Rt-1982-98
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1982-01-22 |
| Publisert: | Rt-1982-98 (35-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 27B/1982 |
| Parter: | B (advokat E. Holm Charlsen - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Else Bugge Fougner). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Tønseth, Holmøy, Hellesylt, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §50, §61, Avtaleloven (1918) §33, Ektefelleloven (1927) §22, §25, Ektefelleloven (1927), §50A, §51, §52, Sameigelova (1965) §2 |
Dommer Sinding-Larsen: A og C som giftet seg den 17. mai 1941, ble skilt ved dom av 24. oktober 1978. Under det etterfølgende skifte hevdet A at hytteeiendommen «Knattebo», festet tomt nr. - - -, var hennes særeie. Subsidiært for tilfelle av at den var felleseie krevde hun eiendommen utlagt til seg etter skifteloven §50. C avviste disse krav og hevdet på sin side at eiendommen tilhørte ham som særeie. Han gjorde videre gjeldende et vederlagskrav i forbindelse med påkostning på ekteparets bolig, som var hustruens særeie. Tvisten ble brakt inn for Tønsberg skifterett gjennom søksmål og motsøksmål. Skifteretten avsa den 6. desember 1979 dom med slik domsslutning:
«I. I hovedsøksmålet:
1. Hytteeiendommen «Knattebo», festet tomt - - - under - - - med påstående bygninger, tilhører ikke A s særeie.
2. A utlegges på sin lodd hytteeiendommen «Knattebo» til skiftetakst.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
II. I motsøksmålet:
1. Hytteeiendommen «Knattebo» er ikke C s særeie.
2. A frifinnes for C s vederlagskrav.
3. C dømmes til innen 2 - to - uker å betale til A i saksomkostninger kr. 2000,- - totusen 00/100 - kroner.»
C påanket dommen til Agder lagmannsrett for så vidt angikk punkt 2 og 3 i domsslutningen i hovedsøksmålet. Agder lagmannsrett avsa den 1. september 1980 dom med slik domsslutning:
«1. Tønsberg skifteretts dom av 6. desember 1979 stadfestes så langt den er påanket.
2. Saksomkostninger for lagmannsrett ilegges ikke.»
Jeg nevner allerede nå at det i skifterettens og dermed også i lagmannsrettens domsslutning er brukt en noe misvisende uttrykksmåte når det tales om «Knattebo» festet tomt - - - «med påstående bygninger». Tvisten omfatter også et båthus som ligger utenfor denne tomten på en tomt som senere er festet ved muntlig avtale, og som ikke omfattes av nærværende sak. - Det er enighet mellom partene om at rettsforholdene for selve båthuset er som for festetomt nr. - - -, og at det omfattes av den foreliggende sak og av skifterettens og lagmannsrettens dommer.
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.
C har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.
C avgikk ved døden den 20. august 1981. Han hadde opprettet testamente og innsatt sin nye ektefelle B som arving for en tredjedel. De øvrige to tredjedeler tilfaller hans livsarvinger. Hans bo er under offentlig skiftebehandling ved Nord-Hedmark skifterett. Suksesjonsspørsmålet i den foreliggende sak ble behandlet av skifteretten 7. desember 1981. Det ble protokollert at i den utstrekning høyesterettssaken skal fortsette, trer B alene inn som ankende part uten omkostninger for boet dersom saken tapes og boet ikke tilføres midler. B trådte deretter inn i saken ved prosesskrift av 10. desember 1981.
Den ankende part, B, har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten tar feil når den har lagt til grunn at ektefellene har trodd at «Knattebo» tilhørte hustruen som særeie. De opprettet ektepakt i 1942. I 1953 og 1966 ble det opprettet nye ektepakter som supplerte den første. Det er på det rene at hytteeiendommen ikke omfattes av noen av disse ektepakter. Det er mulig at ektefellene kan ha vært noe villedet av den advokat som satte opp 1953-ektepakten, og trodd at hytteeiendommen kunne ha blitt særeie fordi den var finansiert ved lån opptatt på hustruens særeiemidler. Den advokat som satte opp ektepakten av 1966, var imidlertid klar over at hytteeiendommen ikke var særeie, og da må man gå ut fra at også partene har vært klar over dette. Hvis ektefellene i 1966 da - - -industri ble avviklet, hadde ment at hytten var særeie, må man også gå ut fra at de ville ha sørget for at dette ble gjort klart overfor kreditorene.
To avtaler som partene inngikk om sine formuesforhold henholdsvis i 1968 og 1978, kan heller ikke anses som noen avgjørende indikasjon på hva partene har gått ut fra. Når det spesielt gjelder 1978-avtalen, pekes på at C var meget langt nede psykisk da den ble inngått. Også et brev fra C til hustruen som er datert «mandag 18. mars» og som må antas være fra 1963, må vurderes på bakgrunn av at C også da hadde vært igjennom en depresjonsperiode.
Etter den ankende parts mening er det ikke grunnlag for å bygge på at ektefellene har gått ut fra at «Knattebo» har vært særeie. Hvis det skulle være så at de har trodd det, er dette likevel ingen «sterk grunn» i relasjon til skifteloven §50 tredje ledd.
Det er for Høyesterett ikke omtvistet at eiendommen må anses innbrakt av ektefellene i fellesskap. Lagmannsretten har vurdert bevisene feil når den bygger på at hustruens medvirkning ved innbringelsen er større enn ektemannens. Den er under ingen omstendighet så meget større at dette er et moment av betydning ved vurderingen etter §50 tredje ledd. De lån som ble opptatt, er tilbakebetalt av midler som ble ervervet av begge ektefeller. Det var ektemannen som inngikk alle avtaler i forbindelse med tomteerverv og hyttebygg, og han har utført en meget betydelig egeninnsats, særlig ved arbeider på hyttetomten. Det må legges til grunn at ektefellene var sameiere i eiendommen for like deler, jfr. prinsippet i sameieloven §2.
Lagmannsrettens vurdering av forholdene omkring avviklingen av - - -industri og hustruens innsats den gang for å hindre at hytteeiendommen ble beslaglagt av selskapets kreditorer, er heller ikke riktig. Det kan nok være så at den avtale hustruen inngikk på vegne av det nyetablerte firma A/S - - -, var en forutsetning for at kreditorene ikke skulle gå videre med spørsmålet om ansvar overfor ektemannen for hans disposisjoner som leder av - - -industri, men hytteeiendommen var ikke spesielt fremme i avtalen. Det anføres videre at det ikke skyldtes udyktighet fra C s side at - - -industri måtte avvikles, og at det på den annen side må tillegges vekt at C gjorde en stor innsats i det nye selskap, som bygde videre på deler av den tidligere virksomhet.
