Rt-1937-158

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1937-03-19
Publisert:	Rt-1937-158
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 36/1 s.å.
Parter:	Peter Ystmark m.fl. (advokat O. Solnørdal) mot A/S Folla (advokat Valentin Voss og advokat T. Bendixen) og Spillum Dampsag og Høvleri (advokat G. Sjaastad).
Forfatter:	Grette, Motzfeldt, Bonnevie, Larssen, Broch, Blom, Rivertz
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863)

Dommer Grette: Om sakens sammenheng henviser jeg til fremstillingen i Inderøy herredsretts dom av 8. oktober 1934. Dommen blev avsagt med domsmenn. Ved dommen blev A/S Folla og Spillum Dampsag og Høvleri, P. Torkildsen & Co. eller nu deres avviklingsbo, som var saksøkt av Peter Ystmark m. fl., frifunnet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent. Dommen blev avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at saksøkernes påstand skulde tas til følge.

Peter Ystmark m.fl. har påanket dommen til Høiesterett. De har i ankeerklæringen fremholdt at herredsrettens dom er uriktig: 1) forsåvidt meddomsmennene har funnet at der ikke kan legges avgjørende vekt på de skrivelser som fremkom omkring 1800-tallet og som rettens formann har gjengitt i sitt votum, og forsåvidt meddomsmennene videre har ment at man ikke med nødvendighet må dra den slutning av dem som

Side:159

rettens formann har gjort; 2) fordi domsmennene har bedømt bevisene således, at det siden salget ikke har vært utøvet sådan bruk i Follafoss, at noen almindelig almenningsrett i Follafoss - d. v. s. i den samlede almenning - kunde ansees godtgjort å være til stede, så vel som at de har antatt at almenningen i de år som er gått siden kongens salg av dem til private har vært undergitt privat eiendomsrett uten noen innskrenkning ved almenningsbruk fra bygdefolkets side; 3) forsåvidt domsmennene har ment at en anerkjennelse av almenningsretten vilde betegne en oprivning av forhold som var festnet og tilvant gjennem en lang tids utvikling, og at det som følge herav skulde kreves noen annen bevisbyrde for almenningsrettens eksistens enn efter almindelige regler for sådant bevis.

De ankende parter, som har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt sådan påstand: «1. Saksøkerne Peter Ystmark, eier av gården Ystmark, gnr 23 bnr 1, Einar Bartnes, eier av gården Langnes, gnr 11 bnr 1, Peder 0. Tveraas, eier av gården Tveraas, gnr 20 bnr 1, K. J. Vaade, eier av gården Nordgård, gnr 1 bnr 5, alle i Malm herred, og Håkon Sprauten, eier av gården Sprova, gnr 38 bnr 1, Peter Lægran, eier av gården Hervik, gnr 132 bnr 1, Petrus Rennemo, eier av gården Rød, gnr 94 bnr 2, Sverre Rones, bruker av gården Rones, gnr 114 bnr 1. Disse 4 i Beitstad herred, kjennes berettiget til å utøve de almenningsrettigheter i «Follafoss eller Bedstad» almenning som ved kongeskjøte på denne almenning av 14. januar 1801 blev almuen forbeholdt, deriblandt rett til trevirke til gårdsfornødenheter overensstemmende med N.L. 3-12-6. 2. Undertegnede rettsfullmektig tilkjennes som benefisert sakfører for saksøkerne salær av statskassen. 3. A/S Folla og Spillum Dampsag og Høvleri, P. Torkildsen & Co., nu deres avviklingsbo, dømmes å betale statskassen dens utlegg i anledning av ankesaken og dens tap av rettssportler.»

A/S Folla har nedlagt påstand om stadfestelse av herredsrettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.

Spillum Dampsag og Høvleri, P. Torkildsen & Co., eller nu deres likvidasjonsbo, har nedlagt sådan påstand: «A. Prinsipalt: At herredsrettens dom stadfestes. B. Subsidiært: At de ankende parter fortrinsvis kjennes berettiget til å utøve sine almenningsrettigheter i den del av «Follafoss eller Bedstad» almenning som eies av A/S Folla. C. Prinsipalt og subsidiært: At de ankende parter tilpliktes å betale Spillum Dampsag og Høvleri, P. Torkildsen & Co.s likvidasjonsbo tilstrekkelige saksomkostninger for Høiesterett.»

For Høiesterett er det fremlagt et stort antall nye dokumenter, likesom det er foretatt en bevisoptagelse ved Inderøy herredsrett i august 1936. Av de nye dokumenter skal jeg her innskrenke mig til å nevne følgende: 1) utskrift av Beitstad formannskaps forhandlingsprotokoll forsåvidt angår møte av formenn og representanter den 17. august 1850. I dette møte blev bl.a. behandlet «Andragende fra 54 brugsberettigede i Follofos alminding om at Kommunalbestyrelsen vil varetage

Side:160

bygdens tarv med hensyn til denne alminding». I anledning av dette andragende blev følgende beslutning fattet: «Da det er Kommunalbestyrelsen bekjendt at Follefos alminding i længere tid har været brugt på en måde der præjudicerer almuens ret til almindingen, og at der i dette år er foretaget sådan hugst af almindingens nuværende eiere, at den om kort tid - måske et par år - vil være berøvet al skov, - hvilket vil foranledige at de der ere sæterberettigede ei kan benytte disse, når der ei findes skov, - ligesom de gårdmænd der hidtil har taget sin skov i almindingen vil lide et stort tab derved, så tillader man sig at henstille nærværende besværing til øvrigheden i den tanke at statsstyrelsen vil iagttage at de conditioner hvorpå almindingen engang i tiden blev solgt til Privatmand blev overholdt, og anholder man om at sådant må ske snarest mulig, thi dersom driften i almindingen fremdeles forceres som i dette år, er den snart uden nogen nytte for bygden.» Utskrift av denne beslutning blev gjennem fogden sendt amtmannen, som den 9. november 1850 svarte «at Sagen ei er Gjenstand for det Offentliges Mellemkomst, men må i tvilstilfælde afgjøres efter almindelig Landelov og Rettergang». 2) Utskrift av Beitstad formannskaps forhandlingsprotokoll forsåvidt angår møte 5. juni 1858. I dette møte blev utformet et svar på en forespørsel fra fogden «ang. almindingsskovene i distriktet, av hvem disse eies, og hvilke personer deri ere brugsberettigede m. m.....» I formannskapets svar blev det først gitt forskjellige oplysninger om i denna almenning, og de gårder som ansåes bruksberettiget i denne almenning blev opgitt. Derefter heter det: «Ligeledes forefindes en alminding til, nemlig Foldefos alminding, l.nr. 171 af skyld 1 spd., 4 ort og 6 sk. der eies af det samme interessentskab som eier Bratreit Smeltehytte. I denne alminding er også en del bønder brugsberettigede, men hvor mange og hvilke kan formandskabet ikke indlade sig på, da skoven der i de senere år skal være temmelig hårdt medtaget af eierne, der har bevirket at bruget der for en del ..... er sløyfet.»

