RG-1990-483
| Instans: | Agder lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-09 |
| Publisert: | RG-1990-483 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 9. oktober 1989 i sak nr. A 54/1989 |
| Parter: | Gunnar Oftenes (advokat Ragnar Strømme) mot Runar Haddeland (advokat Halvard Duesund). |
| Forfatter: | Lagmann Arne Christiansen, lagdommerne Trude Sæbø, Ola Rygg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §175, §178, §384, §403, Odelsloven (1974) §66, §173, §174, §180, §181, §386, Skjønnsprosessloven (1917) §42 |
Kjæremålet gjelder saksomkostningsavgjørelse truffet i kjennelse om heving av en odelsløsningssak ved Lyngdal herredsrett i forhold til den ene av to saksøkte. Saksøker er Runar Haddeland og de saksøkte er Gunnar Oftenes og Ragna Omland. Søksmålet gjelder gnr. 193 bnr. 1 i Lyngdal. Ragna Omland har tidligere løst eiendommen på odel fra Gunnar Oftenes, som ikke har odelsrett. På den tid Runar Haddeland
Side:484
tok ut stevning ved Lyngdal herredsrett var saken mellom Oftenes og Omland ikke brakt til avslutning. I forholdet dem imellom gjensto det å gjennomføre odelsovertakst. Saksforberedelsen for herredsretten ble stanset i påvente av at det skulle bli avklaret om Ragna Omland ville gjennomføre løsningen mot å betale den sum som måtte bli fastsatt ved overtaksten og om Omland eller Oftenes ville bli den aktuelle motpart. I sitt tilsvar til Haddelands stevning nedla Oftenes påstand om frifinnelse idet han hevdet at eiendommen ikke oppfylte kravene til odlingsjord. Det ble gjort gjeldende at en tidligere herredsrettsdom som behandlet et tilsvarende spørsmål i saken mellom Oftenes og Omland og som tillot odelsløsning, ikke var avgjørende. Det ble påpekt at dommen ikke hadde rettskraftvirkning i forhold til Runar Haddeland, at Ragna Omland i motsetning til Haddeland hadde hus i nærheten av eiendommen og at den rettslige situasjon var endret som følge av den høyesterettsdom som er inntatt i Rt-1987-1052.
Etter at overskjønnet var rettskraftig besluttet Ragna Omland å tiltre eiendommen. Det var enighet mellom Haddeland og Oftenes om at saken skulle heves i forholdet dem imellom, men begge nedla påstand om at den annen part skulle erstatte påløpne saksomkostninger. Herredsretten avsa 29. juni 1989 kjennelse med slik slutning:
«1. Saken mot Gunnar Oftenes heves.
2. Gunnar Oftenes betaler til Runar Haddeland kr. 4.200,- - kronerfiretusentohundre - innen 2 - to - uker fra kjennelsens avsigelse.»
Omkostningsavgjørelsen er truffet etter tvistemålslovens §175 fjerde ledd. Herredsretten har ved avgjørelsen bygget på hva som ville ha blitt utfallet av saken dersom søksmålet mot Oftenes var blitt gjennomført.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse er av Gunnar Oftenes påkjært til Agder lagmannsrett. Det hevdes at det forut for kjennelsen ikke er påløpet noe arbeid for motpartens prosessfullmektig som gjelder løsningstvisten. Såvidt skjønnes fastholdes at omkostningsspørsmålet reguleres av odelslovens §66 jfr. skjønnslovens §42. Det gjøres gjeldende at ingen av partene har påberopt seg tvistemålslovens §175 fjerde ledd, den bestemmelse herredsretten har bygget på ved sin omkostningsavgjørelse. Oftenes har nedlagt slik påstand:
«Alt. I:
Gunnar Oftenes tilkjennes saksomkostninger hos Runar Haddeland for herredsrett og for lagmannsrett.
Alt. II:
1. Lyngdal herredsretts kjennelse, dens punkt 2, avsagt 29. juni 1989 i sak nr. 53/1988 A oppheves og hjemvises til ny behandling til fastsettelse av saksomkostninger for Runar Haddeland å betale til Gunnar Oftenes.
2. Gunnar Oftenes tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»
Runar Haddeland har i sitt tilsvar imøtegått kjæremålet ved å vise til at Oftenes ikke har odelsrett til eiendommen og hevder at det er klart at hans innsigelser om manglende oppfyllelse av kravene til odlingsjord ikke kan føre frem. For øvrig har Haddeland vist til herredsrettens begrunnelse. Han har nedlagt slik påstand:
Side:485
«1. Lyngdal herredsretts kjennelse stadfestes.