Det er riktig at C har misbrukt alkohol og piller. Dette har imidlertid sammenheng med at han led av astma og hadde en depressiv nevrose. Ved den rimelighetsvurdering som det er spørsmål om etter §50 tredje ledd, bør sykdom og følger av sykdom ikke komme C til skade.
Når det gjelder hytteeiendommen som samlingssted for familien, påpekes at barna nå er voksne, og at de har den mulighet å kjøpe eiendommen til vanlig omsetningsverdi sammen med sin mor.
Dersom eiendommen skulle bli kjøpt av utenforstående eller av den ankende part, vil de påkostninger barna har foretatt, ikke skape problemer. Deres økonomiske interesser må kunne utløses.
Ved vurderingen må det ellers legges vekt på at ektefellene giftet seg «med tomme hender», og at de sammen har ytet den innsats som har skapt grunnlag for bedrift, enebolig og hytteeiendom. De hadde vært gift i 37 år. Bortsett fra hytteeiendommen sitter hustruen med alt som ble bygd opp under ekteskapet, som sitt særeie.
Når det gjelder den ankende parts grunn til å motsette seg naturalutlegg til A, fremheves ellers spesielt at skiftetaksten må antas å ha ligget langt under den reelle verdi av eiendommen allerede da den ble avgitt, og at eiendomsprisene senere har steget ytterligere. Også den innsats C har gjort på hytteeiendommen og i forbindelse med anskaffelsen, gir rimelig grunn for ham og nå hans testamentsarving til å motsette seg naturalutlegg.
Når det gjelder rettsanvendelsen, fremheves at skifteloven §50 tredje ledd er «en snever unntaksregel», jfr. Rt-1980-1456. De grunner som foreligger i denne sak kan, selv om man bygger på lagmannsrettens bevisbedømmelse, ikke være tilstrekkelige til å anvende unntaksreglen.
Den ankende part, B, som har fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:
«1. A utlegges ikke på sin lodd til skiftetakst hytteeiendommen «Knattebo», festetomt - - -, i Y med påstående bygninger, herunder det utenfor tomten beliggende båthus.
2. A dømmes til å betale saksomkostningene for såvel skifteretten som for lagmannsretten til den ankende part og til det offentlige for Høyesterett.»
Ankemotparten, A, henholder seg til lagmannsrettens dom, som anses riktig så vel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen.
Ankemotparten peker på at saken er kommet i en annen stilling etter at C døde og hans nye ektefelle og testamentsarving er trådt inn som ankende part. Det kunne bli spørsmål om å anvende skifteloven §61 som gjelder sammensatt skifte, istedenfor §50, som gjelder skifte mellom ektefeller. Ankemotparten vil imidlertid anta at det riktige, slik saken står, må være å anvende §50, likevel slik at man ved vurderingen etter tredje ledd tar hensyn til at den situasjon som foreligger, ligger nær den som reguleres av §61 annet ledd. Under enhver omstendighet må det tas hensyn til at grunner som C selv kunne ha for å motsette seg naturalutlegg og som for hans vedkommende måtte anses rimelige, ikke vil gjøre seg gjeldende på samme måte for hans nye ektefelle som ikke har noen personlig tilknytning til «Knattebo».
Ved tolkingen av skifteloven §50 tredje ledd bør man etter ankemotpartens syn se hen også til praksis vedrørende §61 annet ledd. Forskjellen er bare at §50 tredje ledd krever «sterke grunner», mens §61 annet ledd krever «gode grunner». Av Innst. O XIX (1970-71) side 18 fremgår at justiskomitéen har ansett «gode grunner» bare som «eit litt svakare uttrykk».
Ankemotparten anfører at det fremgår av Høyesteretts praksis at jo sterkere de grunner er som taler for naturalutlegg, jo sterkere må de grunner som taler mot være for at naturalutlegg skal avslås. Omvendt må det da antas at det stilles mindre krav til de «sterke grunner» dersom mothensynene er svake, slik de er i dette tilfelle.
Høyesterett har bare behandlet krav om naturalutlegg etter §50 tredje ledd i tre dommer, og kravet har ikke i noe tilfelle ført frem. I to av sakene Rt-1976-694 og Rt-1980-1456, forelå det imidlertid ikke særlig sterke grunner, og i dommen i Rt-1975-220, som er avsagt under dissens, ble de to kriterier i §50 tredje ledd ikke drøftet separat.
Rt-1978-1513 viser at det ikke stilles særlig store krav etter §61 annet ledd, og dette bør også være veiledende ved avgjørelser etter §50 tredje ledd.
Når det gjelder spørsmålet om innbringelse, har lagmannsretten riktig tatt utgangspunkt i at det er A som er part i festeavtalen. Det var videre hun som muliggjorde oppførelsen av hytte og senere av båthus ved å oppta lån med sikkerhet i boligeiendommen som var hennes særeie. Nedbetalingen av lånene er skjedd ved midler som er tjent av begge ektefeller. Etter 1965 er imidlertid det vesentlige av ekteparets inntekter skaffet til veie ved hennes innsats. Hvor meget hver av dem har bidratt til med betalingen, er vanskelig å fastslå, men det er grunnlag for å bygge på at hustruens bidrag har vært det største. De arbeider ektemannen har utført på eiendommen, kan ved vurderingen av innbringelsesspørsmålet bare komme i betraktning i den utstrekning de har øket eiendommens omsetningsverdi, og denne verdiøkning kan neppe antas å ha vært særlig stor. Ektemannen har heller ikke vært alene om å utføre arbeider på eiendommen. At hustruen har vært den som mest har medvirket til innbringelsen av eiendommen, må kunne tillegges vekt etter §50 tredje ledd, selv om innsatsen ikke er så stor at første ledd kan anvendes.
Det er riktig når lagmannsretten har lagt vekt også på at de opplysninger som kunne fremlegges om hvorledes landstedet var ervervet, var medvirkende til at kreditorene ikke søkte å beslaglegge det da - - -industri ble avviklet i 1966. Lagmannsretten har også med rette lagt vekt på at de avtaler hun den gang inngikk, medvirket til samme resultat. Ved sin innsats i tiden som fulgte, sørget hun for at det ble mulig å beholde landstedet.
