Rt-1952-209

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-02-23
Publisert:	Rt-1952-209
Stikkord:	Farskapssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 24/1952
Parter:	A (høyesterettsadvokat C.A. Stang) mot B (høyesterettsadvokat Andreas Støylen).
Forfatter:	Bahr, Wold, Kruse-Jensen, Holmboe, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Uektebarnloven (1915) §13

Dommer Bahr. Setesdal herredsrett avsa 26. april 1947 dom med slik domslutning.

Side:210

«A vert pålagd tilskotsskyldnad, men friteken for å vera far, til barnet C som B fødde den 8. januar 1945.

Sakskostnad vert ikkje pålagd nokon av dei.»

Rettens formann dissenterte og stemte for at A skulle frifinnes både for farskap og bidragsplikt.

A påanket dommen til Agder lagmannsrett, som den 7. juni 1950 avsa dom med slik domsslutning:

«Setesdal herredsretts dom av 26. april 1947 stadfestes.

Hver part bærer sine saksomkostninger også for lagmannsretten.»

Også lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet et mindretall bestående av de 3 fagdommere kom til samme resultat som herredsrettens formann.

A har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han hevder at lagmannsrettens dom er uriktig som stridende mot den rettspraksis som har dannet seg på grunnlag av de vitenskapelige resultater som nå foreligger med hensyn til bestemmelsen av blodtypene og arvegangen, og at han burde ha vært frifunnet også for bidragsplikt. Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«A kjennes ikke å være far eller bidragspliktig til det av B den 8. januar 1945 fødte pikebarn C.

B dømmes til å betale saksomkostninger til A for Høyesterett.»

Ankemotparten B har ved sin oppnevnte prosessfullmektig høyesterettsadvokat Andreas Støylen nedlagt slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom av 7. juni 1950 stadfestes.

2. A tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostningene, som om saken ikke var benefisert.

3. Honorar til høyesterettsadvokat Andreas Støylen, som oppnevnt sakfører, fastsettes av Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av de underordnede retters domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall og kan i alt vesentlig tiltre dets begrunnelse. De blodtypeundersøkelser som er foretatt i saken, har gitt som resultat at A's farskap er uforenelig med AB-systemet. Utelukkelseskonklusjonen går inn under en av de grupper som frembyr den sterkeste grad av sikkerhet (klasse 2 i tabellen av 31. mars 1941). Og selv om de foreliggende bevis ellers i det vesentlige går i annen retning, foreligger det dog etter mitt skjønn ikke slike eksepsjonelle omstendigheter at resultatet av blodtypeundersøkelsene kan set tes til side. Etter den foreliggende rettspraksis finner jeg - på samme måte som lagmannsrettens mindretall - at A må frifinnes også for bidragsplikt. Jeg henviser til Høyesteretts avgjørelser referert i Rt-1949-873, Rt-1950-315 og Rt-1950-595.

Det kan - som fremholdt i lagmannsrettens dom - synes mindre rimelig at bidragsplikt ikke blir i dømt i et tilfelle som dette, hvor det har bestått et forhold mellom barnemoren og den utlagte far, og de har hatt samleie på den sannsynlige besvangringstid, og hvor det bortsett fra blodtypeundersøkelsene ikke foreligger

Side:211

noe bevis for at barnemoren på den tid har hatt samleie med noen annen. Jeg ser imidlertid saken slik at etter utfallet av blodtypeundersøkelsene må det være en annen enn A som er far til barnet, og at barnemoren således må ha fortiet at hun har hatt samleie med en annen i det kritiske tidsrom. Som det fremgår av de underordnede retters domsgrunner, foreligger det i saken også andre omstendigheter som gir grunn til å dra barnemorens sannferdighet i tvil.

Jeg antar etter omstendighetene at sakskostnader ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

A kjennes ikke å være far eller bidragspliktig til det av B den 8. januar 1945 fødte pikebarn C.

