Rt-1968-843

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-08-31
Publisert:	Rt-1968-843
Stikkord:	Lov av 19
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 98/1968.
Parter:	Øyvind Ulltang (høyesterettsadvokat Njaal Sæveraas) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokat Hans M. Michelsen).
Forfatter:	Hiorthøy, Anker, Stensrud, Stabel, Mindretall: justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109, Militære Straffelov (1902) §35, LOV-1953-07-17, §5

Dommer Hiorthøy: Øyvind Ulltang, Indre Arna, søkte ved brev av 25. februar og 14. mars 1967 om å bli fritatt for militærtjeneste og overført til sivil tjeneste. Som hovedgrunn anførte

Side:844

han i sin søknad at han ikke uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning kunne tjenestgjøre i et militærapparat som var integrert i NATO. Søknaden ble 15. september 1967 avslått av Justisdepartementet, som antok at et slikt tidsbestemt, situasjonsbetinget standpunkt til militærtjenesten ikke var fritakingsgrunn etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Etter at departementets avgjørelse var forkynt for Ulltang, som samtidig var gjort kjent med reglene i lovens §5, erklærte han på henvendelse fra Krigskommisariat Vestland at departementets avgjørelse ikke hadde «innverknad på mitt handlingsimperativ: Motarbeiding av den imperialistiske politikken Norge fører. Eg nektar å utføra mi «militære tenesteplikt».» Politimesteren i Hordaland reiste deretter ved stevning av 30. november 1967 på vegne av staten søksmål mot Ulltang ved Nordhordland herredsrett med påstand om at vilkårene for fritaking for militærtjeneste etter lovens §1 ikke var til stede. Herredsretten - sorenskriveren - tok påstanden til følge ved dom av 15. januar 1968, som har denne domsslutning:

«Vilkårene for fritaking av Øyvind Ulltang for militærtjeneste etter §1 i lov av 19/3 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede.»

Øyvind Ulltang påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten - som ved anledningen var satt med fire domsmenn - stadfestet ved dom av 4. mai 1968 herredsrettens dom. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Øyvind Ulltang har erklært anke mot lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«Vilkårene for fritakelse for militærtjeneste etter §1 i lov av 19.3 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er til stede for Øyvind Ulltangs vedkommende.»

Staten v/regjeringsadvokaten har tatt til gjenmæle i ankesaken og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet.

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Bergen byrett 6. august 1968 med avhør av den ankende part, Øyvind Ulltang, samt ett vitne. Det er videre fremlagt en del annet nytt skriftlig bevismateriale, bl.a. en uttalelse fra professor dr. philos. Knut Erik Tranøy i brev av 19. august 1968. Partene har i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg det samme bevis som for de tidligere retter.

Saken står i samme stilling for Høyesterett som for herredsrett og lagmannsrett. Den ankende part henviste i sin forklaring under bevisopptaket til sin søknad om fritakelse i brev av 25. februar og 14. mars 1967, og erklærte samtidig at hans oppfatning var riktig gjengitt i herredsrettens og lagmannsrettens dommer. Han henholdt seg derfor til det som var kommet til uttrykk på denne måte, idet dette fremdeles dekket hans oppfatning. Hva han for øvrig fremholdt for byretten til nærmere utdypning av sitt standpunkt, kan jeg ikke finne inneholder noe nytt av

Side:845

betydning for avgjørelsen av saken. Det samme gjelder det nye dokumentbevis som er fremlagt.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og henviser til dens begrunnelse, som jeg i alt vesentlig kan tiltre.

Det er fra statens side ikke nedlagt påstand om saksomkostninger, og jeg antar at saksomkostninger etter omstendighetene heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Anker: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Stensrud og Stabel: Likeså.

Justitiarius Terje Wold: Jeg er kommet til et annet resultat.

Lagmannsretten har funnet at det «synes noe uklart hvorvidt herredsretten har ment at Ulltangs standpunkt og hans begrunnelse for sitt standpunkt ikke bunner i en alvorlig overbevisning i og for seg», men har ikke funnet dette avgjørende, og har derfor heller ikke selv tatt standpunkt til om «alvorlig overbevisning» foreligger hos Ulltang. Etter lagmannsrettens syn er det nemlig ikke grunnlag for å frita ham for militærtjeneste i henhold til de vilkår loven krever oppfylt, selv om det forutsettes at slik tjeneste kommer i strid med hans egen alvorlige overbevisning og «hans standpunkt derfor ikke er bestemt av hans politiske tilknytning i seg selv». - Jeg er uenig i denne forståelse av loven.

Etter loven om fritaking for militærtjeneste av 19. mars 1965 §1 er det eneste vilkår for fritaking at «en vernepliktig ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning».