Det må også legges vekt på at C på grunn av nerveproblemer og alkohol- og pillemisbruk etter hvert bidrog lite til de felles inntekter.
Det må, som også lagmannsretten har antatt, anses på det rene at partene har gått ut fra at hytteeiendommen var hustruens særeie. Det pekes på de dokumenter det er vist til i skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner, og barnas vitneforklaringer. Det er på det rene at C så sent som i 1978 i den avtale som den gang ble inngått mellom ektefellene, har gått ut fra at eiendommen var hustruens særeie. Denne forutsetning hos partene må tillegges betydelig vekt. Når det har vist seg at eiendommen ikke var særeie, har C, nå hans dødsbo, fått en økonomisk fordel som han ikke hadde regnet med. A kommer tilsvarende dårligere ut enn hun gikk ut fra.
At hytteeiendommen fortsatt vil kunne brukes som familielandsted og som samlingssted for familien om A får den utlagt til seg, er også et vesentlig moment. Det pekes på at barna hver for seg har foretatt investeringer på de deler av bebyggelsen de benytter. Det må også legges vekt på at det kan oppstå problemer dersom festetomt - - - og den bebyggelse som omfattes av nærværende sak selges til utenforstående, mens familien får beholde de øvrige festetomter som ikke omfattes av den foreliggende sak. Når det gjelder disse tomter, har skifteretten ennå ikke truffet noen avgjørelse.
B, som nå har trådt inn som part, har ingen personlig tilknytning til eiendommen, og hennes interesse kan bare være av rent økonomisk art. At det er en mulighet for at skiftetaksten kan være lavere enn det som kan oppnås ved salg av eiendommen, gir ikke en loddeier rimelig grunn til å motsette seg naturalutlegg etter §50 tredje ledd. Det vises her til Rt-1981-513. Dommen gjelder riktignok §61 annet ledd, men regelen må være den samme etter §50 tredje ledd.
Det bemerkes ellers at ankemotparten ikke vil motsette seg at det avholdes ny skiftetakst dersom det er adgang til det, og den ankende part skulle kreve det.
Ankemotparten, A, som, i likhet med den ankende part, har hatt fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:
«1. Feste nr. - - - med påstående bygninger, herunder Båthuset, utlegges A.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten av C s dødsbo. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett av B.»
Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har A og C vært avhørt som parter, og det er avhørt 10 vitner, hvorav ett er nytt for Høyesterett. Det er fremlagt to nye dokumenter. Bortsett fra den endring i partsforholdet som jeg alt har redegjort for, står saken i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Jeg nevner først at det etter mitt syn ikke er tvilsomt at A s krav om naturalutlegg må vurderes etter skifteloven §50, i dette tilfelle tredje ledd, og ikke etter §61, selv om C er avgått ved døden før rettskraftig avgjørelse foreligger, og en testamentsarving er trådt inn i hans sted som part.
Bestemmelsen i §50 tredje ledd må ses på bakgrunn av §51 første ledd, hvoretter regelen er at hver av ektefellene har krav på at felleseiets eiendeler selges hvis ikke annet følger av lov eller gyldig viljeserklæring. Når salg således er hovedregelen, har det sin bakgrunn blant annet i at man da har større sikkerhet for at det er eiendelenes reelle verdi som legges til grunn ved skiftet, enn når det bygges på skiftetakster, jfr. herom forarbeidene til de tilsvarende bestemmelser for arveskifte, Ot. prp. nr. 36 (1968-69) side 120 og 121.
Av Ot. prp. nr. 66 (1968-69) om endringer i lov om ektefellers formuesforhold, side 30 fremgår at skifteloven §50 tredje ledd er «ment som en snever unntaksregel, og er foreslått for å hindre åpenbart urimelige resultater som i enkelte tilfelle kan bli følgen av de mer faste regler om rett til naturalutlegg og salg». I samsvar med disse forutsetninger har praksis også vært restriktiv, jfr. Rt-1975-220, Rt-1976-694 og Rt-1980-1456, hvor krav om naturalutlegg av bolig ble avslått. Den foreliggende sak gjelder en hytteeiendom, hvor sosiale hensyn ikke gjør seg gjeldende med samme styrke som for boliger, og hvor det derfor i utgangspunktet er grunn til å skjerpe kravene til «sterke grunner».
Lagmannsretten har bygd på at det foreligger flere omstendigheter som taler for at eiendommen bør utlegges til A, og at disse i alle fall til sammen tilfredsstiller loven krav til «sterke grunner». Etter mitt syn er disse grunner verken enkeltvis eller samlet tilstrekkelige.
Jeg er ikke enig med lagmannsretten i at det er grunnlag for å bygge på at A har bidratt så meget mer til innbringelsen av eiendommen enn ektemannen at det kan tillegges vekt ved en vurdering etter §50 tredje ledd. Det må legges til grunn at nedbetalingen av de lån som ble opptatt, er foretatt av midler som skriver seg fra begge ektefellers ervervsvirksomhet. De foreliggende bevisligheter er ikke tilstrekkelige til at det kan fastslås hvem som har bidratt mest. Det er et moment i hustruens favør at lånene ble opptatt med henne som ansvarlig og med sikkerhet i hennes særeiendom. På den annen side er det ektemannen som i det vesentlige har planlagt og administrert oppføringen av hytten. Han har også gjort en betydelig egeninnsats ved arbeider på tomten.
Det kan tale i A s favør at hun ved sin innsats i forbindelse med avviklingen av - - -industri og de avtaler som da ble inngått med kreditorene, kan ha hindret at disse søkte dekning i hytteeiendommen for ansvar C måtte ha pådratt seg. Jeg kan imidlertid vanskelig se at en innsats av denne art for å sikre felleseiets eiendeler kan være en «sterk grunn» etter §50 tredje ledd. Jeg tilføyer at det at den ene ektefelle har gjort mer enn den andre for å forøke felleseiet eller hindret at det minskes, i utgangspunktet ikke medfører noen rett til kompensasjon på skiftet. Regelen er likedeling. Retten til naturalutlegg etter §50 tredje ledd er for øvrig heller ikke ment å skulle gi økonomiske fordeler. Forutsetningen er at skiftetaksten skal svare til omsetningsverdien.