Sakskostnader tilkjennes ikke.

Dommer Wold: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, idet jeg er enig i at det i denne sak ikke foreligger slike særegne omstendigheter som kan føre til tilsidesettelse av blodtypeundersøkelsenes resultat. Det er for meg avgjørende at Høyesterett ved en i en rekke dommer fastslått rettspraksis har lagt til grunn at det ikke skal pålegges bidragsplikt i henhold til §13 annet ledd i lov nr. 3 av 10. april 1915 i de tilfelle hvor blodtypeundersøkelsenes utfall er avgjørende for utelukkelse av farskap. Denne praksis føler jeg meg bundet av. Den stemmer imidlertid ikke godt overens med ordlyden av bestemmelsen i §13 annet ledd som sier at bidragsplikt skal pålegges den oppgitte far, «saafremt retten anser det bevist, at han har hat samleie med moren til saadan tid, at han efter naturens orden kan være barnets far». Det fremgår av lovens forarbeider at bestemmelsen fikk denne ordlyd nettopp fordi man ville oppnå at det, når det gjaldt bidragsplikten, ikke skulle være adgang til å gjøre gjeldende at samleiet ikke hadde vært befruktende. Det skulle være nok til bidragsplikt at den oppgitte far hadde hatt samleie med barnemoren til sådan tid som etter opplysningene i saken måtte ansees for den antagelige besvangringstid. Rettspraksis har imidlertid ikke fulgt denne forståelse av loven, idet det i mange tilfelle utvilsomt vil føre til støtende resultater om bidragsplikt ble pålagt, hvor det må ansees umulig at den oppgitte far kan være barnets virkelige (biologiske) far. Dette gjelder således ved impotentia generandi. Jfr. Rt-1921-406. På den annen side er det like klart at det gis tilfelle hvor det kan virke like urimelig, at bidragsplikt ikke pålegges, når det er helt på det rene at samleie har funnet sted til den sannsynlige besvangringstid, men hvor farskap etter de sakkyndiges oppfatning ikke er forenelig med blodtypeprøvenes resultat. Særlig gjelder dette hvor partene har stått i fast forhold til hverandre. Et sådant tilfelle foreligger i nærværende sak hvor det etter min mening ikke er noen rimelig løsning at bidragsplikt like pålegges. Bidragsplikten har bare økonomiske ikke familierettslige

Side:212

virkninger. Jeg ser derfor domsmennenes standpunkt i herreds- og lagmannsretten som en reaksjon mot - under de forhold som foreligger i denne sak - å følge den rettspraksis som har utviklet seg, en rettspraksis som hverken er i god overensstemmelse med forarbeidene eller lovens ord. Den rettstilstand som rettspraksis har innført kan imidlertid nå etter min mening bare endres ved ny lov, og det må derfor bli lovgivernes sak i tilfelle å overveie disse spørsmål på ny, dersom bidragsplikt opprettholdes ved lovens revisjon. Jeg henviser til Barnevernkomitéens Innst. II av november 1951.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Holmboe: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, idet jeg ser saken i det vesentlige på samme måte som dommer Wold.

Justitiarius Stang: Jeg er enig med dommer Holmboe.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver G. A. Løvland med domsmenn Hallvard Lidi og Jon Løyland):

B er født xx.xx.1926 på garden Y i Z der faren er bonde. Ho bur no heime hjå foreldri, men hev tidlegare frå og til vore ute som hushjelp.

Den 8. januar 1945 fekk B eit barn som hev fenge namnet C.

Som far til dette barnet gav mori upp A. A er født xx.xx.1917 og er bonde på Æ i Z, men hev under krigen periodevis vore burte på anleggsarbeid.

Millom gardane Æ og Y er det berre umlag 1 km veglengde. - - -

I saki er det på det reine at partane frå 1942 eller 1943 og framyver tidt hev havt samlege. Del hev nemnt at det vel kan vera ein 15-20 gonger i alt.