Det er på det rene at denne bestemmelse må forstås på samme måte som den tidligere lov av 1925 (lov av 10. juli 1925 §35 femte ledd). I forarbeidene til denne lov heter det at atskillig taler for å åpne adgang til sivilt arbeid i stedet for militærtjeneste for «alle dem, som ut fra en åpenbart alvorlig og personlig overbevisning - den være religiøs, politisk eller av annen art - finner å måtte vegre seg for å gjøre militærtjeneste av enhver art». Helt fra 1925 har således lovordningen hos oss vært at også alvorlig politisk overbevisning kan frita for militærtjeneste. Slik har også loven vært praktisert. Jeg viser til Høyesteretts dom i Rt-1950-917, hvor en vernepliktig ble fritatt som hadde gitt følgende begrunnelse for sin overbevisning:

«- - - Tiltalte mener at med den forsvarspolitikk og den utenrikspolitikk som vårt land nå fører, motarbeider vårt land fredens sak.

Ved å delta i militærøvelser, således som forholdene nå er, mener tiltalte at han direkte vil yte sin bistand til opparbeidelse

Side:846

av krigsfare og til motarbeidelse av den fredssak som han mener at man nå med alle midler må være med på å fremme.»

Retten fant at denne begrunnelse i og for seg kunne virke lite overbevisende, men da det ikke var grunn til å tvile på at det dreide seg om en alvorlig overbevisning hos den vernepliktige selv, ble han fritatt for militærtjeneste.

Det heter i førstvoterendes votum bl.a.: «På den annen side kan det - både etter lovens tekst og dens forarbeider - ikke være tvilsomt at også en overbevisning bygget på politisk oppfatning er straffrihetsgrunn, når der først foreligger en «alvorlig overbevisning». Jeg vil tilføye at en overbevisning begrunnet på denne måte visstnok i alminnelighet ikke vil være så uavhengig av tid og ytre omstendigheter som f.eks. en overbevisning bygget på religiøs oppfatning.»

Jeg er enig i denne lovforståelse. Men på grunn av sakens prinsipielle betydning finner jeg det riktig å gå noe inn på den lovutvikling som har funnet sted på dette område siden dommen av 1950.

I 1953 tok man opp «spørsmålet om revisjon av nå gjeldende lovbestemmelser om personer som av samvittighetsgrunner eller annen alvorlig overbevisning nekter å utføre militærtjeneste». I sin tilråding av 3. mai 1955 uttalte det nedsatte utvalg at den da gjeldende lov (loven av 1925) «så vel etter sin utforming som etter sitt innhold gir anledning til fritaking i større utstrekning enn forholdene gjør berettiget», og foreslo en begrensning i adgangen til fritaking «ved at det stilles visse krav til overbevisningens innhold og motiv som ikke er kommet til uttrykk i den nå gjeldende lov og som rettsavgjørelser og administrativ praksis derfor heller ikke har kunnet sette som vilkår for fritaking». Utvalgets tilråding ledet til Ot.prp. nr. 21 (1958), hvor fritakingsbestemmelsen fikk følgende formulering:

«Vernepliktig som ikke under noe forhold kan bære våpen mot andre uten å komme i konflikt med sin samvittighet, fritas etter søknad for militærtjeneste - - -.»

Hadde denne bestemmelse blitt vedtatt, ville Ulltang klart ikke kunnet fritas. Imidlertid ble Ot.prp. nr. 21 (1958) trukket tilbake, og i stedet kom Ot.prp. nr. 42 (1962-63) til lov om fritaking for militærtjeneste av samvittighetsgrunner, hvor fritakingsbestemmelsen lød slik:

«Vernepliktig som ikke under noe forhold kan gjøre militærtjeneste uten å komme i konflikt med sin samvittighet på grunn av det militære forsvars våpenbruk, fritas - - -.»

Også med denne formulering ville Ulltang klart ikke kunne fritas. Imidlertid ble heller ikke bestemmelsen i denne form godtatt av Stortinget. Man gikk tilbake til vilkåret «alvorlig overbevisning» i den gamle lov av 1925.

Det følger av dette etter min mening at det eneste spørsmål som skal og må avgjøres i en militærnektersak, er om det er «grunn til å gå ut fra at en vernepliktig ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige

Side:847

overbevisning». Når loven nevner militærtjeneste, er det tjenstgjøring i norske militære styrker det siktes til, jfr. Rt-1965-565 på side 566. Det sier seg selv at det er ytterst vanskelig å avgjøre om en vernepliktigs militærnektelse er diktert av hans alvorlige overbevisning. Særlig vanskelig er det fordi loven ikke inneholder noen kvalifikasjoner med hensyn til den overbevisning som er relevant. Overbevisningen kan være religiøs, politisk eller av annen art. Retten er i alminnelighet henvist til å bygge på den begrunnelse den vernepliktige selv gir og det inntrykk retten får av ham.

Det heter i lagmannsrettens dom:

«Det bestrides fra statens side ikke at en politisk oppfatning i prinsippet kan være grunnlag for en alvorlig overbevisning i lovens forstand, og staten utelukker, slik lagmannsretten har oppfattet det, heller ikke at Ulltangs standpunkt kan være begrunnet i en alvorlig overbevisning.»