Jeg kan ikke se at det har noen relevans at de opplysninger som ble gitt - - -industris kreditorer om rettsforholdene vedrørende hytteeiendommen, kan ha medvirket til at de ikke søkte dekning i denne. Disse opplysninger kunne ha hatt betydning ved vurderingen av om eiendommen hørte til hustruens rådighetsdel i felleseiet, men det er nå enighet mellom partene om at så ikke var tilfelle.
Jeg er enig med lagmannsretten i at det kan være grunn til å anta at ektefellene etter hvert er kommet til å tro at hytteeiendommen var hustruens særeie, selv om det nok har gjort seg en viss uklarhet gjeldende. Om uklarheten viser jeg til at særeiesynspunktet ikke ble fremhevet overfor kreditorene i 1966. En slik uriktig forestilling fra ektefellenes side om at det forelå særeie, kan imidlertid i den foreliggende situasjon ikke anses særlig tungtveiende.
Heller ikke finner jeg at familiens tilknytning til eiendommen er et særlig vektig moment. Det dreier seg om en hytteeiendom og ikke om en bolig. Barna som nå i det vesentlige er de som benytter eiendommen, er alle voksne. At familien gjerne vil beholde eiendommen som et felles feriested, er naturlig og rimelig, men særlig tungtveiende i relasjon til §50 tredje ledd er dette ikke. A er for øvrig heller ikke avskåret fra å erverve eiendommen om hun ikke blir innrømmet naturalutlegg. Ved salg av eiendommen har hun anledning til å kjøpe den, og hun vil etter skifteloven §52 tredje ledd ha en forkjøpsrett. Hvis det er riktig at skiftetaksten ligger lavere enn omsetningsverdien, vil hun kunne komme til å måtte betale mer for eiendommen enn om hun innrømmes naturalutlegg etter §50 tredje ledd. I utgangspunktet kan det imidlertid ikke anses som en «sterk grunn» at det vil være en økonomisk fordel å få overta til skiftetakst i stedet for å måtte konkurrere med de priser andre er villige til å betale.
At det foreligger «sterke grunner», er et selvstendig vilkår etter §50 tredje ledd. Siden slike grunner etter mitt syn ikke foreligger, finner jeg det overflødig å gå inn på spørsmålet om i hvilken utstrekning C, nå hans testamentsarving, har rimelig grunn til å motsette seg at A gis naturalutlegg. Jeg nevner imidlertid at når det kreves sterke grunner for at naturalutlegg skal gis, er bakgrunnen som jeg alt har nevnt, blant annet at den annen loddeier har større sikkerhet for at han får sin andel av eiendelens reelle verdi når den blir solgt enn når den utlegges etter skiftetakst.
Det foreligger liten rettspraksis når det gjelder anvendelsen av skifteloven §50 tredje ledd, og rekkevidden av bestemmelsen kan neppe anses helt klarlagt. På denne bakgrunn finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne Dom:
A utlegges ikke på sin lodd hytteeiendommen «Knattebo», - - -, Y, med påstående bygninger, samt det utenfor tomten liggende båthus.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Holmøy, Hellesylt og Stabel: Likeså.
Av skifterettens dom (dommerfullmektig Sverre Dyrhaug):
Tvisten har sitt utgangspunkt i bo nr. 65/1978 for Tønsberg skifterett. A og C s skilsmissebo. Fra skiftesamling den 10. januar 1979 er protokollert følgende:
«Det vesentlige stridsspørsmål er hva som skal skje med hytta i Y, og det ble oppnådd enighet om følgende vedr. den fortsatte behandling:
Skifteretten vil besørge avholdt skiftetakst på hytta. Partenes prosessfullmektig blir å varsle om takstforretningen.
På grunnlag av skiftetaksten vil fellesbarna gjennom advokat Blanca-Dahl fremme forslag overfor C om utløsning av dennes del i hytta. Forslaget vil omfatte en ordning vedr. innboet i hytta. Hvis det oppnås enighet vil partene i fellesskap begjære boet tilbakelevert.
Oppnås ikke slik enighet, vil hver av partene, men fortrinnsvis hustruen, innen 14 dager kunne reise skiftetvist til påberopelse av at hytta tilhører den ene ektefelle som særeie. Tvisten bringes inn for skifteretten gjennom søksmål.»
Advokat Kjell Amundsen fremmet på vegne av A stevning den 26. juni 1979. Advokat E. Holm Charlsen har senere på vegne av C reist motsøksmål. - - -
Den uomtvistede del av saksforholdet er i hovedtrekk følgende:
Partene inngikk ekteskap den 17. mai 1941. Samme år ble anskaffet boligeiendommen - - -, Oslo (Aker). Etter det som er opplyst sto A som kjøper i kjøpekontrakten. Verken denne kontrakt eller skjøte er tinglyst på eiendommen.
Ektefellene opprettet den 01. juni 1942 ektepakt, tinglyst den s.m., sålydende:
«Undertegnede ektefeller kontorsjef C, født xx.xx.1918 og hustru A f. - - -, født xx.xx.1914, - - -, Aker, bestemmer herved at vår eiendom, - - - i Aker, for fremtiden skal tilhøre hustruen som hennes særeie, idet hun fra i dag overtar den på eiendommen hvilende pantegjeld. - Eiendommens verdi utgjør kr. 40000,-.
Videre bestemmer vi herved at innbo og løsøre i huset etter oppsatt fortegnelse skal være hustruens særeie. - For øvrig skal det være felleseie mellom oss.
Ovenstående ektepakt skal ikke være til hinder for at lengstlevende ektefelle sitter med hele boet uskiftet som om denne ektepakt ikke hadde vært opprettet.»
Det er opplyst at ektefellene omtrent på denne tid kjøpte og overtok firmaet - - -industri. Kjøpet ble finansiert gjennom et personlig lånopptak fra C på kr. 750000,-. C ble stående som hovedaksjonær.
Den 22. oktober 1953 opprettet ektefellene ny ektepakt, tinglyst den 24. s.m., sålydende:
«Undertegnede ektefeller disponent C, født xx.xx.1918 og hustru A, født xx.xx.1914, - - -, Aker, bestemmer herved i tillegg til vår ektepakt av 1. juni 1942 som i enhver henseende fremdeles skal gjelde, at alt innbo og løsøre som befinner seg i vårt hus, - - -, - ikke bare det som er anskaffet før 1. juni 1942, men også det som er anskaffet senere - skal være hustruens særeie. Særskilt fortegnelse over disse gjenstander er opprettet og undertegnet samtidig med denne ektepakt.