2. Gunnar Oftenes betaler til Runar Haddeland saksomkostninger også for lagmannsretten, som til nå er beregnet til kr. 1.500,-.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsrettens kompetanse i saken er begrenset, idet den bare kan prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jfr. tvistemålslovens §181 annet ledd. Under lovanvendelsesprøvelsen hører også å vurdere om det foreligger saksbehandlingsfeil som omfattes av tvistemålslovens §403 annet ledd jfr. §384 annet ledd, herunder bestemmelsen i annet ledd nr. 5 om feil i avgjørelsen som hindrer prøvelse av kjæremålet, jfr. Rt-1969-769.
Lagmannsretten er kommet til at det foreligger feil av en art som omfattes av §384 annet ledd og som lagmannsretten av eget tiltak skal ta hensyn til, jfr. Rt-1969-1407. I den foreliggende sak er det to saksøkte og i den utstrekning de pålegges saksomkostningsansvar kommer tvistemålslovens §178 til anvendelse. Så lenge det ikke er på det rene hvilket utfall saken mot Ragna Omland vil få og om hun blir ilagt omkostningsansvar, kan det ikke være riktig å pålegge Oftenes å betale erstatning for mer enn omkostninger som spesielt knytter seg til ham og en forholdsmessig del av omkostninger som gjelder begge de saksøkte. Det fremgår verken av rettens avgjørelse eller omkostningsoppgaven om omkostningene er fordelt på denne måten eller om Oftenes er ilagt ansvar for alle omkostninger som til nå er påløpt. Herredsrettens omkostningsavgjørelse må etter dette oppheves og hjemvises til fortsatt behandling for herredsretten, jfr. tvistemålslovens §403 annet ledd jfr. §386.
Av hensyn til den nye behandling ved herredsretten skal lagmannsretten tilføye følgende:
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at omkostningsspørsmålet reguleres av tvistemålsloven og ikke av skjønnslovens bestemmelser gjennom henvisningen i §66 første ledd. Etter sistnevnte bestemmelse gjelder reglene i skjønnslovens kapittel 1 «sjølve odelstaksten», og det synes lite tvilsomt at saksbehandlingen ved herredsretten for Oftenes' vedkommende ikke vedrører avgjørelser som hører under eiendommens verdsetting.
Lagmannsretten er videre enig i at saksomkostningsspørsmålet reguleres av tvistemålslovens §175 fjerde ledd. Denne bestemmelse gjelder for de tilfelle at begge parter nedlegger påstand om heving av saken, hvilket er tilfelle i den foreliggende sak. Loven gir anvisning på at retten skal treffe sin avgjørelse ved skjønn. I selve lovteksten er det ikke gitt retningslinjer for hvordan skjønnet skal utøves. Om det tilsvarende skjønn etter §175 tredje ledd heter det i de aktuelle lovforarbeider at det er naturlig å legge betydelig vekt på det resultat som ville ha fulgt av reglene i §172, §173, §174 dersom retten har en sikker formening om hva resultatet ville ha blitt om saken var tatt opp til doms. I kommentaren til §175 fjerde ledd vises til bemerkningene om tredje ledd med en tilføyelse om at retten på det stadium av saken det her er tale om, har mindre kjennskap til saken enn ved den situasjon som foreligger etter tredje ledd, og derfor gjennomgående i større utstrekning vil måtte bygge på rene rimelighetsbetraktninger. Det
Side:486
vises om dette til Ot.prp. nr. 49 1986-87 46-48.
Det er åpenbart at det er de her nevnte motivuttalelser herredsretten har lagt vekt på når omkostningsavgjørelsen er begrunnet med hva resultatet av et gjennomført søksmål overfor Oftenes ville ha blitt. Det er imidlertid på det rene at det ikke under noen omstendighet ville ha blitt noen realitetsavgjørelse for denne del av saken etter at Ragna Omland bestemte seg for å gjennomføre løsningen overfor Oftenes. I forhold til de synspunkter som er referert fra forarbeidene er det derfor mer relevant å spørre hva utfallet av saken ville ha vært med hensyn til saksomkostningene om den var endt uten dom og uten at partene var enige om at den skulle heves, m.a.o. hvordan bestemmelsene i §175 første og annet ledd ville ha blitt anvendt for dette tilfelle.
Slik situasjonen lå an ved saksanlegget måtte Runar Haddeland reise søksmål mot både Ragna Omland og Gunnar Oftenes idet det da ikke var på det rene hvem av dem som ville bli sittende med eiendommen. Straks dette spørsmål var klarlagt, begjærte Haddeland saken hevet i forhold til Oftenes. Etter tvistemålslovens §175 første ledd ville det da ikke være grunnlag for å tilkjenne erstatning til saksøkte, slik Oftenes' prinsipale påstand for lagmannsretten går ut på, jfr. Rt-1977-707.