En del av de øvrige nye oplysninger kommer jeg til å nevne i det følgende i den utstrekning jeg finner de har særlig interesse.

I det spørsmål som jeg må anse som hovedspørsmålet i saken, nemlig om de ankende parter har almenningsrett for sine gårder til hugst til gårdsbehov i Follafoss almenning med Færgelia, er jeg kommet til samme resultat som herredsretten, og jeg kan også i de vesentlige punkter slutte mig til den begrunnelse som herredsrettens flertall har gitt. Jeg finner imidlertid å burde redegjøre noe mere inngående for mitt syn på spørsmålet.

Før jeg går inn på de sider av saken som efter min mening må komme i forgrunnen ved bedømmelsen av det spørsmål som her foreligger, skal jeg nevne at det fra de ankende parters side bl.a. er fremholdt at seterbruk i en almenningsstrekning bare er et enkelt utslag av en almenningsrett som også omfatter

Side:161

hugst til gårdsbehov, og at en anerkjennelse av almenningsrett for en gård til seter i de strekninger det gjelder i denne sak derfor må være avgjørende for å anta at gården også har hugstrett i almenningen. Jeg kan ikke anta at det efter de oplysninger som foreligger om bruksutøvelsen fra gårdene i Beitstad finnes grunnlag for å løse spørsmålet om hugstrett for de ankende parter ut fra en slik betraktning. Jeg skal i så henseende gjøre opmerksom på at flere gårder som fra gammel tid har hatt sine setrer i Follafoss har hugstrett til gårdsbehov i Kvernaa almenning. Og jeg nevner også at det efter den opfatning som de ankende parter selv har fremholdt om utstrekningen av det «bygdelag» de mener har hugstrett i Follafoss, er adskillige gårder (i Solberg sogn) som efter deres mening ikke har hugstrett, skjønt disse gårder har hatt sine setrer i Follafoss og ikke er anerkjent som hugstberettiget i Kvernaa.

Jeg går dermed over til spørsmålet om den faktiske bruksutøvelse i Follafoss almenning forsåvidt hugst til gårdsbehov angår. Mitt syn på det oplysningsstoff som her foreligger faller sammen med det som herredsrettens flertall har gitt uttrykk for. Om bedømmelsen av oplysningene fra tiden før og omkring almenningssalget skal jeg først nevne at det efter min mening fremstiller sig som i og for sig lite sannsynlig at det på den tid er foregått noen bruksutøvelse i Follafosstrakten i form av hugst til gårdsbehov. For de aller fleste av gårdene i Beitstad måtte det falle temmelig tungvint å åvirke i Follafoss, og efter hvad der fremgår av matrikkelen av 1723 gjelder det dessuten om et overveiende antall av gårdene i de grender som ligger almenningen nærmest, at de hadde tilstrekkelig heimskog, likesom ingen gård var helt skogløs. Jeg kan heller ikke se at det i det dokumentstoff som er fremlagt finnes noen oplysning om at det virkelig har vært hugget i Follafoss til gårdsbehov i den tid det her er tale om. Jeg kan i så henseende ikke legge noen vekt på bemerkningen i foged Hønnes designasjon av 1756 om at bøndene hugger i bygdealmenningene «hvad loven dennem bevilger» - en bemerkning som fogden helt i sin almindelighet gjør om de almenninger han omtaler - og heller ikke på forbeholdet i kongeskjøtet av 1801, et forbehold som var rent formularmessig avfattet og blev brukt ved alle de almenningssalg som foregikk på disse tider. Noen oplysning om virkelig bruksutøvelse kan efter min mening heller ikke hentes fra almenningskjøperen proprietær Müllers henvendelse til Rentekammeret av 1802 eller fra den erklæring som foged Borchsenius avgav i den anledning. Det som var foranledningen til Müllers henvendelse var at fogden også efter almenningssalget hadde utstedt bevillinger på setrer i Follafoss. Müller fremholdt i den anledning at han var «ene bøxelrådig over almindingen», og når han i forbindelse dermed gjorde en bemerkning om at det også måtte være ham det tilkom «at gjøre udvisning ..... når almuen behøver skov af almindingen til gårdsfornødenhet», kan jeg ikke heri se annet eller mere

Side:162

enn at Müller har villet presisere at fogden heller ikke hadde noe med å gi bevilling til hugst. Müllers bemerkning forteller intet om at det var drevet hugst i Follafoss fra bøndenes side, og det samme gjelder uttalelsen fra foged Borehsenius i hans brev av 28. mai 1802 om «må den hvorpå almuen har exerceret de nævnte rettigheder» - en uttalelse som helt i sin almindelighet omhandler de rettigheter som var forbeholdt almuen, og som, såvidt jeg kan se, ikke bare tar sikte på Follafoss, men på alle almenninger i fogderiet.