Videre bestemmer vi at 140 aksjer, pålydende tilsammen kr. 14000,- i firmaet - - -, skal være hustruens særeie.
Det som ikke er hustruens særeie i henhold til denne ektepakt og ektepakten av 1. juni 1942, skal være felleseie.
Videre bestemmer vi vedrørende hustruens særeie at når den ene ektefelle avgår ved døden, skal det med hensyn til arv og skifte gjelde samme regel som om særeie ikke hadde vært opprettet.»
Festekontrakt til den omstridte hytteeiendom, «Knattebo», tomt nr. - - -, ble inngått den 05. juni 1957. Den er undertegnet av A. Bygging av hytte på tomta ble påbegynt straks. - Senere er utført ytterligere arbeider. Det er opplyst at det i 1965 ble oppført anneks.
Fra 1965 gikk - - -industri inn i en avviklingsfase. I forbindelse med privat akkordavtale med kreditorene i 1966 ble selskapet oppløst. Kreditorene mente å ha krav mot C personlig, men avsto fra beslag i eiendommen - - - og «Knattebo», angivelig fordi de godtok forsikringer fra begge ektefeller om at eiendommene tilhørte hustruen.
I forbindelse med avtalen med kreditorene ble i 1967 opperettet selskapet A/S - - -. A ble selskapets hovedaksjonær. Som en form for kompensasjon for at kreditorene frafalt forfølgning mot C personlig, overtok angivelig det nye selskap diverse aktiva fra det oppløste selskap til overpris.
I forbindelse med kreditoravtalen opprettet ektefellene ny ektepakt, datert 07. november 1966 og tinglyst den 11. s.m.:
«Undertegnede ektefeller, fru A, født xx.xx.1914, og disponent C, født xx.xx.1918, Oslo, er i dag blitt enige om at hva enhver av oss for fremtiden måtte erverve ved egen innsats, d.v.s. ved eget arbeide, ved egen virksomhet, ved utnyttelse av egen kreditt samt ved midler skaffet tilveie ved avkastning, avhendelse av eller annen disponering av særeiegjenstander, skal være den ervervendes særeie.».
Den 18. juli 1968 inngikk ektefellene en skriftlig overenskomst «til ordning av våre innbyrdes økonomiske forhold». I overenskomstens punkter 2 og 3 het det:
«2. Eiendommen Knattebo overføres av A til C s særeie. Eiendommen overføres med påhvilende heftelser, og C kan ikke gjøre noe ansvar gjeldende mot A, såfremt heftelsene blir aktuelle. Ektepakt om dette settes opp, og kan registreres av C.
3. Såfremt C skulde få et tilbakefall av sin sykdom bortfaller denne avtale, og hver av partene skal tilbakeføres hvad de således har fått overført. Tilbakefall må i tilfelle konstateres av lege. Såfremt partene ikke blir enige om en lege, oppnevner de hver sin, som sammen velger en tredje som eventuell opmann.»
Ektepakt som nevnt i punkt 2 er aldri opprettet. Det synes på det rene at C ikke lenge etter inngåelsen av overenskomsten hadde tilbakefall som omtalt i punkt 3.
Ektefellene inngikk den 24. januar 1978 slik avtale:
«Vi, C, født xx.xx.1918, - - -, Oslo 3 og A, født xx.xx.1914, - - -, Oslo 3, som har fullstendig særeie er blitt enige om at alle C s aktiva gjennom denne avtale overføres til A.
Disse aktiva er:
Tilgodehavende i «Norsk - - -». Partene aksepterer det beløp statsaut. revisor Asbjørn Glomstein dokumenterer.
Resten av livspolisen i Idun efter at skyldig rente er betalt enten av «Norsk - - -» eller gjennom trekk fra Idun.
Vauxhall, BL - - -.
Pensjonsforsikringen i Samvirke, disponeres av A. Selskapet tilskrives om nødvendig med begjæring om at utbetalingen skjer direkte til A.
A er berettiget til å overføre sine rettigheter efter denne avtale direkte til andre og for øvrig disponere efter egen beslutning. C forplikter seg til herunder å utferdige nødvendige dokumenter. ...».
Avtalen er ikke fulgt opp med ektepakt.
Ved dom av 24. oktober 1978 ble ektefellene skilt.
Såvel aksjerettigheter til, som ledelse av, A/S - - - er nå i hovedsak overlatt sønnen D. A har beholdt 20% av aksjene.
Vedr. C sykdomsforhold er opplyst at han lider av angstnevroser som har sammenheng med medfødt astma. De nervøse lidelser har dratt med seg betydelige alkoholproblemer. Såvidt skjønnes inntrådte lidelsene fra begynnelsen av femti-årene, og tiltok etter hvert. - - -
Rettens bemerkninger:
Retten behandler først saksøkerens, A s, prinsipale krav på at hytteeiendommen «Knattebo» tilhører henne som særeie.
Som erkjent av saksøkeren følger et slikt resultat ikke direkte av ordlyden i noen av de 3 ektepakter mellom ektefellene: Ektepakten av 01. juni 1942 legger boligeiendommen - - - med innbo og løsøre til hustruen som særeie. Dette gjentas i ektepakten av 22. oktober 1953, som dessuten føyer til visse aksjer på hustruens særeie. Den eneste av ektepaktene som er opprettet etter ervervet av hytteeiendommen, ektepakten av 07. november 1966, gjør til hver av ektefellens særeie hva de i fremtiden erverver på nærmere beskrevne måter.
Saksøkeren har også erkjent at løsningen ikke har støtte i Ektefelleloven utfyllende regler om omfanget av særeie: At hytteervervet ble finansiert gjennom belåning av hustruens særeieeiendom (- - -), medfører ikke automatisk at hytta blir hennes særeie.
Saksøkerens særeiekrav baserer seg på tolkning av ektepaktene på grunnlag av hva partene har ment. Retten kan ikke følge saksøkeren i dette.