Det samme syn har staten opprettholdt for Høyesterett. Jeg finner da, selv om dette bevisspørsmål etter min mening er meget tvilsomt, å måtte legge til grunn at Ulltang ikke kan gjøre militærtjeneste uten å komme i konflikt med sin egen alvorlige overbevisning. Jeg kan ikke se at loven, slik den lyder, stiller andre krav til overbevisningens innhold. Man kan hevde at dette er utilfredsstillende og at man går altfor langt når man godtar enhver personlig alvorlig overbevisning som fritakelsesgrunn. Derfor ble også arbeidet med revisjon av loven tatt opp i 1953. Men dette førte som nevnt ikke fram. Stortinget ønsket å beholde fritakingsbestemmelsens gamle innhold. Lovsituasjonen etter loven av 1965 er derfor den samme som etter loven av 1925. Finner man først at en alvorlig overbevisning er til stede, kan man ikke - som lagmannsretten - hevde at det likevel ikke er grunnlag for fritakelse «i henhold til de vilkår loven krever oppfylt». Loven inneholder ingen slike vilkår.

Lovens motiver er skrevet med en annen utforming av fritakelsesbestemmelsen for øye. Motivene fastsetter etter min mening heller ikke bestemte vilkår som loven krever oppfylt. Motivenes betydning ligger i at de er til stor hjelp i den enkelte sak ved avgjørelsen av om en alvorlig overbevisning er til stede hos den vernepliktige. Lagmannsretten har lagt til grunn

«at Ulltangs nektelse av å gjøre militærtjeneste er begrunnet i Norges militære allianseforhold. - - -. I hans opprinnelige søknad om fritak for militærtjeneste er det riktignok i tillegg til landets tilknytning til Nato også nevnt hans oppfatning av bruk av atomvåpen som moralsk forkastelig og i strid med hans overbevisning. Men dette har han likeledes satt inn i en ren Natosammenheng - bruk av atomvåpen som en viktig del av Natoalliansens strategi - og momentet fremstår i seg selv bare som et ledd i hans syn på selve Nato-medlemsskapet som den avgjørende hindring for militærtjeneste for hans del. Lagmannsretten kan derfor ikke tillegge dette noen selvstendig betydning, men må gå ut fra at det rent faktisk forholder seg slik at Ulltang

Side:848

nekter å utføre militærtjeneste på det grunnlag alene at Norge er med i Nato, mens hans standpunkt til militærtjeneste under andre omstendigheter som nevnt ville bero på en konkret vurdering.

Forholdet er således enkelt uttrykt for Ulltangs del at han ikke vil gjøre militærtjeneste i Norge fordi han er uenig i Norges forsvars- og utenrikspolitikk eller fordi det er hans alvorlige overbevisning at han ikke kan være med i et forsvar som tjener denne politikk, slik han oppfatter den. Dette er som han også selv er på det rene med, en nektelse på et klart politisk grunnlag, og en nektelse som er situasjons- og tidsbestemt for så vidt som den er betinget av de utenrikspolitiske forhold vi nå har.»

Lagmannsretten forkaster denne begrunnelse og anfører:

«Lagmannsretten ser det etter dette slik at det ville være uten støtte i lovens ordlyd og klart i strid med dens forarbeider å godta en situasjonsbestemt nektelse av militærtjeneste på et overbevisningsgrunnlag av den art som gjøres gjeldende av Ulltang. Det ville etter lagmannsrettens oppfatning også være åpenbart uforenlig med det som antas å være lovbestemmelsens formål om en overbevisning av denne art, basert på den vernepliktiges egen vurdering av landets aktuelle alliansepolitikk, skulle anses å fylle lovens vilkår for fritak for militærtjeneste.»

Dette har etter min mening ikke dekning i lovens ord, og er også en misforståelse av motivene. Det motivene sier, er at en alliansepolitikk kan skape konflikter av ideologisk art som samfunnet ikke kan godta som grunnlag for å nekte militærtjeneste. - Jeg er enig i dette, - en konflikt av ideologisk art er i seg selv ikke nok. Men motivene sier ikke at en slik konflikt ikke kan hos den enkelte vernepliktige i det konkrete tilfelle ha ført til en personlig alvorlig overbevisning. Er dette tilfellet, skal han etter loven fritas. Men det skal selvsagt meget til for å gå ut fra at en slik overbevisning er til stede når den vernepliktige bare påberoper seg Nato-alliansen, og samtidig ikke nekter «å bera våpen under alle tilhøve».

