingen tas det utgangspunkt i hvordan den jevne avisleser må antas å ha oppfattet reportasjen 22. og lederen 26. juli. Aftenposten gjengir Lindbergs påstander om at selfangerne på M/S Harmoni brøt fangstreglene, og at det er mange eksempler på slike brudd. Dette konkretiseres til å gjelde feil bruk av hakapik ved at den spisse enden brukes først, og avliving av selunger i sjøen. I lederen 26. juli gir Aftenposten uttrykk for at fotografiene bekrefter at sel blir avlivet på ukorrekt måte. Hovedinntrykket av reportasjen den 22. juli er at selfangerne har overtrådt fangstforskriftene. Bildene synes å bekrefte at Lindbergs påstander er riktige, selv om bildene ved nærmere undersøkelser ikke er noe avgjørende bevis.

Overtredelse av fangstforskriftene er straffbart og bedømmes som forseelse, jf saltvannsfiskeloven §53. Straffereaksjonen er bøter, men slik at loven åpner for fengsel inntil seks måneder i gjentakelsestilfeller, eller hvis det foreligger andre skjerpende omstendigheter. Påstander om brudd på fangstreglene er dermed beskyldninger om ulovlige og straffbare handlinger. Selv om det legges til grunn at påstander om å ha begått en straffbar handling som hovedregel må anses som en ærekrenkelse, jf Rt-1979-807, kan det nok tenkes unntak for mer bagatellmessige forgåelser som ikke innebærer noen moralsk bebreidelse. Det dreier seg her dels om generelle påstander om regelbrudd samt konkret om feil bruk av hakapik og avliving av sel i sjøen. Påstandene formidler ikke bare rent tekniske regelbrudd, men at fangstfolkene har gått unødig hardt fram og utsatt selene for mer lidelse enn strengt nødvendig, noe som klart vil være klanderverdig. De forhold som tas opp gjelder imidlertid ikkke mer kvalifiserte former for dyremishandling eller brutalitet fra fangstfolkenes side. Utsagnene gjengitt i Aftenposten skiller seg i så måte etter rettens syn klart fra andre påstander Lindberg hadde kommet med, som f.eks. at sel ble levende flådd og at dyr ble sparket i hjel.

Lagmannsretten har kommet til at de omstridte utsagn i Aftenpostens reportasje 22. juli 1988 etter sitt innhold må anses som ærekrenkende. Utsagnene er egnet til å skade selfangernes navn og rykte, og også egnet til å frata dem den tillit de er avhengig av i sitt yrke. Det samme gjelder utsagnet i lederartikkelen 26. juli selv om påstanden om regelbrudd her ikke er konkretisert.

Etter sikker rettspraksis må det innfortolkes en rettsstridsreservasjon i straffeloven §247. Det er bare de rettsstridige eller utilbørlige utsagn som rammes av bestemmelsen. Et utsagn som omfattes av ordlyden i §247 vil likevel kunne være rettmessig ut fra en interesseavveining der særlig hensynet til ytringsfriheten - prinsippet i grunnloven §100 og i EMK artikkel 10 - vil ha sentral betydning.

I Rt-1990-636 (Redd Barna) er uttalt om hvordan rettsstridsreservasjonen bør avgrenses:

Med hensyn til hvordan en slik rettsstridsreservasjon nærmere bør avgrenses, har jeg allerede antydet et moment av betydning: Det må legges vesentlig vekt på om saken har allmenn interesse sett i forhold til hva saken gjelder og til hvem som er parter. Videre må det legges vekt på den sammenheng utsagnet er fremkommet i og foranledningen til at det er fremkommet. Vesentlig vekt må det også ha om det gis en nøktern og balansert fremstilling av saken med hovedvekten på å få fram hva den gjelder og eventuelt hva den bygger på.

Det kan etter rettens syn ikke være tvilsomt at saken hadde stor offentlig interesse på det tidspunkt de påklagede utsagn ble framsatt. Påstandene i Lindbergs rapport, som hadde vakt heftig debatt i media, var konkret rettet mot mannskapet på M/S Harmoni, men saken hadde åpenbart et mye videre perspektiv. Spørsmålet var om fangstforskriftene generelt ble fulgt i norsk selfangst, idet det ikke var noen grunn til å tro at forholdene på M/S Harmoni skilte seg vesentlig fra forholdene på andre fangstskuter. Det var spørsmål om selfangsten foregikk på en betryggende måte i samsvar med gjeldende fangstregler. Opplysninger om regelbrudd kunne lett virke ødeleggende for hele selfangstnæringen og skade Norges anseelse i utlandet. Den debatten som dukket opp i juli 1988 på grunnlag av oppslag i avisa Tromsø, gjalt derfor en sak av stor samfunnsmessig betydning, og den hadde også utenrikspolitiske implikasjoner selv om det først var på et senere tidspunkt at Lindbergs påstander fikk særligg oppmerksomhet i utlandet.