Jeg har heller ikke kunnet finne at oplysningene fra tiden efter almenningssalget gir tilstrekkelig grunnlag for å bedømme spørsmålet om den faktiske bruksutøvelse på noen annen måte enn herredsrettens flertall har gjort. Hvad særlig de oplysninger angår som er nye for Høiesterett, føier disse efter mitt syn ikke nye trekk av vesentlig betydning inn i billedet av bygdefolkets forhold til Follafoss, når det gjelder hugst til gårdsbehov. Efter min mening vilde det således være for dristig å se kommunestyrebeslutningen av 17. august 1850 som noe pålitelig vidnesbyrd om virkelig bruksutøvelse, særlig fordi det ser ut til at det iallfall først og fremst var hensynet til seterdriften som hadde bragt de »54 brugsberettigede» til å henvende sig til kommunestyret. Og uttalelsen om Follafoss almenning i det svar formannskapet gav den 5. juni 1858 på fogdens forespørsel om «almindingsskovene i distriktet, af hvem disse eies og hvilke personer deri ere brugsberettigede», er holdt i så svevende ordelag at den nærmest synes likefrem å bekrefte riktigheten av den opfatning at Follafoss, i motsetning til Kvernaa, ikke har vært gjenstand for noen regulær bruksutøvelse fra bygden forsåvidt hugst til gårdsbehov angår.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på enkelthetene i det bevisstoff som foreligger. Slik som jeg vurderer hele dette stoff, kan jeg ved avgjørelsen av saken ikke legge noe annet til grunn enn at det fra så lang tid tilbake som oplysningene rekker ikke har foregått noen virkelig bruksutøvelse i Follafoss i form av hugst til gårdsbehov. Jeg skal videre fremheve at denne faktiske tilstand er noe som både bøndene og de forskjellige private almenningseiere nu i lange tider har innrettet sig efter. Særskilt om almenningseierne skal jeg bemerke at det ganske visst ikke foreligger noen positiv oplysning om hvilken opfatning disse i første halvdel av det 19de århundre hadde av almenningens rettsforhold for hugstens vedkommende. Men fra slutten av 1850-årene ligger forholdet i så henseende klart i dagen, og jeg fremhever spesielt at almenningseierne eftersom årene gikk måtte få en stadig forsterket grunn til å gå ut fra som noe der overhodet ikke var gjenstand for tvil at bøndene i Beitstad - kanskje bortsett fra et par opsittere - ingen hugstrett hadde i Follafoss. Efter almenningsmøtet i 1859 tok bøndene riktignok, efter hvad der fremgår av de oplysninger som er nye for Høiesterett, det første skritt til gjennem et tingsvidne å skaffe bevis for at de hadde rett til «hugst og

Side:163

tømmersavning» i Follafoss. Men efter det som er oplyst må en gå ut fra at intet tingsvidne blev holdt, likesom det er på det rene at bøndene ikke møtte frem til det utsatte almenningsmøte og at det - i motsetning til hvad tilfelle var i Kvernaa - ikke kom noe almenningsstyre i stand. Det kan efter mitt skjønn ikke dras i tvil at almenningseieren må ha opfattet dette slik at bøndene hadde latt sin aksjon falle, og det er derfor heller ingen grunn til å tvile på at det salg av almenningen som foregikk i 1861 hvilte på en forutsetning om at bøndene ingen hugstrett hadde. De nye eiere fikk også den mest autoritative bekreftelse på den opfatning at bøndene ikke hadde noen almenningsrett til skoghugst, først ved almenningskommisjonens innstilling av 1866 og derefter ved høiesterettsdommen av 1868 om Nordsjø almenning (Ugeblad for Lovkyndighed VIII side 477). Dette var situasjonen da Follafoss i 1869 blev solgt til advokat Homan og da Nicolay Martens i 1876 blev bestyrer av almenningen. Efter det som er oplyst må jeg videre gå ut fra at det - bortsett fra hvad der blev gjort gjeldende fra gården Granhus om en hugstrett bygget på særlig adkomst - ikke blev reist noen opposisjon mot de foranstaltninger som Martens traff for å forhindre enhver skoghugst fra bøndenes side. Jeg nevner enn videre at det i 1880-årene blev reist spørsmål fra centraladministrasjonen om tvungen utskiftning av bl.a. Follafoss almenning i henhold til skogloven av 1863. Den korrespondanse som i den anledning utspant sig mellem de forskjellige myndigheter og med almenningseieren (fremlagt som nytt for Høiesterett) endte med at Indredepartementet i skrivelse av 9. september 1886 erklærte sig enig med skogdirektøren i at skoglovens forutsetninger for utskiftning av privatalmenninger ikke var til stede for Follafoss almennings vedkommende. Av almenningens historie i tiden efter 1880-årene nevner jeg at strekningen Færgelia i 1900 blev solgt til Spillum Dampsag og Høvleri, og at resten av almenningen (den største del) i 1901 blev solgt til A/S Folla. I 1908 blev det avsagt høiesterettsdom i den sak som almenningseieren i 1900 hadde reist mot en av opsitterne på Granhus, og det blev under voteringen i Høiesterett ( Rt-1908-595 flg.) bl.a. under henvisning til dommen av 1868 om Nordsjø almenning, gitt utvetydig uttrykk for den opfatning at bygdefolket ikke kunde antas å ha noen almenningsrett til hugst i Follafoss. Vel 10 år efterat denne høiesterettsdom var avsagt, i 1919, blev aksjemajoriteten i A/S Folla solgt til Nordtrøndelag fylke. Hvad verdien av skogen blev ansatt til ved denne overdragelse, er det ikke full enighet om mellem partene, men jeg må anse det på det rene at man iallfall regnet med et beløp på flere hundre tusen kroner. Jeg nevner i denne sammenheng at det også er adskillig meningsforskjell mellem partene om hvad skogverdien med rimelighet kan ansettes til idag. Jeg finner ingen grunn til å gå nærmere inn på dette, men innskrenker mig til å gjøre opmerksom på at skogen i Follafoss, efter hvad jeg fra prosedyren må anse

Side:164

på det rene, vil være helt eller iallfall praktisk talt uten verdi for almenningseieren dersom hugstrett til gårdsbehov blir anerkjent for de grender i det gamle Beitstad herred som de ankende parters gårder hører til.