Videre godtar lagmannsretten alvorlig politisk overbevisning. Men det er selvsagt ikke nok at man tilhører et parti som har militærvesenets avskaffelse på sitt program. Fritakelse krever at det hos den enkelte utover og uavhengig av partipolitisk syn har utviklet seg en personlig overbevisning, som karakteriseres ved en fasthet og dybde som ligger i kravet til overbevisningens alvor. - Lagmannsretten legger videre til grunn at det bare er den overbevisning som går på selve våpenbruken, som etter sin art fyller lovens vilkår for fritak. Jeg er enig i det, og Ulltangs syn er også i samsvar med dette når han ikke vil gjøre militærtjeneste og ikke bruke våpen så lenge Norge er med i Nato. Loven krever ikke at en vernepliktig skal være overbevist pasifist for å fritas. Om dette sier Ulltang i sin søknad:

«Som sosialist nektar eg ikkje å bera våpen under allt tilhøve. Til dømes meiner eg det er rett av dei undertrykkte folka i dei portugisiske koloniane i Afrika å gripa til våpen for å bli fri undertrykkjinga. Men eg kan ikkje, utan å koma i konflikt med mi

Side:849

alvorlege overtyding, tenestegjera i eit militærapparat som er integrert i NATO. NATO-landet Portugal driv i dag rein terror Og nedslakting av folk i dei portugisiske koloniane i Afrika. NATO-landet USA fører i dag ein brutal krig mot folket i Vietnam. Begge desse maktene fører krig mot rørsler som kjempar for nasjonal frigjering og sosial rettferd. Min solidaritet er på desse rørslene si side. Min solidaritet er på dei undertrykkte og underkua si side. Eg kan difor ikkje gjera teneste i eit militærapparat som NATO, då dette er på undertrykkjarane si side.»

Man kan ha tvil om Ulltangs alvorlige overbevisning når han gir denne begrunnelse, men kommer man etter en samvittighetsfull prøvelse til at det på dette grunnlag har utviklet seg hos ham en personlig overbevisning som hindrer ham i å gjøre militærtjeneste, så skal han fritas. Det er den personlige alvorlige overbevisning hos den vernepliktige loven vil beskytte.

Min hovedinnvending mot lagmannsrettens dom er at det i dommen regnes opp flere forskjellige forhold i Ulltangs begrunnelse for sitt standpunkt, som etter lagmannsrettens syn ikke kan danne grunnlag for den alvorlige overbevisning Ulltang påberoper seg. Etter min mening inneholder loven ingen slik begrensning. Lagmannsrettens begrunnelse danner i virkeligheten bare momenter for avgjørelsen av om Ulltang, som han hevder, faktisk har en personlig alvorlig overbevisning som hindrer ham i å gjøre militærtjeneste, en overbevisning som han selv sier er så alvorlig at han ikke kommer til å gjøre militærtjeneste «samme hva dommen skulle gå ut på». Dette faktiske bevisspørsmål har lagmannsretten ikke funnet avgjørende. Det er etter min mening en feil. - Det ville derfor vært ønskelig om saken kunne sendes tilbake til lagmannsretten til behandling og avgjørelse av dette bevisspørsmål. Men da jeg etter sakens stilling for Høyesterett, som jeg allerede har nevnt, må legge til grunn at en personlig alvorlig overbevisning er til stede for Ulltangs vedkommende, stemmer jeg for at han i samsvar med sin søknad fritas for militærtjeneste og overføres til sivilarbeidstjeneste.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver R. Barry-Berg):

Saksøkte Øyvind Ulltang, som er født xx.xx.1943, ble kjent stridsdyktig på sesjon i 1962. Han skulle møte til militærtjeneste i 1963, men fikk innvilget utsettelse til 1/7-1967 på grunn av sine studier (realfag, ren matematikk). - - -

Saksøkeren - Staten hevder, - at saksøktes nektelse av å gjøre militærtjeneste ikke er fritaksgrunn etter den nevnte lovs §1, idet nektelsen er tidsbestemt og situasjonsbetinget. Det henvises til lovens forarbeider, særlig Ot. prp. nr. 42 (1962-63) 9 og til Høyesteretts kjennelse av 7/12-1963 ( Rt-1963-1317 f.f.).

Saksøkte har forklart, at han nekter å gjøre militærtjeneste på grunn av de funksjoner det norske forsvar har idag. Han nekter ikke å

Side:850

bære våpen under alle tilhøve, han er ikke imot militærtjeneste i og for seg. Han ser det imidlertid som sin plikt å nekte militærtjeneste for å motarbeide den forsvars- og utenrikspolitikk som Norge fører idag. Som integrert i Nato er Norge idag med på å undertrykke og utbytte den fattige del av verden. Han er på de undertryktes side og ser det derfor som sin plikt å nekte militærtjeneste for derved å motarbeide den etter hans mening imperialistiske politikk som Norge fører. Han kan tenke seg å gjøre militærtjeneste dersom Norge går ut av Nato, men forbeholder seg å vurdere den konkrete situasjon før han bestemmer seg.

Saksøkte har videre forklart, at hans politiske interesse ble aktiv da han begynte å studere i 1962. Da han søkte om utsettelse med militærtjenesten i 1963 hadde han ennå ikke tatt noe klart standpunkt, men spørsmålet om å nekte militærtjeneste hadde opptatt ham lenge og han var på den tid - «nærmest pasifist». Sin overbevisning har han etterhånden dannet seg ved å studere det som foregår ute i verden og han hevder, at han har holdt seg godt orientert om dette.

