RG-1989-515

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1988-11-28
Publisert:	RG-1989-515
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 28. november 1988 i ankesak LE-1987-00412 hl.nr. 636/87.
Parter:	Ankende part: Rigmor (Liten) Willett Hoel (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Langballe, Oslo). Motpart: 1. Daga Willett 2. Kirsten Jansen 3. Harald Willett (Prosessfullmektig: Advokat Per Racin Fosmark, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Einar M. Olsen, formann. Lagdommer Rakel Surlien. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §61, Arveloven (1972) §29, Tvistemålsloven (1915) §172, §178, §180, §50

Saken gjelder spørsmål om livsarvings rett til å få utlagt arvelaters hytte på skifte, jfr. skifteloven §61 annet ledd.

Oslo skifterett avsa 25. mars 1987 kjennelse med slik slutning:

"1. Boets eiendom Ståviberget, gnr. 62 bnr. 2 i Bærum utlegges ikke Rigmor Willett Hoel på skiftet.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Rigmor Willett Hoel (senere kalt Rigmor) har i rett tid påanket kjennelsen. Loddeierne Daga Sofia Willett, Kirsten Jansen og Harald Erik Willett (senere kalt ved fornavn) har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt 10. november 1988. Partene møtte og avga forklaringer. Det ble avhørt 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part ved advokat Jørgen Langballe nedla slik endelig påstand:

"1. Eiendommen gnr. 62 bnr. 2 i Bærum kommune utlegges Rigmor (Liten) Willett Hoel til skiftetakst.

2. Daga Willett, Kirsten Jansen og Harald Willett tilpliktes in solidum til å dekke Rigmor (Liten) Willett Hoels saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten."

Ankemotpartene ved advokat Per Racin Fosmark nedla slik påstand:

"1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. Daga Willett, Kirsten Jansen og Harald Willett tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten."

Saksforholdene fremgår av skifterettens kjennelse og lagmannsrettens fremstilling nedenfor.

Rigmor Willett Hoel har i det vesentlige anført:

Skifterettens kjennelse er feil både med hensyn til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Det er påfallende at skifteretten ikke har tillagt foreldrenes testament vekt. Rigmor er som eneste gjenlevende livsarving den som etter testamentet er utpekt til å overta hytta som sitt særeie. Da testamentet ble satt opp i 1953, krenket det ikke pliktdelsreglene i arveloven §29. Selv om det i dag gjør det, og derfor må settes til side, bør det få den direkte betydning at Daga Willett som svigerdatter og i uskiftebo etter Rigmors bror, ikke bør kunne påberope seg pliktdelsreglene til fortrengsel for testamentet. Dette ville få det støtende resultat at en gjenstand kan gå til en loddeier som ikke er livsarving, noe som ville være i strid med pliktdelsreglenes formål. Når reglene om uskiftebos arverett ble endret i 1972, var det nettopp for å unngå et slikt resultat.

Rigmor bestrider imidlertid ikke at Dagas uskiftebo er loddeier etter de regler som gjaldt før 1972, eller at hennes to barn, Harald og Kristin, kan påberope seg pliktdelsreglene.

Videre har testamentet indirekte betydning for vurderingen av om vilkårene i skifteloven §61 annet ledd om naturalutlegg er til stede. Arvelaters vilje må her være et meget sterkt tolkningsmoment, jfr. Rt-1978-15.

Rigmor ble kjent med testamentet etter sin brors død i 1959. Hun har innrettet seg etter dette og vært i god tro. Det er ikke stilt spørsmål ved hennes fortrinnsett verken av familiens advokat, Vinding, eller de øvrige arvinger, før det ved morens død i 1985 ble klart at også Daga var loddeier. Rigmor har frem til denne tid i samråd med advokat Vinding nedlagt et betydelig arbeid på hytta, vedlikeholdt den og brukt den som sin egen.

Det dreier seg om en eiendom som har vært i familien i nesten 100 år. Rigmor er født i 1925 og har en sterk følelsesmessig og faktisk tilknytning til stedet. Hennes far bygde hytta i 1934. Hun har i alle år vært der jevnlig og også bodd der flere sommere sammenhengende. Etter at moren ble enke i 1959 var hun der nesten ukentlig i flere år, særlig i perioden 1960-1967, fordi moren ikke ønsket å være der alene.