Av utsegnene frå båe partar gjeng det og fram at dei hadde vanleg fullført samlege påskelaurdag 1944, som fall på den 8. april. Saksøkjaren segjer at han var i Kristiansand frå påske til fyrst i juli og difor ikkje hadde samlege med saksøkte att fyrr i slutten av juli eller fyrstningi av august.

Frå 8. april 1944 til 8. januar 1945 vert det ein svangerskapstermin på 275 dagar. Saksøkte hev upplyst at siste menstruasjon før fødselen slutta den 6. april. Etter fødselsmeldingi var barnet 50 cm langt og vog umlag 3000 g. Jordmori hev som 2. vitne upplyst at ho dryfta med distriktslækjaren, som og var tilstades, um barnet kunde reknast for fullbore og dei vart samde um at ein fekk gå ut frå at so var tilfelle. Barnet var iallfall ikkje yvertidig, legg vitnet til.

Saksøkjaren hev gjort påstand på å verta frifunnen både for farskap og tilskotsplikt og grunngjev dette soleis:

1. Saksøkte fortalde han ikkje at ho var med barn, men nekta heilt til slutt.

2. Han meiner at ho kan ha hatt kynsleg umgjenge med andre i 1944.

3. Resultatet av blodtypegranskingi.

Side:213

Til 1. Saksøkte svarer til dette at ho tykte det var «flaut» å fortelje saksøkjaren at ho var med barn, men trur ikkje et ho beint fram hev nekta for det.

Til 2. I fyrste rettsmøte under sakfyrebuingi 24. mai 1945 sa saksøkte at ho aldri hadde havt samlege med andre enn saksøkjaren. I rettsmøte 25. oktober 1945 sa D som vitne, at han hadde havt ei samlege med saksøkte i juli 1944. Saksøkte vedgjekk då at dette var rett og sa at når ho ikkje hadde upplyst um dette tidlegare var det avdi ho «var so redd». Under hovudfyrehavingi hev D som 3. vitne upplyst at han i 1944 hadde samlege med saksøkte i juli og eit til kort tid etter den fyrste. Han segjer at han ikkje hadde samlege med henne tidlegare det året og at han frå påske og 2-3 månader framyver var burte på anleggaarbeid i Lillesand. Um dette siste hev 8. vitne, E, upplyst at D's upphald i Lillesand var frå fyrstningi av mai og ut den månaden.

Saksøkte hev no uttala i retten at ho hadde samlege med D 2 vendur i juli-august 1944. Båe tvo segjer at dei hadde samlege fleire vendur i tidi fyrr 1944.

I fødselsmeldingi er saksøkjaren uppførd som barnefar. Jordmori uttala som 2. vitne at saksøkte og nemnde D på ein slik måte at vitnet sa: «Då kan det likesogodt vera han.» Men saksøkte sa, at det kunde ikkje vera D og denne vart ikkje førd upp. Vitnet hugsar ikkje denne samtalen so godt at retten vågar å legge serleg vikt på utsegni.

Saksøkjaren hev freista å prova, at det er andre og som saksøkte hev havt samlege med, men retten hev ikkje funne provi sterke nok i so måte.

Til 3. Del fyrste blodprøver av partane og barnet vart tekne 9. juni 1945 og granska av professor dr. med. Waaler som i fråsegn frå 13. juni 1945 konkluderar med at A's farskap ikkje kan semjast med AB-systemet (tabellen nr. 2). A hadde typer O M N, B O M og barnet A1 M N.