Særeie kan bare gyldig avtales i ektepakts form, jfr. Ektefelleloven §22. Herav følger etter rettens syn skranker for hvor langt det kan fastslås særeie gjennom tolkning av ektepakt. Ektepakten må danne utgangspunktet for tolkningen, og særeie kan neppe fastslås uten holdepunkter i ektepaktens ordlyd. I nærværende sak er det total mangel på slike holdepunkter. Ektepaktene av 1942 og 1953 sier endog uttrykkelig at hva som ikke er gjort særskilt til særeie, skal være felleseie. De forhold som saksøkeren har trukket fram, bl.a. at ektefellene i hele det aktuelle tidsrom har ment og forutsatt at hytta var hustruens særeie, at denne oppfatning berodde på uriktig rettsråd fra advokat, og at denne oppfatning var avgjørende for at hytta ved ektepakten av 1966 ikke ble gjort til hustruens særeie, kan på denne bakgrunn ikke være avgjørende.
Saksøkerens prinsipale krav tas således ikke til følge.
Retten behandler så saksøktes, C s, motkrav, at hytteeiendommen er hans særeie i medhold av overenskomsten av 18. juli 1968.
Kravet kan ikke tas til følge allerede av den grunn at formkravet om ektepakt ikke er oppfylt. Etter rettens syn kan en eventuell bindende forpliktelse til å bidra til opprettelse av ektepakt, neppe erstatte formelt gyldig ektepakt. Dertil kommer imidlertid at A ikke kunne være forpliktet av overenskomsten etter C s sykdomstilbakefall. Saksøktes anførsel om at overenskomstens punkt 3 må settes til side som stridende mot Avtaleloven §33, mens resten av overenskomsten blir stående, er etter rettens syn uholdbar.
Også saksøktes krav på hytteeiendommen som særeie er således forkastet.
Retten går så over til å behandle saksøkerens, A s, krav på å få utlagt hytteeiendommen på sin lodd etter Skifteloven §50 første ledd.
Ett av vilkårene for naturalutlegg etter §50 første ledd er at vedkommende ektefelle har bragt eiendelen inn i felleseiet «fullt ut eller for det vesentlige».
Spørsmålet om i hvilken grad hver av ektefellene har bidratt til innbringelsen av hytteeiendommen, må bero på en vurdering av de bakenforliggende økonomiske realiteter. Saksøkeren har antydet at det her, hvor det ikke dreier seg om boligeiendom, må legges større vekt på «tradisjonelle» momenter, såsom i hvis navn eiendommen er ervervet, hvem som har opptatt lån i forbindelse med ervervet hvis eiendeler som er pantsatt m.v. Retten kan imidlertid ikke se at det er dekning for et slikt syn, og viser herunder til de generelle uttalelser hos Lødrup, Materiell skifterett (5. utg., Oslo 1976) side 131. Det vises også til Høyesterettsdommen referert i Rt-1977-876, som nettopp gjaldt hytteeiendom.
Hytteeiendommen «Knattebo» er ervervet i A s navn, hun står som hjemmelshaver og har såvidt skjønnes overfor myndigheter og andre fremstått som eier. Retten finner det også bevist at finansieringen av bygningen i 1957 og senere arbeider i 1965 skjedde ved lånopptak på hennes eiendom - - -. Og det gjenstår her lånebeløp som hun står ansvarlig for.
Det er ingen tvil om at A ved innsats som foran nevnt, og innsats også på andre måter, har bidratt til innbringelsen av hytteeiendommen i felleseiet. Men ingen av de nevnte forhold innebærer uten videre at hun må anses å ha innbragt den «fullt ut eller for det vesentlige».
Det er på det rene at C også har ydet innsats i flere henseende. Ved inngåelsen av festekontrakten og oppføringen av hyttebygningen i 1957 spilte han en aktiv rolle. Utbetalinger ble i hvert fall i stor utstrekning foretatt av ham, og pengene gikk via hans konto i - - -industri. Forholdene synes å ha vært tilsvarende i 1965. C har utført fritidsarbeider på eiendommen i ganske betydelig omfang, selv om også A og barna har bidratt her. Hans innsats av størst rettslig betydning knytter seg likevel til nedbetalingene på de lån A opptok for hyttearbeidene. Der er erkjent fra hennes side at nedbetalingene har skjedd i fellesskap. Retten forstår dette slik at nedbetalingsbeløpene utsprang fra ektefellenes felles økonomi uten at det kunne presiseres nærmere hvem som hadde skaffet dem. Det synes rimelig å anta at C herigjennom har bidratt omtrent like meget til nedbetalingene som A, i hvert fall i de første ca 15 år etter ervervet i 1957.
Med sikte på innbringelseskriteriet «fullt ut eller for det vesentlige», har Justiskomitéen antydet i Innstilling XI til Odelstinget (1969-70) side 16 at regelen bare vil være anvendelig hvor «den andre ektefelles innsats har vært relativt ubetydelig». Lødrup, Materiell skifterett (5. utg., Oslo 1976) side 129 antyder en prosentvis nedre grense for innbringelsesbidraget på 75-80.
Retten finner at C s innsats har vært for betydelig til at hytteeiendommen kan anses innbragt i felleseiet av A «fullt ut eller for det vesentlige».
Retten går så over til å behandle saksøkerens, A s, krav på å få utlagt hytteeiendommen på sin lodd etter skifteloven §50 tredje ledd.
Loven setter to vilkår for slikt naturalutlegg, «sterke grunner» må tale for utlegget, og den annen ektefelle må ikke ha «rimelig grunn» til å sette seg i mot det. Regelen har snevert anvendelsesområde, jfr. presiseringen i lovforarbeidene (Odelstingsprop. nr. 66, 1968-69, side 30) av at det dreier seg om en snever unntaksregel. - Retten har likevel kommet til at den bør få anvendelse her.
Som «sterke grunner» for naturalutlegg til A legger retten særlig vekt på hensynet til fellesbarna. Retten har forstått det slik at stedet har vært, og er, av vesentlig betydning for samhold og samfølelse i familien. Det er videre lagt vekt på at samtlige familiemedlemmer i hele det aktuelle tidsrom har betraktet hytta som A s. Naturalutlegg til henne vil gi det resultat som alle har forutsatt - f.eks. for en skilsmissesituasjon. Retten har forstått det slik at det har vært, og er, svært nær kontakt mellom A og fellesbarna. Også på denne bakgrunn kan disse ha knyttet forventninger til bruk av hytteeiendommen for fremtiden.