Rigmors ønske om å overta hytta støttes av hennes avdøde søsters barn, Graaefamilien, og av advokat Vinding. Hun ønsker at hytta skal være et familiested. Hun vil fortsatt bruke den til rekreasjon. At hun ikke har et direkte sosialt behov for hytta, kan ikke være avgjørende. Det kan heller ikke stilles strengere krav til de "gode grunner", når det dreier seg om en fritidseiendom enn når det gjelder en bolig.

Rigmor har sagt seg villig til å overta hele boets gjeld på kr. 200000,- mot å få overta hytta, og hun vil selvsagt betale det overskytende til de andre arvingene, dersom skiftetaksten skulle bli høyere.

Etter dette har Rigmor langt bedre grunner for sitt krav på hytta, enn skifteretten har lagt til grunn.

Når det gjelder Dagas, Kristins og Haralds "rimelige grunner" for å motsette seg utlegget, har skifteretten lagt feilaktige faktiske forhold til grunn.

De har bare sporadisk besøkt sin svigermor/bestemor på hytta etter 1960. Før denne tid bodde riktignok Daga der sammen med sin ektemann, Eivind, i sammenhengende perioder i 1954 og 1955 mens de ventet på leilighet i Oslo. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende og ikke likestilles med Rigmors tilknytning. Dagas barn var svært små i 1960, og kan bare sees å ha liten tilknytning. Ingen av dem kan sies å være særlig følelsesmessig knyttet til bestemoren eller hytta.

Det medfører ikke riktighet at Rigmor har hindret de tre i å bruke hytta. Tvert i mot hadde hun gjerne sett at de i langt større grad hadde vært med, da moren etter 1960 stadig trengte selskap. Den konflikt som oppsto mellom Rigmor og Daga i 1960 er søkt reparert, og burde under enhver omstendighet ikke hatt betydning i forhold til kontakten mellom Daga og hennes svigermor. I alle tilfelle er ikke årsaken til den dårlige tilknytning avgjørende. Det er de faktiske forhold som må legges til grunn.

Daga og hennes barn har aldri hatt noen forhåpninger om at de kunne overta hytta. Daga ble kjent med testamentet i 1975. Det er grunn til å tro at Daga oppfattet dette slik at heller ikke hennes barn ville kunne arve hytta. Det var således en overraskelse for Daga da hun i skiftesamling 11. november 1986 ble gjort oppmerksom på at hennes uskiftebo også var loddeier i boet etter svigermoren.

Hensynet til den danske familie Graaes tilknytning tilsier også at det er liten grunn for Daga til å motsette seg at hytta blir utlagt til Rigmor.

Det forhold at det skal holdes skiftetakst, kan ikke være noe argument mot Rigmor. Det vises til Rt-1981-513. Bestemmelsen i §61, annet ledd er nettopp blitt til for å hindre økonomisk utnyttelse til fortrengsel for de gode grunner en arving kan ha for å søke utlagt en bestemt gjenstand.

I tilknytning til den avveining som skal foretas i saken, viser den ankende part til den foreliggende rettspraksis. Alle de dommer som er avsagt av Høyesterett etter 1972 om skifteloven §61 annet ledd, har gått i favør av den som har søkt naturalutlegg. Videre synes praksis å tyde på at det stilles lempeligere krav til hva som skal anses for å være gode grunner, enn det som f. eks. er lagt til grunn av Lødrup: Materiell skifterett 1986 198-199. Det er ikke avgjørende at andre arvinger kan ha interesse av den samme ting, jfr. RG-1984-19. Likeledes er det heller ikke avgjørende om motparten i og for seg har tungtveiende grunner, dersom grunnene til den som krever utlegget er sterkere, jfr. RG-1985-984.