Det som idag fremtrer som det faktiske forhold i Follafoss og Færgelia er at eierne rår over skogen uten at det foregår noen bruksutøvelse fra bygden i form av hugst til gårdsbehov. Efter det jeg har nevnt om disse strekningers spesielle historie fra lang tid tilbake - jeg fremhever her ikke minst den manglende bruksutøvelse fra bygdens side - er det min opfatning at denne bestående tilstand har krav på å anerkjennes som hvilende på et rettslig grunnlag. Nu å foreta en oprivning i disse forhold som har festnet sig på en sådan måte og gjennem et så langt tidsrum som det her gjelder, vilde efter min mening være stridende mot en bærende grunnsetning i almenningsretten, således som denne grunnsetning også er kommet til uttrykk i en lang rekke høiesterettsdommer fra eldre og nyere tid.

Jeg kommer på dette grunnlag til det resultat at de ankende parters påstand om almenningsrett til hugst til gårdsbehov ikke kan tas til følge, og det blir efter dette unødvendig for mig å drøfte de spørsmål om frihevd og mothevd som har vært reist under saken.

Med hensyn til spørsmålet om de ankende parter må anerkjennes som berettiget til å utøve andre almenningsrettigheter enn hugstrett til gårdsbehov, er jeg kommet til et annet resultat enn herredsretten. Jeg skal først behandle påstanden om almenningsrett til setring i Follafoss med Færgelia. Som utgangspunkt mener jeg det her uten videre kan fastslåes at Follafoss var statsalmenning i tiden før salget i 1801, og at seterbruken i disse strekninger var almenningsbruk. Det er fra A/S Folla's og Spillumbrukets side erkjent at de gårder som hadde seter i Follafoss før almenningssalget fremdeles har seterrett, men det hevdes at om denne seterrett noensinne har vært almenningsrett, så er den iallfall efter almenningssalget gått over til å bli bruksrett av rent privatrettslig karakter. Jeg kan ikke finne at denne opfatning har tilstrekkelig støtte i de oplysninger som foreligger fra tiden efter almenningssalget. Jeg nevner også at domstolene i en sak fra nyere tid om setring i Follafoss likefrem har bygget sin avgjørelse på at de gamle se trer i Follafoss er almenningssetrer, se de for Høiesterett fremlagte utskrifter av underrettsdom av 18. februar 1915 og overretten av 19. mars 1917 i sak: A/S Folla mot Oluf Tekseth. I denne forbindelse bemerker jeg for øvrig at også flere andre rettsavgjørelser om bruksrettsspørsmål vedkommende Follafoss bygger på eller gir ut rykk for den opfatning at Follafoss fremdeles er almenning (privatalmenning), se således høiesterettsdommen av 1908 i Granhussaken - en opfatning som det efter min mening vanskelig kunde finnes noe grunnlag for dersom seterrettighetene i disse trakter hadde

Side:165

tapt sin karakter av almenningssetrer. Jeg kan efter dette ikke finne annet enn at de seterrettigheter som bestod før almenningssalget fremdeles må ansees som almenningsrettigheter. Jeg innskyter her at jeg ikke har noen grunn til å uttale noe om den rettslige karakter av de seterrettigheter som tilligger utenbygds gårder.

Allerede av det jeg her har nevnt følger det at en del av de gårder hvis eiere er parter i denne sak må bli å anerkjenne som almenningsberettiget til seter. Dette gjelder for det første gårdene Langnes, Tverås, Sprova og Rones, som alle hadde seter i Follafoss før almenningssalget. Og det gjelder videre eiendommen Nordgård, gnr 1 bnr 5. Det er oplyst at denne eiendom er utskilt fra gnr 1 bnr 1 Vada i det 19de århundre, og det er på det rene at Vada hadde seter i Follafoss før almenningssalget. Om gården Hervik er det oplyst at opsitteren fikk seterbevilling av fogden et halvt års tid efterat kongeskjøtet på almenningen var utstedt. Jeg finner det ikke tvilsomt at også denne gård må anerkjennes som almenningsberettiget til seter. Når det er på det rene at gården tok op seter kort tid efter almenningssalget og i henhold til bygselseddel fra fogden, som fremdeles optrådte overfor bygdefolket som den der var rette vedkommende, mener jeg at denne seteren under enhver omstendighet må sidestilles med de øvrige gamle setrer.

For seterspørsmålets vedkommende står da tilbake å avgjøre om også gårdene Ystmark og Rød har almenningsrett til seter. Efter det som er oplyst kan det visstnok ikke fastslåes at disse gårdene hadde seter i Follafoss på almenningssalgets tid, likesom jeg også nevner at de ikke er omtalt i eldre fortegnelser over setrer i almenningen. Derimot er det på det rene at disse gårdene under matrikkelrevisjonen i henhold til loven av 1863 blev opført med seterrett i almenningen (om Ystmark heter det «Antages ret til sæter i Follefos») og om Rød «Ret til sæter Fagerlien i Follafos almenning». Det er videre oplyst at Ystmark i 1876 gikk med på å løse bygselseddel hos almenningseieren og betale årlig avgift, mens det overhodet ikke foreligger noe om at Rød på den tid drev seterbruk i Follafoss. Når det gjelder spørsmålet om rett til almenningsseter for disse gårdene, skal jeg bemerke at det efter min mening ikke vilde stemme med de oplysninger som fra gammel tid foreligger om bruksutøvelsen fra gårdene i Beitstad, om manvilde anta at alle jordbruk i herredet nu har en rett til å ta op seter i Follafoss. Jeg antar at man for å være i overensstemmelse med en fra gammel tid festnet rettsopfatning i denne bygden er henvist til å gå ut fra at det her må gjelde en begrensning, en begrensning som imidlertid ikke ligger i at retten til setring i almenningen tilligger visse grender, men deri at visse bestemte gårder utover hele herredet (og bruk som blir utskilt fra disse gårdene) har seterrett. At denne begrensning til bestemte gårder hadde endelig festnet sig på den tid da almenningssalget fant sted, gir oplysningene efter min

Side:166

mening imidlertid ikke noe sikkert grunnlag for å gå ut fra. Jeg finner det tvert imot rimeligt å anta at også setrer som er optatt efter almenningssalget er tatt op som allmenningssetrer i full overensstemmelse med rettsopfatningen i bygden. Ut fra dette syn er jeg blitt stående ved å anta at almenningsrett til seter må anerkjennes også for gårdene Ystmark og Rød. Jeg tilføier at den seterrett som her anerkjennes for de ankende parter selvsagt også omfatter rett til trevirke til seterbehov.