C finnes ikke å ha «rimelig grunn» til å motsette seg slikt naturalutlegg.
Fra hans side er påberopt differanse mellom skiftetakst og reell salgsverdi, og at han som følge av denne differanse vil bli påført tap ved naturalutlegg for A. Skiftetakst av 11. mai 1979 over «Knattebo» lyder på kr. 260000,-. C mener reell salgsverdi ligger betydelig høyere. Retten har ikke tilstrekkelig grunnlag for å ta standpunkt til - og følgelig heller ikke til å se bort fra - C s anførsel på dette punkt. At angivelig tap som følge av verdidifferanse som nevnt kan være et tungtveiende moment mot naturalutlegg, fremgår bl.a. av Høyesterettsdom referert i Rt-1975-220. - Slik forholdene er i nærværende sak, finner retten imidlertid at dette moment ikke bør være utslagsgivende. Det legges da igjen vekt på partenes forventninger gjennom hele det aktuelle tidsrom. Økt utbytte gjennom salg av hytteeiendommen vil gi C en gevinst han ikke har regnet med. Det bemerkes også at han overfor sine kreditorer har gått sterkt ut fra at hytta er hustruens. Retten bemerker til slutt at C s sykdomstilstand må regnes å ha innebåret betydelig belastning også for familien gjennom de senere deler av ekteskapet. Også dette forhold har styrket rettens oppfatning av at det vil virke urimelig å la loven hovedregel om salg (Skifteloven §51) komme til anvendelse i denne saken.
Retten er således kommet til at A må få hytteeiendommen «Knattebo» utlagt på sin lodd etter Skifteloven §50 tredje ledd.
Retten går så over til å behandle saksøktes, C s, vederlagskrav etter Ektefelleloven §25 annet ledd.
Vederlagskravet knytter seg til hustruens særeieeiendom, boligeiendommen - - -. At denne eiendoms verdi har økt under ekteskapet, er neppe tvilsomt. Retten finner det også rimelig å anta at C s innsats m.h.t. arbeid på bislag og innsetting (og evt. anskaffelse) av glassmaleri har bidratt til verdiøkningen. Men at denne innsats har bidratt «i vesentlig grad», hvilket er et krav etter §25 annet ledd, synes lite trolig. Innsats på annen måte er i denne sammenheng ikke påberopt.
Vederlagskravet blir således ikke å ta til følge. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Christiansen, Rolf E. Schreiner og sorenskriver Håvard Nesheim): - - -
Lagmannsretten er, når det gjelder spørsmålet om A under skiftet av skilsmisseboet, kan kreve hytteeiendommen Knattebo i - - - utlagt etter skifteloven §50 tredje ledd, kommet til samme resultat som skifteretten og skal bemerke:
Som det vil fremgå av partenes anførsler er det tildels store forskjeller i deres fremstilling av hvorledes byggingen av hytten Knattebo ble finansiert, hvem hytta skulle tilhøre, på hvilke premisser den ble holdt utenfor avviklingen av - - -industri, hva som har vært meningen med de ektepakter og avtaler som ble opprettet, hvorledes bruksdelingen av hytta er kommet i stand, hyttas verdi m.m., alt sammen forhold som har betydning når det skal avgjøres om «sterke grunner» taler for at Knattebo utlegges A og om C har «rimelig grunn» til å motsette seg et slikt naturalutlegg. For så vidt blir det tale om en helhetsvurdering hvor enkelte momenter peker seg ut som vesentlige. Lagmannsretten finner å måtte innskrenke seg til en relativt summarisk gjennomgåelse av det faktum den bygger på uten å innlate seg på en drøfting av de mange detaljer i forholdet mellom de tidligere ektefeller i tiden fra ekteskapets inngåelse i 1941 til skilsmissen i 1978, forhold som er både av økonomisk og annen art.
Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at A fikk hjemmel til den festetomt som hytta ligger på, tomt - - -, og at hytteeiendommen iallfall formelt sett står på henne. Det er sannsynlig at dette ble gjort bevisst. I likhet med skifteretten finner man det også «bevist at finansieringen av byggingen i 1957 og senere arbeider i 1965 skjedde ved låneopptak på hennes (A s) eiendom - - -». Såvidt man kan se gjelder det samme for de utvidelsesarbeider som ble utført i 1958. Hvorledes og til hvem lånene i Idun, som fikk pantesikkerhet i - - -, ble utbetalt er mer uklart. Det er sannsynlig at de i første omgang ble innbetalt til - - -industri, og at de etterhvert ble nyttet til utbetalinger til byggmesteren ved sjekker utskrevet av C. Selv om lånemidlene ikke kan følges krone for krone fra långiveren via - - -industri til byggmesteren, må det antas at det var disse midler som muliggjorde finansieringen av hytta og at midlene fra disse lån ble knyttet til hyttebyggingen. At dette i relasjon til skifteloven §50 første ledd, ikke har vært tilstrekkelig til å anse hytta som innbragt av A fullt ut eller for det vesentlige, hindrer ikke at det er momenter som taler til fordel for utleggsrett for A i henhold til §50 tredje ledd.
Under avviklingen av - - -industri i 1966, hvor det var aktuelt med personlig ansvar for C på grunn av forsømmelser ved driften av selskapet, var det spørsmål om å trekke inn Knattebo som dekningsobjekt. Lagmannsretten må etter bevisføringen anse det sannsynliggjort at avviklingsstyret avsto fra dette først og fremst av to grunner. For det første ble det, bl.a. ved bistand av C, frembragt dokumentasjoner og opplysninger som viste at finansieringen av hytteeiendommen var skjedd ved låneopptak på - - -, og da under forhold som kunne trekke i retning av at hytta - slik reglene dengang var - måtte anses å tilhøre A s rådighetsdel av fellesboet. Lagmannsretten bygger i denne forbindelse på at den fremstilling C dengang ga og som de daværende ektefellers advokat - h.r.advokat Evald Rygh - bragte videre til avviklingsstyret, i det alt vesentlige var riktig selv om han nå lanserer en annen versjon. For det annet var det A som skaffet midlene til opprettelsen av selskapet A/S - - - vel kr. 300000 - som overtok den del av - - -industris virksomhet som navnet indikerer. I forbindelse hermed skal hun, hva lagmannsretten etter h.r.advokat Ryghs vitneprov må legge til grunn, ha betalt overpris for de driftsmidler som ble overtatt fra avviklingsboet. Dette skulle være ledd i en avtale hvor avviklingsstyrets motytelse var at det ikke skulle ta opp spørsmålet om å trekke Knattebo inn i avviklingsoppgjøret.