Ankemotpartene har i det vesentlige anført:

Skifterettens kjennelse er riktig både med hensyn til bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Når det gjelder forholdet til testamentet, er det enighet om at det må settes til side fordi pliktdelsreglene krenkes. Det er riktig at Daga i motsetning til hennes barn, ikke kan påberope seg at pliktdelsreglene er krenket, men det betyr ikke at hun ikke kan bestride Rigmors krav om naturalutlegg. Etter de regler som gjaldt før 1972, er Daga loddeier og står i samme stilling som de øvrige arvinger. Formålet med lovendringen tilsier ikke at hun står i noen særstilling i relasjon til skifteloven §62 annet ledd. De konkrete forhold vil uansett være avgjørende.

Man må se helt bort fra testamentet. Det har ingen indirekte betydning i saken, fordi forutsetningene er endret. Testamentet er skrevet med det normale forhold for øyet at barna lever lengre enn foreldrene. Dagas mann og barnas far, Eivind, døde før begge sine foreldre. Testamentets ordlyd tar ikke sikte på denne situasjonen. Når pliktdelsreglene dessuten er krenket i relasjon til Harald og Kirsten, kan det ikke være riktig å søke testamentet "reparert" ved å legge det til grunn ved vurderingen av om naturalutlegg skal gis. Endelig var formålet med testamentet å beholde hytta i familien. At naturalutlegg nektes, vil ikke forhindre dette. Rigmor vil i alle tilfelle kunne overta hytta til den pris som blir resultatet etter en intern auksjon eller ved salg på det åpne marked. Regelen om naturalutlegg i skifteloven §61 annet ledd er et unntak fra hovedregelen om at boets eiendeler skal selges ved uenighet. Unntaksregelen skal som påpekt av Høyesterett i Rt-1978-1317 hindre støtende resultater og må derfor anvendes med varsomhet. Senere rettspraksis kan ikke sees å ha endret dette. Det skal heller ikke foretas noen alminnelig interesseavveining.

Saken dreier seg om en fritidseiendom, og kravene til de gode grunner må derfor skjerpes. Særlige sosiale behov er ikke påberopt fra Rigmors side. At hytta skal brukes til rekreasjonssted, er ikke grunn god nok, jfr. forsåvidt Rt-1982-98, som gjaldt skifteloven §50 tredje ledd.

Rigmor har ikke sterkere familietilknytning enn Daga og barna. Når det gjelder den faktiske tilknytning, erkjenner ankemotpartene at Rigmor har vært på hytta mer enn dem, og at hun i de senere år har hatt ansvaret der. Hun har imidlertid bare utført vanlig vedlikehold, noe som er rimelig ettersom hun har kunnet benytte stedet gratis. Renter, avdrag og større utgifter er betalt av advokat Vinding.

Etter dette foreligger det ikke tilstrekkelige gode grunner til at Rigmor skal få hytta utlagt til seg.

Dersom lagmannsretten kommer til at det foreligger gode nok grunner, har Daga, Harald og Kirsten hver for seg og samlet under enhver omstendighet rimelig grunn til å motsette seg naturalutlegg. Stedet har vært og er en familieeiendom som ankemotpartene har tilknytning til. Dette gjelder først og fremst Daga, som benyttet hytta som bolig sammen med sin mann da hun kom til Norge som nygift. Kirsten og Harald har i sine første barneår vært der på besøk hos besteforeldrene. Hytta er det eneste de har igjen etter sin far og farfar. Når deres følelsesmessige og faktiske tilknytning de senere år er blitt svakere, har dette sammenheng med det kjølige forhold som oppsto mellom partene. Det er ikke underlig at Daga som inngiftet i familien og som enke med to små barn trakk seg noe tilbake fra den øvrige familie. Disse tre har likevel en reell personlig interesse i å overta hytta.

At det dreier seg om den eneste verdi som er igjen av boet, er også en rimelig grunn til å motsette seg naturalutlegg, jfr. Inge Lorange Backer: Jussens Venner 1973 hefte 2/3 side 20.

Dersom boet er insolvent, vil ankemotpartene ikke få noe på skiftet. Dette er et relevant moment. Sjansene for at boet viser seg å være insolvent vil være større ved skiftetakst enn ved intern auksjonspris/markedspris. Det dreier seg om en hytte på 4,7 mål eiertomt i godt skogsterreng i Bærum med kort vei fra Oslo og nær slalåmbakke. Det foreligger en reell mulighet for at hytta kan innbringe mer ved salg. Også dette er en rimelig grunn til å motsette seg naturalutlegget, jfr. Ot.prp. nr. 36 for 1968-69 om lov om arv m.m. side 121 annen spalte, jfr. også Rt-1982-98 jfr. Rt-1982-105, som gjaldt fellesboskifte.