Hvad angår spørsmålet om rett til de bruksutøvelser som er nevnt i de ankende parters påstand utenom skoghugst og seterbruk, skal jeg bemerke at de ankende parters advokat her for Høiesterett har uttalt at han ikke for sine parter fremsetter noen påstand om rett til å opta engesletter i almenningen, og at den formelle påstand som er nedlagt er å forstå overensstemmende hermed. Av andre bruksutøvelser er under prosedyren omtalt fiske og jakt, men det stoff som er fremlagt til belysning av denne side av saken er meget sparsom. Jeg finner det imidlertid klart at dette oplysningsstoff ikke gir støtte for noe annet resultat enn at de ankende parters påstand må tas til følge, et resultat som også faller sammen med hvad domstolene har antatt om fiskerett i almenningen for gården Vada - se de for Høiesterett fremlagte utskrifter av underrettsdom av 23. februar 1914 og overrettsdom av 22. mai 1916 i sak: A/S Folla mot Karl Johansen Vada. Hvad spesielt fisket angår, finner jeg grunn til å fremheve at dommen i nærværende sak ikke avgjør annet enn spørsmålet om de ankende parters almenningsrett til å fiske. Hvorvidt fiskerett tilkommer andre enn seterberettigede, om det i så fall er folk fra hele Beitstad (det gamle Beitstad herred) som kan fiske, om det i tilfelle også er folk fra andre bygder som har rett til å fiske, er alt sammen spørsmål som ligger utenfor saken. Videre bemerker jeg at den almenningsrett til fiske som anerkjennes for de ankende parter selvsagt i tilfelle må stå tilbake i den utstrekning det måtte bestå eksklusive særrettigheter til fiske i større eller mindre deler av almenningens vann og vassdrag.

Som eier av Færgelia har Spillum Dampsag og Høvleri subsidiært gjort gjeldende at de bruksberettigede må, holde sig til A/S Follas del av den gamle Follafoss almenning, og at Færgelia må være fri for almenningsbruk så lenge A/S Follas strekninger avgir tilstrekkelig til å dekke de bruksberettigedes behov. Jeg antar at den subsidiære påstand som Spillumbruket overensstemmende hermed har nedlagt ikke kan tas til følge. Jeg kan ikke finne at en deling av almenningen under sådanne forhold som det her er tale om kan tillegges betydning for de almenningsberettigedes ad gang til bruksutøvelse.

Mitt samlede resultat blir efter dette at de ankende parter ikke kan anerkjennes som almenningsberettiget til hugst til gårdsbehov i Follafoss med Færgelia, mens deres påstand for øvrig blir å ta til følge.

Jeg antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for sådan

Side:167

Dømsslutning:

Peter Ystmark som eier av gården Ystmark, gnr 23 bnr 1, Einar Bartnes som eier .av gården Langnes gnr 11 bnr 1, Peder O. Tverås som eier av gården Tverås, gnr 20 bnr 1, K. J. Vande som eier av gården Nordgård, gnr 1 bnr 5, Håkon Sprauten som eier av gården Sprova, gnr 38 bnr 1, Peter Lægran som eier av gården Hervik, gnr 132 bnr 1, Petrus Rennemo som eier av gården Rød, gnr 94 bnr 2 og Sverre Rones som bruker av gården Rones, gnr 114 bnr 1 i Malm og Beitstad herreder, kjennes ikke almenningsberettiget til hugst til gårdsbehov i Follafoss almenning med Færgelia, men for øvrig berettiget til å utøve de almenningsrettigheter som ved kongeskjøte på denne almenning av 14. januar 1801 blev almuen forbeholdt. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvøkat O. Solnørdal, fastsettes til kr. 12.000.

Dommer Motzfeldt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bonnevie: Likeså.

Dommer Larssen: Likeså. Jeg har funnet det meget tvilsomt hvorvidt gårdene Ystmark og Rød bør kjennes almenningsberettiget til seterbruk i Follafoss. Efter uklarheten i de foreliggende oplysninger finner jeg dog ikke å burde opta dissens fra førstvoterendes resultat i så henseende.

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer lagmann Blom og dommer Rivertz: Likeså.

Av herredsrettens dom:

- - - Den i påstanden omhandlede «Follefoss eller Bedstads» almenning blev ved auksjon avholdt 26. mars 1799 solgt til høistbydende proprietær Christen Johan Müller for 8155 rdl. Kongeskjøtet blev utstedt den 14. januar 1801. Almenningen som har gnr 25, bnr 1 i Malm. blev i den efterfølgende tid solgt gjentatte ganger. Den eies nu av saksøkte nr. 1 A/S Folla. Aksjemajoriteten i dette selskap eies av Nord-Trøndelag fylke.