Saksøkte er medlem av SF, og av Sosialistisk Studentlag i Bergen. Han er klar over, at det er iverksatt en politisk aksjon for nekting av militærtjeneste med den begrunnelse han selv påberoper seg, men han nekter ikke fordi han er medlem av de nevnte organisasjonene eller av loyalitet overfor organisasjonenes opprop og resolusjoner. Han hevder, at han nekter fordi han ikke kan gjøre militæitjeneste idag uten å komme i konflikt med sin personlige, alvorlige overbevisning.

Saksøkte hevder, at en slik nektelse som det her er tale om, er fritaksgrunn etter lovens §1. Når det i loven heter, at en vernepliktig ikke kan gjøre «militærtjeneste av noen art» uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, så må dette fortolkes som om det sto «militærtjeneste av noen art i Norge idag.»

Han hevder videre, at man ved fortolkning av loven må se bort fra de uttalelser i Ot.prp. nr. 42 (1962-63) som saksøkeren har påberopt seg. Stortingets justiskomité valgte en annen ordlyd i §1 enn den som Justisdepartementet hadde foreslått i proposisjon en, og denne ordlyden gikk uforandret gjennom ved Stortingets videre behandling av loven. Ordlyden svarer til den før gjeldende §35 femte ledd i Den Militære straffelov. Man må da falle tilbake på rettspraksis. Saksøkte har i den anledning henvist til Høyesteretts kjennelse i Rt-1950-917, som etter hans mening godtar som fritaksgrunn en slik nektelse som hans. Høyesteretts kjennelse i Rt-1963-1317 gjelder etter hans mening et forhold, som avviker fra forholdet i nærværende sak.

Retten bemerker:

Den alminnelige verneplikt er pålagt landets borgere i Grunnlovens §109 og vernepliktloven av 17/7-1953.

Vår lovgivning har etterhånden åpnet adgang til fritak fra denne alminnelige verneplikt også av overbevisningsgrunner.

Senest i loven av 19/3-1965 §1 er det bestemt, at den vernepliktige fritas når det er grunn til å gå ut fra, at han «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning».

Det har aldri hersket tvil om, at det må stilles strenge krav til den overbevisning som skal lede til fritagelse.

Side:851

Retten kan ikke være enig med saksøkte i, at man ved fortolkningen av nevnte §1 uten videre må se bort fra det som er uttalt i Ot. prp. nr. 42 (1962-63) 9. Det nevnes her en rekke standpunkter, som ikke leder til fritagelse. Det heter så videre: «Og i samme stilling står endelig den som er uenig i den utenrikspolitikk staten fører. Alle de hensyn som her berøres er slike som overveies av de demokratiske statsorganer, hvis beslutninger den enkelte borger gjennom sin frihet til politisk virksomhet har mulighet for å øve innflytelse på. Men han kan ikke på dette mer enn på andre felter av det offentlige liv vente at hans meninger skal virke inn på hans personlige forpliktelser overfor samfunnet.»

Det er riktig, at Stortingets Justiskomité foreslo en annen ordlyd i §1 enn den som Justisdepartementet hadde foreslått i proposisjonen. Men når Justiskomitéen gjorde dette og foreslo en ordlyd svarende til den tidligere gjeldende militære straffelovs §35, femte ledd, så var det, fordi Justisdepartementet hadde knyttet fritakingsvilkåret til spørsmålet, om militær våpenbruk kunne føre til samvittighetskonflikt for den vernepliktige. Justiskomitéen fant, at man som tidligere burde la den enkeltes alvorlige overbevisning være utslagsgivende. Det kan imidlertid ikke sees, at det av Justiskomitéen eller under den videre behandling av loven i Stortinget ble tatt avstand fra den ovenfor gjengitte uttalelse i odelstingsproposisjonen.

Ved lovsakens behandling forelå det også et «motforslag» utarbeidet av en komité opprettet av «Norges Fredsråd» og dets medlemsorganisasjoner, «Folkereisning Mot Krig», «Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet» m.fl. Selv i dette motforslag, som synes å ta sikte på en mer videregående fritaking enn det opprinnelige utvalg og departementet, heter det i konklusjonen bl.a. «Det synes rimelig at det må foreligge en overbevisning om å nekte militærtjeneste uansett fiende.» Heller ikke denne uttalelsen kan det sees å være tatt avstand fra under lovsakens behandling i Stortinget.

Etter §1 i loven av 19/3-1965 er det bare en alvorlig overbevisning som er fritaksgrunn.

Retten kan ikke finne, at det foreligger en slik overbevisning i det foreliggende tilfelle. Saksøkte kan tenke seg å gjøre militærtjeneste dersom Norge går ut av NATO, men han forbeholder seg å vurdere den konkrete situasjon før han bestemmer seg.