Skifterettens kjennelse må etter dette stadfestes.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten og skal bemerke:

Willettfamilien eide Ståvi gård fra slutten av forrige århundre til den ble solgt i 1932. Omkring 1910 fikk Ulrikke og Harald Willett en tomt på ca 4,7 mål, som ble utskilt fra gården noe senere. De oppførte i 1934 en hytte på ca 55 m2 og et uthus på tomten. I følge brev av juni 1986 fra Bærum kommune er eiendommen i kommuneplanen forutsatt disponert til landbruks-, natur og friluftsformål, og det legges ikke opp til forandringer i grensen mellom bebyggelsen og landbruksarealene i denne del av kommunen.

Ulrikke og Harald Willett hadde tre barn, som alle var gift, da foreldrene bestemte følgende om hytta i testament av 12. oktober 1953:

"Eivind skal i sin arvelodd være berettiget til å overta vor eiendom Ståviberget i Bærum, hvis den er i vor besiddelse ved lengstlevendes død. Eiendommen arves efter verdi, fastsatt ved skiftetaxt uten tillegg for innbo og løsøre, som medfølger uten vederlag. Skulde taxten overstige arvelodden skal der for det overskytende utstedes obligationer til medarvinger. Obligationerne skal forrentes med 3 % p.a. og skal stå fast i 5 år.

Skulde Eivind ikke ville benytte sig av den her tillagte rett, skal Rigmor som bosatt i Norge være berettiget til å overta eiendommen på angitte vilkår, og vil heller ikke hun, tilfaller retten Ulrikke. Retten til å overta Ståviberget gjelder vore barn personlig og gjelder altså ikke for ektefelle eller barn."

Det er enighet om at denne bestemmelse ikke var i strid med pliktdelsreglene da testamentet ble satt opp.

Harald Willett døde i 1957, og Ulrikke ble sittende i uskiftet bo til hun døde i 1985. Sønnen Eivind døde i 1959 og etterlot seg to barn, Harald og Kirsten. Hans svenskfødte hustru Daga ble sittende i uskiftet bo. Rigmor ble skilt omkring 1959 og har en sønn, Tom. Datteren, Ulrikke Graae, som var bosatt i Danmark, døde i 1970 og etterlot seg to barn, Per og Anette.

Etter at Eivind døde i 1959, ble Rigmor orientert om testamentet av sin mor. Daga og hennes barn ble først orientert om testamentet av advokat Vinding da Ulrikke kom på pleiehjem i 1975. Videre ble Daga i skiftesamling 10. november 1986 oppmerksom på at hennes uskiftebo var loddeier i Ulrikkes bo.

Da Ulrikke Willett døde i 1985, var Rigmor således eneste gjenlevende barn, og den som var berettiget etter testamentet. Boets eneste aktivum er hytta på Ståviberget. I følge en privat takst avholdt i 1985 er verdien kr. 120000,-. En byggmester skal senere ha antydet en pris på omkring kr. 300000,-, som Rigmor anser som akseptabel. I boet er det en samlet gjeld på ca 200000 kroner til advokat Vinding, som i alle år har tatt seg av Ulrikkes økonomiske forhold.

Partene er enige om at testamentet krenker pliktdelsreglene i arveloven §29 og at det derfor blir å sette til side. Partene er videre enige om at Dagas uskiftebo er loddeier i Ulrikkes bo etter de regler som gjaldt før 1972. Partene er imidlertid ikke enige om, hvorvidt og på hvilken måte testamentet kan tillegges vekt i relasjon til reglene om naturalutlegg i skifteloven §61 annet ledd.