I 1900 fraskiltes ved skylddeling den nordligste del av almenningen og fikk bnr 2 og navnet «Fergelia». Denne eiendom solgtes ved skjøte tinglyst 19. mars 1917 til saksøkte nr. 2, Spillum Dampsag og Høvleri, P. Torkildsen & Co., som nu er under avvikling. - - -

Som begrunnelse for sin ovenfor gjengitte påstand har saksøkerne anført, at Follafoss almenning har «tilligget» det bygdelag - eller de grender - deres gårder hører til i uminnelige tider på en sådan måte som forutsatt i N.L. 3-12-6, og at bygdelaget - eller grendene - i almenningen har utøvet alle de bruksrettigheter som omfattes av almenningsretten og som de stedlige forhold gav høve til - deriblandt hugst til gårdenes husbehov - fra så langt tilbake som bygden har eksistert og iallfall til omkring midten av 1800-tallet. Hugsten blev da stanset almenningseieren, som urettmessig hevdet et bygdefolket ingen

Side:168

almenningsrett hadde, men at det bare eksisterte visse til de enkelte gårder knyttede og ved særlig privatretts hjemmel som kontrakt, hevd og alders tids bruk erhvervede særretter.

Den kommisjon som ved kongelig resolusjon av 6. juni 1861 og 30. april 1864 blev nedsatt for å undersøke og ordne forholdene vedkommende statsalmenningene i Nord-Trøndelag fylke, fastslo i sin innberetning av 30. november 1866 som resultat av undersøkelsene, at det innen dette fylke overhodet ikke eksisterte noen almenningsrettigheter i lovbokens forstand, men bare særrettigheter for enkelte gårder og grender, bygget på privatrettslig adkomst, ikke på N.L. 3-12. Kommisjonen anerkjente ikke andre rettigheter enn de som ansåes godtgjort efter bevisreglene for alders tids bruk eller hevd. - - -

Denne rettstilstand, som kommisjonen hadde ment å ha konstatert og slått fast, blev lagt til grunn for statens forvaltning av statsalmenningene. De almenningsstyrer som var i virksomhet fratrådte, og statens forstvesen overtok helt ut forvaltningen. Staten betraktet de fleste statsalmenninger i fylket som ubeheftede med almenningsrettigheter av noen art.

Statens standpunkt blev naturlig nok også tatt av de private almenningseiere som forvaltet sine almenninger ut fra den samme rettsopfatning. - - -

Den er forlatt av Høiesterett. Således antok Høiesterett i Rt-1914-629 at bøndenes bruksrett i Volhaugen statsalmenning i Stjør- og Verdal sorenskriveri var en almenningsrett som berodde på lovbokens regler, og ved en dom i Rt-1929-817 antokes det samme for Kvernå almenning i Beitstad i Inderøy sorenskriveri.

Saksøkerne fremhever at den stans i bygdefolkets bruksutøvelse som almenningseieren på det foran angitte grunnlag og under de forannevnte forhold tvang igjennem, ikke kan bringe almenningsrettighetene til ophør, fordi disse som fastsatt i lovboken er av den rettslige natur at de ikke kan falle bort ved ikke-bruk. Saksøkerne henviser videre til kongeskjøtet av 14. januar 1801 som uttrykkelig forbeholder bygdefolket «herefter som hittil» den rett til setring, slått, fiske og hugst som N.L. 3-12 hjemler dem «i almindelighet».

De saksøkte har på sin side bestemt benektet at det fra gårdene i Malm og Beitstad noengang er utøvet almenningsrettigheter i Follafoss almenning med Fergelia. Da lovbokens regler bare beskytter den faktiske bruk som fra bygdefolkets side på lovbokens tid hadde funnet sted fra alders tid, så har almenningen aldri i Lovbokens forstand «tillagt» det bygdelag eller de grender, som saksøkernes gårder måtte ansees for à høre til. - - - De saksøkte anser det efter de foreliggende oplysninger på det rene, at det på den tid kongeskjøtet blev utstedt, altså i 1801 og i den forutgående tid, ikke fant noen bruksutøvelse sted i almenningen. - - -

Også for tiden efter eiendomsovergangen bestrider de saksøkte, at det har funnet sted i noen bruksutøvelse fra bygdefolkets side. Den hugst som til sine tider kan være utøvet, har bare vært en temmelig tilfeldig snikhugst, i strid med den av alle parter, også av bygdefolket selv anerkjente rettsopfatning.

De saksøkte fremhever, at kjøperen i 1801 ikke bare trodde, men også var berettiget til å gå ut fra at det ikke hvilte noen

Side:169

almenningsrettigheter på den kjøpte almenningsatrekning. Denne opfatning har også alle de senere erhververe hatt, og berettigelsen av denne opfatning fikk de bestyrket ved at den deltes ikke bare av det offentlige, men også av bygdefolket og stadfestedes av domstolene.

I 130 har har de private eiere i den mest velbegrunnede gode tro forvaltet og brukt sin eiendom på en måte som helt har utelukket en almindelig almenningsbruk, også hugst til husbehov fra bygdefolkets side. Skulde derfor saksøkerne mot formodning ansees for å ha bevist faktisk almenningsbruk i heromhandlede strekninger, må disse derfor nu ansees som hevdet fri for ytterligere bruk enn den som nu anerkjennes. En endring i denne rettstilstand vil betegne en oprivning av de gjennem en lang utvikling festnede og nu tilvante forhold.

A/S Folla har videre subsidiært gjort gjeldende, at såfremt noen gårder eller grender efter rettens mening hadde godtgjort bruk i Fergelia, kunde ved dommen denne rett ikke bli anerkjent i det nuværende Follafoss, uten at retten fant det bevist at disse gårder eller grender faktisk hadde utøvet sin rett også i Follafoss. Follafoss og Fergelia måtte nemlig nu betraktes og behandles som to helt adskilte almenninger.

Spillumbruket har på sin side subsidiært hevdet, at den rett som bygdefolket eventuelt måtte bli tilkjent i så vel Follafoss som Fergelia prinsipalt måtte utøves i det nuværende Follafoss og først kunde tillates utøvet i Fergelia, forsåvidt Follafoss erkjentes ikke å strekke til.