Dom 27. oktober 1945 vart det og teke blodprøve av D og i fråsegn frå 15. november 1945 uttala professor Waaler at D hev typer A1 M og at hans farskap ikkje kan semjast med M N-systemet. I et tilleggsfråsegn frå same dagen legg likevel professoren til at blodprøva frå barnet ikkje var i heilt god stand ved granskingi med umsyn til M N-systemet so han tol til, at det vert teke el ny prøve. Det vart deretter 25. november 1945 teke prøvor frå mori og barnet og den 23. november av A. Den 27. november sende professor Waaler ei samla ny fråsegn um sine funn og konklusjoner. Det synte seg no at barnet etter den nye blodprøva fekk typene A1 M og det er då ikkje noko i vegen for at D kan vera faren. Resultatet for A's vedkomande er det same som tidlegare.

Etter uppmoding i brev dagsett 9. april 1946 frå verja for saksøkte og tilskotsfuten i Z tok retten 2. mai 1946 avgjerd um kontrollprøve. Det vart tekne nye blodprøver av partane og barnet og desse vart granska av dr. Otto Hartmann som i fråsegn frå 22. mai 1946 segjar at han hjå A hev funne blodtypene O M N, hjå mori O M og hjå barnet A1 M. A's farskap er i strid med O A B-systemet. Dr. Hartmann kom soleis til same resultatet som professor Waaler.

Ein skal tilslutt nemna at saksøkjaren hev fenge høve til å gjera eld på utsegne si, men ikkje saksøkte.

Side:214

Fleirtalet innan retten - dei tvo domsmennene - ser soleis på saki at saksøkjaren hev havt sovori samlege med saksøkte, at han etter naturens orden kan vera far til barnet og del finn det ikkje prova eller truleg at mori hev havt sovori samlege med nokon annan. Dei finn i so måte å måtte leggja utsegni frå saksøkte til grunn. Med umsyn til blodtypegranskingi syner del til rundskriv frå Justisdepartementet dagsett 31. mars 1941 der det er sagt at undtak frå arveprinsippi ikkje er heilt utenkjelege. Del vågar difor ikkje å lata resultati av granskingi verta avgjerande for utfallet. Dei er derimot klår yver at resultatet av granskingi verta avgjerande for utfallet. Del er derimot klår yver at resultatet av blodprøva er eit sterkt indisium til bate for saksøkjaren, soleis at det er god grunn til å verta i tvil um at denne er far til barnet.

Etter dette må resultatet verta, at saksøkjaren ikkje vert dømd til å vera far til barnet, men berre vert pålagd tilskotsskyldnad.

Mindretallet - sorenskriveren - er komen til at saksøkjaren må frifinnast både for farskap og tilskotsskyldnad.

Etter det som tidlegare er nemnd må ein segja at blodtypene her er granska på ein sjeldan umhugsam måte, og resultatet gjeng inn under klasse 2 i tabellen frå 1941 og høyrer soleis til del som byd fram minst tvil.

Hertil kjem so, at saksøkte hev havt samlege med 3. vitne D fleire gonger fyrr 1944 og 2 gonger i juli 1944 og at del båe hev brigda sine utsegner etterkvart. Desse umstende gjer det endå meir vanskeleg å ikkje godta resultatet av blodtypegranskingi heilt ut. Mori hev ikkje stelt seg soleis at ein kan lita på at ho ikkje hev havt samlege med andre i den tidi det her er spursmål um.

Fleirtalet sitt resultat vert dom. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Ole Bærøe, sorenskriver Einar Christensen og byskriver T. Hansteen med domsmenn Alfred Johannessen, Håkon Andersen, Sigurd Gitmark og Olav S. Moy):

- - -

Rettens flertall - de fire domsmenn er kommet til samme resultat som flertallet i herredsretten og vil spesielt fremholde:

Den ankende part A, som er vel 8 år eldre enn B, har stått i forhold til henne gjennom flere år - fra en tid noe etter hennes konfirmasjon - med jevnlig samleie så ofte det var anledning til det. Begge parter er enige om at de hadde samleie i hans hjem om kvelden påskeaften - 8. april - 1944. Barnet som ble født xx.xx.1945 synes å være en ganske naturlig følge av dette samleie, etter en helt normal svangerskapstermin på 275 dager. Jordmoren har vitnet at når det i fødselsmeldingen er svart ja på spørsmålet om barnet var fullbåret, er det sikkert skjedd etter konferanse med distriktslæge Marum, som også var til stede ved nedkomsten. B har konsekvent fastholdt at ingen annen enn A kan være far til barnet, og flertallet har ikke funnet grunn til å dra hennes gode tro i tvil. Det bør ikke legges vekt på at hun for retten opprinnelig fortiet å ha hatt samleie med 3. vitne D. Det er intet som tyder på at hun har hatt samleie med D i tiden mellom 1942 og juli 1944. Når det under ankeforhandlingen er kommet frem at B var på dans på X påskedag 1944 og at D

Side:215

også var på X, må det merkes at de ikke hadde følge hverken til eller fra X, og det er intet som tyder på at de hadde noe med hverandre å gjøre på denne turen. De var tvert om sammen med andre piker og gutter hver for seg. Det er overhodet intet godtgjort i retning av at B i det kritiske tidsrom har hatt kjønnslig forbindelse med andre enn den ankende part (blodprøve skal omhandles senere). At hun har søkt å holde svangerskapet hemmelig og heller ikke har villet erkjenne det overfor A er forklarlig i betraktning av hennes ungdom og vanskelige stilling. A er heller ikke en mann som hun naturlig kunne søke støtte hos i denne situasjon i betraktning av hans løse kjønnsmoral, som bl.a. er kommet til uttrykk ved at han i retten uttalte: «Er det ei gjente då so tek me ho, veit du» - under omtale av ungdommens sammenkomster lørdagskveldene. A selv synes opprinnelig ikke å ha vært i tvil om at han var barnets far, og har bl.a. etter nedkomsten forhørt seg om B ville gifte seg med ham. Først da hun nå forståelig nok avslår dette, har han søkt grunner for at han hverken kan kjennes å være far eller bidragspliktig til barnet.

Det eneste som etter flertallets mening kan vekke tvil om hvorvidt den oppgitte far er barnets far, er det overraskende utfall av blodtypeundersøkelsene i saken. Flertallet er - etter den under ankeforhandling og domskonferanse foretatte gjennomgåelse av betydningen av blodtypebestemmelser og arvegang således som det er kommet frem i Justisdepartementets rundskriv av 31. mars 1941 og i de i flere dommer siterte uttalelser fra sakkyndige - klar over at grunnlaget for å utelukke A som barnefar etter AB-systemet tilhører den gruppe som frembyr minst tvil i så henseende. Flertallet ser utfallet av blodtypebestemmelsene som en omstendighet der tross de øvrige opplysninger i saken gjør det tvilsomt om A er far til B's barn, slik at han etter loven ikke kan kjennes å være far til barnet.

På den annen side mener flertallet at A etter barnelovens §13, 2. ledd, må kjennes bidragspliktig til barnet, idet man finner å måtte legge særlig vekt på at utfallet av blodtypeundersøkelser fremdeles ikke tør påståes å gi absolutt garanti. Flertallet forstår også rettspraksis slik at det fortsatt må vises forsiktighet med hensyn til å tillegge utfallet av blodtypebestemmelsen absolutt og avgjørende vekt når det på den annen side foreligger andre, uavhengige og selvstendige grunner for å anta at det allikevel kan foreligge farskap, og at man i så fall etter loven må kjenne vedkommende bidragspliktig. Se således den dom som er inntatt i Rt-1949-1019, jfr. også dom i Rt-1939-672, hvor utfallet av blodtypeundersøkelsen ikke er tillagt avgjørende vekt i en nedstamningssak. I nærværende sak har den utlagte barnefar hatt samleie med barnemoren 8. april 1944, og svangerskapstiden i forbindelse med barnets utviklingsgrad ved fødselen synes klart å utpeke ham som barnefar. Da man ikke tør tillegge blodtypeundersøkelsens resultat absolutt sikker het, finner flertallet at det må legges avgjørende vekt på at den ankende part har hatt samleie med barnemoren til sådan tid at han etter naturens orden - tross blodundersøkelsen - kan være far til barnet, og da etter loven blir å kjenne bidragspliktig. Flertallet voterer derfor for stadfestelse av herredsrettens dom. Flertallet vil også nevne at det i det