Lagmannsretten viser til at testamentet er satt til side. Det er da uten betydning å fastslå om Daga i uskiftet bo kunne bestride det. Det er imidlertid ikke bestridt at Daga i uskiftet bo er loddeier i Ulrikkes bo etter de regler som gjaldt tidligere. Hun kan derfor på linje med sine barn anfekte Rigmors krav om naturalutlegg. Testamentet får således etter lagmannsrettens oppfatning bare betydning som ett av flere momenter i saken, jfr. nedenfor.

Når det gjelder bakgrunnen for og den rettslige forståelse av skifteloven §61 annet ledd, vises til forarbeidene til arveloven 1972, jfr. Ot.prp. nr. 36 for 1968-69 side 115-121, Innst. O. XIX 1970-71 side 18 samt nærmere utlegninger i rettspraksis, se særlig høyesterettsdommer inntatt i Rt-1978-1513 og Rt-1984-552.

Lagmannsretten forstår loven uttrykk "gode grunner" slik at det må foreligge særlige forhold som tilsier at den som krever utlegget peker seg ut. Lagmannsretten finner at Rigmor har slike gode grunner til å få hytta utlagt til seg.

Det dreier seg om en eiendom som har vært i slektens eie nesten hundre år. Rigmor er eneste gjenlevende barn. Hun har hatt tilknytning til eiendommen fra hun ble født i 1925, og hun opplevde som 9-åring at foreldrene bygget hytta. Hun har hele sitt liv vært der jevnlig og i særlig grad benyttet den sammen med sin mor etter hennes ønske fra 1960 og frem til 1975, da moren kom på pleiehjem. Det anses godtgjort at Rigmor har gjort en betydelig innsats for moren både i denne perioden og senere frem til moren døde i 1985 i en alder av 101 år.

Rigmor ble orientert om foreldrenes testament etter brorens død i 1959 og på ny gjennom advokat Vinding i 1975. Dette må etter lagmannsrettens mening ha skapt sterke forventninger om at hun skulle overta hytta. Hun hadde ingen grunn til å tro at testamentet var ugyldig. Hun innrettet seg etter dette og har brukt og vedlikeholdt hytta som sin egen siden 1975. Hun har nedlagt mye arbeid og hatt iikke ubetydelige omkostninger for å holde hytta i orden.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten det godtgjort at Rigmors faktiske og følelsesmessige tilknytning til hytta er langt sterkere enn for de øvrige arvinger, og at dette setter henne i en særstilling.

Lagmannsretten er forsåvidt enig med ankemotpartene i at et testament som tilsidesettes, ikke uten videre bør kunne repareres ved at den begunstigede tilstås naturalutlegg. Testamentsklausulen bør imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning ansees som et viktig tilleggsmoment i vurderingen av om "gode grunner" foreligger. Det vises til Rt-1978-1513 hvor dette synes å være tillagt vekt. Det er opplyst i advokat Vindings vitneforklaring at Harald og Ulrikke Willett hadde vært meget bestemt på at nettopp ett av deres egne barn skulle overta stedet som særeie, fordi de ønsket å unngå den situasjon som nå er oppstått. Selv om det ikke er det vanlige at foreldrene overlever flere av sine barn, kan lagmannsretten ikke se at dette er en bristende forutsetning som tilsier at man må se helt bort fra testamentet. Både ut fra ordlyden og en naturlig fortolkning av testamentet har det klart vært meningen at så lenge det var gjenlevende barn, skulle en av disse overta eiendommen før den eventuelt kunne tilfalle svigerbarn og barnebarn. Rigmors ønske om å respektere foreldrenes siste vilje inngår således i de gode grunner hun har for å kreve naturalutlegg. Denne holdning støttes forøvrig av Ulrikke Graaes barn og advokat Vinding.