Aftenpostens reportasje 22. juli og lederen 26. juli inngikk som ledd i nyhetsformidlingen omkring Lindbergs rapport. Nyhetsdekningen besto i å referere Lindbergs til dels meget alvorlige påstander og selfangernes, fiskebåtredernes og norske myndigheters reaksjoner på disse. Lindbergs påstander ble sterkt bestridt av selfangerne og av rederne og til dels også av Fiskeridepartementet, og det utviklet seg til en heftig debatt om Lindbergs påstander hadde dekning i virkeligheten og om Lindbergs faglige kvalifikasjoner og troverdighet. Både reportasjen i Aftenposten 22. juli og lederartikkelen fire dager senere må sees i lys av den store oppmerksomheten saken hadde vakt og den intense meningsutveksling som pågikk. Medias rolle var å formidle til allmennheten de involverte parters versjon av saken og om mulig bidra til en avklaring av hva som faktisk hadde skjedd under fangsten. Etter lagmannsrettens oppfatning må hensynet til ytringsfriheten og informasjonsfriheten tillegges betydelig vekt i en slik sammenheng.

De ankende parter har framholdt at Aftenpostens oppslag 22. juli var ensidig ved at det bare var Lindberg som kom til orde. Etter rettens syn er dette å anlegge en for snever synsvinkel. Aftenposten hadde få dager tidligere formidlet selfangernes kommentar til Lindbergs påstander, og allerede dagen etter reportasjen 22. juli fikk selfangerne ved Bjørne Kvernmo anledning til å kommentere Lindbergs angivelige fotobevis. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at kravet til balanse i framstillingen ikke i en slik situasjon ubetinget kan gjelde den enkelte artikkel, men må sees i sammenheng. Samlet sett kan Aftenpostens dekning av saken i juli 1988 ikke anses som ensidig, men tvert imot preget av at alle berørte parter fikk rimelig anledning til å komme fram med sitt syn. Det kan da ikke tillegges vesentlig vekt at avisa unnlot å kontakte selfangerne og presentere deres oppfatning i forbindelse med reportasjen 22. juli.

Selfangerne har også framholdt at Aftenposten kritikkløst lot Lindberg framføre sine påstander og angivelige fotobevis i avisa uten å foreta noen undersøkelse med hensyn til Lindbergs troverdighet eller undergi bevisverdien av bildene noen nærmere vurdering. Lagmannsretten kan ikke se at Aftenposten er noe vesentlig å bebreide på dette punkt. Det dreide seg om en offentlig rapport avgitt av en offentlig oppnevnt selfangstinspektør. Lindbergs faglige forutsetninger var riktig nok trukket i tvil, og hans påstand om flåing av levende sel var tilbakevist som umulig i praksis både av Fiskeridepartementet og av selfangerne. Manglende faglige kvalifikasjoner var imidlertid ikke til hinder for at Lindberg kunne ha rett i sine iakttagelser, og det var som utgangspunkt all grunn til å ta hans påstander om regelbrudd for øvrig alvorlig. Det lå dessuten en klar offentlig interesse i å få brakt Lindbergs angivelige fotobevis på bordet for såvidt mulig å komme nærmere en avklaring av om Lindbergg hadde dekning for sine påstander. På tidspunktet for Aftenpostens reportasje var det ikke grunnlag for å fastslå at Lindbergs generelle troverdighet var liten. Dette kom først fram da granskingskommisjonen etter grundige undersøkelser avga sin rapport i september 1990. Her ble Lindbergs troverdighet og seriøsitet inngående vurdert og avdekket som mangelfull, jf rapportens pkt. 6.2. Etter lagmannsrettens oppfatning ville det være å stille for strenge krav til massemedia dersom en skulle kreve at de i en pågående offentlig meningsutveksling om en sak av stor samfunnsmessig betydning måtte foreta inngående egne undersøkelser for å kontrollere holdbarheten av de synspunkter de involverte parter framfører. Dette ville etter rettens mening være å legge for stramme rammer for informasjonsfriheten angående samfunnsspørsmål, som må anses som et udiskutabelt gode i et demokratisk samfunn.