Det er i dag ikke mulig å si hva som ville ha blitt resultatet hvis avviklingsstyret hadde gått på og krevet Knattebo trukket inn som dekningsobjekt. Muligens ville styret ha nådd frem med et slikt krav, muligens ikke. Under enhver omstendighet er imidlertid forholdet at A i avviklingsfasen gjorde en innsats for å «rake kastanjene ut av ilden», at hun - med den tillit hun i motsetning til C hadde hos kreditorene - skaffet midler og fikk reddet noe av virksomheten fra - - -industri over i det nystartede selskap. Dette firma ble da også C s arbeidsplass i tiden fremover til hans sykdom og dermed følgende alkohol- og pillemisbruk gjorde ham helt arbeidsudyktig. Disse omstendigheter sett i sammenheng er grunner som i særlig grad taler for at Knattebo bør utlegges A.
Et slikt resultat vil også - som skifteretten har pekt på - være i samsvar med hva partene må ha regnet med i tilfelle skilsmisse. Selv om Knattebo ved de opprettede ektepakter av 1942, 1953 og 1966 (referert i skifterettens dom) ikke uttrykkelig er gjort til A s særeie, er det grunn til å tro at de mente den var det. - - -
Partenes oppfatning av Knattebo som A s særeie understøttes ikke bare av A s egen forklaring og av fremlagte dokumenter, men også av forklaringene fra de tre av partenes 4 barn som har møtt under ankeforhandlingen. Ifølge disse har dette med Knattebo som A s særeie vært et tema C gjennom årene stadig har kommet tilbake til og erklært seg høyst utilfreds med.
Skifteretten har karakterisert Knattebo som et samlingssted for familien. Den er imidlertid ikke bare en hytteeiendom som familien har vært sammen på og om. Det har også skjedd en bruksdeling fysisk sett. Hovedhytta på 71 kvm. ble bruksmessig delt langsetter. Den vestre delen brukte sønnen D med familie sammen med A og C, nå sammen med A, dog slik at det skjer en deling i tid. Den østre del brukte og bruker datteren E med familie. Datteren F med familie bruker båthuset, opprinnelig oppført i 1965, men senere utbedret og gjort beboelig. Datteren G med familie har en egen hytte beliggende opp til den tomt festet for Knattebo gjelder. Denne ekstratomt er ikke særskilt matrikulert, men C fikk for endel år siden et slags muntlig feste på den. Her sto det opprinnelig et lite uthus for Knattebo på 12 kvm., som i 1965 ble utvidet til en hytte på 52 kvm. Hytten og den tomt den står på er ikke medtatt i skiftetaksten for Knattebo. Samtlige barn har hatt utgifter til innredning og vedlikehold av sine «hyttedeler». Det må videre legges til grunn at bruksdelingen skjedde før C og A ble skilt og med C s samtykke.
Såvidt lagmannsretten har forstått har ikke C, om han får medhold, noen planer om eller muligheter for å kjøpe Knattebo om den blir lagt ut til salg på det åpne marked. Han er uførepensjonist med en relativt beskjeden uførepensjon. Han har giftet seg påny. Også hans nye ektefelle er ufør. De har kjøpt en enebolig på X for ca kr. 300000, som i sin helhet er finansiert ved lån. Han har antydet at han kunne få et arrangement med en kjøper som ville gi ham en begrenset bruksrett. A, som også er uførepensjonist med beskjedne inntekter, har formentlig muligheter for - ved bistand av barna - å slå til seg Knattebo hvis den blir solgt på det åpne marked, jfr. forkjøpsretten i skifteloven §52, men sikkert er dette ikke. Det vil trolig avhenge av hvor høyt prisen kan drives i været. Iallfall er den mulighet der, hvis det blir salg på det åpne marked, at Knattebo vil gå ut av familien A s eie.
Spørsmålet om hva Knattebo kan bringes ut i ved salg på det frie marked har vært fremme både for skifteretten og under ankeforhandlingen. Skiftetaksten av 11. mai 1979 er på kr. 260000, herav for båthuset kr. 40000. Det heter i skiftetaksten at «Takstverdien er basert på antatt omsetningsverdi i egnen.» Lagmannsretten, som ikke har sett eiendommen, har ikke forutsetninger for å vurdere hvorledes denne takst ut fra situasjonen på taksttiden ligger i forhold til hva det kunne oppnås for den ved et salg i det åpne marked. Man kan imidlertid ikke akseptere at den omstendighet at naturalutlegg til en ektefelle ifølge skifteloven §50a skal skje etter skiftetakst «dersom ektefellene ikke er enige om verdien», skal være noen rimelig grunn for den annen ektefelle til å motsette seg utlegg. Det må gjelde selv om det er mulighet for at boets eiendeler ved fritt salg kan komme opp i en pris som overstiger takstverdien. Når ektefellene ikke blir enige om verdien, er det loven system at natural-utlegget skal skje til skiftetakst, og det må den annen ektefelle finne seg i. Heller ikke kan lagmannsretten se at det arbeid C gjennom årene har nedlagt på Knattebo gjør at han bør kunne hindre utlegg til A. Disse arbeider har, sammen med de mindre betydelige arbeider A og barna har utført på eiendommen, vært med på å øke verdien med den virkning det har hatt for skiftetaksten. Denne merverdi vil derfor C få sin andel av på skiftet.
Etter denne gjennomgåelsen av momenter som taler for og mot at hytteeiendommen Knattebo utlegges A, er lagmannsretten ved en sammenfattende vurdering blitt stående ved at de grunner hun har angitt for at eiendommen utlegges henne, er så sterke at de må slå igjennom overfor C s motargumenter. Disse argumenter står såvidt svakt at de neppe kan sies å gi ham rimelig grunn til å motsette seg at A får hytta utlagt på sin lodd. Ved denne vurdering har lagmannsretten hatt for øye at motivene til regelen i skifteloven §50 tredje ledd forutsetter at den skal være «en snever unntaksregel» (Ot. prp. nr. 66 for 1968-69 30). Men interesseovervekten for den løsning at Knattebo utlegges A synes så markert at «unntaksregelen» må være anvendelig i dette tilfelle. - - -