Forholdet i nærværende sak er i virkeligheten det, at saksøkte har en situasjonsbetinget motvilje mot å gjøre militærtjeneste. En slik situasjonsbetinget motvilje er klarligvis ikke fritaksgrunn etter §1 i loven av 19/3-1965, og var det heller ikke etter den militære straffelovs §35, jfr. Høyesteretts kjennelse i Rt-1963-1317. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne H. F. Marthinussen, Otto Maalstad og Jonas Madsø med domsmenn):

- - -

Øyvind Ulltangs standpunkt slik det er fremstillet av hans prosessfullmektig og nærmere utdypet i hans partsforklaring, er således i hovedsaken at han erkjenner at han nekter militærtjeneste på rent politisk grunnlag. Han gjør gjeldende at han er kommet til den overbevisning

Side:852

at han ikke kan gjøre militærtjeneste i Norge idag ut fra en analyse av Norges nåværende stilling som medlem av Nato, slik det fremgår av herredsrettens redegjørelse for hans standpunkt. Han innrømmer at dette standpunkt er situasjonsbetinget, for så vidt som det er bestemt av den konkrete situasjon i dag, og at det således ikke er motivert av en generell, prinsipiell avstandtagen fra bruk av våpen eller militær maktanvendelse. Hadde Norge ikke vært integrert i Nato og dermed i det vest-europeiske og amerikanske kapitalistiske og politiske system, som er rettet mot de sosialistiske land og de undertrykte folk gjennom stormaktenes og særlig USA's utbyttings- og krigspolitikk, eller hadde situasjonen for øvrig vært en annen, ville han ha måttet analysere stillingen på ny og tatt sitt standpunkt til den militære tjeneste i det norske forsvar ut fra en konkret vurdering på det grunnlag som da måtte foreligge. Men i denne sammenheng har han i sin partsforklaring også understreket at hans standpunkt under enhver omstendighet ville være bestemt av at han i alle tilfelle ville stille seg på de undertrykte folks side mot utbytterne og undertrykkerne, slik at han alltid ville vurdere den konkrete situasjon ut fra dette prinsipielle utgangspunkt, og at hans holdning til militærtjenesten i denne forstand ikke er situasjonsbetinget.

Øyvind Ulltang gjør på dette grunnlag gjeldende at det foreligger en alvorlig, etisk forankret og vel gjennomtenkt overbevisning mot å gjøre militærtjeneste i det norske forsvar slik forholdene er idag, og han hevder på samme måte som for herredsretten at en overbevisning av denne art er fritaksgrunn etter loven. En politisk overbevisning menes i prinsippet å være anerkjent som fritaksgrunn, og en overbevisning som er politisk begrunnet, kan ikke være uavhengig av tid og ytre omstendigheter, men må som alminnelig regel være situasjonsbetinget - for øvrig i likhet med hva enhver overbevisning vil måtte være. Han fastholder at loven av 1965 ikke har medført noen endring i selve vilkårene for fritak i forhold til den tidligere bestemmelse i militære straffelovs §35 siste ledd og at det derfor ikke er avgjørende hva det i den foreliggende sammenheng er uttalt i proposisjonen til den nye lov. Den tidligere rettspraksis er dermed avgjørende og for så vidt menes det syn som hevdes å være lagt til grunn av Høyesterett i kjennelsen i Rt-1950-917 å måtte føre til at Ulltangs overbevisning må godtas som fritaksgrunn. Hans tilfelle hevdes på vesentlige punkter å atskille seg fra det som forelå i kjennelsen i Rt-1963-1317, særlig ved at det etter Ulltangs begrunnelse ikke i første rekke er hensynet til Norges interesser som er bestemmende for hans standpunkt. - - -

Staten som ankemotpart har gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig og har i hovedsaken henholdt seg til den begrunnelse herredsretten har gitt. Det bestrides fra statens side ikke at en politisk oppfatning i prinsippet kan være grunnlag for en alvorlig overbevisning i lovens forstand, og staten utelukker, slik lagmannsretten har oppfattet det, heller ikke at Ulltangs standpunkt kan være begrunnet i en alvorlig overbevisning. Men dette er likevel ikke avgjørende, fordi hans overbevisning i tilfelle ikke er av det innhold loven krever. I og med at Ulltang etter sin egen erkjennelse ikke er imot våpenbruk i og for seg og dermed ikke hindres av sin overbevisning i å gjøre militærtjeneste av noen som helst art og under alle forhold, foreligger det en slik

Side:853

situasjonsbetinget motvilje mot militærtjeneste bare under bestemte forhold som loven etter statens syn ikke godtar som fritaksgrunn. Såvel lovens ordlyd som dens forarbeider og formålet med bestemmelsen fører etter statens mening til at det må legges til grunn at det bare er den overbevisning som kan godtas som fritaksgrunn som etter sin art går ut på at vedkommende ikke kan bruke våpen uansett fiende eller politisk situasjon.

Staten medgir at loven av 1965 med hensyn til vilkårene for fritak må forstås på samme måte som den tidligere lov og at den tidligere praksis derfor fortsatt må legges til grunn. Men det anføres i denne sammenheng at det går klart fram av forarbeidene til loven av 1965 at den utforming vilkåret for fritak fikk i lovens endelige redaksjon, ikke tok sikte på å gi loven et annet innhold med hensyn til hva overbevisningen måtte gå ut på enn det som fra departementets side var kommet til uttrykk i proposisjonen. Det vises for så vidt foruten til Justiskomiteens innstilling (Innst. O. II for 1964-65) særlig til saksordføreren Henningsens uttalelser i Odelstinget (Forhandl. Ot. 1964-65 113-114) og daværende statsråd Gundersens uttalelser i Lagtinget (Forhandl. Lagt. 1964-65 57).