- - - Rettens formann, sorenskriver Asbjørn Lindboe, bemerket:

«Follafoss eller Bedstadens almenning» blev bortauksjonert i henhold til kondisjoner som i punkt 3 bestemmer: «Almindingen bortsælges med al den ret Hans Majestæt hidtil har havt over samme og uden al forbeholdenhed af Reluition, dog forbeholdes Almuen herefter som hidtil, den Ret til Sæter, Fjeldeslætter, Fiskerie, Brændeved, Gjærdesfang og fornøden Huustømmer med videre Rettighed, som Loven hjemler dem i Almindelighed, uden at de af Kjøberen deri paa nogen Mande maa fornærmes.» - - -

Jeg finner det i det hele lite tvilsomt, at da almenningen gikk over til privateiendom i 1799 øvet bygdefolket i henhold til N.L. 3-12 en bruk i den som var anerkjent av alle vedkommende: de lokale myndigheter, Riksstyret i Kjøbenhavn og kjøperen selv. Bruken må antas stort sett å ha omfattet alle de bruksformer som omfattes av almenningsretten, og som de stedlige forhold har gjort naturlige, og således må den antas å være utøvet også i den forutgående tid. Det er liten grunn til å tvile på, at således har den vært utøvet fra de aller eldste tider.

- - - Idet jeg derefter skal gå over til å behandle bruksutøvelsen i det efter salget liggende tidsrum, er det grunn til først å bemerke, at det ut fra almindelige rettsbetraktninger og innholdet av kjøperens hjemmelsdokumenter ikke kan antas at det stedfunne salg har kunnet medføre noen endring av rettsforholdet mellem almenningseieren og rettighetshaverne, således at almenningsrettighetene alene på grunn av salget har endret karakter eller innhold.

Det vil efter dette være nødvendig for de saksøkte, om de skal kunne forhindre at saksøkernes påstand tas til følge, å godtgjøre at bygdefolkets tidligere rett på en for gårdenes fremtidige eiere og brukere rettsgyldig og bindende måte, nu endelig og for alle tider er falt bort. - - -

De her kort refererte beviser synes å godtgjøre at bygdefolket til

Side:170

å begynne med efter almenningers salg utøvet sine rettigheter i det vesentlige på samme måte som i det forut liggende tidsrum. Bruken har øiensynlig efterhånden møtt motstand fra eierens side. Denne motstand må antas å henge sammen med den rettsopfatning som fikk fotfeste i midten av 1800-tallet, og som gikk ut på at det i Nord-Trøndelag ikke eksisterte almenningsrettigheter, en rettsopfatning som på grunn av almenningskommisjonens innberetninger av 1865 og 1866 blev bestemmende for statens forvaltning av de ikke solgte statsalmenninger. Det er umulig på grunnlag av det foreliggende materiale nøiaktig å fastslå utviklingens gang. Resultatet synes å være at hugst til gårdenes husbehov stanset i 1860-70. I vidneførselen omtales en hugst i 1871. Det er i 1866 at eieren kunngjør sin advarsel mot hugst uten tillatelse. Det må ansees på det rene, at det lykkedes eieren helt å stanse hugsten fra bygdefolkets side. Denne rettighet kan ikke antas å være utøvet i de siste 70-75 år.

De andre bruksutøvelser synes helt til den siste tid å være utøvet i adskillig større utstrekning enn hugstretten. Det er tydelig at almenningseieren også her har søkt å fremtvinge visse innskrenkninger, men hvilke disse var og i hvilken utstrekning det lykkedes almenningseieren å tvinge sin vilje i så måte igjennein, må sies å være lite avklarnet. Hvad fisket i Fergelia angår så synes det overhodet ikke på noen måter å være søkt hindret i den seneste tid.

Jeg finner ingen grunn til å tvile på at bygdefolket, i den tid rettighetene blev utøvet, handlet ut fra den opfatning at de utøvet sine i loven hjemlede og gjennem alders tids bruk festnede rettigheter, og at bruken stanset gjennem tvang fra almenningseiernes side. Det har sikkert også spillet en rolle at bøndene på grunn av den herskende rettsopfatning tvilte på å få sine rettigheter anerkjent av domstolene. Men hele denne tid, inntil idag, har tradisjonen om bygdefolkets rettigheter vært levende i bygdene.

Jeg skal derefter gå over til å drøfte spørsmålet om denne utvikling som jeg på grunnlag av de foreliggende oplysninger har søkt å skissere, har frigjort Follafoss for de rettigheter i henhold til N.L. 3-12, som jeg mener var til stede da almenningen gikk over til privat eie i 1799.

De saksøkte har i denne forbindelse gjort gjeldende, at det ved Granhusdommen i 1908 ( Rt-1908-595) blev skapt en rettssedvane som må ansees bindende for landets domstoler. Efter høiestorettsdommen om Kvernå almenning ( Rt-1929-817) må det imidlertid ansees for fastslått at så ikke er tilfellet. - - -

Som foran anført mener de saksøkte å ha hevdet Follafoss fri for enhver almenningsbruk. - - -

Jeg må anse det tidligere tvilsomme spørsmål om almenningsrett overhodet kan falle bort ved frihevd, avgjort ved høiesterettsdom referert i Rt-1928-295 dithen, at norsk rett gir adgang til det. Det synes imidlertid å fremgå av almindelige rettsbetraktninger at de gjeldende regler for frihevdsinstituttet ikke er direkte anvendbare, når det som her gjelder frihevd for disse rettigheter hjemlet i loven og hvorover den enkelte rettigbetshaver antas å ha en så begrenset rådighet, at han savner disposisjonsrett over senere rettighetshaveres rett. Det synes her å måtte kreves en gjennem et lengere tidsrum og i god tro utøvet bruk, som likefrem utelukker bygdefolkets utøvelse av almennirigsrettigheten. Den nevnte dom av 1928 synes også å gi direkte uttrykk for dette.