Lagmannsretten finner videre at Aftenpostens utsagn 22. juli overveiende må karakteriseres som nøkterne. Oppslaget omtaler regelbrudd som må anses mindre alvorlige enn f.eks. flåing av levende sel og ihjelsparking av sel. Det er selve fangstmetodene og mulige regelbrudd i den forbindelse som tas opp, og reportasjen framstår ikke som noe ondsinnet angrep spesielt rettet mot mannskapet på M/S Harmoni. Ingen av mannskapet blir navngitt, og det framgår av reportasjen at påstandene ikke gjelder alle, men bare enkelte av mannskapet.

Avisa henholder seg til Lindberg som kilde og får klart fram at det er hans påstander og hans angivelige bevis det dreier seg om.

Når det likevel kan reises en viss tvil ved reportasjen, gjelder dette i særlig grad billedbruken og den framtredende plass oppslaget fikk. Stort oppslåtte bilder av selunger som blir slått med hakapik må forventes å ha en sterk virkning på leserne. På den andre siden var det nettopp presentasjonen av bildene i egenskap av Lindbergs angivelige bevis som var poenget med reportasjen. Offentliggjøring av Lindbergs bilder som et ledd i den pågående debatten hadde i seg selv stor offentlig interesse og kunne bidra til en avklaring av om Lindberg hadde dekning for sine påstander eller ikke. Det lå også en viktig samfunnsinteresse i å få avdekket eventuelle kritikkverdige forhold under fangsten. Etter rettens vurdering må en derfor akseptere den formen reportasjen fikk.

I lederartikkelen 26. juli konstaterer Aftenposten at bildene viser at sel blir avlivet på ukorrekt måte. Hovedbudskapet i lederen er at i en situasjon der selfangstnæringen er under press fra nasjonal og internasjonal opinion, bør Fiskeridepartementet ikke uten videre avfeie Lindbergs rapport som useriøs, men undergi den enkelte påstand en så grundig og uhildet gjennomgåelse som mulig. I den sammenheng utsagnet står, framstår det ikke som et spesifikt angrep på selfangerne, men inngår som en premiss for den redaksjonelle meningsytring om hvordan norske myndigheter bør håndtere Lindbergs rapport for å begrense skadevirkningene. Etter lagmannsrettens syn bør det gjelde relativt vide rammer for slike ytringer i en pågående samfunnsdebatt. Retten kan ikke se at utsagnet i lederen overskrider denne grensen.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at de omstridte utsagn - verken hver for seg eller i sammenheng - rammes av straffeloven §247, og dermed heller ikke gir grunnlag for oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6. Ingen av utsagnene kan anses som utilbørlige. Retten har ved vurderingen lagt avgjørende vekt på den sterke offentlige interesse som var knyttet til saken og at presentasjonsformen sett i sammenheng ikke kan karakteriseres som ensidig eller sjikanøs. Det er lett å innse at Aftenpostens reportasje bidro til en ytterligere belastning for selfangerne som allerede var kommet i et skarpt søkelys på grunn av offentliggjøringen av Lindbergs beskyldninger. Ved avveiningen må imidlertid hensynet til ytringsfriheten og informasjonsfriheten komme inn med stor tyngde i forhold til de personvernhensyn ærekrenkelsesreglene skal ivareta.

Siden utsagnene ikke er funnet å være rettsstridige, er det unødvendig å ta stilling til om det er ført sannhetsbevis. Retten finner likevel grunn til å bemerke at det på grunnlag av de konklusjoner den offentlige granskingskommisjonen trakk, må konstateres at Aftenposten i betydelig grad hadde belegg for sine påstander.

Etter dette blir byrettens dom å stadfeste når det gjelder frifinnelsen av de ankende parter for oppreisningskravene.

Anken har ikke for noen del ført fram. De ankende parter må erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet retten ikke kan se at det er grunnlag for å gjøre unntak. Advokat Schiøtz har inngitt omkostningsoppgave på kr 75850,-, hvorav kr 75000,- er salær. Det er ikke framsatt innvendinger til oppgaven, og retten legger den til grunn. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å gjøre endringer i byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket til lagmannsretten.

2. Gudmund Skogvik, Karl Magnus Pettersen, Astrup Jensen, Harald Pedersen, Bjørne Kvernmo, Guttorm Bjørkan, Ronny Warberg, Nikolai Hemmingsen, Arne Hemmingsen, Bjarne Guttormsen, Erling Paulsen og Agnes Nikolaisen betaler in solidum i saksomkostninger for lagmannsretten til Egil Sundar - hans dødsbo, Cato Guhnfeldt og Aftenposten A/S i fellesskap 75.850,- - syttifemtusenåttehundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.