Bestemmelsen i §175 annet ledd gir hjemmel for etter et diskresjonært skjønn å tilkjenne saksøkeren omkostningserstatning. Det er antatt at bestemmelsen bare er anvendelig når det etter de opplysninger som fremgår ved avsigelsen av hevningskjennelsen må anses helt på det rene at forpliktelsen har bestått, jfr. den avgjørelse i Rt-1977-707 som det er vist til foran. Overført til det foreliggende tilfelle måtte det kreves slik sikkerhet m.h.t. Runar Haddelands løsningsrett overfor Gunnar Oftenes hvis det hadde vært tale om en direkte anvendelse av §175 annet ledd. Herredsretten har begrunnet sin avgjørelse med at Oftenes' innsigelser om manglende oppfyllelse av kravene til odlingsjord neppe ville ha ført frem og viser til at en slik innsigelse ikke ble tatt til følge i den tilsvarende tvist mellom ham og Ragna Omland om den samme eiendom. Som det fremgår vil en tilsvarende betraktning etter omstendighetene kunne være relevant også om man ser hen til hva en saksomkostningsavgjørelse ville ha vært om saken var blitt hevet på annen måte enn ved at partene var enige om det.
Det er imidlertid den forskjell mellom tvistemålslovens §172 - som ville kommet til anvendelse dersom saken var kommet til realitetsavgjørelse og Oftenes hadde tapt saken fullstendig - og tvistemålslovens §175 annet ledd at etter §172 skal den tapende part ilegges saksomkostninger dersom retten ikke har vært i tvil om resultatet, mens det etter tvistemålslovens §175 annet ledd alltid skal foretas en skjønnsmessig vurdering av om saksomkostninger bør ilegges selv om det er klart at forpliktelsen har bestått og er bortfalt ved etterfølgende omstendigheter. Det må derfor vurderes både om grunnvilkårene for omkostningsansvar etter §175 annet ledd er til stede, og i tillegg om man etter en skjønnsmessig vurdering ville ilagt saksøkte saksomkostninger.
Kjæremålet har ført frem, men på et annet grunnlag enn de som har vært anført fra den kjærende parts side. Lagmannsrettens flertall, lagmann Christiansen og lagdommer Sæbø mener saken har frembudt
Side:487
slik tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd.
Lagdommer Rygg, som bortsett fra saksomkostningsavgjørelsen er enig i det foran anførte, er prinsipalt av den mening at herredsrettens omkostningsavgjørelse må oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen og skal for sin del bemerke:
Herredsretten har åpenbart lagt til grunn for sin avgjørelse at det ikke var reist innsigelser mot saksøkerens oppgitte omkostningsbeløp, kr. 4.200,-. Dette fremgår klart av det som sies om at «Advokat Bryge har ellers ikke hatt innvendinger til advokat Duesunds salæroppgave. Oppgaven legges derfor til grunn.»
Dette må bero på en ren glipp fra rettens side. Det var Oftenes omkostningskravet var rettet mot. Oftenes' prosessfullmektig var advokat Strømme, og advokat Strømme hadde reist innsigelse mot salæroppgaven (i prosesskrift av 17. juni 1989). Disse innsigelser synes retten helt å ha oversett, og som følge av det har retten heller ikke vurdert bestemmelsene i tvistemålslovens §178 annet ledd om fordeling av omkostningsansvar i et tilfelle som det foreliggende.
At herredsretten bare har tatt saksøkerens påstand til følge, også med hensyn til beløp, med slik begrunnelse som nevnt, ser jeg som en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse og hjemvisning. Når kjennelsen oppheves på dette grunnlag, bør etter min mening Oftenes tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken.
Ved den nye behandling på det lovgrunnlag det foran er redegjort for, bør det etter min mening også vurderes om det kan anses på det rene i denne sak at det på stevningstidspunktet besto en rettslig forpliktelse for Oftenes svarende til Haddelands påstand i stevningen. Det er etter min mening ikke klart at denne betingelse for å ilegge Oftenes saksomkostninger var til stede. Det forelå på dette tidspunkt en rettskraftig dom mot Oftenes i forhold til Ragna Omland, og det kan reises spørsmål om Oftenes da hadde rettslig adgang til å imøtekomme påstanden fra Haddeland.
Slutning:
Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og saken hjemvises til herredsretten til fortsatt behandling.
Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.