Staten som også har vist til Høyesteretts dom i Rt-1965-565 når det gjelder kravet til overbevisningens art, har for øvrig gjort gjeldende som prinsipalt utgangspunkt at når rettspraksis etter den tidligere lov legges til grunn, må avgjørelsen i Rt-1963-1317 anses som et prejudikat for Ulltangs tilfelle. Det foreligger for såvidt ingen relevant forskjell i begrunnelsen. - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Det kan etter det som er sagt i herredsrettens dom synes noe uklart hvorvidt herredsretten har ment at Ulltangs standpunkt og hans begrunnelse for sitt standpunkt ikke bunner i en alvorlig overbevisning i og for seg eller om herredsretten har ment å innskrenke seg til å konstatere at hans overbevisning i tilfelle ikke er av den art at den fritar for militærtjeneste etter loven av 1965. Lagmannsretten er imidlertid enig med staten i at det under de foreliggende omstendigheter ikke er avgjørende om det er grunnlag for å karakterisere Ulltangs standpunkt som utslag av en personlig alvorlig overbevisning eller ikke. Selv om det forutsettes at det vilkår for fritak for militærtjeneste at slik tjeneste kommer i strid med hans egen alvorlige overbevisning, er til stede, og at hans standpunkt derfor ikke er bestemt av hans politiske tilknytning i seg selv, vil det etter lagmannsrettens syn likevel ikke være grunnlag for å frita ham for militærtjeneste i henhold til de vilkår loven krever oppfylt. Lagmannsretten kan for så vidt i det alt vesentlige tiltre herredsrettens domsgrunner og skal tilføye:

Det må etter den redegjørelse som er gitt for Ulltangs standpunkt og av det som fremgår av herredsrettens domsgrunner legges til grunn at Ulltangs nektelse av å gjøre militærtjeneste er begrunnet i Norges militære allianseforhold på den måte som nevnt. I hans opprinnelige søknad om fritak for militærtjeneste er det riktignok i tillegg til landets tilknytning til Nato også nevnt hans oppfatning av bruk av atomvåpen som moralsk forkastelig og i strid med hans overbevisning. Men dette har han likeledes satt inn i en ren Nato-sammenheng - bruk av

Side:854

atomvåpen som en viktig del av Nato-alliansens strategi og momentet fremstår i seg selv bare som et ledd i hans syn på selve Nato-medlemskapet som den avgjørende hindring for militærtjeneste for hans del. Lagmannsretten kan derfor ikke tillegge dette noen selvstendig betydning, men må gå ut fra at det rent faktisk forholder seg slik at Ulltang nekter å utføre militærtjeneste på det grunnlag alene at Norge er med i Nato, mens hans standpunkt til militærtjeneste under andre omstendigheter som nevnt ville bero på en konkret vurdering.

Forholdet er således enkelt uttrykt for Ulltang det at han ikke vil gjøre militærtjeneste i Norge fordi han er uenig i Norges forsvars- og utenrikspolitikk eller fordi det er hans alvorlige overbevisning at han ikke kan være med i et forsvar som tjener denne politikk, slik han oppfatter den. Dette er som han også selv er på det rene med, en nektelse på et klart politisk grunnlag, og en nektelse som er situasjons- og tidsbestemt for så vidt som den er betinget av de utenrikspolitiske forhold vi nå har.

Fra statens side bestrides det som nevnt ikke at også en politisk oppfatning kan være grunnlag for fritak for militærtjeneste, og etter Høyesteretts kjennelse i Rt-1950-917 må det formentlig også antas at en alvorlig overbevisning som skyldes en politisk oppfatning under visse omstendigheter kan godtas som fritaksgrunn. I likhet med de øvrige rettsavgjørelser som har vært nevnt under saken, refererer denne kjennelse seg til den tidligere bestemmelse i militære straffelovs §35. Men det kan etter det som foreligger ikke anses tvilsomt at den gjeldende bestemmelse i §1 i loven av 19. mars 1965 må forstås på samme måte som den tidligere lov når det gjelder vilkårene for å frita for militærtjenesten, jfr. for så vidt særlig Innst. O. II for 1964-65 11. Den praksis som foreligger fra tiden forut for loven av 1965 vil derfor være avgjørende også i denne sammenheng. Lagmannsretten ser det da slik at det vil være avgjørende hvorvidt den overbevisning som Ulltang i tilfelle har, er av det innhold at han på det grunnlag må sies ikke å kunne gjøre militærtjeneste av noen art i lovens forstand, slik denne må forestås på bakgrunn av den tidligere lov.