Side:216

foreliggende tilfelle - etter den ankende parts flerårige forhold til baremoren og samleie med henne 8. april 1944 og den helt normale svangerskapstermin regnet fra dette samleie - må fremstille seg som et for alminnelig rettsfølelse meget støtende resultat om han ikke engang skulle kjennes bidragspliktig til barnet til den pike, som han gjennom et lengere tidsrom ansvarsløst har stått i forhold til og for hvis ulykke han moralsk sett er den absolutt ansvarlige.

Lagmannsrettens mindretall - de tre fagdommere - er kommet til samme resultat som herredsrettens form ann. Mindretallet er i det vesentlige enig i flertallets bevisvurdering, unntatt i spørsmålet om hvilken vekt man må tillegge utfallet av blodtypeundersøkelsene i saken. De undersøkelser som er foretatt i nærværende sak er meget grundige, og er fortsatt etter at barnet hadde fylt 1 år. To innbyrdes uavhengige undersøkelser har gitt til resultat at A's farskap er uforenelig med AB-systemet i en av de konstellasjonsgrupper som ifølge tabellen i Justisdepartementets rundskriv av 31. mars 1941 frembyr den sterkeste grad av sikkerhet mot feiltagelser. Det er intet som tyder på at det kan foreligge noen feil med hensyn til bestemmelsen av blodtypene hos partene og barnet. Det er heller ikke grunnlag for å anta at det her skulle foreligge et av de ytterst sjeldne og nærmest kun tenkelige tilfelle av avvikelser fra den normale arvegang, jfr. hva der er uttalt av dr. P. H. Andresen ifølge Rt-1949-873 på side 876-877 om sikkerheten for arvegangens riktighet. Mindretallet forstår rettspraksis - spesielt på grunnlag av den i Rt-1949-873 ff. inntatte høyesterettsdom - slik at det i tilfelle av utelukkelsesgrunner av en så sterk grad som i nærværende sak, ikke kan antas å foreligge farskap med mindre det på den annen side kan vises til ganske eksepsjonelle grunner - uavhengige av blodtypeundersøkelsen - som taler mot det resultat denne undersøkelse har ført til. Det som for øvrig foreligger i nærværende sak synes ikke å gi tilstrekkelig sterkt grunnlag som nevnt for å sette utfallet av blodtypeundersøkelsene til side. Under disse omstendigheter mener mindretallet etter rettspraksis å måtte legge avgjørende vekt på at A's farskap er funnet uforenelig med AB-systemet, tabellen nr. 2, med den følge at han tross sitt samleie med barnemoren 8. april 1944 etter naturens orden allikevel ikke kan være far til barnet. A kan da ikke kjennes å være barnets far, og etter den på grunnlag av rettspraksis herskende forståelse av §13 annet ledd i barnelov nr. 3 av 10. april 1915 vil han heller ikke kunne kjennes å være bidragspliktig. Det tør måtte innrømmes at et slikt resultat kan synes lite tilfredsstillende i et tilfelle som det foreliggende, av grunner som av rettens flertall nevnt sammenholdt med at det dog blir tilbake en om enn ytterst svak mulighet for at den utlagte allikevel er barnets far. Resultatet synes imidlertid å være en nødvendig konsekvens av gjeldende rettspraksis i saker hvor blodtypeundersøkelsens utfall blir bestemmende i retning av utelukkelse av farskapet.

Etter utfallet av stemmegivningen i lagmannsretten blir flertallets votum og herredsrettens dom således å stadfeste.