Side:171

Det samme er tilfellet med tidligere høiesterettsdommer som kommer inn på dette spørsmål. Jeg finner grunn til særlig å nevne ekstraordinær assessor Motzfeldt og assessor Rolls vota i høiesterettsdom referert i Rt-1897-17. Disse to med tilslutning av en tredje voterende synes likefrem å legge reglene for alders tids bruk til grunn for spørsmålets løsning. De øvrige 4 voterende avgjorde saken på et annet grunnlag, idet de uttalte sin tvil om almenningsrettigheter overhodet kunde være gjenstand for frihevd.

Den ikke-bruk fra bygdefolkets side, som de saksøkte i nærværende sak påberoper sig, må ansees fremtvunget i strid med den tilstand som forelå i 1799 da almenningen skiftet eier, hvilken tilstand kjøperne ved selve hjemmelsdokumentet uttrykkelig blev tilpliktet å tåle, og som han også gav uttrykk for at han aktet å oprettholde. Det synes derfor å klebe en mangel ved de saksøktes besiddelsesgrunnlag, som må være nok til å hindre et rettserhverv ved hevd.

I alle fall antar jeg at det under de her foreliggende omstendigheter er grunn til å forlange en langvarigere besiddelsestid enn den som her foreligger, samt til å stille strenge krav til besiddelsens faktiske utelukkelse av almenningsrettighetene.

Det reiser i nærværende tilfelle sig en begrunnet tvil om almenningseierens besiddelse i tilstrekkelig grad har utelukket bygdefolkets utøvelse av almenningsrettighetene. - - -

Det er også tvilsomt om de saksøkte og deres formenn i bruken gjennom hevdstiden kan ansees for å ha hatt en objektivt begrunnet god tro om, at ingen almenningsrettigheter med rette kunde utøves. Jeg skal i denne forbindelse peke på, at forbeholdet i auksjonskondisjoner og skjøte stiller samtlige de her nevnte utslag av almenningsretten på like fot. Tilværet av en eller flere av dem, likesom troen på eller mistanken derom synes å være egnet til å skape en formodning om at også de andre eksisterer og er beskyttet ved hjemmelsdokumentene. Om enn den i det forrige århundre herskende rettsopfatning og på dette grunnlag falne rettsavgjørelser må erkjennes å være egnet til å skape en formodning hos almenningseierne om at de med rette kunde kreve at bygdefolket holdt op med sin bruk, må på den annen side hjemmelsdokumentene, selv, bygdefolkets opposisjon, den delvise utøvelse av rettighetene og de senere rettsavgjørelser ansees for å ha virket i motsatt retning, som egnet til hos eierne å reise spørsmålet om deres standpunkts rettmessighet.

Jeg finner at det i det hele kleber så store mangler ved de saksøktes besiddelse, at de i saken omhandlede almenningsrettigheter ikke kan ansees falt bort. Dette må antas å gjelde samtlige de utslag av almenningsretten som omfattes av skjøtet og auksjeaskondisjonene.

Jeg voterer efter det foran anførte for at saksøkernes påstand tas til følge, men da jeg vet at mitt syn ikke deles av rettens flertall, går jeg ikke inn på spørsmålet om den skal kunne godtas for samtlige eller bare for enkelte av dem. Jeg finner imidlertid grunn til å bemerke, at jeg betrakter Fellafoss og Fergelia som én almenning, uten hensyn til den opdeling som fant sted ved skylddelingen av 1900. - - -

Meddomruerne, bonde Magnus Lodgård og bonde Gunnar Ree, hadde ikke kunnet tilegne sig den opfatning at det efter de i saken foreliggende oplysninger kunde ansees bevist, at Follafoss med Fergelia hadde vært undergitt noen almindelig almenningsbruk fra de grender som saksøkernes gårder lå i. Dertil var oplysningene både for tidsrummet før og efter auksjonen i 1799 altfor sparsomme. For tidsrummet før auksjonen forelå intet annet som tydet på en slik bruk enn foged Hønnes designasjon av 24. november 1756. For tiden efter auksjonen forelå bare noen få vidneprov om hugst omkring midten av 1800-tallet, en hugst som ser ut til å ha vært altfor tilfeldig og sporadisk til å kunne godtas som et tydelig utslag av en almindelig almenningsrett.

Side:172

Dette syn støttes også av bygdefolkets optreden. Hadde de virkelig vært sig bevisst å ha utøvet en bruk som blev tatt fra dem, vilde de sikkert reagert sterkere, og deres passivitet så vel efter møtet den 26. april 1859 som senere synes å bekrefte deres erkjennelse av ikke å ha utøvet noen bruk som hadde krav på beskyttelse. Anførslene i matrikkelkommisjonen av 1864-65 er hvad retten til skoghugst angår gitt en så svak og ubestemt form, at de ikke kan sies å gi noen støtte for den påståtte rett. Det samme kan sies om de utøvede seterrettigheter. Da disse så vel som slåtterettigheter blev utøvet også av utenbygdsboende, kan de ikke tas som utslag av almindelig almenningsrett for saksøkernes grender. Gårder innenfor saksøkernes grendeområde hadde jo også setrer i Kvernå.

De to domsmenn fant heller ikke å kunne legge avgjørende vekt på de skrivelser som fremkom omkring 1800-tallet, og som rettens formann har gjengitt i sitt votum, likesom man ikke med nødvendighet måtte dra den slutning av dem som av rettens formann gjort. Efter det som forelå måtte domsmennene gå ut fra, at det siden salget ikke var utøvet sådan bruk i Follafoss, at noen almindelig almenningsrett kunde ansees godtgjort å være til stede. Follafoss hadde således i ca. 135 år vært undergitt privat eiendomsrett uten noen innskrenkning ved almenningsbruk fra bygdefolkets side. Da en anerkjennelse av almenningsretten vilde betegne en oprivning av forhold som var festnet og tilvant gjennem en lang tids utvikling, fant de at det måtte kreves et sterkt og utvilsomt bevis for almenningsrettens eksistens. Dette syn gjorde det fra saksøkerne førte bevis enn mere utilstrekkelig.

Efter det resultat de to domsmenn var kommet til var det unødvendig for dom å ta standpunkt til spørsmålet om frihevd. - - -