Lagmannsretten skal i denne forbindelse bemerke at det ikke finnes synderlig tvilsomt at det ikke har vært forutsetningen for den nye lov at det syn Ulltang gjør gjeldende som begrunnelse for sitt standpunkt skulle kunne føre til fritak for militærtjeneste. Det er nok så at den formulering departementet ga fritaksvilkårene i sitt lovutkast, ble endret av Justiskomitéen. Men det er intet holdepunkt etter det som er uttalt i Justiskomitéens innstilling, for å gå ut fra at bestemmelsen var ment å skulle ha et annet reelt innhold enn etter departementets forslag, og det har etter lagmannsrettens syn åpenbart heller ikke vært meningen at ikke det som er uttalt i Ot.prp. nr. 42 (1962-63) 9 om fritaksgrunnene og som delvis er gjengitt i herredsrettens dom, skulle ha gyldighet også etter loven i den form Stortinget ga den. Om det ikke er sagt uttrykkelig i Justiskomitéens innstilling, synes dette i allefall å fremgå klart nok at de uttalelser under lovens behandling i Odelstinget og Lag tinget som statsadvokaten har vist til og som er nevnt foran. Lagmannsretten må for sin del også oppfatte dette slik at den redegjørelse som ble gitt i proposisjonen for de grunner som skulle kunne føre til fritak

Side:855

for militærtjeneste for så vidt var dekkende også for tilstanden under den da gjeldende ordning.

I proposisjonen er i tilslutning til det som er gjengitt av herredsretten, trukket fram nettopp muligheten for konflikter av ideologisk art som en aktuell alliansepolitikk kan skape, særlig i en tid da de ideologiske bånd i stor utstrekning går på tvers av lande grensene, og gitt klart uttrykk for at dette ikke kan anerkjennes av samfunnet som grunnlag for å motsette seg oppfyllelse av verneplikten. For så vidt på linje med den uttalelse fra «motforslaget» som er gjengitt av herredsretten, må det etter proposisjonen være utelukket å akseptere militærnektelse som er bestemt av hvem som i en gitt situasjon måtte være fienden, selv om konfliktsituasjonen for den enkelte måtte være alvorlig nok.

Som lagmannsretten ser det, må det også antas å være lagt til grunn i rettspraksis etter den tidligere lov at det bare er den overbevisning som går på selve våpenbruken - på den militære tjeneste i seg selv - som etter sin art fyller lovens vilkår for fri tak, for så vidt det kreves at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art. Det vises i denne sammenheng foruten til kjennelsen i Rt-1956-787, særlig til Høyesteretts dom i Rt-1965-565, hvor det etter lagmannsrettens forståelse synes forutsatt å være klart uforenlig med lovens ord og i strid med dens naturlige formål å basere avgjørelsen på annet enn en vurdering av selve formen for våpenbruk som den vernepliktige måtte være villig til å utføre. Også i kjennelsen i Rt-1963-1317 er det klart nok gitt uttrykk for at loven i denne sammenheng tar sikte på karakteren av selve tjenesten og ikke til den bruk myndighetene vil gjøre av de militære styrker.

Lagmannsretten ser det etter dette slik at det ville være uten støtte i lovens ordlyd og klart i strid med dens forarbeider å godta en situasjonsbestemt nektelse av militærtjeneste på et overbevisningsgrunnlag av den art som gjøres gjeldende av Ulltang. Det ville etter lagmannsrettens oppfatning også være åpenbart uforenlig med det som antas å være lovbestemmelsens formål om en overbevisning av denne art, basert på den vernepliktiges egen vurdering av landets aktuelle alliansepolitikk, skulle anses å fylle lovens vilkår for fritak for militærtjeneste. Lagmannsretten finner for sin del heller ikke at den foreliggende rettspraksis kan gi holdepunkt for noen annen slutning med hensyn til hvordan loven er å forstå.

I så måte kan det vel sies ikke å være klart hvor langt avgjørelsen i Rt-1950-917 rekker når den tilsynelatende godtar en alvorlig overbevisning på politisk grunnlag selv om den ikke skulle være uavhengig av tid og ytre omstendigheter. Men dette er etter lagmannsrettens mening ikke under noen omstendighet avgjørende i det foreliggende tilfelle. I realiteten kan Ulltangs grunnlag for å nekte militærtjeneste ikke sees å være noe nevneverdig annet enn det som forelå i kjennelsen i Rt-1963-1317. Medlemskapet i Nato er i begge tilfelle gjort gjeldende som den avgjørende hindring for å utføre en militærtjeneste som den verne pliktige i og for seg ikke er prinsipiell motstander av, og Nato-medlemskapet som det avgjørende for militærnektelsen er i vesentlig utstrekning begrunnet på samme måte. På bakgrunn av dette mener

Side:856

lagmannsretten at også Ulltangs forhold etter det som foreligger må anses som et slikt situasjonsbetinget standpunkt som etter den oppfatning som kjennelsen av 1963 bygger på, ikke i lovens forstand kan karakteriseres som utslag av en overbevisning mot å gjøre militærtjeneste av noen art, og som derfor etter dette syn ikke kan være fritaksgrunn etter loven av 1965, like lite som etter den tidligere lov. - - -