Når det gjelder spørsmålet om Daga og hennes barn har "rimelig grunn" for å motsette seg utlegget, må det foretas en samlet vurdering. Daga og hennes barn har opptrådt sammen i saken, og etter lagmannsrettens oppfatning er det mest naturlig å vurdere dem under ett i relasjon til vilkårene i skifteloven §61 annet ledd. Det følger av det foranstående at den faktiske tilknytning ankemotpartene har hatt til hytta er vesentlig mindre enn Rigmors. Dagas opphold i 1953/54 og besøk frem til 1960, samt de spredte senere besøk, kan ikke være avgjørende. Årsaken til at de ikke var der mer i perioden 1960-75 må i denne sammenheng anses av mindre betydning, i og med at den oppståtte motsetning først og fremst rettet seg mot Rigmor. Det vises også til at Rigmor gjerne hadde sett at de nettopp hadde vært mer med moren i denne tiden, og også besøkt henne mer senere. Lagmannsretten aksepterer at denne motsetningen gjorde situasjonen vanskeligere for Daga og hennes barn, men kan ikke se at dette er en holdbar grunn til å motsette seg naturalutlegget. Videre påpekes at testamentet ble satt opp lenge før denne situasjon oppsto.

At det dreier seg om et slektssted som ankemotpartene føler seg knyttet til gjennom besteforeldrene og faren, og fordi det er det eneste som er igjen etter disse, sees ikke å gi dem noen særstilling i forhold til de to andre familiegrenene. Anførselen om at man står overfor boets eneste aktivum og at det dreier seg om en fritidseiendom, kan lagmannsretten heller ikke se er en avgjørende grunn til å nekte naturalutlegg, jfr. bl.a. Rt-1981-513. Det forhold at Rigmor ikke har et sosialt behov for hytta, hvilket heller ikke Daga og hennes barn har påvist at de har, kan heller ikke telle noe særlig. Den påberopte dom i Rt-1982-98 gjelder naturalutlegg for hytte på fellesboskifte, og ligger derved annerledes an.

Etter lagmannsrettens oppfatning har ankemotpartene ikke godtgjort at de har en reell og sterk interesse i selv å overta hytta. De har uttalt at det er intet som hindrer Rigmor i å kjøpe eiendommen enten på intern auksjon eller på det åpne marked. De har ikke tatt noe endelig standpunkt til hvilken fremgangsmåte de egentlig ønsker. Hovedgrunnen til å motsette seg naturalutlegg synes således først og fremst å være økonomisk motivert, blant annet fordi boet vil være insolvent med mindre hytta blir solgt til mer enn kr. 200000,-. Rigmor har ikke påberopt seg den private takst på kr. 120000,- fra 1985 og har såvidt skjønnes tilbudt kr. 300000,-. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å antyde hyttas omsetningsverdi, men bemerker at det er lite som tyder på at tomten i overskuelig fremtid kan disponeres til annet enn fritidsformål. Forøvrig skal det ved naturalutlegg avholdes skiftetakst. En anførsel om at skiftetakst ikke fører til et rettferdig arveoppgjør, er en uholdbar innvending mot loven ordning, jfr. Rt-1981-513 jfr. Rt-1981-517, hvor det blant annet uttales at "slik innvending - - kan - - ikke tillegges vekt. I motsatt fall ville loven ordning i realiteten bortfalle". Videre har Høyesterett ved gjentatte anledninger innskjerpet at skiftetaksten i saker av denne karakter skal fastsette eiendommens omsetningsverdi på taksttidspunktet, jfr. bl.a. Rt-1984-552.

Lagmannsretten finner etter dette at ankemotpartene ikke har godtgjort at de har rimelig grunn til å motsette seg naturalutlegget.

Rigmor Willett Hoels anke har ført frem. Hun skal etter tvistemålsloven §180, jfr. §172 første ledd tilkjennes saksomkostninger. Lagmannsretten kan ikke se at saken har vært så tvilsom at det er grunn til å fravike denne hovedregelen. Advokat Langballe har fremlagt omkostningsoppgave på kr. 42948,- for skifterett og lagmannsrett, hvorav kr. 33500,- utgjør salærer. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven. Saksomkostningene ilegges ankemotpartene en for alle og alle for en, jfr. tvistemålsloven §178 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Eiendommen Ståviberget gnr. 62 bnr. 2 i Bærum utlegges Rigmor Willett Hoel til skiftetakst.

2. I saksomkostninger for lagmannsrett og skifterett tilpliktes Daga Willett, Kirsten Jansen og Harald Willett - en for alle og alle for en - å betale til Rigmor Willett Hoel 42.948 -førtitotusennihundreogførtiåtte- kroner innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.